Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Et Soreliansk perspektiv på politikken

NYTT TEMA
Glurkelure
GlurkelureInnlegg: 1113
24.11.08 15:18

Blæ. VG - som den tabloide avisen den er - tilater ikke lange overskrifter på sitt forum. Den fulle tittelen på innlegget under skulle være "Forsøk på en Soreliansk analyse av den politiske situasjonen i Norge og USA".  Den er egentlig limt inn fra et annet forum, men jeg fikk lyst til å poste den her:

-----------------------------

One has to choose side some day. And Im choosing side against Bush, against the social democrats here at home, and pro-Obama.

Obama is offcourse quite close to a social democrat. But America has not yet become a statist society in the same degree that Norway has - so you can be ruled by Obamian leftisness for a long, long time without experiencing the negative side-effects. And those are not even close to being as bad as the sideeffects of Bushism annyway.

One thing that annoys me about the left is that they are pro-centralisation. According to ortodox marxism, the government of the working class must be pro local democracy, and leave as little as possible up to central authorities. According to Sorel, this happens because those who claim to be the politicians who represent working-class intrests are themselves middle-class people, so then they pursue middle-class intrests instead, and camuflage them as working-class intrests. The social democrats here in Norway are forexample whery much into opera and theater. Right now they have just built a gigantic Opera-hall in the capital, so the political and economic leadership can enjoy fine culture together.

Bush on the other hand is a upper class politician, from a upper class familiy. He and his government has pursued upper-class goals in government. Obama talks about the need to strenghten the american middle-class, and this is because Bush has tried to destroy it, and because Obama works for it. The working class on the other hand, has no party. Do they need one, or is strike a better weapon then the vote? Sorel claims that the strike is the best, and the only weapon. Parliamentarism is a game for the middle and upper classes.

Also, the working class is strenghtened by globalisation, wich forge the varoiuos labourmovements together and forces them to work together, accross national borders. The middle-class on the other hand want protectionism and a big public sector where they can find work with their bacholer and master degrees.

------

Sorel er kul - og det er synd at så få skribenter har tatt opp tråden fra Sorel i moderne tid. SV-linja og sosialdemokratiet er knugende i sin kulturelle, politiske og økonomiske undertrykkelse av arbeiderklassen - men fordi teknikkene som brukes i denne undertrykkelsen har blitt mer sofistikerte, så kan det være vanskelig å forstå hvordan man blir lurt og tråkket på. Det var det også i 1908 når Sorel skrev sitt berømte verk "Tanker om Vold". For på dette tidspunktet hadde arbeiderne i Frankrike nettopp fått stemmerett (Før den tid var det kun menn med eiendom som kunne stemme, og kvinnene fikk stemmerett ennå senere) og det som Sorel kaldte "parlamentarisk sosialisme" og som jeg kaller "SV-linja" var et kriseverktøy som ble lappet sammen i hui og hast for å hindre at nykommerne inn i det parlamentariske system skulle få utrettet noe. Robert Michels er her en god politisk tenker som utfyller Sorels ideer. Han forklarer hvordan middel-klasse folk med god tid og høy utdanning gang på gang kupper arbeidernes organisasjoner når de når en viss størrelse. De som så blir sittende på toppen av arbeidernes partier blir dermed middelklassefolk - og når ledelsen først er kuppet av middelklassen, så forandrer hele partiet seg på en slik måte at det blir et parti for middelklasse yrker istedenfor arbeiderklasseyrker - altså lærere, byråkrater, leger osv osv. De store kapitaleierne fortsetter naturligvis å stemme på de tradisjonelle høyrepartiene, og så sitter arbeiderklassen igjen med ingen partier i det hele tatt - og ingen politiske bevegelser.

