67 drept i Etiopia

I dette spilt Eritrea en rolle, i virkeligheten er det snakk om en eritreisk invasjon inn i Tigray, det er kommet fram at da nordkommandoen oppløses, hadde føderale lojaliststyrker dratt over grensen og søkt tilflukt på den eritreiske siden fra 4. november, med minst 1 infanteridivisjon og 1 mek. divisjon på angivelige 8,000 til 10,000 mann. Fremstøtet fra Humera var en avledning for å skjule den reelle invasjonen den 7. november som nådde Shiraro, dette var slått tilbake av TPLF - men da gikk eritreiske styrker inn. Det er ikke en intern konflikt, det er rett og slett en invasjon som var velsignet av Abiy, og aktuelt er dette ikke lovlig etter etiopisk lov.

A view of Eritrean involvement in the fighting from Professor Awet Weldemichael - Eritrea Hub

Dette kom veldig overraskende på TPLF som kan ha kommet i troen om at Isaias vil respektere internasjonal rett, og hadde derfor reagert med rakettangrep på Asmara hvor befolkningen åpenbart var i uviten om hva deres regjering hadde gjort. Det var en grov feiltagelse som kostet dem alt, de beste styrkene var konsentrert i sør på Wajafronten og man oppgav Vestlandet for å konsentrere sine ressurser ettersom de ikke har midler for å føre krig i lang tid uten adgang til Sudan. Hele nordfronten kollapset under den eritreiske invasjonen. Dette kan ha kostet TPLF enhver - men politisk sett kan dette få meget alvorlige konsekvenser for Abiy, ettersom den eritreiske invasjonen kan destabilisere Etiopia og sette ham i diskreditt i Addis Abeba - i et land hvor ordet "invasjon" er svært negativt ladet, man har ikke glemt det som hendt i 1934. For Isaias i Eritrea kan dette føre til total isolasjon fordi USA kommer til å gripe inn, det er mulig at presidentvalget 3. november var det som fikk Isaias og Abiy til å starte krigen fordi man forutså at Biden vil vinne. Og Kina vil ikke hjelpe ham ut, ettersom TPLF var disses venner.

De trioallierte rykker fram - stort sett bare eritreiske styrker - inn i hjertet av Tigray omkring byene Wukro, Negash og Hawzen hvor det er relativt flatt med lite krevende terreng. De tar seg nedover A2-vegen fra Adigrat rett mot Mekelle i et blitzkrig-fremstøt og knuse all motstand foran seg. Det er panikkstemning i Mekelle hvor det er tydelig at folk flest som allikevel støtter TPLF, har mistet troen på at deres styrker kan holde stand.

Mange burde, spesielt i Addis Abeba, stille et meget viktig spørsmål, hva vil Isaias få ut av sin allianse med Abiy, ettersom han ikke gjør det bare for å kvitte seg med sine gamle fiender uansett hvilken pris man betalt. Det er kjent at Eritrea og Tigray hadde ikke bare kranglet om grenseregionene i 1996-1998, men også opplevd at eritreerne ment tigrayanerne er i disses gjeld fra den tiden da TPLF og EPLF samarbeidet mot Mengistu, og at Tigray burde ettergi dem mye, blant annet territorier. De to landene hadde nemlig lenge vært uløselig sammenknyttet fra gammelt av, noe som fulgt til de egyptiske og italienske invasjonene i 1868-1935 og annekteringen av Eritrea (en av FNs meste dårlige avgjørelser i historien - Norge hadde stemt for dette...) i 1950-tallet. Krigen i 1998-2000 var mer en borgerkrig enn en nasjonal mellomstatlig konflikt.

Dette kan sette Isaias i konflikt med amharanasjonalistene som vil ta hele Vest-Tigray inkludert Aksum og hele Sør-Tigray som tidlig het Wello, slik at bare den sentrale Tigray vil være tilbake. Som kan tilfalle Eritrea enten gjennom Abiy eller direkte. Sist gang et etiopisk statsoverhode invitert en invasjon i sitt land kastet det Etiopia ut i kaos - da hadde man invitert muslimske krigere for sine egne interne ambisjoner, Etiopia gikk i oppløsning for de neste tre århundrer. Dessuten kan amharanasjonalistene finner en slik eritreisk innblanding uakseptert, noe som kan sette Abiy i stor fare. For mange i Amhararegionen har ikke glemt kuppet i 2019 da Abiy fikk ledende nasjonalister myrdet under mystiske omstendigheter.

Som i Jugoslavia har man fått en primitiv provinsialisme som lukket ut resten av verden og fulgt til eiendommelige holdninger slik at man få frihet for ideer, atferd og annet uansett konsekvenser, serberne var i 1990-1999 beryktet for hjernedød og meget innadvendt retorikkspråk der man ignorere alt som skjer utenfor egne landegrenser og endog siviliserte atferdsregler. Den jugoslaviske provinsialismen var monstrøst, ettersom dette skapt en bro mellom andre verdenskrig og 1991 - slik at man var hele femti år bak resten av verden! Jeg kan se tydelig tegn på dette omkring Abiys Etiopia som er kommet i en alvorlig tilstand av provinsialistisk sykdom akkurat som i Jugoslavia.

Da er det ikke rart at Jugoslaviasammenligningen hentes fram av observatører.

Beklager for å meddele at jeg hadde vansker i å holde tråden i innlegget ditt, forstår du kan om dette evnet, men om du beskytter avgjørelsen eller ikke går det ikke ut på hva som er rett

Mannen, uansett om  man er enig i at han fortjente prisen eller ikke, god eller ond.  Han holder nobels fredspris i sin varetekt, prektigefylt, men under angrep grunnet dårlig dømmekraft, men nå..Nobels Fredspris og "INGEN NÅDE " står..hånd i hånd..nei,  det kan vi ikke tillatte som nasjon som har i oppgave å bevare prisen 

Avsluttingen av krigen siden 1998 og tilretteleggingen av demokratisk tøvær i Etiopia ville ha fortjent en fredspris fra nobelfredskomiteen under normale omstendigheter - men alle som inneha innsikt i saken omkring den etiopiske statsforvaltningen og de politiske forholdene vil straks si fra om at alt var alt annet enn normalt fra et vesteuropeisk og ignorant perspektiv.

Oromoekstremistenes vold hadde eksplodert, etniske konflikter hadde brutt ut, utenomstående politiske hendelser med vold og suspekte handlinger og begynnende politisk ustabilitet var synlig før Abiy ble tildelt fredsprisen 11. oktober 2019. I dag innrømmer medlemmer av komiteen at de "tok en sjanse". Jeg var for at fredsprisen skulle gå til RSF - Reportere uten grenser - men Abiy fikk prisen.

Abiy var ikke valgt, han var utpekt som den siste av flere kandidater i den føderale ettpartiorganisasjonen - Etiopia er en ettpartistat i sann kommunistisk stil uten å være kommunistisk - som den gang het EPRDF, som besto av forskjellige partier deriblant TPLF. Abiy ledet da ODP-partiet som domineres av kristne oromoer som ofte søkt samarbeid med kristne amharaer (ekstremistene i oromofolket som regel er muslimsk) - og har sin bakgrunn som en markant motstander av TPLF ved å fungere som tilfluktssted for Derg-medlemmer siden 1991. Mange av Mengistus støttefolk havnet i ODP, som hadde siden vært som en rød klut for mange i TPLF og andre EPRDF-partier.

Dette er bare et av meget mange faktum som tydeliggjøre problemet med å dele ut nobelfredsprisen kritikkløst uten å ha innsikt i bakgrunnen omkring en mann som ved det første inntrykket minnet om en dyktig og talentfull megler som kunne samarbeide og megle mellom ulike parter ettersom han gang på gang i militæret og politikken var dyktig i manøvrering og karrierebygging som en minoritetsrepresentant. Men så opplever man at han allerede i sommeren 2019 begynte å utvikle seg inn i en meget uventet retning som brøt med alle oppfatninger av ham og hans personlighet. Han var veldig populært, og det var meget store forventinger da han ble statsminister i april 2018. Men i høsten 2018 var det klart at han var for naiv og for kortsiktig, mange av de løslatte fanger gikk ut og begynte å massakrere for fote mens han gripe inn i andres domener som var latt i fred, TPLF var ikke alene om å mene at han går for raskt og gjør for mye, da freden med Eritrea kom - hadde Abiy valgt å ignorere TPLF.

Det begynner å komme utenfor kontroll i det neste året, og det var da Abiy begynte å miste kontroll, slik at han etter hvert mer og mer tydde til tvilsomme metoder, konsolidere mer og mer makt til seg, kom på kant med andre endog i sitt egne parti, og deretter var begynte å tro at han måtte dytte ånden tilbake i flasken. Ved å restrukturere Etiopia i det som mer og mer virker som et enmannsprosjekt. Han gikk bort fra oromoene og vendt seg mot ambarafolket, og dermed fikk en maktbasis som minner om det Mengistu hadde.

Nå er mange overbevist om at Abiy har rotet det til, slik at han har blitt en fare for Etiopia, i sitt iver etter å reparere skadene etter beserkergangen i de første månedene av sin regjeringstid i 2018.

Jeg er veldig overasket over hvor lite gjennomtenkt fredsprisutdelingen var. Mannen var midlertidig statsminister i et land med mange etniske konflikter og langvarig konflikt med nabolandet. At de ga han fredspris kun fordi han ble "bestevenn" med diktatoren i nabolandet Eritrea er veldig skremmende.

Nå viser rapporter fra flere hold at nettopp diktatorens hær i Eritrea har blitt brukt i stor skala denne krigen. I tillegg har Abiy fengslet mange tusen mennesker og reportere kun fordi de ikke deler hans syn eller er kritiske mot han.Han gjør akkurat det han kritiserte det forrige regimet for.

I natten til 28. november kom det meldinger om rakettangrep på Dekemhare 40 km sør for Asmara og selve Asmara-området, bekreftet av selvstendige kilder. Minst tre raketter traff området omkring Dekemhare. Nattlig angrep betyr at TPLF ikke kan operere fritt i møte med de trioalliertes fly- og dronestyrkene. En andre rapport er om et angrep mot Nefasit 11 km fra Asmara - det sies at våpenet var "skutt ned" (med hva? Har de Pantsir-S1 i Eritrea som kan skyte ned en Scud eller Ilddrage?) Lyd fra eksplosjoner registreres i Massawa. Det var ganske mange raketter, hvilken kan tyder på at TPLF har gått all-out med sine TBM våpensystemer mot Eritrea.

I mellomtiden fortsetter stridighetene, og det mer og mer ser ut at alle som mislikt TPLF i fortiden, er villig til å ignorere risikoen og angripe tigrayanerne uten å fatte at de risikere enten folkemord som kan sette dem meget sterkt tilbake, eller en langvarig konflikt med gjærende hat som kan vedvare i generasjoner. For selv om flesteparten i Etiopia ikke vil ha krig, er det simpelt for mange som ikke klarte å innse at TPLFs overtredelsene ikke kan rettferdiggjøre det som skjer i dette året. Det har blitt hevn, Abiy lykkes med å mobilisere fram hat og sinne fra perioden 1992-2018 slik at mange har blitt helt blindet. Eldre synder skulle druknes i blod.

Det er mulig at TPLF har hentet ut sine beste styrker fra Wajafronten i sør, ettersom Mekhoni-avsnittet lot til å ha blitt oppgitt slik at ENDF-styrker kan avansere fram til Hewane og kutte av vegen mot Mekelle. Dette i møte med det eritreiske angrepet fra nord som presser seg mot Mekelle fra Wukro som var meget sterkt omstridt. I mellomtiden er regionhovedstaden under et voldsomt bombardement fra nord, stort sett med rakettartilleri som PHL-03 og BM-27. TPLF lot til å realisere at de er nødt til å omgå storoffensiven fra nord, og har derfor lansert et angrep på Adwa 27. november for å blokkere B30-vegen med mindre styrker. Liknede angrep kommer til å skje mens kampene om Mekelle vil finne sted.

What do the flags carried into battle tell us? - Eritrea Hub

I mellomtiden begynner man å få en aning om hvorfor det var lite med visuell dokumentering av de trioallierte styrkene, det var ikke bare for å kamuflere de eritreiske EDF-styrker, det var også for å kamuflere AMF-styrkene og ENDF-styrkenes utvikling inn i noe som meget illevarslende minner om Dergens militæret. For det er sett at amharamilits forbrøt seg mot en lov; det er forbudt med å bruke det imperiale flagget, ennå er dette sett i Tigray hver gang en by erobres og hver gang de trioallierte styrker er på bevegelse. Dette er meget provoserende for tigrayanerne - og i det lange løpet for eritreerne fordi de husket godt hva flagget symboliseres i 1970-1991, død, lidelse og tyranni.

Dette er ikke lovende, så snart folk som lot seg manipuleres av deres mistro mot TPLF begynner å se hva det er som rører på seg i horisonten, vil de realisere risikoen - altfor sent. I 1991 hadde Milosevic opererte i det skjult, tilrettelegge forholdene ved å manipulere militære og politikerne samtidig som man oppmuntre fram hevn og sinne over eldre synder, slik at jugoslavtilhengerne svekkes, misbrukes og forkastes som et nyttig våpen - og serberne overtok den reelle rollen som Jugoslavias herskefolk, på bekostning av kroatene og senere bosniere.

Som et resultat gikk Jugoslavia ut i en blodig oppløsning.

Det var en uverifisert opplysning om at amharamilits skal ha bortført flere tusen tigrayanerne og ført dem vekk fra deres bostedene i Vestlandet, blant annet 2,000 i byen Dansha - ingenting har blitt hørt fra disse deporterte sivilistene i ettertiden. En får bare håper på at dette er grunnløse rykter, men det minner om hvordan massakrer hendt i 1970-1991, som regel ble folk tvunget ut på gatene og samlet, og deretter ført ut av landsbyene ute på landsbygda hvor de massakreres og kastes ned i naturlige avgrunner. Titusenvis av døde var funnet i Eritrea og Tigray etter krigen sluttet, ofte ikke langt fra der disse bodde.

Det er kommet erklæringer om at Mekelle er blitt inntatt om kvelden den 28. november. Så langt er det ikke sett sterk og organisert motstand av TPLF-styrkene. Dette bekreftes ikke, men det har vært sett i flere uker at TPLF simpelt ikke klart å holde stand, og at de så ut til å være så uforberedt, at man ikke skiftet om sine våpnene fra kjente lokaliteter og tar forholdsregler i møte med en fiende som kjenne hver eneste krok i disses baser og som kan avlytte dem, TPLF og ENDF var ikke separat lenge nok.  

Dette er veldig vanskelig å tro det som Abiy hevder, uten Mekelle vil TPLF miste all makt og innflytelse, de kan ikke bare retirere og retirere, og etterlatt seg sitt folk som forbli i rådvillhet - det er den beste måten for å miste alt og enhver. Det finnes ikke baser som kan holdes, og man kan ikke holde ut i et land som er så normalisert, at geriljakrig blir en umulighet - da må man ha krigstilstand først. Om Mekelle er oppgitt uten motstand, er det positivt i seg selv ved at man kan unngå en fortsettelse av krigen, men på den andre siden vet man ikke hva etterspillet om Tigrays skjebne vil bli.

For om TPLF bare gi opp, er disses troverdighet oppbrukt. Abiy kan finne misfornøyde folk som holdt med TPLF, for å få dem til å ta hans side i forargelse over TPLF-ledelsen.

Hele verden rystes av sjokknyheten fra Etiopia, alle hadde ventet seg kraftige kamper og sammenstøter, - ikke - det. For 24 timer siden var de trioallierte i Wukro, så avansert de så raskt framover at de måtte ha funnet all motstand forduftet, og nådde byen Mekelle - med en stridsvogn tar det omtrent to timer å dekke avstanden på 33 km fra nord til Mekelle flyplass under en militæroperasjon, i fredelige tid ned til bare 45 minutter. Så kom ENDF og Abiy med erklæringer ved kl. 18 norsk tid om at de har inntatt og sikret Mekelle.

Dette er så ulogisk som mulig, ettersom man vet at TPLF hadde kjempet meget hardt, flere tusen er drept, og det finnes ikke mye visuelt dokumentering - endog erklæringer - om TPLF hadde mistet flere tusen menn, fanger, materiell etc. og etc. - hvorfor skulle man bare gi opp Mekelle uten motstand, ennå nektet å overgi seg? I det minst vet man at Tigray TV er tatt ut av luften, og det er opplysninger om at trioallierte styrker hadde praktisk talt ikke møtt sterk motstand nord for Mekelle.

Alle hadde ventet seg full krig. Ikke dette. En så rask erobring av Mekelle er svært ydmykende for TPLF som kan raskt finne seg isolert av rasende og forargede folk i et land som ikke er tilstrekkelig krigsherjet for å kunne tilrettelegge geriljakrig - spesielt ikke med konvensjonelle trente styrker og dårlige trente militsstyrker som hadde valgt å flykte som sett i Vestlandet. Det er som med Norge etter 9. april, tigrayanerne var helt overrumplet og uten av stand til å yte samlet motstand.

Senere vil man finne ut mer, men noe er veldig rart her.

Det er ikke kommet selvstendig bekreftelse på påstanden om Mekelle er tatt eller endog inntatt, selv ikke ambassader eller andre land har kommet med opplysninger som kunne avbekrefte/bekrefte det som Abiy har kommet med, nå påstår han at "militæroperasjonen er avblåst" - hva?

Prøver den etiopiske statsministeren å drive gjøn med hele verden, eller kopiere han den aserbajdsjanske president Alijev med å komme med uholdbare påstander (Hadrut var påstått tatt - dette vist seg å være snakk om et par SOF-soldater som kom dit og skjult seg i et forlatt låvebygg, byen ble tatt flere dager senere) under ideen om at man kan demotivere motparten og bekrefte egne suksess i ettertiden?

Det er gått flere timer, ingenting fra Mekele. Aktuelt, det er kommet meget lite fra alle vinninger øst for Vestlandet som kunne bekrefte de trioalliertes kontroll utover bare øremerkede valgte opptak, selv selvstendige bekreftelser var på et minimum. Som hvis man ødela all kommunikasjonselektronikk i de inntatte områdene i Tigray.

Om kvelden ble et område ved Asmara truffet med 4 raketter, sannsynlig av ilddrage-missilvåpenet som kan brukes fra PHL-03 våpensystemet. I den forrige natten var trolig fire til seks eksempler avfyrt inn i Eritrea, hvilken tyder på at TPLF kan ha tre PHL-03 TEL kjøretøyer som er ikke tatt eller ødelagt. Hittil under krigen har TPLF avfyrt mellom 16 og 20 TBM missiler mot flere lokaliteter i Etiopia og Eritrea. Bare en gang fikk man visuell dokumentasjon som vist rester etter noe som hadde diameter på mer enn 500mm, hvilken tyder på enten Scud eller "Ilddrage" av type BRE8 fra Kina. Det siste angrepet ved Asmara var likevel mye kraftigere enn før, kanskje en Scud?

Mange begynner å lure på hva det er som foregår. Selv Abiy burde være smart nok til å realisere at en slik fake news-handling kan være veldig skadelig for ham i Addis Abeba. Alijev fikk mye pepper slik at han ble så tilbakeholdende, at man var på etterkanten som sett med Shushi i slutten.

Total forvirring omkring Mekelle, selv TPLF og byens innbyggerne vet ikke hva som foregår. Til og med de angripende trioallierte er i uråd om den reelle situasjonen.

6 eksplosjoner var registrert i Asmara-området ifølge amerikanerne.

Det bare fortsetter i dag, en ICRC-kolonne som kom til byen, hadde interessant nok bemerket at de ser ikke tegn på militær kontroll og dermed er i uråd om hvem som kontrollere hva, selv om både TPLF og de trioallierte gi dem fripass fra Addis Abeba. Byen er stille, men soldatene utebli, og man vet ikke i det hele tatt hva det er som foregår. Selv andre land som vil finne sine statsborgerne i Tigray, har ingen anelse. Abiy gjør ingenting for å oppklare situasjonen selv hvis Mekelle skulle være under hans kontroll.

