Stigmaet med å være mann

Ved fare for å få dette til å høres nok som en sutretråd, så vil jeg starte denne debatten for å drøfte stigmaet ved å være mann. For det er en ganske interessant og omgående tematikk rundt stigmaet som enhver kjønn opplever.

Menn og kvinner er to vidt forskjellige kjønn. Selv om noen ganger opplever både menn og kvinner felles utfordringer og fordommer, så er som regel problemene som kvinner opplever helt annerledes enn mennenes. Og som regel mye mere krenkende. Det er derfor (ved fare for å virke kvinnediskriminerende, noe som ikke er min hensikt i det hele tatt) at folk har en tendens til å gi generelt mere sympati og forståelse til kvinner, fordi utfordringene de står for er verre. Og derfor får menn mindre sympati for deres utfordringer, fordi deres ikke er like krenkende.

Selv om problemstillingene menn og kvinner møter er ikke sammenlignbare, så er det likevel et stigma i seg selv å være mann. Og det er i grunnen pga klassiske rolleforventninger til kjønnet: Menn er ment til å være det staute, barske og sterke kjønnet som ikke skal snakke om følelser. Og derfor opplever menn mye mere fordommer og stigma når de viser svakhet og ikke klarer å leve opp til de rolleforventningene. Det er jo tross alt en grunn til at menn topper ofte selvmordsstatistikker (uten at denne tematikken skal handle om selvmord). Det er jo ofte en grunn at menn ikke velger å snakke om problemer og blir rammet av psykiske lidelser.

Og ja, denne problematikken er ganske kjent. Men det er en problematikk som er verdt å drøfte opp. Det er hardt å være menneske, enten man er mann eller kvinne. Men problemet er at klassiske rolleforventninger belyser et større stigma for en mann når de viser følelser eller svakhet. Mens kvinner blir møtt med mere forståelse og mindre stigma når de gjør det samme. Og det er synd. For det er ikke slik det bør være. Og det er dessverre en stigma som egentlig mange menn konfronteres med.

Mange mennesker har det vanskelig, og det nokså likt fordelt mellom menn og kvinner. 

Ikke sant? Godt sagt.

Vel, her har du jo allerede slått fast at det medfører et stigma å være mann. Selv er jeg mann, men har aldri opplevd noe slikt stigma. Og det er vel det jeg har å si om den saken.

Det er to ting jeg reagerer spesielt på. Det ene er at man så enkelt kan avfeie noen synspunkter og argumenter med "du som hvit man kan ikke si ditt og datt". Dette er en holdning som ovenfor absolutt alle andre samfunnsgrupper hadde blitt ansett som forkastelig og uakseptabel, og man hadde rimelig fort blitt stemplet som høyreekstrem osv.

Det andre er begrepet "giftig maskulinitet", som i utgangspunktet sikkert er vel ment, men som blir brukt av mennesker som ønsker å bestemme hvordan andre mennesker skal uttrykke og oppføre seg selv om det ikke påvirker dem i det hele tatt. Det er en absolutt intoleranse mot mye av det maskuline og mannlige, som jeg tror gjør at mange menn havner i en identitetskrise der de ikke tørr å være seg selv i frykt for sosiale sanksjoner og det som verre er.

Nei vel. Og det er jo flott at du ikke har opplevd stigmaet.

Bra sagt.

Det er mye intoleranse mot mye av det maskuline og mannlige, samtidig som det er mye intoleranse mot det kvinnelige. Men siden menn er ment til å være maskuline, så opplever de mere intoleranse for hvis de har feminine sider eller interesser. Bare et eksempel.

Det eventuelle problemet er intoleranse og intoleranse kan gå i absolutt alle retninger.

Det kan være intoleranse mot menn som er feminine og menn som er for maskuline. På samme måte som det kan være intoleranse overfor kvinner som er for maskuline eller feminine for de intolerante.

Intoleranse viser seg også i former som overhode ikke har med kjønn å gjøre.

Jeg tror du misser det egentlige problemet med intoleranse når man fokuserer på kjønn. På samme måte som man mister fokuset på at mobbing er problemet og ikke hvorvidt mobbing er "begrunnet" på grunn av hudfarge, briller eller feil merke på klærne.

Mange kvinner har blitt opplært til å være skeptisk til maskulinitet. Men i deres hjerter tror jeg de fremdeles forakter svake og feminiserte menn. Resultatet er at menn er fanget i et minefelt, midt i kvikksand. Enten kan man stå stille eller så kan man bevege seg, man vil uansett bli ødelagt. Jeg vet ikke hvordan det forventes at noen skal kunne takle det, eller hva det vil gjøre med samfunnet på sikt.

Ikke sant? Intoleranse går i alle retninger og i alle problemstillinger. Og ja da, det er mye intoleranse mot kvinner som er maskuline, fordi det ikke forventes av kjønnet.

Ja, intoleranse kan gå alle veier, men det er forskjell på hvor sosialt akseptert alt er.

Jeg vil våge å påstå at jeg risikerer langt sterkere reaksjoner hvis jeg svarer på et innlegg skrevet av en svart kvinne og sier at jeg ikke er interessert i å høre mer om hva svarte damer mener, enn hvis en svart kvinne risikerer hvis hun sier at hun ikke er interessert i hva en hvit mann mener. Hersketeknikken "hvit mann" brukes hyppig og uten særlige konsekvenser utover at enkeltpersoner blir sinte. 

Ikke sant? Men problematikken rundt rasisme er mere komplekst fordi det er så politisk ukorrekt å krenke mørkhudede raser for deres etnisitet. Fordi de opplever mere åpenbar rasisme enn hva hvite gjør. Derfor har trenden snudd seg og det har blitt så politisk korrekt å ikke tråkke mørkhudede på tærne.

Jeg syns det bør være politisk ukorrekt å krenke mørkhudede på bakgrunn av etnisitet. Jeg syns også det bør være mer politisk ukorrekt å slenge ut "Hvit mann"-kortet. Det er ufattelig lavmål og ekstremt uintelligent å avfeie noens argumenter på bakgrunn av kjønn og hudfarge.

Ikke sant?

Mange opplever å bli stigmatisert;

Menn, kvinner, samer, afrikanere, indianere, muslimer, jøder, barn, ungdommer, barnevernsarbeidere, politikere, Nav'ere, nudister + noen til.

Mao. man er i godt selskap.

Som hvit mann blir vel jeg også stigmatisert og krenket, men har vel bare ikke oppdaget det, og om så var, hadde jeg vel gitt blaffen i det :-)

Men for å utdype; det er en jævla trend i hele samfunnet at man skal henge seg opp i enhver ytring/stigmatisering/holdning fra hvem som helst. Det være seg en blogger som slipper en fis. Ikke bare skal man lese om fisen, men man skal ta det innover seg, være krenket eller ikke krenket, og gjerne ha synspunkter på fisen.

Kort sagt, man viktiggjør alt mulig som strengt tatt er av liten betydning. Om det ikke oppleves slik alltid, så er det å anse som et I-landsproblem.

Kort oppsummert, man kommer seg ikke opp av stolen, hvis man hele tiden skal sitte å ta pulsen på selv.

Mange er altfor opptatt av såkalte krenkelser pga den minste bagatell som kommer fra bloggere, kjendiser osv, og henger seg på de samme meningene. Livet blant vanlige folk der ute er noe annet enn i disse a-b- og c-kjendisenes verden.

Ein skal ikkje gløyma at av alle skapningar er det kvinna som liknar mannen aller mest ...

Tull. Mulig det var slik i 1920 og 1960, men jeg oppfatter det ikke slik nå. Generelt så er følelsesridde mennesker slitsomme enten de er kvinner eller menn, men det betyr ikke at man ikke kan snakke om følelser eller være svak. Alle har følelser, enten man vil eller ei. Problemet oppstår når de blander seg med sak. 

Det er et vesentlig større problem med svake mennesker, kvinner som vil være menn og menn som opptrer som ammende mødre i foreldreperm når moren burde vært hjemme med sitt spedbarn. 

Igjen så mener jeg du mister fokus når du lar dette handle om kjønn. Det handler om intoleranse og kjønn er bare noe som brukes av de intolerante som et hvilket som helst annet påskudd folk har til å være intolerante. Så følger selvsagt stigma deretter hos de som blir utsatt.

Men hadde det ikke vært for det ene så hadde det vært for noe annet.

Du får gjerne påstå det og muligens har du rett. Intoleransen er imidlertid der i like store mengder på begge sider.

At noen former for intoleranse blir motsagt i større grad enn annen intoleranse stemmer selvsagt. Spørsmålet er da hvor vi går videre.

Skal du få si uimotsagt at du ikke gidder høre mer på svarte kvinner fordi noen har sagt at de ikke gidder å høre på hvite menn. Eller skal vi faktisk erkjenne at begge deler er feil og kritisere begge deler.

