Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Liten interesse blant faghistorikere?

NYTT TEMA
baldviking
baldvikingInnlegg: 22330
17.11.18 19:14

Jeg synes Marte Michelets Hva visste hjemmefronten er litt symptomatisk for temaet andre verdenskrig. Norske faghistorikere har forlengst forlatt banen. De jeg har snakket med er lite interessert og ser få jobbmuligheter. Krigen mener de at er ferdig utforsket, med unntak av noen som tar sikte på jobb innen internasjonale relasjoner, krig og fred og sånn. Enda en skulle tro at markedet for militærhistorie skulle ha vært tilstede? Dermed åpnes feltet for journalister, vanlige forfattere og populærhistorikere. De tar små biter av informasjon og skriver knakende gode bøker med liten interesse for fag eller kontekst.

 

Jeg liker å lese krigshistorie og leser mye av det som kommer ut nå, men det er ofte tykke bøker som bringer lite grunnleggende nytt på banen? 

Boccherini
BoccheriniInnlegg: 61008
18.11.18 08:14

Nå har ikke jeg lest Michelets bok enn så lenge, men det later jo til å være en bok med et heller spisset budskap ført i pennen av en journalist og ikke en faghistoriker, uten at det nødvendigvis trenger å bety dårlig kvalitet, en skulle jo tro at journalister har et visst begrep om kildekritikk og objektivitet.

Enig i at mye av det som kommer ut om siste verdenskrig ikke akkurat er banebrytende,  selv om Beevor gjør så godt han kan, jfr. Arnhem m.fl. Det er jo forsåvidt forståelig, det er jo begrenset hvor mange biografier om Hitler en kan forfatte, det er jo ikke slik at historien om vedkommende plutselig endrer seg over natten. 

På den annen side er jeg jo av den oppfatning at temaet absolutt er "populært" blant den jevne mann og kvinne, jfr. ymse tv-serier som Kampen om Tungvannet o.l. Kan hende må temaet tabloidiseres for å vekke interesse, slik som så mye annet i dagens samfunn. Og hvor går egentlig skillet mellom populærhistorie og faghistorie ? Ta Herman Lindquist, for eksempel, som har skrevet en god biografi om Napoleon som likevel karakteriseres som populærhistorie. Andrew Roberts har også utgitt en Napoleon-biografi som derimot ikke har fått betegnelsen populærhistorie, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på vesensforskjellen mellom de to biografiene. Er det så enkelt som at forfatterens bakgrunn og utdanning avgjør ? Ikke vet jeg.

Det ville vært trist om interessen for siste verdenskrig avtar mye i fagmiljøet, selv om jeg kan forstå at det er begrenset med forskningsmuligheter i en norsk kontekst. Men man burde da i det minste se det som så at vedlikehold av kunnskap innenfor et så viktig tema er minst like viktig som det å tillegge Hitler nok et uoppdaget, psykopatisk trekk. Kan hende er det riktig å tabloidisere problemstillinger for å vekke ny interesse ?

I alle tilfeller; skulle det bli mangel på faghistorikere om siste verdenskrig så melder jeg meg gladelig til tjeneste, bare gi meg et par år til etterutdannelse. 

 

 

(Innlegget ble redigert 18.11.18 08:20)

Varulv2478
Varulv2478Innlegg: 10652
20.11.18 18:13
baldviking: Jeg liker å lese krigshistorie og leser mye av det som kommer ut nå, men det er ofte tykke bøker som bringer lite grunnleggende nytt på banen?

Her er mitt synspunktet på 2.vk meget gammelt, allerede for lenge siden trakk jeg konklusjonen om at det er svært lite nytt omkring krigen så lenge man har det samme kildematerialet å bruke; da burde man heller søke det som finnes på periferien som ikke er behøvelig dekket av historikerne i meget lang tid. Når jeg ser etter bøker og annet om 2.vk, var det alltid for å finne noe utenom det vanlige og utenfor de vante rammer for det brede historiske synet som i Norge er sterkt angloamerikansk vinklet med norsk innfall fra før. Fagmiljøet har en lei tendens for å overse ubetydelige detaljer og skjule bort fakta som er dårlig kjent, slik at journalister, mindre faglige utdannede og andre skulle få arbeidet om å hente dem fram.

I dagens Illustrert Vitenskap Historie kan man lese om en D-dag på "feil" kyst, da de vestallierte landsatt sine styrker på Sør-Frankrike under en av de meste suksessfulle, men også dårligste kjente landsettingsoperasjoner i korpsstørrelse. 2.vk fremdeles fenger folk, men bare fordi å gjøre folk kjent med episoder, våpen, begivenheter og annet som Italias "skjulte" borgerkrig i 1943-45 (en stor del av det anstrengende forholdet mellom høyre og venstre i Italia i dag kom av dette) - som hadde gått under radaren for folk flest. Når man er mett på det samme gamle, er man nysgjerrig på det som kan være nytt. Faghistorikerne hadde ikke innsett dette, heller ikke at folkets sult etter historiske underholdning som demonstrert med de populærhistoriske tidsskrifter som nevnt her, skulle lede til at mange kom på banen og tok opp tråden etter historikerne. Dette kalles tabloidisering, men det er jo en sentral del av informasjonsbearbeiding for folket i våre dager. Det er ikke nok med tørre og tykke bøker som kan være vanskelig å lese med avansert språkføring, leseren må inspireres og belønnes for ønsket om å bli bedre kjent med emnet boken handlet om.

Og som en viktig historiker har påpekt - Karl Jakob Skarstein - er det sterke ideologiske anføringer som hadde åpnet opp for at populærhistorikere, journalister og vanlige forfattere skulle overta, i Norge har det vært en bevisst undertrykkelse av krigshistorie og militærets relasjoner i sivilsamfunnet som militærets betydning for historien - da historien om det norske militæret var utgitt i 1990-tallet, var det en total katastrofe fordi man hadde vektlagt alt annet utenom selve soldatene og de militære hendelsene samt teknologien. Den gang må man gå til eks-militæroffiserer som utgav en rekke regimentbøker og annet med Elanders Forlag som hjelper.

I mitt bibliotek er det pent lite om 2.vk utover standardverkene av høy kvalitet. 1.vk som tross hadde vært gjenstand for stor nyansering og dyptgående analysering av en rekke historikere og forfatterne som klarte å bryte ned mytebarrieren skapt av Churchill og andre, har en større plass. Rett og slett fordi det var mye nytt i noe som var glattet over i lang tid. Likedan med konfliktene før 1939 og etter 1945. Kina og Italia utgjør unntak i regelen omkring 2.vk - ettersom Kina er sterkt understudert - og Italia var svært komplisert med Mussolinis fascisme, Hellas, de italienske styrkenes meritter (offer for rasistiskliknende holdninger av engelsktalende), den fascinerende beretningen om det italienske militærets fall fra som en sterk militærstyrke i begynnelsen på 1930-tallet til å bli sterkt uforberedt for storkrig i sommeren 1940, diverse våpen som bombeflyet SM.79 som var en terror for britiske skip, borgerkrigen i alt annet enn navnet og hvordan Italia gjennomgikk katastrofe takket være arroganse, inkompetanse og stupiditet der ingen av partene var uten skyld i 1943.

I Norge har vinklingen på krigen vært sterkt angloamerikansk og dermed satt sitt preg på faghistorikernes betraktningene.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg

Andre tjenester