Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Hva Lytter Du Til Akkurat Nå

NYTT TEMA
Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
08.04.20 13:00

Lionel Richie - Can't Slow Down (1983)

Kjøpt inn ene og alene grunnet den fantastiske Running With The Night (fra GTA: Vice City soundtracket), men også siden den minst like stemningsfulle og flotte All Night Long

Har vel i grunn aldri hatt noe imot denne herremannen, som virket å nyte sine "beste" dager på midten av 80-tallet, og øste ut med svære hits, og fikk nå hvert fall lyst til å ta en nærmere kikk på albumene hans fra den tiden, mye grunnet de to nevnte monster hitene ovenfor, samt at denne skiva lå til ei meget hyggelig pris av 49, kroner og hele 50 øre. 

Albumet pangåpner med det dansevennlige tittelsporet, der bygger i vei med svevende og kjølige synther, da kombinert med pulserende rytmer, før det hele tar skikkelig av og vil tro at denne var sterkt preget og ikke minst inspirert av Michael Jacksons braksuksess med Thriller (1982), som sikkert utallige andre artister og låter på den tiden også var.

Deretter følger den nydelige og eksotiske klassikeren All Night Long, der for min del alltid vil bli forbundet med den legendariske 2 timers pilot episoden fra Miami Vice (1984-1989) "Brother's Keeper", der et coverband spiller Lionels hit i bakgrunnen, og hvor Crockett og Tubbs befinner seg på dypt vann, da i undercover rollen, men hvor særlig Tubbs (Phillip Michael Thomas) er et usikkert kort å regne med, ettersom hans eldre bror ble brutalt skutt ned og drept av narkobaronen Calderone, som de forsøker å få bragt til retten.

En av de mest elegante og tøffe scenene fra serien, og fremhever spesielt hvilken betydning musikken og stilen kom til å ha på, ikke bare showet, men ei rekke fremtidige tv-serier fra det tiåret, og alt er så gjennomført godt fremført, at selv coverversjonen gjør slettes ingen skamme på originalen. 

Etter ei slik sterk åpning, er det ikke til å tro at Lionel Richie tenkte at det rette valget, var å slenge på, ikke ei men flere forferdelig cheesy ballade svisker av super cheesy utgaven, først gjennom Penny Lover, deretter den svulstige Eric Clapton - You Look Wonderful Tonight country inspirerte Stuck On You, og ja, det stopper dessverre ikke der.

Hvorfor ikke fortsette med det heftige og flotte party stemningen fra de to første? Heller spare ei av disse rolige slow-dance låtene helt til tampen, ikke ødelegge godstemingen.

Men, ja slikt gjør sitt til at albumet lider (i mine ører) sterkt, og klarer liksom aldri helt å finne veien tilbake, selv om da spor som Love Will Find a Way forsøker å gjenskape noe av tittelsporets suksess, men uten å lykkes hele veien ut.

Men The Only One er rett tilbake i søvndyssende ballade stil, kjedelig og fullstendig intetsigende musikk, og er nesten på nippet til å gi opp, men så kommer heldigvis den heftige buldrende Running With The Night langsomt men sikkert inn, og dette er jo flott pop musikk, der er full av stemning og melodi, og ei sann klassiker, uten tvil.

Hello er definitivt den beste og fineste av skivas ballader, og ei grei måte å avslutte det hele på. 

Skulle bare ønske at han hadde kuttet ned på rolig låtene og heller gått for de mer tempofylte og danseglade numrene, for da ville muligens albumet steget et par hakk, oppover.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter:  Can't Slow DownAll Night Long (All Night)Running With The Night og Hello

(Innlegget ble redigert 08.04.20 13:00)

vadefugl
vadefuglInnlegg: 41615
08.04.20 23:37

Lytter nå til danske Jyng. Popete rock

Komunista
KomunistaInnlegg: 10646
09.04.20 19:02

I diss flokk-tider:

The Herd - From the Underworld

For oss som er så heldige å levd en stund, og opplevd det gyllene 60-tallet

(Innlegget ble redigert 09.04.20 19:03)

borbje
borbjeInnlegg: 18797
10.04.20 12:22

Modern Talking..

InternalExile
InternalExileInnlegg: 20864
10.04.20 12:26
borbje: Modern Talking

"You're My Heart, You're My Soul", "Cheri, Cheri Lady" eller "Brother Louie"?

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
10.04.20 12:45

Lionel Richie - Dancing On The Ceiling (1986)

Ny dag, ny runde med Lionel Richie, og turen er nå gått til hans tredje soloalbum, Dancing On The Ceiling

Dette viste seg tidlig ut å være et godt hakk unna den mer vel produserte forgjengeren, og tar en bort albumets to store hits, er det dessverre fint lite igjen å juble over.

Joda, feel-good og party faktoren er fortsatt i taket, men melodiene, refrengene og de helt store låtene (utenom de to nevnte høydepunktene) er langt fra hverandre og det hele føles (tross at det hadde gått hele 3 år siden forrige album) som en nokså typisk "hastejobb", og mye skyldes vel at Lionel var overarbeidet eller rett og slett lei, og året før hadde han jo blant annet medvirket som en av flere låtskrivere til monster hiten, We Are the World. 

Det er liksom ei viss følelse av slapphet og giddalaushet, der går igjen over samtlige av sporene, det og lite imponerende overbruk av studio og produksjons effekter, der det nær 8 minutter lange Don't Stop, like gjerne kunne ha blitt omdøpt til Please, Stop!

Party faktoren fra tittelkuttet forsvinner raskt ut i de stadige svulstige og intetsigende balladene, og igjen forsøkes det å nå ut til de større massene av platekjøpere, da med den country inspirerte Deep River Woman, som faktisk ikke er så fæl, men hvor ble det av fest stemningen?

Ellers har man jo det åpenbare forsøket på å snappe om noen tilhengere av Bryan Adams, med den smått oppløftende pop-rockeren Tonight Will Be Alright.

Nei, først på albumet siste spor, Say You, Say Me, får man en annen Lionel Richie slager, men det hjelper fint lite, for dette er i grunn svake saker, og like greit å gå for ei best of samler, da utenom hitene, så er det meget tynt i rekkene av "godlåter", og blir så til slutt med det en skuffende:

Rating: 4/10

Høydepunkter: Dancing On The Ceiling og Say You, Say Me

(Innlegget ble redigert 10.04.20 12:46)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
10.04.20 13:37

Simple Minds - New Gold Dream "81-82-83-84" (1982)

Nei, nå er jeg rimelig fed up av å gå gjennom svake og middelmådige skiver, og på tide å unne seg selv ei dose med skikkelig kvalitetsmusikk, for det har gått såpass langt mellom de gangene, at man nesten har "glemt" hva en 10er skive egentlig er (minus Computer World).

Så er det jo også kjekt å få høre hvor lista ligger, og der få album treffer bedre på fasiten av hva mine ører oppfatter som et vaskeekte mesterverk, enn da Simple Minds absolutte karriere høydare, New Gold Dream, og der innehar såpass mye gull og drømmer, at man ikke ville vært foruten et eneste sekund av musikk.

Føles i grunn, nesten litt som at en "jukser", for vet jo allerede på forhånd hvor det går med tanke på rating, dette er STOR musikk og var også mitt første møte med Simple Minds, i albumformat. 

Slikt gjorde inntrykk, og selv om albumet ikke øyeblikkelig ble en perfekt match, der og da, så lå jo hele tiden potensialet for forbedring, til rette fra starten av. Det var bare det at man forventet mer oppløftende musikk, ala tittelsporet og hit singlene, at de mer stemningsfulle låtene havnet litt bakpå, men herlighet for en forskjell det var å dra frem albumet, og når disse mer avslappende og oppbyggende albumsporene virkelig satte seg til rette, da var det:

"Wow, hvor i huleste kom dere fra?" 

og når alt klaffet, så var det aldri noen vei tilbake. En album klassikere og et av åttitallets flotteste og mest elegante albumutgivelser, der står helt der oppe med blant Roxy Music og Avalon (1982) som noe av det ypperste britisk popmusikk hadde å by på.

Det som slår meg når man setter seg ned og hører gjennom albumet, og sammenligner det (og da ikke bare med deres egne album, før og etter) men også da med utallige andre 80-talls utgivelser fra andre artister, er jo først og fremst hvor forfriskende og levende det hele høres ut. 

Produksjonen og stemningen er virkelig noe for seg selv, og der den mektige bassen til Derek Forbes er helt rå, og står klart igjen som den kanskje viktigste grunnen til at jeg elsker denne skiva så mye, og trist at han ikke mange årene etter, havnet på kant med Jim Kerr og forlot bandet. For uten hans talent forsvant dessverre mye av Simple Minds helt spesielle lydbilde, og det greide de aldri å erstatte.

Som nevnt, bassen og spesielt kombinasjonen med den hjemsøkende synthen, er jo aldeles nydelig. Og det er ikke "brautende" eller "stygt", men drømmende, svevende og oppløftende, og hvor det bare bygger og bygger i vei mot noe større og mektigere.

Bare så synd de forlot dette lydbildet, så kjapt, men tror at det kanskje var for det beste.

For å prøve å gjenskape noe så vakkert og unikt som det Simple Minds gjorde i 1982, det var liksom ingen vits i, dessuten hadde vel bandet dessverre begynt å la seg "lede hen" av blant andre U2 og lignende stadion rockere, til å gjøre mer brautende MTV lignende musikk, og der New Gold Dream fanget vel på sett og vis opp bandet, da på sitt aller beste, med tanke på å kombinere det kreative og kommersielle, og resultatet ble jo et av det tiårets aller flotteste album, eller så synes nå jeg da.

Til slutt, om jeg absolutt måtte plukke ut en (vel, umulig, to, nei, tre) favoritter fra albumet, så er nok Big Sleep, Hunter and the Hunted og King Is White and in the Crowd de som definitivt er, ikke bare albumets aller største stunder, men kanskje også blant de jeg ville trukket frem som bandets beste sanger. 

Rating: 10/10

Høydepunkter: Someone Somewhere (In Summertime)Colours Fly and Catherine WheelPromised You a MiracleBig SleepSomebody Up There Likes YouNew Gold DreamGlittering PrizeHunter and the Hunted og King Is White and in the Crowd

(Innlegget ble redigert 10.04.20 13:38)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
10.04.20 15:40

Don Henley - Building the Perfect Beast (1984)

Og der Simple Minds og New Gold Dream byr opp på alt jeg elsker av åttitalls produksjon, viser Don Henley i stedet til hvordan en absolutt ikke skal gjøre det, da med dette tidvis så fryktelige pop-rock albumet, der er nærmest i total overdose av cheesy og horrible synther.

Det er mulig det en gang i tiden lå et bedre album i tankene hos Don Henley, men hva man fikk til slutt i retur etter mye unødvendig "oppgradering" av lyder og instrumenter, er jo rett og slett aldri i nærheten av å fortjene å inneha ei såpass flott og gjennomført perfekt låt, som det The Boys of Summer virkelig er. 

Og selv om et par andre spor ikke er helt i kjelleren, lider de likevel av den nevnte produksjonen og fæle bruken av brautende og irriterende synthesizere, og nei, mer er det ikke å si om det.

En real nedtur, og eneste grunnen til at den vil bli værende i samlingen (inntil videre) er jo nevnte høydepunkt, som redder skiva fra en langt verre rating.

Rating: 4/10

Høydepunkter: The Boys Of Summer

(Innlegget ble redigert 10.04.20 15:43)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
11.04.20 15:02

Brad Fiedel - The Terminator Original Soundtrack (1984) og The Definite Edition (1994)

Et av mine aller dyreste "impulskjøp", og et man hadde jo siklet etter siden våren 2001, og hvor man så endte opp med å legge inn ei bestilling på CDON (eller Akers Mic) sin nettbutikk, der hadde en CD utgave av det originale soundtracket inne.

Men etter uker med null og niks respons, så ble det bare kansellert og måtte gi opp. Prøvde igjen, i et par andre nordiske nettbutikker, men liten suksess. I ettertid er nok sannheten, og mest sannsynlig grunn til hvorfor det var så vanskelig å oppdrive, det at albumet forlengst hadde gått ut av produksjon.

Først i 2004-05 (sånn til og fra) ble det suksess, men til en rimelig stiv pris. Lå vel oppom 700-800 kroner, for ei meget pent brukt CD utgave, av det originale albumet fra The Terminator, og følelsen av endelig å få det i heimen, og sette det på full guffe i heimen, var ei enorm opplevelse.

Vel, nok om det, over til musikken.

Brad Fiedels bidrag i å skape lyden av kampen mellom maskin og menneske, er jo intet annet enn et utrolig imponerende stykke arbeid, og her kombineres det med mørk industriell og marerittaktige lyder, til mer oppløftende og vakre melodier der står som solide motparter. 

Det er jo selvsagt umulig å ikke komme utenom det legendariske åpnings temaet, der bare buldrer i vei fra start, da med et metallisk og kjølig bakteppe, før det går over i et langt mer oppløftende tempo, og der det episke Terminator temaet kommer inn og setter an stemningen for hele filmen.

Det lages ikke slike film temaer lengre, det er sikkert og visst. 

Gjennom årenes løp har det kommet mange ulike, og nokså oppdaterte versjoner av dette kjente themet, men for meg er originalen den klart foretrukne. Det oppsummer alt jeg elsker med første filmen, og er ikke like "patriotisk" som enkelte av de nyere Themene, der spiller litt for tykt på hovedmelodien, men glemmer de mekaniske og kjølige detaljene som jo er minst like viktige.

Etter åpnings themet, dukker den kjølige og gufne Terminator Arrival opp, da med knappe 2 minutter og 30 sekunder bestående av industrielle lyder og musikk, der gir meg frysninger. 

Ekstra moro å høre Brad Fiedel gjennom en av flere Terminator dokumentar fortelle om hvorfor han så ofte benyttet de gjentagende og "bankende" metalliske lydene, da det var i følge han, et tidlig forsøk i å bygge musikk og stemning rundt Terminatorens bankende metallhjerte. Og det tidlige utgangspunktet viste seg jo å fungere utmerket.

Deretter blir man hivd rett ut i det totale kaos, av pulserende og svære lyde gjennom Tunnel Chase og der Fiedel kaster løs alt på lytteren og man føler virkelig at Terminatoren er rett i hæla på deg. 

Så kommer øyeblikket der komponisten gir lytteren en liten mulighet til å trekke pusten, og filmens kanskje mest menneskelige og emosjonelle scene ville aldri vært like sterk og minneverdig, om det ikke hadde vært fort Brads vakre melodi som romantisk bakteppe.

Love Scene er så gjennomført vakker og "enkel", men likevel så spekket til randen med stemning og følelser, at det er mer å få igjen her i løpet av de knappe 3 minuttene, enn hva noen av de siste 3-4 Terminator filmene har vært i nærheten av å gjenskape.

Future Remembered oser av atmosfære og innehar alt jeg elsker med minimalistiske 80-talls synth soundtracks. Det er mørkt, blekt, futuristisk og håpløst, men likevel er det et ørlite snev av håp bakom det hele.

Factory Chase da med sine iskalde elektroniske fioliner, er absolutt på høyde med de beste horror soundtrackene fra 70 og 80-tallet.

Side 2 av denne plata er derimot langt mer oppløftende og innehar låter fra mer tidsriktige synth pop og new wave artister som Tahnee Caine & Tryanglz, Jay Ferguson og Linn Van Hek. 

Av en eller annen grunn har mange fans av filmen og soundtracket, ofte avfeid disse som dårlige og svake, og kan jo forstå at mange sikkert ønsket mer musikk av Brad Fiedel, men nå er altså original soundtracket en blanding av både komponist og ulike artister, og jeg synes de går greit i hop.

Selv elsker jeg bidrag som Burnin' in the Third Degree eller Photoplay (begge av Tahnee Cain) der er fra den klassiske Techn-Noir nattklubb scenen.

Joa, Fiedel sine verker er helt klart på et annet nivå, og burde jo ha vært langt mer fokus i forlengende versjoner osv, men vil tro at den første LP/CD utgaven forsøkte å nå ut til et større platepublikum, og tenkte at vi tar det beste fra begge verdener og ser an om det slår an blant kjøperne.

Dessverre, det virket som en blemme, og ja, albumet var lenge ut av produksjon, men kom jo stadig ut i forlengede utgaver, da uten pop og rock låtene, men langt mer Brad Fiedel instrumentaler.

Det originale albumet er bra, men som sagt, lider litt av at Fiedel sitt arbeid virker å bli forkortet eller skøvet litt til side for de mer "kommersielle" pop-låtene, og det er jo synd, men likevel et must i samlingen av filmmusikk, i mine ører da.

The Definite Edition fra 1994 er nok mer det nærliggende et "ultimate" Terminator soundtracket, der innehar hele 19 spor, og hvor alt er av Brad Fiedel og spilletiden ligger oppom nesten 72 minutter med musikk.

Dette ble også handlet inn i ei pent brukt CD utgave, men da til en overraskende, og mye hyggeligere pris.

Her går man langt grundigere gjennom låtene, og der i likhet med original soundtracket, pangåpner det med Terminator temaet, før vi går rett over i Main Title, der jo er en noe kortere men minst like stemningsfull og intens versjon da som sin forgjenger, og jeg tror faktisk jeg liker dette aller best.

Deretter går ferden innom forlengede utgaver av Terminator Arrival, og der ting får bedre tid til å bygge seg opp, og strekke seg ut på, enn den mer avstumpede versjonen fra Original Soundtracket.

De neglbitende elektriske fiolinene kan jo nærmest skjære seg gjennom glassvegger, og stemningen er helt i taket, og vel så det.

Reese Chased innehar mye av samme gufne og paranoide synthlyder som Tunnel Chase, og der igjen de creepy fiolinene gjør sitt til å skape en ekstrem uhygge. 

Det knapt 38 sekunders Sarah On Her Motorbike, er noe av det sjeldent oppløftende og feel-good aktige, man finner igjen. Får nesten litt sånn Ivan Reitman/Schwarzenegger ala Kindergarten Cop (1990), når jeg hører det, og skulle egentlig ønske det varte litt lengre. 

Vel, feel-good stemningen varte ikke lenge, nei. Så er det rett ut i krig, og en dyster og brutal post-apokalyptisk sådan, hvor maskinene regjerer og menneskene lever som rotter under jorda, i konstant frykt for de ustoppelige beistene, da gjennom lydene av de knappe 90 sekunders instrumentale partiene ved navn Gun Shop/Reese in Alley.

Variasjonen er langt større her enn forrige album, og meget positivt sådan, der det pianodrevne sporet Sarah In The Bar, er en grei påminnelse om nervøsiteten og usikkerheten om hvem eller hva det egentlig er som går rundt å dreper kvinner ved navn Sarah Connor på høylys dag, i Los Angeles by.

Dette 2 minutters stykket ville ikke gjort seg bort i en krim-thriller, men er nå perfekt i scenen der Sarah sitter nervøs for seg selv, omringet av fremmede, og med visshet om at en av dem kan være en potensiell seriemorder som er på utkikk etter henne.

Tech-Noir/Alley Chase er definitivt en av de virkelig høydarne på dette albumet. De buldrende og pulserende mekaniske lydene, og nei, en av de tøffeste instrumentalene gjennom tidene. 

Tar litt tid før den bygger seg opp, men absolutt verdt å holde ut, for en får meget godt betalt av å gjøre så. Først ut får men ei slags liten kjapp "heroisk" gjennomgang, før etter rundt 3 minutter så tar maskinene fullstendig over, og ting begynner å bli meget intenst.

Vel, å gjennom hver bidige av det totalt 19 sporene, hver for seg, nei men mye flott stemning og selv om enkelte bidrag kan bli noe vel overlange, mens andre gjerne skulle vart litt lengre, så er det nok lurest å gå for The Definite Edition om en ønsker å høre Brad Fiedels mest komplette arbeid til filmen.

Av andre bidrag her som er verdt å nevne, så er jo en alternativ utgave av Future Remembered inkludert, men foretrekker faktisk den nevnte.

Så kommer kanskje den (i min mening) beste eller viktigste grunnen til å eie denne skiva, der det vakre Love Scene på knappe 1 minutt, nå er blitt velfortjent bygd og omarbeidet til et nesten 4 minutter stykke med nydelig musikk, ved navn Conversation by the Window/Love Scene og der de første minuttene bygges gradvis opp sammen med lyden av skjøre synther i bakgrunn, før alt leder så mot det velkjente og flotte piano utgaven av Terminator temaet. 

Sarah's Destiny/The Coming Storm gjentar noe av samme stemningen, men da med mindre fokus på hovedteamet i like oppløftende/romantisk setting.

Nei, to meget godkjente CD soundtracks, men ingen går helt til topps, og vil heller foretrekke å plukke ut egne favoritt av de to, og gjøre min egen "ultimate" Terminator soundtrack. Men slik var nå ikke mulig her, og de skal jo da dømmes deretter.

The Terminator Original Soundtrack (1984)

Rating: 7/10

Høydepunkter: The Terminator ThemeTerminator ArrivalFuture RememberedTahnee Cain - Burnin' In The Third Degree og Tahnee Cain - Photoplay

The Terminator The Definite Edition (1994)

Rating: 8/10

Høydepunkter: The Terminator Main TitleReese ChasedSarah in the BarTech-Noir/Alley Chase og Conversation by the Window/Love Scene

(Innlegget ble redigert 11.04.20 15:04)

mashadar2
mashadar2Innlegg: 15146
11.04.20 22:31
Frank.N.Steen: Don Henley - Building the Perfect Beast (1984)

Kjøpte en best-of-plate av han en gang for en del år siden, mest på grunn av "Boys of Summer". Hadde ikke hørt noen andre låter av Henley, men tenkte at det måtte være en del brukbart på en samleplate av en artist som har utgitt en såpass bra låt.


Men også der var det kun nevnte sommerlåt som var minneverdig. Resten var skuffende og forglemmelig.

Hoppidioten
HoppidiotenInnlegg: 10872
12.04.20 11:17

"Some cowboy from Texas starts his own war in Iraq".

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
12.04.20 12:00
mashadar2: Men også der var det kun nevnte sommerlåt som var minneverdig. Resten var skuffende og forglemmelig.

Ja, har vært bort i et par slike impulskjøp samlere, kjøpt på grunn av en eller to store hits, og så er resten (enkelte har hele 2 CDer) nesten bare fylt opp med gørrkjedelig fyllmasse, der gjør et forferdelig dårlig inntrykk, dersom dette skal være et forsøk i å gjenspeile "høydepunktene" til en artist/bands lengre karriere.

Når det gjelder Don Henlely, så hadde nok det beste bare vært å gått for singelen.

Men gjort er gjort, og man forsøker så godt en kan å lære av sine mange feilkjøp, og nok et klassisk eksempel på der ei fantastisk låt, dessverre legger lista såpass høyt fra starten, at alt som følger ble en eneste store nedtur av lettglemt og tidvis fælt produserte sanger.

(Innlegget ble redigert 12.04.20 12:00)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
12.04.20 13:41

Steve Winwood - Arc of a Diver (1980)

Enda et album fra ei artist der jeg antageligvis burde ha forsøkt å stiftet bekjentskap med, gjennom hans mange arbeid fra 60 og 70-tallet, men endte nå likevel opp med dette albumet for et par år sia, mest grunnet en meget positivt omtale, og at enkelte av Windwoods hits hadde blitt spilt av i Miami Vice. 

Der Don Henley (og dessverre så altfor mange andre store og kjente artister fra 70 åra) ville rote og "leke" og la seg avlede litt for mye, da av nyere teknologi og studio duppeditter, er det fort gjort å tenke at Steve Winwoo falt i samme "fella". 

Heldigvis, på dette albumet er nå bruken av synthesizere og annet, ikke av typen som fremstår for brautende eller fælt, selv om jeg gjerne helst skulle hørt mer orgel enn synth. 

Skiva åpner med den fantastiske While You See A Chance, der innehar ei små "klønete" men likevel meget sjarmerende og oppløftende bruk av synth lyder, men da uten at det blir for mye av det gode. Steve synger godt, og for meg er nok dette min favoritt, og har nå forblitt slik, siden innkjøpet i høst 2012.

Tittelkuttet har i grunn aldri gjort det helt store for meg, okei, men tja ikke noe mer, mens den mer dansevennlige, nesten synth-disco aktige Second-Hand Woman er helt klart et stort steg opp, selv om det kanskje tar litt vel av i perioder.

Deretter kommer Slowhand Sundown som blir litt, vel avslappende og skulle likt at albumet bestemte seg for hvilket tempo/stemning det ville gå, selv hadde jeg nok foretrukket mer fartsfylt og oppløftende.

Spanish Dancer tar opp tråden med ei flott og stemningsfull synth-dreven bruk, og er attpåtil litt små-funky. 

Det andre store høydepunktet her, kommer selvsagt gjennom den heftige Night Train, der benytter seg godt av både synther og gitarer, og der nesten 8 minutter går unna i en fei.

Musikken på albumet blir aldri "kjølig" eller ensformig, og har en god del varme og variasjon gående, men det er ikke til å unngå at det kan være de som tar opp litt for unødig plass her, og er på langt nær like sterke eller fengende som albumets bedre stunder, og det trekkes dessverre noe ned når "regnskapet" skal gjøres opp. 

Alt i alt, 2 sterke spor, da ut av totalt 7. Resten er ikke dårlige, men aldri på samme nivå, og det er til slutt ikke nok til at albumet går i pluss, og blir så med det en middels:

Rating: 5/10

Høydepunkter: While You See A Chance og Night Train

(Innlegget ble redigert 12.04.20 13:41)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
12.04.20 14:52

Foreigner - 4 (1981)

Et band jeg kun har handlet inn ei eller to skiver av, og kanskje mest grunnet hitene, men også med viten om at en av mine store musikalske helter, en ung Thomas  Dolby medvirket som musiker og kom jo til å ha viktig innflytelse over bandets stadig mer 80-talls aktige synth-rock preg. 

Langt på vei noen "ekspert" på Arena rocken fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet, men Foreigner var vel blant de mest slitesterke navna fra det holdet, der aldri helt forsvant, og greide vel å kline til med flere svære stadion og radio hits langt utover 80-tallet. 

Uansett, albumet pangåpner med den knalltøffe rockeren Night Life, og der kombinerer heftige gitarriff, futuristiske synther og har et gjennomgående solid driv, hele veien ut. 

Joda, den lovende starten fortsetter rett inn i den minst like fengende Juke Box Hero, og er det litt for tidlig til å ha positive forventninger her?

Dessverre kunne ikke moroa vare denne gang heller, nei. For etter to knallsterke låter, blir det rett ned i ei tidvis gyselig power-ballade. 

Vel, det var kanskje ikke helt sjokkerende, for bandet virker å ha et ry på seg å gjøre en god del av disse type sangene, og Break It Up er, vel, definitivt en mindre nedtur, da etter såpass fartsfylte låter som forgjengerne.

Ikke helt forferdelig, men likevel nok til at at jeg måtte skru ned lyden, spesielt når refrenget kom for fullt. For det var, nei, ikke min greie.

Men kan jo godt skjønne at bandet nøt enorm suksess, gutta hadde de litt tøffere låtene, og damene eller de meget følsomme, fikk balladene i retur. Vinn-vinn situasjon og bandet solgte vel som hakka møkk med sitt fjerde album.

Men, jeg er da ikke helt kald fisk heller, og de vakre og stemningsfulle svevende synthene til Thomas Dolby, glir rett inn i albumets aller vakreste øyeblikk og Waiting for a Girl Like You dukker opp, og joda, dette er ei fantastisk ballade, ingen tvil om det. 

Dolbys bidrag er jo smått legendarisk, og løfter det hele så mange hakk opp, og husker at jeg leste noe om at bandet først var meget kritiske til bruken av synthesizere (den tiden der synthene fortsatt var sett på som "fienden"), da i frykt for å "skremme" bort publikumet, men sikkert også fordi det var jo noe nytt og annerledes enn hva de hadde gjort tidligere. 

Men heldigvis kom de på bedre tanker og, vil tippe at låta sørget for at de fikk en helt ny oppfatning av hva de kunne gjøre med synthesizeren, og ikke minst potensialet i å nå ut til et helt nytt og kanskje større publikum som resultat.

Luanne blir muligens litt ufint å raskt avfeie som ei ny "nedtur", etter en såpass sterk låt, men den innehar heldigvis et bedre og mer fartsfylt tempo over seg enn Break It Up, og selv om den melodisk sett ikke er noen enorm sang, så er det likevel godkjent.

Urgent derimot er rett tilbake i toppform, og er nok klassiker. Det sitter liksom med ei eneste gang, og bare bygger og bygger seg opp, og slik liker jeg at det går for seg, særlig når det kombineres så heftig med synther og saksofoner, nei mulig jeg var litt forhastet når jeg omtalte Waiting som skivas beste spor, for denne tar nok kaka og vel så det.

Bandet skulle virkelig ha gitt Dolby langt mer spillerom, og samtlige av spora burde gått for et mer synth-rocka lydbilde, og spekket i massevis av ville saksofoner!

Dette blir dessverre tydelig når albumet går over i de siste 4 sporene, der er mer typisk pop-rock orientert, og det går dessverre utover melodier og man får stort sett et par dølle til halvveis okei stunder, men ingen som matcher skivas første del.

Siste sporet Don't Let Go, minner nesten om ei alternativ utgave av Night Life, og virker som bandet gikk nesten helt tom for ideer og krefter på dette punktet. Men foruten et stort feilsteg (3 låter ut) er det fint andre her som trekker såpass mye ned, og er jo meget glad i de 4 høydepunktene, så denne skiva skal få gå i pluss, men bare såvidt:

Rating: 6/10

Høydepunkter: Night LifeJuke Box HeroWaiting For A Girl Like You og Urgent

(Innlegget ble redigert 12.04.20 14:53)

EL-FERNANDO
EL-FERNANDOInnlegg: 64183
13.04.20 10:59
Hoppidioten: "Some cowboy from Texas starts his own war in Iraq".
Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
13.04.20 12:53

REO Speedwagon - Hi Infidelity (1980)

Nok ei tidlig åttitalls skive, da fra et band jeg stort sett forbinder med uimotståelig fengende "fløtepus" ballader, norsk radio og ikke minst GTA: Vice City (2002).

Handlet inn ene og alene grunnet den herlige Keep On Loving You, der av en eller annen grunn alltid dukket opp på radioen når man var i lufta med helikopteret eller under andre luftige oppdrag i Vice City.

Uansett, fikk nå etter mange år endelig plukket opp albumet for en tid tilbake, og husker at man nesten ble litt "satt ut over" hvor hardt enkelte av låtene faktisk rocka fra seg, for var jo ikke helt forberedt på at de hadde den slags i seg, og forventet vel i grunn mest ballader og soft-rock musikk i retur.

Gode eksempler på dette, er jo den heftige albumåpneren Don't Let Him Go. Som bare kjører rett på i lekende og heftig tempo, og bygger seg etterhvert opp til et solid refreng, og hvor man får litt prog-rock/hard rock aktige innslag utover, samt et par utrolig kule gitarsoloer attpåtil, og der spesielt det siste minuttet er helt klart mye av grunnen til at den faller såpass godt i smak.

Hvorfor ikke radiokanalene gir denne type musikk mer oppmerksomhet er jo et mysterium, for dette er jo noe helt annet en hva jeg ville forbinde med REO Speedwagon, men klart, når har jeg jo kun et album av dem, så ikke umulig at de har langt mer av denne slags godbiter liggende på lur.

Så er det jo selvsagt duket for den svære låta, eller power-balladen, og der Foreigner i går gikk fra to heftige låter på rappen, og bommet grovt med fæle Break It Up, lykkes helt klart REO Speedwagon langt, langt bedre med den flotte Keep On Loving You.

Joa, har jo hørt den ofte, men ikke så mye at den blir direkte "ubehagelig" av den grunn. Og som sagt, jeg forbinder den nå med noe positivt, og får jo alltid lyst til å ta ei ny tur innom Vice City, hver gang den blir spilt av på radioen.

Follow My Heart er nok ei oppløftende Arenarocker, og faktisk enda vassere i kantene enn førstesporet. Og igjen ei meget hyggelig overraskelse man aldri så komme.

