Nå for tiden diskuteres utroskap i litteraturen, det er alltid en tredjepart som lider, heter det. Men hva da med oss som ikke er murere i et samfunn gjennomsyret av mureri! Vi er virkelig en uskyldig tredjepart, som ingenting aner om hvorfor folk snur ryggen til, forholder seg ubegripelig tause, fremmede som i en samtale plutselig ser på deg som om du er fra en annen planet, ekskluderer i stort og smått, påfører veldig psykisk skade, også på sine egne medlemmer, forårsaker selvmord, er en kilde til alvorlig kriminalitet, terrorisme, de voldsomste verdenskriger, Jung hyller SS som et forbund av riddere (riddere, akkurat; murere), som behersker de blinde masser. Hans antisemitisme er konsekvent. Indogermanerne har røtter i jorden og det primitivt-autentiske, jødene er et nomadefolk som trenger en vert for å blomstre (altså parasitter). Jødene er intellektualistiske og bløtaktige, i motsetning til særlig germanernes barbariske styrke.
Av og til støter jeg på mennesker som er gode, ikke-mureriske, de har den naturlige åpenhjertelighet mellom mennesker, og har merket meg visse fortellinger Felles for dem er erfaringen av det forferdelige, mureriske raseriet, jeg kan ikke her gå i detaljer men det har ingenting med familieforhold å gjøre, men det er en alldeles forferdelig opplevelse for oss som blir utsatt for det, raseriet kommer helt brått, helt umotivert, og er fullstendig hensynsløst, dog ikke voldelig. det er bare de to tilstede. Antagelig er det visse situasjoner der den onde (mureren) ikke er herre over situasjonen som utløser dette irrasjonelle, forferdelige raseriet, med en utrolig kjeftbruk, uten noen rimelig årsak. det er selve mennesket utenfor mureriet de hater så dypt og inderlig.