Jeg er enig i hovedtrekkene i denne bloggen, selv om det også er noe jeg er uenig i.
Satsingen på klimatiltak som virker er så puslete at man kan virkelig bli redd for framtiden. Jeg tenker masse på hvordan framtida blir for mine barnebarn med de dramatiske klimaendringer vi nå opplever. Det skjer nå.
Men jeg tenker også ofte på hvor heldig jeg var som fikk barn i ei tid hvor det var en selvfølge at jordmor fulgte med ambulansen når man skulle føde.
Vi hadde fem liggedøgn på barselavdelingen etter fødsel, og et personale som avlastet oss mødre med å passe barna inne på barnestua. Nå er barnestua fjernet og snart er vel barselavd fjernet også.
Og når vi kom hjem kunne en få husmorvikar noen uker, som kom kl 8 om morgenen og dro kl 16, etter å ha utført alt av husarbeid.
Nå må familiene med en vettskremt far og ei mor utslitt etter fødsel, klare seg selv med ett helt nytt spebarn alene helt fra dag 0, dersom de ikke er så heldige å ha familie i nærheten som kan hjelpe til når de ikke selv er på jobb.
Tenk at den gang for en tredve-førti år siden så hadde samfunnet omsorg for sårbare grupper. Nå har omsorg blitt et fremmedord, alt skal nå handle om effektivitet og lønnsomhet. Resultatet er at flere får fødselsdepresjon. Jeg tror ikke dette er bra for barna heller. Spebarn er skjøre individer.
Pr i dag hadde jeg ikke hatt mot til å få barn.
Hva om jeg hadde fått et kronisk sykt barn som til tider var avhengig av at jeg var hjemme i lange perioder, og derfor hadde vært avhengig av pleiepenger. Innskrenkingene i pleiepengeordningen for de med de sykeste barna er hjerteskjærende.
Hjerteskjærende er også den dramatiske økningen av fattige barn. Utbetalingene av sosialstønad har doblet seg på få år.
Jeg fikk barn i ei tid da ingen så mye som tenkte tanken at frivilligheten skulle motta penger fra staten for å arrangere fritidsaktiviteter og ferietilbud for fattige barn. I dag har staten sørget for alt for stor ulikhet for barn og unge.
Det er lett å forstå hvorfor norske kvinner får færre og færre barn.
