Selvmord - egoistisk?

Jeg har lenge fundert på dette. Har slitt med selvmordstanker en stund nå, men anser de som forbi. Dette som en følge av flere ting som har hopet seg opp; et for stort alkoholforbruk, ekstrem kjærlighetssorg (blant annet har jeg opplevd å se eksen kline og dra hjem med andre gutter rett foran øynene mine, kun en måned etter bruddet), krangler hjemme, og ikke minst fullstendig mangel på motivasjon til eksamenslesing.

Dette er vanlige problemer man møter, for all del, men noen reagerer tyngre på slike ting enn andre. Og å kalle selvmord for egoistisk blir litt for unyansert for min smak. Jeg antar at de fleste selvmord er veloverveid og begrunnede, og til syvende og sist er det personen som velger å gjøre en slutt på livet sitt, som sitter med den tyngste sorgen, og ikke familie og venner rundt, som kanskje vil se på personen som en egoist for sin handling.

Jeg kjenner selv ingen som har tatt selvmord, men har hørt diverse historier om folk som har gjort det, og disse har ikke hatt det lett. I ukene/månedene før selve selvmordet, er man gjerne svært deprimert. Jeg har selv grått meg i seng hver eneste kveld den siste måneden, men har bestemt meg for å gi livet en ny mulighet. Jeg tror, og vet, at det finnes mange lyse stunder i vente, og en dag vil også kjærlighetssorgen gi seg.

Men fortsatt har jeg forståelse for mennesker som ikke orker mer, og som sikkert har det verre enn meg. Sorg er subjektivt - noen takler det bedre enn andre, uten at det gjør en til en feiging, pingle eller egoist.

jeg mener ikke det er feigt, men synes ikke noe om det likevel. Ofte har folk selvmordstanker, men tør ikke å gjøre dette. Så å faktisk gjennomføre dette er ikke feigt i det hele tatt. Men handlingen er likevel ikke bra. Ting går dritt iblant, men det skal utrolig mye til før du faktisk har en grunn til å ta livet ditt. Shit happens egentlig. Ting kan alltid bli bedre, og beste måten å gjøre det på er å snakke om det.

Må innrømme det at jeg blir litt provosert over folk som snakker dritt om andre som har tatt selvmord. Ingen kan tenke hvordan det er å være i en annen manns sko. Håper det går bra med deg nå da. :)

Motivasjonen bør alltid være at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Å gå ut av slike ting som en styrket person er en voldsom gevinst, og noe annet enn å oppleve systematisk mobbing eller andre ting som ikke kan gjøres noe med, noe som på sett og vis ligger i ens natur fra dag én. Slike opplevelser kan, og fører oftetil, noe verre, som kriminalitet, asosialitet og alvorlige, mer langvarige/evige depresjoner.

Jeg har ikke erfaringer med at noen nær meg har tatt selvmord, så jeg kan ikke annet enn å rasjonalisere rundt problemet. Det første som faller meg inn er vel Durkheim sin klassiske studie. Han skiller også mellom flere typer selvmord, der "egoistisk selvmord" er en av dem. Egoisme, for Durkheim, er en tilstand hvor man har mistet båndene til samfunnet, slik at et selvmord ikke vil påvirke samfunnet mye. Det motsatte, altruistisk selvmord, er for eksempel kamikaze-fenomenet i krig. Min snare tanke er: Selvmord er sjelden en "veloverveid og begrunnet" handling, det vil ha sosiale/politiske årsaker som ligger utenfor viljen. Men dette er kun slik jeg ser det utenfra. Jeg har selv slitt med deprisjoner, men aldri hatt selvmordstanker, og det er en vanskelig situasjon å sette seg inn i.

Helt enig. Men selvsagt sliter de etterlatte med sorg, spørsmål og praktiske problemer.

Når skyldfølelsen blir for sterk, er det ikke uvanlig at man retter sinnet/raseriet mot personen som tok sitt liv- for å kunne leve på en normal måte. Jeg mener ikke at eventuelt familien eller andre er skyldige, men det er nok vanlig at man går i seg selv for å finne en forklaring på et selvmord, som oppfattes uforklarlig og meningsløst.

Men å påstå at selvdrap er egoistisk, blir for drøyt for meg. Å ta sitt eget liv må nok være et forferdelig valg for de fleste som bevisst forlater livet.

På meg høres det ut som om du er så dypt inne i en depresjon at du trenger akutt profesjonell hjelp.

Impulsive selvmord er sørgelige greier, så hold deg langt unna alkohol og andre rusmidler inntil du har fått kontroll på følelsene dine. Det er ikke egoistisk å ta sitt liv i affekt, men det er fryktelig dumt og unødvendig.

Som du selv er inne på; motgang gjør sterk. Og om ti år vil denne vonde tiden være en erfaring som har modnet deg, og formet deg til et mer empatisk menneske. Dersom du gir deg selv lov.

Argumenter for at det er egoistisk å ta selvmord er at andre personer som bryr seg mister personen som tar selvmord. Uansett om man har noen som bryr seg eller ikke, kan man ha det bedre og være til stor hjelp for mange når man føler seg mer i harmoni med seg selv. Så det er en dårlig avgjørelse og nesten egoistisk gjort mot sit framtidige selv om man kan si det slik.

Når man er i depresiv tilstand så er det viktig å ikke fokusere på hvor negativt man føler, men å være realistisk ved å tenke på at i løpet av mange år vil man klare å føle seg annerledes og bra. Det er da ikke verdt å ta selvmord bare pga noen få år med depresjon.

Et tips til deg som jeg leste om i en bok: Om man er deprimert så vil tilstanden bare forverre seg jo mer man tenker i de negative banene. Da vil den elektriske impulsen i hjernen fare gjennom de samme banene i hjernen som fører til negative asosiasjoner. Det er fordi den eletriske impulsen bryter elektrisk resistans hver gang den farer gjennom nerveceller, og da blir det større sansynlighet å fare gjennom dem neste gang. Så det man må gjøre er å velge å tenke på noe annet eller noe positivt selv om man ikke føler for det og det er vanskelig. Etter hvert vil det bli lettere og føles mer naturlig å tenke positivt pga mindre elektrisk resistans i de positive banene. Så ved å vite at det blir lettere å tenke positivt etter hvert, så er det lurt å presse seg selv til å gjøre det i begynnelsen mens man er depressiv.

Livet har mye positivt å by på uansett hva man har bare man føler det mentalt. Kjærlighetssorg osv går over så det er ikke vits i å fokusere på slikt.

Her kan det like gjerne være personene som bryr seg som er egoistene; det er jo de som da mener de har blitt fratatt noe uten deres samtykke.

Spørsmålet er om livet kun er ditt eget; hvis det er det, kan selvmord aldri være egoistisk. Men er det det? Neppe.

Til syvende og sist er det ditt liv det er snakk om. Det er dine sorger som tynger mest. Det er DU som har det verst, og som ikke klarer å tenke på noe annet. Mental smerte er så evig mye verre enn fysisk smerte i de aller fleste tilfeller. Fysisk smerte går til slutt over i en mental smerte.

For meg blir det feil å kalle selvmord for en egoistisk framferd. Da kan man jo nesten legge aktiv dødshjelp i samme bås.

Jeg trenger nok ingen akutt profesjonell hjelp, jeg, for øvrig :-)

Her kan det passe å sitere et (opprinnelig)dikt av John Donne: Et dikt som Hemingway brukte som tittel på sin kanskje mest kjente roman; Klokkene ringer for deg!

Klokkene ringer for deg.

Intet menneske er en Øy, hel og ubeskåren i
seg selv. Hvert menneske er et stykke av
Fastlandet, en del av det Hele. Om en Jord-
klump skylles bort av Havet, blir Europa
mindre, på samme vis som en Landtunge
blir det, eller som et Jordegods, tilhørende
Dine Venner eller Deg selv må bli det. Hvert
menneskes Død forminsker Meg, ti jeg er
innesluttet i Menneskeheten. Gå derfor aldri
ut for å spørre: Hvem ringer Klokkene for?
Klokkene ringer for deg.

John Donne.

Et fint dikt.

Man kan skille mellom individ og samfunn, men man kan ikke mene at det ene er mer grunnleggende enn det andre. Her trår både liberalismen og sosialismen feil; liberalismen har individet som sin grunn, mens sosialismen har samfunnet som sin grunn.

Helheten er mer enn summen av sine deler, sier man, men en del er også kvalitativt forskjellig fra en annen del, og må respekteres som sådann. Liberalismen og sosialismen behandler delene og helheten som om de skulle være inkompatible, de opererer med en enten/eller-relasjon mellom individet og samfunnet (i sine ekstreme former, naturligvis), når det egentlig er både/og.

Selvmord er en feig løsning på indre problemer!!!

Hva de "mener" har ikke noe å si. Det at de blir lei seg om at personen de bryr seg om tar selvmord er ikke noe de velger selv. Derfor er det fremdeles et argument for at personen som vil ta selvmord kan være egoistisk.

Dette fordrer at selvmordet er en "fri" handling.

Spørsmålet blir hvorfor det å bli lei seg ikke er en fri handling (derfor ikke egoistisk), mens selvmordet er det (derfor egoistisk, gitt at det sårer noen). Jeg vil tro du mener at å bli lei seg ikke er en fri handling fordi det er en virkning av andres handlinger; men kan ikke selvmordet i like stor grad forstås som en virkning av andres handlinger?

Vi har vist tumlet oss inn i en diskusjon om den frie vilje...

ON-TOPIC:

Er aktiv dødshjelp da noe annerledes?

Som einstein sa om diskusjonen om fri vilje:

Man kan ikke føle hva man vil, men man kan gjøre hva man vil.

Uansett så diskuterer vi mer om egoisme enn fri vilje og en egoistisk handling behøver ikke å være et resultat av fri vilje.

Einstein sa mye rart når han forlot sitt fagfelt, han ville vel ikke en gang akseptere implikasjonene av sine egne fysiske teorier. Så autoriteten kan vi la ligge for denne gangen.

Jeg er naturligvis ikke uenig i at det er en forskjell mellom følelser og handlinger; følelser er ikke handlinger, men poenget mitt er at handlinger kan være følelser. Gitt at handlingen, for eksempel et selvmord, er et følelsesutbrudd, og vi er enige i om at følelser ikke er selvvalgte, er det en analogi mellom følelser og selvmord i enkelte tilfeller. Siden følelser ikke er egoistiske, er heller ikke selvmord alltid egoistiske: Er vi da kommet til det punkt at selvmord må være en rasjonell handling for å være egoistisk? Kan selvmord være en rasjonell handling?

Eller er det kun handlingens virkninger på andre som avgjør om handlingen er egoistisk eller ikke?

Om diskusjonen nå handler om egoisme, fri vilje, etikk, osv. er kanskje ikke så viktig; den er vel en blanding av alt dette.

Å utføre et selvmord er ikke en følelse, men motivert av følelser. Altså kan man bruke fornuft for å ungå det. Det er nettop det å kun gjøre det man føler for uten omtanke som er egoistisk. Enten man har fri vilje eller ikke.

Nå tror jeg egentlig ikke at vi har så fri vilje (men er ikke sikker). Så etter min mening er det å stemple folk og straffe folk noe man ikke fortjener, men helt nødvendig fordi folk flest vil lære å ungå å gjøre gale handlinger.

Et kvantum kraft er ensbetydende med det tilsvarende krantum drift, viljen, virken - ja, det er slet ikke andet end just selve denne driften frem, villen, virken og kan kun forekomme anderledes, når sproget forfører dertil (og på grund af de i sproget forstenede grundvilfarsler, som skyldes fornuften): det sprog, der forstår og misforstår virken som betinget af et virkende, af et "subjekt".
- Nietzsche

Jeg vil ikke skille så sterkt mellom følelsestilstand og handling motivert av følelsestilstanden. Handlingen er mer innfløkt; følelser og fornuft er en del av den, og ikke kun bevirkende årsaker i et eller annet idealistisk subjekt.

Å være deprimert eller nedfor kan være en helbredende faktor.

For da er man mer åpen for store forandringer i livet.

Og i de ordene jeg har sitert over, viser du tegn til akkurat det.

Du trenger et nytt livsperspektiv - et mer realistisk perspektiv.

For eksempel, spør deg selv: Hvem er jeg?

Gi deg selv ditt eget mysterium å løse.

Det var det jeg gjorde da jeg var deprimert.

Lykken kommer til den som prøver.

Vet ikke om jeg forstod helt det språket kvotert fra Nietzsche, så jeg tar utganspunkt i det du skrev.

En følelse er vel det som motiverer for å gjøre noe uten omtanke og det vi kaller fornuft inneholder da mer rasjonell vurdering. Men jeg er vel enig i at skille mellom dem ikke er så veldig stort. Men hva har da det med saken å gjøre?

Det er lett å tenke at det å velge å ta selvmord er egoistisk uten tanke på de som eventuelt sitter igjen. Men en person som faktisk tar det valget har som oftest hatt store problemer over tid.  Så kan man da snu spørsmålet: er det egoistisk av pårørende og "kreve" at en person skal leve.?? Den det gjelder har kanskje prøvd å få det bedre, medisiner, annen hjelp osv i lange tider. Hvor lenge er det riktig å forlange at en person skal kjempe? Hvis man prøver det som kan hjelpe og blir foreslått og ingenting blir bedre, er det ikke da ett "lovlig" valg å bestemme seg for at nok er nok, nå ønsker den personen ikke kjempe mer, bare få fred. ????

Eller er vi "pliktig" til å leve uansett for andre sin del??

Er enkelte situasjoner jeg hadde valgt selvmord fremfor alternativene, hvis jeg hadde en sykdom som var uhelbredelig og en blir sannsynligvis liggende i resten av livet i en seng med store smerter, hadde jeg heller valgt en rask død. men ikke for kjærlighetssorg, kan alltids finne en annen, som kanskje er enda bedre match for deg

Nei, selvmord er en varig dårlig løsning på et midlertidig problem (ofte ihvertfall). Det er ikke feigt

Jeg har kanskje litt å bidra med, som har mistet 2 venner og selv vært heftig suicidal

Nei, selvmord er ikke feigt. Har man ikke vært suicidal er det vanskelig å forestille seg den fortvilelsen som ligger bak et selvmord/forsøk. Man kan føle seg verdiløs, man kan føle seg som en byrde for andre, og at andre faktisk har det bedre uten en. Ikke alltid, men ganske ofte. Jeg har sittet på et rom på psykiatrisk, kjenne pulsen i halsen og bare ønske inderlig det neste hjerteslaget er det siste

Det handler om den ytterste fortvilelse. Å være suicidal må være den verste følelsen på denne jord. Å ikke se noe håp. Det er ikke feigt. men det kan gå over hvis man får hjelp, de suicidale tankene tenker jeg på.

Det er en lett løsning!

Nei det er ikke det. Har du noengang hatt tanker om at du ikke orker mer?

Har stort sett møtt ålreite folk, men det var en sykepleier som mente jeg var feig fordi jeg tok piller heller enn å hoppe fra noe høyt.

Når man karakteriserer folk som tar sitt liv for å være egoistiske og feige, så er det bare trist- og viser en elementær mangel på psykologisk innsikt.

En ekstrabelastning for de etterlatte, og ikke minst for de som overlever.

I de fleste tilfeller er det forferdelige, tragiske årsaker som er drivkraften for selvmord, og ingen involverte trenger primitiv forrakt.

Om det er relevant får dere ta stilling til. Her er i hverfall et svar jeg kom med til Soteria under psykologi/plath

Det var en Egyptisk vinner av Nobel Litteraturpris som en gang sa noe slik som at; selvmord er det siste vi kommer til å forstå.

Husker ikke hva han het, men man kan jo prøve på internett. Tror boken hans handler om dette.

At en hel familie rammes, kan jo tyde på at depresjon og angst var utbredt... det er sikkert noen som har sett nermere på saken. Uansett...

Personlig, mener jeg at de som tar selvmord har et problem med å forholde seg til "virkeligheten." Dvs at de, på samme måte som for folk i psykose, opplever et voldsomt trykkende tilstand som tar fra dem evnen til å tenke rasjonelt ut i fra en større helhet. De blir besatt av et problem og ser ingen utvei og dette må føre til en kraftig fortvilelse og oppgitthet. At de er i en eller annen form for psykose i det de utfører handlingen er godt tenkelig. Så hva utløser dette? Var det virkelig meningen å dø, eller var det bare for å få fokuset mot seg og at utfallet ikke var tiltenkt? For familien Plath (forstår at hun var ganske så rik og "vellykket" og mannen en lyriker) er det nok at hendelser som kan sette i gang en prosess som fører til dette, med de aller fleste av oss vil kunne leve med det... så hva skiller denne familien og medlemmene fra de aller fleste av oss? Det er vel der Egypteren kommer inn i bildet.

Egoistisk... Jeg vet ikke. Husk at en annen viktig faktor med psykose er frykt...

:-)