Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

CGF NR 86-CHICK COREA-No mystery-1974

NYTT TEMA
cressida1
cressida1Innlegg: 19049
31.05.18 15:30

 

Så skal vi da endelig(??) ta et nytt steg oppover stigen CRESSIDA'S GLEMTE FAVORITTER som jo er min TOPP 300 ALBUM gjennom alle tider. Vi er i dag kommet til plass ne 86 og skal få en solid dose jazzrock......

86)CHICK COREA RETURN TO FOREVER – No mystery – 1974

 

Chick Corea og han skumpaner har alltid vært høyt oppe hos meg og sammen med Mahavishu Orchestra, kanskje de øverste på min jazzrock-liste. Og det er spesielt Return to Forever æraen fra 73 til 75 som dar vært mest trøkk i. Og det er jo DET stjernelaget han har med seg; Al Di Meola på gitar, Stanley Clarke på bass og Lenny White på trommer. Ikke mye svake ledd her nei.

 

Denne skiva innledes med «Dayride». En av mine eller største favoritter med bandewt. Den litt avventende blippende introen med piano og synth er effektiv før vi drar inn i en ultrafunky groove hvor bassm og synth svarer hverandre på midten og Di Meola og Corea leker om hverandre i hver sin kanal. Ultrafunky så det holder og her klarer du pokker ikke sitte stille med fotan nei!!! Artig vending midt i da Corea da-da-da-stemme og synthen kjører parallell. Så flyter alt ut mot slutten da funkgrooven bare sklir ut i sanden. Megaåpning av skiva!!

 

«Jungle waterfall» starter skikkelig sugende og kanskje mer dundrende med saftige ansatser, før vi igjen drar inn i en ultra-funkygroove. Di Meola med herlig wahwah på gitaren og Clarke's bass grom så det holder i senter. White kjører litt «disco-trommer» under, noe så passer som hånd-i-hanske!!

 

«Flight of the newborn» er nok en skikkelig funklåt, men denne er atskillig seigere enn de to første. Gutta leker seg på instrumentene sine godt backet av Lenny White nok en gang. Gitar og synth hånd-i-hånd igjen når det melodiske faller inn. Det som er herlig med sånn jazzrock er at det er så mye å lytte til når de begynner å utfolde seg. Så slipper man å ha vokalen å forholde seg til.

 

Nå har gutta fått utfolde seg med en låt hver så langt. Den forrige var Di Meola sin, mens»Jungle» var Corea(med litt hjelp fra Clarke), og åpningssporet var signer Clarke, og på «Sofistifunk» er det trommis White som er «forfatter». Skikkelig blippende synth fra start før synkoperte trommer faller inn, ispedd grov wahwah fra Di Meola's gitar. Igjen en ultra-funky låt, som man jo skjønner på navnet. Mektig gitarspell fra Al her. Corea leker seg i begge kanaler med sine klaviaturer for liksom å pakke skikkelig rundt gitaren.

 

LP'ens side A avsluttes an en felles-komposisjon av alle gutta, «Excerpt from the First Movement of Heavy Metal». Skikkelig klassisk flygel fra start. Ikke akkurat så mye assosiasjoner til HM. Etter en runde dukker Al inn med wah wah'en sin og setter standarden, og nå drar gutta til med en skikkelig groove som kan gi HM-assosiasjoner. Litt sånn Hendrix over det hele. Man kan ikke unngå å stampe litt med foten her. Så mot slutten av den snaut 3 minutter lange låta sklir vi tilbake til Corea's klassiske vendinger igjen. Herlig fresk låt!

 

Side B innledes med tittelsporet «No mystery». Låta innledes med kjapt parallell-spill mellom piano, bass og marimba. Morsom akustisk låt med mange lydmessige effekter. Litt sånn småkoselig jazz-stemning. Underveis får vi faktisk også en svevende cello-solo.

 

Vi fortsetter i de klassiske og akustiske vendingene, på «Interplay». Kort låt på drøye 2 minutter. Corea's piano og Clarke med kontrabass og bue. Mer samspill mellom disse to når Clarke «kaster buen» og begynner å leke på strengene med fingrene.

 

Så følger «Celebration Suite pt 1». Skivas lengste låt på over 8 minutter starter med en oppbyggende trommevirvel før grooven med Corea's synth i spissen dundrer inn. Så plutselig dør alt ut og et skikkelig orgel ligger igjen og fyller lydbildet helt alene. Det bygger seg opp igjen med trommesolo, nesten som i et skolekorps. Så flyter alt inn, bass cymbal og synth. Ultrakjapp svevende groove, med et islett av østens mystikk.

 

Skiva avrundes med da «Celebration Suite pt 2». Avventende og oppbyggende elpiano og trommer fra start, som får med seg bass og gitar underveis. Saftige ansatser spenner opp forventningene, mens Di Meola etterhvert drar en herlig solo i venstre kanal. Viser hvilken kjapp eminent tekniker han er. Man blir lett sittende og gynge i takt med den lett synkoperte rytmen her, til alt bare flyter ut i improvisatorisk kakofoni, for så å dø ut, før man igjen bygger opp.

 

Jazzrock av ypperste kvalitet, som tidligere nevnt, og et must for enhver samling som liker den sjangeren.

 

cressida1
cressida1Innlegg: 19049
14.06.18 06:27

Ingen som har hørt skiva til mr Corea?

Biff_Byford
Biff_ByfordInnlegg: 8017
14.06.18 06:58

Generelt sett lite jazzrock i livet mitt, men hørt på litt ala MO, og likt det uten å blitt blodfan. Har nok hørt litt av dette også, men skal en mer konsentrert lytt en dag og gi min dom.

HarryH
HarryHInnlegg: 26418
24.06.18 02:38

Chick Corea blir spilt alt, alt for lite på radioen. En genial musiker.

cressida1
cressida1Innlegg: 19049
28.06.18 16:37

Helt enig Harry!!

 

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg