Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

CGF NR 93-WISHBONE ASH-Wishbone Four-73

NYTT TEMA
cressida1
cressida1Innlegg: 19049
12.04.18 15:25

Det er igjen tid for et nytt trinn opp stigen på CRESSIDA'S GLEMTE FAVORITTER, som altså er Topp 300 album gjennom alle tider, sett fra undertegendes ståsted. Vi er i dag kommet til plass nr 93...........

 

93)WISHBONE ASH – Wishbone four – 1973

 

Wishbone Ash var spesielle. Ingen keyboard, men 2 gitarister som «spilte om hverandre». Husker så godt jeg kjøpte singelen «Blind eye» med «Queen of torture» på B-siden, og ble hekta, og det morsomme var jo at gitarintroen på begge de låtene ble brukt som vignett på Europatoppen, først den ene så den andre.

 

Og det varte ikke så lenge før man fikk anskaffet seg både det første albumet og så «Pilgrimage». De lange gitar-spekkede låtene egnet seg godt å nyte godt tilbakelent på gutterommet.

 

Så i 1972 kom «Argus» og folk snakket om mesterverk; og joda, mesterverk er det, men....da jeg året etter første gang hørte oppfølgeren som betegnende nok heter «Wishbone four», ble det ene mesterverket overskygget av det neste. For makan til flotte melodiøse og vakre låter skal man lete lenge etter.

 

Skiva innledes med «So many things to say». Skikkelig saftige ansatser fra start, avventende før vi ruller inn i en utrolig massiv, straig men likevel litt huskende groove, med en herlig syngende gitar. Den vokale melodilinja er utrolig flott, den lyse stemmen ligge rgodt pakket inn av gitare, en ultramassiv bass og trommene som ruller og går hele veien. Etter et par vers roar låta ned til en lett slentrende groove med vakker flerstemt vokal og gitaren som plukker i bakgrunnen, før vi igjen dundrer inn i den saftige «hoved-grooven». Den humpende staccatto instrumentaldelen ca halvveis i låta går rett i blodet, før vi igjen sklir over i åpningsgroven. Fanden danse for en start på skiva!!

 

«Ballad of the beacon» starter i en gyngende 6/8-takt med plukkende akustiske gitaren. Melodilinja som synges mildt og skjrøt er uhyre vakker. Bassel ligger liksom som en slags kontrast under, markant og saftig. Lukk øynene og nyt denne her, som liksom er «opptakten» til det enda vakrere som skal komme. Dette her er 5 minutter med pur vellyd. Fantastisk gitarspill og trommer som ruller og går hele veien under. Makan!!

 

Så «hardner» det litt til på «No easy road». Skikkelig stampende groove fra start; straight og tett. Og her har man faktisk brakt inn et slags «rock'n'roll»-piano, og blåsere faktisk, om enn litt diskrete i bakgrunnen, som den kvinnelige backingvokalen. En sax leker seg bak på versene. Hardt og brutalt, men likevel mildt og vakkert; om det går an......

 

Så følger skivas aller aller beste låt, «Everybody needs a friend». En låt jeg får frysninger av hver eneste gang jeg hører den. Allerede på den myle lassegitar-introen med den diskrete plukkende elgitaren oppå aner vi hva som bor i denne låta. Så melankolsk vakker den lange instrumentale introen, og da vokalen faller inn har gåsehuden allerede blomstrert for fullt. Så behagelig; så avslappende, og er du litt sliten og trøtt, bare lukk øynene og nyt........vakrere låt finner du sjelden!!! Og når låta tone rut i en lang fade-out blir man bare sittende apatisk; fullstendig trollbundet. Ikke minst av den mektige gitarsoloen underveis, vakker understøttet av mellotron. 8 1/2 minutt med pur vellyd fra ende til annen................

 

Og orker man å reise seg og snu skiva så er musikklegen parat til å støtte deg videre inn i «Doctor», som da åpner side B. Låta rulle si gang i en kjapp avventende gitarintro med bankende trommer før vi glir over i en mildere litt mer nedtonet versedel. . Og etter en snarvisitt tilbake til den tullende introgrooven kjører vi løs på refrenget i en gedigen saftig, straight groove. Her er det umulig å sitte stille med foten. Trass sin mektige gange så er denne låta, tro det eller ei(etter min mening), skivas svakeste låt, skjønt ordet «svak» er svada å bruke her.

 

Så pakker det seg på igjen med «Sorrel», en låt som bare ruller av gårde i en sftig straight groove med en mektig markant bass liggende «å leke» under. Fantastisk harmonivokal hele veien. Og igjen ruller det inn en fullstendig grandios gitarsolo, hvor gutta veksler med å dra leaden i hver sin kanal. Partiet mot slutten hvor rytmen bare forsvinner og det bare blir liggende en kassegitar å plukke under syngende og svevende elgitartoner, pakket rund av effektfulle virvler med køller på cymbalene kan gi noen og enhver frysninger.

 

Men det stopper ikke der. Neste låt «Sing out the song» kommer nesten helt opp mot «Everybody needs a friend». Låta er vel nesten som en «country-ballade» å regne der den bare glir fra mmed en elegant og vakker steel-gitar oppå den lette rytmen med den plukkende akustiske gitaren. Litt «ubekymret sommerlig» melodilinje på vokalen, og du verden, gåsehuden sniker seg innpå igjen temmelig fort. Bare å lene seg tilbake og nyte disse fantastiske tonene. Melankolsk himmelsk låt!!

 

Skiva avrundes med den kanskje mest «markante» låta, «Rock and roll widow». I ånden med tittelen er låta en forholdsvis straight rocker. Ingen «kjappis», men en saftig flott låt med en dunkende groove drevet framover av bass/trommer. Den setter seg i kroppen umiddelbart, og foten starter automatisk. Igjen en låt med akustisk plukking i den ene kanalen, og en utrolig effektfull bottleneck i den andre. Melodisk sett også en fantastisk låt, mild drivende vokal. Rett og slett en magisk og perfekt avrunding av Wishbone Ash' etter min mening, beste skive!!

 

Dessverre skulle dette 4. albumet vise seg å bli det siste med den originale besetningen, ettersom Ted Turner valgte å forlate bandet, og ble erstattet med Laurie Wisefield fra progbandet «Home», definitivt ingen dårlig erstatning, men Wisefield hadde en helt annen klang og spillestil på gitaren, så musikken ble dermed endret deretter. Ikke dårligere, men det er en helt annen historie. Bedre enn «Wishbone four» kunne det likevel aldri bli i mine øyne.

 

Biff_Byford
Biff_ByfordInnlegg: 8017
12.04.18 20:38
cressida1: «Ballad of the beacon»

Er en vanvittig flott låt. Og synes "FOUR" er et veldig bra album. Men "Argus" er klassikeren og lett 10/10. Digger den vilt.

Kumite
KumiteInnlegg: 5515
12.04.18 23:27

Går disse under Progressive Rock? isåfall hvilken Wishbone Ash album bør jeg velge neste gang jeg er på vinyl jakt. Er et litt ukjent band for min del,  men hørt mye bra fra folk flest. 

progman2
progman2Innlegg: 6295
13.04.18 07:11

Blant de aller beste WA skivene sammen med debuten, Argus og There's the Rub.

 

progman2
progman2Innlegg: 6295
13.04.18 07:17
Kumite: Går disse under Progressive Rock? isåfall hvilken Wishbone Ash album bør jeg velge neste gang jeg er på vinyl jakt. Er et litt ukjent band for min del,  men hørt mye bra fra folk flest.

Wishbone Ash er ett av disse bandene som er vanskelig å kategorisere. Her er hardrock, prog, boogie, straight rock, blues....)  Pilgrimage har flere progressive trekk ved seg, særlig låten The Pilgrim som høres ut som om King Crimson og Yes tar seg en øl sammen...

Anbefaler debuten wishbone ash, Pilgramage, Argus, Four, There's the Rub.  

Dersom du skal ha ETT album, begynn gjerne med Live Dates.

 

cressida1
cressida1Innlegg: 19049
13.04.18 17:29

Anbefaler debuten wishbone ash, Pilgramage, Argus, Four, There's the Rub.  

Dersom du skal ha ETT album, begynn gjerne med Live Dates.

 

Progman....jeg er så enig så enig!!!

Zenmeister
ZenmeisterInnlegg: 1815
06.07.18 12:55

Langt på vei enig med Cressida i at Wishbone Four er Wishbone Ash' beste album. 

 

Zm 

 

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg