Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Hva har du lært av livet?

NYTT TEMA
Chocobo
ChocoboInnlegg: 6768
08.05.08 20:58
Jeg har lært at det finnes ingen andre man kan stole på enn seg selv.
Jeg har lært at den eneste kvinnen som er til å stole på er moren min.
Jeg har lært at venner "bærer" mer misunnelse, sjalusi og den slags, enn en fiende gjør.

Jeg har lært at de som ringer deg en gang i måneden ikke er en venn.
Jeg har lært at den som ikke dukker opp når man nesten ligger død, frykter deg.

Jeg har lært at livet er like godt som det er ondt.

Jeg har lært at ting kommer til deg, så lenge du er villig til å tape noe.

.....

Hva har du lært?
orbixx
orbixxInnlegg: 3657
08.05.08 22:52
Chocobo skrev:
Jeg har lært at det finnes ingen andre man kan stole på enn seg selv.
Jeg har lært at den eneste kvinnen som er til å stole på er moren min.
-----------
Du skriver om 2 personer du stoler på:
Din mor og deg selv.
Kanskje du er for sterkt knyttet til din mor, og har problemer med å frigjøre deg?
Det er vanskelig å mestre livet med en dominerende mor eller far.

Jeg mener ikke noe negativt om din mor, selvfølgelig.
Men hvis man bare stoler på sine foreldre, så er det nesten naturlig å være usikker i forhold til andre.

Vi trenger alle luft under vingene, for å oppleve verden som individuelle mennesker.
Feedback
FeedbackInnlegg: 32130
08.05.08 22:53
Av livet har jeg lært at det åpner for noen fenomenale muligheter..
Chocobo
ChocoboInnlegg: 6768
08.05.08 22:59
"Men hvis man bare stoler på sine foreldre, så er det nesten naturlig å være usikker i forhold til andre"

- det trenger ikke nødvendigvis være det..
orbixx
orbixxInnlegg: 3657
08.05.08 23:08
Feedback skrev:
Av livet har jeg lært at det åpner for noen fenomenale muligheter..
-------
Helt enig i det.

Men ofte er jeg redd for å fly- eller åpne ukjente dører.
Feedback
FeedbackInnlegg: 32130
08.05.08 23:20
Vel, uten kan du verken føle glede eller frykt.. :-)
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
09.05.08 01:02
Chocobo skrev:
"Jeg har lært at det finnes ingen andre man kan stole på enn seg selv."

----Riktig og et smart utgangspunkt. Men: andre menneskers oppfatning av deg og relasjon til deg vil allikevel være ganske påvirket av din egen holdning overfor dem.
Det aller smarteste er derfor å ikke stole på noen, men allikevel vise utad at du later som om du stoler på dem.
Det vil øke deres tillit til deg samtidig som du bevarer din vaktsomhet.
En kontrollert tåpelighet.

Chocobo skrev:
"Jeg har lært at den eneste kvinnen som er til å stole på er moren min."

---Jeg har lært at jeg ikke kan stole på moren min. Det har vel rett og slett å gjøre med hvilken type person moren din er.

Chocobo skrev:
"Jeg har lært at venner "bærer" mer misunnelse, sjalusi og den slags, enn en fiende gjør."

--Helt naturlig. Men det er også helt naturlig å tro at vennene dine er mer misunnelige enn de faktisk er. Spesielt hos kvinner... Det gjør dog ingenting, så lenge du makter å holde selvdisiplinen i sjakk. Det innebærer bl.a.at du utad "overser" dine venners evt.misunnelser eller baksnakking osv.så lenge det ikke går for langt.
Du er sikkert ikke uskyldig selv. Vil du da at dine venner skal støte deg vekk ,eller være greie mot deg basert på hva de kunne ha visst om et eller annet du har gjort mot dem bak deres rygg?

Chocobo skrev:
"Jeg har lært at de som ringer deg en gang i måneden ikke er en venn."

----Da spørs det om du krever for mye oppmerksomhet, da man ikke kan tvinge andre til å være sin venn. Et vennskaps kvalitet er ikke basert på hvor mange minutter dere snakker sammen.
Finn ut hvorfor personen ringer når hun/han ringer. Det er grunnen som viser/avslører noe.

Chocobo skrev:
"Jeg har lært at den som ikke dukker opp når man nesten ligger død, frykter deg."

---Eller rett og slett ikke har muligheten til å dukke opp? Evt.kan det skyldes en sjenerthet overfor "awkward situations" som er veldig vanlig i mange europeiske kulturer.

Chocobo skrev:
"Jeg har lært at livet er like godt som det er ondt."

---Nja og mnei. For å si det på en annen måte: Livet er hverken godt eller ondt. Livet er hva du tolker det til å være. Hvis du tolker det til å være ondt hele tiden, er du mest interessert i å lete etter begrensninger og unnskyldninger for egen svakhet.
Hvis du tolker livet til å være godt, ser du på det som en mulighet og en interessant opplevelse.
Hva du tolker det til å være er basert på hvem du er. Hvem du er vil igjen være basert på en rekke årsakssammenhenger.
Personlig har jeg lært å se livet som en mulighet, spesielt dersom utgangspunktet er vanskelig i en situasjon.
Dess vanskeligere utgangspunktet er, dess flere muligheter inneholder det opplevde "framtidige potensialet".

Chocobo skrev:
"Jeg har lært at ting kommer til deg, så lenge du er villig til å tape noe."

----Hvis du mener at man må våge å feile for å kunne oppnå suksess, så er jeg helt enig.
Allikevel er det lurt å enten ha en god plan med alt man gjør, eller en nesten "intuitiv" pragmatikk i sine handlinger (i stedet for å fyre av skudd i blinde).
Funksjonalitet er viktig for et klokt menneske.

chocobo skrev:
"Hva har du lært?"


---At døden og vår egen fødsel er de aller beste rådgivere et menneske noensinne kan ha:
For det første var det griseflaks at vi i det hele tatt ble født.
Cirka "halve" utgangspunktet vårt biologisk sett, sædcellen, vant en konkurranse mot en haug andre. Nesten bedre enn å vinne førstepremien i lotto.

For det andre er vår "lottopremie" - livet slik vi opplever det - noe som vi bare har på såkalt "lånt tid".
Hvem som helst kan dø når som helst.

Fra et stort perspektiv er vi like dødelige og små/ubetydelige som et lite insekt.
Virkeligheten driter i at mennesker ser på seg selv som spesielle sammenliknet med andre arter.
Døden velger oss like sikkert som alle andre vesener som skal dø. Når som helst.
Med dette i bakhodet som en grunnleggende aksept i sitt liv, er det kun verdifullt og funksjonelt å bruke livet 100% for hva det er : En mulighet og en unik opplevelse.
(selv om noen tror på et slags liv etter døden, er det likevel slik at livet vårt som det er nå, er en forgjengelig/forbigående opplevelse)

ignorant13
ignorant13Innlegg: 33
10.05.08 01:07
Chocobo skrev:
Hva har du lært?
--------

Jeg har lært å ikke stole på meg selv.
Jeg har lært å stole på meg selv.
Jeg har lært at Sokrates hadde mye rett.
Jeg har lært mye av J.S. Bach (og G.Gould).
Jeg har lært å ikke lete etter meningen med livet.
Jeg har lært å lete etter meningen med livet.

Egentlig har jeg lært at jeg har mye å lære :-)
At jeg ingenting vet (Sokrates) er vel det eneste sikre.
(Dvs., det jeg vet er lik null i den store sammenhengen)
orbixx
orbixxInnlegg: 3657
10.05.08 02:41
ignorant13 skrev:"Jeg har lært å ikke lete etter meningen med livet.
Jeg har lært å lete etter meningen med livet."
--------
Det var en annen som skrev om den eksistensialistiske romanen
Den Fremmede av Albert Camus.
En av mine favoritter.

Hvis man plusser på med Goldberg Variasjonene av Bach,som du sikkert har i tankene
-så har man det meste her i livet.

Men hvis målet er å finne seg selv, så man vel bryte seg inn i sitt eget liv, som kan være smertefullt og berikende.

Det er så mange av oss som stenger alle dører, kaster ubevisst nøklene, og lever i en isolert verden.

"Egentlig har jeg lært at jeg har mye å lære :-)"

Så enig.

Men hvis man tør finne fram bortkastete nøkler, så er det store muligheter for å frigjøre seg fra usunne bindinger til mor, far eller eventuelt andre som dominerer i for stor grad.

Det er èn ting jeg har lært.
ignorant13
ignorant13Innlegg: 33
10.05.08 19:10
orbixx skrev:
Det var en annen som skrev om den eksistensialistiske romanen
Den Fremmede av Albert Camus.
En av mine favoritter.
---------------
Mang takk for tipset. Skal lese den straks.
---------------

orbixx skrev:
Hvis man plusser på med Goldberg Variasjonene av Bach,som du sikkert har i
tankene - så har man det meste her i livet.
-------------
Kan også anbelfale "Das Wohltemperierte Klavier" og "Die Kunst der Fuge",
og tillegg BWV 599,639 og 147 med Dinu Lipatti.
-------------

orbixx skrev:
Men hvis man tør finne fram bortkastete nøkler, så er det store muligheter for
å frigjøre seg fra usunne bindinger til mor, far eller eventuelt andre som
dominerer i for stor grad.

Det er èn ting jeg har lært.
-----------------
Jeg har også erfaring med at man har godt av å gjennomleve kriser,
og å lære å stå på egne bein (frigjøre seg fra bindinger osv..)
Altså å stole på seg selv, eller sagt på en annen måte: å stole på noe
almengyldig. Å stole på seg selv vil ikke si å stille med ferdige meninger i en
diskusjon, men å rette seg etter det som en til enhver tid finner som sant
(jfr Sokrates).

germania
germaniaInnlegg: 2022
11.05.08 12:37
Har lært at jeg har mye å lære.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
17.05.08 23:07
Alle har mye å lære i forhold den uendelige sjø av det ukjente.

Man kan dog bli utlært så å si med hensyn til ett bestemt paradigme. Fullkommen viten mht.ett bestemt paradigme vil måtte inneholde pragmatisk utførelse/konsekvens/ansvar av den viten man besitter.

Livet er en eksepsjonell mulighet til å utnytte paradigmer, for så å gå videre til et annet når det behøves og er naturlig.

Et menneske kan først utvikle seg ihht.sine talenter og tidlig innlærte ferdigheter, for så å søke det som er vanskelig/særdeles utfordrende.
Dette vil oppleves som en funksjonell/motiverende levemåte.
OOTSP
OOTSPInnlegg: 8216
18.05.08 13:06
Jeg har lært at man aldri kan stole på noen andre enn seg selv.
Jeg har lært at mange venner ikke er ekte venner, men utnyttere.
Jeg har lært at de som ikke dukker opp når man nesten ligger for døden kan ikke sees på som venner.
Jeg har lært at folk som liker å ødelegge for andre skal man holde seg unna.
Jeg har lært at det er umulig å være god for å få noe godt tilbake.
Jeg har lært at visdom er oppskrytt og at det ikke er noe behov for det.
Jeg har lært at alt er inne i oss selv.
Jeg har lært at man skal aldri straffe noen hvis man selv har gjort det samme.
Jeg har lært at man aldri skal dømme noen som helst samme hva de har gjort, men tilgi dem.
Jeg har lært at livet er en stor skole der man selv lærer sitt indre.
Jeg har lært at livet er urettferdig, men man skal akseptere det.
Jeg har lært at ingenting består av 100% sannhet.
Jeg har lært at sannhet igjen kan være usant, med tanke på hvordan vi selv tolker det ;)
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
18.05.08 21:31
OOTSP skrev:

"Jeg har lært at visdom er oppskrytt og at det ikke er noe behov for det."


---Dette er en uttalelse som baserer seg på en slags latskap eller trass.
Jeg vil heller si : Visdom uten påfølgende pragmatisk handlekraft er ubrukelig, men handling uten visdom er like ubrukelig.
Pragmatikk er faktisk også en nødvendig årsaksfaktor i utvikling av meget stor visdom.

Så kan også "visdom" defineres ulikt. Det vil uansett være relativt til hvem man er.
For min del vil det bety å ta ansvar for hva man vet utifra det perspektiv man har tilgang på, og handle i overensstemmelse med det.
-----------------------------------

OOTSP skrev:
"Jeg har lært at alt er inne i oss selv."

---Dette vil jeg anse som det motsatte av lærdom. Igjen en slags trass.

---------------------------------------
"Jeg har lært at man aldri skal dømme noen som helst samme hva de har gjort, men tilgi dem."


----Hvis du mener dømme som å straffe, er jeg enig i at dømming er ubrukelig.
Hvis du mener dømme som å kritisere er jeg uenig. Kritikk er nødvendig for utvikling. Uten utvikling vil på sikt et samfunn, en art eller et individ gå under.

Den tilgivelse jeg kan støtte, er den som ikke unnskylder men heller konstaterer: Å tilgi noen for å være et produkt av årsaksforhold, noe som gjelder oss alle: Det vil si: Det er ikke noen grunn til å straffe noen for noe de uansett kom til å gjøre.
Men: Man kan ved å bringe lærdom videre modifisere hvordan folk forholder seg til sin skjebne.
Det vil si: Man kan lære å folk å snu begrensninger til muligheter. Dette er en av fordelene ved å være et analytisk vesen. Vi kan ikke endre virkelighetens gang, men vi kan endre hvordan vi selv opplever virkeligheten og hvordan vi opplever å kunne handle med den.
Og livet dreier seg jo kun om opplevelse.
----------------------------------------------

"Jeg har lært at livet er urettferdig, men man skal akseptere det."

---Livet "er" ikke urettferdig. Livet framstår som urettferdig om man ikke aksepterer at rettferd og urettferdighet er relative til anskuer.
Det er ikke noen grunn til å unnskylde at man er en del av virkeligheten, men man kan tilgi at andre er en del av den.
---------------------------------------------------

"Jeg har lært at sannhet igjen kan være usant, med tanke på hvordan vi selv tolker det"

----Jepp og det gjelder ikke bare tolkninger. Det gjelder også erfaringer. Erfaringer og tolkninger danner illusjoner, som ironisk nok er virkelighetens bevis. Vi kan dokumentere virkeligheten men det er ingen grunn til å kalle den sannhet.

ignorant13
ignorant13Innlegg: 33
19.05.08 01:47
Planeswalk skrev:

Jepp og det gjelder ikke bare tolkninger. Det gjelder også
erfaringer. Erfaringer og tolkninger danner illusjoner, som ironisk nok er
virkelighetens bevis. Vi kan dokumentere virkeligheten men det er ingen grunn
til å kalle den sannhet.

-------------

Jeg lurte litt på denne påstanden: Det er ingen
grunn til å kalle erfaringer som dokumenetere virkeligheten for sannhet.

Hva skal til for at å kalle noe for sannhet?
Hvis jeg sier at Oslo er hovedstaden i Norge,
er dette en sannhet?
Jeg vil si at alle som ønsker, kan kontrollere
at Oslo er hovedstaden i Norge, så hvorfor ikke
kalle det en sannhet?

Hvis jeg sier at 2+2=4, er det en sannhet?
Ut i fra matematikkens språk, er dette en sannhet.
Dette er sant (per definisjon) innenfor matematikkens rammeverk.
Ofte anvendes matematikkens språk på
virkelighetens verden, som f.eks.
2 epler + 2 epler = 4 epler.
Er dette fortsatt en sannhet?
Da blir det straks litt mer komplisert,
siden det kan hende at noen har spist av det ene
eplet, eller at det ene eplet kan være en pære
som ligner på et eple osv...
OOTSP
OOTSPInnlegg: 8216
19.05.08 14:26
Planeswalk skrev:
OOTSP skrev:

"Jeg har lært at visdom er oppskrytt og at det ikke er noe behov for det."


---Dette er en uttalelse som baserer seg på en slags latskap eller trass.
Jeg vil heller si : Visdom uten påfølgende pragmatisk handlekraft er ubrukelig, men handling uten visdom er like ubrukelig.
-------------------------------------------------------------------------------------
Jeg rotet vel med ordet visdom, tenkte kunnskap jeg, hehe... Visdom er bra å ha, for uten visdom så kan man heller ikke ha forståelse. Får beklage får det jeg skrev der.


Planeswalk skrev:
OOTSP skrev:
"Jeg har lært at alt er inne i oss selv."

---Dette vil jeg anse som det motsatte av lærdom. Igjen en slags trass.
------------------------------------------------------------------------------------
De fleste som er åndelig mener det jeg skriver her (håper jeg da), det at vi selv har alle svarene inne i oss. Det er hva vi føler, tenker, bryr oss om osv... Vi må gå inn i oss selv å føle hva som er riktig :)



Dette med dømming så tenker jeg på dette som å straffe ja.

Dette med at livet er urettferdig kan ingen nekte på. Noen har et godt liv, middels eller helt trasig. Men uansett hvor trasig livet er, så er det alltid en mening med det, man skal lære mener jeg.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
20.05.08 00:14
ignorant13 skrev:

"Jeg lurte litt på denne påstanden: Det er ingen grunn til å kalle erfaringer som dokumenterte virkeligheten for sannhet.

Hva skal til for at å kalle noe for sannhet?
Hvis jeg sier at Oslo er hovedstaden i Norge,
er dette en sannhet?"


-----Jeg tror kanskje du misforstår litt hva jeg mener. Sannheter "finnes" men de er ikke noe mer enn praktiske representasjoner av virkeligheten- representasjoner som er typiske for arten menneske og videre danner tolkninger typiske for kulturen, individet du er o.lign.
Fra et maksimalt perspektiv er Oslo by, eller opplevelsen av mora di, en sum prosesser med særskilte egenskaper ,som vi kategoriserer.
Måten vi erfarer disse på er typiske for oss som art (sansning, hjernefunksjon etc.). Det danner et grunnlag for en klarhet som igjen skaper et grunnlag for nye kategoriseringer.
Deretter kommer tolkninger av erfaringene inn.
Først i etterkant av tolkningene, kommer *beskrivelsene* og evt.*forestillinger* inn. At Oslo er en hovedstad og at mora di er mora di, er beskrivelser av prosesser som først er erfart, deretter tolket, deretter spikret fast som forestillinger alle er enige om.

"Sannheten" er derfor noe som bygges opp stein på stein, det er i siste instans en beskrivelse og en forestilling av verden som vi gjennom "forvalteren" av den (vårt sinn/the mind), tar for gitt.

Sannheten er altså en illusjon. En praktisk en som sådan. Men det er nettopp denne illusjonen som "beviser" at vi er en del av "virkeligheten".
Årsakssammenhenger fører til at vi relaterer oss selv til noe annet, til resten av eksistensen.
Måten dette foregår på, er altså via de praktiske illusjonene/representasjonene vi kaller for "sannhet" - virkelighetens "dokumentasjon".
**********************************************************

"Jeg vil si at alle som ønsker, kan kontrollere
at Oslo er hovedstaden i Norge, så hvorfor ikke
kalle det en sannhet?"

---Dette er ikke noe mer enn en beskrivelse og en forestilling som alle er enige om. Det er praktisk ,ikke noe mer.
Noen gjorde Oslo til en hovedstad. Dette kunne de umulig ha unngått da det var det som skjedde.
Slik er vi alle underlagt illusjoner av ymse slag. Vel og merke kan bevissthetsparadigmer såvel som kulturelle dogmer etc.brytes og endres, dersom det man tar for gitt stilles spørsmål ved (noe som kan være nødvendig for f.eks.utvikling.
Da finnes det forsåvidt viktigere spørsmål enn om oslo beskrives som ditt eller datt.
***********************************************************

"Hvis jeg sier at 2+2=4, er det en sannhet?"

----Det er en forestilling basert på en beskrivelse ved hjelp av språk. Prosesser er kun prosesser. Du kan erfare prosesser, for deretter å tolke dem, for så å danne en forestilling/teori, for så å beskrive dette som "2+2=4."
*************************************

"Ut i fra matematikkens språk, er dette en sannhet.
Dette er sant (per definisjon) innenfor matematikkens rammeverk.
Ofte anvendes matematikkens språk på
virkelighetens verden, som f.eks.
2 epler + 2 epler = 4 epler.
Er dette fortsatt en sannhet?"

-------Det er ikke noe problem ved dette. Det er fortsatt en sannhet innenfor de kriterier jeg har oppgitt for en "sannhet".

**************************************************
"Da blir det straks litt mer komplisert,
siden det kan hende at noen har spist av det ene
eplet, eller at det ene eplet kan være en pære
som ligner på et eple osv..."

---Det er kun vi selv som av praktiske grunner kompliserer noe.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
20.05.08 00:43
OOTSP skrev:

"Jeg har lært at visdom er oppskrytt og at det ikke er noe behov for det."

Planeswalk skrev:
---Dette er en uttalelse som baserer seg på en slags latskap eller trass.
Jeg vil heller si : Visdom uten påfølgende pragmatisk handlekraft er ubrukelig, men handling uten visdom er like ubrukelig.
Pragmatikk er faktisk også en nødvendig årsaksfaktor i utvikling av meget stor visdom.

Så kan også "visdom" defineres ulikt. Det vil uansett være relativt til hvem man er.
For min del vil det bety å ta ansvar for hva man vet utifra det perspektiv man har tilgang på, og handle i overensstemmelse med det.
****************************************
OOTSP skrev:

"Jeg rotet vel med ordet visdom, tenkte kunnskap jeg, hehe... Visdom er bra å ha, for uten visdom så kan man heller ikke ha forståelse. Får beklage får det jeg skrev der."

Planeswalk skriver:
----Vel, en viktig del av visdom er basert på kunnskap. Så eksakt hvilken kunnskap mener du er "ubrukelig"?
Jeg mener all kunnskap er viktig, vel og merke så lenge man samtidig har erkjent at all kunnskap tilegnes på måter som er subjektive. Din måte å innta kunnskap på ,er typisk for hvem du er. Det er også noe felles typisk i en "menneskelig" kunnskapstilegnelse og i en "kulturell", etc.
Var det kanskje dette du tenkte på?
************************************
OOTSP skrev: "De fleste som er åndelig mener det jeg skriver her (håper jeg da), det at vi selv har alle svarene inne i oss. Det er hva vi føler, tenker, bryr oss om osv... Vi må gå inn i oss selv å føle hva som er riktig :) "

----Det vil nok alltid være slik for alle uansett, så lenge vi opplever individualitet... Åndelig eller ikke: Det aller viktigste etter min mening er å søke ansvar for hva du vet og hvordan du handler. Uansett hva som var årsakene til det.
Det som vil føles aller "riktigst", er det du har tatt 100% ansvar for.
*****************************************
OOTSP skrev:
"Dette med at livet er urettferdig kan ingen nekte på."

---Urettferdig hva da? Man ser kun livet som urettferdig dersom man leter etter begrensninger.
Riktignok: Virkeligheten bryr seg ikke om hva mennesker synes er urettferdig eller rettferdig, hva vi tror vi fortjener eller ikke.
Det er gjerne dette du tenker på som "urettferdig". Men det "er" hverken rettferdig eller urettferdig, annet enn i menneskers hoder og ønsker.
Det som skjer er det som skjer. Det du gjør er du gjør. Om du velger å se på verden som rettferdig eller ikke, sier noe om dine livsholdninger.
Jeg ser ikke på noe som helst som urettferdig. Derfor ser jeg heller ikke på noe som rettferdig eller riktig.
Det som skjer er det som skjer, så er det i vårt snevre dagligliv opp til deg å avgjøre hvordan du forholder deg til det. Ihvertfall opplever vi det slik i våre maksimale opplevelser av virkeligheten og noe annet er da umulig i våre liv.

Praktisk sett er det da bedre å søke muligheter enn begrensninger, og det "urettferdige" er en unødvendig klaging som hører hjemme i fokus på begrensninger.

*********************************
"Noen har et godt liv, middels eller helt trasig. Men uansett hvor trasig livet er, så er det alltid en mening med det, man skal lære mener jeg."

----Det er ikke en "mening" med det annet enn det du lager selv av meninger. Og slik sett kan man se på livet som en mulighet, en posisjon man kan lære fra og i.


Pip_6
Pip_6Innlegg: 18509
20.05.08 08:40
Den er nok litt 'billig' denne, men det er nå helt essensielt for meg..

Jeg har lært at jeg stadig lærer..

Det er hvem 'fase' av livet du er i, som syntes viktig for meg.
Du kan gjøre ting nå, som ikke vil gi noen mening senere. Det viktigeste syntes å være 'å gjøre noe'. For uansett vil du lære noe nytt av det du gjør. Om du ikke foretar deg noe, stagnerer du.. D ække bra.. ;o)

Ved å tenke på dette, blir det ofte lettere å tilgi andre også..
ignorant13
ignorant13Innlegg: 33
20.05.08 23:50
Planeswalk skrev:
Sannheten er altså en illusjon. En praktisk en som sådan. Men det er nettopp
denne illusjonen som "beviser" at vi er en del av "virkeligheten".
----------

Takk for interessant kommentar...

La oss si at alle mennesker plutselig opphørte å eksistere.
Altså finnes det egentlig ikke lenger noe som heter "språk"
eller setninger, siden dette var konstruksjoner som
var særegent for mennesket.
For oss mennesker vil det være lett å godta
følgende som en "sannhet":

(S) : "Mennesket har eksistert".

Slik jeg tolker deg, mener du at (S) er en illusjon
som er typisk for arten mennesket. Og etter at mennesket
har opphørt å eksistere, har ikke (S) lenger noen mening.

Men det er jo fortsatt tilfellet (?) at en stein som falt til jorden
i tiden det var mennesker på jorden kunne risikere å treffe
på et menneske, men etter at mennesket ble borte (fysisk) fra jordkloden
vil den ikke lenger kunne treffe på et menneske.
Altså er det noe som er blitt borte, noe som hadde/har en innflytelse på
den fyiske verden, uavhengig av menneskets eksistens.
Altså må (S) likevel kunne anses for å være en (universell) sannhet
etter at mennesket har opphørt å eksistere.

Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
21.05.08 16:59
ignorant13 skrev:

"Takk for interessant kommentar..."

---Ingen årsak :-) Nå er jo dette kun mitt syn, hverken mer eller mindre. "Consciousness=the awareness of being aware". Det som er ditt eksakte "consciousness", er kun ditt.
Det som er eksakt mitt ,er kun mitt. Vel og merke deler vi alle x antall felles faktorer ihht.consciousness, enten det er på et kulturelt eller artsmessig plan.
Noe som er "sannheten" ihht.det vi er "enige om"/tar for gitt.
*******************************
ignorant13 skrev:
"La oss si at alle mennesker plutselig opphørte å eksistere.
Altså finnes det egentlig ikke lenger noe som heter "språk"
eller setninger, siden dette var konstruksjoner som var særegent for mennesket.
For oss mennesker vil det være lett å godta følgende som en "sannhet":

(S) : "Mennesket har eksistert".

Slik jeg tolker deg, mener du at (S) er en illusjon
som er typisk for arten mennesket."


-----Stopp en halv...Med illusjon her mener jeg ikke fravær av virkelighet, men rettere sagt representasjoner av virkelighet. ("Virkelighet" her i betydning av kun at "noe finnes").
Sannheten er en illusjon fordi den er et produkt av rekke representasjoner. Virkeligheten er likefullt virkeligheten. Det er når den representeres at det dannes illusjoner.
Disse er nødvendige for en "relativ" posisjon, som bl.a.involverer opplevelsen av "eksistens".
Vel og merke er dette kun (grovt sett) én metode, ett paradigme for bevissthet.
Potensielt sett vil det finnes et uendelig antall så lenge vi "utvikler" oss (evolverer inn i det ukjente).
********************************************

"Og etter at mennesket
har opphørt å eksistere, har ikke (S) lenger noen mening."

---Vel, den vil ,som representasjon, være noe fortidig. Alt i virkeligheten er prosesser og i så måte er illusjoner ekthetens bevis.
Mening eller ikke er her irrelevant da det er mennesker som skaper "meninger" for å kunne ha en motivasjon til å leve vi kan akseptere.
**********************************************

"Men det er jo fortsatt tilfellet (?) at en stein som falt til jorden
i tiden det var mennesker på jorden kunne risikere å treffe
på et menneske, men etter at mennesket ble borte (fysisk) fra jordkloden
vil den ikke lenger kunne treffe på et menneske.
Altså er det noe som er blitt borte, noe som hadde/har en innflytelse på
den fysiske verden, uavhengig av menneskets eksistens.
Altså må (S) likevel kunne anses for å være en (universell) sannhet
etter at mennesket har opphørt å eksistere."

-----Som sagt: Virkeligheten er i seg selv en sum prosesser og i så måte "universelt" (her kan man jo igjen def.univers ulikt men det blir en annen prat).
Det er den "praktiske" opplevelsen av virkeligheten som sørger for "sannheter".
Igjen: Både illusjoner og videre tolkninger og ideer (som lager sannheter) er "ekte" som en del av virkelighetens prosesser.
Derfor kan man si at sannheter er "ekte". Men de er likefullt et resultat av illusjoner og deres etterlatenheter.
Jeg ser altså på illusjoner som virkelighetens *bevis*, i motsetning til andre "illusjonister" som mener at virkeligheten "ikke finnes".

Det som da likevel er viktig mht.å forstå forskjell på illusjon/sannhet kontra virkelighet, eller "toh-nahl" vs. "nah-wahl" som indiansk filosofi kaller dem,
er at aksepten av "nah-wahl", virkeligheten som uerfart, innebærer at man aksepterer skjebnens gang. Dette er en innsikt som ikke har til hensikt å være begrensende, men heller mulighetsskapende.
Når alt allerede er "avgjort" av årsaksfelt vi enten erfarer (toh-nahl) og/eller ikke kjenner til (nah-wahl), er det all grunn til å ha en livsmotivasjon: Dvs.når ting uansett er som de er, vil det være like greit å gjøre det beste ut av det.

Noe annet vil være temmelig unødvendig... Dette er jo altså i seg selv et "syntaks", noe som har en praktisk angivelse i livet.
Egentlig er det noenlunde problematisk å gjengi/forklare dette paradigmet ved hjelp av språk, fordi språket idag ikke er utformet for å forklare slike paradigmer, spesielt ikke det "siviliserte vestlige" som er bygd på et "materialistisk" paradigme for forståelse (skapt av kirken og senere forsterket av vitenskapen).

Kjenner du til "kampen mellom de to sinn" (the battle of the two minds) ? Her er det kanskje ingen vits i å søke på google da dette var min egen oversettelse til engelsk.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
21.05.08 17:01
(forts.)
Den filosofien jeg her beskriver kan også sammenliknes i ganske høy grad med buddhismens "chop wood and carry water (a) --> enlightenment (b) ----> chop wood and carry water (c)".
(her har a og c ulike betydninger til tross for at de av gode grunner er gjengitt med samme ord)
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
21.05.08 17:19
..og for å spamme litt videre : Her sier jeg altså : Virkelighet som den "er" kan ikke oppleves før det finnes en verktøykasse som inneholder en eller annen sum av metoder som må til for å oppleve den.
Subjektivitet er nødvendig for å skape et konsept av noe "virkelig".

Altså: Den delen av virkeligheten som på det nåværende tidspunkt er i en relasjon med oss fører til (--------->) subjektets representasjoner (erfaringer, tolkninger, beskrivelser) ----> ideer og forestillinger (sannhet).

Dette er grunnlaget for både f.eks.buddhisme, nomadisk/indiansk filosofi, såvel som for vitenskap i dag (hyp-ded metode). Forskjellen mellom disse er dog at vitenskap kun søker å beskrive, mens de andre to søker å danne en moralfilosofi basert på innsikten.

Der er altså steinen du nevnte tidligere "virkelig", uansett om den er i en relasjon med mennesker eller ikke.
Det er imidlertid idet vi danner representasjoner/illusjoner av steinen ,at den ble til en "sannhet".

Religion a la kristendom og islam har et motsatt utgangspunkt (ideen ---> representasjoner -----> virkelighet).
Jeg mener det problematiske med dette er at det gjør menneskets ego større enn det behøver å være. Det får mennesket til å føle seg udødelig. Et slags "ekstra" lureri. "Over"-tro.
Alt vi kan gjøre, er å tro---og handle. Men deretter kan vi unngå overtro.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
21.05.08 18:03
For å legge til en fjerde spamming (beklager) :

Når man går ut i fra hva jeg har skrevet ovenfor i de 3 delene:

Problemet med sammenblandingen av "sannhet" (som er innenfor toh-nahl´s verden) og "virkelighet" (kun nah-wahl inntil den blir omgjort til toh-nahl) som mange virker å gjøre, er følgende:
Man tar for gitt at den eksakte summen av metoder man selv bruker som virkelighetsbeskrivelse, som art, som kultur, som individ, "må" være den eneste mulige.
Dette skaper en slags unødvendig, selvsentrisk uvitenhet. Det danner dogmatiske antakelser som motstrider utviklingsønsker mht.bevisstheten.

Er det så ønskelig at bevisstheten aldri utvikles men blir stående i en "sannhets"antakende posisjon?

Idag er det i aller høyeste grad "the mind" - vårt sinn - som dominerer vårt "consciousness" - vår opplevelse av virkeligheten.
Som jeg sa : Consciousness = the awareness of being aware. Vel og merke for et refleksivt vesen, som mennesket er.
"The mind" er svært praktisk i henhold til refleksjon, vurderinger, analyse, fastspikring av rammer/kategoriseringer.
Men det er likevel slik at det sjelden er lurt at verktøyet styrer deg. Kanskje man heller skulle styre verktøyet.
"The mind" setter mennesket i sentrum i en ekstrem grad, som fort får oss til å anta at det kun er de nåværende "menneskelige" og "individuelle" antakelser som betyr noe og er "sanne".

Men mennesket er lite i den større sammenheng, for å bruke en kjent klisjé. Dette kan ses enten som begrensende eller som mulighetsskapende.
Ser man på skjebnen som mulighetsskapende - det som ga oss mulighetene til utvikling og ulike paradigmer for forståelse - vil det ikke være funksjonelt å ta noe for gitt annet enn i smale, kortsiktige perspektiver i dagliglivet.
ignorant13
ignorant13Innlegg: 33
22.05.08 02:57
Takk for meget oppklarende svar...

Planeswalk skrev:
Jeg tror kanskje du misforstår litt hva jeg mener. Sannheter "finnes" men
de er ikke noe mer enn praktiske representasjoner av virkeligheten-
representasjoner som er typiske for arten menneske og videre danner tolkninger
typiske for kulturen, individet du er o.lign.
--------------------

Ja jeg misforsto deg.. Jeg hadde ikke tenkt så nøye gjennom dette...

Planeswalk skrev:
"Sannheten" er derfor noe som bygges opp stein på stein, det er i siste
instans en beskrivelse og en forestilling av verden som vi gjennom
"forvalteren" av den (vårt sinn/the mind), tar for gitt.

Planeswalk skrev:
Som sagt: Virkeligheten er i seg selv en sum prosesser og i så måte
"universelt" (her kan man jo igjen def.univers ulikt men det blir en annen
prat).
Det er den "praktiske" opplevelsen av virkeligheten som sørger for "sannheter".
Igjen: Både illusjoner og videre tolkninger og ideer (som lager sannheter) er
"ekte" som en del av virkelighetens prosesser.
Derfor kan man si at sannheter er "ekte". Men de er likefullt et resultat av
illusjoner og deres etterlatenheter.
Jeg ser altså på illusjoner som virkelighetens *bevis*, i motsetning til andre
"illusjonister" som mener at virkeligheten "ikke finnes".
--------------

La oss si at begrepet "sannhet" skal bety noe som stemmer overens med
virkeligheten.
Problemet med begrepet "sannhet", er da relatert til begrepet
"virkelighet", siden denne kan, f.eks.,
a) Være slik vi oppfatter at den er
b) Eksistere, men være noe annet enn det vi oppfatter
c) Ikke eksistere.

I tillegg kompliseres bildet av at virkeligheten må tolkes av
et mennesket som så lager seg begreper og forestillinger av denne.

Men disse teoretiske/filosofiske innvendingene mot
begrepet "sannhet" bør ikke være til hinder for at vi
av praktiske årsaker kan si at:
"Det er sant at Oslo er Norges hovedstad."
Dette er nok noe som kan forstås og godtas av
de fleste mennesker.

Hurramegrundtomkring
HurramegrundtomkringInnlegg: 15703
22.05.08 09:17
Hva har du lært?
--------------------------------------------
At det ikke stopper. Altså må man lære hele livet. Og det gjør man best når man er glad. Og det trenger man ingen grunn til å være.
Druz_OP
Druz_OPInnlegg: 241
22.05.08 12:27
Jeg har lært at mesteparten av det er poengløst.
Hurramegrundtomkring
HurramegrundtomkringInnlegg: 15703
22.05.08 12:28
Druz_OP skrev:
Jeg har lært at mesteparten av det er poengløst.
-------------------------------------------------
Det er ingen konkurranse nei.
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
22.05.08 13:44
ignorant13 skrev:

"La oss si at begrepet "sannhet" skal bety noe som stemmer overens med
virkeligheten."

--Vel ,for å bryte inn der må jeg poengtere at "sannhet" kun via representasjoner vil kunne stemme overens med "virkelighet" (dersom "sannhet" her er de opplevelsene fulgt av tolkninger som vi foretar, og dersom "virkelighet" defineres som "det som finnes" uavh.av erfaringsmåte).

*******************************
"Problemet med begrepet "sannhet", er da relatert til begrepet
"virkelighet", siden denne kan, f.eks.,
a) Være slik vi oppfatter at den er
b) Eksistere, men være noe annet enn det vi oppfatter
c) Ikke eksistere.

I tillegg kompliseres bildet av at virkeligheten må tolkes av
et mennesket som så lager seg begreper og forestillinger av denne."


----Det som er viktig å huske på her, er at det er vårt "mind" - den refleksive metode for erfaring/tolkning/beskrivelse/idekreasjon som har hovedstyringen av virkelighetsoppfatningen.
Så lenge man erkjenner dette som bare ett av mange mulige verktøy, må man anta at virkeligheten er "mer" enn den (daglig) opplevde "sannheten".
Dette kan vi forsåvidt også forstå via utvikling/evolusjon, som sørger for gradvis endring av paradigmer i livsførsel, egenskaper, ferdigheter, opplevelse, meninger, etc.

Egentlig vil derfor "virkelighet" slik jeg her beskriver det være noe "enkelt" i seg selv (f.eks.kun "prosesser" som ikke kan beskrives "som det er" av tidl.nevnte årsaker) :Men dersom vi erfarer og beskriver likevel, forsøker vi å gjøre virkelighetens innhold til noe vi kan bruke. Dette skaper et paradigme for bevissthet og beskrivelse, et sett illusjoner eller representasjoner som er hendige. En "sannhet". Det problematiske er altså dersom et slikt paradigme blir det totalt styrende (slik tilfellet er med "the mind").

Intuisjon er et eksempel på et verktøy for opplevelse/relasjon med virkeligheten som ikke følger "the mind", og dermed gir oss et "touch" av virkeligheten utenfor den rasjonaliserende erfaringsmetode.
*******************************************
"Men disse teoretiske/filosofiske innvendingene mot
begrepet "sannhet" bør ikke være til hinder for at vi
av praktiske årsaker kan si at:
"Det er sant at Oslo er Norges hovedstad."
Dette er nok noe som kan forstås og godtas av
de fleste mennesker."

----Det aller mest praktiske er dersom man både forstår at "sannhet" i mange sammenhenger er funksjonelt, mens det i andre sammenhenger kun vil være en ubrukelig illusjon.
Problemet oppstår om man tar for gitt at sin særskilte opplevelse, eller en "enighet" for den saks skyld, er den "eneste" sannhet.
Dette problemet finner vi både hos skeptikere og hos religiøse. Man har på forhånd "bestemt" at de eneste kriterier for "sannhet" man kan godta, er de man har en trang til å følge (som en art, en gruppe eller som et individ).
Det vil på lang sikt virke noe utviklingshemmende.

En så triviell enighet som at "Oslo er hovedstad" er selvsagt en helt ok "sannhet" i den dagligdagse kontekst. Men det er altså x antall mennesker som har gjort Oslo til en hovedstad. Og det er representasjonene av x antall prosesser i en kontekst som har skapt opplevelsen av det man da beskriver som en "by".

Virkeligheten "er" ,men virkeligheten er likevel kun en beskrivelse når alt kommer til alt. Men dog en beskrivelse som angir/beviser virkelighetens eksistens.

Meningen med livet og utvikling vil etter mitt syn da være å først og fremst ta i bruk ulike paradigmer for bevissthet, forståelse og beskrivelser, for så å søke å ugyldiggjøre dem der det måtte være funksjonelt.
(Dette må ikke forveksles med logisk positivisme).
Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
22.05.08 13:59
Hurramegrundtomkring skrev:

"At det ikke stopper. Altså må man lære hele livet. Og det gjør man best når man er glad. Og det trenger man ingen grunn til å være. "

-----Grunner vil uansett være der, men som du sier er det viktig å ha en positiv innstilling og å kunne lære.
Å lære er en kombinasjon av å danne paradigmer og å bryte paradigmer.

*********************************************
"Druz_OP skrev:
Jeg har lært at mesteparten av det er poengløst."


----Problemet hos de som vil ha en "dypere mening" med livet og er livredde for relativisme, er at de ikke takler å skulle vedgå at det "egentlig" ikke er noen "mening" med noe som helst. Derfor lurer de seg selv til å tro at livet har meninger som kun finnes på et subjektivt plan, på grensen til det jeg vil kalle subjektivistisk plan.
På den annen side foreligger det også et problem hos nihilistene som f.eks.Camus: De har riktignok opparbeidet innsikten om at livet ikke har noen "mening", men problemet ligger i konsekvensene de trekker av det.
Man gjør dette om til noe "meningsløst" i en slags negativ form. Det mener jeg er unødvendig sytete.
Sånn sett liker jeg langt bedre den ikke-europeiske nihilismelignende varianten man kan finne i deler av buddhismen og nomadiske livsfilosofier.
Der har man også forstått at livet er "meningsløst" og illusorisk - men man trekker en langt mer funksjonell konsekvens av det (fokus på at skjebnen skaper muligheter for oss i stedet for å se skjebnen som en begrensning).
En funksjonell og kontrollert tåpelighet som gir en livsmotivasjon.
Klikk for å gå tilbake til toppen