Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Tungvektshistorien

NYTT TEMA
selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
01.05.15 15:31

Jeg har planer om å skrive om tungvektshistorien i boksing fra 1880 årene og frem til ca. år 2000 på dette forumet. 

Etter min mening er historien om de forskjellige tungvektsmestrene den mest fascinerende historien innen sport.  I mange av disse hundrevis av kampene om tittelen har det vært en underliggende tema som kunne ha dreid seg om religion, politikk, rasisme m.m.  Ofte det gode mot det onde.

Jeg vet ikke om det er noen interesse for å lese om de forskjellige mestrene fra Sullivan og oppover.  Og fortellingen vil nok ta måneder å skrive, da dette vil bli en hobby som jeg tar innimellom.  Finns det noen respons der ute?

livegoat

Innlegg: 456
livegoat
01.05.15 21:59

Jeg er veldig interessert i hvertfall!

CharlieA

Innlegg: 1292
CharlieA
01.05.15 23:51

Kjør på, Boksehistorie er morro!

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
03.05.15 10:28

Da starter jeg serien om tungvektsmestrene.

John L Sullivan - The Boston Strongboy.

Sullivan var den som fikk med seg overgangen fra "bare nuckle" til å bruke hansker i kampene.  For folk som var vant til å se boksere slå på hverandre uten hansker, ble en boksekamp med hansker mer som en putekrig.  Og det var ikke fritt for at det ble en del murring ute blant publikum.  Men verden gikk fremover, også i 1890-årene.

 

Sullivan erobret tungvektstittelen fra irske Ryan i 1882.  For å få Ryan inn i ringen måtte S stille med en garantisum på 2500 dollar.  Det ble lettere for Sullivan å få Ryan ut av ringen igjen.  Det tok ham ni runder.  j

 

Ingen sportsbegivenhet til da hadde trukket så mye oppmerksomhet som denne tittelkampen.  Reportere fra hele verden stilte opp i Mississipp City denne februardagen.   Forfatteren Oscar Wilde dekket kampen for en engelsk avis.  Etter at Sullivan vant tittelen, ble han verdens første virkelige sportshelt, og den rikeste.

 

Sullivan forsvarte Tittelen i ti år helt til han tapte Tittelen, og da med hansker.

 

Sullivan ble født av irske foreldre i 1858 i Boston.  I ungdommen prøvde Sullivan seg på flere jobber, han var innom rørlegging, prøvde seg som lærling i tinnstøping og muring.  Men et hett humør og to never sørget for at han aldri sto lenge i jobbene. 

Sullivan var også innom baseball og amatørboksing.  Og som bokser fikk han etter hvert ryktet for å ha krutt i nevene.  Og han opparbeidet seg et skyhøyt ego.  Ikke en ulempe i boksing.  Når han entret en bar, og det var ofte, hauket han ut:  I can lick any son og a bitch in the world!  Det var ingen overdrivelse.

 

På sine hyppige barbesøk spurte han ofte om hva som var drikkerekorden i lokalet.  Denne rekorden sto ikke lenge etter at Sullivan hadde vært i baren en stund.

 

Og han praktiserte boksingen også utenfor ringen, noe som medførte hyppige besøk i retten.  En gang bøtela en dommer Sullivan for 100 dollar for at han hadde slått til en konduktør som hadde nektet Sullivan å ta med hunden sin om bord i en trikk.  Dommeren spurte Sullivan om han ville be offeret om unnskyldning.  Greitt, svarte Sullivan, men la meg først slå ham en gang til og gi meg 200 dollar i bot.

 

Etter at Sullivan ble verdensmester, begynte han å turnere i variete-teater.  Blant annet spilte han i dramaet "Kind hearts and willing hands.  Det ble sagt at Sullivan var en bedre bokser enn skuespiller.

 

I 1887 dro han til London og gikk oppvisningskamp, ringside satt Prinsen av Wales, den senere kong Edward Vll.  Sullivan ble venn med datidens nobiliteter.  Med den senere president Teddy Roosevelt, president Taft og baron Rothshild.  Baronen arrangerte en av Sullivans kamper på sitt gods i Frankrike.

 

I 1889 forsvarte Sullivan Tittelen mot Kilrain i Ritchburg.  Kampen fant sted 8. juli i glohet varme.  Bataljen gikk over 75 runder og den varte i 2 timer 16 minutteer og 23 sekunder - uten hansker selvsagt.  I 75. runde klarte ikke Kilrain å stable seg til midten av ringen og Sullivan ble utropt som vinner.

 

Sullivan bokset mot alle som var villige til å stille opp.  Men han unngikk en mann, den fargede Peter Jackson.  Jackson var en meget dyktig bokser og han var en naturlig utfordrer for Sullivan, men Sullivan nektet å møte ham.  "Det er ikke rett for en hvit mann å slåss mot en svart mann," sa Sullivan.  En vanlig innstilling på den tiden.

 

I 1892 ble Sullivan utfordret av Gentleman Jim Corbett.  Publikum forbinder ikke en bankfunksjonær med boksing.  Slik var det også i 1892.  Corbett var bankfunksjonær.  Sullivan, nå med belg, var skyhøy favoritt før kampen.

 

Etter at Sullivan tapte Tittelen ble det mindre boksing og mer drikking.  Sullivan tapte Tittelen, men han vant etter hvert over Kong Alkohol.  I 1905 i Terre Haute bodde Sullivan på et ettroms over en bar, herjet og blakk.  I et lyst øyeblikk stablet han seg ned trappen og bestilte et glass whishy.  Han hevet glasset, skålet med seg selv og med folket i lokalet, deretter helte han whiskyen i en spyttebakke.  Sullivan smakte ikke en dråpe alkohol etterpå. 

 

Sullivan var en celebritet som ble tatt frem i store stunder.  Han  døde i 1918.

 

Forfatteren og boksehistorikeren Nat Fleischer har regnet ut i sin bok "Champion of Champions at Sullivan tjente 1.221.320 dollar i sin karriere som bokser og varieteskuespiller.

Sullivan var gift to ganger, sist med Katy Hawkins.

 

Kilder:  Nat Fleicher: "John L Sullivan."  Harry Carpenter:  "Boxing."  Henry Cooper:  "The great heavyweights."

 

Forts.

JoseLC

Innlegg: 1804
JoseLC
03.05.15 23:53
selekovitten: Finns det noen respons der ute?

Jeg er lutter øre. Hvor ble det av KoKid forresten? Han hadde supplert uten problemer.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
04.05.15 12:58

Ja, hvor ble det av KO-kid?  Jeg savner ham sterkt.

Med hans boksekunnskaper føler jeg at han kunne skrevet mye mer detaljert og spennende fortelling om tungvektsmestrene enn undertegnede.  Håper KO-kid snart gir lyd fra seg, så kan vi kanskje supplere hverandre.

CharlieA

Innlegg: 1292
CharlieA
04.05.15 13:23

Lutter øre, som sagt setter pris på slikt ;)

KO-kid forsvant brått. Håper han melder seg på igjen en dag.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
06.05.15 00:07

Ny mester blir presentert:  Gentleman Jim - Jim Corbett.

Corbett vil bli husket som den første mester med hansker.  Og han vil også bli husket som en bokser som brukte hjernen like mye som nevene i ringen.  En danser og en stilbokser av rang.  Og generasjonene etter ham ville kopiere stilen hans.  Og Corbett trakk kvinner til kampene, det var noe nytt.

 

Corbett ble født i San Fransisco i 1866 av irske foreldre, en av 12 barn.

 

Corbett fikk jobb som bankfunksjonær i sin hjemby, på fritiden bokset han.  Og han hadde en strålende amatørkarriere før han valgte å bli proff i 1884.

 

I motsetning til sin forgjenger, Sullivan, valgte Corbett å bokse mot den fargede Peter Jackson.  Kampen mellom de to fant sted i 1891.  Det ble en maratonkamp som varte i 61 runder, da var begge så utslitt at kampen ble erklært uavgjort. 

 

Etter at Corbett ble mester, skrev Jackson et brev til Corbett der han utfordret ham.  Corbett var ikke uvillig, og han insisterte på at kampen skulle gå i sør, i Jacksonville.  Kanskje et politisk trekk fra Corbett.  Dette var 30 år etter borgerkrigen.  Jackson nektet å bokse i sørstatene og kampen ble aldri noe av.  (Kings of the Ring side 40)

 

Senere skulle Corbett delta i søket etter et hvitt håp som kunne ta tilbake tittelen fra den fargede mesteren Jack Johnson.

 

4. juli 1891 gikk mesteren Sullivan og Corbett oppvisningskamp i Grand Operahouse i San Fransisco før Sullivans turne i Australia.  For å gjemme belgen sin, insisterte Sullivan på at motstanderne skulle bokse i aftensdress.  I den oppvisningen fant Corbett ut at det eneste mesteren hadde å tilby var en vill høyre.

 

Tittelkampen mellom de to fant sted 7. september 1892 i New Orleans.  Dette var en boksegalla - "Carnival of Champions" som gikk over tre dager.  Gallaen inneholdt tre tittelkamper.  I fjærvekt vant den fargede Dixon "The Little Chocolade" over Jack Shelly.  Billettinntektene ble på over 60 000 dollar.

 

Tittelkampen mellom Sullivan og Corbett ble en kamp mellom en bokser med ungdommelig fart og stil mot en slugger med kraft som tapte seg utover i rundene.  Corbett var en lur stilbokser som sirklet rundt den massive mesteren som rushet fremover i håp om å treffe dette brysomme vesenet foran seg som aldri kunne stå i ro.

I 21 runde var det slutt, da ble Sullivan slått ko.  Etter at han hadde fått stablet seg på beina og fått igjen pusten tok han ordet og uttrykte at han var glad for at han hadde tapt tittelen til en amerikaner.

 

Nå hadde boksesporten kommet inn i mer siviliserte former og heretter ville kampene tiltrekke seg alle samfunnsklasser og begge kjønn.  Men publikum ville aldri tilgi Corbett for å han slått ut folkets store idol, Sullivan.

