The Cure - Disintegration 25 år

I går ble dette mesterverket hele 25 år. 

Synten og symbalene er helt magiske.

Magisk bass.

Beste bass riff ever + beste sang til et knust hjerte.

Hyll!

Bra plate!

Ja. Beste plata til The Cure imo. Plata er så full av vonde følelser at det blir vakkert.

Nydelig plate. Sistelåta Untitled står høyest i kurs her altså.

Jeg kjøpte denne for 15 år siden, har hørt på den regelmessig, men jeg venter fremdeles på den store åpenbaringen som gjør at jeg kan se den som det tidløse mesterverket alle andre tydeligvis gjør. den er god, men for meg er den ikke i nærheten av det The Cure gjorde på starten av åttitallet (Seventeen Seconds, Faith og Pornography).

På en god dag høres "Disintegration" som det beste The Cure har gitt ut. Helt til jeg setter på "Pornography" eller "Seventeen Seconds". Det er nesten umulig å kåre den beste Cure-plata. 
Skal jeg være ærlig, ender jeg oftest opp med "Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me".

For meg er dette det mest komplette albumet de har gitt ut. Jeg finner ikke en eneste bommert. Pornography ligger også høyt oppe, men Bloodflowers setter jeg faktisk foran den. Etter Bloodflowers har det derimot ikke vært særlig interessant. Wish og Wild Mood Swings har også en drøss fine låter, men like mange svake. Konklusjonen min blir nok at låtmessig er 70/80-katalogen best. 90-tallet på 2.plass og 20xx-tallet svakest.

Et spørsmål til deltagere i denne tråden; Hvor mange øyne på terningen vil du gi tittellåta på Disintegration?

Jeg har trillet og trillet og får sekseren hver gang!

Selvsagt er det en soleklar sekser. Bassen på denne er fantastisk.

Og i følge kidsa i South Park så dette beste ever album. Ikke enig i det, men bevares flott plate. Er nok muligens min Cure fave.

Der traff du visst den forbanna spikeren på hodet. Disintegration har kanskje ikke mine absolutte The Cure favoritter, men det er det mest komplette. Helt klart.

Et av de albumene som har gitt meg aller mest fra første gangen jeg kjøpte og hørte det (2000/16 år). Av Cures diskografi er som flere nevner komplett en meget passende beskrivelse.
Det er ikke et eneste svakt spor på skiva.

"Pictures of You" er et mesterverk, og er den låta jeg har klart sterkest følelser knyttet til, både på godt og vondt. Her live fra Berlin i '02 (Trilogy-DVDen). Magisk.

Ga dette albumet et gjenhør, googlet det, fant denne tråden, og endte med disse betraktningene:

Det er veldig enkelt å kåre den beste Cure skiva, "kiss me kiss me kiss me". Andre album kan være bra, spennende, kreative, men kiss me er digert, et av de beste fra 80-tallet. Disintegration et av tre fire hakk i hel.

Disintegration er likevel det mørkeste mesterverket, og det siste av betydning (utenom låten On the edge of the deep green sea fra Wish) Robert Smith presterte med det, avhengig av besetningen, tidvis fabelaktige bandet Cure. Høydepunktene fra albumet er definitivt Untitled,  Fascination Street og Pictures of you.

Dette er vel nærmeste, aktuelle tråd jeg fant passende til å skrive i. Bandet har egentlig ikke gått under radaren min, det blir ikke rett å si, men jeg har liksom ikke hatt den helt store interessen til å sjekke det ut. Fy skam seg! Helt til jeg tok opp (av en eller annen grunn) konserten fra jubileet fra Hyde Park for to år siden, som vel de fleste har fått med seg er vist et par ganger. Å hjelpe meg vel, jeg har faktisk problemer med å fordøye det. Enkelte partier av konserten har jeg sett om og om igjen. Ble nesten blåst bakover over hvor mange kanonkule/tøffe låter som jeg nesten fikk helt ståpels av.

Det er aldri for sent å oppdage The Cure. Musikken går liksom aldri ut på dato

Fantastisk band. Alltid likt låtene, men det tok meg noen år før jeg også skjønte hvor forbanna gode musikere disse gutta er. 

Ikke minst, uten å ha nesten noe kjennskap til bandet før jeg så denne konserten fra Hyde Park. En egentlig supergitarist, og ikke minst (da jeg måtte lese det meste på WP.,  fordi jeg ble så fascinert) bass-spillet til Simon Gallup. Helt sykt, og det at at bassen kjøres så veldig langt fram i lydbildet, men fy fela så tøft og bra. Har vel kanskje vært bandets litt, hva skal man si, sånn varemerke? at bassen har vært så distinkt?

I dag igjen: Hadde en innedag på sykkelen, så to-tre låter fra åpningen av konserten, tok en reprise av en episode fra 3. sesong av Breaking Bad, og så avsluttet med tre-fire låter fra den konserten. Jeg kjenner meg nesten nyforelsket på band, som jeg i utgangspunktet ikke visste at jeg hadde falt for. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal starte i rekken av kanonlåter, ''Just Like Heaven'' har nok snurret et par ganger mer. Men: ''Pictures of You'', ''High'', ''Lovesong'', ''Push'', ''Burn'', ''Shake Dog'' og ikke minst ''A Forest''. Fantastisk

Dette mente jeg for seks år siden...

Har jeg forandret mening siden? Det er fremdeles ikke noe mesterverk i mine øyne, men den har gått forbi Seventeen Seconds på min ranking. På høyde med Faith kanskje... På sitt beste ("Plainsong", "Closedown" og "Prayers for Rain") er den uovertruffen.

Tror at det som forvirrer meg er at mange vurderer den som så overlegen alt det andre de gjorde. Synes for eksempel en mindre populær og mindre anerkjent plate som som Kiss Me Kiss Me Kiss Me er like god.