Er Bowie den største ?

Lars Von Trier mener David Bowie med store marginer er tidenes største innen pop og rock.

Selv har jeg grublet litt de to siste dagene og er av samme mening.

Vi har en del kandidater  Elvis, Dylan,Beatles, Stones, Bowie, Gaye M Jackson, Sting, Zeppelin, Marley, Prince, Reed

Min stemme går til David Bowie

Hvilken kompetanse har en filmskaper til å uttale seg om hvem som er størst innen pop&rock ? Det at noen er kjent - A, B eller C kjendiser - gir ikke disse legitimitet til å vurdere pop&rock bedre enn deg og meg.

Kanskje vi kan be Lars Von Trier om å vurdere verdens beste arkitekt med store marginer, eller verdens beste forfatter, eller verdens beste klassiske komponist, eller kanskje verdens beste billedkunstner.

Har man kjendisstempel kan man altså uttale seg bastant og skråsikkert om den/de beste "med store marginer" innen sjangeren pop&rock. Jawohl... For all del Bowie var bra, men ujevn. Bowies beste album for meg, som til gjengjeld er suverene, er Hunky Dory, Ziggi Stardust og Aladdin Sane og delvis Heroes. Young Americans og Diamond Dogs, og ikke minst Lets Dance (minus Cat People), faller ikke helt i min smak.

Lars Von Trier er vel kanskje Bowie fanboy og dermed innhabil :) 
Hver gang en mega kjent musiker dør så kommer dette temaet opp.
Bowie var stor men ikke størst IMO

Beatles hadde enda større gjennomslag og innvirkning på omverden i de 7 årene de hoidt på. + noen år som soloartister. Bowie var vel innflytelserik i omtrent en tilsvarende periode +/- 10 år. Men selv om jeg setter grupper som Yes, Genesis m.fl. kanskje høyere rent musikalsk, så var Bowie så mye mer enn bare musikk. Er i dag tilbøyelig til å kalle ham den største på 70-tallet. Har alltid vært stor fan, og han har også mye snadder både på 60-tallet, 90-tallet og senere.

Bowie når ikke Dylan til anklene engang . For å ta bare ett eksempel.

Men uansett , noen elsker potetball med alt tilbehør , mens andre hater det. Noen synest tilbehøret er ok . Og så bortetter..............................................

Enig i det. Ellers driter jeg litt i sånne "objektive" vurderinger av hvem som var størst. Det hele beror på subjektive vurderinger. Og for meg var Bowie, rent subjektivt, en av de største om ikke den aller største.

For øvrig har Lars von Trier god musikksmak, noe soundtracket til Breaking The Waves (hvor for øvrig Life On Mars? er å finne) er et prov på.

Like god eller bedre enn de fleste vil jeg tro. Sånn fra en kunstner til en annen.

Oppsiktsvekkende at noen lar seg provosere...

Jeg lar meg ikke provosere. Jeg bare stiller spørsmålstegn ved at mennesker som knapt kan stemme en gitar gis spalteplass i mediene for å dømme populærmusikk opp eller ned i kraft av en egenskap; A, B eller C-kjendis status.

I andre kunstformer, eller i andre kreative yrker, krever man normalt en viss formalkompetanse for å få uttale seg. Vi kan jo la Lars Lillo Stenberg eller Bjørn Eidsvåg bedømme litteratur, billedkunst eller arkitektur. Ville du brydd deg, eller tror du seriøse medier ville latt nevnte herrer få bedømme verdenslitteratur i sine spalter forutsatt at disse ikke har noen formalkompetanse. Svar; nei.

Mitt underforståtte poeng er at jeg ikke bryr meg mer om Lars V.T. musikksmak enn din.

Hadde du snakket om Erna Solberg eller John Arne Riises meninger om Bowie skulle jeg vært enig.

Men Von Trier er som Bowie en kunstner og kan bedre enn de fleste andre uttale seg om en estetisk disiplin. Om han ikke kan stemme en gitar synes jeg ikke er relevant i det hele tatt. Bowie var mer enn en musiker, og jeg synes det er mer interessant i å lese om hva Bowie betød for Von Trier enn hva han betød for f.eks. Maria Mena eller Kurt Nilsen.

Originalt å ha han helt oppi der med Bowie og Lou Reed. Det må jeg si.

Vel, motsatt for meg. Aldri vært særlig glad i Dylan, som jeg ofte finner kjedelig. Bowie derimot er sjeldent kjedelig.

Bowie er langt fra å være den største for meg. Lou Reeds New York er f.eks. langt bedre enn Bowies beste. Men Bowie var nok en mer sympatisk person. Og mange av folkene som skriver i VG har nok intervjuet ham da de var musikkjournalister. Men jeg er litt fornærmet på Reeds vegne. Lite om ham sammenliknet med det vi har opplevd da Bowie døde.

Vanskelig å finne særlig mange artister som kan toppe den. Er vel enig i at heller ikke Bowie gjør det. Men, han er i nærheten.I mi bok.

Vel, du trenger ikke nødvendigvis være utøvende musiker for å ha peiling på musikk.

Faktisk kjenner jeg en del musikere som etter mitt syn har en elendig musikksmak og visa versa folk som ikke er musikere men som har en veldig bra musikksmak.

Du får ta den diskusjonen med en viss gitarist i Turboneger.

Jeg tror utøvende musikere i kraft av det blotte gehør evner å høre om ting er gjort før, bare i en ny vri, eller om noe er innovativt og nyskapende. Etter Lemmy's død er det gjengitt en del intervjuer med ham, bl.a. i dagens magasin i DN (D2). Han uttalte om Deep Purple at bandet begynte bra som et godt engelsk rocke/blues band, men at det etter hvert ble en parodi på seg selv. Underforstått; kom seg ikke ut av blindveien. Regner med at Lemmy vet hva han pratet om.

Jeg er en stor fan av disse Clapton-konsertene (crossroad), med noen av verdens bluesgitarister. Det slår meg imidlertid at jeg har hørt mye av dette før, selv om det låter aldri så strålende.

Jeg vet ikke hva Lemmy mente om Bowie. For meg er Bowie en enestående artist i kraft av at han varierte stilarter - ofte med stort hell. Bowie ble aldri noen parodi - og i hvertfall ikke på seg selv, da han ofte gikk helt nye veier, om ikke alltid innovativt og revolusjonerende. Det siste er jeg for øvrig ikke kapabel til å vurdere selv.

Så kan de sitte der å telle øya på hverandre:p

Ellers,musikk er til for folket og fanskaren. Alle har rett til sin mening,om det så er fule gjerdesmettere som prøver å sko seg på massakrer eller annet sårt.

Så lenge en har fått utdelt en hjerne som virker,er det ikke så vanskelig å sile ut møkka. Altså,ja til mange meninger og valg,fremfor at "kvalifiserte som spiller gitar"skal ha en slags enerett og riktig tolkning. 

Eric Clapton uttalte om Prince for ca 25 år siden:" Endel av mine bekjentskaper i bransjen sier at Prince musikk er bare dritt". Jeg sier til dem at Prince er et geni og jeg burde vite hva jeg snakker om"   !!!!

Bare som et innlegg til påstanden om at alle som spiller et instrument vet hva de snakker om. Clapton har truffet mange som ikke vet hva de snakker om.

Men hvem kan avgjøre om Clapton vet hva han snakker om?

Bowie har mye bra, det er det ingen tvil om. Ser man på salgstall og nummer 1 hits i UK og USA så er han langt unna å være størst. 

Er det stand up show her? Bob Dylan skriver sikkert bra tekster. Han synger så ræva og live-greiene hans er reneste sovemedisinen. At han har skrevet noen bra låter er nå så. Som regel blir alle bedre når noen som kan å synge covrer han. 

Så har man artister som har evnen til å engasjere til og med lenge etter sin tid! Dette er like viktig. Queen skrev mange låter som aldri ble nummer 1. Men over tid har de vokst seg enorme og lever videre i folks sinn. The Show must go on er f.eks en låt som aldri var nr 1. Det samme med Don't stop me now. 

Selvfølgelig har alle rett til å si sin mening. Det er sikkert folk som elsker lyden av gravemaskiner. Elsker de denne lyden fremfor f.eks. musikk, er de i sin fulle rett.

Jeg tror ikke det finnes objektive kriterier på hva som oppleves som vakkert for øre eller øyne. Jeg kunne erstattet ordet tro med vet.

Det jeg derimot tror, eller vet, er at en trent øre evner bedre å høre om noe er nytt, f.eks. i forhold til harmonier eller akkorder, enn et utrent øre. Dette handler om musikalitet eller gehør. I tillegg må "anmelderen" selvfølgelig ha en bred oversikt over musikk og tidligere utgivelser. Jeg er rimelig sikker på at musikere som ser og hører på Claptons "Crossroadskonserter" vet at dette er "gjort før". Hvermansen kan godt la seg trollbinde av fantastiske fremføringer av vanvittig gode gitarister, hvilket selvfølgelig er rett, men "blueskruttet" er funnet opp før.

Husker jeg stusset over at Queen var helt fraværende i kåringer av 100 beste LPer og singler i amerikanske musikk-magasiner. det var på slutten av 80-tallet.

Heldigvis har det snudd litt. Men det er stor forskjell på amerikanske og britiske bladers kåringer. Britene har mange typiske New wave band som ikke er særlig store i utlander, mens amerikanske har mange gitarbaserte og R&B artister med.

Disse listeplasseringene kan noen ganger være misvisende. Noen typer artister, gjerne unge kjøpere løper til butikken og bidrar til et stort salg en periode over noen uker som Justin Bieber. Andre artister selger jevnt over et halvt år. Bowie ble neppe markedsført tungt i USA, noe som er avgjørende. Listeplassen er halvparten salg og halvparten radiospilling.

Men ta et eksempel Simple Minds og Dire Straits hadde jevne salg over tid og leverte noen bra album. Så etter noen år slipper de en LP som sender de til topps på listene. Ikke nødvendig på grunn avd en nye utgivelsen løper folk til butikken og kjøper. Det ser ut som de endelig har blitt allmannseie med det nyeste LPen, mens det i virkeligheten er tidligere Lper som har sendt den nye plata til topps på listene.

Bowie har betydd sykt mye for musikken, en av de aller aller aller største!

Jeg synes at Paul Simon er størst. 

Ellers vil jeg fremheve Beach Boys, Beatles og Abba. Av kvinner synes jeg om Aretha Franklin og Linda Ronstadt.

David Bowie og Bob Dylan er i hvert fall mye større enn Joan Baez.

Desidert dårligst er Grateful Dead.

Elvis, Beatles eller MJ er det tryggeste å si. Men jeg syns egentlig ingen er størst. Smaken er så forskjellig. Jeg for eksempel kan høre på alt innen de forskjellige musikk sjangerene. Musikk er fantastisk.

Størst ever er selvsagt  Elvis Aaron Presley ,Ingen over Ingen ved siden... Som artist ikke komponist, gruppe etc...

Men det meste faller ned på tid, smak og behag.

Merkelig at han ikke nevner Paul McCartney , de fleste når ikke han til knærne når det gjelder å skrive låter , vi snakker om å utgi plater i over 50 år altså .

Selv Bowie må vike for Sir Paul. 

Mener sånne "kåringer" er ganske håpløst. Det avhenger helt av hva du legger til begrunnelse. Popularitet? Salgstall? Antall utgitte plater? Inntekter? Flest konsterter? Mest populær hos såkalte renommerte kritikere og anmeldere? Teknisk variasjon og nivå på musikken, lengde og intensitet på karrieren?? Osv, osv, osv....

Det er helt håpløst mest fordi musikk og kunst spesielt er en helt subjektiv opplevelse.