Beklager på forhånd om dette er PP.
Har tenkt en del på hvordan noen skuespillere har klart å få en god del roller på tross av deres limiterte utrykk. Leonardo DiCaprio, som er en dyktig skuespiller har kredittert De Niro flere ganger når han blir spurt om inspirasjonskilder. Vår egen Kristoffer Joner tar voldsomt etter Walken, noe han også poengterer i «Mongoland». Dave Chappelle viser til Eddie Murphy. Christian Slater sa under Actor’s Studio at han ofte ser til lignende karakterer når han jobber ut en ny rolle. Da lurer jeg fælt på hvordan det jeg subjektivt oppfatter som endimensjonale aktører utarbeider sine figurer. Er det mulig å få en progresjon hvis man kun tar en bestemt type rolle? Er det i det hele tatt galt av en skuespiller å ta visuellt sett transparente roller og portrettere karakterer man føler seg komfortabel med? Jeg synes allikevel det i enkelte tilfeller er helt utrolig at noen fortsetter å ansette disse menneskene. I den sammenheng har jeg laget en kort liste (hadde en lengre, men VGD klikket – noe som gjorde frustrasjonen min rundt emnet enda større) som inneholder noen navn jeg synes på morsomt vis har manøvrert seg gjennom filmuniverset. Føl gjerne uenighet, listen er totalt gonzo fra min side.
Denne karen er mest kjent som en av hovedrolleinhaverne i Fast and the Furious filmene. For en tid tilbake så jeg «Into the Blue», der han på sedvanlig vis slesker seg til med en flott dame. Fremtoningen hans er enkel og direkte, ofte med enn påtatt frustrasjon og tenner som gnisser når han blir sur. Han puster tungt når han er stresset og smiler sleskt når han er fornøyd med sitt eget ego. Dessverre er han ikke barskere enn McConaughey eller sleskere enn Slater, noe som gjør han vanvittig overflødig. Ja, han er en posterboy for billig moro og damene synes generellt sett at han ser bra ut – men noe mangfoldig skuespiller er han ikke.
Her havner jeg muligens i problemer, denne damen er klassiskt trent og har vært nominert og vunnet utallige priser. Hennes liv som tv-skuespillerinne kjenner jeg dårlig, men har sett mange av filmene hun har medvirket i. Kan noen fortelle meg om hun noen gang har spillt en karakter som ikke hadde høyt embete og solid britisk aksent? Dama er tøff som en traktor men hun mangler mye substans, det blir veldig forutsigbart, som en Meryl Streep uten karisma.
Kommentar i grunn overflødig. Når han setter opp dådyrøynene og smiler skjevt. Når han stresser voldsomt og flakser avgårde på reneste Fawlty Towers vis. Eller når han kremter forsiktig før hver setning som om det skal gi han mer troverdighet. Han sliter like mye med å forstå at Julia Roberts ikke kan nøye seg med et enkelt liv i «Notting Hill» – som han sliter med å forstå prosessen bak graviditet i «Nine Months». Tar kun sølvet i falsk stamming bak mesteren Jeff Goldblum, men tar knepen seier på Orlando Bloom i kategorien dra-til-tryne. Heldigvis fikk vi en kjekkere, dyktigere og morsommere arvtager i Jude Law på den britiske womanizer bølgen.
Mange skuespillere havner i et realt klister når serien/sagaen de er en del av blir større enn dem selv. Noen skuespillere har allikevel klart å tjene gode penger på tross av stempel som tv-skuespiller, George Clooney, Michael Rapaport, Woody Harrelson, Blake Lively, Ricky Schroder ... Kristen Stewart evner jeg dessverre få muligheter enn nettopp Bella Swan. Hvis Nicki Minaj er 100 på grimaseskalaen så er Kristen knapt 4. Det er kult at du er sjenert og at du spiller på det sensuelle, men det blir så kjedelig i lengden. På privatfronten har hun skapt seg et noe rufsete image, om det er på befaling av diverse executives eller om det er rekreasjonelle midler involvert kan ikke jeg spekulere i. Det er allikevel morsomt å se henne opptre som en mild versjon av Helena Bonham Carter der hun mister priser i scenegulvet og er komplett åndsfraværende. Kanskje hun burde ta elementer fra sitt virkelige liv inn på lerretet.
Hvem? Hun fra «American Pie» og etterhvert meget oppspiste og førdøyde «How I Met Your Mother». Jeg har en teori om at når hun stiller til casting så får hun beskjed om oppføre seg slik hun har gjort de siste tjue årene. På samme måte som Hugh Laurie ¨tok en House¨ i «Street Kings» så klemmer Alyson til med det samme gamle hver forbanna gang. De naive øynene, den åpne munnen, den barnslige stemmen og det overraskende elementet av klapping i hendene. Klasse. Hun er det menneskelige svaret på Pingu – og det er ikke ment som en fornærmelse mot den herlige tegneserien.
Jeg legger sikkert til flere navn senere, så snart jeg føler behovet for å ventilere.