In Your Letter er ei 50-talls aktig retro poplåt, der likevel greier å skinne gjennom, da ved å ha et nostalgisk og sjarmerende preg gående, og selv om jeg gjerne skulle ha likt å hørt mer av de røffere låtene deres, er det nå likevel tydelig at bandet makter å variere, da med tidvis stor suksess.

Take It on the Run fortsetter å justere ned tempoet, men der låta har et såpass gjennomgående og fengende melodi/riff, hele veien ut, at det er vanskelig å finne noe å klage på her. 

Tough Guys tar ting opp igjen, og selv om den muligens ikke er helt der oppe med tanke på meldi/refreng, så innehar den nå likevel igjen et røffere lydbilde og dette kler bandet meget godt. 

Dessverre blir det nå litt for åpenbart at side 2 aldri makter å følge opp den langt mer minneverdige første siden, og havner litt som med gårsdagens 4 av Foreigner, der det er mest okei, fyllmasse som gjør seg best i bakgrunnen, men aldri noe særlig mer enn det.

Likevel, man sitter nå igjen med en langt mer positiv inntrykk og forventet så absolutt ikke en såpass tidvis gjennomført og variert utgivelse. Ålreit, kanskje ikke alt er helt perfekt, men likevel er det nå langt unna mye av det negative man har ofte hørt eller lest om gruppa og deres musikk fra tidligere.

For dette er jo et absolutt godkjent stykke musikalsk arbeid, og må si jeg fikk i perioder langt mer ut av denne enn Foreigners fjerde fulllengder.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Don't Let Him GoKeep on Loving YouFollow My HeartIn Your Letter og Tough Guys

(Innlegget ble redigert 13.04.20 12:54)

norball
norballInnlegg: 4248
13.04.20 18:15

Gjenhør med Velvet Revolvers debutalbum "Contraband" (2004).


Rockepropaganda av dimensjoner

Ale-Jet
Ale-JetInnlegg: 21891
Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
14.04.20 19:13
norball: Velvet Revolvers debutalbum "Contraband" (2004

Husker jeg handlet inn dette et par dager før vi skulle på lengre kjøretur til Danmark.

Turen gikk unna litt kjappere med den skiva i ørene, men i ettertid har den nok havnet litt bak et par andre av disse "superbanda" der virket å poppe opp for fullt på tidlig 00-tallet (Audioslave, Queens of the Stone Age, vel hvert fall 2002 utgaven osv) og der Velvet Revolver var vel "restene" av Guns N Roses, Stone Temple Pilots og sistemann ut var, hm fra Suicedial Tendecies? eller noe sånn. 

(Innlegget ble redigert 14.04.20 19:13)

norball
norballInnlegg: 4248
15.04.20 10:59
Frank.N.Steen: Husker jeg handlet inn dette et par dager før vi skulle på lengre kjøretur til Danmark. Turen gikk unna litt kjappere med den skiva i ørene, men i ettertid har den nok havnet litt bak et par andre av disse "superbanda" der virket å poppe opp for fullt på tidlig 00-tallet (Audioslave, Queens of the Stone Age, vel hvert fall 2002 utgaven osv) og der Velvet Revolver var vel "restene" av Guns N Roses, Stone Temple Pilots og sistemann ut var, hm fra Suicedial Tendecies? eller noe sånn.

Ja, VR var halve Guns N Roses, Weiland fra STP og Dave Kushner (klassekompisen til Slash, hehe)


Andrealbumet Libertad er også ganske bra, selv om låtmaterialet er litt svakere. 


Weiland gikk jo bort i 2015, så det blir vel med de to albumene

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
15.04.20 11:41
norball: Andrealbumet Libertad er også ganske bra, selv om låtmaterialet er litt svakere.

Slither var jo en smått heftig singel, og var vel også mye av grunnen til at man kjøpte det inn i 2004. Men ble kanskje litt som med Audioslave, der at noe av "futtet" forsvant litt på oppfølgeren.

(Innlegget ble redigert 15.04.20 11:42)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
15.04.20 12:13

Foreigner - Foreigner (1977)

En ganske så middels og lettglemt debut, men som jo fremstår langt mer "upolert" og seigere enn deres seinere og mer pop-rock dominerte utgivelser.

Likevel kan en høre tidlige tegn til deres talent for å komme opp med store radiohits, og der den mest åpenbare, er jo via Cold as Ice, der har vært covret og samplet i mange en låt.

Spor som åpneren Feels Like the First Time og At War With the Worldhar et mer heavy preg gående, men mangler det lille ekstra for å dytte dem opp i samme nivå som skivas store hit.

Ellers er jo også I Need You en av de få som stikker seg positivt frem her. Og, tja, alt i alt et album som aldri helt klarer å feste seg skikkelig, til det er det rett og slett altfor få gode låter inkludert, og ser da heller ingen vits i å beholde skiva videre i samlingen.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Feels Like the First TimeCold as Ice og I Need You

(Innlegget ble redigert 15.04.20 12:13)

norball
norballInnlegg: 4248
15.04.20 12:19
Frank.N.Steen: Slither var jo en smått heftig singel, og var vel også mye av grunnen til at man kjøpte det inn i 2004. Men ble kanskje litt som med Audioslave, der at noe av "futtet" forsvant litt på oppfølgeren.

Ja, eller det ble kanskje litt vel mye krutt. Andrealbumet var det en del bråk rundt pga. vokalistens oppførsel, men det er mye bra der også, som f.eks. "American Man", "The Last Fight" og "Just Sixteen"

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
15.04.20 13:35

Phil Collins - No Jacket Required (1985)

Enten han bidro som studio eller gjeste musiker, låtskriver, bandmedlem og ikke minst soloartist, så virket den godeste Phil Collins å være i nærmest ustoppelig form på midten av åttitallet.

