Dikt om Merkur - eller er det noe annet?

Oppmuntrert av suksessen jeg registrerte ved å legge ut et annet dikt her på "Bøker", legger jeg ut et dikt til. Det er tidligere publisert på "Vitenskap" men der falt det på stengrunn. Den skarpe observator vil se det er en referanse til det tidligere utlagte dikt. Alle kommentarer, kritikk og spørsmål mottas med entusiasme.

En tankevekkende observasjon av Merkur.

Solen nylig sunket, aftenlandet svøpt i vårlys kveld
mot nordvest nær solen, over selve himmelbålet
gløder horisonten gyldent under asurblått himmelhvelv
i dette hav av lys, hvor innhold, form og farge er blitt stjålet
av og til en rødbrun klode dukker frem, skimtes svakt i disens skjelv!

Mine dikt til deg er som solens gyldne lys og glans
de skrevne vers og tanker skal beruse, fenge
ansvarsløse ord i bunden form som gleder, uten alvor, uten stans
men en sjelden gang, hvis du studerer diktet riktig lenge
vil du lett forstå det har en sann og ekte kjerne, at noe har substans!

For Merkur er fanget i sin bundne, hete bane i en evig tid
og husk Ikaros som i den gamle greske gudelære
med sine ørnevinger mot solen fløy da banen ble for høy og vid
og ned i havet styrtet fra sin altfor bratte himmelsfære.
Jeg har respekt for solen, med stjerner skal man unngå farlig strid !

For jeg vil ikke skrive dikt med ord om «kjærlighet» og «kjær»
slike ord er tabu og skaper unødvendig støy og smerte,
men gjerne symbolske dikt om planeter og hele himmelens stjernehær
og snåle dikt om et stjålet, tapt og forsvunnet hjerte
for jeg har lært av Ikaros og Merkur, unngå komme egen stjerne altfor nær!

Dette er glimrende. Må si du har en liten poet i deg.

Orker ikke å reflektere lenge over diktet nå, søndags morgen. Men for meg ser det litt ut som et opprop mot undertrykkelse av følelser, da spesielt følelser som uttrykker svakhet og sårbarhet, eksempelvis skuffelse og bitterhet (ofte etter svik i kjærlighetslivet). Dette bunner ut i en meningsløs trang til å alltid gi et bilde uttad av å være suksessfull, noe som på langt nær alltid stemmer med dine indre følelser. Og hva er det viktigste. Et moralsk dillemma. I alltilfelle bryter man enten med normene som er satt for et samfunn, eller med dine egne menneskelige "normer". (Hva er egentlig verst?). Dette ble kanskje mye synsing, men kanskje nettopp det er meningen med dikt(?).

Forøvrig syns jeg du er skarp i dine observasjoner, vittig i dine anekdoter. Diktene dine er fine og får en til å tenke.