Link til forumet der innlegget over orginalt ble postet (av meg så klart:-)

  http://internationalfascistforum.yourbb2.com/yes-we-can-i-like-this-guy-t586.html

 

Glurkelure
GlurkelureInnlegg: 1113
24.11.08 15:54

 

Utvidet bloggen litt forresten. Tror jeg har fått med alt jeg vil si om korporatisme og fascisme nå:

http://korporatisme.blogge.no/

Arson
ArsonInnlegg: 7745
28.11.08 19:55

Først, off topic: Amazon foreslo Sorel som lesestoff etter at jeg hadde kjøpt noe av Max Stirner, men synes jeg lukta den brune lunta rakst (brunt er ikke noe for meg), og det ser visst ut til at jeg ikke var så altfor langt på jordet :)

On topic: Sett Sorel skulle ha rett i at arbeiderklassen ikke kommer noen særlig vei med det parlamentariske systemet. Hvordan kan han da si at streik eller vold er et bedre alternativ?

Hovedkritikken hans går jo ut på at middelklassen (byråkrater, etc) kupper arbeidernes politiske organisasjoner, og at de sosialdemokratiske partiene dermed ikke egentlig representerer arbeiderne. Men et syndikat, en streikeroganisasjon eller en revolusjonær bevegelse er da en politisk organisasjon på nøyaktig samme måte. Og det som nettopp skjedde i Norge for 90 år siden var jo at LO (som bl.a. hadde en anarkosyndikalistisk fløy) og Arbeiderpartiet i mer eller mindre grad ble overtatt av byråkrater og middelklassemenn. Revolusjonære arbeiderbevegelser har da ikke noen bedre suksessprosent enn parlamentariske bevegelser i så måte, sett i historiens lys?

Som jeg ser det må kritikken hans ramme både revolusjonære og parlamentariske bevegelse like bra. Så hvordan kan han da hevde at en endring i en organisasjons virkemidler (fra moderate/lovlige til radikale) kan beskytte den mot kupp?

Glurkelure
GlurkelureInnlegg: 1113
30.11.08 14:03

LO er jo sterkt knyttet til arbeiderpartiet. Sorel ville nok si følgende:

1) En fagforening som er laget for å backe opp arbeidere i lønnskampen kan ikke mene noe om andre ting enn lønn, altså må den ha en snever, materialistisk-økonomisk målsetning

2) Fagforeningene bør organiseres lokalt i den enkelte bedrift, og så utvikle kontaktnettverk til alle de andre bedriftene innen samme bransje. LO er organisert helt, helt annerledes. 

Hva gjelder punkt 1) vet jeg ikke om jeg er helt enig med Sorel, men punkt 2) er selvinnlysende. En gigantisk, hierarkisk og korrumpert kjempeorganisasjon som er underlagt et middelklasseparti kan ikke sammenlignes med lokalt organiserte og syndikalistiske fagforeninger. LO er jo faktisk i opposisjon til disse, og har flere ganger slått ned på det de og politiet mener er ulovlige fagforeninger, og ulovlige streiker. 

Robert Michels tar mer den depressive varianten som du argumenterer for, altså at "det ikke nytter" og at "middelklassefolka kommer og kupper oss uansett" Sorels løsning på dette (altså middelklassens kupping og korrumpering av alt som er positivt i verden) er at man rett og slett må være klar over at det er slik det er, og gjennom å være klar over det, så utvikler man proletær eller revolusjonær bevissthet.

Tenkt på studentopptøyene i 1968.... Hva skjedde med det? Jo, studentene ble middelklasseborgere selvfølgelig. Det kan argumenteres for at de var det allerede før de ble sosialt radikale studenter, og at opptøyene dermed egentlig kun var generasjonskifte, og en aggressiv karriereklatring og posisjonssikring for studentene. Og i dag sitter de som sjefene over akademia, og styrer den mest intetsigende, massive og undertrykkende svadamaskinen som noen sinne har eksistert i menneskehetens historie.     

Men når man er klar over at dette skjer, så kan man se utviklingstrekkene mot spissborgerlighet mens de intreffer, og dermed gjøre motstand. 68er generasjonens voldsomme respekt for akademia og teori var fks allerede i utgangspunktet et borgerlig trekk.

Kom til å tenke på hun dama i filmen " der baader meinhoff complex" som kaller hun som skriver for dem i avisen for en "teori-runker" (kult ord). Hun var jo også en typisk middelklassedame. Stort hus, skribent i en kvasi-radikal avis, sikkert bikkje som hadde blitt luftet av en betalt hunde-lufter og unger som hadde gått på privatskole også etter hvert, dersom hun ikke hadde kranglet med mannen og blitt terrorist istedenfor.  

http://korporatisme.blogge.no/

Arson
ArsonInnlegg: 7745
02.12.08 22:36

Studentene var i det store og det hele allerede middelklasseborgere, ja. Og akademikere (en slags middelklasse) ble de jo alle sammen, uansett.

Når det gjaldt LO tenkte jeg på LO på 10- og 20-tallet, ikke dagens LO. På den tiden huset jo LO mange radikalere og revolusjonære, og var ikke byråkratstyrt. Blant medlemmene var dessuten noen syndikalister, og de syndikalistiske tankene kom til dels til uttrykk Fagopposisjonen av 1911. Selv om de ikke stod for noen rendyrket syndikalisme fikk de bl.a. direkte aksjon likestilt med parlamentarisme/partikamp som politisk kampmetode.

Med tanke på hvor mange arbeiderbevelgelser som på 30-tallet ble kuppet av middelklasse/byråkrater, internasjonalt, og mistet den radikale brodden, så kunne det jo virke som en generell tendens der og da. De stort sett eneste radikale bevegelene som beholdt brodden var jo de totalitære som baserte seg på ovenfra-og-ned-styre og knapt kunne kalles arbeiderbevegelser (leninistene og fascistene), og anarkosyndikalistene i Spania (kanskje de eneste som faktisk gjennomførte arbeiderstyre i nærheten av å være slik idealistene skisserer det).

Uansett blir spørsmålet fremdeles hvordan man skal organisere seg for å gardere seg mot kupp fra de "øvre" klassene. Jo mer fast og sentralisert en bevegelse blir i formen, jo mer formes et lederskap som kan utvikles bort ifra medlemmene. Mens når det gjelder en totalt "løs" og desentralisert bevegelse, er vel problemstillingen mer hvorvidt organisasjonen da kan samles om et gavnelig mål over tid. Personlig synes jeg problemet blir selve troen på en stor, samlet og velregissert massebevegelse som skal gjennomføre alle gode mål og samfunnsforandringer fra A til Å.

Målsetninger er noe som eksisterer i tankene til enkeltmennesker (inkludert de målene man mener å identifisere som viktige for "ens" organisasjon) - enkeltmennesker som også med god grunn ser forskjellig på mange ting (i og med at verden er for utstrakt og omfattende til at det kan gjøres plass til en mental kopi av den i sin helhet i et enkelt menneskes hode), mens massebevegelser og organisasjoner på en måte lever sitt eget liv og ikke er direkte bundet av noen noe enkelt menneske. I massebevegelsen blir det ideologiske språket ofte strippet for mening, siden for mange tolker forskjellig mening inn i de samme tingene, og tilbake står kun symbolene. På samme måte blir en (i enkeltmenneskers hoder) målrettet/meningsfull organisasjon nedstrippet til kun organisasjon. Dermed kan massebevegelser lett dreie fra dyrking av innhold og målsetninger til dyrking av form og symboler, og dyrking av en formålsfull organisasjon til kun dyrking av organisasjonen.

Derfor er jeg skeptisk til å satse på én organisasjon, eller étt sett med konkrete organisasjoner. For at en bevegelse skal vinne fram må det også være en (ikke-formalisert) ordning for at en organisasjon lett og smertefritt kan avvikles/forlates så snart den viser seg uhensiktsmessig, og raskt erstattes av en ny. Av samme grunn må man heller ikke binde seg sterkt til slagord eller ideologisk ladede ord og uttrykk generelt. Det samme gjelder personligheter, som også kan være tolkningsobjekter.

Derfor klarer jeg ikke å tenke i "én organisasjon"s-banene, og heller ikke samfunnsendringer regissert av fornuft, målrettethet og idealer alene. Jeg har mer tro på at hver og en forsøker å finne ut av "sin lille bit" av verden, og forsøker å se hva de kan gjøre med sin lille avkrok i verden på en måte som er kompatibel med en gavnelig helhet. Og kanskje heller forsøker å forandre verden gjennom enkle og lettforståelige metoder som kan vekke inspirasjon og kopiering i samfunnet utenfor, heller enn å forsøke å med stram regi og gape over hele verden på en gang.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg