Dette problemet er like gammelt som sporten selv - vi har eksempler helt tilbake til gamle Hellas der boksere ble fete og late mellom kampene sine.
Men det vi har sett i de senere år er at det nå forekommer langt oftere enn tidligere at tungvektere stiller til kamp, enten i dårlig form eller rett og slett overvektige.
Tidligere var såkalte "blubberweights" eller "overweights" mer eller mindre en sjeldenhet.
Et titt på gamle rankinglister viser at det dukket opp ca. 1-2 pr. tiår frem tom. 1970-tallet.
Deretter ble de mindre sjeldne - mange av oss husker feks. Tony Tubbs og Tim Witherspoon fra 1980-tallet, og Riddick Bowe og George Foreman på 1990-tallet.
Men på 2000-tallet har vi sett en eksplosjon av "overweights" i tungvektstoppen.
David Tua, Hasim Rahman, Kirk Johnson, Lamon Brewster, Corrie Sanders, Sam Peter, Shannon Briggs, James Toney, Chris Arreola, Sergei Liakhovich og Ruslan Chagaev har alle stilt til kamp med magen hengene over buksekanten ved flere anledninger.
Det verste tilfellet var muligens Kirk Johnson da han møtte Vitali Klitschko i 2002.
Etter å ha gjort sine beste kamper på rundt 105-108 kilo, veide han inn på utrente 118 kilo til sin største og viktigste kamp.
Jeg glemmer aldri Larry Merchant sin kommentar da Klitschko bombet han i senk allerede i andre runde - "...And the whale has been harpooned".
Klassisk!
Nå er det riktignok ikke slik at man må være slank og ha store muskler for å være i form - hverken Larry Holmes og Joe Frazier så ut som supermenn, men de er sannsynligvis blant de mest konisjonsterke tungvekterne gjennom tidende.
Tilfellene jeg viser til her er eksempler der vi så en helt tydelig forskjell på tempoet og aktivitetsnivået som bokserne holdt i ringen når de møtte opp i form kontra ikke i form.
Konklusjonen er vel at det er flere tungvektere i dag som lider av overvekt eller har spiseforstyrrelser enn hva tilfellet var tidligere.
Det er i hvertfall hva de som har forsket på dette har konkludert med.
-KOKid-