9. Reload - Kjedelig skive med få høydepunkter. Skivas siste låt, Fixxxer, er et lite mesterverk. Misliker de to største hittene (Fuel og Memory Remains) sterkt. Devils Dance er knalltøff.
8. St. Anger - Var blodfan da skiva kom på senvåren 2003. Det tok litt tid før jeg innså at dette ikke var så veldig. Åpenbart mye som skulle ut for Hetfield og Lars. Det hender jeg hører på noen låter fra den av og til, og jeg liker den bedre nå enn hva jeg gjorde for ti år siden. Det er noen grisefeite riff her. Se bort i fra blikkbokstromminga til dansken.
7. Death Magnetic - Fin retroskive som jeg gikk relativt fort lei. Noen få knallåter.
6. Metallica - Metal for folk som ikke hører på metal. Hørte mye på denne i mine yngre dager og har mye å takke den for. Vender sjelden tilbake til den, mye grunnet den overpolerte Bob Rock-sounden.
5. Load - Undervurdert som faen. Metallica skal ha kudos for å gi ut noe slikt på toppen av sin karriere. Småalternativt og bluesy. Bleeding Me og Outlaw Torn er alene bedre enn hele den selvtitulerte sorte skiva.
4. Kill'em All - Thrash på sitt aller beste. Man hører allerede her at Metallica har det lille ekstra som skulle ta de til verdensdominans. Mer spesifikt så tenker jeg på hvordan kombinerte melodi og brutalitet. Blant tidenes beste debuter.
3 Ride the Lightning - Et hakk vassere enn debuten. Purunge jævler som skriver låter med inspirasjon fra Hemningway, Lovecraft og Bibelen. Klassiker.
2 Master of Puppets - Genredefinerende. Perfekt symbiose av råskap og melodi. Satte standarden. Absolutt ingen dødpunkter.
1 ...and Justice for All - Røffere i kantene og mer progga. Teknisk thrashprog ut av en annen verden. Gutta klarte på en eller annen absurd måte å overgå et perfekt album to år tidligere. Hvor mange band har egentlig klart det? Jeg teller to: Zeppelin (IV --> PG) og Floyd (DSOTM --> WYWH/Animals).