Aldri noensinne i mitt liv har jeg sett en slik kombinasjon av total forvirring, fravær på informasjon og så sterk hemmeligholdighet under en pågående krig; etter Abiy erklært å ha tatt Mekelle har krigen havnet i et svart hull bokstavelig talt.

1) Ingen vet hvem kontrollere Mekelle. TPLF gir motstridende signaler, den ene om at de forlot byen, den andre om de beskytte byen på utsiden. De trioallierte ment de kontrollere Mekelle uten å vise fram bevis eller endog triumfere med rundvisning for journalister.  

2) Angrepene på Asmara (to omganger) viser at TPLF er fremdeles kapabelt.

3) Et MiG-23 fly ble skutt ned 29. november av TPLF ved Abiy Adiy (de har mobile SA-2 SAM batterier, et par raketter settes på et stridsvognchassis som bare Etiopia er alene om), piloten tatt til fange.

4) Ved aften 29. november erklært TPLF å ha tatt tilbake Aksum og May Tsemre, og nådde byen Shire på nytt.

5) Om morgenen 30. november erklært TPLF å ha returnert til Wukro og slått tilbake offensiven mot Mekelle.

I mellomtiden er forvirringen blitt så total, at folk flest er ved å bli rasende over det totale fraværet på nyheter som er meget viktig for å orientere seg i krigstid, ikke minst hvor stridspunktene, de stridende militære og hvem som kontrollere hva - det er ved å bli uholdbart at Abiy har så effektivt holdt ned mediedekningen og stoppet selvstendige nyhetsformidling, at man endog i Addis Abeba ikke vet hva det er som foregår.

Dette er verdt en studie om hvor sårbart kommunikasjonsteknologien har blitt for et statlig inngrep. Under krigene i Mengistus tid var det alltid mulig å vite hva som skjer da kommunikasjonsmidlene som telefonnettverk, radiosending og kontakt med utlendinger knapt var mulig å kutte av den gang. Siden har man sett en større sentraliseringstendens også her i Norge - hvor det etter hvert blir mer og mer mulig å samle alt på få steder. I fakta, om en bombe gå av et bestemt sted i Oslo, vil hele Norge miste kommunikasjonsnettverket. Under opptøyer og brutal bekjemping av demonstrasjoner som i Myanmar/Burma var det oppdaget at myndighetene kunne slå av de digitale nettverkene som hadde avløst de analoge, men der desentraliserte nettverkene - slik at man raskt kan hemmeligholde begivenhetene. I Etiopia som ettpartistat hadde man nemlig valgt "den kinesiske metoden" ved å samle all kommunikasjon på et sted som kan manipuleres, og flere ganger i 2016-2020 var det oppdaget total mørkeleggelse i både hovedstaden og andre steder som i Amhararegionen hvor et kupp hendt i 2019.

Men nå er Abiy gått for langt; en slik mørkeleggelse under en pågående krig er selvskadende i møte med den internasjonale offentligheten om man ikke evnet å presentere - spesielt under en krig der folk flest trengte å orientere seg - og man vet fra historiens gang at om man mørklegge begivenheter fra sitt folk og deretter sine soldatene som kan komme i uråd, er det meget farlig som sett i det siste. Under den tredje Nagorno-Karabakh krigen i 2020 ble de armenske soldatene demoralisert av hysteriske løgnpropaganda som ført dem bak lyset, for dette måtte opptil 3,000 dø, med tapet av Shushi og en usikker fremtid.

Jeg har ikke sett på maken; nå vet ingen lenge hvordan krigen foregår, til meget stor skade for alle.

Tigré-styrkane skal ha trekt seg attende til fjella for å unngå øydelegging av Mekele (fransk fjernsyn). Alvorlege kringshandlingar har ein unngått i det siste, og takk for det. Om det vert geriljaverksemd i tida framover, kan vel ingen vita med visse. Krigsnivået kring i verda byrjar nærma seg det akseptable, skikkeleg fres for krigsdyrkarar er det  ingen stad  - og igjen takk for det!  

Det var litt mer fornuftig i motsetning til "fredsprisvinneren" som gikk åpent ut i media og truet med å teppebombe hele byen med 500 000 innbyggere. Byen har allerede vært utsatt for intens bombing i flere uker nå.

Skam skam skam! Det bør være mulig å trekke tilbake fredsprisen.

Gebremichael hadde sagt på Tigray TV som er aktiv på nytt, at han oppholder seg i akkurat Mekele, hvilken tyder på at byen ikke er tatt av de trioallierte. Istedenfor ser det ut som at TPLF-styrkene hadde brukt byen for agn for å lansere et motangrep som vant tilbake Wukro og gav egne styrker ekstra kraft for et vellykket angrep på Adwa/Aksum, dermed stabilisere nordfronten. De trakk ikke seg inn i byen, istedenfor omgår de flankene på de angripende styrkene som opplevd at de kunne gå inn i en åpen by bare for å få porten lukket bak seg - så disse bremses ned.

Nedskytningen av MiG-23 flyet tyder på at TPLF omsider er i stand til å bekjempe flystyrkene fra nord og sørvest. SA-2 er legendarisk som luftvernsmissil, men de færreste vet hvor stor dette missilvåpenet egentlig er - som et totrinns rakettvåpen med en "booster" har det en totallengde på 10,6 m og en vekt på 2,3 tonn - amerikanske piloter som kunne flyr sidelengs hvor størrelsen gjør det raske missilet ganske tregt, kalt disse "telefonstolper". Pga. størrelsen er SA-2 er stasjonært våpen, men i Etiopia hadde man våget seg på å gjøre dette mobilt, ved å kopiere HAWK-konseptet med utspredning av missilvåpensystemet. Dermed ble ett av disse svære beister satt på et stridvognchassis basert på T-55.

De gjort også det samme med SA-3 som er noe mindre, denne gangen ved å flytte rakettrampen for to missiler ovenpå et T-55 stridvognchassis. SA-2 har en rekkevidde på 45 km, mens SA-3 har en rekkevidde på 35 km. Bare Cuba har prøvd seg på noe liknende, men Etiopia har derimot gjort det av fri valg fremfor å bli tvunget som med Cuba etter Sovjetunionens bortfall. Digitalisering hadde gjort det mulig å flytte radar og ildledelsessystem på hjul, som oftest er tilhengervogner, og dermed kunne man spre ut enkelte chassiser med rakettrampene rundt om. Mye tyder på at de trioallierte har vansker med å finne disse.

Krigen er ikke over, langt ifra. I fakta; TPLF er ikke militært beseiret, og de er i konstant nærheten av Mekele som ikke kan sikres før den militære trusselen er nøytralisert.

Det er som med Napoleon i år 1809, han hadde den østerrikske hæren i sikte og kunne enten følge etter eller krysse øvre Donau for å fange dem, men valgt å avansere mot hovedstaden av politiske motiver - i ettertiden erkjente han at dette var en tabbe. For det gav østerrikerne tid og nye ressurser uten å miste sin hovedstad av syne ved å befinne seg på den andre siden av Donau. Dette fulgt til Aspen-Essling slaget som endt i et blodig nederlag og senere Wagram som ble et enda mer blodigere slag som endt i seier uten en avgjørelse i sikte. Hertug Karl som kommanderte østerrikerne, valgt å oppgi kampen da Wien ikke lenge var innenfor rekkevidde og et nytt nederlag tvunget ham til å innse at hæren ikke kunne overleve et nytt slag.

Situasjonen i dag minner så klart om året 1809, selv om ingen vet sikkert om Mekeles status. Napoleon var opptatt av å proklamere seg og krigens begivenheter - her ser vi ikke noe av dette hos noen av de krigførende partene.

Det begynner å gå opp for hele verden at Abiy hadde holdt gjøn med dem, ikke minst etter hvert som visuell dokumentering utebli i dag etter dag, og da Abiy påsto han "var i Mekelle og så hvor TPLF hadde flyktet", var det mange som bare himlet med øynene også i Addis Abeba, og det internasjonale presset har nå eksplodert for alvor. For Abiy hadde i mangel på egnede styrker hentet inn ogadensomaliske militsstyrker og deployert dem i Tigray - men dette åpner opp Ogaden for al-Shabaab i Somalia. Dette reagert AMISOM og USA på, og Pompeo bad om å få slutt på krigen.

For Mekele kontrolleres av TPLF som bare har trukket ut sine styrkene, ikke oppgitt kontrollen - de har trukket seg ut i vest til Abiy Abiy og Hagere Selam hvor et viktig veiknutepunkt ligger, derfra kan man når nordfronten i nord, opprettholde kontakt med vestre sentrale Tigray og bruke sidevegene dels beskyttet av terrenget ned til A2-vegen mot Wajafronten. Der har ENDF ikke avansert et skritt videre i møte med TPLF-styrkene, slik at disse har valgt å sende mindre kontingenter inn i Afarregionen, men der oppdaget de at TPLF hadde tatt fjellkjedene under egne kontroll fram til Abala og Desia øst for Mekele. Dette gjort det mulig for TPLF å danne forbindelsesruter gjennom regionen mot øst fram til Djibouti, slik at sivilister kan flykte i sikkerheten. Folket i Afarregionen er ikke fiendtliginnstilt, og ENDF står svakt der i et landskap som umuliggjør større militæroperasjoner.

Etter å ha sett kartet, kan man slutte seg til konklusjonen om at de trioalliertes front mot Mekele startet i byen Wukro 30 km nordvest, derfra går A2-motorvegen i sørøstre retning oppe på et meget steinede og krevende terreng ettersom en enorm kløftdal med flere hundre meter fall er i vegen; alle vegene fra nord må via May Mekden - og det finnes ikke opplysninger om dette tettstedet er tatt av de trioallierte. Flyplassen ved Mekelle må tars først før man kan gå inn i byen. Hele tiden med høye fjell mot øst, hvorfra man kan se ned på hele området helt opp til Wukro, med et stort vegnettverk som gjør det mulig å angripe ethvert angripende styrke på disses flanke. Det blir umulig å sikre Mekele uten å sikre de omkringliggende vegene mellom fjellene i vest og øst.

TPLF hadde åpenbart valgt en strategi der man vil unngå å la seg bindes ned på et sted og heller spre seg ut, men istedenfor i et "operasjonsområde" der man kan samordne de separate styrkene, opprettholdt et flytende forsvar i dybde og ha betydelige styrker i beredskap for å skape en "schwerpunkt", dermed holde de trioallierte gjettende. For ved å spre seg ut så mye, har man overstrukket seg og blitt sårbart mens TPLF kan konsentrere seg ved å være i sentralen. De kan ikke miste Mekele, men de kan ikke la seg bindes ned så lenge motparten har aktive flystyrker som er i stand til å beskadige dem. Mye tyder på at de trioallierte hadde slått seg gjennom ved bruk av teppebombardement på vitale punkter av TPLF-styrkene, til dette krevde det flyrekognosering.

TPLF reorganisere seg - og som hertug Karl i 1809 vil man ta opp slag når motparten gjøre sitt trekk. Ifølge ubekreftede opplysninger hadde TPLF-spesialstyrker (kommandosoldater) tvunget seg inn i Eritrea og utløst ødeleggelse blant EDF-styrkene, og i 1. desember skal de ha nådde Adigrat. De holder stand i sørfronten, og vil gjenvinne det tapte i nordfronten. Ved å ta Aksum og sette Shire under overvåkning har de blokkert vegen fra Badmefronten, og det er mulig at de vil slå seg gjennom til Rama/Tserona-grensen mot Eritrea. Dermed vil de trioallierte ved Mekelle bare ha en forsyningsrute tilbake, Senafe i nord.

Men situasjonen i Vestlandet blir bare verre og verre. I Humera ble en massegrav med 70 drepte funnet, ingen vet som sto bak massakren og gravleggingen.

Et kvinnelig medlem i TPLFs sentralkomiteen, Kerira Ibrahim, skal ha blitt tatt til fange ifølge Abiy-regimet. Hun skulle ha overgitt seg. I mellomtiden nektet Abiy å forhandle med TPLF, og ment det er en "politioppgave", men dette blir møtt med voksende forargelse og fortørnelse også i Addis Abeba. Mange ment at hvis han har vunnet, hvor har han ikke normaliserte situasjonen i Tigray?

TPLF har nok våpen, ammunisjon og matforråd for et halvt år, så de kan holde krigen gående i flere uker før det begynner å bli kritisk i møte med de trioallierte.

Glemt meg litt; i 30. november ble 3,000 til 4,000 krigsfanger tatt av TPLF 4. november da nordkommandoen oppløses, ført over grensen inn i Amhararegionen og løslatt. TPLF vil ikke mette disse ekstra munner, og har derfor sluppet dem fri. De var opprinnelig i Mekele fram til 28. november, da ble disse evakuert - dermed bekrefter opplysninger om "menneskelig skjold" - og ført til May Tsemre som ble gjenerobret av TPLF.

Dette kan ha hendt; de trioallierte lot til å ha gått inn for et fremstøt for å etablere kontrollen over Mekelle den 2. desember etter forsterkninger kom fram, det ryktes om 40,000 nye soldater - ved å sette Abiy Adiy i vest og Tenbien i øst under bombardement så man kan avansere ned mot storbyen. Dette besvares med voldsomme motangrep av TPLF på Wukro og dels Mekelle. Det er umulig å eliminere TPLF uten å ta Mekelle ettersom Adwa som avslørt av satellittbilder var omstridt 1. desember med brann, ødeleggelser og annet. For de trioallierte finnes det ikke en snarvei, de må forsere motstanden der den er sterkest.

Dette hendt lik etter Abiy inngikk en avtale med FN om å åpne en nødhjelpskorridor for FN inn i Tigray. Men fra et praktisk synspunkt er denne avtalen vanskelig å gjennomføre uten TPLFs medvirkning. For vegen fra Humera er ikke under kontroll, sørfronten i Waja har ikke flyttet seg, og alle vegene inn i sentrale Tigray går gjennom Eritrea. Der nektet Isaias å ha deltatt i krigen og er villig til å forhindre all publisitet om dette. Det ment at avtalen er til lite nytte, og kan ha blitt akseptert av Abiy for å legge skylda for den humanitære situasjonen i Tigray, på TPLF.

For det er oppløsningstendenser i Tigray hvor digitaliseringen har fulgt til at det er umulig å gjennomføre samfunnsfunksjoner (det er åpenbart at vi i Norge må få en slutt på denne sårbarheten som kan true demokrati og samfunnsstabilitet) som å ringe og ta ut penger, endog ordne vanlig handel. Flyktninger og sivilister drar nå vekk under voksende utrygghet etter hvert som TPLF milits tar opp kampene mot AMF styrker som mistenkeliggjøres for systematiske forbrytelser inkludert plyndring. Abiys erklæringer om å ha vunnet har fulgt til at man vil han må normalisere situasjonen ved å åpne opp kommunikasjonene på nytt. Men for hver dag ser man hvordan et internettknyttet samfunn gradvis, men sikkert faller i oppløsning, uvitenhet og mørkeleggelse - Tigray er ved å bli et skrekkeksempel for hele verdens digitalisert samfunn.

Nå er det bare rykter og atter rykter som påstander etter hvert som folk i Tigray begynner å returnere til eldre kommunikasjonsmidler som er mye langsommere, som hvis tretti år ikke hadde hendt. Disse forhindres av TPLFs politiske ledelse som ikke vil motivere fram egne styrker ved å vise fram militære vinninger eller motpartens overtredelser eller endog oppgradere krigens gang. Dette kan tyder på at TPLF i sitt iver om å forbli en del av Etiopia, samarbeider med Abiy om å holde sannheten om krigens gang fra verden, inkludert sitt egne folk. Dette er Komiske Ali om igjen som sett i Nagorno-Karabakh, det er lik ille å lyve som å ikke si noe ved å holde tilbake informasjon.

Situasjonen i Tigray bare forverre seg. TPLF kan ikke skifte om til gerilja som i 1991 - her burde det huskes at TPLF hadde dårlige meritter som gerilja ettersom de oftest ikke vant store seirer i år etter år, og først begynte å vinne etter å ha gått over i subkonvensjonell krigføring i 1984, tre år senere hadde de blitt en respektabel motstander for Mengistus styrkene. EPLF og TPLF i ettertiden var uenig om hvem som vinner i 1987-1991, men det var TPLF som vant kampen om Addis Abeba. TPLF kan ikke gjenta dette på nytt, de har dårlig med forsyninger fordi grensen mot Sudan uansett om den er tilgjengelig eller ikke, er under statlig kontroll av en regjering som ikke er fiendtligstilt som i 1974-1991.

USA støttet nemlig EPLF og TPLF indirekte gjennom Sudan som mislikt Mengistu og amharaimperialismen meget sterkt. I dag finnes det ikke utenlandske makter som kan gi omfattende assistanse til TPLF som er etterlatt til seg selv, med et mulig unntak i Kina - men der er Xi, som nå hisser opp til verdikonflikt med Vesten, blitt beryktet for manglende utenrikspolitiske investering pga. maktarrogante holdninger slik at mange i Beijing er ikke litt småirritert. Sudan vil ikke risikere krig og ustabilitet, og er tjent med at TPLF skulle tape, likedan med Djibouti og i Eritrea finnes det ikke nåde for gamle arvefiender. Men på den andre siden er Sudan blitt bekymret over situasjonen i Etiopia etter hvert som TPLF holder ut, og vet at om Abiy skulle roter det til, kan det bli farlig for Afrikas horn.  

TPLF holder dermed lengst mulig ut for å overleve.

Nå er det endelig bekreftet at ENDF-styrker har nådde Mekelle, men det ser mer og mer ut som at den er ikke annet enn en åpen by hvor de trioallierte ikke våget å ha store styrker utplassert der som litt mer enn en symbolsk gest. Mekelle flyplass hvorfra man kan omgå byen mot A2-vegen og videre mot vest er langt viktigere. Abiy har endelig tatt til fornuften og tillatt nyhetsformidling.

Men gamle mobiliseringsdepoter vises fram som krigsbytte, noe som er ikke lite merkelig ettersom regulære våpendepoter ligger ved Mekelle. Opptak fra disse depotene viser to fakta; for det første at TPLF ikke har mobilisert, noe som er merkelig - for det andre at Abiys folk ikke vil vise mer enn det som kan sees, for mye av våpnene og utstyret var enten utstilt eller for gammelt og har preg av å ha vært forlatt i lang tid. Hvor er kjøretøyene? Hvor er tyngre våpen? Hvor er fangene? Hvorfor vises ikke militærbaser og våpendepoter som var "befridd"?

I det minst vet man at TPLF holder stand i Abiy Adiy mot vest som sett av opptak som vist skader etter bombardement som for det meste var med rakettskyts. Det ser ut at det var ikke menn, men artilleri som gjør mye av grovarbeidet under krigen.

Nå som Mekelle er bekreftet, er TPLF påført et alvorlig slag. Det vist seg at tigrayanerne flest uansett om de støtter TPLF eller ikke, er ikke litt irritert over at de var latt i stikken.

Internettdekningen er tilbake, men det som har kommet ut 4. desember er blitt meget fordømmende; så meget at Abiy er kommet ut i alvorlig trøbbel - da han kom med påstander om at sivilister ikke var drept, kom det fra hospitalene i Mekelle at 27 har blitt drept og andre 100 skadet under kampene før TPLF trakk seg ut.

Dessuten kom det erklæringer og rapporter fra hele den okkuperte Tigray om omfattende, systematisk og meget voldsomme plyndring for hender på eritreiske soldater som plyndret enhver av verdi i industrianlegg og annet, og amharamilits som plyndret butikker, boliger og forretningskvarter - og etterlatt seg store ødeleggelser. Endog banker var ranet, det er meget store lovløse tilstander etter hvert som nød og utspredning av våpen - store deler av TPLF-militsen er oppløst - fulgt til anarki og kriminell eksplosjon. Dette fulgt til at situasjonen er blitt meget spent, i Mekelle gikk folk ut i protester og nektet å la de trioallierte entre storbyen av frykt for plyndring.

Dette fulgt til sammenstøter som endt i massakre, ifølge Tigray TV var 18 sivilister som prøvd å stoppe plyndringen i Inda Aba Guna, massakrert av trioallierte militære. Fly skal ha bombet Workaemba ved Abiy Adiy - der skal 85 sivilister ha blitt drept.

Tigray ødelegges.

TPLF lot til å ha styrket seg som et resultat, ettersom folket gav dem større assistanse enn tidlig. De skal ha gått inn i Mekelle på nytt for å stoppe plyndreringen, og stadige større deler av regionen kastes ut i strid. Fra Aksum har TPLF gjenvunnet kontrollen over Shire, men dessverre fulgt det til at eritreiske flyktninger blir sterkt utsatt; flere var tvangsrekruttert av EDF og satt inn som sivilmilits, som utløst represalier fra tigrayanske milits - eritreerne er ved å bli alvorlig truet.

Og nå er det klart at dronefly fra Eritrea under kontroll av Emiratene deltar i krigen - dette innbar at man har fått amerikansk godkjennelse for en slik krigsdeltagelse.

Tigrayanerne er nå ved å reagere voldsomt mot den omfattende plyndringen de utsettes for, og for den diskriminerte voldsbruken blant annet av amharamilits slik at man ikke lenge ser verken konvensjonell krig eller gerilja, men det som kan anspore fram en folkemotstand mot det som oppfattes som et brutalt okkupasjonsregime som tolererte anarki, plyndring og massemord mot folk flest. For tigrayanerne vant til et autoritært og velordnet samfunn med høy lydighetsvilje som Tyskland i eldre tid har dette kommet som et stort sjokk på dem. "Den midtetidige regjeringen" satt inn av Abiy besto av ikke-tigrayanere og få tigrayanerne - og har glimret helt med sitt fravær.

Nå er det helt umulig å hindre tilintetgjørelsen av Etiopia.

Ødeleggelsen av Tigray bare fortsetter og fortsetter, et sykehus i Mekelle var angrepet av ENDF militære som skjøt ned flere, drepte to menn og deretter plyndret sykehuset for verdisaker og medisin.

Ethiopia's Tigray crisis: Cutting through the information blackout - BBC News

Abiy har sluppet løst plyndrere, overgriperne og morderne på regionen som har blitt nærmest forsvarsløst etter TPLF valgt å oppgi de fleste byene inkludert Mekelle og retirert til Abiy Adiy-området som er under massiv flyangrep. Dette fulgt til konflikter og blodige sammenstøter etter hvert som sivilister gjør motstand og begynte med å angripe de trioallierte. FN meldt fra om at det er kamp over hele regionen slik at det ikke er mulig å få hjelp dit, og flere lokale hjelpearbeidere har blitt drept.

Nobelfredskomiteen må ta konsekvenser av dette; aldri før har man sett en så fatal feilvurdering i Nobelfredsprisens historie - og dette må få meget alvorlige konsekvenser. Selv nordmennene kunne ikke tro dette, og man har begynt med å få glid på snakket om å overføre Nobelfredsprisordningen til Sverige. I den 10. desember skal årets fredsprisvinneren feires. Men vinneren (Verdens Matvareprogram) kommer ikke; kanskje alle inviterte og disse som ønsket å overvære dette burde holde seg unna.

Jeg ser bare en utvei av denne katastrofen som mer enn noe annet har svekket prestisjen bak Nobels fredspris, folkemordet i Burma for hendet på Aung Suu Kyi som har innført et sant apartheid-regime i det siste, og Obamas nylige erklæringer om at han ikke fortjente prisen har fulgt til stormvær som bare forverrer seg med Abiy som aldri skulle ha fått fredsprisen. Komiteen må retirere, ALLE SOM EN, og Stortinget må utnevne en ny komite med et fast rådgiverlag som skal utdype de delikate sakene omkring kandidatene i ettertiden.

Abiy har bløffet seg til æren om å få utdelt fredsprisen til seg, ettersom det nå er kommet dokumentasjon om at "freden" mellom Eritrea og Etiopia i virkeligheten var et skalkeskjul for å eliminere TPLF og Tigray, hans "reformene" i de første månedene var ubetenkt - "den arabiske våren"-mentalitet (eller 2011-ånden) hadde slått til - og man så en sentraliseringspolitikk som risikere å sprenge Etiopia i stykker; i Asmara snakker Isaias om å "reintegrere" Eritrea med Etiopia - trolig i hensikten om å erstatte TPLF som "the Kingmaker" gjennom Abiy.

Abiy er ikke alene om ansvaret for krigen som har sendt Tigray ut i katastrofale omstendigheter; TPLF-partiledelsen har også gjort meget alvorlige feilvurderinger som skyldes det samme som med Abiy, arrogant provinsialisme i praksis. "Alle" er veldig overrasket over at TPLF-forsvaret gav etter så lett, det skal atskillelig mer enn luftangrep og kunnskap om eldre forsvarsverk til for å utløse noe som minner om et kollaps; avgjørelsen om å forlate Mekelle uten strid - og om å oppgi byene i nord - var rett it idiotisk fra et militært perspektiv, så lenge styrkene sto ved Mekelle kunne TPLF diktere krigen, men da det kom flere tusen trioallierte soldater dit i de siste tre dager, vist det seg at hele den østre sentrale Tigray har blitt oppgitt av TPLF.

Det blir mer og mer klart at TPLF hadde ikke mobilisert, hadde ikke forberedt seg på fullskalakrig, hadde ikke vært tilstrekkelig organisert for rask respons på utviklingen på feltet, i sør hadde man skikkelige ledelse, men i nord så man stadig hvordan TPLF retirert og retirert, oftest for å ikke få byer og fabrikkanlegg ødelagt under målrettede ild. Man hadde konsentrert seg om å føre krig med et absolutt minimum av skade på sivile og infrastrukturelle som økonomiske omgivelser. Til ingens nytte, dette plyndres og tars inn i Eritrea og Amhararegionen, og man forhindre ikke systematisk ødeleggelse av økonomiske sentrer under stridighetene. Det blir mer og mer klart at det bare kan være snakk om få titusener, opptil 30,000 til 35,000 menn på det meste, innenfor TPLF.

Why Ethiopia’s Tigray conflict won’t turn into a protracted insurgency – Martin Plaut

En noe kontroversiell artikkel her ment dette skyldes at man hadde satt for seg politiske målsetninger på et urealistisk grunnlag, ved å tro internasjonal investering gjennom press på Abiy vil virke, men her hadde TPLF feilbedømte USA på det groveste, og deretter ikke realisert at de ikke lenge hadde venner internasjonalt sett. Tapet av grensen mot Sudan var en stor katastrofe ettersom det isolerer TPLF fra resten av verden og dermed tillatt et fullstendig informasjonsgap. Dessuten hadde de ikke innsett at de trengte generaler og høytstående offiserer i ENDF - disse utebli i Addis Abeba og Somalia for langt vekk fra Tigray, og var blant de første som arresteres like etter krigsutbruddet. TPLF kan ha lansert provoserende gest og handlinger i hensikten om å internasjonalisere konflikten og trekke inn andre stormakter, men de innså ikke at Abiy støttes av reaksjonære krefter i USA, og at konflikten er simpelt for ung - slik at verden ikke kunne orientere seg før det var for sent.

Tapet av Mekelle uten å kunne gjenvinne den har svekket TPLF, som dermed mistet en halv million mennesker og betydelige ressurser i et land som nærmere seg sultetilstander i de mer rurale deler av regionen. Det er anarkiske tilstander, FN-personell var beskutt av vakter utenfor en flyktningleir og overfalt av ENDF-soldater i Mekelle hvor det nå er omfattende plyndring fra dør til dør i møte med en befolkning som har begynte med å flykte mot vest der TPLF holder til.

Nå er TPLF blitt trengt inn i området omkring Abiy Adiy under angrep fra øst, nord/nordvest og sør - deres forbindelsene med Waja er borte, trolig er TPLF-fronten der for lengst gått i oppløsning. De kontrollere Mai Tsemre, men har mistet Aksum. Alt som gjenstår er et radius på 60 km mot nord og vest, 35 km mot øst og sørvest - nok for at en stor hær kan slåss på lang hold, men da er man i realiteten omringet.

Militært sett er TPLF beseiret; feil strategi, politiske målsetninger der vold skulle provosere og avskrekke; manglende vilje for å slåss en hard og destruktiv krig og uforberedelse blant tigrayanerne og egne soldater hadde gjort krigsledelsen til en fadese uten sidestykke som ville ha gjort TPLF-kommandantene i 1991 ganske flaut. (de fleste døde fram til 2020) Nå risikere de ødeleggelse av sitt land som er satt meget langt tilbake, hele Vestlandet kan bli annektert av Amhararegionen og man vet ikke hva Isaias i Eritrea har planer om, men det er illevarslende at nordsentrale Tigray ikke er så utplyndret som resten.

Eritreans caught in dilemma over Tigray conflict - Eritrea Hub

Eritreerne selv er i et meget seriøst dilemma, på den ene siden hadde eritreiske soldater myrdet, ødelagt og plyndret skritt for skritt og vært meget brutalt mot tigrayanerne, på den andre siden blir soldater meiet ned uten nøling på vegne av et brutalt regime som ikke vek tilbake for å tvinge flyktninger tilbake til hjemlandet hvor de forsvant fra all oppmerksomhet.

Det er en halv million eritreiske flyktninger i Etiopia som nå risikere å bli tvunget tilbake til det meget hensynsløse regimet som sliter med å opprettholde befolkningen som stadig falt og falt - 270,000 på bare to år er meget ut av 3,5 mill. som kan være mye lavere fordi FN får offisielle folkeopplysninger som kan være forfalsket. I fakta, opplysninger om "seks millioner" eller "ni millioner" støttes ikke av Worldometers.info. Den voldsomme befolkningsveksten spesielt i 1993-2004 var en "babyboom" fant sted, hadde sørget for landet ikke blir helt tømt, men i år 2020 er den nye generasjonen nå voksent, og de fleste vil ut av det som er et fengsel - og det var lavere fødselstallene enn før, det har flatt ut på bare 0,95 til 1,10 siden 2013.

Da er det ikke så rart at Isaias vil ha samtidige flyktninger tilbake som Abiy hadde sagt seg villig til å arrangere "hjemreiser" for dem tross sterk internasjonal press.

Men i USA sies det nå at det er eritreiske styrker i Tigray, dette tyder på at man er i ferd med å snu - dessverre nok er det altfor sent; TPLF har tapt krigen. Men en ny energi i krigen er ved å piskes fram av Abiys tankeløs bruk av eritreiske soldater og amharamilits som plyndre og herjer skritt for skritt, og drepte dusinvis av sivilister som prøvd å stoppe dem. Tigrayanerne er ved å bli desperat, og man vet at deler av Mekelle er i allmenn opprørstemning hvor FN-ansatte er blitt meget dypt bekymret over utviklingen hvor soldatene mer eller mindre raner alt de kom over uten konsekvenser.

Nå begynner amerikanerne å bli meget sint; de har kommet med et kraftig krav den 11. desember om at samtidige eritreiske styrker må trekkes ut av Tigray med øyeblikkelig virkning og nå er Abiy i skikkelig trøbbel, for hvis USA skulle gripe massivt inn, vil det få alvorlige følger. For Djibouti er under USA (og Kina)s direkte innflytelse, og Emiratene vil ikke våge å sette seg i motstand ettersom selv MBZ vet Biden vil være mer intolerant enn Trump, som aktuelt ment Eritrea er ikke bedre enn Nord-Korea, en holdning som er ganske utbredt i Washington. Det er nå snakk om sanksjoner og humanitære straffereaksjoner i det smått.

For veldig lite kom fra Tigray, hvor det er kommet sjokkerende opplysninger om systematisk plyndring, ødeleggelse og fordrivelse - en million skal ha flyktet, dette er under en seksdel av befolkningen, som fant seg trakassert og okkupert av fiendtligsinnede uniformerte menn kalt "fano" (amharamilits) og eritreerne. Flyktningleirer tømmes ved å tvinge tusener ut på marsj til grensen så de kan deporteres inn i konsentrasjonsleirer - flere hundretusener risikere å få en grufull skjebne. Dette hendt til tross for at hjelpearbeidere og vakter drepes, og da FN-ansatte ble beskutt, anholdt og terrorisert for å holde dem unna.

Det er tydelig at Abiy kan ha planer om å lansere et hungersfolkemord på det tigrayanske folket fordi han hindret all handel mellom Tigray og resten av Etiopia, hindret nødhjelp og sabotere det viktige matvaredistribusjonsnettverket med omfattende plyndring og - titusener av soldater får nemlig ikke forsyninger, slik at de må livnære seg ved å stjele mat fra befolkningen! Gresshoppersverm og klimatiske endringer hadde fulgt til store problemer i forveien, Tigray kan ikke mette sin egne befolkning og må dermed importere mat fra resten av Etiopia. Dette er stoppet av Abiy. Titusener vil omkomme i løpet av de neste måneder om dette ikke stoppes.

Og en halv million eritreerne i Etiopia er i ferd med å bli samlet inn akkurat som jødene i Frankrike, da politi begynte å anholde alle kjente flyktninger og asylsøkende og deretter sendt dem til ukjente oppholdelsessteder som med titusener av tigrayanerne hvis skjebne er ikke kjent. Hundrevis samles på flyplassen for å flyr dem til Asmara. Dette fulgt til massive fordømmelser fra FN som raste mot dette, og som fikk amerikanerne til å våkne opp og innså hva det var som skjer, så massive menneskerettighetsbrudd hadde man ikke forestilt seg.

I resten av Etiopia begynner det å gå opp for oromofolket at de kan være nestemann, for det blir stadig mer og mer klart at Abiy vil gjenreise amharaimperialismen som modell for en sentralstat i Etiopia - som vil innbar at tre fjerdedeler av befolkningen kan bli fratatt sine rettigheter og selvstyremandater. TPLF tross sin maktmisbruk var overbeviste føderalister som mente utstrakt selvstyre er det eneste rette.

Ødeleggelsen av Tigray er ment for å sementere utviklingen av Etiopia inn i en sentralstat - og det lot til å være kommunistinspirert etter sann mønster av Eritreas totalitære sentralstatsidealen der Abiy vil renske ut det etniske mangfoldet akkurat som i Eritrea og skape en identitet - som egentlig vil betyr en retur til det etiopiske imperiet underlagt amharaidentitet. For Isaias kan dette være en triumf, og i Asmara kom folk i meget dyp sjokk da de hørte snakk om en gjenforening - Eritrea skal gi avkall på sin selvstendighet for å bli en del av Etiopia. Kan det mene at Isaias vil bli Etiopias hersker? Da er det ikke rart at USA må reagere, de hadde feilvurdert hele situasjonen.

Stridighetene fortsetter i Tigray, men TPLF svekkes for hver dag - folk flest trenger beskyttelse, og de får den ikke pga. ledelsen som har vist seg inkompetent.

Hva ****? Var det dette man utdelt fredsprisen til Abiy for?!! Jeg vil få Nobels fredspris returnert til Sverige fordi dette er skjensel og skam så det holde!

Nobelfredspriskomiteen har nå et stort legitimitetsproblem som MÅ få meget alvorlige følger - så langt har de holdt seg stille omkring Abiy, og brukt årets fredspris som skjerm for å unngå ubehagelige spørsmål som bare blir mer og mer aktuelt.

1) En halv million eritreiske flyktninger er i ferd med å bli deportert til en uvisst skjebne i Eritrea.

2) Tigray ødelegges; om dette fortsetter vil regionen som var Etiopias viktigste økonomiske motor, bli redusert til fattigdom med fatale konsekvenser for landet. 1 million er drevet på flukt.

3) Krigen mot TPLF fortsetter, Abiy Adiy og Tembien bombes daglig med artilleri og fly helt hensynsløst med dusinvis av drepte sivilister mens TPLF nedkjempes under voldsomme kamper.

4) Etnisk rensning i Vestlandet, okkupasjonsvelde i sentrale Tigray og snakk om å annektere to tredjedeler av Tigray inn i Amhararegionen.

Alt dette bunnet i "fredsavtalen" mellom Eritrea og Etiopia som hadde fulgt til fredsprisfordelingen som nå er ved å bli den største tabben som noensinne hadde blitt begått at det endog overgå faktumet om at Gandhi ikke fikk tildelt fredspris i sin tid!

Abiy organisere nå valg, hvor man har begynte med å manipulere mediene, holde vekk opposisjonelle og forvansket valgprosessen - slik at mange eksperter nå er meget skremt over utviklingen, selv ikke TPLF gikk så langt. I USA har alarmklokkene gått, mange som tidlig hadde støttet Abiy under ideen om å kvitte seg med TPLF fikk et realitetssjekk, og resten av verden begynner for alvor å bli bekymret, ettersom de husket godt skrekktiden da Dergen oppsto og hersket fram til 1991 - destabiliserte hele Øst-Afrika.

Demokratiseringsprosessen i Etiopia er ødelagt; overtatt av en sentraliseringspolitikk på keiserlige prinsipper hvor Abiy vil gjøre seg til Mengistu og Haile Selassies etterfølger, selv om Isaias i Eritrea har ambisjoner om å ta keisertronen. Dette vil sette demokratiet basert på etniske selvråderettsrettigheter som har sørget for freden og stabile tilstander i 1991-2016, i seriøs fare. Det er ikke dette demokratiforkjemperne hadde sett for seg, de ser nå en amharaimperialisme returnere.

Nobels fredspris var utdelt for å oppmuntre demokratisering i Etiopia og som belønning for avslutting av en krig; nå kan man trygt si at dette var den største feiltagelsen i komiteens historie NOENSINNE!

Merkelig nok kun et av disse som ikke Natoland selger våpen til. Nemlig Kina.  Noe som skulle tilsi at det ikke er det bandittlandet du påstår det er. Det er Nato som fører kriger og stedfortrederkriger på mange kontinenter. Har 75% av klodens militærbudsjett osv. Og det er vel kun i den hjernevaskede delen av befolkningen i våre land som har det synet at dette har med forsvar å gjøre, og ikke imperiebygging og stjeling av andres resurser.

En skal ikke sette så mye fot utenfor Natområdet før rimelig jordskjelvsikre skylapper trengs for ikke å forandre syn på den saken.

Og Nobell's fredspris har vel mistet mesteparten av den glansen den engang hadde. Turtallet til gamle Alfred i sin grav er nok anseelig.

Kina er verdens nest-største våpenprodusent og selger sine våpen skruppelløst til konfliktfylte områder i Afrika, Asia og Midt-Østen. Så jo, de er så definitivt en bandittstat.

Hehe. Vi vet da rimelig godt hvem som har sørget for våpen til det som er av Islamister og dritt, inkludert IS. Ikke engang på vanlige foretningsmessige vilkår. I tillegg til at vi har betalt lønninger og finansiert dritten.

Kina har vel som prinsipp at de ikke blander seg direkte inn i innenlanske konflikter.  Så jeg gidder ikke engang å sammenligne etikken bak. Kina er ingen engler. Men de hevder vel ikke være det heller. I motsetning til USA og Natoland.

Så Kina rekker ikke USA og Nato til anklene som bandittstater.

TPLFs forsvar i sør er nå brutt; ved 8. desember kom de trioallierte fram til den strategiske viktige byen Machew vest for Mehoni, og dermed tok kontroll over en del av A2-riksvegen mellom Addis Abeba og Mekelle. Dette betyr at det ikke lenge finnes egnede kommunikasjoner for rask forflytning mellom Wajafronten i sør og sentrale Tigray omkring Abiy Adiy som er blitt så meget omstridt, at de trioallierte ikke kom videre.

Vinningene i sør åpnet opp den søndre flanken for angrep fra A2 vegen gjennom Hiwane, selv om det er usikkert om ENDF-styrkene kan forsere fjellene underveis fra sør. Uansett er TPLF nå lukket inn i få enklaver som er blitt omringet, selv om infiltreringsstyrker drar ut for å overfalle kolonner og soldater langs kommunikasjonene med assistanse fra sivilister. Fra Shire prøver de trioallierte å ta seg fram til Zana for å bryte gjennom TPLFs nordre flanke, så det er en massiv knipetangoffensive på gang. Ved 14. desember er det meldinger om kamp ved Alaisa og Hagere Selam mellom Abiy Adiy og Mekelle, hvilken tyder på at Abiy vil binde ned TPLF i sentralen for å åpne opp for angrepene på flankene. Men veiene fra Shire og Adigrat mot Mekelle skal ha blitt angrepet av TPLF-avdelinger slik at all trafikk på disse har blitt stoppet, bare Røde Kors får passere gjennom.

Det er illevarslende meldinger om at de trioallierte kommer til å angripe sivilbefolkningen som har gjort motstand mot plyndring, nektet å adlyde okkupasjonsmakten og gitt vital assistanse til TPLF, for ikke-tigrayanerne evakueres fra Tigray og Abiy har indirekte sett gitt ordre til generalene om at de kan angripe sivilister "under dekning av at det tigrayanske folket må overrekke kriminelle til dem", dermed gjør dem til fiender. Det er meldinger fra Mekelle om at sivilister nå rekrutteres inn i TPLF i voksende sinne mot overgrepene disse var utsatt for. Som svar på dette vil Abiy avvæpne befolkningen, men dette er noe som kan få folk flest til å gjøre opprør. Flere hundre sivilister har blitt drept og skadet av trioallierte soldater som plyndret og ødelagt så meget, at endog hospitaler ikke er trygg!

I selve Eritrea er det sett tegn på oppreisning i det smått, den katolske kirken ber sine troende om å ikke kjøpe plyndringsgods tatt fra Tigray. Og massedeportasjonen av eritreiske flyktninger tilbake til  Eritrea har fulgt til uroligheter i befolkningen ettersom de fleste har venner og slektninger blant flyktningene, og at de ikke lenge kan flykte ut av sitt land. Og det er kjent at Isaias hadde snakket om å gjenforene Eritrea med Etiopia, noe som vekte sjokk og bekymring helt opp til toppen. Isaias har glemt hvorfor hans regime kunne ha blitt stående i lang tid, flyktningene fungerte som en sikkerhetsventil slik at misnøyen ikke skulle stige til eksplosive høyder, nå er denne lukket. Plutselig kan man ikke lenge flykte fra det meget restriktive og brutale tyranniet.

Så langt har det internasjonale samfunnet gjort lite, ettersom Biden skal overta i USA, og alle venter på ham. Men det begynner å bli klart at et massiv inngrep før eller senere vil bli nødvendig.

Og den burde begynne i Oslo hvor Jagland og hans kollegene må resignere med øyeblikkelig virkning. Disse er Thorbjørn Jagland, Henrik Syse, Berit Reiss-Andersen, Anne Enger og Asle Toje. De må kommer med en offentlig beklagelse og gå fra komiteen, for om utviklingen i Etiopia skulle ende i folkemord eller kaos for flere enn ett land, med mulig tap av flere millioner liv - har de gjort en handling som Alfred Nobel aldri vil akseptere.

Vidunderlig.

En grensekrig truer med å bryte ut mellom Sudan og Etiopia etter sudanske styrker rykket inn i en omstridt grenseregion som hadde vært demilitarisert på tjue år etter det var en opptining i forholdet mellom al-Bashir (som var fiende av Eritrea fram til han ble veltet i april 2019) og TPLF. For selv om regionen er sudansk, hadde amharafolk gjort krav på den og dermed ofte sendt representanter dit - derfor demilitariseringen, selv om tyveri for hender på væpnede sivilister var et stort problem. Dette avsluttes i november 2020 etter sudanske styrker under militæret som i det siste har kommet i konflikt med den sivile overgangsregjeringen, rykket inn, grenseovergangene stenges mens flyktninger fikk lov til å komme, og det er sett at sudanske militære i stigende grad konfronterte etiopiske militære som ville følge etter flyktningene.

I Fashaqa-området hadde en militær kolonne kommet til Jabal Abutiour, et fjell der grensen går, hvor de ble helt overrasket og påført alvorlige tap av etiopiske styrker i tirsdag 15. desember. Dette fulgt til at sudanske styrker grepet inn, bare for å bli utsatt for artilleriangrep. Stridighetene vedvarte i over to dager før det roet seg ned, men det er blitt klart at amharamilits hadde rykket inn i Sudan mot flyktningleirene og på omstridte områder. Sudan innrømt et tap på 4 drepte og et dusin skadede, men det er indisier om større tap.  

Det er ikke første gang sudanske og etiopiske styrker hadde sloss mot hverandre, fram til 2018 hadde al-Bashir og TPLF sterk interesse om å holde ned gemyttene og dermed aktivt prøvd å løse grensekonfliktene som svært ofte skyldes rovgrisk atferd av etiopiske sivilister i fruktbare og verdifull land, hvor det ikke finnes grensemarkører. Så sent som i mai 2020 ble byen Qadarif angrepet av amharamilits som drepte 5 sivilister.

Fashaqa-området ligger vest for byen May Kadra der et fjelltopp tjent som grensemarkør, bare få kilometer mot vest fra dette ligger fjellområdet hvor stridighetene fant sted. Det går en viktig vei der mot Wadi al-Hulaywah hvor et viktig damanlegg har blitt etablert, som blant annet sørget for vanning av omringsliggende land. Da ment det at Sudan ikke kan tillate en spredning av krigen inn i dette området, de hadde rykte inn for å unngå at TPLF skulle etablere baser der, og tok derfor flere TPLF-medlemmer i arrest, men de skulle også hindre amharamilits som har vært aggressiv fra Amhararegionen i sør, fra å fortsette mot vest. Det er gammelt kjent at Etiopia hadde lenge gjort krav på landet omkring elven Atbarah og floden Blånilen som hadde vært meget omstridt i 1800-tallet mellom datidens Sudan og Abyssinia. Etter Sør-Sudan skilt seg ut har dette landet blitt meget sårbart som et langstrakt fremspring, og dette har fulgt til bekymring i Khartoum som har store interesser knyttet til de to elvene.

Nå er store sudanske styrker mobilisert og sendt mot dette viktige grenselandet, og man er i full gang med å grave seg ned langs den usynlige grensen mot Tigray. Forholdet mellom Sudan og Eritrea hadde ikke forberedt seg i det hele tatt siden al-Bashir mistet makten.

Og om det ikke er nok; det er brutt ut en pågående stammekrig med preg av folkemord i Benishangul Gumuz-delstaten som grenset mot Sudan i nordvest og mot Amhararegionen i nordøst og øst. Det er et tynt befolket land med mye savanneterreng og våtmarkterreng mer lik Sudan på østbredden av Nilen, som hadde blitt utsatt for kolonisering og utbygging i nyere tid, ettersom det var den meste underutviklede delen av Etiopia. Utbyggingen har fulgt til voksende konflikt mellom stammefolkene og innflyttere som besto av oromo eller amhara, spesielt sistnevnt. Det har i meget lang tid vært urolig der fordi det pågår væpnede konflikter i østre Sør-Sudan uten stans, men i det siste var det sett flere og flere angrep på amharafolk.

Dette fulgt til at forholdet mellom de to delstater har blitt ført mot bristepunktet, et nytt angrep 15. desember hadde fått delstatsregjeringen i Gondar til å komme med trusler om at de vil gripe inn med militære midler. Benishangul Gumuz var opprinnelig underlagt amharafolket fram til 1991 formelt sett. I Addis Abeba er det seriøs snakk om at Vestlandet og Waja skal annekteres av Amhararegionen - og man vet at amharapolitikerne vil også ta delstaten i sørvest. I de siste tjue år hadde amharafolk dratt ut inn i Vestlandet - det er disse som sto bak urolighetene i grensen mot Sudan - og Benihangul Gumuz som Oromo slik at de etter hvert vekte fram motstand og i slutten vold. Dette hadde man registrert i Oromo hvor det nå er voksende bekymring over Abiys støtte til amharafolkets nasjonalistene.

Alt tyder på at Abiy har mistet kontrollen over sine amharaallierte, og er altfor opptatt med å styrke sin makt i Etiopia. Da sudanerne konfrontert ham over trefningene på grensen, realisert de at han ikke brydde seg om annet enn å signalisere falske signaler og nyheter - han inntok en forsonende holdning med gest og ord som de sudanske forhandlere straks gjennomskuet. Derfor er store styrker mobilisert, og de egyptiske styrker som kom til Sudan under en militærøvelse i november-desember er bare dels trukket tilbake.

I selve Tigray har TPLF holdt ut, men de er redusert til geriljakrig og subkonvensjonell krigføring som har omgjort hele sentrale Tigray til et slagsted med hundretusener av sivilister og titusener av soldater. Plyndringen bare fortsetter, nå blir såkorn og fedrift som folk flest trenger for å overleve, stjålet av eritreiske soldater som mer og mer ødelegge alt de kom over. Bare grenseregionene som Eritrea har gjort krav på, forbli intakt. På toppen av alt dette er nye gresshoppersverm sett i Etiopia og Kenya.

Det er nå brutt ut kaos for alvor i Afrikas Horn for første gang siden 1991.

Det er en pågående sudansk-etiopisk grensekrig på gang i Fashaqa-området, og hele grenselandet er nå i seriøs fare for å blusse opp i åpen mellomstatlig konflikt etter hvert som AMF/ENDF styrker kom til. Khartoum innrømt at "betydelige områder" hadde blitt okkupert av amharamilits. Egyptiske militære er i ferd med å bli involvert, og våpensmugling fra Sudan har skutt opp i været.

Åpen krig er brutt ut i Benishangul-Gumuz delstaten/regionen etter en massakre på 100 til 200 amhara i Belete Molla-området 23. desember, mye tyder på at det var delstatsmilitære BGMF (Benishangul-Gumuz Milita Forces) som sto bak. 8 offiserer ble arrestert og ENDF med støtte fra AMF (Amhara Milita Forces) har startet en militærkampanje uten regionsmyndighetenes samtykke, ved 25. desember var 42 "banditter" påstått drept. Istedenfor er det mye som tyder på at BG-regionen er ved å invaderes som med Tigray.

I selve Tigray er det kommet flere og flere bevis på at det foregår et folkemord, det er blitt så mange ubekreftede påstander om massemord, vilkårlig nedskytning av sivilister og drap på sivilister som protestert, at man må frykte at EDF fra Eritrea, ENDF fra Etiopia og AMF fra Amhararegionen er i full gang med å utrydde den tigrayanske delstaten gjennom massiv plyndring, ødeleggelse av infrastruktur/økonomi og drap på intellektuelle som aktive medlemmer av samfunnet. Det foregår en intenst avbefolkning, på satellittbilder og gjennom selvstendige kilder er det klart at meget mange landsbyer og mellomstore byer er blitt tømt. Uten spor etter beboere, i hele Tigray bodde opptil 6 millioner.

I Somalia er situasjonen i ferd med å komme utenfor kontroll etter Trump trukket ut sine styrkene og svekket AMISOM som mistet kontrollen etter Abiy uten forvarsling trukket sine styrkene fra Somalia. Ikke bare er al-Shaabab i ferd med å infiltrere Ogaden i Etiopia, de med hell klart å anspore fram en konflikt mellom Kenya og samlingsregimet i Mogadishu. Kenya hadde lenge støttet lokalmyndighetene i Jubaland som hittil var ikke i åpen opposisjon mot Mogadishu, men i høsten begynte en væpnet konflikt som endt med at Kenya tillate Jubaland-styrker på grensebyeme som Madera. En mellomstatlig konflikt er ikke lenge utenkelig fordi regimeendringene i Mogadishu i høsten etter Mohamed Hussein Roble overtok har fulgt til økt spenning med interessemakter som vil beskytte "sine" som Kenya for Jubaland.

Og samtidig har eritreiske militære i hemmeligheten kommet til Somalia, som en del av en farlig opptrapping i Øst-Afrika hvor det er oppstått veldig destabiliserende tilstander omkring Etiopia - som kan utløse en storkrig alle mot alle.

Mind over matter: Abiy Ahmed’s aim to “Pentecostalize Ethiopian politics” - Eritrea Hub

Etter hvert som Abiy Ahmed granskes, vist det seg at hans motiver og meget naive holdninger omkring maktatferd og politikk gjør ham meget uegnet for å innta statsministerposten - som han forresten fikk gjennom parlamentavstemning fremfor folkelig valg under ideen om å være en kompromisskandidat alle kunne eniges om - ettersom han er en "nyomvendt" mann som hadde sluttet seg til den evangeliske pinsetrosbevegelsen Mulu Wongel - og dermed er en av et lite fåtall evangeliske statsoverhodene som i Latin-Amerika og Afrika har blitt en kilde for voksende kritikk og fordømmelse med bibeltro, religiøs moralpolitikk, umoralsk maktatferd og kompromissløshet som intoleranse med "messias"-besettelse. Brazils Bolsonaro og den kristenevangeliske støtten til Trump i USA er meget grelle bevis på dette, i visse tilfeller er de kristendommens svar på islamistene.

Abiy nektet å forhandle og nektet å inngå kompromiss under ideen om at han er "messiaskongen" som skal redde Etiopia under troen om at den etniske føderaliseringsmodellen er dømt til å gå under, og dermed vil ha en sentralisering av Etiopia, men lot til å gå enda lenge ut enn hans amhara-allierte ved at man vil gjenreise "Guds utvalgt"-konseptet omkring maktlegitimitet som keiser Haile Selassie hadde (han var aktuelt den siste, alle andre absolutte monarker valgt forskjellige legitimitetsbegrunnelse i 1970-2020) - og som sett i USA, meget mange evangelister er tilhengere av konseptet om "Guds utvalgte konger", ved at makthaveren vil ha Gud på sin side. Dette var et typisk kjennetegn på europeisk monarkstyre i 1000-1850, den siste europeiske monarken som tvilsholdt på dette var tsar Nikolai 2. som var en sann katastrofe for sitt keiservelde. Evangelistene lot til å ignorere at pavestolen og protestantene bestred dette, og at revolusjonene i 1780-1870 kom av akkurat dette. Den siste som ment han var "Guds utvalgt" som kunne gjøre som han vil i Amerika, var Somoza i Nicaragua som slaktet titusener av sitt folk i 1978-79.

Som et resultat er den politiske situasjonen i Etiopia på randen av kollaps; til og med allierte av Abiy som Ambararegionen har kommet ut i voksende konflikt med en mann som mer og mer oppført seg som en fraværende konge enn statsminister. Da Haile Selassie mistet makten i 1974, hadde nemlig store deler av landet vært på randen av sammenbrudd helt siden slutten på 1950-tallet etter hvert som lokale makthaverne styrket seg og samarbeidsånden gikk i oppløsning etter hvert som sentralmakten enten bli for restriktivt eller for inaktivt. Akkurat som det ottomanske riket i 1750-1912. Mye tyder på at det kan være dette som kan bli Etiopias fremtid.

“Ethiopia is no longer a federal state. PM Abiy violently & methodically removed the leaders of Somali, Oromo, Afar, Amhara, Benshangul- Gomuz, and Tigray. Next step is a constitutional amendment to restore a unitary system. What follows next – peace or war – is anyone’s guess.”

Abiy tror Gud vil belønne den meste lojale troende, uten å realisere at økonomien er på vei nedover i Etiopia, og ettersom Tigray ødelegges samtidig som det er voksende uroligheter i BG og Oromia mens statsgjelden blir vanskeligere å nedbetale, er det svært lite som tyder på bedring. Isaias i Eritrea vil ødelegge Tigray og fikk lov til dette av Abiy som ikke fattet at han dermed ødelegge selve motoren for den nasjonale økonomien, ettersom det var i Tigray investorene hadde investert mest på i de siste tjue år - de fleste moderne fabrikker og handelssentre lå akkurat der i Tigray pga. TPLF. Som nå ødelegges.

Det skal arrangeres valg 5. juni 2021 for hele Etiopia, men stadig flere og flere tror nå at Abiy må fjernes fra makten, ettersom ødeleggelsen av Tigray og en delstatlig konflikt mellom Amhara og BG samt et generelt folkeopprør i Oromia som nå kan sees på horisonten, er ved å ødelegge det veldige landet. I mellomtiden lusker Egypt i bakgrunnen med seriøse planer om å invadere Etiopia i samarbeid med Sudan, noe som kan utløse en ny saudisk-emiratsk konflikt som sett i Jemen. For Saudi-Arabia støtter Egypt, og som i tur støttes av Putin.

Biden må dermed gripe inn, men Abiy har vist seg å være en katastrofe da man først ville ha ham, ettersom sterk ignoranse og ærgjerrighet hadde blindet amerikanerne i deres forhåpninger om å knytte Etiopia til seg bort fra Kina - TPLF var tross alt en pålitelig maktfaktor med et sunt alliansebånd med USA. Nå risikere de at Afrikas Horn vil bli lik destabiliserende som i 1974-1991. Det klokest er å få bort Abiy og stoppe sentraliseringen i Etiopia, da må man hjelpe ut TPLF og gjenreise status quo fra 2016, for om de ikke gjøre det, vil østafrikanerne av redsel for å se en retur av fortiden ser mot Kina i det lange løpet. Og kineserne følger med, de har svidd seg gjentatte ganger på Øst-Afrika, men har ikke blandet seg dypt inn i disses affærer.

Etiopia kastes ut i katastrofe som kan koste flere millioner liv, når Nobelfredspriskomiteen ikke vil reise kritikk, ta selvkritikk, trekke seg fra sine stillinger eller endog belyse hva følgene av utdelingen av fredsprisen til Abiy vil følge til, kan man hente fram rasismekortetettersom det dreier seg om et afrikansk land med fargede folk. Og det kan bli nødvendig om de ansvarlige nordmennene som sto for fadesen i 2019, ikke vil beklage seg eller tar konsekvensene.

Vil de at Nobels fredspris må returneres til Stockholm om det bryter ut folkemord i Etiopia og destabilisering med millioner av ofre i den nære fremtiden? Utløst av akkurat en politisk avtale mellom Abiy og Isaias som i virkeligheten var for å ødelegge TPLF i slutten - som belønnes med fredsprisen? Tigrayanerne som kritiserte dette i det forrige året fikk rett.

Uvitenhet, ignoranse og kraftige fordommer var det som fikk komiteen til å gjøre en feil som ikke kan unnskyldes.

Nå vet vi hva slags ballistisk missilvåpen var brukt under krigen, det tok ganske lang tid - men ENDF innrømt i slutten våpensystemets eksistens ved å avsløre et erobret TEL-kjøretøy som så ut til å ha blitt skadet ved feil, i Mekele. Det vist seg å være et kinesiskbygd rakettbærerkjøretøy av type Wanshan WS2400 8x8 som kan avfyre forskjellige rakettvåpen, i Etiopias tilfelle A-200 med rekkevidde på 100 km og M-20/DF-12 med rekkevidde på 280 km/402 km.

Ethiopia Map på Twitter: «The ENDF has captured containers+vehicles of rockets+missiles used by the TPLF First pic looks like an A-200 MRL (heavy rocket artillery) and the red tube+vehicle looks like M-20 short range ballistic missiles Both are Chinese made, acquired from defected Northern Command units https://t.co/9A04GPYGEk» / Twitter

Bildene av ammunisjonen og TEL-kjøretøyet kan tyder på at TPLF hadde minst et par TEL kjøretøyer under krigen, men også at de kan ha blitt oppgitt så snart Mekelle ble oppgitt. Det tok en måned før ENDF innrømt de har erobret dette våpensystemet.