En ung mann finner sine foreldre døde på soverommet etter en hetebølge i Nord-Sverige. Heten hadde gitt strømbrudd, som igjen hadde ført til at aircondition-anlegget på soverommet hadde sluttet å virke.
Den nevnte hendelsen er riktignok oppdiktet av den svenske podkasten P3 Dystopia i episoden «Den kommande hettan». Men slike hendelser kan bli en realitet i Skandinavia.
I Sentral-Europa har det allerede blitt det.
I august 2003 slår en hetebølge innover Europa. Kvikksølvet stiger til over 40 grader i byer over hele kontinentet. I Frankrike skal de to første ukene av denne august-måneden bli landets varmeste i moderne tid.
Ifølge tall fra franske myndigheter måtte 15.000 franskmenn bøte med livet grunnet hetebølgen. I en forskningsrapport fire år senere ble 70.000 dødsfall over hele Europa knyttet til varmebølgen som varte elleve dager, fra 2.- 13. august.
70.000 dødsfall på under to uker. Hittil har de to dødeligste ukene under koronapandemien krevd drøyt 49.000 menneskeliv i EU- og EØS-landene til sammen, ifølge statistikk fra nettstedet Euronews. Sammenligningen taler for seg selv, det var en tragedie som utspant seg på det europeiske kontinentet augustdagene i 2003.
Og det var bare begynnelsen.
Det siste tiåret har vi vært vitne til hetebølger i Sibir, omfattende skogbranner i Australia og California, og en ny rekordvarm hetebølge i Europa sommeren 2019 – med nye tap av menneskeliv.
Disse hendelsene har utspilt seg i utviklede land. Det er den fattigste delen av verden som har fått unngjelde skikkelig.
WHO har anslått at 150.000 årlige dødsfall skyldes klimaendringer. Den klart største andelen av disse finner man i utviklingsland. I 2050 frykter man at én milliard mennesker i Afrika og Asia er på flukt fra områder som innen den tid blir ubeboelige. Maldivene, der høyeste punkt er to meter over havet, kan i verste fall være under vann når vi skriver 2100.
Dette kan, eller rettere sagt, mye av dette blir konsekvensene av våre klimagassutslipp. Skaden har allerede skjedd. Det er for eksempel ikke snakk om å redde verdens korallrev lenger. Med en oppvarming på 1,5 grader frem til 2100 vil 70 til 90 prosent av klodens rev være ødelagt. Vi kan heller ikke hindre at hundrevis av millioner – ja, i verste fall én milliard – mennesker blir drevet på flukt grunnet klimaendringene.
Men forskjellen på en global temperaturøkning på 2 og 1,5 grader er betydelig. Med sistnevnte økning vil man kunne beskytte noen korallrev, og man vil kunne unngå at antallet klimaflyktninger blir én milliarder istedenfor hundre millioner – et antall som for så vidt er urovekkende i seg selv.
Det siste året har vi fått innsikt i mange lands måter å drive krisehåndtering på. Noen land, som Norge, innførte tiltak tidlig for å hindre koronasmitten. Andre land nølte.
Nølingen ga overbelastede sykehus og en dødsstatistikk som skjøt i været.
Nå kreves en ny krisehåndtering. Om ikke advarslene fra FNs klimapanel resulterer i mer handling, vil man overbelaste klimaet mer enn det som allerede er uunngåelig. Været vil bli enda mer uforutsigbart, og dødstallene fra hetebølger, vannmangel, naturkatastrofer og ressurskonflikter vil bli store.
Under klimakrisen kan vi ikke stenge ned ett geografisk territorium for å hindre spredningen av den globale oppvarmingen. Gir de største utslippslandene USA og Kina blaffen i å kutte utslipp, påfører det ikke bare amerikanere og kinesere mer ekstremvær. Hetebølgene og naturkatastrofene vil etter hvert nå Norge også.
