Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Hvorfor eksisterer det noe som helst?

NYTT TEMA
protus
protusInnlegg: 5510
13.08.06 17:01
Har tatt dette opp i Astronomi-forumet, men Filosofi er nok en bedre plass.

Ønsker å ta opp en tanke jeg lenge har grublet på.
Jeg vil si det er slik at begreper som "ingenting" og "uendelighet" må det brukes abstrakt tenkning for å forstå og selv da er det vanskelig.
Dersom en tenker abstrakt bør det være mulig å komme inn på tanken jeg lenge har tenkt: Hvorfor eksisterer det noe som helst?
Jeg mener at med abstrakt tenkning er det ikke logisk at noe som helst skal eksistere, hvis noen her mener det motsatte, hvorfor mener dere da at det er logisk?

GJEST_3
GJEST_3Innlegg: 144
13.08.06 17:09
Dette er jo litt å tenke på...

Men jeg kunne tenke meg å spørre om noe først:
protus skriver:
"Jeg mener at med abstrakt tenkning er det ikke logisk at noe som helst skal eksistere.."

Hvorfor mener du det? Kan du forklare litt nærmere?
orbixx
orbixxInnlegg: 3657
15.08.06 00:54
Det er vel umulig å forestille seg at noe IKKE eksisterer, men om det er et logisk svar- vet jeg ikke...

KapteinKaos
KapteinKaosInnlegg: 4824
15.08.06 12:06
Kanskje det er umulig at det ikke skal finnes noe.... :-)
Arson
ArsonInnlegg: 7745
15.08.06 23:07
En begrunnelse må i seg selv eksistere for å være en begrunnelse. Spørsmålet om hvorfor det fins noe som helst er også et spørsmål om hvorfor enhver begrunnelse fins, noe som igjen krever en ny begrunnelse av dette. Dette medfører at (om begrunnelsen av at det eksisterer noe som helst fins) det enten må finnes en uendelig rekke med begrunnelser som begrunner hvorfor noe eksisterer, noe som (jeg antar) er umulig, eller det må finnes noe (et eller annet) som begrunner sin egen eksistens, enten ved at noe, en begrunnelse eller noe annet, begrunner både sin egen og andre tings eksistens, eller ved at alle ting gjennom seg selv begrunner sin egen eksistens. Det siste er ekvilant med å si at det ikke finnes noen begrunnelser for noe, men at alt bare eksisterer, da man ikke gir videre begrunnelse enn tingens eksistens i seg selv.

Da gjenstår bare en mulighet, at noe (ukjent antall) begrunner både for seg selv og for noe annet (som f.eks. Gud). Men selv det er ikke mulig, fordi selv om en ting (angivelig) begrunnet både sin egen eksistens og noe annet kunne man spørre hvorfor den skulle kunne gjøre det (som andre ting har vist at de ikke kan) - spørre etter en begrunnelse på hvorfor den begrunner sin egen eksistens, som det ikke er en selvfølgelighet at noe kan.

Kunnskaper kan kun bygges på aksiomer og empiri. Dette gir utslag i teorier som alltid kan etterprøves. Man finner alt i ett kunnskaper "negativt", gjennom at man tester og etterprøver tro og antagelser, istedenfor "positivt" som at man får åpenbaringer og plutselig opplyses om selvfølgeligheter ifra et eget sannhetsunivers "utenfra".

Det fins ikke selvfølgeligheter (ville ikke det bli sirkelargumentasjon?), bare aksiomer som er konsistente og ubenektelige (fordi man ikke klarer selv om man prøver, men fra et subjektivt synspunkt kan man aldri være 100% sikker på _hvorfor_ man ikke klarer å se andre alternativer (til det antatte aksiomet). Er det kanskje et spørsmål om tid eller mentale sperrer indoktrinert av kultur/miljø? Mangel på intelligens?).

▒▒░Jeg mener at med abstrakt tenkning er det ikke logisk at noe som helst skal eksistere▒▒░

Det eneste alternativet jeg kan se til at noe "ikke er logisk" er at det er ulogisk, selvmotsigende. Men jeg ser ikke selvmotsigelsen i at noe eksisterer.
Derimot ser jeg poenget hvis du mener at det ikke fins noen logisk begrunnelse for at noe skal eksistere, som jeg nettopp har begrunnet. (det antatte) Faktumet eksistens (av et eller annet: en verden, et menneske, en handling, en tanke) er på en måte bare et aksiom uten videre begrunnelse. Motsier vi det motsier vi oss selv ved å være til (gjøre noe ut av seg/skape noe: en mening, en stemme, en tanke, en handling).
Shangala2
Shangala2Innlegg: 1850
29.08.06 00:49
Dette var vanskelig, Arson!
Det ligner på en matematisk tilnærming til temaet, og det går laaaangt over hodet på meg, ihvertfall.
Men jeg har et annet mer jordnært eksempel...atomet som er alle tingenes basis.
Både den letteste gass og det tyngste stoffet vi kjenner er atomer, og rundt atomkjernen suser disse elektronene rundt omtrent som planeter rundt en stjerne, og ganske fort.
De er veldig små.
Tenk deg at du forstørrer en atomkjerne, altså en klump med protoner og nøytrinoer, til den er på størrelse med en appelsin eller en drue og plasserer den i jordens sentrum. Da vil elektronenes bane rundt kjernen omtrent tilsvare jordens overflate.imellom dem er det bare tomrom. Det betyr at alt rundt oss som vi kan se og ta på egentlig består av nesten ingen ting, det er da veldig rart, og får meg til å tenke at vi lever i en illusjon... men for all del, en meget bra en!
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
29.08.06 02:03
Det at man oppfatter et "tomrom"på den måten, er også bare en illusjon, fordi det finnes flere typer materie. Dette har vitenskapen såvidt begynt å dykke inn i.
Den strukturen vi kjenner fra før er bare gyldig for én type materie.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
29.08.06 02:38
Hvorfor eksisterer det noe som helst?
Jeg mener at med abstrakt tenkning er det ikke logisk at noe som helst skal eksistere, hvis noen her mener det motsatte, hvorfor mener dere da at det er logisk?

---Grunnen til at vi mennesker har fått et problem med å godta eksistens, er en kombinasjon av flere faktorer som jeg har vært inne på i mange debatter på vgd.
Bl.a.har vi utviklet en samfunnsmessig/artsmessig overlevelsesevne som har gitt mennesker dødtid. Altså tid til overs. Individuelt sett har vi blitt svakere på mange måter, men:
Vi må ikke lenger bruke all tid på å klare oss og formere oss. Alt vi gjør er ikke lenger basert på instinktive handlinger, slik det er i mye større grad hos dyr og i enda klarere grad hos insekter.
Sivilisasjonen har gjort oss artsmessig/samfunnsmessig overlegne de andre vesener/organismer vi *kjenner til* med sikkerhet. I hvertfall så langt i historien.

Resultatet av alle disse prosessene, er at vi mennesker har begynt å reflektere mer og mer. Vi har begynt å skjønne at måten vi oppfatter ting på primært, altså via vår type sansning ,er typisk for menneskearten. Ei flue f.eks.vil oppfatte/sanse den "samme" verden på en helt annen måte. Vår videre tolkning/forståelse av verden, er kun en videreutvikling fra det grunnleggende sansemessige.

Dernest forstår vi at grupper fra ulike deler av verden har helt ulike verdenssyn før globaliseringens tid.
I denne tidsepoken begynner også subjektivisme å spre seg mer og mer i individuelle oppfatninger, kamuflert som "meninger"og "livssyn".

Mange forskjellige forsøk på å beskrive verden finnes altså innenfor menneskearten
,og de har fantes i lang tid nå, og det moderne språket og også matematisk språk er en konsekvens av dette.
Dermed har det også dukket opp spørsmål som det eksistensielle "hvorfor" og vi roter oss mer og mer inn i ordlige motsetninger og forvirringer.
Siden "hvorfor finnes vi" er et helt meningsløst spørsmål,som aldri kan besvares objektivt, har vi har blitt mer og mer opptatte av hvordan vi *ønsker* ting skal være, framfor å kun virke direkte i kontakt med virkeligheten.

Vi har rett og slett blitt så fremmedgjorte fra eksistensen, at vi har "glemt"/mistet evnen til å skjønne at det i virkeligheten ikke er noe "hvorfor".
Dette kommer sannsynligvis til å skli ut ytterligere, med at vi utvikler evnen til å danne helt egne virkelighetsopplevelser som utfordrer/konkurrerer med den gamle sansningsbaserte.
Ironisk nok, er vi i så fall på vei mot den gamle "direktekontakt" med eksistensen uansett, dersom vi får evnen til å luke vekk/endre persepsjonen og "se forbi" det typisk menneskelige, se forbi det subjektive.

Ergo er dagens måte å oppfatte verden på en illusjon,men en illusjon i noe som er virkelig..
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
29.08.06 02:46
Jeg finner det vanskelig å beskrive dette skikkelig, fordi min beskr.vil være avhengig av ord, språk. Som igjen er et resultat av et bestemt paradigme, kun én måte å beskrive virkeligheten på. Dermed blir det naturlige begrensninger.
Det er derimot mulig å innse dette, men da må man først overbevise seg om at man ikke lenger kan ta ting for gitt. Det er det aller 1.steg.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
29.08.06 02:58
"Faktumet eksistens (av et eller annet: en verden, et menneske, en handling, en tanke) er på en måte bare et aksiom uten videre begrunnelse. Motsier vi det motsier vi oss selv ved å være til (gjøre noe ut av seg/skape noe: en mening, en stemme, en tanke, en handling).

Det fins ikke selvfølgeligheter (ville ikke det bli sirkelargumentasjon?), bare aksiomer som er konsistente og ubenektelige (fordi man ikke klarer selv om man prøver, men fra et subjektivt synspunkt kan man aldri være 100% sikker på _hvorfor_ man ikke klarer å se andre alternativer (til det antatte aksiomet). Er det kanskje et spørsmål om tid eller mentale sperrer indoktrinert av kultur/miljø?"

---Jepp.Hele vår forestilling om å være til er en *forestilling*. Men at nettopp denne forestillingen erfares av oss alle, gjør den til noe som finnes,eksisterer.
Arson
ArsonInnlegg: 7745
12.09.06 01:53
Dette virker som en tolkning av det jeg sier, men jeg sier ikke at verden er en forestilling. En forestilling om verden er en forestilling om nettopp noe annet (enn forestillinger, da man anerkjenner at slike kan være feilaktige, da man antar at 'noe' eksisterer og dermed eksluderer eksistensen av noe annet). Men om vi i vår forestillingsverden har noe annet å basere oss på enn våre forestillinger er en annen sak.

Dessuten kommer forestillingen om verden før informasjonen om at andre deler denne forestillingen. (Spesiellt dersom vi forholder oss til andre mennesker som forestillinger.) Vi kan i utgangspunktet ikke annet enn bare anta at vi ikke er alene om denne forestillingen.
Adalwolf
AdalwolfInnlegg: 685
12.09.06 17:38
protus skrev:
Hvorfor eksisterer det noe som helst?

Les Heidegger. Han var opptatt av det spørsmålet.
razier
razierInnlegg: 1206
20.09.06 02:17
Planeswalk skrev:


Vi har rett og slett blitt så fremmedgjorte fra eksistensen, at vi har "glemt"/mistet evnen til å skjønne at det i virkeligheten ikke er noe "hvorfor".
Dette kommer sannsynligvis til å skli ut ytterligere, med at vi utvikler evnen til å danne helt egne virkelighetsopplevelser som utfordrer/konkurrerer med den gamle sansningsbaserte.
Ironisk nok, er vi i så fall på vei mot den gamle "direktekontakt" med eksistensen uansett, dersom vi får evnen til å luke vekk/endre persepsjonen og "se forbi" det typisk menneskelige, se forbi det subjektive.

