Er Shakespeare fortsatt relevant idag, eller ikke?

Noen mennesker, særlig personer som har fått tildelt verk av Shakespeare som skoleoppgaver, har lurt på om hvorvidt Shakespeare er fortsatt relevant. Relevansen av Shakespeare og mange andre forfattere og kunstnere som arbeidet i tidligere epoker er også et populært tema blant lærere og forskere som fokuserer på litteratur. Mange hevder at den varige populariteten til Shakespeare er et vitnesbyrd for sin relevans, og som i tillegg har han gjort store bidrag ikke bare til det engelske språket, men måten folk tenker og oppfører seg. Shakespeare har bokstavelig talt formet samfunnet på mange måter, noe som gjør Shakespeare relevant i en svært reell måte.

Hva mener dere om dette? Er han fortsatt relevant? Bør ungdommen lære om han på skolen? Hvorfor/hvorfor ikke?

Det går jo an å sammenligne f.eks. Richard III med House of Cards. Det er jo klare likheter der. Og da kan man jo spørre seg selv om Shakespeare har lagt grunnlaget for all drama som er skrevet i ettertid, kanskje.

Det eksisterer ei ypperlig bok av den polske teatermannen, Lezsek Kolakowski: "Shakespeare vår samtidige". Kom ut som fakkelbok på Gyldendal for 40-45 år sia. 

Dette er lett å svare på.

Hans skuespill er ikke lenger relevante. De beskriver ett samfunn og en samfunnsstruktur som er såpass annerledes enn vårt at autoritetenes makt ikke lenger beskriver virkeligheten i vårt samfunn.

Hans karakterer, og temaer er - i stor grad - tidløse, og fortsatt relevante. Dette er spesielt tydelig i hans dikt.

Er derfor Shakespeare irrelevant?

Nei.

For det som er relevant er språket. Han skrev så godt at det er en nytelse å lese. Og temaene han tar opp er tidløse.

Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments. Love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove:
O no; it is an ever-fixed mark,
That looks on tempests, and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth's unknown, although his height be taken.
Love's not Time's fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle's compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
   If this be error and upon me proved,
   I never writ, nor no man ever loved. 

Ett dikt som fortsatt brukes i seremonier når folk gifter seg over hele verden.

For øvrig er det vanskelig å si at en av verdens mest siterte forfattere er irrelevante ... om ikke annet er det relevant å lese Shakespeare for å forstå sitatene folk sprer seg om med ...

"Parting is such sweet sorrow". "To be or not to be". Og en ekstremt lang liste ... http://www.brainyquote.com/quotes/authors/w/william_shakespeare.html

Mange sitater man har hørt som man ikke vet opprinnelsen av ...

Personlig syntes jeg det er interessant å vite hvor ting stammer fra, og hva som var ment med de originalt. Det føles relevant når andre gjenbruker de i andre sammenhenger.

Det er ikke åpenbart - hvis du ikke vet det - hva "Å være eller ikke være" handler om.

Det er ikke åpenbart - hvis du ikke vet det - hvor "det er gresk for meg" kommer fra.

Beklager, forfatterens navn skal være Jan Kott. Blandet sammen to polakker her, Kolakowski kjenner vi fra en utmerket essaysamling, til inkonsekvensens pris. 

Kan du si noe om hvordan Shakespeare bokstavlig talt har formet samfunnet?

Eventuelt hvilket klassetrinn du går på, og når norskoppgaven må innleveres?

Sikker på at det er en norskoppgave, og ikke i engelsk?

Nei, du kan ha rett der. Oppgaven ser ut til å blitt skrevet av en lærer, men ikke nødvendigvis en norsklærer.

Shakespeares univers, en dokumentarserie som går på NRK på lørdager, den er laget av frimurere. Symbolikken er dog diskret, og programmet er ikke dårlig. Det interessante er hvilker av de kjente Shakespeareforskerne som er med i et frimuererprogram . Shakespeare er jo også gjenstand for harde ideologiske ideologier. Bl.a. helt horribel amerikansk calvinisme.Så det er bare å krysse av for useriøse Shakespeareforskere etterhvert som de dukker opp i dette frimurerprogrammet. Avstanden fra Shakespeares ca 1600-talls metafysikk og murerenes 1700-tallsmetafysikk er jo ikke stor. Shakespeare avskyr både calvinismen og jesuittene

Ser at et slags humaniora-utvalg har avlevert en rapport, humaniora blir jo mer og mer marginalisert. De svarer at humaniora skal være en - beredskap. De skjønner ikke at humaniora er vårt hjerteblod. Det første du må lære i en ny nasjon er nasjonens språk og histprie.

Det utvalget ikke ser som avgjørende vesentlig, er at mennesket er et nærmest umettelifg meningsdyr, og humaniora kan fortelle om mening bedre enn noen annen.. Helt grunnleggende i Webers sosiologi er mennesket som meningsprodusent, han har det fra Burchart og Nietzsche, hans yndlingsforfatter.

Grunnen til at mennesket som meningsdyr er utelatt fra utvalget, har historiske årssaker. Først m-l - bevegelsen, som kuttet den historiske forbindelsen, og ville på talentløst grunnlag etablere noe nytt. Deretter dekonstruksjonen som gikk til angrep på selve meningsbegrepet.

Hva i moderne humaniora skal inspirere unge forskere til å gjøre en forskningsinnsats, når de hele tiden blir møtt med at det som analyseres skal ribbes for mening og innhold. Hva slags verdi har resultatet av en slik forskning? Humaniora har i de siste 3-4 tiår tildels på en negativistisk måte stilt seg utenfor forskningsresultater som kan ha en interesse. Den siste Vesaas vinneren ble rost for sin - ironi, hva slags ironi? Hele denne konsepsjonen er døden for litterater og forskere. Forskningsmetoder som er alminnelig anerkjent i beslektede vitenskaper, blir forkastet. Unge forskere med talent føler sitt forskningsinstinkt avskåret pga humanioras destruktive forskningsetos. Victoriatidens forhold til seksualitet var i grunnen sunn, det er slikt man bys, og Iago er den mest empatiske skikkelsen hos Shakespeare. Si hemningsløst det mostatte.

Men du rekrutterer ikke mange dyktige, unge forskertalenter med den slags nonsens.Dette er problemets kjerne.

Den autoritative boken om problemet med Shakespeares forfatterskap er James Shapiro: Contested Will: Who wrote Shakespeare?(2011). Fås kjøpt på Bookfinder for en billig penge.

Så Macbeth som film  på svensk tv i går, de prøvde å fremstille Macbeth som realisme utenfor scenen. Men i de mest desperate monologene holdt personene seg i stirrende, desperat  blikk rett fremfor seg. Det fungerte ikke, ikke i det hele tatt. Shakespeare elsker jo i sine tragedier de voldsomme følelseutbrudd i ekstremsituasjoner,visstnok har han lært det av Seneca, den eneste antikke tragiker av betydning elizabethanerne kjente. Med tanke på Moums detaljerte fremføring av Ibsens dramaer som dans tenker jeg: La en danser med personlig dybde nok til å skjønne Shakespeare, la han eller hun danse monologene detaljert (og ikke basert på et vagt inntrykk), så vil uttrykket bli mye mere adekvat enn det stirrende blikket. Nå er jo mange psykiatriske pasienter dopet ned, så der er det ingenting å lære om det ekte uttrykket for desperasjon, det genuine  uttrykket forbevissthetstilstandene  hos Macbeths hovedpersoner er voldsomme bevegelser, heftige utbrudd, avvekslet med spørrende eller  tankefull ro. Krasse motsetninger har også Shakespeare lært av Seneca (og andre naturligvis).  Det er også helt feil at banketten inneholder så mange tomme deltagere som tiskuere, skulle de symbolisere overjeget? Latterlig, det ødelegger,  problemet kommer ikke utenfra,  Macbeths forrykte bevissthet dominerer hele scenen.

Generelt kunne med fordel  bevissthetenes voldsomme utspring  gjøres gjøres mye mer fysisk nærværende i den realistiske  filmen, det ville gjøre fremføringen mye mere autentisk, og kunne tilgodese Shakespeares utstrakte bruk av kontrastvirkininger.

Forøvrig: Seneca foraktet den romerske religionen, og mente menneskene var bedre enn gudene, en helt utrolig påstand for oss. Ingentig er fjernere fra den antikke tanken enn at du skal elske din gud, ofre til ham,også dyr, er typisk for en primitivitet som er vilt fremmed for kristendommenmens elske din gud. Stoikerne prekte jo også forakt for medlidenheten, naturligvis fordi det svekket panseret mot skjebnens blinde spill. Her setter kristendommen inn forsynet for det aktive mennesket som vil kontrollere sine omgivelser mot naturens, skjebnens hensynsløshet. Ved siden av kjærlighetn er medlidenheten helt sentral i kristendommen, ja, en del av dens svært omfattende kjærlighetsbegrep med vekten på ydmykhet og tilgivelse, dype kristelige dyder som er bortimot borte fra  det toneangivende amerikanske samfunnet. Kristendommen vil bremse den naturlige selvhevdelsen (som plager det muslimske sterkt), og rense bevisstheten for hat, hevn og avsky.