Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Stein Torleif Bjella

NYTT TEMA
onkelmorten
onkelmortenInnlegg: 14230
21.07.14 21:33

Kjartan er også et geni. En av få i fedrelandet. 

Heim For Å Døy, her... Nå.

Jeg har banket forbi Ål mange ganger mens jeg har glant ut gjennom et typisk småskittent vindu på Bergensbanen. 

Ingen av disse gangene stod det en neger som i Hellbillies sangen der, og ei heller - dessverre - en trubadur fra Øvre Ål med gitarkofferten i sin hånd. 

Jeg la heller ikke merke til noen resort de gangene jeg reiste forbi for enten å dra fra resorten jeg da (i 2011) jobbet på i Hardanger som nattevakt - eller til, for den saks skyld. 
Ved én anledning rakk jeg å gå ut for å fyre opp en lenge etterlengtet sigarett, og la da merke til at det var en slags vibrasjon i lufta. Som om det eksisterte noe mer der enn hva øyet kunne se. 
Det finnes jo alltid mye mer overalt enn hva øyet er i stand til å skue, men det er ikke det jeg snakker om her.
Hva det var som vibrerte vet jeg ikke, men oppi bakken der alle husene var plantet, eksisterte det noe av ett eller annet mystisk slag. Husene passet liksom ikke inn. 
Men samtidig gjorde de det. 
Det var noe som pågikk der oppe i bakken... Noe som brygget. Eller noen.
Noe tungt. Tungt og muligens, hemmelig. Eller kanskje var det bare vår mann Bjella`s nydelige tankevirksomhet. Det skulle ikke forundre meg.

Ål jernbanestasjon som ligger ca midt mellom Oslo og Bergen, ble åpnet like før jul i 1907, og jeg kan ta meg faen på at det er noe spesielt på gang der i den bygningen. Men det er en annen sak. Muligens for Åndenes Makt, eller helst ikke.
Som i Tom Waits låten; What`s He Building In There - noe.

Jeg er kanskje en vel følsom skrue, men likevel. Det er noe med Ål. 
Uansett hva det er, så må det være jævla bra. Det er sikkert som snus. Det finnes en energi der oppe.

Men dette skal på ingen måte handle om mystiske følelser, eller NSB. Dette skal handle om Stein Torleif Bjella. Helstøpt trubadur, poet og musikant. 
Det skal handle om hva jeg synes om Heim For Å Døy. Mannens foreløpig siste verk som også er det siste albumet i en trilogi, nydelig etterfulgt av sine forgjengere; Heidersmenn (2009) og Vonde Visu(2011).

 

Så kom den med posten i dag - 11.11.13, kl. 13:31. Ikke skiva, men hentelappen. Jeg hadde vinduet på gløtt så jeg kunne høre når noe tusket der nede ved kassen. Det virker alltid.

Det er klart at jeg småsprang til skranken nede på Tveita. Skulle vel bare mangle. Jeg var jo klar som en jeger når det rasler i gress og lyng. Klar som egget når det brister.

Så...Jeg dro hjem med Heim For Å Døy. Jeg skulle ikke hjem for å dø, skjønt sånt vet man alderig.

Ikke siden en gang i 1981 da jeg sykla til byen over tromsøya (over Røstbakken med full fart ned) etter Fair Warning - Van Halen`s tøffe album, har jeg følt meg så oppskjørtet. 
Jeg var direkte oppjaget og yr. 
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, sånn bortsett fra at jeg er solid fan av Stein Torleif Bjella, men det har selvsagt noe med forventninger å gjøre. Óg det har kanskje med at det er en skive som dette jeg trenger akkurat nå som tiden går. Nå som November har lagt sitt ubarmhjertige/barmhjertige mørke over oss.
Uansett.
Oppskjørtet og jøger som en lettbeint tulling var jeg, og det føltes nesten uvirkelig godt. 
Det er lenge siden jeg har vært såpass frisk og pigg. 
Det var muligens bare for en liten stund, men fytti katta. Altså.

Nå: Jeg har kjørt vinylen en runde, og jeg har nå svitsjet til CD-skiva som fulgte med uten at jeg var klar over det. 
Bonus, bonus
Den bare ramla ut da jeg åpna herligheta, denne sirkulære plastbiten jeg nå snurrer for enkelhetens skyld. Det er jo som kjent greit å hoppe hit og dit via fjernkontrollen, folkens. Vi vet alle hva jeg mener.

Men nok mikk-makk. Nok snikk-snakk.