Ergo er dagens måte å oppfatte verden på en illusjon,men en illusjon i noe som er virkelig..
--------
_Jeg_ mener det er "hvorfor", Og grøsser litt på ryggen når du påstår at det ikke er, muligens ligger det i evolusjonsteorien et konsept som forlanger "hvorfor" fjernet, men det er jeg ikke med på
Kanskje det er den som tar fra oss "hvorfor", for da blir det selvfølgelig meningsløst.
Fordi det blir meningsløst og spørre "hvorfor" i et samfunn som er overbevist om at alt oppsto egentlig av meningsløsheter, derfor blir det selvfølgelig også meningsløst og spørre hvorfor, men den godtar jeg absolutt ikke.

razier
razierInnlegg: 1206
20.09.06 02:50
protus skriver:
"Jeg mener at med abstrakt tenkning er det ikke logisk at noe som helst skal eksistere.."
------------
Så langt jeg skjønner har du helt rett, det er ulogisk at noe kan være.
Egentlig så er det vel ganske umulig.
Det er vel derfor noen ikke tror sine egne øyne :)

Spøk til side, jeg har lest endel i Gaia (orket ikke hele), James Lowelook tar kaka.
Det verste er at jeg er overbevist om at også han har rett, at jorden fungerer på mange måter som en levende organisme.
Det ser vi jo bevis på mener jeg, at forsvarmekanismene er satt igang.
Ja det er jo mer et spørsmål; er det mulig og betrakte økende storm-mengder og de mange jordskjelv som planetariske antistoffer for å få ned menneskemengden som nå begynner å klø så jævlig?
Var vel litt feil tråd og ta opp dette på, men jeg syntes den måtte med.
Dolbyprologic
DolbyprologicInnlegg: 1503
20.09.06 22:21
protus skrev:
Jeg mener at med abstrakt tenkning er det ikke logisk at noe som helst skal eksistere, hvis noen her mener det motsatte, hvorfor mener dere da at det er logisk?
------

Jo. En observatør som sanser "noe som eksisterer" vil i mange tilfeller erkjenne logisk at ens eksistens som observatør er genuin og ekte.

Fuglekvitteret i skogen derimot, hadde aldri eksistert om det ikke var for at du var der å hørte denne fuglen synge, men her slutter også logikken...

Abstrakt - Verden er full av potensielle-opplevelser, men utfallet av disse og hvordan disse oppfattes er knyttet til valgene og "lyspekteret" i observatørens egen sjel...

Spørsmål?
Viss du mener det er ulogisk at du eksisterer så lenge du er til, blir det ikke da meningsløst å tenke abstrakt?

aalebyer
aalebyerInnlegg: 815
27.09.06 20:10
Planeswalk skrev:
"Faktumet eksistens (av et eller annet: en verden, et menneske, en handling, en tanke) er på en måte bare et aksiom uten videre begrunnelse. Motsier vi det motsier vi oss selv ved å være til (gjøre noe ut av seg/skape noe: en mening, en stemme, en tanke, en handling).

Det fins ikke selvfølgeligheter (ville ikke det bli sirkelargumentasjon?), bare aksiomer som er konsistente og ubenektelige (fordi man ikke klarer selv om man prøver, men fra et subjektivt synspunkt kan man aldri være 100% sikker på _hvorfor_ man ikke klarer å se andre alternativer (til det antatte aksiomet). Er det kanskje et spørsmål om tid eller mentale sperrer indoktrinert av kultur/miljø?"

---Jepp.Hele vår forestilling om å være til er en *forestilling*. Men at nettopp denne forestillingen erfares av oss alle, gjør den til noe som finnes,eksisterer.

får hodepine... xD
Vi EKSISTERER! jeg har hodepine!
milfern
milfernInnlegg: 71201
28.09.06 02:09
Jeg blir kvalm av så massiv tenking
Squirrel_attack
Squirrel_attackInnlegg: 15440
28.09.06 21:27
orbixx skrev:
"Det er vel umulig å forestille seg at noe IKKE eksisterer, men om det er et logisk svar- vet jeg ikke..."

Men det er logisk å forestilla seg at ikkje noko kunne eksistera.

orbixx
orbixxInnlegg: 3657
28.09.06 22:51
Squirrel_attack skrev:
orbixx skrev:
"Det er vel umulig å forestille seg at noe IKKE eksisterer, men om det er et logisk svar- vet jeg ikke..."

"Men det er logisk å forestilla seg at ikkje noko kunne eksistera."
---
Logikk er læren om tenkningens lover, og det er vel ulogisk å ha meninger om noe som ikke eksisterer?

Jeg kan elske en imaginær kvinne, men hun hører hjemme i fantasiens og psykologiens verden.

Men hvis det er _logisk_ at jeg sterke følelser for kvinnen, så er det egentlig for absurd og abstrakt i en eksistensialistisk verde
orbixx
orbixxInnlegg: 3657
28.09.06 22:57
Det skal være eksistensialistisk verden, selvfølgelig.
razier
razierInnlegg: 1206
01.10.06 20:52
Squirrel_attack skrev:
orbixx skrev:
"Det er vel umulig å forestille seg at noe IKKE eksisterer, men om det er et logisk svar- vet jeg ikke..."

Men det er logisk å forestilla seg at ikkje noko kunne eksistera.
-----------
Jeg forsto ut i fra Protus utsagn, og trodde han mente " hvorfor skulle noe idet hele tatt _begynne_ å eksistere?"
Når intet var til å begynne med, hvor kom da "noe" fra?
BeatPoet
BeatPoetInnlegg: 25878
01.10.06 20:52
Ingenting eksister, alt er en illusjon.


_________________________________
Beauty is in the eye of the beer holder..
http://thestreetjungle.blogspot.com/index.html
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
02.10.06 17:19
Arson skrev:
En forestilling om verden er en forestilling om nettopp noe annet (enn forestillinger, da man anerkjenner at slike kan være feilaktige, da man antar at 'noe' eksisterer og dermed eksluderer eksistensen av noe annet). Men om vi i vår forestillingsverden har noe annet å basere oss på enn våre forestillinger er en annen sak.

---Ja, vi har kun våre forestillinger som grunnlag for hvordan vi opplever noe. Men disse forestillingene er ikke eksisterende alene. Ettersom de finnes,*påvirkes* og *påvirker*, må de ha en sammenheng med noe annet.

"Dessuten kommer forestillingen om verden før informasjonen om at andre deler denne forestillingen. (Spesiellt dersom vi forholder oss til andre mennesker som forestillinger.) Vi kan i utgangspunktet ikke annet enn bare anta at vi ikke er alene om denne forestillingen."

---Dette ble litt forvirrende ordbruk....Om man går inn for at alt bare fins i ens egen forestilling, ens eget univers, så er det et forsøk på å gjøre mennesket til noe som kun eksisterer på et individuelt plan. Da er i så fall alt vi andre skriver noe som bare fins som et produkt av deg selv. Jeg vil si det vil måtte være mye mer logisk å "måtte anta" at våre forestillinger er nokså felles for alle mennesker, i tillegg til individuelle til en viss grad.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
02.10.06 17:27
razier skrev:

Fordi det blir meningsløst og spørre "hvorfor" i et samfunn som er overbevist om at alt oppsto egentlig av meningsløsheter, derfor blir det selvfølgelig også meningsløst og spørre hvorfor, men den godtar jeg absolutt ikke.

--OK jeg kan bruke en annen tilnærming her og se om den "passer"deg bedre...: Mennesker er ikke perfekt utviklede. Vi vet at vi stadig utvikles sakte men sikkert. Som individer, som samfunn, som art. Derfor vil alle "hvorfor" finnes på et subjektivt plan. Artssubjektivt, kulturelt eller individuelt. Kun et helt fullkomment utviklet vesen kan erfare noe helt 100%objektivt. All annen erfaring vil måtte være basert på hvorhen man er i utviklingen og hvordan ens organisme og bevissthet fungerer.
Så "hvorfor" er et produkt av vår subjektivitet. Derfor er det umulig at det finnes et "egentlig" hvorfor.
Men ikke misforstå meg, i dagliglivets verden er det selvsagt av rent praktiske grunner viktig og nødvendig å benytte "hvorfor" i mange sammenhenger. Men i forhold til eksistensielle spørsmål med store perspektiver, er "hvorfor" noe som er særdeles subjektivt.
Vestavind
VestavindInnlegg: 2331
02.10.06 18:51

Arson skrev:
Da gjenstår bare en mulighet, at noe (ukjent antall) begrunner både for seg selv og for noe annet (som f.eks. Gud). Men selv det er ikke mulig, .......


