Christmas Evil (1980) av Lewis Jackson
"But I heard him exclaim as he drove out of sight, "Merry Christmas to all, and to all a good night."
Helt siden en traumatisk hendelse i forbindelse med julen, da som guttunge, har Harry Stadling (Brandon Maggart) vært nærmest besatt av alt som handler om julen og dens virkelige betydning. Noe som ikke alltid er like lett å forklare, til sine kolleger eller bekymrede familiemedlemmer. Men han gjør sitt aller ytterste i å forsøke å nå ut til sine medmennesker, selv om hans metoder er godt ment, kan de dessverre fremstå noe spesielle. Og bedre blir det ikke, med nyheten om at fabrikken Harry jobber på, ikke har nok leker til et lokalt sykehus for barn og unge. Dermed tar han på seg jobben selv, med å kle seg opp som nissefar og sørge for at de svakest stilte, også skal få en fin og minneverdig jul, mens de slemme og korrupte, skal få en de aldri vil glemme!
Christmas Evil, aka You Better Watch Out (som visstnok var original tittelen) er definitivt en annerledes julefilm, og slettes ingen slasher, som så mange har dessverre forsøkt å feilaktig selge/utgi den som. Dette er faktisk en meget velspilt og velgjort liten b-film, der ikke er ute etter å sjokkere med gørr, blod og pupper, men det å levere ei varm og ganske så original vri på julens stadig økende fokus på det kommersielle, som er jo nettopp hvordan regissør Lewis Jackson oppfatter julen, da som, en stadig mer grisk og falsk tid, der det tenkes profitt, og fint lite på de langt viktigere verdiene.
Evil = overbruk, grådighet, falskhet, fråtsing, krangling osv, ikke Harry Stadling, som jo er en meget sympatisk og likandes kar, med kun (vel, om du har havna i hans bok for slemme barn, ligger du kanskje ikke så godt an) gode intensjoner, og jeg elsker hvordan han med avsky, ser at hans egen jobbplass (passende nok kalt Jolly Dreams) forsøker å spare på budsjettet, da ved å kutte ned i kvaliteten på lekene som blir laget, og han bestemmer seg så for å lage sine egne, der tåler en støyt og kan brukes til så mangt (noe en noe uheldig kar får senere føle på kroppen).
På sett og vis, når jeg så igjen filmen i går, var det ikke Taxi Driver eller Falling Down som gikk gjennom tankene som lignende scenarioer med personer som har falt utenom systemet, og som bestemmer seg for å "ta igjen".
Nei, Christmas Evil, i perioder minnet meg faktisk (kanskje ikke helt klin lik) langt mer om hvilken retning Joaquin Phoenix og Joker (2019) gikk hen, og klart, hadde man byttet om nissedrakta med klovnekostymet, og selvfølgelig et skyhøyt budsjett/kjendiser, så muligens at en b-film som Christmas Evil ville ha vært noe mer kjente i dag.
Fikk nå forresten (den jeg så på i går) ei splitter ny Blu-ray utgave (fra alltids robuste og dyktige 88 Films) der virkelig gjorde filmen en stor tjeneste, fantastisk bilde og lyd kvalitet (fullstendig overlegen de ikke fullt så imponerende tidligere DVDene mine) og med tekst attpåtil.
Her kommer detaljene og de mange fine og stemningsfulle fargene, scenene osv, til i sin fulle og hele rett.
Av bonus materiale, er det jo interessant å se at Brandon Maggart bokstavelig talt naila rollen på første forsøk under prøvetagningene, og han var visstnok ganske hungover fra en tørst kveld i forveien. Og snakk om konkurranse, navn som David Rasche, Michael Beck, Larry Pine, George Dzundaz, JoBeth Williams og flere kjente navn og ansikter forsøkte alle å få innpass her.
Men det kanskje største "sjokket", er jo at to fremtidige Hollywood leading leadies, Glenn Close og Kathleen Turner, ble avslått tidlig ut, i følge regissør Lewis Jackson. Noe han senere angret på, ettersom de ville nok ha gitt filmen ved senere besøk, langt mer reklame enn de andre navnene.
Ellers er det kanskje ikke så rart at filmen har et varmt og elegant preg gående, da Jackson avslører i et kort intervju, at det var ikke akkurat en gjeng "amatører" som sto bakom filmen, der en av hjelperne endte opp med å bli hyra til å jobbe i samtlige av Quentin Tarantinos storfilmer, og ikke umulig at han selv var en fan av denne julefilmen.
Nei, dette var et meget hyggelig gjensyn, da med en liten favoritt som for meg er langt mer givende enn utallige store julefilm produksjoner, der ser pene ut på overflaten, men er fylt med oversukra og kvalmende plot/karakterer, som man aldri bryr seg om, og for meg er Harry Stadling en real jule helt, som jo kun forsøker å kjempe for de som ikke har mulighet til det selv, og selv om han jo gjør en del "tvilsomme" ting, er det ikke et eneste vondt bein i kroppen hans.
Angående Jokeren, er nok favorittscenen min, den hvor Harry forsøker å lime nisseskjegget på, da med superlim. Men når han ikke får det av igjen, får han et mindre anfall, med latter og skriking foran speilet, før han plutselig roer seg helt ned, og stirrer på seg selv med skjegget og sier med en rolig og avslappet stemme:
"It's me!"
Før han ikke lenge etter, setter ut en manisk latter, ikke ulik den Jack Nicholson leverer, etter å ha sett i speilet under sitt "vellykkede" besøk hos en tvilsom kirurg, etter den lille badeturen i syretanken i Batman (1989).
Alt i alt, jeg elsker filmen, og en stor favoritt. Nå enda mer givende, takket være 2019 Blu-rayen til 88 Films. Eneste jeg savna, var vel noen oppdaterte intervjuer med folka bakom og foran kameraet, ettersom de som er inkludert er stort sett fra den gamle Troma DVDen min, men bedre enn ingen ting er det jo.
8,5/10
Til sist legger jeg ved et lite klipp, der Harry blir dratt med inn på en fest, og hvor en gruppe med små barn raskt stormer frem mot nissefar, og selv om han på dette tidspunktet har allerede unnagjort noen heller tvilsomme ting, så sørger han alltid for å behandle de små, snille og uskyldige (minus da rampungen "MOSS GARCIA!") med respekt.
Likevel, hans lille "Good boys and girls" tale, er en liten påminnelse om hvordan hans syn på julen er blitt for lengst foreldet og gått ut på dato, til fordel for en tid der alle skal få, selv de slemme, og hvor det ikke lenger er plass for typer som Krampus:
"But if you're bad little children, then I will bring you something...horrible!"