175)BYRDS – Mr tambourine man – 1965
Denne har også en magisk åpning. Roger McGuinns krystallklare 12-strenger setter liksom standarden fra første taktslag, melankolsk og vakkert. Og den mektige harmonivokalen som dukker inn etter forspillet er jo formidabel.
At Bob Dylan skrev denne låta vet jo ”alle”, men Dylans nasale monotone versjon er jo som(nå banner jeg i kjerka) søppel å regne til sammenligning. Men når det er sagt skal det rettferdiggjøres at Dylan er Dylan og hans måte å gjøre sine egne låter på ermeget bra i seg selv, men altså sammenlignet med Byrds, blir det to forskjellige verdener.
Sansynligvis er dette en av 60-tallets aller vakreste innspilinger.
KARAKTER: 10 (av 10)
Neste som omtales: 175)BOB DYLAN - Subterranean homesick blues - 1965