På dette albumet som er innspilt i Oslo Klang og produsert av Kjartan Kristiansen, har Bjella med seg musikantene: 
Eirik Øien (kontrabass)
Tor Egil Kreken (kontrabass, elbass, banjo, sang og kor)
Kjartan Kristiansen (high string, baryton, elgitar, dobro og kor)
Geir Sundstøl (akustisk gitar, gitarbanjo, mandolin, Shankar gitar, pedalsteel, rørklokke, marxophone, National Tricone, National Duolian)
Marita Vårdal Igelkjøn (piano, marimba og kor)
Michael Blair (slagverk, marimba og kor). 
Blair har dessuten klasket takten for folk som Tom Waits, Elvis Costello og Lou Reed (rip). Det sier ikke så rent lite.

Bjella har ellers med seg et knippe gjestemusikanter som medvirker på enkelte låter, men disse orker jeg ikke å ramse opp. Jeg er tross alt lat og håper at det er greit.

SIDE A:

Undergang: En tung kontrabass, tunge akustiske strenger. Masse luft og slide. 
Luft. 
Tungpusta.
Jeg bare sitter her. Kaffen er jævla sterk, men ikke sterk nok til å holde meg framoverbøyd i sofaen. 

Så: Klemt bak mot sofaryggen, blir jeg sittende å gape. Jeg spiller høyt. Jeg tenker at jeg kanskje er kommet heim for å døy, likevel. Det er undergang på gang. 
Jeg får lyst til å sykle Ål rundt. Virkelig oppdage bygdenorge. Observere virkeligheta. Snøse bort i saker og ting.
Jeg tror det hadde vært både sunt og vakkert. 
En dag finner noen meg på en sykkel der borte. Det sverger jeg på. Kanskje jeg finner ut hva som bygges der, en gang for alle. Jeg vil vite det.

For en åpning. Dette lover godt med all sin tynge og nød.

Melodisk Sus: Dæven for en låtskriver denne Stein Torleif er! Og den bass og gitar svingen som ligger så jævla elegant i hvert refreng... Som natingen mellom hver rad på det flotteste eikegulv. Det fineste.
Hvem kom på det der? Det er faen så lekkert. Så jævla elegant.

Jeg kjenner diverse hår reise seg. Pelsen står, og hunden undres der han ligger ved min side. Jeg mangler min gutteaktige sjarm... Men pytt, pytt.
Dette er akustisk vidunder-rock. Slepende genial, dyp og sindig. 
Det er medisin for oss som ikke finner den på apoteket. For oss som heller finner den i heftig dramatikk. 
Melodisk sus for slitne sjeler med håp om forsiktig bedring. 
Av med hatt og frakk, tøfler og gamle apekatter. Av med det modige fjeset, og på med det som har ligget i skuffen en alt for lang stund.

Ubrukt Liv: "Då eg vart far og stor - gav eg sonen min all tid". 
Bare Herr Bjella kan si sånt. Bare Bjella kan få sånt til å høres ut som et evangelium. Så gjør han det absolutt her.

Jeg er ikke far, men jeg innbiller meg at jeg hadde blitt stor og moden momentant om jeg en gang skulle bli det. 

Mitt liv er ubrukt, selv om jeg bruker det hver dag til ting mindre verdt en sønn med håp i blikket. 
Jeg har en hund. 
Dette er atter en perle, og jeg har ikke kommet langt inn i dette universert så langt. 

Stein Torleif Bjella har det ikke med å kaste bort sekunder på sine utgivelser, og det har han sannelig ikke tenkt til her heller. 
Jeg blir litt stum her jeg sitter, og jeg fatter fort at jeg ikke har gjort hva jeg har tenkt. Jeg vet og har visst det lenge - at boka jeg sitter på burde vært skrevet i blod. Tykt blod.

Helsing Judas: Å lyge sjela fin - å rosemale verden sin... 
Mannen synger duett med stor og uhyre vakker tristesse... Og jeg vet hva han snakker om. Kanskje dessverre.
Jeg føler det. 
Jeg kjenner det i marg og ben, gjennom blod og nerver. Gjennom sangen jeg hører med langt mer enn hørsel.

Å smadre sine løfter som glass med hilsen Judas... 
Det er lettere enn man skulle tro. 
Dette er sterke saker folkens. Viktige ting. Ting som teller.
Maria Due synger også.
For en nydelig stemme. 
Hun synger guddommelig, og hun kler vår manns stemme perfekt. 
Jeg skal ikke lyve. 
Jeg vet nøyaktig hva den våte dråpen jeg kjenner trille nedetter fjeset kalles. 
Det er en tåre. Den kan kalles nettopp det.
Jeg lar den finne veien dit den vil. 
Bare da vet jeg hva, i ettertid.

