Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

CGF NR 83-JON LORD-Geminisuite-1971

NYTT TEMA
cressida1
cressida1Innlegg: 19058
14.06.18 06:19

 

83)JON LORD – Gemini suite – 1971

 

Jeg har alltid vært fascinert av mix av klassisk og rock, og noe av det første jeg hørte i så henseende var vel Nice's versjon av Sibelius' «Karelia suite», før jeg kom over Deep Purple's «Concerto for group and orchestra», Ekseption osv. Og da denne kom i 1971 var forventningene skyhøye. Lord var unik. Han skrev jo stykkene selv, ikke «bare» arrangerte gamle klassiske stykker, og dermed steg han i «aktelse» ytterligere ett hakk fra musikken han laget med Purple.

 

Opprinnelig ble verket komponert i 1970 og framført av hele Purple i Royal Festival Hall(og tatt opp men ikke utgitt før i 1993). Lord ville gjøre verket til sitt første solo-prosjekt, noe han altså fikk gjennomført året etter. Deler av Purple er med, men minus Gillan og Blackmore, uvisst av hvilken grunn, men som erstatning hadde han fått med seg gitaristen Albert Lee fra Heads Hands & Feet, og sin gode ven Tony Ashton på vokal sammen med Yvonne Elliman(kjent fra Jesus Christ Superstar). For verket består jo av 5 deler, opprinnelig èn del for hver av gutta i Purple.

 

Og først ute her på «Sats 1» som rett og slett heter «Guitar» er altså Albert Lee. Starter med litt dramatisk og dystert orkester med harde blåsere. Så dukker gitaren til Lee inn, ed sin sprø sound, passende som hånd-i-hanske blant orkester-instrumentene. Etter et snaut minutt forsvinner orkesteret og Lee blir igjen med et blues-aktig riff noen sekunder, før alt toner ned igjen og inn kommer en vakker obo og diskrete strykere. Det bygger seg opp mystisk med mørke strykere med dramatiske fiolintoner opp, som får følge av Lee i herlig kompaniskap. Etterhvert glir bare orkesteret ut og inn faller en herlig gyngende myk groove med Paice, Glover og Lord på orgel. Så blir det litt trillende klarinettsolo med ny oppbygging med orkesteret, harde pauker og snatrende trumpeter. Et fantastisk samspill mellom Lee og orkesteret. Her blir man veldig lett sittende med «tappe-fot».

 

Igjen forlater orkesteret Lee og han blir sittende og småplukke for seg selv, myke dempede toner, i fri utfoldelse. Plutselig hardner spillet hans til, og tilbake er det bluesaktige-riffet jeg skrev om over før igjen myke fiolintoner overtar, og plutselig dramatiske tromboner og horn + pauker! EN mektig sats dette her, rett og slett!!!

 

Den neste satsen er mr Lords, selv og heter rett og slett «Piano». Satsen starter med rislende jazztromming fra Ian Paice, før bassen til Glover ruller inn og blir med på jazzløpet. Så når da Lord faller inn på det akustiske pianoet, så er jazztrioen komplett, og kjører avsted i kjapt jagende driv. Man får fot av dette. Etter et drøyt minutt stiler det og inn faller dramatiske orkestervendinger med skærpe blåsere og «sinte strenger». Så blir det lekent når Lord ruller inn i blant instrumentene med sine pianotoner. Etter hvert blir det en lett kombinasjon av jazz og klassisk i lekent samspill. Artig sats!

 

LP'ens side 1's siste sats tilhører Paice og heter «Drums». 7 1/2 minutt som innledes med dumpe paukeslag, og dramatiske orkestertrommer, inntil Paice ruller inn med skærpen sin. Og så kjører han i gang på tradisjonelt tidlig 70-talls vis med bankende stortromme og rislende, rullende kjeler. En konsert skulle jo ha en tromme solo første halvdel av 70's.

 

Vi snur skiva og der møter vi på Yvonne Elliman, den gang mest kjent tom spillende Maria Magdalena i Jesus Christ Superstar. En vakker stemme har hun .Og Tony Ashton fra Ashton Gardner & Dyke(og senere Paice, Ashton Lord), med sin lett kjennelige raspende stemme. Og satsen heter da så klart «Vocal». Stille, svevende fiolin intro, vakkert så det holder. De grøvere strykerne holder seg dempet under, rytmisk, mens kontrabassen ruller ut sine runde toner, veldig avventende. Når blåserne kjører et par takters «opptakt» sklir bare stemmen til Elliman inn, vakkert og flytende.Det blir mer og mer dramatisk før paukene stter standarden for de snatrende signalblåserne som dukker inn sammen med bassgitaren , og Paice's trommesett. Så sklir vi avsted i en lett gyngelde groove med Ahstons harde, raspe-røst. Og etterhvert i herlig tospann med Elliman. Himmelsk «låt» dette her.

 

Nest siste sats er Glover's «Bass-guitar». 5 minutter som starter lystig med orkesterets blåsere før Glover slenger seg med som soloist. Herlig lett bass-spill som fletter seg inn mellom dramatiske blåsere og glidende strykere. Partiet som Glover spiller helt alene er stemningsfullt. Og ikke minst teknisk sterkt. Nesten som han spiller tostemt med seg selv en periode i to forskjellige takter.

 

Og siste sats er igjen Lord's egen, nemlig «Organ». Det er også den lengste med 15 minutters varighet. Kjapp, smådramatisk intro med masser av instrumentale input, kakofoner og voldsomme horn-vendinger, før det toner litt net og Lord's lett kjenelige orgeltoner bobler inn.Veldig avventende og oppbyggende. Store variasjoner i intensiteten, fra de voldsomste eksplosjoner til listende toner helt nede i styrkeleiet. Etter en voldsom oppbygging ruller vi inn en ren band-del med bass, trommer og orgel, nesten som vi kjenner det fra Purple. Så dundrer orkesteret inn igjen og slår følge på ferden.

 

Joda, Lords «klassiske verker» er formidable, og som jeg sikkert har nevnt før, jeg elsker kombinasjonen mellom rock og klassisk!

 

bjoro33
bjoro33Innlegg: 2161
14.06.18 16:30

Herlig album.

Det må jeg finne fram igjen å høre et par ganger. Takker for påminnelsen 

Biff_Byford
Biff_ByfordInnlegg: 8074
15.06.18 06:54

Enig, er "Purpleoman" og dette er bare storslagent. Jon Lord is my lord!

Klikk for å gå tilbake til toppen

Andre tjenester