 

I mars 1897 gikk Corbett i ringen for å forsvare tittelen mot engelskmannen Fitzsimmons.  Fitzsimmons var mellomvekter, og Corbett mente at han ville få en lett jobb med å forsvare tittelen.

 

Kampen fant sted i Carson City.  Sheriffen i Dodge City, Bat Masterson var timekeeper og westernhelten Wyatt  Earp patruljerte rundt ringen med sin seksløper for å forsikre "fair play."  Hele kampen ble filmet, den første i historien.  Edison-folkene hadde konstruert et spesialkamera for denne spesielle anledningen.  Kampen kan sees på You Tube.

 

Kampen endte med at Fitzsimmons fintet en høyre til haken, da Corbett hevet guarden, satte Fitzsimmons inne et støt mot Solar Plexus som paralyserte Corbett.   Og han ble telt ut i 14. runde.  "Solar Plexus-slaget" var født.

 

Corbett begynte som mange mestere før og etter ham på teaterscenen.  og ulikt andre boksere fikk Corbett gode kritikker som skuespiller. 

 

Corbett fortsatte å gå kamper etter at han tapte tittelen.  I mai 1900 på Coney Island gikk han mot den nye verdensmesteren, sluggeren Jeffries.  Corbett brukte fotarbeidet for å unngå sluggerens slag, men i 23. runde greide Jeffries å innhente ham og slå ham ut. 

 

Corbett var gift med Olivia Lake, senere med Jessie Taylor med artistnavnet Vera Stanwood. 

 

I sine memoarer skrev Corbett at han likte å lese bøker, Edgar Allen Poe og James Whitcomb Rily var favorittene.  Men han kunne også sette seg ned en halvtime og lese Shakespeare.

 

Corbett døde av kreft i 1933. 

 

I boken The World Heavyweights skrive forfatteren Mc Callum at Corbett hadde en svakhet som bokser, han manglet killer-instinktet, det var ingenting brutalt med Corbett.

vif_support

Innlegg: 9588
vif_support
06.05.15 10:13
selekovitten: Sullivan erobret tungvektstittelen fra irske Ryan i 1882.  For å få Ryan inn i ringen måtte S stille med en garantisum på 2500 dollar.  Det ble lettere for Sullivan å få Ryan ut av ringen igjen.  Det tok ham ni runder.

Var vel for øvrig Ryan - Sullivan matchen Jesse James og broren Frank James var tilskuere til tross for at de var ettersøkte ?

 

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
10.05.15 17:40

Ny mester:  Ruby Robert - Bob Fitzsimmons.

Det var ingenting imponerende ved Fitz, han var skallet, tynn og fregnet.  Men han var mellomvekteren som slo ut fullvokste tungvektere i tur og orden:  Maher, Ruhlin, Sharkey.  Stilen hans var gammeldags, fra "bare nuckle" perioden, overkroppen tilbakelent, hodet høyt og venstre fot langt foran resten av kroppen.

 

Før VM-kampen mot Corbett trente Fitz kondisjon ved å springe rundt Central Part i NY sammen med sin venn, kaninen Yaroum.  Etter løpeturen bar det inn på hotellet Barthodi der han gikk runder på slagsekken.  Fitz var tidlig ute med intervalltrening.  Han sprang i max fart mellom to telegrafstolper, gikk mellom de neste to før det var full fart igjen, miles etter miles.

 

Fitz var født i Engalnd i 1862.  Han emigrerte med familien til New Zealand der han begynte i smedlære.  Og det var ved ambolten han trente opp armmusklene.  han begynte å bokse i N Z, men flyttet til Australia der miljøet var større.  Der havnet han i samme stall som Peter Jackson.  Ferden gikk videre til Statene med kone og tre barn.  To av barna døde og kona fikk heller ikke leve lenge i Statene, hun døde ikke så lenge etter barna.

 

I 1891 vant han mellomvektstittelen ved å slå ut den eminente bokseren Nonpareil Dempsey.  Fitz gikk også kamp mot tungvekteren Maher.  Guvernøren i Texas nektet de to å bokse på texansk jord, derfor gikk kampen på en sandbanke i Rio Grande, på mexikansk grunn og Fitz vant kampen.

 

Fitz var blitt gift igjen og han dro på turne i Statene.  Etter tre uker var han skilt og gift på ny, nå men en kvinnelig akrobat, Rose Julian, hun var søster til Fitz' manager, Martin Julian.  Men alle var lykkelige.  Den forsmådde ex-kona giftet seg like godt med manageren Martin.

 

I 1897 bokset Corbett og Fitz mot hverandre om verdensmestertittelen.  Kampen gikk i gullgraverbyen Carson City.  Før kampen ble Rose intervjuet av journalister og hun fortalte at min Bob kan slå ut hvilken som helst irre uten å bli svett.  Corbett hadde irske foreldre.  Og Rosie la ut videre -og dette var myntet på Corbett:  "Alle irer er pushovers - svake motstandere, og den svakeste av dem alle har kommet over til Statene." 

I 6. runde i VM-kampen ble Fitz sendt ned i knestående av Corbett.  Rosie spratt opp fra stolen og ropte:  "Kom deg opp elskede og slå ham i magen."  Fitz gjorde alltid som kona sa, men han hadde store vanskeligheter med å bevege seg gjennom rundene.  (Weston:  The heavyweight champions.  Side 35.)  I 14. runde kom sjansen.  Fitz fikk inn et voldsomt støt mot solar plexus.  I det Corbett begynte å vakle fikk Fitz inn en høyre mot haken og Corbett var paralysert og ble telt ut.  Solar plexus, to ord som bare medisinsk personell hadde hørt om.  Nå ble ordene tatt i bruk av boksejournalister.

 

I denne kampen tjente Fitz 15000 dollar pluss 13000 for filmrettighetene fra Edison Picture Company.

Nå ble det nye turneer på Fitz.  Som så mange mestere før ham brukte han mer tid på teaterscenen enn i ringen.

I 1899 måtte han i ringen igjen og forsvare sin tittel, denne gang mot sluggeren Jeffries.  Jeff hadde gått bare 13 kamper og Fitz så på ham som "easy meat."  Fitz feiret seieren på forskudd kvelden før med pjoltere.  Men det ble en katastrofe.  Kampen endte med full uttelling av Fitz i 11. runde.

Fitz fikk en returkamp mot Jeff i 1902.  Fitz mente at han hadde lært mye i første kampen, det var om å gjøre å holde seg på avstand fra klubbene til Jeff.  Og Fitz sirklet rundt mesteren og prikket inn slag.  I 3. runde var Jeff dekket av blod fra nesen og kutt rundt øynene.  Men blodet tappet ikke mesteren for krefter.  I 8. runde var det god natt for Fitz.  Men den gamle mester ga seg ikke.  15 måneder senere ble han lett tungvektsmester ved å slå ut Gardner.

 

To tragedier rammet Fitz i ringen.  I 1894 fikk han inn et hodeslag og deretter et slag mot hjertet på motstanderen Riordan.  Riordan havnet i koma og døde senere.  I 1903 skulle tragedien gjenta seg og offeret var Coughlin.  Han ble telt ut i 1. runde og reiste seg aldri mer.  Kona Rose døde fra ham og deres tre barn på samme tid.  Disse tragediene så ikke ut til å påvirke Fitz. 15 dager etter Coughlin-kampen var han i ringen igjen.  Og tre måneder senere var Fitz gift på nytt, nå med sangerinnen Julia Giffard.  Julia forlot ham senere på grunn av for mye whiskydrikking som hun sa.

I 1907 gikk Fitz en kamp mot den kommende mester, den fargede Jack Johnson og Fitz ble slått ut i 2. runde.  Fitz fikk respekt for Johnson og han ble ikke med i jaktlaget til blant annet Corbett og forfatteren Jack London på et søk etter et hvitt håp.

Siste kampen gikk Fitz i 1914.  Hans siste kone het Temo Ziller og sammen med henne begynte han å reise rundt og forkynne evangeliet.  Fitz døde av lungebetennelse i 1917.

Ekspertene er uenig om Fitz var en god bokser.  Men han hadde et godt forarbeide, god timing og en perfekt avstandsbedømmelse.  Og han var mellomvekteren som ble verdensmester i tungvektsboksing.  Kanskje den største tittelen innen sport.

Kilder for hele denne serien:  Arnold:  All time greats of boxing. Joyce Carol Oates:  A matter of ego og On boxing. Fleischer: A pictorial history of boxing. Brook:  The boxing album.  Gutteridge:  The big punchers.  Xchaap  Jac Johnson is a dandy og The Cinderella man.  Heller: In this corner.  Dundee:  I only talk winning.  Weston:  Heavyweight champins.  Roberts:  Papa Jack.  Wiksen:  To par boksehanser.  Odd:  Boxing, an illustrated history.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
19.05.15 15:02
[Slettet]

(Innlegget ble redigert 22.04.20 13:03)

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
19.05.15 15:34
[Slettet]

(Innlegget ble redigert 22.04.20 13:03)

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
19.05.15 16:17

Henry James, en reporter i Chacigo Tribune, skrev senere at kampen Johnson - Jeffries var like mye omtalt i verden som Lindberghs flytur 17 år senere.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
24.05.15 10:44
[Slettet]

(Innlegget ble redigert 22.04.20 13:03)

KOKid

Innlegg: 5340
KOKid
24.05.15 13:58

Takk for en interessant tråd om tungvektshistorien, Selekovitten.
Jeg tar oppfordringen og tillater meg å supplere med noen kommentarer.

Det stemmer at Marvin Hart anses som nærmest en parentes i tungvektshistorien.
Faktisk var det i mange tiår uenighet om hans "claim" til tungvektstittelen i det hele tatt burde anerkjennes, og det finnes flere kilder som elegant hopper over Hart-perioden og omtaler Hart vs. Tommy Burns som en kamp om "den ledige" tungvektstittelen".

Men etterhvert som terskelen for hva som kunne kalles VM-kamper sank, ble Hart sitt "claim på tungvektstittelen" seende stadig sterkere ut, og dagens eksperter og historikere anerkjenner Hart som en "gyldig" VM-mester.

Alle ser imidlertid ut å være enige at han rangerer nær bunnen på listen over lineære tungvektsmestere, ofte sammen med Shannon Briggs (1997-98) og Leon Spinks (1978).

Hart tjente aldri de store pengene som tungvektsmester, anslagsvis rundt 10.000 dollar.
Da han ble intervjuet i forbindelse med VM-kampen mellom Jack Dempsey og Gene Tunney i 1927 - der hovedpersonene fikk betalt henholdsvis ca. en halv million og én million dollar hver - spøkte han og sa at han ble født 20 år for tidlig.
Men sannheten var nok ganske sannsynlig at Marvin Hart var på rett sted til rett tid for å få VM-sjanse.

Jim Jeffries etterlot seg et vakum da han la opp som ubeseiret mester i 1905.
Det var i det hele tatt få verdige arvtakere til å overta rollen som "world heavyweight champion", og de to neste beste tungvekterne Jack Johnson og Sam Langford var begge fargede.
Datidens holdninger var slik at det var viktigere at tungvektsmesteren var hvit enn at han var god, og Jeffries, som hadde nærmest en slags halvgud-status blant folket, ble aldri kritisert for å utnevnve Hart og Jack Root som de to mest verdige utfordrerne.
Det ble som det ble og resten er oppsummert i forrige innlegg.


Et par interessante fakta om Marvin Hart:

Hart begynte med boksing først i en alder av 23 år.
Dette var i en tid da det på ingen måte var uvanlig å proffdebutere i 15-16 års-alderen, ofte enda tidligere.

Hart blir ofte brukt som et "lurespørmål" i boksequiz-er - hvem var den første tungvektsmesteren fra Louisville?
Mange tenker selvsagt først på The Louisville Lip, Cassius Clay/Muhammad Ali.

Marvin Hart er den eneste lineære tungvektsmesteren fra før 1978 (Leon Spinks) som ikke er innlemmet i International Boxing Hall of Fame.

 

 

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
24.05.15 14:05

Endelig!  KO-kid er tilbake!  Vi har savnet deg sterkt på dette forumet.  Og takk for kommentarer.  Og rett meg hvis jeg skriver noe feil.  Det kan hende.

KOKid

Innlegg: 5340
KOKid
24.05.15 14:37

Takk for det, Selekovitten!
Ser at mitt forrige innlegg før i dag faktisk var i helt tilbake i Oktober 2013(!) - var ikke klar over at det var så lenge siden.
Skal "stikke innom" VGD litt oftere fremover, i den grad jeg har tid og noe på hjertet.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
24.05.15 15:07

Ny mester:  Tommy Burns.

Burns blir sett på som den minste tungvektsmesteren, 5 feet 7 og 180 pund. 

Burns ble født i 1881 i en hytte i Ontario, Kanada, han hadde franske aner.  Burns vokste opp i hytta sammen med 12 søsken.  10 år gammel forlot han skolen, og han begynte etter hvert å jobbe som gruvearbeider, og det var der han lærte å bokse.

Burns ble mester i 1906 etter han vant over Hart i L.A.  Og samtidig som han ble verdensmester, ble han også en globetrotter.  Han forsvarte tittelen i London, Paris, Dublin, Melbourne, Sydney.  I London bokset han i National Sporting Club mot Gunner Moir.  Burns forlangte 3000 pund for kampen, og pengene skulle betales så fort Burns entret ringen.  Moir ble senere skuespiller.

Ringside i kampene satt den fargede Jack Johnson, og han utfordret hele tiden Burns.  Men Burns valgte bare hvite motstandere.  Etter hvert var tiden overmoden for en kamp mellom Burns og Johnson.  Kong Edward av England blandet seg også inn og kalte Burns en "Yankee Bluffer."  "J. J. is a Dandy." S. 52.  St Louis Post Dispatch skrev at Burns kunne ikke lenger unngå Johnson:  "Johnson er en farget mann, men han er den største eksponenten for "hit and get-away-stilen, og på den måten er han første utfordrer.  "Papa Jack" s. 50. 

Burns uttalte at han ikke likte negre, og særlig ikke Johnson.  "All coons are yellow," uttalte han.  "Papa Jack" side 53.

Burns gjorde seg ferdig med motstanderne i Europa og dro til Australia.  Og som vanlig var Johnson hakk i hæl.

30000 dollar var summen som skulle lokke Burns inn i ringen med Johnson. Johnson måtte ta til takke med 5000 dollar. 

Burns hadde et par kamper i Australia for å varme opp publikum før tittelkampen.

Tittelkampen gikk 2.juledag i Rushcutter's bay i Sydney, der ble en egen arena bygd.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
24.05.15 15:27

Black var ikke beautiful i 1908. Rasismen var tilstede før denne kampen.  Avisen Australian Bullentin skiftet sitt banner fra "Australia for Australian," til Australia for White Men."  Kampen antok nye dimensjoner da Australian Star hadde en tegning av hvite og svarte tilskuere.  Skriften under tegningen:  "This Battle may in the future be looked back upon as the first great Battle of an inevitable race war."  Det var altså større ting som sto på spill i denne boksekampen.  "Papa Jack" s. 58.

Kampen mellom Burns og Johnson ble en enveiskjøring, og i 14. runde grep politiet inn og stoppet barbariet.

Etter kampen skrev forfatteren Jack London at kampen ikke ble en kamp, det ble en massakre.  Richmond Planet skrev at Johnsons seier over Burns var det største som hadde hendt negrene på 40 år. 

I "Manassa Club, en organisasjon for rike fargede ble det uttalt: "Johnson's victory demonstrates the physical superiority of the black over the Caucasian.  The basis of mental superiority in most men is physical superiority.  If the Negro can raise his mental standard to his physical eminence, some day he will be a leader among men."  "Papa Jack" s. 66.

Burns dro fra Australia som en rik, men bitter mann.  Han fortsatte å bokse i 12 år til.

Burns fikk se "lyset" og han begynte å forkynne evangeliet.  I sine taler fordømte han brutaliteten ved boksing og han beklaget at han hadde snakket nedsettende om sin motstander, Johnson.

Burns døde Vancouver i 1955.

(Innlegget ble redigert 24.05.15 15:29)

KOKid

Innlegg: 5340
KOKid
24.05.15 18:09

Litt kuriosa rundt Tommy Burns.
Som dere har lest så var Burns en veldig forretningsorientert bokser.
Han var var ofte promotr for sine egne kamper, og sørget da for å få betalt både som promotor og bokser.

Ved en anledning da han skulle bokse i London overtalte han den lokale promotoren til å beale ham 50% av billettinntektene fremfor et bestemt beløp.
Promotoren gikk med på det, sannsynligvis i god tro om at det var en bedre deal for ham.
Overraskelsen var derfor stor for promotoren da Burns selv satte seg i billettluka og solgte billettene til stevnet.

Ryktet spredte seg rask at det var selveste VM-mesteren i tungvekt som satt i luka og folk strømmet til og lot seg friste til å kjøpe billetter.
Når alle setene var solgt gikk han til garderoben og gjorde seg klar til kamp.
Han slo ut motstanderen sin i 4. runde.

Burns var også promotor for den tragiske kampen om "The White Heavyweight Championship" mellom Luther McCarty og Arthur Pelkey i Calgary i 1913, som endte med at den 21 år gamle McCarty kollapset og døde i ringen.
Det eksisterer et kjent, nesten surrealistisk fotografi fra den kampen, der man ser McCarty ligger død på canvasen akkurat på den flekken der sollystet trenger gjennom et av vinduene.
Se bildet her - http://www.cyberboxingzone.com/images/w1102mccarty-tensecondsofsunlight.jpg

Tragedien fikk konsekvenser for Burns.
Motstanden mot boksing var på denne tiden stor, ikke minst fordi Johnson var sett på som forferdelig ansikt for sporten.
Arenaen som kampen hadde funnet sted i var Burns egen og ble brent til grunnen neste dag, sannsynlgvis var brannen påsatt av sinte fans eller boksemotstandere.
Burns pakket sakene sine og forlot Canada.

Det finnes flere biografier om Tommy Burns, og han får også my omtale i de mange bøkene og dokumentarfilmene som finnes om Jack Johnson.
Jack Johnson gis veldig mye av æren for å ha forandret tungvekhistorien og dermed også hele boksehistorien, men det  trengs nødvendigvis to boksere for å skape en kamp - og Burns var den andre bokseren.

Det at Burns trosset alle råd, protester, advarsler og trusler og gikk i ringen mot tidenes mest forhatte bokser i en tid da terskelen for å lynsje folk - uansett hudfarge - var veldig lav, forteller mye om hvor mye guts og selvstendighet det bodde i Tommy Burns.
Han var sin egen sjef, og lot det aldri være noen tvil om det.
Tommy Burns ble innlemmet i International Boxing Hall of Fame i 1996.

 

(Innlegget ble redigert 24.05.15 18:17)

CharlieA

Innlegg: 1292
CharlieA
24.05.15 22:37

KOKid, morro å se deg igjen.

Og festlig du supplerer på denne tråden med tungvektshistorie og triva :)

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
31.05.15 16:08
[Slettet]

(Innlegget ble redigert 22.04.20 13:03)

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
31.05.15 16:16

Johnson trodde kanskje at han slapp å bli diktert av de hvite, og at klasseskillene ville bli visket ut etter at han vant tittelen.  Ingenting av dette ble oppfylt, i stedet ble det kollisjon.  At han begynte å gifte seg med hvite kvinner gjorde ikke saken bedre.  Og Kongressen grep inn.  I 1910 vedtok de en lov, The Mann Act, som forbød å ta med seg kvinner over statsgrensene i "immoral purposes."

Forts.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
01.06.15 00:45

Johnson var omtrent bannlyst i Statene, men han ble mottatt som et idol i Europa.  Johnson var i London under kroningen av Georg den femte og byen var full av folk som ville bivåne Kongen.  Men når Johnson viste seg i gatene, var det han som tiltrakk seg massene.  Dette forteller Johnson selv i boken "Jack Johnson is a Dandy," side 64.  Og Johnson var æresgjest under flere store middager.

 

I 1913 ble Johnson dømt til ett år og en dag i fengsel for å ha brutt The Mann Act, og Johnson rømte landet.  Først til Canada, senere til Frankrike.  Han forsvarte tittelen sin i Paris og Buenos Aires. 

Og i 1915 mistet han tittelen til en to meter høy cowboy fra Kansas,  The Pottawatomie Giant - Jess Willard.  Det er sagt om Willard at en speider som var på utkikk etter et hvitt håp kom over Willard på en åker i Kansas.  Der gikk Willard bak en plog, og speideren så Willard før han så hesten.

VM-kampen mellom de to var stipulert til 45 runder og Johnson var overlegen i de første 15.  Da begynte han å trøtne og Johnson ble slått ut i 26. runde.  På et bilde fra kampen kan man se Johnson ligge på kanvasen og skygge for solen med høyre hanske mens han blir telt ut.  Johnson hevdet senere at han la seg ned i kampen, dette ble senere avvist.  Se kampen på You Tube og døm selv.

Johnson fortsatte å turnere verden, han var rik og fattig etter tur.  Når han var rik, spente han penger som en full journalist på Tostrup Kjelleren.

I 1920 ble hjemlengselen for stor, og han ønsket å se moren sin igjen.  Og Johnson returnerte til Statene.  Der sonet han dommen sin.  I fengselet fikk han bruk for sine boksekunnskaper, han ble fysisk trener for fangene.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
01.06.15 12:08

Og så litt sladder om Johnson og hans kvinner. 

Johnson ble først gift med en farget kvinne, Mary Austin.  En annen negresse, Clara Kerr avløste Austing.  Kerr stakk fra Johnson sammen med en annen mann.  Og de grabbet med seg mesteparten av Johnsons smykker og andre verdisaker.  Johnson fikk hanket inn paret i Tucson og tok med seg Clara hjem igjen til Chicago.  Og det ser ut til at paret var lykkelig en stund, helt til Clara stakk for godt.  Og Johnson forteller selv at han hadde gjort seg ferdig med fargede kvinner.

Hattie McClay traff Johnson på et "Call house" på Manhattan og de to ble par.  Helt til Johnson traff Belle Schreiber, hun jobbet på "an exclusive all-white bordello" i Chicago. 

Neste inn var Etta Dureya, en utdannet sosietetsdame fra Brooklyn.  Etta hadde en tendens til å være deprimert.  I desember 1910 mistenkte Johnson henne for å være utro med Johnsons privatsjåfør.  Johnson engasjerte privatdetektiv og juledagen julte Johnson henne slik at hun havnet på sykehus.  I samme tid døde hennes far.  Etta ble sannsynligvis ikke mer oppstemt av disse hendelsene, og hun valgte å begå selvmord.

Mindre enn en måned senere ble Johnson sett med Lucille Cameron.  Lucilles mor anklaget Johnson for å ha hypnotisert og kidnappet hennes datter.  Det ser ikke ut til at Lucille var enig med sin mor, hun giftet seg med Johnson.

Før kampen mot Ketchel i San Fransisco bodde Johnson på hotell sammen med sin kjære, Belle Schreiber.  For sikkerhets skyld dukket også hans gamle flamme, Hattie McClay, opp.  Dette likte Belle svært dårlig, og det var hele tiden fare for at de to kvinnene ville starte sin egen private boksekamp.  Det ser ut som at Johnson kjørte en del ovelapping.  Aldri lurt.

I 1925 giftet Johnson seg med Irene Pineau og de holdt sammen hele livet. 

Man kan si at Johnson døde som han hadde levd - fort.  I 1946 var han på vei til kampen mellom Joe Louis og Billy Conn.  Johnson kjørte som vanlig fort, og han krasjet inn i en stolpe og omkom.

Irene ble spurt om hva hun satte høyest hos sin mann.  Hans mot, svarte hun, han var aldri redd for noen.  Når man leser litteraturen rundt denne verdensmesteren, er det vanskelig å være uenig.

I 1991 rangerte Ring Magazine Johnson på fjerde plass over de beste tungvektsmestrene.

Jeg har ikke skrevet om jakten på et hvitt håp etter at Johnson ble mester.  KO-Kid kan sikkert fortelle en hel del mer om denne jakten og om Johnsons liv.

(Innlegget ble redigert 01.06.15 12:15)

KOKid

Innlegg: 5340
KOKid
01.06.15 16:14

Historien om Jack Johnson er lang og innholdsrik - mye mer enn hva man kan fortelle i detalje på en diskusjonsforum.
Han er en av de bokserne gjennom tidende hvis liv er best dokumentert - i aviser, magasiner, dokumentarfilmer, skuespill, i spillefilm og han har vært gjenstand for mer enn 30 biografier.
Johnson er faktisk i klasse med Joe Louis, Jack Dempsey, Muhammad Ali og Mike Tyson når det gjelder mengde av tilgjengelig informasjon.


En av de beste versjonene av Johnson sin historie finnes i den nesten fire timer lange dokumentarfilmen "Unforgivable Blackness", som finnes på YouTube!.
Her er linker:
Unforgivable Blackness Del 1 - https://www.youtube.com/watch?v=yXjulW2PCUo
Unforgivable Blackness Del 2 - https://www.youtube.com/watch?v=7xYHGRJdAkk


Jeg vil likevel dele en mindre kjent historie om Johnson.
Understreker her at det er en "historie", for det er trukket tvil om hendelsen i det hele tatt fant sted fordi det ikke finnes nok dokumentasjon til å bekrefte den.
Jeg velger likevel å dele den her på VGD - den burde være av spesiell interesse ettersom den handler om den gang da Jack Johnson bokset mot en nordmann!
Historien var publisert i The Ring i September 1980.

Angivelig fant denne kampen sted i kystbyen Blyth i England en gang på vinteren 1914, mens Johnson var på oppvisningsturné i Northumberland-distriktet.
Johnson skal ha blitt kontaktet av noen lokale forretningsfolk som ville ha ham til å bokse noen runder med bygdas lokale "strongman", en nordmann ved navn Philip Piersenn (Persen? Person?) som jobbet på det lokale skipsverftet.

Johnson, som alltid trengte penger, skal ha takket ja til tilbudet om en 6-runders oppvisningskamp.
Kampen skal ha funnet sted i arenaen Mission Hall neste dag og vært tøff dag på jobben for den ute-av-form tungvektsmesteren.

I oppvisningskampens 5. runde skal Johnson ha bommet med et svingslag og falt fremover.
Men han var ute av balanse skal nordmannen ha fått en inn skikkelig treffer som sendte Johnson i canvasen.
Ringdommeren sto over Johnson og telte da ble kampen politiet stormet arenaen og stoppet det ulovlige oppgjøret.
Fight Over!

Kan det være noe sannhet i denne historien?
Vel, vi vet at Johnson var på turné i Europa på denne tiden, og har var i Storbritannia i løpet av turneen.
Og det var kjent at Johnson var en oppurtunist når det gjaldt å muligheter for å tjene noen dollar/pund - det finnes utallige historier om stuntene hans.
Han tiltrakk seg mye oppmerksomhet og at det kom tilbud om alt mellom himmel og jord er på ingen måte usannsynlig.
Historien nevner også sted og arena der oppvisningskampen skal ha funnet sted, men det at det ikke oppgis noe mer konkret dato enn vinteren 1914 er suspekt.


For noen år siden sendte jeg historien til en boksekontakt i England som gikk historien i sømmene - men han kunne ikke finne noen ting som bekreftet at dette oppgjøret fant sted.
Han fant heller ikke noe info på Philip Piersenn, eller broren hans Lars, som også nevnes i artikkelen.

For boksehistorikere er regelen det at kamper som ikke kan dokumenteres har ikke skjedd, så vi er nødt til å anse dette som en vandrehistorie om en av boksingens mest fargerike utøvere.
En artig historie er det uansett :-)

Når det gjelder "White Hope"-perioden for øvrig, henviser jeg til boka "The Great White Hopes", skrevet av Graeme Kent.
En glimrende og interessant bok om en gjeng tungvektere som sannsynligvis har et dårligere rykte enn de fortjener.
Boka kan fåes for under kr. 30,- (pluss frakt) via Abebooks.co.uk.

 

KOKid

Innlegg: 5340
KOKid
07.06.15 12:11

Selekovitten, kan jeg få anbefale deg å la hver tungvektsmester få sin egen tråd i stedet for å samle alle i én?
Det blir mer oversiktlig, og lettere å komme tilbake med tilleggsopplysninger på senere tidspunkt.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
07.06.15 18:48

Lurt forslag, KOKid.  Jeg har tenkt på det selv, for denne tråden ville blitt verdens lengste når vi har nærmet oss Joe Louis.

Neste mann ut er The Pottawatomie Giant.  Det vil nok ta kanskje noen uker før jeg får tid til å skrive noe om ham.  Mye å gjøre. 

Jeg må også innrømme at jeg ikke eier så voldsomt mye litteratur om denne bokseren heller, aldri fått tak i biografien. 

Kanskje du KOKid...?

KOKid

Innlegg: 5340
KOKid
07.06.15 20:17

Ikke så rart du ikke har klart å få taki i boka om Jess Willard.
Veldig få har - så vidt jeg vet er det kun skrevet én bok om Willard som kom ut i begrenset opplag i 1980.
Til tross for at han deltok i to av tungvektshistoriens mest omtalte kamper er han likevel den minst dokumenterte mesteren.

Jeg kan lage en mini-artikkel på Willard til denne serien.

selekovitten

Innlegg: 266
selekovitten
10.05.18 08:56

Litt mer historie om Jack Johnson.  

President Trump skriver på twitter at Sylvester Stallone har tipset ham (presidenten) om tungvekstmesteren Jack Johnson og hans "complex" og kontroverselle liv.  (Johnson ble dømt til ett år og en dag i fengsel for overtredelse av The Mann Act.)  Johnson rømte landet og kom ikke tilbake til Statene før ti år etterpå og sonet straffen.  

Johnson ble også foraktet for å ha giftet seg med hvite kvinner.

Trump skriver på twitter den 21.4.18 at han vurderer en unnskyldning til Johnson.

Blir spennende å se.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg