Blir gal av barnas venner

Vi er en familie på 6. Med 4 barn under 12 år. Yngstemann er 7 år og har alltid vært en "god" gutt med mange venner. I området vi bor har han alltid noen å leke med og det går ikke en dag uten at noen ringer på døra for å spørre han ut.

I fjor sommer ble derimot en i klassetrinnet (ikke i samme klasse) som han aldri før har lekt med hjem etter skolen. Denne gutten har siden den gang tilbragt flere timer i vårt hjem en hos seg selv. Han kommer sent og tidlig - HVER DAG! I helger ringer han gjerne på døra før klokka er 9 om morgenen. Og går ikke hjem før 8-9 om kvelden. Han kommer hver dag etter skolen. Han maser om overnatting og "booker" seg inn dagen etter. Vår sønn er en ja gutt. Han sier aldri nei, men vi ser at han blir sliten av å alltid ha besøk. Denne gutten vil heller ikke leke med andre barn, noe som igjen ødelegger vår sønns relasjon til de kompisene han allerede hadde. Sier jeg at "dere må leke alle tre" dersom det kommer en tredje gutt på døra. Så vil denne kompisen lage problemer slik at de andre går hjem. 

Men jevne mellomrom sier vi til denne gutten når han kommer at i dag passer det ikke. Da hyler han og skriker. Griner og kaster seg i bakken. Han VIL ikke hjem. Han VIL ikke leke med noen andre en vår sønn, Han sier foreldrene er på jobb og han vil ikke være hjemme alene. Han sier ofte han har glemt husnøkkelen og at døra hjemme er låst. Han vil ikke gå hjem i regn osv.. 

Ofte (flere ganger i uka) ender vi opp med å måtte kjøre han hjem til døra. Og nærmest dra han ut av bilen fysisk. 

Når det er sagt så er jeg 99% sikker på at denne gutten har det godt hjemme. Altså. Det er ikke snakk om missbruk av noe slag. Jeg tror denne gutten bare har det mye gøyere hos oss fordi vi har basseng i hagen, mye leker og det er "liv" i hjemmet. Det skjer ting. Vi har ofte besøk av venner eller familie. Hos dem er det bare de, han er enebarn med liten familie. 

Vi har hatt uendelige samtaler med foreldrene til denne gutten og de skjønner liksom ikke problemet. "Dere må bare sende de ned til oss hvis dere blir lei" Problemet med det er at disse foreldrene gjør det så jævla kjedelig hos dem at ingen har lyst å være der. Ikke får de mat. Ikke kan de leke inne. Ikke kan de se på tv. Ikke kan de spille. Ikke får de lov å bråke. Så i utgangspunktet så kan de jo ikke være der. 

Vi må altså drasse med oss sønnen deres over alt. Og av en eller annen grunn har dette nå blitt vårt problem. Slenger jeg døra i tryne på han så går han rundt huset og ned i hagen vår. Vi er nå i en situasjon hvor jeg må sitte klar i bilen og vente på at barna mine er ferdige på skolen for deretter å kjøre til noen andre. JEG vil ikke lengre være i mitt eget hjem på grunn av denne gutten. Vår sønn at ikke en sjanse til å leke med noen andre uten at han må ha med seg denne andre kompisen og hver bidige gang lager denne kompisen faenskap slik at andre barn trekker seg unna. 

Jeg føler denne gutten er eies syk. Han er livredd for at vår sønn skal leke med andre barn. Derfor kommer han så tidlig som mulig slik at han vet at det ikke er komme noen andre til oss. Han går så sent som mulig slik at det ikke er noe igjen av dagen til andre. 

Hva gjør man når det ikke nytter å snakke med foreldrene? Dette har nå pågått i snart halvannet år og vi er så lei!

"Men jevne mellomrom sier vi til denne gutten når han kommer at i dag passer det ikke. Da hyler han og skriker. Griner og kaster seg i bakken. "

"Vi har hatt uendelige samtaler med foreldrene til denne gutten og de skjønner liksom ikke problemet. "Dere må bare sende de ned til oss hvis dere blir lei" Problemet med det er at disse foreldrene gjør det så jævla kjedelig hos dem at ingen har lyst å være der. Ikke får de mat. Ikke kan de leke inne. Ikke kan de se på tv. Ikke kan de spille. Ikke får de lov å bråke. Så i utgangspunktet så kan de jo ikke være der. "

************

Huff for et dilemma dere har fått å hanskes med - eller hatt å hanskes med det siste året.

