1001 film # 292 – Ordet (1955)
Alt.tittel : The Word
Regi : C T Dreyer
Med: Birgitte Federspiel, Ejner Feiderspiel, Emil Hass Christensen, Cay Christensen, Preben Lerdoff Rye, Henrik Malberg
Den måtte komme. Den skandinaviske og religiøse. Den som kun kritikere liker. Den trauste og deprimerende sort hvitt filmen med skuespillere som leverer replikker på mest kjedelige måte mens de stirrer opp og ut og elendigheten slår gjennom hvert 10ende minutt. Teateret står i senter og skuespillet sådan likeledes.
HERREGUD for en film….trodde ikke mine egne øyne etter at det var bare gått 20 minutter av filmen, og visste ikke om jeg skulle grine eller le. Men jeg fattet motet og gjorde meg klar for aldri så liten dyst.
Filmen tar for seg en dansk bondgårdsfamilie anno 1925. Gamlefar Borgen har tre sønner, Mikkel en godhjertet agnostiker som bor sammen med sin gravide kone Inger, Johannes som tror han er Jesus og Anders den yngste og forelsket i skredderens datter.
Skredderens datter er medlem av en fundamentalistisk sekt, og er også filmens ”styggelse” sammenlignet med Borgens tradisjonelle Lutherske tro; han er imot et ekteskap mellom de to helt til skredderen forbyr det, noe som gjør at Borgens stolthet krever at det blir nettopp et bryllup
Helt uforventet, så får Inger, familiens lys og søthet, problemer under svangerskapet. Den rasjonele doktoren ankommer og en lang natt får bondefamilien et skarpt fokus på sine livssynsvinkler og tro
Ok. HERREGUD…30 minutter igjen…..pust pes… ok dette klarer jeg.
Eneste form for underholdning var den sinnslidende sønnen som sa han var Jesus, hans skuespillerteknikk fikk meg til å tenke på Von Triers Riget og da spesielt på det fosteret i serien som var født ”voksen”
Det må ligge noe ”dypt” metaforisk eller en form for religiøs opplysning i denne som jeg ikke tar, fordi denne var rett og slett pyton. Er det noen som kan forklare meg hva som er bra med denne ? Eller er dette en såkalt ”kredfilm” eller ”selåsunderholdning” ?
Eneste jeg fikk ut av denne rent handlingsmessig er at den skal vise oss bønnens makt. Og er en ateist er dette ikke en film som frister til noen form for omvendelse eller lignende. Hadde egentlig forventet en bedre opplevelse med tanke på at CT Dreyer har regissert denne og liker godt de eldre filmene hans.
Verste film så langt, og kjedeligere enn å se maling tørke. Dårlige skuespillere. OG som enda et irritasjonspunkt virker det som regissøren har skrudd opp lyden på det j#¤¤a gjøkuret slik at en plages til vettet av den høy monotone tikktakktikktakk. Sikkert meningen, men setter på Manos Hands Of Fate for andre gang etter å ha blitt rystet av kjedsomhet .
1/5
Neste film : Bob Le Flambeur