Ideen om at siden andre gjør noe feil så kan jeg også gjøre noe feil er en håpløs ide. En feil retter ikke opp en annen feil. Det gjør bare at det blir to feil.

Samfunnet fordømmelse av "jeg gidder ikke høre mer på svarte kvinner" er standarden. Det er der lista skal ligge. Det er sånn det skal være. Det er poenget. At når det gjelder omtale av menn, og særlig hvite menn, så følges ikke denne standarden.

Etter å ha lest denne tråden. Så merker jeg en merkelig god tilfredstillelse av å være asosial!

Jeg får ett større ønske om å forsterke denne siden av meg selv, i stede for å jobbe mot asosiale ferdighetene mine, som jeg har gjort de siste 5 årene.

Jeg har rett og slett merket veldig lite til disse "Hvit mann problemene" Både i og uten for Norge.

Trenger dette landet sine menn egentlig?  Hans rolle blir i økende grad ivaretatt av det offentlige og arbeidsinnvandring.

Vel, jeg er hverken asosial eller hypersosial, og jeg har levd ganske lenge etter hvert, og er både mann, hvit og blond, men har ikke opplevd noe slikt stigma, og sliter med å forstå hva det snakkes om i denne tråden. Jeg har ikke sett snurten av noe stigma av noe slag, dersom en da ikke skal regne det å være hyperpriviligert som et slags stigma.

Kanskje det ikke har noe, med dette i det heletatt

Heller ett behov for å se andres mening lik sine egne. Og ved avvik se på det som stigma eller krenkelse.

Og dermed har det ikke noe å si, om en er asosial eller ikke.

og vi som har mindre behov for likhets meninger, ser ikke ulikhetene som krenkende. Og derfor ikke forstår dette.

Jeg må nok bare innrømme att det te er ting jeg ikke forstår.

Men er det virkelig å bli krenket fordi etter mange år urett av andre raser, att egen rase kan få negativ omtale?

Greit, men jeg ville likevel at denne tråden skulle dreie seg om tematikken rundt stigmaet som jeg nevner. Og derfor betyr det ikke jeg å miste fokus, for det er jo den tematikken jeg vil diskutere.

Ah, så alle hvite menn er "hyperpriviligert"? Og det er derfor jeg ser det brukes ofte for å diskvalifisere i debatt? Kult.

Hvis du mener det er "hyperpriviligert" å å ikke bli kvotert inn i jobb og lederstillinger, ikke få kvoteringspoeng i skole, bli dømt 15% hardere i norsk rett, tape på foreldrerett, blir latterliggjort om du nevner seksuell trakassering / vold fra kvinner, å ikke snakke om følelser (høyere antall selvmord), en ekstrem kamp på kjønnsmarkedet med forventninger der kvinner plukker og velger, en grunnskole tilpasset jenter, bli diskvalifisert i en debatt på grunn av hudfargen og kjønnet ditt, leve i et samfunn det er sosialt akseptabelt å generalisere negativt over hudfargen og kjønnet ditt - ja da skjønner jeg at du mener alle hvite menn er "hyperpriviligert". :)

På hvilken måte er hvite menn "hyperpriviligert" i Norge i dag?

« Vel, jeg er hverken asosial eller hypersosial, og jeg har levd ganske lenge etter hvert, og er både mann, hvit og blond, men har ikke opplevd noe slikt stigma, og sliter med å forstå hva det snakkes om i denne tråden. Jeg har ikke sett snurten av noe stigma av noe slag, dersom en da ikke skal regne det å være hyperpriviligert som et slags stigma.»

Når du sier at du aldri har opplevd det, mener du da at du aldri har opplevd det personlig eller at du aldri opplevd f.eks. at «hvit mann» brukes nedsettende for å devaluere Moens synspunkter?

Selv har jeg aldri som hvit mann opplevd å være hyperpriviligert. Som nordmann er jeg gjerne det, men det er også min søster.

Da er mitt forslag at du fokuserer på det du mener er galt og ikke fokuserer så fordømt mye på det som du mener er riktig.

Mener du det er galt med omtalen av hvite menn så si det uten å blande inn eventuell omtale av svarte kvinner. Er det virkelig så vanskelig å ikke holde seg til det uten å blande inn alt mulig annet?

Jeg foreslår at du konsentrere deg mer om hva du selv mener og mindre på å diktere hva andre skal mene eller fokusere på. 

Jeg liker å bruke referansepunkter.