I tillegg til det rent praktiske mht hva folk oppfatter, så mener jeg det også handler om en viss høflighet overfor publikum her.
Men i Norge er det veldig sterke motkrefter her. Noen misforstår når noen argumenterer for at man skal forsøke å snakke tilnærmet bokmål eller nynorsk, fordi de da tolker det som et angrep på dialektbruk og at de som mener at kommunikasjonen er viktigst ikke liker dialekter eller de som bruker dialekter.
Det henger jo selvsagt igjen sammen med kampen mellom nynorsk-bokmål/riksmål. Dette er kulturelt betinget. Og kampen går jo langt inn i NRK...
Dette har en historisk bagrunn. Men så blir dette kombinert med folks økende individuelle bevissthet. Og ikke bare det - eksponering av seg selv i media. Ønsket om å bli lagt merke til. Ønsket om å framstå som spesiell.
Her blir nå også dialekt brukt, etter min mening - og i enkelte tilfeller er det helt påfallende. Det holder selvsagt ikke å være ung, pen og flink. Klarer du å toppe dette med en "artig" dialekt blir du selvsagt enda mer spesiell. Får du TV-kanalene til å akseptere at du bruker denne dialekten, trekker du vinnerloddet mht til å nå toppen av kjendisløypa.
Så er da spørsmålet, hvorfor skal man akseptere at egenpromotering er viktigere enn at tv-seerne lett kan forstå hva som blir sagt. Er ikke det noe av det viktigste?