Han må jo ha vært så og si overalt på den tiden, og selv om mange stadig virker å ha lagt han for nærmest evig hat, så var jo Collins fullt på høyde med datidens største popstjerner, og i det å både være en overaktiv hitmaskin, men også konstant levere varene, da som profesjonell musiker.

Har i grunn alltid vært glad i musikken til Phil Collins, og selv om hans studio album sjeldent blir spilt for ofte, så forbinder jeg ikke de med musikalsk "terror".

Men vil tro at mye av latterliggjøringen og "hatet", skyldes muligens en kombinasjon av god gammeldags misunnelse og det at han oppsummerte vel mye av hva mange aller minst ønsket å forbinde med ei popstjerne, da spesielt i en tid hvor MTV virkelig begynte å få fotfeste og der fokus på utseende og sex ble jo stadig viktigere, særlig om en ville "skille seg ut" fra mengden og ikke minst få videoene sine spilt på tven.

Det holdt liksom ikke lengre å bare besitte talent og sjarm, man måtte se ut som en skikkelig popstjerne, og tynnhårede, små lubne middelaldrende menn, ble kanskje litt for "sterk" kost for mange.

Men som nevnt, det at han også var "overalt", både på radio og tv, samt dukket opp i tv-serier osv, gjorde nok at kritikken bare vokste seg større.  

På No Jacket Required har Phil Collins virkelig gått fullt inn i rollen som seriøs popstjerne, og hvor han får god drahjelp fra et mindre arsenal av talenter med seg i studio. 

Så og si samtlige av de totalt 11 sporene på albumet føles ut som de var tiltenkt radioformatet, og hadde han utgitt dem alle, vil jeg tippe at mesteparten ville nok ha nytt ei masse spilletid der også.

Her får man den ene monster hiten etter den andre, og der det går i alt fra de mer festglade party låtene som SussudioOnly You Know and I KnowDon't Lose My Number og rett over i de mer stemningsfulle og oppløftende stundene som Inside Out og Take Me Home.

I flere av disse låtene kommer særlig bruken av synther og blåseinstrumenter meget godt ut, de bidrar til å løfte dem opp et ekstra hakk, selv om jeg jo gjerne skulle helst hørt litt mindre trommemaskin, og langt mer Phil Collins trommis "galskap".

Albumet innehar et par fillers, men ikke mer en 2-3 der jo antagelig sikkert ville også ha fått mye radiospilling om de hadde blitt utgitt som singler, men melodisk sett, er de et eller to hakk under skivas beste stunder.

Long Long Way to Go og One More Night derimot, viser til en mykere og noe mer seriøs side av albumet, og der begge ble benyttet på utsøkt vis i tv-serien Miami Vice, og hvor Long Long Way to Go har Sting som gjestemusiker.

Det er tydelig at Phil Collins har hentet mye inspirasjon fra Motown til dette albumet, og en hører jo også at enkelte av låtene kunne like gjerne ha havnet på det kommende Genesis albumet, men synes nå at de på ingen måte gjør seg bort her.

Min CD utgave har 11 spor, mens originalen har kun 10, så vil regne med at det er snakk om et bonusspor, men ettersom det ikke står oppført noe som helst om det, på albumet, så er jeg jo fristet til å inkludere den flotte og noe Beatles aktige We Said Hello Goodbye, som virkelig er ei meget fin overraskelse og der er fult på høyde med de beste låtene her. 

Men, ålreit, jeg skal gå for de 10 og så får heller bonusen være en fin liten ekstra låt.  

Om No Jacket Required er hans "beste" soloalbum, er jeg nå ikke helt skråsikker på, da det begynner å bli veldig lenge sia man gikk gjennom flere av dem. Men det er ikke vanskelig å høre hvorfor dette ble et av 80-talls mestselgende album, da det jo følger suksessoppskriften Collins hadde beveget seg mer og mer i retning av på forgjengere, og dette ble så benyttet fullt ut på hans tredje fulllengder.

Alt i alt, et meget godkjent stykke 80-talls musikk, og der har selvsagt absolutt ingen ting å gjøre på div latterlige lister over "tidenes verste" albumutgivelser.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: SussudioOnly You Know And I KnowLong Long Way To GoOne More NightDon't Lose My NumberInside Out og Take Me Home

(Innlegget ble redigert 15.04.20 13:36)

Eldon
EldonInnlegg: 10672
16.04.20 23:11

Når man først begynner en sesjon med Cash er det vanskelig å slutte.


Rowboat

FrannyLee
FrannyLeeInnlegg: 17412
16.04.20 23:14
Eldon: Når man først begynner en sesjon med Cash er det vanskelig å slutte. Rowboat

https://www.youtube.com/watch?v=8PyeCh94oVM


I kveld går jeg heavy Eldon. En av mine store helter fra gammelt av og burde vært blant de største.Eller han er vel igrunnen det God natt :-)

EL-FERNANDO
EL-FERNANDOInnlegg: 64183
EL-FERNANDO
EL-FERNANDOInnlegg: 64183
vadefugl
vadefuglInnlegg: 41615
17.04.20 12:28

Takk, EL. Da fant jeg noe hardrock

EL-FERNANDO
EL-FERNANDOInnlegg: 64183
17.04.20 12:30

Rory Gallagher - Moonchild

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg