Finne seg selv.

Kanskje alt i livet og “universet” handler om å finne seg selv.

For det første. Jeg er klar over at alt er relativt. Og at ting hele tiden forandrer seg. Men uansett, klarer jeg ikke å slutte å tenke på alt. Å tenke på hva jeg gjør her hvor jeg er, hvor enn og hvem enn jeg er .

Før man kan skjønne seg slev og hvordan alt henger sammen, så må man vite enkelte ting. Og kanskje heller erfare de for å forstå det. For man kan ikke bli “lært” de.

Det er ting mennesker aldri kan forstå. Hvorfor det er sånn er kanskje også umulig å forstå og igjen alt muligens er umulig å forstå. Men hvordan kan man forstå at det ikke går an å forstå noe? Dette mot sier jo seg selv. Men hvis man tenker seg om, så kanskje det ikke gjør det. La meg heller si det slik, alt er umulig å forstå derfor er nettopp dette også ikke mulig å forstå. Alt dette er vanskelig og det er vanskelig og forholde seg til. Men jeg tror det er viktigste er at man er bevist på at ting ikke er som det ser ut som, og at dette gjelder absolutt alt.

Og hvis de “reglene” gjelder alt, så hva kan man da “vite. Hva er å “vite”. Vet du fordi du er blidt fortalt det, lært det eller vet du det? Hva er så å “vite” og hvordan kan man “vite” noe som helst? Er det noe som er i deg, hva enn det er. Er dette i alle mennesker?

Fargen rød er rød. Eller er den det? Vi mennesker er lært opp til at den er rød, alle er enig i at den er rød. Men er den “rød”? Nei, det er den ikke. Den er det den er, og vi har kun valgt et navn på det vi ser, slik at vi kan forholde oss til den. Dette gjør alt letter for oss, det er umulig å vite hva det er, men vi må ha et navn på det for å kunne forholde oss til det, men vi forstår det ikke… Og det fins mye vanskeligere “ord” en rød, og ting som da egenlig er mye mer vanskelig å forholde seg til…

Ord er bare navn på ting, det er ikke selve tingen. Alt er umulig å vite, men for at vi skal kunne forholde oss til alt så må vi fortsatt sette navn og titler på det. Hvis ikke så hadde alt vært ingenting for oss.

Men hva er så løsningen, hva er det jeg vil fram til? Dette blir jo veldig vanskelig når du tar alle forholdene til tanke. Det er ikke sikkert det er noe “løsning”. Men vi har tydelig skapt verktøy for å leve med dette. Nemlig ord. Vi hadde ikke eksistert som vi gjør i dag, hvis vi ikke hadde hatt ord til å kommunisere, både til andre og til seg selv. Vi ville kanskje fortsatt ha vært neandertalere, eller kanskje vært dyr. Det er klart at det er en forskjell på mennesker å dyr. Men kan vi vite det? Og hva er grunnen til forskjellen. Og hva er forskjellen. Er det fordi vi er intelligente? Hva er intelligent? Hvor mye forstår vi og hvor mye “tror” vi at vi forstår? Ingenting, alt eller en mellom ting?

Som sakt, jeg tror ord er hovedtingen her. Og hva er ord? Hvor kommer det fra? Det er ikke hovedsaken. Det er også umulig å helt forstå. Men jeg tror det er verktøy på en eller flere måter. Kanskje meningen med livet, i hvert fall for meg, er å innrømme at jeg ikke forstår noe men må være bevist på nettopp dette. Og vite at ord er det som gjør meg spesielle og gjør meg til det jeg er, eller latter som at jeg er.

Når man er klar over dette, og på en måte skjønner det. Kan man da kanskje bruke det til noe bra? Jeg tror det. Jeg tror at dette er den virkelige kunnskapen, intelegiensen, viten osv. Og da kan man kanskje bruke de verktøyene vi har på en bedre måte, enn hvis vi har de men ikke vet hva de er og hva vi vil bruke de til. Er det på skolen man skal lære eller er det av selve livet man skal lære? Er man ferdig å lære når man er ferdig med skole. Nei, livet er sin egen “skole”. Men er vi virkelig bevist på dette, og ser hva det innebærer.

Jeg tror livet ska handle om “lykke” og alt som går inn i det, ikke det motsatte. Sier ikke at dette er en lett oppgave uansett hva man vet eller tror man vet. Og sier ikke at man bare kan ha “lykke” og ikke noe av det motsatte. Men er det ikke det vi er ute etter. Er ganske sikker på at det er det jeg er ute etter. Uansett hva det er og hva det innbærer, så vil jeg ha det “positivt”.

Jeg tror at vi er blidt veldig “blinde” på grunn av ord og “lærdom“. Og på grunn av at vi har lagt for mye i det. Hvis man er klar over dette, og ser på det som jeg gjør. Så trenger kanskje ikke “sorg” være så ille som det er skapt til ål være. Fordi det er et større bilde her. Sorgen vil aldri forsvinne, og den vil alltid være like “stor” og viktig, uansett hva den er, men hvis man ser den litt fra avstand, i det hele og store bildet. Så er den kanskje ikke så ille. Og hva med lykke? Er vi trent opp til å tro at den er mindre viktigere enn sorg? Det kan virke slik på enkelte. Hva hvis man ser på lykke fra avstand og i det hele? Er den større eller mindre en sorg? Hva avgjør dette?

Jeg liker å se på det slik, jeg er ikke klar over hva lykke er, men jeg veit at det er det jeg “ønsker” her i livet. Og jeg er klar over at jeg må ha “sorg” for å ha lykke. Men hvorfor skal jeg ta sorg mye “verre” enn lykke. Hvorfor er det sånn at når jeg føler sorg så går det mye mer inn på meg, og blir “større” enn når jeg føler “lykke”. Er det “større“? Er det noe grunn til at det ska være det?

Jeg velger å fokusere på lykke og det er kanskje det alle gjør. Men er alle klar over det? Og hvorfor og hvordan de gjør det? Bevist på det? Dette kan jeg ikke vite, fordi jeg er meg og kun meg. Dette er tanker og “regler” jeg finner fornuftig. Det er umulig for meg å vite om de er riktig for meg, og om de er riktig for andre. Men jeg tror jeg må velge det istedenfor å late som noe annet, jeg må vite hva det er jeg later som. Og dette gjelder kanskje alt i livet mitt. Jeg må vite hva det er jeg later som, for da og kunne leve med det. Hvis du ikke vet hava du later som og hvorfor, så lurer man virkelig seg selv.

Hvis dette er en måte for meg å leve, da føler jeg at jeg kanskje kan løse enkelte ting mye bedre enn jeg har gjort før. Finne "ro". Og leve bedre i forhold til den verden jeg lever i, min “mening med livet” i min “verden“ “sannhet“ blablabla.

Men ha også i bak

Stryk den siste linjen i det første innlegget.

Men ha også i bak tanke når du leser dette, at det kan hende at dette gjelder bare meg. Og en anen ting er at jeg egenlig ikke har ord for alt jeg tenker og mener. Med lykke og sorg så kan jeg mene ondt og godt, eller noe annet. Fordi jeg innser at jeg egenlig ikke vet hva de helt er. Men jeg ser litt på det som at det er to ting, en jeg vil leve etter og en jeg vil leve med, men ikke fortrykke det “onde“, være bevist på det, men se at det er ikke større enn det andre, og at jeg kanskje kan velge hva jeg vil fokusere på istedenfor å bli “fortalt” det. Kanskje jeg har sett lenge at folk er “hjernevasket” og har trodd at dette er en negativ ting. Jeg tror kanskje fortsatt at det er det. Men innser at det kanskje er en nødvendig ting. For å leve så må vi ha ord på ting, for å leve må vi ha en vei å leve. Man må noe form for grenser. Men skal alt rundt vårs velge alt dette for oss og fortelle oss det? Eller er det mulig å finne det ut selv? Vi er alle like, vi er alle mennesker. Hva tilsier at en annen kan vite bedre enn meg slev hvilken vei jeg skal velge å leve livet mitt?

Og livet forandrer seg, slik som “tiden” forandre seg, og da må kanskje jeg forandre meg, men da er jeg bevist på det, og bevist på at jeg forandre veien (“meningen”) i livet nettopp pågrunn av det. Men det handler om at jeg skal finne min vei i livet. Fra fødsel til døden. Er det noe virkelig “mening” bak det. Det kan jeg aldri “vite” eller finne ut.

Men hvis jeg innser dette, og at dette er riktig for meg. Kan jeg ikke da velge selv hvordan jeg skal bli “hjernevasket”. Velge selv hva jeg vil gjøre med livet, hva jeg vil og trenger å “lære”. Sier ikke at dette blir lett eller mulig. Men tror det er den beste veien for meg, nå.

Hvis alt dette er verktøy så kan man jo kanskje til en hvis grad velge sine verktøy, og å finne ut hva man vil gjøre med dem. Skaffe seg det “ordforråd” man vil ha og man trenger. Forbedre skrivingen av dem (ingen er perfekt .-) Forståelsen av ordene. Alle de språkene man trenger, all “kunnskap” man ønsker å ha osv. Og kanskje ord bare er mine “verktøy” for å komme meg gjennom liver, kanskje du har andre? Og det er kanskje umulig å vite akkurat det jeg trenger, så kanskje jeg alltid vil søke etter mer…

Vi lever i en verden hvor pengerog materielle ting styrer mye. Vi er ikke “frie” på den måten. Kanskje dette henger sammen med fri vilje? Men hvis vi finner ut hva vi vil med “livet” og så forholder seg til det og alt rundt det. Kanskje man da kan finne “lykke” og “meningen” med sitt eget liv og kun sitt eget liv.

Kanskje min mening med livet er, å fortsette å forberede verktøyene jeg har for å leve. Og å finne ut hva jeg vil oppnå med de og hvordan de skal brukes. Kanskje min mening med livet er å bli født for så å dø, men gjøre tiden mellom det absolutt beste for meg…

Og kanskje det er en helt annen mening med all den tenkingen min enn at jeg skal finne noe, muligens bare ha noe å gjøre .-) Og at det er mulig at ingen andre skjønner hva jeg prøver å si, og muligens mistolker det.

Men føler at jeg må finne litt ut av dette.

kan du da ikke bare dra til India, som de andre?

Haha, antar at du ikke har giddet å lese alt hvis i det hele tatt noe av det jeg skrev. Og skjønner veldig godt hvorfor. Men takk for tipset.

Jeg kan også tenke at det kanskje ikke er noe som heter sorg overhodet. Men dette innebærer også at det ikke er noe som heter lykke. Man er oppvokst med å reagere på spesielle måter på spesielle hendelser. Mon tro om det er mulig å løsrive seg fra disse 'ritualene'.

Ang. "å finne seg selv". Er det mulig? I det du tror du har funnet deg selv, kanskje 'seg selv' har endret seg underveis. En kan bli fristet til å konkludere med at det ikke er noen vits i å fundere over spørsmålet i det hele tatt.

Jeg leste veldig fort igjennom innleggene. Det er mulig jeg tar meg tid til å lese igjennom på nytt ved en senere anledning. Virket ganske interessant om man er i det rette humøret.

congratulation skrev:
Ang. "å finne seg selv". Er det mulig? I det du tror du har funnet deg selv, kanskje 'seg selv' har endret seg underveis. En kan bli fristet til å konkludere med at det ikke er noen vits i å fundere over spørsmålet i det hele tatt.

Alt forandrer seg jo hele tiden. Ingen ting er likt. Så man kan aldri å "finne seg selv" i den forstand. Hvis man kanskje innser dette, og klarer å "skjønne" seg selv og at man aldri kan "finne seg selv". Da kan man kanskje leve bedre med seg selv, å ta de valgene man vil ha og i hvert fall de man trenger.

congratulation skrev:
Jeg leste veldig fort igjennom innleggene. Det er mulig jeg tar meg tid til å lese igjennom på nytt ved en senere anledning. Virket ganske interessant om man er i det rette humøret.

Jeg skjønner nå at jeg egenlig ikke hadde noe behov for at andre skulle lese det jeg skrev. Innså det når frekkasen over skrev det han skrev. Men jeg hadde behov for å "ventilere" det jeg hadde i tankene. Hvis jeg aldri klarer å finne meg selv, så klarer jeg jo aldri å definere meg selv med ord heller. Men som du sier, "om man er i det rette humøret." Jeg har nok vært det mange ganger før, men har aldri giddet eller hatt noe behov for å skrive ting ned.

Å finne seg selv tror jeg først og fremst er å kunne evaluere sine tanker og følelser i stedet for å kun akseptere dem som de er. Hvorfor tenker jeg slik hvorfor føler jeg det? Det er nettopp som Swingpjatt beskriver at vi er tillært en masse reaksjoner og tankemønstre og mange av oss lar oss bare rive med av disse mønstrene. For å finne seg selv må man starte der..hvis man greier å analysere mønstrene og se HVORFOR, kan man prøve å endre mønster med negativ virkning. Når man mestrer dette fult ut, har man fått selvinnsikt. Har man først oppnådd god selvinnsikt gir det nye muligheter for videre utvikling av selvet....

Jeg tror vi kan si at vi antagelig er ganske enig om akkurat dette. .-) Og jeg merker at "min regler" og "grenser" som jeg har funnet gjelder for så å si absolutt alt i livet mitt. Og føler at jeg kan forandre på enkelte ting, og jeg skal i hvert fall finne ut om jeg kan det....

Swingpjatt skrev:
Kanskje alt i livet og “universet” handler om å finne seg selv.


>> Jeg er her. Hvor er du?

Jeg er her.

Swingpjatt skrev:
Jeg er her.

>> Grutulerer, du har funnet deg selv.

Swingpjatt skrev:
Jeg er her.

>> Grutulerer, du har funnet deg selv.

Håper du kødder like mye som meg. Jeg har aldri sakt at jeg har funnet ut av noe. Jeg har tenkt utrolig mye i det siste, og har følt at jeg må skrive det ned. Men jeg la egenlig ikke tankene mine ut her for å diskutere de, i den forstand at jeg skal finne ut om andre syns de er feil eller riktig. Og det kan aldri noen andre enn meg finne ut heller. Vi tenker ikke likt, det er mye vi aldri kommer til å se likt og bli enig om.

Swingpjatt skrev:
Håper du kødder like mye som meg. Jeg har aldri sakt at jeg har funnet ut av noe. Jeg har tenkt utrolig mye i det siste, og har følt at jeg må skrive det ned. Men jeg la egenlig ikke tankene mine ut her for å diskutere de, i den forstand at jeg skal finne ut om andre syns de er feil eller riktig. Og det kan aldri noen andre enn meg finne ut heller. Vi tenker ikke likt, det er mye vi aldri kommer til å se likt og bli enig om.

>> Jeg kødder ikke i det hele tatt : ) Innlegget ditt var interessant, og du kan jo prøve å se hva som skjer med tankene du skrev ned hvis du plasserer det jeg har fortalt deg som et grunnlag.

Hehe, ok. Var ikke sikker på hva "gratulasjonene" din var, om den var sarkastisk eller spydig ment, eller om vi tenkte likt. (Jeg er her, du er der)

Er klar over at jeg kun kan "finne meg slev", i min verden. Og at alle antagelig har sine egnene verdener de lever i. Dette er noe av det jeg "fant ut" eller så klarere, når jeg skrev ned alle de tankene jeg hadde. Og hvis dette stemmer så forklarer det litt, jeg sier ikke at det unnskylder alt, men skjønner litt mer hvorfor folk gjør ting slik de gjør de.

Swingpjatt skrev:
Hehe, ok. Var ikke sikker på hva "gratulasjonene" din var, om den var sarkastisk eller spydig ment, eller om vi tenkte likt. (Jeg er her, du er der)

>> Det du trenger er å konsentrere deg om hvor du er .

Er klar over at jeg kun kan "finne meg slev", i min verden. Og at alle antagelig har sine egnene verdener de lever i.

>> Jeg sikter ikke til noe "min verden" og "din verden". Det finnes en verden, men vi tillegger den alle forsjellige egenskaper.

Dette er noe av det jeg "fant ut" eller så klarere, når jeg skrev ned alle de tankene jeg hadde. Og hvis dette stemmer så forklarer det litt, jeg sier ikke at det unnskylder alt, men skjønner litt mer hvorfor folk gjør ting slik de gjør de.


>> Litt av mitt poeng er at å "prøve å finne seg selv", er litt som å se ut av stuevinduet for å finne stua di. Du har med setningen korrekt lokalisert deg selv, og kan dermed avslutte prosjektet. Neste steg er å begynne å jobbe ut fra deg selv.

>> Det du trenger er å konsentrere deg om hvor du er .

Hva mener du med dette? Tror du at du vet hvor du er? Hvordan skal man finne ut dette...
Jeg prøver å finne ut om meg selv og hvorfor jeg gjør enkelte ting, og om jeg egenlig kan gjøre ting bedre. Og jeg må vite litt hvem du er for at jeg kan forholde meg til deg.

>> Jeg sikter ikke til noe "min verden" og "din verden". Det finnes en verden, men vi tillegger den alle forsjellige egenskaper.

Jeg ser på det slik at det er en verden, og vi opplever den alle forskjellig og forholder oss til den alle litt forskjellig. Det er dette jeg mener med våre "egnene verdener".

>> Litt av mitt poeng er at å "prøve å finne seg selv", er litt som å se ut av stuevinduet for å finne stua di. Du har med setningen korrekt lokalisert deg selv, og kan dermed avslutte prosjektet. Neste steg er å begynne å jobbe ut fra deg selv.

Tror jeg skjønner litt hva du mener her. Men jeg føler ikke at dette blir helt riktig for meg. Hvis alt man kan se er det man ser utenfor vinduet, hvordan vet man egenlig hvilket rom man er i (hvor man er i “huset“. Eneste sted jeg vet jeg er "lokalisert", er her, akkurat nå. Alt forandrer seg jo også, så i morgen eller om et år så er jeg et helt annet sted. Dette trenger ikke å være en negativ ting, men det er litt sånn jeg ser det. Det er bare det å klare å forholde seg til det.

Swingpjatt skrev:
>> Det du trenger er å konsentrere deg om hvor du er .

Hva mener du med dette? Tror du at du vet hvor du er? Hvordan skal man finne ut dette...

>> Du har allerede funnet det ut. "Her" er det korrekte svaret, alltid. Det er en ting som aldri forandrer seg. Og i en verden som alltid er i forandring, er det viktig å finne de tingene som ikke gjør det. Det du mangler er resten av verden.

Jeg prøver å finne ut om meg selv og hvorfor jeg gjør enkelte ting, og om jeg egenlig kan gjøre ting bedre. Og jeg må vite litt hvem du er for at jeg kan forholde meg til deg.

>> Javisst. Og en viktig ting i så måte er å kvitte seg med unødvendige tankeprosesser som bare er egnet til å forvirre og tåkelegge. "Å finne seg selv" er en slik tåketanke. De færreste som hevder at det er det de driver med kan forklare hva det betyr.


Jeg ser på det slik at det er en verden, og vi opplever den alle forskjellig og forholder oss til den alle litt forskjellig. Det er dette jeg mener med våre "egnene verdener".

>> Som et bilde altså. Da kan jeg være betinget enig. Men mange bruker det ikke som en metafor, men som et uttrykk for at det er slik det virkelig er.

>> Litt av mitt poeng er at å "prøve å finne seg selv", er litt som å se ut av stuevinduet for å finne stua di. Du har med setningen korrekt lokalisert deg selv, og kan dermed avslutte prosjektet. Neste steg er å begynne å jobbe ut fra deg selv.

Tror jeg skjønner litt hva du mener her. Men jeg føler ikke at dette blir helt riktig for meg. Hvis alt man kan se er det man ser utenfor vinduet, hvordan vet man egenlig hvilket rom man er i (hvor man er i “huset“. Eneste sted jeg vet jeg er "lokalisert", er her, akkurat nå.

>> Og det er også det første du må gjøre. For å finne stua, når du er i den, behøver du ikke å finne dassen og soverommet først. Du trenger ikke å finne noen andre for å vite hvor du selv er. "Her" er svar godt nok.

Alt forandrer seg jo også, så i morgen eller om et år så er jeg et helt annet sted. Dette trenger ikke å være en negativ ting, men det er litt sånn jeg ser det. Det er bare det å klare å forholde seg til det.


>> En ting som aldri forandrer seg er at alt forandrer seg. Men hvorenn du er, er "her" alltid rett svar på hvor, og "Jeg er den jeg er" er alltid rett svar på hvem du er.

Kanskje alt i livet og “universet” handler om å finne seg selv.

----

Merkelig utsagn; å finne seg selv. Du forutsetter med andre ord at man ikke vet hvem man er, hvem man egentlig er, ELLER at man faktisk har mistet seg selv.

Kanskje "meningen" (menneskelig sett - personlig) med livet er å finne det man positivt sett har potensiale til å bli - altså å realisere det beste i seg selv?