Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Hva Lytter Du Til Akkurat Nå

NYTT TEMA
Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
05.03.20 13:01

Crash Test Dummies - God Shuffled His Feet (1993)

En grei påminnelse om hvor mye tid og penger kunne ha vært spart på tampen av nitti og tidlig 00-tallet, hadde man bare handlet inn singelen enn albumet.

Men gikk nå altså fullt inn for albumet God Shuffled His Feet, og der jeg fikk en meget hyggelig overraskelse via Dizzy Up The Girl av The Goo Goo Dolls i går, og der også var jo handlet inn, ene og alene grunnet den ene kjempehiten, ble det dessverre aldri noe lignende positivt å hente fra Crash Test Dummies.

Først ut, monsterhiten Mmm Mmm Mmm Mmm herjet jo som verst i 1994 og er umulig å ikke bli nostalgisk og alt, men også å da ikke tenke på en viss herlig scene fra Jim Carrey klassikeren Dum og Dummere (1994).

Stemmen til vokalist Brad Roberts er jo umulig å ikke dra kjensel på (godt og vondt) og er jo en som dessverre raskt går fra å være litt sjarmerende til å bli mer "slitsom" og tar man bort det at resten av albumet aldri er i nærheten av å inneha noen like fengende og minneverdig av låter som nevnte hit, vel da sitter man i grunn ikke igjen med så altfor mye.

Likevel, det er et tidvis positivt og oppløftende lydbilde som går igjen, og enkelte låter er slettes ikke gærne, men så er det denne stemmen til Roberts som raskt er en der går meg på nervene.

Et lite pluss er jo at bandet virker å være inspirert av engelske XTC, og sammen med Mmm Mmm Mmm Mmm inkluderte de en cover av The Ballad of Peter Pumpkinhead til soundtracket av Dum and Dumber.

Hadde den vært inkludert på dette albumet, mulig ratingen kunne ha vært noe snillere, men slik er det nå ei.

Vet at det er sjeldent lurt å sette seg for mye inn i hva kritikere og andre måtte mene og si, før man selv har hørt gjennom et album, og heller gå inn "blind, døv og dum" og ikke la andres meninger bygge opp unødig høye forventninger som mest sannsynlig aldri vil bli levd opp til.

Nå er kanskje ikke denne plata et slikt type album, men blir jo litt overrasket over hvor mye skryt den virket å få i sin tid, og fullt mulig jeg har møkk i øra, men noen femmer eller sekser er den så absolutt ikke i nærheten av å komme opp mot.

Alt i alt et typisk album som virket å være vanlig å ha liggende i dæsjbordet på midten av nittitallet (hvert fall virket det slik da samtlige av foreldrene til klassekamerater hadde denne i bilen), men som dessverre ender mest opp som et eneste stort gjesp bestående av langsomme, kjedelige og små-irriterende vokal bidrag fra Roberts, og et jeg ser liten vits i å fortsette å ha værende i samlingen, da kun grunnet en eneste låt.

Rating: 4/10

Høydepunkter: Mmm Mmm Mmm MmmIn the Day of a Caveman og Swimming In Your Ocean

(Innlegget ble redigert 05.03.20 13:04)

borbje
borbjeInnlegg: 18469
05.03.20 13:12

Cannibal corpse 

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
05.03.20 14:29

Asia - Asia (1982)

En av flere "super"grupper der ble til på tidlig 80-tallet, etter at mest sannsynlig interne uenigheter og kreative feider i sine respektive band medførte til at det ble splittelser her og der, og hvor så 3 svære prog-kjemper, via Steve Howe (Yes), John Wetton (King Crimson og Carl Palmer (Emerson, Lake and Palmer) slo så hodene sammen og fikk med seg det tidligere Buggles medlemmet Geoffrey Downes og resultatet ble en kjempesuksess via deres selvtulerte debut album Asia i 1982.

Vel, denne har liggi i samlingen i ei mindre årrekke, og foruten den fantastisk fengende hiten Heat of the Moment og den småtøffe Sole Survivor, kan jeg ikke si at det er så mye annet her man husker særlig mye av.

Angående hele denne "stolleken" blant britiske prog-rock og synth-pop band, så gikk jo et annet og noe mer kjent Buggles medlem, Trevor Horn over til å bli midlertidig vokalist for Yes, på det slettes ikke så gærne albumet Drama (1980).

Bare for å nevne det. 

Uansett, et raskt gjenhør og joda, Asia pangåpner sitt oppdaterte synth-prog pop album med skivas soleklart beste og mest fengende øyeblikk.

Det er i perioder pompøst og tidvis så smittsomt, med tanke på melodier og allsang refreng, og det er faktisk ikke så gærent.

Smått utrolig at en der var med å skape noen av de mest ondskapsfulle beistene fra tidlig 70-tallet, da via blant andre mesterverket Red (1974) med King Crimson, nå var blitt forvandlet til å gjøre uskyldig og radio vennlig popmusikk for de store massene.

Ikke at det er noe galt i det, og var slettes ikke de første eller siste prog artistene der "streitet" ned lydbildet og talentet for å tjene litt ekstra, og de lykkes jo i perioder utmerket med nettopp dette her.

Dessverre er det nå også ganske så åpenbart at tar man bort den sterke åpnings trioen, kommer straks de mindre "imponerende" og tidvis gyselige stundene på rekke og rad, der ødelegger mye av god stemningen som hadde blitt påstartet, og det er ikke før med den synth tunge og avsluttende party-rockeren Here Comes the Feeling at skiva endelig tar seg litt opp igjen, men da er det nok altfor sent.

Har ei skive til av Asia men den får jeg ha til gode inntil videre.

Er stor fan av de nevnte artistene og da grunnet deres elleville musikalske bidrag fra 70-tallet, men her blir det dessverre aldri noen stor magi ut av det å mikse så mange store talent i hop, likevel melodiene og hitene er det ikke å komme utenom, men milevis unna hva jeg ville omtalt som "klassiker".

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Heat of the MomentOnly Time Will TellSole Survivor og Here Comes the Feeling

(Innlegget ble redigert 05.03.20 14:32)

zephyrus
zephyrusInnlegg: 4326
06.03.20 12:14

Inker & Hamilton - Poetry In Motion

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
06.03.20 14:36
Frank.N.Steen: Har ei skive til av Asia men den får jeg ha til gode inntil videre.

Vel, like greit å dra den fram mens man er i gang:

Asia - Alpha (1983)

Uff, dette var dessverre ei nærmest "katastrofal" og kjip nedtur. For hvordan kan 4 så dyktige og talentfulle karer være i stand til å lage noe så grelt og tamt?

Hvor har kreativiteten og viljen gått hen? 

Skjønner jo at bandet sikkert var mest "inspirert" i å gjenta den overraskende braksuksessen fra forgjengeren, men hva med å ta noen sjanser en gang i blant?

Nei, her blir alt kokt ned til et fryktelig forhastet og kjedelig pop-produkt, og der lider kanskje aller mest av at den er aldri i nærheten av å inneha noen slags form for stor og fengende pop-musikk ala Heat of the Moment eller Sole Survivor.

Da sitter man jommen meg ikke igjen med mye å juble over.

Nå var kanskje ikke debuten noe enorm lytteropplevelse den heller, og om jeg må lete frem noe som helst "positivt" å si om Alpha, så må det være at bruken av synth er jo noe redusert og lydbildet litt "røffere". Dessuten er albumcoveret meget flott.

Men når melodiene og tekstene er såpass svake, så hjelper det fint lite med en pen innpakning.

Rating: 2/10

Høydepunkter: Kødder du?

(Innlegget ble redigert 06.03.20 14:36)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
06.03.20 16:01
Frank.N.Steen: Tror jeg vil legge den til side for en stund, for som sagt jeg liker lydene og stemningen her og kanskje lurt å komme tilbake litt senere og heller se an om det vil gjøre noen forskjell, men inntil da blir det med en: Rating: 6/10

Det er sjeldent, men alltids hyggelig når man så drar frem igjen ei skive som Cupid & Psyche 85 (1985) av Scritti Politti der jeg for en del uker siden hadde en heller små-frustrerende opplevelse med.

Likte enkelt låter og spesielt produksjonen/stemningen, men følte nå likevel at i sin helhet var det for mange spor der aldri helt greide å krype under huden på meg, og bli der.

Mulig at melodiene ikke satte seg helt der og da, og fremsto noe "svake", men snakk om hvilken forskjell det kan bli når man er mer i det "rette humør" og hvor plutselig bitene begynner å falle mer på plass.

Sjeldent at et album stiger såpass på ratingskalaen, men kan nok trygt si at  Cupid & Psyche er langt bedre og gir mer tilbake ved et par gjennomganger senere.

Muligens ikke "perfekt" men definitivt et som skal beholdes, og høres mer av i fremtiden, samt at jeg er mer enn nysgjerrig på hvilke andre godbiter dette bandet har liggende i vente.

8,5/10

(Innlegget ble redigert 06.03.20 16:01)

zephyrus
zephyrusInnlegg: 4326
06.03.20 16:55

Tears For Fears - Everybody Wants To Rule The World

FrannyLee
FrannyLeeInnlegg: 17376
Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
06.03.20 17:00
zephyrus: Everybody Wants To Rule The World

Fantastisk sang, så ufattelig catchy, og en jeg aldri går lei, uansett hvor mange ganger man har hørt den før, og da fra ei meget godt gjennomført og nær strøken skive. 

Har lenge vurdert å prøve ut noen av Tears For Fears senere album (de hvor kun Roland Orzabal er med) men kommer meg liksom aldri helt i gang. 

Uansett, de kom ut med vanvittig mye flotte låter og hvor deres 2-3 første album er jo en spennende reise å følge med hvor stor variasjon og forandring deres musikalske retning tok, selv om jeg føler at de var nærmest å "perfeksjonere" de mer eksperimentelle låtene med da deres kanskje største radio hits på The Songs From Big Chair (1985), og er vel i grunn derfor den oftest blir spilt her i heimen.

(Innlegget ble redigert 06.03.20 17:01)

FrannyLee
FrannyLeeInnlegg: 17376
EL-FERNANDO
EL-FERNANDOInnlegg: 64183
07.03.20 12:28

Munter musikk

supergunners10
supergunners10Innlegg: 5838
07.03.20 12:29

Therese Johaug som puster/stønner.

EL-FERNANDO
EL-FERNANDOInnlegg: 64183
07.03.20 12:32
FrannyLee: Broken dreams
EL-FERNANDO
EL-FERNANDOInnlegg: 64183
07.03.20 12:32
supergunners10: Therese Johaug som puster/stønner.

:))


naken?

EL-FERNANDO
EL-FERNANDOInnlegg: 64183
07.03.20 12:52

The Rubettes – Sugar Baby Love 1974

supergunners10
supergunners10Innlegg: 5838
07.03.20 13:25
EL-FERNANDO: naken?

Nei, men ganske gjennomsiktig drakt på henne. 

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
07.03.20 14:26

Foo Fighters - The Colour and the Shape (1997)

Husker jeg hadde ei heftig Nirvana/grunge periode på tidlig 00-tallet, og der gjorde at man jo naturligvis plukket opp et par Foo Fighers skiver, men der dessverre aldri helt falt like godt i smak, som man hadde håpet på.

Uansett, inntrykket mitt både den gang og nå er vel stort sett at gruppa var et fordømt dyktig singelband, og bød opp til rikelig med show gjennom deres fartsfylte konserter og mange artige musikkvideoer, samt at Dave Grohl har jo alltids fremstått som en av rockens mest likandes karer.

Men i albumformatet virket det å bli litt for "tynt" når alt skulle oppsummeres, og dette har vist seg å bli en gjenganger med de fleste av skivene deres, eller de man har vært innom.

En annen ting der muligens har skapt litt "gnissing" og det at jeg aldri helt har greid å "takle" for mye Foo Fighters, er den litt for ofte benyttede skrikinga til Grohl, spesielt når det føles som han kun slenger det på for å "tøffe" opp låtene, og det blir raskt irriterende og sjeldent imponerende.

Dave brøler seg hes litt for ofte, men synes nå likevel at hans vokal kommer meget godt ut gjennom platas mer tilbakelente og stemningsfulle bidrag som den flotte Walking After You.

Positive med gjennomgangen av The Colour and the Shape er jo at dette er nok klart den beste eller mest gjennomførte Foo plata jeg har hørt til nå. Her får man noen av bandets aller mest kjente og beste låter, samt et par meget hyggelige overraskelser.

Langt unna å være noe "klassiker" av et nittitalls album, til det er det nok for mye fyllmasse her og der, og kunne nok ha tjent godt på å kutte ned 3-4 av de mer forglemmelige sporene.

Men det står seg til en sterk firer og er jo ei skive som er absolutt verdt å ha stående i samlingen grunnet de minneverdige og sterke enkeltlåtene.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Monkey WrenchMy Poor BrainMy HeroEverlong og Walking After You

(Innlegget ble redigert 07.03.20 14:27)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
07.03.20 15:34

Hall & Oates - Big Bam Boom (1984)

Huff, her dukker bomkjøpene opp litt etter litt ja, og like greit, for jeg satt vel ikke akkurat å forventet gull og edelstener. 

Har jo vært innom et par av duoens tidligere 80-talls verker, og det har ikke vært særlig imponerende de heller.

Men de var jo her på topp i denne perioden, da først og fremst som hit-maskiner og virket å tilpasse seg MTV generasjonen på meget godt vis, både da gjennom de meget store hitene, samt fargerike musikkvideoer.

Har alltid vært veldig glad i Out Of Touch, og gikk vel naivt inn og håpet at det ville være noe av lignende kvalitet å finne på denne skiva, men slik gikk det altså ei.

Albumets bakside (CD cover) skryter uhemmet av at gutta har oppdatert lydbildet sitt med det beste og mest nyskapende av teknologiske vidunder, samt innehar den klassiske blåøyde soulen fra 70-tallet.

Men tar man bort den herlig fengende Out Of Touch, så sitter en igjen med et større knippe tidvis forferdelige "nå leker vi oss i studio med vårt nye utstyr, og så ser vi an om vi ikke kan lure på dette til våre kjære fans".

For det er ikke ei eneste låt der er i nærheten av nevnte høydepunkt, resten er så glætt og forglemmelig skvip der mangler alt fra melodi og rytmer til å kun være tamme og fælt fyllmateriale som ikke er verdt å kaste bort mer en ei gjennomgang av hele skiva, og selv da føles det total bortkastet!

BIG BAM BOOOOOM!

Lever greit opp til sin like irriterende og "kreative" albumtittel og byr opp til horrible studiolyder og effekter, ekstrem mangel på gode låter, og innser smertefullt at her har jeg gått i nok en "klassisk" album-felle, handlet inn på grunn av ei svær hit, og hvor resten er stort sett bare dritt!!!

Rating: 2/10

Høydepunkter: Out Of Touch

(Innlegget ble redigert 07.03.20 15:35)

hissigproppen_1
hissigproppen_1Innlegg: 1053
07.03.20 15:37
zephyrus: Inker & Hamilton - Poetry In Motion

hei , liker du simon and the garfunkel ? spør for en venn  :)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
07.03.20 16:49

Madonna - The Immaculate Collection (1990)

Ikke hørt i sin helhet siden tidlig 00-tallet, der ble handlet inn ene og alene grunnet den nydelige Live To Tell der ble spilt daglig på Radio Oslo og en av de svære sangene som jo innehar alt jeg elsker med 80-tallet og dens nær magiske blanding av melodi og stemning.

Tidligere i år var jeg jo innom skiva Like a Prayer (1989) som fremsto mest som et, vel halvveis gjennomført forsøk, flotte enkeltlåter men også mye der var milevis unna og ble med en små skuffende 3er, kanskje grunnet at den virker å ofte å bli omtalt som dama beste 80-talls album. 

Men nå er nå dette ikke ei studio skive, men først og fremst en nær maktdemonstrasjon bestående av en vanvittig samling av hit singler fra en av 80-tallets aller største popstjerner, og der viser hvor dyktig Madonna var i å alltid hyre inn de rette samarbeidspartnerne, gjennom produsenter, djer og låtskrivere og ikke minst som gang på gang var i stand til å fornye seg, i både stil og lydbilde, og å aldri se seg tilbake.

Av totalt 17 låter, fordelt på nesten 70-80 minutter, kan en nærmest si at 95-97 prosent av materialet er jo gull, og intet tegn til tull her i gården.

Men okei, en eller to av singlene her kommer nok litt for tydelig "svakere" ut i sammenligning, og tenker da mest på spor som Crazy for You der høres meget tam og anonym ut, og har aldri verken hørt eller sett videoen eller låta på tv/radio tidligere, mens størsteparten av "røkla" går jo nærmest daglig, 24/7 og er likevel imponerende slitesterke, mesteparten av dem, og det er jo litt av en bragd.

Meget mulig hvorfor denne samleren står igjen som en av tidenes mestselgende album, og vitner om hvorfor Madonna utkonkurrerte de aller fleste, både kvinnelige og mannlige pop rivalene og der man får slå følge fra hennes tidlige start via de små naive og lekne new wave/synth pop låtene, og over til det langt mer voksne og fyldigere lydbildet, som til slutt endte med et stadig mer utfordrende og frekt låt og tekst materiale på tampen av 80-tallet.

Tross av at det er vanskelig å luke ut noen som "dårlige", så er det ikke til å unngå at ikke alle hitene her er like godt likt (hos meg), men de er heldigvis få og langt unna hverandre.

Hadde dette albumet "kvitta" seg med Cherish, Crazy for You og Rescue Me, og i stedet dyttet inn den nydelig Oh Father og flotte Dear Jessie samt Who's that Girl?, så ville nok dette ha blitt det nærmeste ei Madonna utgivelse har kommet en 6er.

Kanskje ikke en perfekt en, men hvor mange av den slags er det blitt laget?

Alt i alt, absolutt en keeper, kanskje ikke en som spilles for ofte, (bare nesten 20 år siden sist) men når den først blir dratt frem, er det verdt det. 

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Lucky StarMaterial Girl, Into the GrooveLive To TellPapa Don't Preach, Open Your HeartLike A PrayerExpress Yourself og Vogue 

(Innlegget ble redigert 07.03.20 16:49)

zephyrus
zephyrusInnlegg: 4326
07.03.20 16:54
hissigproppen_1: hei , liker du simon and the garfunkel ? spør for en venn  :)

Nei, jeg gjør ikke det.


Liker du Marcus og Martinus, sveibjar?

hissigproppen_1
hissigproppen_1Innlegg: 1053
07.03.20 17:20
zephyrus: Liker du Marcus og Martinus, sveibjar?

nei..men jeg likte simon and the garfunkels..men uten simon...han syntes jeg ikke passet inn overhodet..kun the garfunkels..p


hvem er sveibjar forresten ? :)


jeg er forresten begynt å spille bratsj..hvis du lurte.. blåseinstrumentene fikk jeg ikke lyd i . bratsj og rytmisk sportsgymnastikk..der har du meg.. :)


det er vel mer leather og el-gitar med deg og sigaretten i munn ??

hissigproppen_1
hissigproppen_1Innlegg: 1053
07.03.20 17:23

zephyrus , jeg brukte mye leather før..men det var veldig upassende med fuktig hud..foret i buksene klebrer og det måtte flere til for å hjelpe meg av med buksa..jeg fikk dem dømt for voldtekt etterpå og loppet dem for alt dem hadde av kroner :) en kynisk verden..men man får jo fort nye venner ..var mine bestevenner det... :)

hissigproppen_1
hissigproppen_1Innlegg: 1053
07.03.20 17:25

for ikke å snakke om når man skal ha på seg skinnbuksa...umulig prosjekt :)

hissigproppen_1
hissigproppen_1Innlegg: 1053
07.03.20 17:26

jeg måtte låne tyggebeinet til hunden for  ha noe å bite i mens jeg drog og drog i den buksa...

hissigproppen_1
hissigproppen_1Innlegg: 1053
07.03.20 17:28

så løpte fra scenen og inn i garderoben for å skifte fra en skinnbukse til en annen i annen farge...musikken gikk mellom to låter....så var helvete igang...

hissigproppen_1
hissigproppen_1Innlegg: 1053
07.03.20 17:30

fyfaen hvor mye enklere det hadde vært å løpe ut i den garderobe og puttet alt av kaviar tilbake på tuben...

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 3589
07.03.20 18:07

Garbage - Version 2.0 (1998)

Husker det var mye oppmerksomhet rettet mot "sinte" kvinnelige rocke-vokalister og band på midten av nittitallet, og der ofte ble godt backet av en mannlig besetning og hvor spesielt Skunk Anansie, The Cranberries og Garbage virket å mestre det aller best, da gjennom å levere utrolig fengende og tidvis så tøffe (men ikke så tøffe at de skremmer folk bort) melodier og refreng da med et likandes image.

I en periode var jo disse reine hitmaskinene, på lik linje som datidens største popstjerner og herjet på både radio og tv-stasjoner. Der noen åpenbart kloke hoder så et stort marked for å tjene godt på sint, frustrert og kvinnelig angstfull musikk, godt backet opp av pene frontdamer, jo det solgte i bøtter og spann.

Husker også at enkelte i skolegården ville ha det til (rykter og tullprat og sånt, en kunne komme lettere unna med slikt før interenettet ødela alt) at vokalist Shirley Manson egentlig var søsteren eller kona til Marilyn Manson.

Holdt gående ei liten stund, men var underholdende så lenge det varte.

Garbage innehadde jo også som kjent superprodusenten Butch Vig, der kanskje var best kjent via å stå bakom noen av den tidlige 90-talls alternative rockens aller største og bestselgende utgivelser, og er nok en av gruppas store kreative bidragsytere, da i både forming av lydbilde og ikke minst som musiker.

Dessverre med alt dette liggende for seg, så er dette en av de mindre imponerende "rocke" platene fra tampen av nittitallet. Og fremstår aller mest som et veldig dårlig kamuflert pop album, hvor nesten alle låtene står igjen som nokså åpenlyse forsøk i å kunne være ei potensiell radio hit.

Det går i en grumsete blanding av rock, pop og annen tidsriktig elektronika/techno lyder, men der blir aldri skrudd opp nok til at de "skremmer" bort lytterne. Men skulle helst ønske de kanskje tok litt mer sjanser, enn da å "safe" for mye hele tiden.

Talentet er det ikke noe å lure på, men interessen virker å kun ligge i å skape 12 store radio hits, og det hjelper jo fint lite når skiva knapt innehar mer enn 1 eller 2 av den slags.

Heldigvis er disse av en såpass fengende og høy kvalitet at det er jo ikke rart de ble spilt nærmest i hjel på MTV i 1997-98, men resten er dessverre bestående av mest mulig døll og små-irriterende sanger, der ikke er i nærheten av samme kvalitet.

Alt i alt, et typisk hørt en gang og dett var dett. 2-3 meget godkjente låter, resten er nesten glemt før man kan blunke. 

Rating: 4/10

Høydepunkter: I Think I'm ParanoidWhen I Grow Up og Push It

(Innlegget ble redigert 07.03.20 18:07)

zephyrus
zephyrusInnlegg: 4326
07.03.20 18:12
hissigproppen_1: hvem er sveibjar forresten ? :)

Et av de tidligere nickene dine...?


Men uansett, du har sikkert lagt merke til at jeg liker synthpop fra 80-tallet.


Før 80-årene er det lite musikk jeg er glad i...


Men jeg setter stor pris på Bee Gees og Earth, Wind & Fire...:-)

zephyrus
zephyrusInnlegg: 4326
07.03.20 21:56

Belinda Carlisle - Circle In The Sand

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg