Hvordan er du kristen?

Noen syns kristendommen er vanskelig å svelge intellektuelt sett. Noen kan forlese seg i Bibelen og ikke få noe godt ut av det, og havne i dypere eksistensielle kriser enn det de var i i utgangspunktet. Noen kan lese Johannes åpenbaring og finne alt av utvetydig sannhet der som de måtte ha mistenkt i utgangspunktet.

Der er noen vanlige misforståelser om kristendom:

1. Kristne tilber ikke Jahve

2. Eller Elohim

3. Slangen, eller Satan representerer ikke det motsatte av Gud.

4. Bibelen er ikke en enhet og det som står der er ikke internt selvmotsigende.

5. Kristne tror ikke at Gud har skrevet Bibelen. Kristne vet at det er mennesker som har skrevet den og at den er feilbarlig, og åpen for tolkning. 

Alt dette gjør kristendommen til en utrolig spennende intellektuell/eksistensiell geskjeft. Det er utrolig krevende, men det svarer bare til livet. Det er heller ikke så lett alltid. 

Jeg er ikke religiøs, men svarer allikevel.

Tidligere var jeg en ateist, men innser at det egentlig er en idiotisk tro.

Det jeg mener er at man bør være åpen for at det kan være mye man ikke forstår- eller kan begripe.

Uten å være en ekspert på bibelen, vil jeg si at jeg liker personen, Jesus. Han var en outsider og støttet de svake i samfunnet.

Men Det nye testamentet er skrevet av de 4 evangelistene, Lukas, Mattheus, Markus og Johannes.

De levde lenge etter år 0, og ingen av dem møtte Jesus.

Noen av deres skrifter ble godtatt av kirken, og andre forkastet.

Ingen vet hvor gammel Jesus var da han døde, så for meg virker det meningsløst å ta bokstavelig det som står i bibelen.

Hei orbixx! Du tar jo opp de viktigste poengene! :-) De som "kulturradikalismen" i Dagbladet har sett ut til å glemme. 

Du liker personen Jesus. Jesus var, ifølge evangeliene du nevner et menneske. Et fullt og helt menneske, med alt det medfører. Han var en Adam/Eva. "Adam" betyr visstnok "Jordmann" - et menneske av kjøtt og blod (Jeg mener dette stemmer. Jeg har forstått det slik, men sjekk det gjerne!). 

Jesus var fortvilet da han ble torturert og korsfestet, som et hvilket som helst menneske av kjøtt og blod. En av evangelistene du nevner skriver vel også at han klaget sin nød til sin "far", "i himmelen".

Jeg vil si at jeg selv er kristen. 

Hva betyr det å si det? Det er jeg litt usikker på, og det kan man diskutere. 

Det ER meningsløst å ta bokstavlig det som står i Bibelen. 

Det meste av GT (Det gamle testamentet) går det jo faen ikke an å lese engang, for det er så kjedelig og utbroderende og irrelevant!Samtidig vil Johannes åpenbaring fremstå som psykotiske vrangforestillinger, og/eller hallusinasjoner. Det kule med det skriftet der, er at jeg ved en anledning jeg prøvde å lese det på nytt, fant det direkte skremmende. Dette er dog ikke autoritativt for kristendommen. 

Ambiguitet, tvetydighet, paradoks er noe man bare må bli vant til i livet. Absolutistiske religioner er noe jeg ikke kan ha respekt for.

Vet ikke om dette provoserte frem et svar fra deg, men det er vel lov å håpe, i Guds navn!

intellektuelt sett finner jeg at læresetningene til Jesus av Nasaret er dype og desverre underkjent I denne vår åndelig blaserte tid. om det er noe åndelighet igjen her, overhodet,

Slik oppstår de paradokser i hjernen hvor med man leser eldre skrifter.
Man kan ikke forstå eller tolke noe som helst, om man ikke klarer å tolke seg selv.

Det du egentlig skriver er at du Nå er ateist, (ikke religiøs), men før var du ateist og det var en idiotisk tro.

Hvordan skal andre forstå det?
Tror du på en gud eller gjør du ikke?

Jeg burde ikke skrevet at ateisme er en idiotisk tro. Det ble for unyansert.

Stort sett heller jeg mot ateisme, men det er en liten tvil.

Hvis jeg skriver at jeg er 98% ateist, så er jeg vel 2% troende....

Vitenskapen kan ikke bekrefte eller bevise noe som helst, når det gjelder en eventuell guddommelig makt.

Det hele blir et personlig valg: Gud eller ateisme.

Jeg sitter på gjerdet og venter på at en allviter kan forklare meg hva som er absolutt rett og galt, om slike saker.

Det du skriver her er egentlig et spørsmål om psykologi- og ikke religion.

Etter min mening.

Hvis så, hva er slutninger basert på denne statistikken? Synsing?Hva er egentlig alt det vi tror er sanr?

Der kan du sitte lenge.

Eller du kan hoppe ned fra gjerdet, og gjøre det som er rett. Så langt som du kan se. Om man bare sikre seg selv og hele tiden tjekker andre ut om hva de mener, for at sikre seg selv.  da kan man jamen, vente på og go dott.

Det er lurt at tenke seg om også. 

Hva det angår Gud, er det det som betyr noe (slikt jeg ser det ), ikke om du tilhører en eller annen religion, eller veikro. Eller hva der måtte være holdepunktet.

Litt arrogant her, sanila ?

Hvis du mener og vet noe om en eventuell gud, så vennligst forklar de tankeløse.

Men jeg tror at du og jeg har én ting til felles; og det er at vi vet absolutt ingenting om det finnes en gud.

Som jeg skrev tidligere, så er det umulig å ha sikre meninger om slike saker.

Jeg sitter godt på gjerdet, med mine synspunkter om livet og døden.

Med tanke på punkt 1 og 2 så er det vel bare andre navn på "Gud". Man kunne med utgangspunkt i bibelen som kristen gjerne kalt Gud for Jahve eller Elohim.

3. Enig. Satan er jo skapt av Gud og er langt ifra å være på samme nivå som Gud.

4. Ja det er jo en sannhet at bibelen i stor grad ble slått sammen av diverse tekster som prester, e.l., bestemte seg for å inkludere i en tekst. Dette skjedde vel på 300-400 tallet?

5. Her har jeg lest både det ene og det andre. Det er kristne som har uttalt at bibelen faktisk er guds ord. Men i stor grad er det nok slik du sier. Det er jo mange religiøse mennesker som er uvitne om sin egen religion.

Psykologi er verdens eldste vitenskap.
Uten kjennskap til naturens virkemåte og Psykologi hadde ingen kunne lage en religion.

Jeg er helt enig med deg.

Det virker som mange ser primært på psykologi som kunnskap om psykiske sykdommer. Det er feil, etter min mening.

Psykologi dreier seg om selvinnsikt. Og hvis man er så heldig at man lærer seg selv å kjenne, så kan man velge sine egne veier her i livet.

Kanskje man også kan skape et personlig gudebilde- uten at jeg har behov for det...

Så man måtte ha en teori om ilden før man kunne lage ild? Det er ingen som har "laget" religioner utifra tanker om naturen og mennesker, religion er et fenomen som har oppstått spontant og tilfeldig utifra menneskets disposisoner og tilbøyeligheter, og var primært et vedheng ved sosialisering i familier og grupper, som over tid utviklet seg til riter og seremonier.

Nei. Vitenskapen kan ikke bevise noe som helst. Jeg vil parafrasere Stanovich: Vitenskapen beskjeftiger seg ikke med essensialistiske spørsmål.

Nei, Gud er ikke Jahve eller Elohim. En slik gud ville jeg spottet. Man har ikke krav på respekt bare fordi man er truende og ekstremt dyssosial. 

Euripedes: Jeg tviler sterkt på at du har dine oppfatninger fra noe jeg vet om. Du legger jo ord i munnen på meg! Du sier det jeg skulle sagt, bedre! 

Det er jo egentlig en veldig interessant tanke som det du sier leder til: at det er forskjellige guder som er skildret gjennom bibelen :)

Abraham og de andre fra bibelen trodde gud og den hellige ånd var med dem ,de  gikk ikke med bibelen eller hadde lest bibelen.

Så ja vi som kristne må ha den hellige ånd som må vise oss sannheten.

Bibelen er til lærdom og ja vi tror den er guds ord men allikevel skrevet av mennesker og ord i bibelen har blitt forandret på  som ikke er bra.

Ja. Og lenge før fag - psykologien fantes, fantes der litteratur. Egentlig er det ingenting i veien for å kalle en hvilken som helst stor forfatter eller musiker, eller maler, psykolog.

...og jeg helt enig i det du skriver i ditt siste innlegg...

For å ta det litt lengre, så det vel en liten psykolog eller filosof i alle av oss som grubler på livets mening- eller meningsløshet.

Kanskje finner vi ikke de rette subjektive svarene, men våre hjerner får litt trim- som er positivt.    (Tror jeg). :)

Noen kan muligens bli destruktive, men den sjansen må man bare ta. Man kan jo også dø foran tv'en, eller i jakten på materialismen.

Jo, det er mange forfattere som har gitt meg sterke opplevelser, og fått meg til å tenke på livet- i dypere forstand.

For en del år siden leste jeg "Den fremmede" av Albert Camus.

Det var en sjokkartet opplevelse for meg, og medførte at jeg ble interessert i eksistensialismen.

Camus fikk i 1957 Nobelprisen i litteratur.

Jeg nevnte bare én forfatter, men det er selvsagt mange av dem hvor det tyter ut glupe og interessante saker fra boksidene.

Å, ja. Vi er alle filosofer! Men jeg klarer faen ikke "Verden som vilje og forestilling" av Schopenhauer! Den er for vanskelig for en som bare har tatt ex. phil. 

Du nevner eksistensialisme, orbixx. Vanskelig, vanskelig... Egentlig er det vel litt vanskelig å forstå hva det betyr? Og antakelig umulig å leve opp til. Men jeg identifiserer meg likevel litt med ideen din. Men jeg er ikke lykkelig. Jeg har makt i mitt eget liv, ja, og jeg kan gjøre mye, men så er det jammen ikke sikkert at lykke er målet heller! Eller makt. Eller alt det makt kan gi... 

Jeg vil faktisk rette ut armene mine, og be noen lenke meg fast til et eller annet, før livet har passert! Frihet er oppskrytt i den vestlige verden. Selvrealiseringen i seg selv har blitt til reimer og belter.

Kravet om å være så fordømt frie har gjort oss ufrie. 

Egentlig vil jeg ikke karakterisere meg som eksistensialist.

Men "Den fremmede" av Camus gjorde et sterkt inntrykk på meg, da jeg leste den for en del år siden.

Det er en liten bok, som kanskje har gått ut på dato.

Jeg håper ikke at det er tilfelle.

Hovedpersonen i boken er fascinerende, og han lever på mange måter på siden av seg selv.

Han kan virke fullstendig likegyldig i sitt eget liv. Men spørsmålene er mange: En han en nihilist, umoralsk eller egentlig en moralsk figur i en meningsløs tilværelse ?

Uansett er det en bok jeg vil anbefale, og andre vil selvsagt oppfatte jeg-personen på forskjellige måter.

Bullseye. Sånn tilnærmet. 

Jeg vil ikke si at frihet er oppskrytt. Jeg vil heller si at vi bommer eller sikter feil. 

Nei, gulesider, frihet er absolutt nødvendig. I alle fall i en legal forstand. Jeg blandet kanskje forskjellige former for frihet. Jeg ønsker ikke et totalitært regime: Mennesker må ha noen grunnleggende friheter lovfestet i statsforfatningen. Ellers er jeg enig i at man bommer på målet i dag hva angår frihet. Selvrealisering slutter å være selvrealisering, eller uttrykk for frihet, når vi er så til de grader ytre drevet til det vi gjør som vi er i dag. Vi ser oss selv veldig mye gjennom andres øyne. Det er liksom ikke kult å være veltrent og oppsøke eksotiske reisemål lenger fordi det har blitt så til de grader statusmarkører. 

Denne boken høres ut som noe jeg bør lese, orbixx. Når den dreier seg om spørsmål som, som du sier; det å være moralsk, om mening, og det å i det hele tatt være seg selv. Det er en minst like bra aktivitet som å dø foran TVen eller i jaget på et eller annet man uansett aldri får nok av! Da bør man heller gå inn i eksistensens villnis, på en kontrollert, fattet måte og prøve å navigere noe, og ikke miste vettet... :-)

Stort sett lever jeg i fred og harmoni med meg selv- og andre.

Men, det må jo være tillatt å ha dårlige dager- hvor man ønsker alt og alle til helvete. Det mener jeg kan være sunt og godt.

Du startet tråden om hvordan det er å være kristen. (Jeg er sånn ca. ateist, eller mer presist det som kalles agnostiker).

Når det gjelder en mulig gud, mener jeg at vi ikke kan ha sikre meninger om noe vi ikke sanser.

Ok. Det er mange religiøse som påstår at de har hatt nærkontakt med en gud, og det skal man selvsagt respektere.

Det er/var mange eksistensialister som var ateister, men de var veldig opptatt av moralske spørsmål.

Jo, vi kan alle miste vettet i en indre og ytre verden.

Bevare meg vel... :)

vel sånn i ettertid fremstår det temmelig klart for meg at den perioden i livet mitt da jeg har hatt størst frihet, var perioden jeg var i militæret. Og det synes underlig. I en periode da andre bestemte det meste i mitt liv, sier jeg at det er perioden jeg var mest fri.    

Den er interresant

Hvorfor, fordi du ikke trengte at ta stilling til så mye?

Andre bestemte opplegget? Tenkte for deg?  Så  på slik vis hadde andre ansvaret?