Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

CGF NR 82-PLUTO & THE PLANETS-360Degrees of wonder

NYTT TEMA
cressida1
cressida1Innlegg: 19052
28.06.18 16:42

CRESSIDA'S GLEMTE FAVORITTER som jo er undertegnedes Topp 300 album-liste gjennom tidene. Vi er i dag kommet til plass nr 82 og en for de fleste komplett ukjent norsk gruppe innen prog/folkprog sjangeren. Prøv å søk den opp, den er vel verdt det(og vel så det).

Og folkens: HA EN STRÅLENDE SOMMER(kan hende det kommer et album til i løpet av juli)

82)PLUTO AND THE PLANETS – 360 Degrees of wonder – 2010

Rekk opp hånda den som har hørt denne her??Norsk band, fantastisk bra, og bare en tilfeldighet at jeg «dukka over» dem etter at en bekjent tilfeldigvis i butikken av alle plasser kom til å nevne at det hadde vært en kunde i frisørsalongen til kona hans og spurt om hun ikke ville ha noe å spille i salongen. Snakk om tilfeldigheter! Og snakk om bakoversveis da jeg endelig fant skiva og fikk lasta den ned. Du verden så magisk musikk dette er .

Skivas første låt er «Take me home». Vi ruller direkte inn i en ultrasaftig og seig groove med en massiv gitarsolo, og et lydbilde som er helt himmelsk. Stemmen til Sandra M.G. Som synger er fantasisk behagelig og sammen med den manlige vokalisten(keyboardist og gitarist) Pluto er det en match som får fram frsyningsfølelsen til den store gullmedaljen ho sundertegnede. Da jeg hørte dette første gangen utbasunerte jeg at det definitivt dreier seg om Norges beste progskive(sammen med alle Wobblers).

«This is magic» er atskillig lettere og mer «lystig» i oppbyggingen der den spretter avgårde fra første tone. Kjapp straight rytme, igjen med den himmelske røsten til Sandra oppå, som egentlig er litt «folkrock-aktig». Man blir veldig lett sittende og tappe med foten etter denne. Igjen herlig instrumentering og en flott gitarsolo underveis.

«Gloomy Sunday» roer det hele helt ned igjen. Lett slentrende og svevende goove med en ekkobelagt gitar fra start. Vokalen bare ligger «bekymringsløst» og svever oppå, vakkert så det holder. Utrolig herlig harmonivokal mellom Sandra og Pluto.

«Wake up» innledes med svevende keyboard. Så bumper vi inn i en litt avventende grrove med herlig harmonivokal, og tikkende rytme på lukket hi-hat mens synthen leker seg rundt i lydbildet. Veldig oppbyggende. En hviskende vokal dukker inn og bygger oppunder den avventende oppbyggingen. En helt utrolig variert og mektig låt, med både elementer av Renaissance og Yes.

«Starship» har en utrolig stemningsfull intro med artige rytmiske effekter og en glidende gitar-solo. Når så låta kommer «i gang» så kjører man inn i en straight takt , igjen med himmelsk herlig harmonivokal oppå den lette grooven. Igjen en flott låt, men nok skivas «kjedeligste» til nå.

«Ascension» dras i gang med skikkelig pulserende didjeridoo-toner pakket inn med elektroniske effekter før bankende tamtams setter en viss stemning på låta; skikkelig gyngende. Etter et snaut minutt «samles trådene» og all elektronikken forsvinner i det blå og tilbake er en himmelsk herlig gitarsolo. Stemningsfullt så det holder. Rett og slett en mektig magisk låt!!

«The humming song» innledes svært folkevise-aktig med «nynning» som sangen jo heter, «da-ri-ra-ri-ram» osv. Kun backet av en klassisk gitar til å begynne med før en svevende grom bass og lette trommer overtar. Og etter 1. «vers» bare glir en svevende ekkobelagt inn; svært vakkert!!!

«Tears» har en herlig vuggende kjapp 6/8-takt som vi umiddelbart blir «båret» avsted i. Utrolig flott harmonivokal igjen, feit og fyldig så det gir en stakkar frysninger. Vi bare lar oss henføre og svever avsted på en musikalsk sky. Rett og slett magisk. De er så korte disse låtene at plutselig er de over(3-4 minutter). Men du verden............

«Encounter» dras i gang med lett plukking på akustisk gitar, samtidg som noen merkelige elektroniske blippelyder ligger rundt i lydbildet. Herlig tostemt vokal faller inn og fyller opp. Hadde det ikke vært for den merkelige blippelyden ville man trodd det var ei folkevise, men plutselig så dundrer hele bandet inn med full saft. Og nok en gang bare svever vi avsted.

«Man on TV» er mer «optimistisk» i starten, med en lett tikkende hihatrytme og piano. Så dundrer en ultrasaftig bass inn og fyller hele bånn av lydbildet. Voldsomt. ! Rytmisk vers, for så å flyte ut i et mer spaca refreng. Kanskje ikke av skivas beste, men du verden, så trivelig en låt!!

«So magic» innledes av ren accapella harmonivokal, en setning, før vi glir inn i en fantastisk slentrende groove med krystallklar gitar-solo. Utrolig behagelig og beroliggende låt. Det som slåt meg og har slått meg hele tiden i grunnen er den utrolig mektige produksjonen på denne skiva. Alt er så krystallklart med et lydbildet som er, som tittelen på denne låta, helt magisk!1

«Into a totaly different race» nnledes med en slags tostemt accapella vokal med bare noen keyboard-flyt i bakgrunnen. Når så låta "komme ri gang" bare svever den stillferdig avsted i en lett gyngende takt og himmelske ekkobelagte gitartoner i bakgrunnen.

Skivas nest siste låt er "Vacuum". Låta er saftig, seig og blytung fra første taktslag. Etter den solide introen toner man ned og en lett plukkende og krystallklar "spansk" gitar preger lybildet over ne florlett "gående" takt, før så elgitaren i kjent stil overtar og drar oss avsted inn i himmelske tone-sfærer nok en gang. Det er så mektig at det gjør godt i sjela å nyte dette her. Helt enkelt perfekt!!!

Aller siste låt er instrumental-versjonen av åpningslåta "Take me home". Også denne bare glir avsted med vakre slide-gitartoner bare svevende rundt i lydbildet. Man får rett og slett "ro i sjela" av å høre på dette. Bare len deg tilbake og ny de siste drøye 3 minuttene av dette himmelske albumet, et ukjent men du verden, et av de aller beste norske albumene gjennom tidene!! Basta!!

 

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg