Antonym til høyrepopulistisk

Det som slår meg er at "høyrepopulistisk" må være et relativt uttrykk.

"Høyre" er en retning, men sier ikke noe om hvor langt i den retningen.

"Populistisk" handler vekt på populære saker. Det kan finnes grader innen for popularitet og vekt. 

Så dermed lurer jeg på hva kaller man det som går i motsatt retning. Hva blir antonymet til "høyrepopulistisk"?

Da er jeg ikke ute etter noe som ligger nøytralt midt mellom høyre og venstre eller midt mellom populært og upopulært, for det ville ikke bli et antonym.

Det må alstå dreie seg om et like relativt uttrykk som betyr det motsatte av "høyrepopulistisk".

Nærmeste antonym til populistisk vil jeg tenke er elitistisk. Få politikere i Norge er uttalte elitister, men det finnes noen elitistiske strømninger, både blant konservative og liberalister.

Uten et aristokrati ser jeg det som vanskelig at vi får en virkelig uttalt elitisme her til lands. Folk flest er ganske egalitære i Norge, og politikere flest er populister.

Midt mellom populisme og elitisme, tenker jeg mer moderate og saklige politikere i Norge befinner seg. Populistene er helt klart i flertall.

Menneske flertall fortjener ikke: Leve evigt. Elitisme : Bra. Kun 144 000 vil få : Overleve. Hvis ikke : Høyestående raser vil se Homo sapiens som : Andels rusk i veien

I USA møtte : Satire South park : Alex Jones. Som Norge "FRP"? Eller : "Lundteigen" Senter parti?

Det motsatte av populisme er handlekraft. Handlekraft blir derfor det motsatte av populisme, enten det er venstre-eller høyrepopulisme.

Det motsatte av ideologi, er selvfølgelig kunnskap og metodikk.

Jeg ville si konservativ, men det har kanskje med at vi leser ulike ting i ordet populisme. 

Nja, det kan være slik, men jeg vil hevde det finnes ikke-populistisk liberalisme og sosialisme, og jeg vil hevde konservatisme, liberalisme, og sosialisme er de tre hovedretningene innen moderne (etter den franske revolusjon) ideologi og politisk teori, og da får vi et problem.

Som adjektiver, uten å knytte det direkte til ideologiene og politisk teori, men heller i forhold til verdispørsmål for eksempel, vil jeg mene liberal og konservativ er motsatte.

Dette blir en temmelig komisk påstand, når både liberalismens og sosialismens poeng er å appellere til nettopp folket via retorikk før valg...(eller for å skape et kunstig poeng av kapitalens eller statens "roller" ,som om det var mindre føydalt enn kongeregimene)

Håpløst historieløst. Den eneste retningen fra den franske revolusjonen er teoretisk antiføydalisme, som ga opphav til ordet liberation. 

På dette tidspunktet eksisterte ikke sosialisme.

Konservatisme var da også hva revolusjonen kjempet imot.

Senere utviklet marxismen og liberalismen seg som ettereffekter.  Sosialismen og blandingen av konservatisme/liberalisme, er senere konstellasjoner. 

Alt dette er uansett politisk ideologi, altså noe man veldig generelt sett kan plassere i samme sekk. 

(Idealer foran funksjon/smartness/vitenskap er hierarkienes tradisjonelle svakheter)

Snart er det kanskje på tide at samfunnet legger bort nostalgien og troen på egyptiske faraoer ,og heller tenker litt mer moderne . Men det er jo noe som gjør folk krakilske å måtte høre, ser jeg, i ulike plasser på vgd :)

Populisme oppstår som vi alle vet om vi skrur på hukommelsen litt, i et system der det legges opp til at ideologiske klassiske miljøer (partier for eksempel) skal konkurrere om stemmene til folk flest, for demokratiske valg.

Jeg mener at dette er en slags urban myte at er "bra" eller noe folk tar for god fisk uten å tenke kritisk over det.

Derav "populisme", appell til "folket", the population of a region. Folk flest er som vi alle vet ikke voldsomt intellektuelle, og heller ikke voldsomt interesserte i eller kapable for større sammenhenger. 

Grovt sett er de ganske enkelt ikke kvalifiserte for å avgi slike stemmer mer enn kongene var kapable til styre etter nedarvet makt.

Valgprosessene som avler banal populisme overfor folket (som mediadebatter mellom partier om bompengepriser), er altså en form for overdekkende øvelse som sikrer en posisjon for et klassisk hierarki (adel, stat eller kapitaleiere), da folket tror at de "får noe å si". 

I realiteten vil ,om folket får noe å si, likevel resultatet være et meget svakt system kvalitetsmessig sett.

Et ekstremt eksempel er Hitler, som vant mer makt også via valg etter at depresjonen gjorde folket stadig mer desperate.

Motpolen til bingostyrer som demokrati, er for eksempel et styre med vitenskapelig ansvar for hver seksjon av samfunnet sammen med allerede foreliggende organisasjonsviten og teknisk progress, utformet slik at den aktuelle profesjonen styrer konkret over alt som har med dens lokale ansvar å gjøre. 

Dette er også noe som blir relevant i et pengeløst system altså et ressursbasert system.

Effektivitet. Man bruker alle fordeler uten beskatningshindre. Deriblant teknologi.. Venus project og Zeitgeistbevegelsen har forstått at populistiske modeller bør høre til fortiden.

Her har jeg overfladisk beskrivelse, vi er på et forum, ikke på et bibliotek. Vil man vite mer- søk opp temaene, det er mye fornuftig å lese, og på en vitenskapelig bakgrunn

Du må nok lese din idéhistorie noe nærmere før du kaller dette håpløst.

Jeg skrev hovedretninger i moderne tid, og brukte den franske revolusjon som et skille mellom før-moderne og moderne, da det var her det definitive bruddet med det gamle regimet fant sted, også intellektuelt.

Liberalisme fantes heller ikke under den franske revolusjon, alle disse tre retningene ble utviklet i ettertid, liberalisme og konservatisme i kjølvannet av revolusjonsårene.

Har ikke hevdet at sosialisme eksisterte under revolusjonen, du får lese hva jeg skrev.

Konservatisme er en moderne ideologi. Den er ene og alene resultat av reaksjonen på revolusjonen, og hadde ikke kunne eksistert uten revolusjonen.

Det du sier om marxisme, liberalisme og liberalkonservatismen bryter ikke med noe av det jeg skrev.

Er det noen som sier det da?

Jeg skrev konsekvens.

Uansett er motsetningen til "populisme" realisme.

Hverken politikk eller religion eller kapitalismer kan regnes som realisme.

Innenfor realismens sfære finner vi vitenskapen, pragmatisme og teknologisk funksjonsfokus.

Alle de tre ideologiene er en konsekvens av den franske revolusjon.

Hvis du tenker på ordet populisme som et faktisk politisk begrep og ikke bare noe man slenger rundt med uten å egentlig forstå opprinelsen til det, så er det motsatte av populisme: elitisme.

Populus er det latinske ordet for folk.

På 1800-tallet var populisme ideen om at folk skulle ha noe å si, og ikke bare elite, dvs. på den tiden, aristokratiet.

Makten utgår fra folket er vel den ultimate populistiske ideen, og basisen for demokrati.

På 60-tallet kallte Sosialistisk Folkeparti seg selv for et populistisk parti, da de så seg som et opprør mot "makta". Så ironisk at deres etterfølgere i SV (som ser seg selv som venstre-eliten?) ikke har noen problemer med å bruke populisme som et skjellsord.

Fra en artikkel med Professor i statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet (NTNU), Anders Todal Jensen.

Venstrepopulismen døde med Hanna Kvanmo

Todal Jensen trekker et skille mellom høyre- og venstrepopulisme i Norge.

Venstrepopulismen var først og fremst representert ved Sosialistisk Folkeparti og senere SV, fram til slutten av 1970-tallet. Partiet hadde på den tiden mange regler for å hindre at det bygde seg opp eliter. Det var blant annet ikke lov til å sitte som partileder, eller på Stortinget, mer enn et visst antall år. Alt dette forsvant imidlertid da Hanna Kvanmo tok over som frontfigur i SV ved inngangen til 1980-tallet. En slik dyktig velgermagnet kunne man ikke gi fra seg, var omkvedet.