Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

CGF NR 87-MOODY BLUES-To our childrens....-1969

NYTT TEMA
cressida1
cressida1Innlegg: 19052
11.05.18 16:23

Nok en gang er det på tide å ta et lite steg til mot toppen på stigen jeg har kallt CRESSIDA'S GLEMTE FAVORITTER som altså er Topp 300 album gjennom alle tider, svært subjektivt sett gjennom mine ører......et av mine desiderte favorittband i ungdommen står for tur..........

 

87)MOODY BLUES – To our children's children's children – 1969

 

Så er vi kommet til et album jeg elsket fra første stund jeg hørte det. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt denne skiva, og.... «Seventh sojourn». De to albumene er ensbetydende for Moody Blues for meg og var gjengangere på mang en «hjemmefest» første halvdel av 70-tallet.

 

Det som jo var litt unikt med Moodies var jo at alle 5 gutta skrev og sang sine egne låter. Noen var kanskje litt mer produktive enn andre, men alle var med.

 

Første låt ut er «Higher and higher», som Graeme Edge står bak. Nå var det imidlertid Mike Pinder som fikk lov til å prate på denne, mest sansynlig fordi han hadde den mest passende stemmen. Låta starter med en instrumental eksplosjon før en lydmur bygger seg opp, rullende tamtams med paukeklubber svevende orgeltone rog et «mannskor» ut av en annen verden, som bare svever rundt i lydbildet, og plutselig samles, og bringer fram John Lodge's kassegitar som setter standarden på rytmen; en søkende rask takt som driver oss framover omtrent som et romskip på vill flukt gjennom det ytre rom. Pinders skarpe stemme backes av de andre guttas vokal «higher and higher». Justin Hayward leker seg på gitaren med en solo som flyr rundt i lydbilet fra kanal til kanal. Rett og slett en magisk åpning på skiva.

 

Neste låt, som roer det hele helt ned er «Eyes of a child I» som John Lodge har skrevet. En vakker låt som innledes av singlende klokker og «harpespill», som vel er Pinder's celesta, samt en mørk fløyte som Ray Thomas vakkert spiller; før Lodge's herlige rolige stemme dukker inn og samler musikken inn i en himmelsk flott melodi, litt avventende til å begynne med, før den bare flyter avsted inn i et himmelsk refeng! Får frysninger når jeg hører denne låta her. For en stemning!!

 

Så følger Ray Thomas' fantastisk vakre «Floating». Thomas var jo også den med dne desidert «skjøreste» stemmen av gutta. Så her blir det høy frysningsfaktor igjen. Kjapp florlett takt med rytmisk kassegitar setter standarden direkte over fra forrige låt. Thomas' mørke krystallklare stemme er direkte magisk. En enkel låt, men du verden, desidert et av de store høydepunktene på skiva. Magisk harmonivokal av de andre gutta.

 

Så sklir vi tilbake til forrige låt igjen, «Eyes of a child II». Denne delen er svevende og ultrakjapp, med himmelsk «aaaaa»-vokal fra start. En jagende men utrolig stemningsful låt, eller skal vi kalle del? Ikke lang men 1,20 og nok til å bundet sammen «Floating» og neste låt «I never thought I'd live to be a hundred». Enda en korting på drøye minuttet. Ultrabehagelig kassegitar før Hayward's melankolske røst innfinner seg og toner lytteren heeeelt ned fra forrige «flight». Fantastisk float over i neste låt «Beyond», som igjen er Graeme Edge's sitt verk. Låta innledes med en drivende, hvileløs melotron, kjapp så det holder, med den runde, diskret bassen jobbende i bakgrunnen. Så etter et tminutt toner musikken ut og vi har følelsen av å befinne oss i et romskip igjen langt der oppe, før den kjappe mellotron-grooven igjen «jager oss videre». Så toner musikken ut igjen, og en vakker melotronrulling dukker inn. Fader for en stemning, før vi igjen jager av gårde! En helt utrolig variert låt!! Det er moro å erfare at også trommeslagere kan skrive utrolig mektige proglåter.

