Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Gamle dagers romantikk - Eksisterer den fremdeles?

NYTT TEMA
Drot
DrotInnlegg: 1555
05.08.13 23:35

En vesentlig årsak til min historieinteresse kommer av min fascinasjon for det "romantiske" aspektet som ofte knytter seg til historiske epoker, hendelser og personer. Det er ikke så lett å sette fingeren på nøyaktig hva dette er, men jeg antar at de fleste som frekventerer dette forumet har opplevd dette i en eller annen form. For de som aldri har følt det sånn vil jeg advare om at dette innlegget nok kan fortone seg som om forfatteren er høy på ett eller annet. 

I gamle dager - som jeg i denne sammenheng har inntrykk av sluttet omtrent rundt 2.verdenskrig - var det i stor grad akseptabelt å "drømme" og generalisere; Mangelen på kunnskap og gode alternativer gjorde det letter å fantasere og lage sin egen virkelighet og oppfatning; ting gikk tregere; verden var "større"; folk opplevde mindre og lot seg lettere begeistre og underholde; livsløgnen finnes i høyeste grad fremdeles i dag, men det var kanskje lettere å bli fanget av den i gamle dager. Innen mange områder - forskning, politikk, krigføring, reisevirksomhet - var det et større spekter av ukjente veier man kunne følge, rett og slett fordi tilgangen på informasjon var så dårlig. I dag er mange av disse veiene sperret fordi vi vet de var blindveier som ledet frem til negative konsekvenser. Og godt er jo det. Men likevel er det noe ved denne romantikken som stadig trekker meg til den. 

Eksempler på den gamle romantikken? Dette er i høyeste grad subjektivt, men det finnes mange eksempler fra alle mulige områder - både store epokegjørende globale bevegelser og fenomener; og små lokale enkelthendelser. Noe er harmløst, andre fenomener fikk store negative konsekvenser:

-Begeistringen før store kriger

-Nasjonalisme og imperialisme

-Emigrasjonen over Atlanterhavet; Amerikalinjen, Titanic: Europeerne hadde i praksis mulighet til å dra fra en verden til en annen - man kunne bryte med det gamle livet og romantisere rundt det nye. I dag er alt en eller to relativt korte flyturer unna. 

-Mangelen på informasjon og kommunikasjon: De ulike delene av verden var mer isolert og hadde mer særpreg. Å reise til Afrika, India eller Karibien på 1800 tallet må ha vært et fullkomment sjokk. I dag kan man finne ut veldig mye om hvordan det er der uten noen gang å dra dit. 

-Telegrafen, telefonen etc; begeistringen knyttet til epokegjørende teknologiske gjennombrudd

-Jubileumsforestillingen på Frogner i 1914; (vi ser neppe noe i nærheten av en slik satsning neste år, i hvert fall ikke i forhold til landets rikdom). 

-Ballongferden fra Paris til Norge, der det blir folkefest på østlandet fordi et par franskemenn har blitt blåst nordover

-Andrées forsøk på å nå nordpolen med ballong; og 100 000 mennesker som møter opp i begravelsen i Stockholm når levningene kommer hjem 33 år senere

-Jernbanen i gamle dager: I Norge: De aller fleste stasjoner var bemannet, og togene stoppet lenge på hver stasjon så det var mulig for stasjonsmesteren å slå av en prat med lokføreren. 

-Nansens som er borte i isødet i tre år - ingen vet om han er død eller levende - før han kommer tilbake og blir feiret som en helt nedover hele norskekysten

-Keiser Wilhelm som drar til Norge hvert år og lager den største festen i Sogns historie da han overrekker statuen av Fridtjof den Frøkne for å styrke vennskapet mellom germanske folk

-Møtet mellom Livingstone og Stanley i Afrika

-Politiske bevegelser som vi skal være glad ligger med brukket rygg, men som likevel må sies å ha gitt sine tilhengere et intenst mål som ga mening med livet. På den annen side - de som sto mot disse bevegelsene hadde noe åpenbart negativt å kjempe mot. Før krigen var politikken ideologiske og romantisk; den var voldsom. I dag er alle enige om det meste. 

osv. osv. 

Det kan ofte oppleves som om den gamle romantikken er død, nettopp fordi det moderne, forskningsbaserte og rasjonelle samfunnet er basert på en rasjonalisme som i stor grad måler sin suksess i tid, effektivitet, og forståelse av alle naturvitenskapelige og samfunnsmessige sammenhenger. 

Jeg mener selvfølgelig det er positivt at samfunnet har gått i denne retningen. Lettvinte, generaliserende slutninger, basert på ønsketenkning, har ingen plass i et moderne samfunn, og har påført enormt mange mennesker lidelse. Men samtidig må jeg innrømme at denne historiske romantikken - særlig når det dreier seg om små kuriositeter som er effektivisert bort og hører historien til; eller pussige historiske personlige skjebner - appellerer til  noen følelser i meg. Kanskje handler det om at mange som levde i gamle dager hadde muligheten til å leve i sin egen mentale verden med et konstruert verdensbilde som de var fullstendig overbevist om, og som de kunne vie seg helt til. Et tenkende menneske i dagens samfunn kan ikke tillate seg dette: Det er for mye informasjon der ute. Det moderne samfunn er i større grad preget av at ting flyter og er vilkårlig. Det er få gitte sannheter. 

 

Så her er spørsmål til refleksjon og gjerne diskusjon: 

-Eksisterer denne romantikken fremdeles eller døde den en eller annen gang mellom f.eks. 1945 og 80-tallet? Er det i såfall kun i Norge/Vesten den er død? 

-Hvis den eksisterer; hvor og hvordan?

-Må det nødvendigvis være sånn at effektivisering og rasjonalisering er et motsetning til romantikken? Isåfall hvorfor? 

-Hva er denne romantiske følelsen kommer av?

-Hva har vi mistet gjennom romantikkens død? Innebærer romantikken nødvendigvis mer glød, engasjement og samhold enn i et rasjonalisert samfunn?

-Oppleves romantikken der og da - eller bare som et fiktivt bilde vi skaper i ettertid og som handler mer om vår oppfatning/epistemologi? Vil 2013 fortone seg "romantisk" for historikere om 100 år?

-Gjennom historien har historiske epoker gått i bølger; renessanse, opplysningstid etc - lever vi nå i en periode preget av rasjonalisme som igjen vil avløses av mer romantikk i fremtiden?

franzsigel
franzsigelInnlegg: 15185
08.08.13 11:49

Lite svar på denne - kanskje fordi innlegget var litt for langt og prøvde å koble sammen litt for mye.

Selv tror jeg nok mye av romantikken (spesielt alt knyttet til krig og nasjonalisme) døde allerede etter første verdenskrig. I alle fall vi Europeere er nok et langt mer kynisk folkeslag etter den opplevelsen. Og godt er det.

Men for å komme med noen kommentarer til et par av spørsmålene dine:

Må det nødvendigvis være sånn at effektivisering og rasjonalisering er et motsetning til romantikken? Isåfall hvorfor? 

 

Om man har en litt bred definisjon på romantikk, så er jeg ikke sikker på at det er nødvendig. Det er for eksempel en god del romantikk knyttet til romkappløpet og utforskningen av verdensrommet på 60/70-tallet, som godt tåler sammenligning med romantiseringer av tidligere tiders oppdagelsesreisende.

 

Oppleves romantikken der og da - eller bare som et fiktivt bilde vi skaper i ettertid og som handler mer om vår oppfatning/epistemologi? Vil 2013 fortone seg "romantisk" for historikere om 100 år?

Her tror jeg nok vi har en tendens til å romantisere fortiden (eller kanskje vi bare ikke evner å se det romantiske i vår egen samtid). Se for eksempel på en TV-serie som "Mad Men" som plutselig har gjort det å jobbe i et reklamebyrå i 60-tallets New York virker som det kuleste man kan gjøre. Selv om de som faktisk gjorde det neppe syntes det var særlig mye mer stas enn våre kontorister gjør i 2013.

Se ikke bort ifra at man om 50 år har lignende fremstillinger av 2000-tallets IT og dott.com-bedrifter selv om de virker lite romantiske i dag.

 

baldviking
baldvikingInnlegg: 22331
09.08.13 01:28

Hvis definisjonen på romantikk er å la følelsene styre over intelektet, lever vi nok desverre eller heldigvis, i en mindre romantisk tidsepoke. Men f.eks når et oppslag i media fører til at et menneske får hjelp som ellers ikke ville ha fått det eller vi går til krig mot et eller annet land ingen har hørt om, vil jeg si at følelser fortsatt kan styre over intelektet også i vårt samfunn.

Drot
DrotInnlegg: 1555
10.08.13 17:38
franzsigel: Selv tror jeg nok mye av romantikken (spesielt alt knyttet til krig og nasjonalisme) døde allerede etter første verdenskrig. I alle fall vi Europeere er nok et langt mer kynisk folkeslag etter den opplevelsen. Og godt er det.

Tyskland, Japan og flere andre land var jo på sitt mest nasjonalistiske på 1930-tallet, så det er vel helt klart en sannhet med modifikasjoner nasjonalisme og krigsromantikk døde med 1.verdenskrig. 

Også i Norge hadde man grupper i befolkningen som satte disse verdiene høyt, tenker da særlig på de som havnet på feil side under krigen. Men kan jo f.eks. også nevne den norske "okkupasjonen" av Grønland i 1931 som fikk støtte av den norske regjeringen. 

At nasjonalisme og krigsromantikk døde under WWI var kanskje i noen grad tilfellet i Frankrike og Storbritannia. 

franzsigel
franzsigelInnlegg: 15185
10.08.13 17:43
Drot: Tyskland, Japan og flere andre land var jo på sitt mest nasjonalistiske på 1930-tallet, så det er vel helt klart en sannhet med modifikasjoner nasjonalisme og krigsromantikk døde med 1.verdenskrig.

Men iallefall i Tyskland var krigsromantikken betydelig mer dempet. Sammenlign f.eks den euforiske stemningen fra august 1914 med den langt mer nedstemte reaksjonen på krigsutbruddet i 1939.

zetta
zettaInnlegg: 11711
14.08.13 20:06

Jeg har forstått det slik at romantikken på 1800-tallet, særlig i Tyskland, var en reaksjon på opplysningstiden på 1700-tallet. Siden har romantikken stått i opposisjon til den dominerende opplysningstenkningen. I dag kan det virke som om romantikken er kanalisert over i sport, mat, krim og lettkledde damer.

Klikk for å gå tilbake til toppen