Og synd å si, men guttens "uforstående" foreldre har det jo som plommen i egget. De har det stille,ryddig og rolig - "akkurat slik de vil ha det" mens de vet at sønnen har aktive dager med tilsyn som  ikke koster dem et øre....mens de kan pusle på i hagen eller lese en god bok eller hvile - eller hva de nå gjør uten barn i huset.

 Ikke rart at de er "uforstående" mens de selvsagt tilbyr dere å sende barna til dem. De vet jo at det ikke skjer. - og på nåværende tidspunkt er jo det grundig bekreftet. Har jo vært slik i et år allerede.

- Skulle ønske at jeg hadde noen råd eller tips - men jeg må si at jeg ble nesten matt av å lese innlegget ditt. Dere har jo forsøkt  alt som f.eks å inkludere andre barn, sette grenser, si at det ikke passer,  og selv når gutten blir avvist så går han bare inn i hagen deres og finner seg til rette - og dere har snakket med guttens foreldre flere ganger   -  men ingenting nytter. Og jeg skjønner at det må oppleves enormt frustrerende.

Nå vet jeg ikke hvordan dere har tatt det opp med guttens foreldre - men jeg antar at dere har vært høflige og kanskje litt forsiktige slik at frustrasjonen deres ikke skulle boble frem. Kanskje kunne en mer rett-på-sak samtale (uten sinne/banning eller utestemme) hjelpe.  For når det er så ille at du ikke vil være hjemme lengre - så må jo noe gjøres.

Hva med  å besøke familien og si det som det er : At deres sønn tilbringer for mye tid i ditt og familiens  hjem. At det er greit med besøk - men ikke hver eneste dag og  i tillegg fra morgen til kveld i helgene. At dere faktisk ønsker å ha "litt helg" dere også - å kunne sove utpå og slappe av om formiddagene uten ansvar for andres barn.  Og at de blir nødt å snakke med sin sønn om at det ikke er lov å ta seg til rette i hagen hvis han får beskjed om at det ikke passer og han må gå hjem. At han da må gå hjem. For det er ikke alltid at det passer - og slik er det jo for alle.

Det kan godt hende at de blir sure - men bryr du deg egentlig om det når det har blitt som det har blitt..?

Nå er det ikke slik at jeg har telt hvor mange samtaler jeg har hatt med disse foreldrene. Men det er ihvertfall 10 ganger. Vi har vært høflige men konkrete. Vi har sagt at i helgene står vi ikke opp før formiddagen og at vi ikke skal ha besøk tidlig. Likevel kommer han hver bidige helg, og alltid før kl 9. Åpner vi ikke døra går han rundt huset og banker på soveromsvinduet til sønnen vår våkner og åpner for han. Eller så hopper han på trampolina vår, bråker og skriker for hele nabolaget.

Litt av utfordringen også med disse foreldrene er at de tilsynelatende later som de ikke helt skjønner hva vi sier når man tar opp noe saker som dette. Begge foreldrene er danske. Jeg vet at de skjønner hva vi vil frem til. De bare vil ikke forstå,  fordi dette er jo helt perfekt for dem. De trenger jo ikke skolefritidsordning eller barnevakt. VI er jo barnevakt for dem hver bidige dag. 

I dag kom han hit kl 08 10. Jeg og mannen min jobber på hjemmekontor. Vi sier til han at det ikke passer i dag og forter oss å lukke døra. Så dukker han plutselig opp på verandaen vår, der står han å hamrer i vinduet til jeg åpner døra. I mellomtiden kommer sønnen vår inn i stua. Kompisen står å roper.. *navn* kom ut, kom ut vi hopper på trampolina. Jeg sier til sønnen vår at det skal du ikke. Du skal spise og kle deg. Allerede før kl er 9 er krangelen i gang. Da begynner vår sønn å gråte, for han vil jo ut å leke. I mellomtiden står kompisen å hamrer på ruta. Jeg sendte derfor en SMS til mor til dette barnet og sa at i dag passer det ikke med besøk så dere får hente ***. Da får jeg melding tilbake at de henter han ca kl 1215. Da skulle de på stranda. Så da står vi her med en unge igjen. Vi har ikke invitert han. Han mener selv han ikke har nøkkel til huset og foreldrene er på jobb. Jeg tenker jeg skulle snakke med mora når hun hentet han, men de er såpass lure at de kjører ikke helt opp til eiendommen vår. De stopper et stykke nedi veien og ringer sønnen slik at han kommer dem i møte. Vår sønn ble ikke invitert med på stranda. Det er sikkert for stress for dem. 

Vi føler at situasjonen er helt ut av kontroll. Vi kan jo ikke med makt dra han ut av huset vårt.. eller kan vi det? Jeg er ikke redd for at foreldrene skal misslike oss. Det må de gjerne gjøre. Men jeg har ikke lyst å skape en konflikt mellom guttene. 

I mitt hode er det slik at om dattera vår har vært mye på besøk hos ei venninne så sender jeg mora en melding og skriver. Send de opp til oss nå har de vært mye hos dere. Eller så tar jeg en telefon. Det hadde aldri ramla meg inn å sende noen av mine barn rundt på den måten de gjør med sønnen sin - hver dag. 

Vi er helt rådville og aner virkelig ikke hvordan vi skal håndtere denne situasjonen uten at vi rett og slett må nekte vår sønn å være sammen med deres barn.  

Herregud...at det går an!

Det er da du skulle skrevet en melding om at : NEI, dere henter sønnen deres NÅ. Vi har hjemmekontor og krevende oppgaver å arbeide med så det passer IKKE at han er her i dag.

Trøste å bære for noe folk...

- Og selvsagt ble ikke deres sønn invitert med til stranden.

Det er jo bemerkelsesverdig for ikke å si rart at foreldrene ikke er mer opptatt av  sin egen sønn...at de lar han fly rundt fra morgen til kveld i helgene og stikker rett fra skolen til andres hjem  uten at de stikker innom dere  eller ringer og sjekker med dere. For som jeg forsto det så er gutten bare 7 år.  Det er jo uhørt - og uansvarlig syns jeg.

En sjuåring som ikke vil være hjemme, blir hysterisk når han blir bedt om å gå hjem,  som ikke tåler at deres sønn også har andre venner, som kanskje lyver om at han er hjemme alene og har mistet nøkkelen. Det er ingen tvil om at dette er en sjuåring som ikke har det godt hjemme, og at dette kan handle om mer enn at det er kjedelig å være der for barn. Jeg ville kontaktet barnevernet.
Barnevernet kan gi foreldreveiledning, de kan avdekke om det er problemer i ekteskapet som er av en slik art at ungen ikke vil/tør være hjemme, de kan om nødvendig sørge for avlastning eller annet. Uansett så må denne ungen ha hjelp så raskt som mulig. Og dere må få tilbake privatlivet deres.

Veldig enig med deg. Her må noe gjøres. Og uansett om ungen kanskje ikke lider materiell nød så er dette omsorgssvikt av dimensjoner, dersom forholdene er realistisk beskrevet.

Denne ungen er seriøst hjelpetrengende, og det er de beskrevne familieforholdene også.
Og TS med familie må få tilbake privatlivet sitt og råderetten over tiden sin - de er ikke barnets omsorgspersoner!

Og det aller meste av saker norsk barnevern er inne i, består av støtte og veiledning til familier; ikke "barnerøverier" og overgrep som havner på førstesidene.

En liten bekymringsmelding til barnevernet burde gjøre susen. Dette høres jo ut som barneutgaven av Ove Sundberg

1. Skremme ungen så han ikke kommer igjen.
2. Ringe barnevernet
3. Plage foreldrene til ungen til de skjønner alvoret og holder ham hjemme.

Hvordan sier instinktene dine at denne gutten har det godt hjemme dersom foreldrene ikke forstår utfordringen deres?

Si til foreldrene til gutten at om de ikke tar seg sammen umiddelbart, så kontakter du barnevernet. Deretter kontakter du barnevernet om situasjonen ikke endrer seg.

Det forklarte hun da grundig i trådstart:

"Når det er sagt så er jeg 99% sikker på at denne gutten har det godt hjemme. Altså. Det er ikke snakk om missbruk av noe slag. Jeg tror denne gutten bare har det mye gøyere hos oss fordi vi har basseng i hagen, mye leker og det er "liv" i hjemmet. Det skjer ting. Vi har ofte besøk av venner eller familie. Hos dem er det bare de, han er enebarn med liten familie.

Vi har hatt uendelige samtaler med foreldrene til denne gutten og de skjønner liksom ikke problemet. "Dere må bare sende de ned til oss hvis dere blir lei" Problemet med det er at disse foreldrene gjør det så jævla kjedelig hos dem at ingen har lyst å være der. Ikke får de mat. Ikke kan de leke inne. Ikke kan de se på tv. Ikke kan de spille. Ikke får de lov å bråke. Så i utgangspunktet så kan de jo ikke være der.

Vi må altså drasse med oss sønnen deres over alt. Og av en eller annen grunn har dette nå blitt vårt problem."

Jeg vet du bruker å ha litt tungt for det joppa. Jeg påpeker dette fordi det TS uttrykker er selvmotsigende. TS kommer bare med unnskyldninger på hvorfor gutten forklarer seg slik, fremfor å se det reelle problemet, altså foreldrene.

Når TS ta uttrykker seg så selvmotsigende og tvetydig, gir det ingen mening at TS sine instinkter sier det er 99% sannsynlighet for at gutten har det godt hjemme. Et barn som ikke får sine emosjonelle behov dekket i hjemmet har det nemlig ikke godt.

Man ser det på ungene om det er noe galt i hjemmet. Det er aldri ungene det er noe feil med dersom de utagerer på en eller annen måte.

Jeg bare håper denne gutten får hjelp snart, han har skreket etter hjelp lenge nok nå, uten å bli hørt.

Vel, det er jo åpenbart du som har tungt for det i dette tilfelle

Absolutt ikke. Vedkommende har selvmotsigende instinkter.

Nå er det faktisk ikke HUN tema dreier seg om. Burde ikke det snart ha gått opp for deg?

Så klart er det HENNE. Det er HENNE som må gjøre noe med saken!

Eneste "saken" HUN trenger å gjøre noe med er å få fred i egen heim.

Gutten er foreldrenes ansvar.

Hvor selvmotsigende du finner henne er på ingen måte relevant i det hele tatt

Riktig, og i dette tilfellet hvor foreldrene ikke tar ansvar så må  dette bli en sak for barnevernet for guttens skyld.

Ergo er det henne som er tema i tråden. Ikke gutten.

Nei, det er ikke de selvmotsigelser DU måtte finne i det hun skriver som er vare seg sak eller tema i tråden.

Problemstillingen er at det er en 7 år gammel guttunge som har funnet seg for godt til rette i deres hjem og som styrer både inne og ute  samt kontrollerer deres sønn og andre vennskap han måtte ha - OG at gjentatte samtaler med guttens foreldre og varierte forsøk på grensesetting og begrensning ikke har ført frem. Nå er det så ille at denne firebarnsmoren helst ikke vil være hjemme - for er de hjemme så er gutten der...i ukedager såvel som helger.

Hvilke tanker hun gjør seg i både oppbrakthet og frustrasjon som DU måtte finne selvmotsigende er uten interesse for problemstillingen.

Ja, hvis de ikke når inn til foreldrene så er det vel neppe noen annen vei å gå.

Jeg tenker at de må prøve med store bokstaver først...for å utelukke at foreldrene faktisk bevisst  utnytter dem som gratis barnevakt. Gi de klar beskjed om at det må bli forandringer - for hvis det ikke blir det så må de be barnevernet om hjelp. De kan ikke fortsette å ha ansvar for denne gutten i det omfang de  ufrivillig har endt opp med å ha.

Du er helt på bærtur joppa - som vanlig.

Faktum er:

1. "Magefølelsen" - den som sier at TS er 99% sikker på at gutten har det godt hjemme - stemmer faglig sett ikke med de beskrivelser som TS gjør.

2. Det er TS som må gjøre noe i denne saken - ikke gutten. Enten så må ungen kastes på dør og foreldrene skjelles ut - eller så må barneverntjenesten kontaktes.

Ferdig snakket. 

Men herregud, hva hennes magefølelser sier vet vel hun best selv - hun som har møtt og snakket med guttens foreldre x antall ganger.

-Hvor mange ganger har DU møtt dem sa du?

For eksemplets skyld ; Hvis man opplever å møte to oppegående  og oppmerksomme mennesker (som er helt normalt velstelte) som hører på hva som blir sagt og som responderer slik voksne oppegående mennesker forventes å gjøre  - selv om ikke responsen er den man ønsker å få - så er det vanskelig å skulle beskrive dem som uansvarlige,dysfunksjonelle og dårlige foreldre eller å  få inntrykk av at "her foregår nok barnemishandling på et eller annet nivå"

Jeg opplever i hvert fall at det er det hun beskriver. At de tilsynelatende både "skjønner og forstår" men allikevel ikke gjør det. At de responderer med å presentere enkle løsninger som ikke fungerer, av typen "send over guttene hit for samvær" og "bare si at det ikke passer når det ikke passer"......Utsagn og løsninger som er både normale og gode hvis de hadde fungert. At guttens foreldre gir inntrykk av å være løsningsorienterte  uten at noe skjer.

- Og hvis gutten er uten merker/skader og hel og ren i klær som passer kroppen så er det vel ingenting som automatisk skulle tilsi at gutten ikke har det greit hjemme. Det er vel nettopp derfor hun er frustrert!

- Og her sitter DU og er ensidig opptatt av at hun "serverer selvmotsigelser" og at dét er selve saken og poenget.

Kan du vennligst lese hva jeg skriver?

TS sin UTTALELSE om at ungen med 99% sikkerhet har det godt hjemme korrelerer ikke med TS sine BESKRIVELSER av guttens atferd.

Jeg er ikke opptatt av at TS serverer selvmotsigelser. Jeg er opptatt av at TS skal ta en ny runde med sine personlige observasjoner, og vurdere om en samtale med barneverntjenesten er hensiktsmessig.

Du må slutte med denne konstante stråmannsargumentasjonen din.

Det var dagens feteste løgn - bare se i gjennom dine egne innlegg.

Og hva er det med beskrivelsene av guttens atferd som tilsier at han kommer fra et dysfunksjonelt hjem?

- Må det være noe galt hjemme hvis et enebarn er freidig og eiesyk?

Har han ikke søsken er han ikke vant å dele..vare seg ting,tid eller venner. Er han vant å få gjøre som han vil når han vil, så er det normalt for ham å gjøre det. Er han ikke vant med begrensninger/avvisning så takler han det ikke godt. Han er for guds skyld bare 7 år!

..vel..nå er det DU som er selveste stråmanns-produsenten her, så det var jo rette ræva som feis

Jeg har erfaring med dette, om så i en langt mildere utgave. Og det kommer til et punkt der man sier til foreldrene at barnet deres Kommer alt for tidlig på besøk på helg, og det vil vi ha en slutt på. Og jeg måtte si fra til foreldrene tre ganger. Den siste gangen var jeg svært tydelig. 

I tillegg så må dere ta kontroll på eget liv. Send han hjem når dere har fått nok. At en sjuåring gråter og ikke vil er ikke noe å bry seg om. Hadde dere mistenkt at han ikke hadde det godt hjemme hadde det vært noe annet. Men jeg tror rett og slett at han har det morsommere og friere hos dere. 

Dere kan ikke la et barn som knapt har begynt på skolen ta kontroll over livene deres. Det er ikke bra for dere eller deres egne barn. 

Jeg er til dels enig med deg. På sett og vis er dette en form for omsorgssvikt, men på en annen måte så er jeg relativt sikker på at dette barnet har det veldig godt i hjemmet. Jeg tror ikke han er redd for å være hjemme. Jeg tror han synes det er dritt kjedelig. Foreldrene det er typiske foreldre som "barna må aktivisere seg selv" De reiser aldri bort. De har aldri gjester eller er på besøk hos noen. Sier ungen deres da.. Jeg vet ikke helt hva slike folk kalles men jeg vil nok si at disse er litt "hippi" folk. Altså alt skal liksom være økologisk. Klær er hjemmesydd.. ja. Du skjønner. De lever jo tilbake i nitten pil og bua. Mens hos oss er det stikk i motsatt. Vi liker å gjøre ting med ungene våre, gå på stranda. Badeland. båtturer ect. Jeg vet at vi nok har mer en gjennomsittet leker både ute og inne. Det er ofte sånn at barn kommer til oss fordi vi har mye gøy å leke med. Forskjellen med denne ungen er jo av vi faen ikke blir kvitt han. 

Forholdene er om mulig underdrevet og ikke overdrevet. Jeg er redd for å melde dette videre fordi jeg føler egentlig ikke dette handler om at de er dårlige foreldre. Jeg føler dette handler om at de har en gutt som elsker å leke. Men som ikke har en eneste leke selv. Bortsett fra noe hjemmesnekkra røkkel. Disse folkene er "gammeldagse"  de lager alt hjemmelaga. Sønnen deres trives nok veldig godt hos oss fordi vi har mye leker og vi som foreldre liker å være aktive og gjøre ting. Mens hans foreldre er mer "nå skal vi lese, du får gå ut å leke" 

Når jeg sier at vi tror at denne gutten har det godt hjemme så mener jeg at vi tror ikke denne gutten går sulten hele dagene, ikke har klær eller at foreldrene på en eller annen måte misbruker han. Da hadde vi kontaktet barnevernet for lengst.
Det vi mener er at denne gutten er en aktiv gutt, mens foreldrene er typiske "lese hester" Jeg tror ikke disse foreldrene er dårlige foreldre i den forstand. Jeg tror bare de har funnet ut at det er helt topp at sønnen deres alltid er hos oss å leker, da slipper de å aktivisere han selv. Vi er en aktiv familie, med mye familie i nærheten. Det går ikke en dag uten av vi har besøk av noen. Jeg tror denne gutten er "sjalu" på helheten. Det skjer ting hjemme hos oss. Mens hos dem så ser leser de bøker og planter poteter.