 

LP'ens side 1 avsluttes med Lodge og Pinders ultravakre «Out and in». Den fantastiske glidende mellotronen og florlette kassegitaren fra start, setter standarden før en skikkelig behagelig slentrende groove faller inn. Pinder synger utrolig flott her og mellotronen med sin iskalde melankolske sound ligger i bakgrunnen og pakker inn hele lydbildet. Definitivt et av høydepunktene på albumet!!

 

Side 2 innledes med albumets rocker, «Gypsy» av Justin Hayward. Avventende oppbygging med plukkende gitar og mellotron. Bassen rummler ullent i bakgrunnen mens Hayward synger, «hvileløst søkende» på sin fantastiske måte. Ikke akkurat noen «heavy-låt», men den straighte rocke-takten får foten til å gå. Ny magisk låt!

 

Ray Thomas er igjen på ferde med «Eternity road». Gher roes det ned litt med lett rytmisk spill på akustisk gitar, mens badden rulle ri bakgrunnen og cymbalen holde ren straight takt og leder oss inn i det mer strukturerte refrenget. Melodisk sett en virkelig perle dette også.

 

Men så kommer skivas virkelige største perle, «Candle of life». Stille og nedtonet og ikke minst svevende fra start. John Lodge i beste innpakning. Så melankolsk og vakkert. Instrumentene ligger bare diskret og flyter i bakgrunnen i et lett klangsatt lydbilde. Pinders mellotron skaper igjen en ren magisk nytelse. Lodge og Hayward deler på den herlige vokalen på denne låta, men låtskriver Lodge har sluppet til kompis Hayward med sin magiske stemme på versene.

 

«Sun is still shining» er en slepen straight og «søkende» låt med lett slør av sitar fra start, spilt av Justin Hayward, med Mike Pinder's mørke behagelige røst, beroliggende liggende lett ekkobelagt oppå. Låta er ganske monoton, men du verden så stemningsfull. Bygger seg ørlite opp mot refrenget.

 

Så kommer kortingen «I never thought I'd live to be a million», som er en direkte fortsettelse av tilsvarende «hundred» tidligere på skiva. Kort og greit en bindelåt på 34 sekunder full av stemning.

 

Justin Hayward og Ray Thomas har laget den siste fenomenale låta i fellesskap. «Watching and waiting» som også var singelen fra albumet, bare gynger i gang mykt og behagelig fra første tone. Hayward synger lead på denne fantastiske låta, som vel kan konkurrere med «Candle of life» når alt kommer til alt om skivas beste låt. Låta bare tetner seg til litt opp mot refrenget og svever avsted. Rett og slett en magisk avslutning på dette albumet som faktisk er et konsept-album spunnet rundt temaet «space» og barn, inspirert av månelandingen tidligere samme år. Da jeg satte opp denne lista vare det dette albumet som trakk det korteste strået om å være bandets beste, så vi skal treffe på «Seventh sojourn» litt senere i vår klatring, men en annen gang kan «To our childrens...» være foretrukket. Magiske er de begge.

 

(Innlegget ble redigert 11.05.18 16:25)

Biff_Byford
Biff_ByfordInnlegg: 8069
11.05.18 16:35

Nydelige saker!

jonarne
jonarneInnlegg: 17476
17.05.18 22:07

Moody Blues er et av mine absolutte favorittband og "To our children's children's children" er en av deres 7 klassiske/beste utgivelser. Det er vakker stemningsfull musikk, med mange flotte detaljer, og stor variasjon i bruken av instrumenter. Det eneste som evt måtte trekke ned noe er mangelen av 'hits', slik som "Question", "Nights In White satin", "Isnt life strange" m.m. Men "Eyes of a child" og "I never thought I'd live to be a million" er jo fine.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg