Min kommentar til ukens låter.
Ketil Stokkan: Sett norsk tekst på og han kunne fint vært med å konkurrert som seiere i Mgp et sted i skifte mellom 80- og 90-tallet. Kan ikke si jeg hater den, til en viss grad fengende på sitt vis og lett å tralle med på etter noen sekunders lytt. Ikke verdens mest innviklede sang.
Maria Solheim: Høres ut som de femten andre nord-norske visene som går jevnt og trutt på radio. Med andre ord ikke noe ekstraordinært i den sjangeren. Regner med å høre også denne på radioen med jevne mellomrom i årene som kommer. Men, at dette skal være noe som er for bra for Mgp, da er man bare elitistisk.
Daniel Owen: Ikke noe å si. Standard låt som vil forsvinne like fort som den kom, med mindre det leveres noe utenom det jordiske på scenen. Og, det skjer neppe..
Raylee: Blir litt overrasket om ikke denne tar seg videre. Viste i fjor at hun kan levere. Låten er vel ikke like fengende og umiddelbar som i fjor, så ser ikke den som noen åpenbar vinnerkandidat til slutt.
Kort oppsummert så er det ingen av disse som jeg føler noe for. Venter fortsatt på at Rein skal utfordre Keeino om førsteplassen på min liste.