Vestavind undres:
Her gikk det visst litt for fort med all logikken...hehe.

Kan du forklare hva du mener med utsagnet: ”Da gjenstår bare en mulighet.........men selv det er
ikke mulig”...?

Lurer bare på: Er det en mulighet eller er det ikke en mulighet?


mvh ;)
Arson
ArsonInnlegg: 7745
02.10.06 20:03
Planeswalk skrev:
▒▒░---Dette ble litt forvirrende ordbruk....Om man går inn for at alt bare fins i ens egen forestilling, ens eget univers, så er det et forsøk på å gjøre mennesket til noe som kun eksisterer på et individuelt plan. Da er i så fall alt vi andre skriver noe som bare fins som et produkt av deg selv. Jeg vil si det vil måtte være mye mer logisk å "måtte anta" at våre forestillinger er nokså felles for alle mennesker, i tillegg til individuelle til en viss grad. ▒▒░

Eh, ja, noe sånt. Mitt poeng var at ens egen forestilling kommer før andres forestillinger i ens bevissthet, da en forestilling om andres forestillinger først krever en forestilling om 'den andre'. Dermed vil nok en bevissthet om eksistens komme gjennom en generell forestilling om et 'selv' og evt. 'andre' snarere enn gjennom andres (spesifikke) forestilliger som man bare kan forestille seg.

Slik jeg tolker deg strider det med det du sier når du sier:
▒▒░Men at nettopp denne forestillingen erfares av oss alle, gjør den til noe som finnes,eksisterer.▒▒░

Man må forutsette at andre fins før man kan forestille seg hva de tenker eller erfarer. Nettopp i det at noe er andres forestillinger er de ikke ens egne, og man kan ikke erfare dem direkte slik man kan med egne forestillinger.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
03.10.06 02:21
Men nå er det slik at en viktig del av våre forestillinger, er å se seg selv i sammenheng med omverdenen. Det er det som er kjernen her.
Uten omverden, ingen individualitet. Å i det hele tatt karakterisere det "individuelle", *betinger* at noe ikke er individuelt.
Ingenting kan finnes "alene" (fullkomment isolert) og samtidig inneholde en høy variasjon av erfaringer med noe annet.
Så poenget mitt er: Det at vi i det hele tatt erfarer noe, beviser vår eksistens utover det rent individuelle. Altså må vi finnes som en del av noe.
Andres forestillinger er ikke ens egne, men de har likevel en indirekte sammenheng med ens egne, så lenge man i det hele tatt kan tenke seg "andres forestillinger".
Dette er det vanskelig om ikke umulig å beskrive skikkelig med ord, men alt som mennesker kan forestille seg overhodet, finnes innenfor en slags kunstig sfære.
Denne sfæren er hva mennesket per i dag maksimalt kan forestille seg.
Solipsistene vil kanskje mene at dette kun er på et individuelt plan.
Vi mennesker har imidlertid så mange felleskarakteristikker/felles egenskaper og mutualitet, at det er mye mer sannsynlig at vi har en slags felles bevissthet som er mer grunnlagsmessig enn den individuelle.

Så er det jo lett skremmende for noen å skulle innse at det også må finnes en rekke ting *utenfor* denne sfæren, ettersom mennesker er evolusjonære og slett ikke perfekt utviklede. Det er denne "frykten" som får noen til å bli ekstremt subjektive og undergrave/motarbeide den lille objektiviteten vi har. Denne obj.økes litt og litt for hver epoke i menneskets utvikling.
razier
razierInnlegg: 1206
03.10.06 10:19
Planeswalk skrev:


--OK jeg kan bruke en annen tilnærming her og se om den "passer"deg bedre...: Mennesker er ikke perfekt utviklede. Vi vet at vi stadig utvikles sakte men sikkert. Som individer, som samfunn, som art. Derfor vil alle "hvorfor" finnes på et subjektivt plan. Artssubjektivt, kulturelt eller individuelt. Kun et helt fullkomment utviklet vesen kan erfare noe helt 100%objektivt. All annen erfaring vil måtte være basert på hvorhen man er i utviklingen og hvordan ens organisme og bevissthet fungerer.
Så "hvorfor" er et produkt av vår subjektivitet. Derfor er det umulig at det finnes et "egentlig" hvorfor.
Men ikke misforstå meg, i dagliglivets verden er det selvsagt av rent praktiske grunner viktig og nødvendig å benytte "hvorfor" i mange sammenhenger. Men i forhold til eksistensielle spørsmål med store perspektiver, er "hvorfor" noe som er særdeles subjektivt.
-----------
Ok Planeswalk, dumt av meg å blande det var det subjektive inn i dette, jeg er enig der, objektivt sett finnes det selvsagt intet hvorfor.








Arson
ArsonInnlegg: 7745
06.10.06 17:23
Det er forskjell på en illusjon og 'ingenting'. 'Ingenting' vil ikke engang på overflaten framtre/framstå (som) eksisterende.
THG
THGInnlegg: 1
17.10.17 18:49

Dette er kanskje det dypeste spørsmålet i verden. Du kan besvare det akkurat som du vil, og ingen kan i grunn motsi deg med saklig argumentasjon. Men ingen trenger å tro på deg heller. Så det er veldig befriende at det en svarer på slike ting, er helt opp til vår enkeltes forestillingsevne å validere.

Men det jeg mener er sikkert (for jeg har erkjent det, bevisst) er at: det som er det er, det som skjer det skjer. Derfor er noe som helst. For hvis ikke, hadde ikke noe vært, og ingenting skjedd. Alt er noe. Til hvilket formål alt er og skjer, er derimot en evig diskusjon.

Nå har den menneskelige art evnen til å forestille seg ting. Subjektive opplevelser kan bare skildres av individet som har dem og det finnes enda ikke en vitenskapelig metode som kan finne ut hvordan hjernen skaper disse. En vil aldri 100 % kunne klare å dele en oppfatning med en annen, på en helt lik måte. For det er bare du som er deg og har akkurat din persepsjon. 

På grunn av dette, så er det fritt vilt i spørsmålet om hvorfor alt er/hvorfor det eksisterer noe som helst. Sett fra et gravitasjons-ståsted: hvorfor finnes masse, og hvorfor varierer objekters masse så kraftig? Hvor tilfeldig er det liksom at noen planeter har en vekt som er tung nok til å gi dem en måne, mens andre planeter ikke har vært tunge nok til å få det? Og hva gjorde egentlig månen slags ærend på en så risikabel (tid) og avstand av døgnet, at planeten med sin ideelle masse kunne få satt kloa i den? ;) Hvorfor skal akkurat en stein treffe akkurat én person i en buss og ta livet av denne, i stedet for en annen? Sjansene er så minimale. Livet er urettferdig, selv i verdensrommet. 

Svaret på hvorfor alt er, eller hvorfor noe er i det hele, baserer seg utelukkende på vår personlige erkjennelse og egen oppfatning av verden/universet og altet.

Grunnen til at besvarelsen av dette spørsmålet er opp til oss selv, er at det er ingen som vet hvorfor. Selvsagt kjenner vi til atomer og grunnstoffene osv., men det forklarer ikke hvorfor. Vi vet hva ulike bestanddeler er, men klarer ikke å besvare hvorfor totaliteten er. Som å kjenne hver enkelt brikke i et puslespill, uten evnen til å sette det sammen til et bilde. Det er nok derfor folk bare tror, og danner seg en forestilling av totaliteten, basert på den fakta de har fått presentert for seg og erfaringene de har.

Så det fantastiske i dette, er at vi ikke vet. Dette opprettholder mystikken rundt bevissthets -og eksistensaspektet, trigger vårt vitebegjær - og ja, holder oss forhåpentligvis engasjerte og i live. Noe som kanskje er bra, med tanke på at mennesket evolusjonsmessig befinner seg i en tilbakegang.

(Innlegget ble redigert 17.10.17 18:51)

Klikk for å gå tilbake til toppen