Idiotisk Einvegslove: Lyden av denne sangen minner meg om turene jeg tar først på dagen. Grytidlig før folk våkner til liv. 
Den minner meg om lyden fra nede i dalen der godstog og containere lastes. Når verden ellers er muse stille og min hund og jeg rusler oss våkne. 
Gitarene er lyden av kraner som svinger hit og dit. Kraner som skriker etter grisfett (grease) og olje. Kraner som trenger balsam. Fra den andre part. Han som skal pleie dem og visstnok elske dem.

Det er rock tullet inn i stålull. Tørr, hard og samtidig smidig. 
Dette er musikk med en viss industriell drakt. Takta er som klangen av Groruddalen når tunge tog sakker opp og vi kan høre det fra en viss distanse. Drivet er der - konstant, men det lukter av bremsestøv. Svidd etter nedbremsingen. Bittert og forlatt. 
Som når den ene har bremsene på og kjærleiken er enveiskjørt.

Denne låta får meg dessuten til å tenke på salige Townes Van Zandt og hans No Deeper Blue. Fortvilelsen er av samme kaliber. Den hule klangen.
Mesterlig.

Separate Sinn: Den er vakker denne balladen som tar med seg sitt nydelige fiolinspill og sin følsom stemme. Den er som den siste valsen etter en lang fest. Den lokker frem følelser som lengter etter alt annet enn å være alene. 
Lengselen er desperat, og ventinga ulidelig. 
Det er bare vakkert. 
Fyren ransaker sin sjel uten skrupler og nøling. 
Jeg sier ikke mer, men jeg bøyer meg i støvet. Støvet som har en tendens til å legge seg når stillstanden er total. Når.

SIDE B:

Halde Maska: Når Stein Torleif skriver låter som dette, er han på sitt aller beste. Det er stor fortellerkunst strøkent satt inn i et musikalsk landskap som melder om melankoli og lengsel. 
Den gamle kiosken som er kun et minne. Alle drømmene... 
Jeg for min del forsvinner sakte inn i mine egne minner. Mine drømmer. 

Dette er kunstens essens.

Jeg husker nå tydelig hva som gjør musikken så kraftfull. Hva som får en mann til å tenke uten å anstrenge seg nevneverdig. Hva som skjer i nostalgiens ubønnhørlige angst. 

Dette er stor kunst. I all sin kompliserte enkelhet. 
Jeg finner frem hatten, kun for å ta den av. Jeg holder ikke maska, men jeg seiler på kjærleikens sjø. Det er tross alt lett - av og til.

Rottu i Hjarta: Plutselig dukker en stor svær hollender med svensk pass opp her i stuggu. Det er salige og sterkt savnede Cornelis som nå er innkapslet i STB`s sterke vesen.
Det er Stein Torleif Bjella som forteller, og han er her i stua, akkurat nå. 
Jeg får lyst til å by på et glass...

Nok en gang tvinges jeg til å spytte superlativer vegg-i-mellom: 
"Fy faen for en poet, og herre jessu namn for en låtsnekker! For en nydelig fyr".

Jeg skulle jo bare sette meg ned for å kose meg med Heim For Å Døy. Ta den inn. Rolig og behersket. 
Nå sitter jeg her å føler mer enn hva sunt er. Jeg kjenner meg igjen og igjen.

Har jeg sagt at virkelig musikk er den sterkeste kunsten? 
Har jeg sagt at det er sånt som dette jeg lever for? 
Har jeg sagt at pusten min avhenger av poesien vi alle opplever? 
Hver dag.
Har jeg sagt det..? 
OK. Jeg sier det igjen. Hatteløs som jeg er.

ESPRESSO! Jeg trenger en kopp espresso... Eller vent! Jeg trenger et glass whisky. Single malt.

Mayhem Heime: Dette er min umiddelbare favoritt. Mye grunnet en sjelden drakt til Bjella å være. Jeg liker at han leverer oss en låt som dette.
Bjella kommer helt fram på scenekanten helt uten noen form for ydmykhet. 
Det røsker og det river. Det driver og det homper skakkvakkert avsted langs veikanten. Midt på veien er for fort, og for enkelt... så. 
Jeg svelger kaffen i ett jafs. Trommer og tett komp kan forsvares.

Yndlingsengel
: Banjo er tingen. Flerstemt sang også. 
Sterke tekster går heldigvis aldri av moten for folk som tar det inn og kjenner på budskapet.

"Stein Torleif Bjella, you are a hell of a fella"! Det må jeg bare si.

Dette terrenget minner meg stygt om David Eugene Edwards`s. En mann jeg elsker fra fisefine band som 16 Horsepower og Wovenhand

Men dette er ingen andre enn Herr Bjella. Dette ER mannen selv. I egen person, entall.

Vi har fått en stor musikant, poet og kunstner her til lands. Óg vi fortjener det. Det er det verste. 
Vi har et knippe andre også, men ikke helt av samme kaliber. 
Kaliber.
Jeg mener... Hvem faen legger sjela si på ei fjøl som Stein Torleif. Uredd i all sin angst og frelse. Så nakent.

Taus Manns Tale: Denne instrumentalen har så mange ord og fortellinger at bokstaver er overflødige. Jeg ser det jeg vil, og jeg reiser avsted på musikkens uerstattelige vinger. Tunge drag med en sørlig bris under slitne vinger. Jeg svever gjennom dalen, akkurat passe høyt over alle sorger. Ikke for nært. Ikke for distansert. Akkurat høyt nok til å se og føle på behørig avstand .

Modningsangst: Mannen fra Øvre Ål har en jævla bra stemme. Det beviser han glatt her i denne fantastiske avslutnings valsen. 

Nok en gang fanges jeg av lyrikken. Den er uimotståelig. Det er så inn i helvetes flott. Det er rent gull. 

Jeg har alltid vært en hund etter sanger om gamle gitarer, viktige personlige gitarer, og greier med syngende strenger. Stemmer uten pust.

Sist jeg hørte en sånn sang som jeg nå er avhengig av, var da Guy Clark og Verlon Thompson skrev om den mystiske gitaren på sjappa. Den som bare hang der å ventet. Den som var ment for ham og glemt for en stund.
Jeg snakker om The Guitar

Den ukjente gitaren til Stein Torleif, var og er ment for han. Det kan ikke herske noen tvil. Jeg mistenker han for å stadig ha den på fanget. Én av dem i alle fall.
Nå har jeg atter en favoritt om de seks strengene å ty til

Avsporing: Min gitar nå... 

Jeg har hatt mange, men jeg lengter stadig etter en til. Jeg lengter etter å ta vare på dem. Hvor er de jeg hadde, nå? Pantet for brendevin og annet fjas?

Takk og pris for Stein Torleif Bjella og denne sangen.

Dette albumet er perfekt instrumentert. 
Helt perfekt om det går an. 
Og Kjartan er en Gud bak spakene. Det er ingen tvil om det. Han legger inn sine verdier her.

Dette er mer enn blues. Men blues er det.

Det er blues med aspekter dypere enn hva jeg ellers bakser med på plate. 
Jeg innbiller meg dette med stor overbevisning. 
Dette er dessuten rock i mitt øre. Nervepirrende og ærlig fra dypt inne i landet. Blå viser og mørke tanker. Mørke viser og blå følelser. Musikk som betyr noe.

Denne trilogien vil gå inn i historiebøkene. Disse tre albumene Stein Torleif Bjella har levert og skjenket oss, er i mine øyne små mesterverk som neppe kommer til å få særlig konkurranse her til lands. I hvert fall ikke med det første. 

Jeg er ydmyk og glad, trist og melankolsk oppglødet. Jeg kjenner at Heim For Å Døy har trillet noen runder med sine virkninger. 

Jeg lever her jeg sitter.

Ser fram til å bli bedre kjent med den mesterlig lyrikken og bare nyte alle sangene i lang lang tid. 
Jeg vet med hånden på hjertet at jeg nok blir å spille denne skiva "ihjel", i likhet med de to forgjengerne. 
Dette er kanskje om mulig den beste av de tre. Det høres umulig ut, men jeg sier det likevel. For en gave.

Takk Stein Torleif Bjella. Hjertelig takk!

dcdudley
dcdudleyInnlegg: 3155
22.07.14 00:26
onkelmorten: Stein Torleif Bjella

Fyr. Fyr.

GabrielBatistuta
GabrielBatistutaInnlegg: 10022
24.07.14 15:05

Legende!

stickersonshoes
stickersonshoesInnlegg: 189
27.07.14 18:16

Fint skrevet, det her. Og bra plate, selv om jeg setter begge de to forrige litt høyere. De to singlene (eller hva man skal kalle dem) er fryktelig bra. Og de låter bra side om side på albumet også. 

onkelmorten
onkelmortenInnlegg: 14230
27.07.14 18:21
stickersonshoes: Fint skrevet, det her. Og bra plate, selv om jeg setter begge de to forrige litt høyere. De to singlene (eller hva man skal kalle dem) er fryktelig bra. Og de låter bra side om side på albumet også.

Takker.

Alle tre er strøkne utgivelser :-)

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg