Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

VM 1990. Legendenes mesterskap

NYTT TEMA
mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26952
09.02.19 09:52

Trådens innlegg nummer 900* bør være forbeholdt en aldri så liten hyllest av en franskmann kanskje få av oss tenker noe særlig om, for ikke å si tenker noe særlig på i det hele tatt, selv om jeg mistenker at nok en skapning som jakral kanskje har fått varige mén av å se ham i aksjon: Daniel Xuereb. 

Greit, så skulle den ganske uortodokse angriperen, som nå tidlig i '90-kvaliken hører hjemme i hovedstadsklubben Paris Saint-Germain, en søvnig, potensiell storhet som riktignok hadde en kanonsesong i 85/86, der de under manager Gérard Houllier endelig vant sin aller første ligatittel med drahjelp fra folk som Luis Fernández, Safet Sušić og Dominique Rocheteau, kanskje ikke etterlate varige avtrykk hos 'les Bleus': åtte kamper og én scoring låter kanskje ikke som all verden. Xuereb debuterte på landslaget som innbytter i et 1-0-tap borte mot Spania i treningskamp allerede i februar '81, som 21-åring, da han kom inn i pausen. Siden skulle det bli litt spredte opptredner på landslagsnivå, selv om han var delaktig i OL-gullet i Los Angeles i '84: I 2-0-seieren mot Brasil i finalen, etter at franskmennene blant annet hadde eliminert Norge i puljespillet, gjorde Xuereb sin nasjons andre scoring. I tur fikk han også plass i VM-troppen til '86-sluttspillet i Mexico, der hans eneste innsats kom i det dvaske 2-0-tapet for Vest-Tyskland i semifinalen. Xuereb hadde erstattet Bruno Bellone midtveis i den andre omgangen. 

Nå som folk som Rocheteau og Bellone er nevnt: Det er i dette sjiktet og landskapet jeg ønsker å plassere Daniel Xuereb. Nå har jeg foreløpig for all del kun Norge-kampen i den pågående VM-kvalifiseringen å danne meg konkrete inntrykk fra, men her sto PSG-mannen altså som den i utgangspunktet venstre av tre angripere. Xuereb skulle ligge bredt og utfordre den norske høyrebacken Hans Hermann Henriksen, og han skulle gjerne også samarbeide med sin egen kaptein Manuel Amoros, som svært hyppig var bidragende fra sin offensive venstrebackposisjon. Xuereb utviste fin kontroll i trengte situasjoner, og blant annet var han den overlegent mest felte spiller i løpet av Frankrike-Norge-partiet. Tidvis beveget han seg også helt over mot høyresiden, der han kunne samspille med høyreflanka Daniel Bravo, nok en spiller som på enkelte områder tålte sammenlikning med Xuereb. Ja, for hadde ikke fransk 80-tallsfotball nærmest en overflod av slike litt bredtliggende angripere som yndet å stelle i stand trøbbel for sidebacker så vel som stoppere? Didier Six er tidligere nevnt, og han tåler å trekkes fram igjen i en setting som denne, selv om han nå i '88 for lengst er passé på internasjonalt nivå. 

Daniel Xuereb som skapende kraft synes jeg framsto som så spennende i et fransk mannskap som har fått såpass mye tyn i media etter sin slette kvalik foran '88-EM at han skal bli interessant å følge med på videre. Ja, for han må jo være med allerede i neste tropp når franskmenna 22.oktober skal til Kypros for å ta seg av gruppas antatte Prügelknabe

* edit: 901

(Innlegget ble redigert 09.02.19 10:00)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26952
16.02.19 23:18

Etter at Norge hadde tapt strake kamper mot Skottland og Frankrike, var det på tide å slippe andre til i denne fem lag sterke gruppa: Vi setter datoen til 19.oktober 1988, og det er stormatch på Hampden i Glasgow, der Skottland har invitert hjem selveste Jugoslavia. 

Jugoslavia! Det er vanskelig å tenke på dem som fotballnasjon med annet enn ærefrykt. Ja, det er nesten umulig å tenke på dem som nasjon med annet enn ærefrykt. Men ok. Her skal en altså forsøke å holde politiske over- og undertoner på avstand, for det er første match i VM-kvaliken for deres del. Jugoslavia, under Ivica Osim, hadde ikke lyktes i å ta seg til EM-sluttspillet i Vest-Tyskland, etter at England to ganger om hadde vist seg for tunge i den forrige kvaliken (blant annet ved å vinne hele 4-1 i Beograd i en match de, gjestene, scoret fire ganger i løpet av 22 minutter i den første omgangen. Det var knappest en engelskmann som trodde det han så på lystavla da matchen var over. Da fikk det ikke hjelpe at Srečko Katanec hadde redusert ti minutter før slutt). 

Landslagstreneren var stadig den samme, men Osim hadde vekslet ut en del spillere fra blant annet den matchen med et sett nye. Nå ble det sagt i forkant av kvalikstarten, blant annet i kampprogrammet til dette oppgjøret, der Skottland-manager Andy Roxborough proklamerte sin respekt for motstanderen, at jugoslavene hadde "fire-fem verdensklassespillere". Jaha, ja. Navn var ikke nevnt, så hvilke "fire-fem" kan eksempelvis Roxborough ha ment? La meg kvikt tippe: Faruk Hadžibegić, Mehmed Baždarević og Zlatko Vujović. Och förstås Dragan Stojković. De tre første tjente sine grunker på fransk jord hos henholdsvis Sochaux, Sochaux og Cannes, mens midtbanegeneralen Stojković, her kun 23 år, stadig spilte i den hjemlige ligaen, der han gjerne blidgjorde Delije, den hårde kjerne av fans i Beograd-storklubben Røde Stjerne. Han hadde spilt 16 offisielle landskamper før reisen til Glasgow, og 'Piksis' siste innsats i den kjekke jugoslaviske landslagstrøya hadde kommet i OL-turneringen i Sør-Korea, der et forholdsvis sterkt besatt Jugoslavia hadde kommet til kort i gruppespillet i kamp med Australia, Nigeria og kommende finalist Brasil. Nå regnet ikke jugoslavene, i likhet med de aller fleste europeiske nasjoner, OL-kamper som offisielle, i motsetning til blant annet Norge, så de tre oppgjørene i Seoul hadde ikke vært innregnet i Stojković' landskampstatistikk. 

Skottene, da, som kom til møtet med den største gruppefavoritten etter en finfin 2-1-seier i Oslo? Joda, de vil ha vært ganske optimistiske på egne vegne, selv om de naturligvis var klar over hvilke farer som truet fra motsatt banehalvdel. De hadde plukket ut en 20-manns sterk tropp, før Roxborough hadde saget den ned til de tillatte 16 spillerne det var rom for i kamptroppen. Folk som Jim Leighton, som hadde voktet målet i Oslo, og Gordon Strachan (begge Man United), Graeme Sharp (Everton) og David Narey (Dundee Utd) ble fjernet, slik at man sto igjen med de elleve pluss fem innbyttere som skulle kjempe om poeng. Blant disse fant man fire spillere som ikke hadde vært i troppen mot nordmennene: Målvakta Bryan Gunn (Norwich), stopperen Richard Gough (Rangers), midtbaneflanka Jim Bett (Aberdeen) og angriperen David Speedie (Coventry). Borte siden sist var altså målvakt Leighton (han hadde ikke overbevist all verden på Old Trafford), Liverpool-stopper Gary Gillespie, som hadde gjort en flott figur på høyrebackplass i Oslo (han hadde skadet seg på det forhatte kunstgresset til Luton i en seriekamp ei drøy uke i forveien, og skulle være ute i flere måneder), den offensive midtbanespilleren Ian Durrant fra Rangers, samt nevnte Sharp. 

Jugoslavia så så godt besatt ut på denne tiden at de fint kunne ha stilt to-tre landslag som alle ville ha bitt fint fra seg internasjonalt, og det var nettopp det de gjorde rundt tidspunktet for OL-turneringen: Fire dager før første turneringskamp i Seoul møtte de Spania borte i treningskamp og vant 2-1. Ingen av olympiafarerne skulle delta der, og den elleveren Osim mønstret besto nærmest idelt av utenlandslegionærer, med ett unntak: Partizan Beograd-spilleren Goran Milojević, en defensiv midtbanespiller med evne til å spille både ut mot høyre og ut mot venstre side av banen. Ni av de 16 i den endelige troppen for Skottland borte var utenlandsbaserte folk (ytterligere én, Dragisa Binić fra franske Brest, var blitt fjernet rett i forkant av uttaket, en skjebne han delte med den friske Velež Mostar-vinga Semir Tuce. Sistnevnte var del av OL-truppen). 

Jeg nevnte "ærefrykt" tidlig i innlegget, og det er nærmest med et slikt utgangspunkt jeg klyver til verket når det gjelder dette oppgjøret. Skottland borte er vanskelig; selv Jugoslavia innser det. Samtidig er Jugoslavia såpass heite nå på høsten '88 at hjemmesterke skotter trolig vil anse uavgjort for pari. Dersom man i 1988 hadde operert med midtuketippekuponger, så ville "UB" trolig ha vært mest tilrådelig som gardering for denne gruppe 5-matchen: Skottland ville ikke tape ansikt ved å lide nederlag hjemme. Jugoslavia ønsket ikke å åpne kvaliken uten i det minste å få med seg hjem det ene poenget. 

Snurr film

Her har jeg forenklet det hele ved å inkludere de to lags oppstillinger, hvor det da er naturlig å starte med vertsskapet Skottland: 

1 Andy Goram (Hibs)
2 Richard Gough (Rangers)
3 Maurice Malpas (Dundee Utd)
4 Steve Nicol (Liverpool) 
5 Alex McLeish (Aberdeen)
6 Willie Miller (k) (Aberdeen)
7 Paul McStay (Celtic)
8 Roy Aitken (Celtic)
9 Maurice "Mo" Johnston (Nantes)
10 Brian McClair (Man Utd)
11 Jim Bett (Aberdeen)

juggarna: 

1 Tomislav Ivković (Wiener SC)
2 Vujadin Stanojković (Vardar Skopje)
3 Predrag Spasić (Partizan Beograd)
4 Davor Jozić (Cesena)
5 Faruk Hadžibegić (Sochaux)
6 Ljubomir Radanović (Standard Liège)
7 Dragan Stojković (Røde Stjerne)
8 Srečko Katanec (Stuttgart)
9 Borislav Cvetković (Ascoli)
10 Mehmed Baždarević (Sochaux)
11 Zlatko Vujović (k) (Cannes)

som den observante vil se, så er det ingen tvillingbror Vujović i den jugoslaviske elleveren: forsvarer Zoran er ingensteds å se. Verdt å merke seg er ellers rollefordelingen i midtforsvaret, der man helst ser italiabaserte Jozić som den frie av de to, med den tradisjonelle liberoen Hadžibegić noe mer orientert mot mann. Hos skottene gjør Liverpool-sliteren Nicol sin andre rolletolkning i løpet av deres to første kvalikkamper: Mens han var venstre midtbanespiller på Ullevål, så står han her på høyresiden av midtbanen. Ute til venstre denne gang ligger undermåleren Jim Bett. Ellers har de to sentrale Celtic-midtbanespillerne byttet trøyenumre siden sist. Utover det er det lite dramatikk å melde om. 

(Innlegget ble redigert 16.02.19 23:26)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26952
17.02.19 14:59

Når det gjelder den jugoslaviske formasjonen, så var jeg litt forutinntatt, dessverre, akkurat slik man skal vokte seg vel for å være når man ser fotballkamper av eldre dato. Årsaken: Jeg hadde tolket nummer 6 Ljubomir Radanović som midtbanespiller. Det vil si: I mitt hode var han det, siden jeg hadde sett ham som defensiv midtbanespiller i 2-1-seieren borte mot Spania måneden i forveien. Derfor tok det meg to gjennomkjøringer før jeg forsto at Radanović slett ikke hadde inntatt posisjon defensivt på midten, men at han heller sto som den ene av to markeringsstoppere i et jugoslavisk 5-3-2. Såpass lang tid kan det ta å tyde en formasjon når man samtidig har et lass andre inntrykk å ta hensyn til. Om man utelukkende forsøker å studere Ljubomir Radanović, så vil man naturligvis straks se at han opererer som den høyre forstopperen framfor libero Davor Jozić. Faruk Hadžibegić er den venstre av dem, hvilket oftest bringer ham i nærkontakt med Mo Johnston, og kanskje holder de av og til passiar på fransk, siden den skotske spissen jo har forlatt de østre lag av Glasgow, der han aldri ble noen ordentlig hit på Celtic Park, til fordel for Nantes. Jeg mistenker at Johnston ennå ikke behersker fransk i noen utstrekt grad, så eventuelle samtaler de to imellom vil ganske sikkert ha foregått på et svært grunnleggende nivå. Hadžibegić var inne i sin andre sesong i fransk fotball etter overgangen fra Real Betis til Sochaux. 

Hva gjelder den jugoslaviske midtbanesammensetningen, så er det Hadžibegić' lagkompis fra Sochaux, eminente Mehmed Baždarević, som står i den sentrale av de tre rollene. Omkring seg har han Stojković litt framskutt til høyre, mens Katanec i utgangspunktet er venstre inderløper. Som en ville ha forventet, så var imidlertid disse posisjonsklistremerkene bare ment som veiledende. Spesielt Dragan Stojković hadde store arbeidsområder, og det må sies at han leverte en godkjent kamp på en vrien bortebane, der i tillegg vindforholdene var med på å prege kampbildet. Skottene forsøkte å dra nytte av sterk medvind etter pause, og blant annet oppsto det en kjempemulighet etter et langt Goram-utspill i retning av Johnston. Verken den skotske spissen eller Hadžibegić nådde ballen i lufta, og etter hvert fant den veien til innbytter McCoist, som dæljet til fra om lag 16 meter. Det er en formidabel redning fra Tomislav Ivković som gjør at ikke skottene tok med seg begge poengene denne kvelden (kampstart hadde vært klokken 20.00), og Wiener-målvakta avverget også returforsøket fra Johnston umiddelbart etter. 

Noen ord også om den vesttyske dommeren: Han lot seg så avgjort ikke pille på nesen, Karl-Heinz Tritschler. I den andre omgangen ga han gult til Ally McCoist, som forsøkte å lure ham ved å kaste seg ned inne i det jugoslaviske feltet etter at han liksom ble hektet av venstreback Predrag Spasić. Gule kort for teatralske fall var slett ikke dagligdags i 1988, så Tritschler var nærmest litt forut for sin tid. Siden skulle han også vinke spillet videre da den samme Spasić ble liggende et stykke inne på skotsk halvdel etter en voldsom luftduell med skottenes høyreback Richard Gough. Flere av de jugoslaviske spillerne mente Gough hadde gått unødvendig hardt til, men Tritschler ville bare at de skulle gå videre med det innkastet de hadde vunnet, heller enn at den stadig liggende Spasić skulle få tilsyn. Blant annet ble målgjører Srečko Katanec så hissig at han kjeftet på seg et gult kort, og i etterdønningene av situasjonen så oppfattet man også solide diskusjoner internt blant jugoslavene, ikke minst mellom kaptein Zlatko Vujović og stopper Hadžibegić. Det virket å være enkelte friksjoner innad i laget deres på dette tidspunktet, selv om det ikke utartet. 

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26952
02.03.19 09:23

Pulje 5, kamp 4: Kypros-Frankrike. Til nå har vi følgende tre resultater i denne gruppa: 

Norge-Skottland 1-2
Frankrike-Norge 1-0
Skottland-Jugoslavia 1-1

Franskmenna har fått en del tyn det siste året, og mye av den har vært berettiget. Mot Norge så de overraskende pigge og fleksible ut, og de skapte en del trøbbel for målmann Thorstvedt på Parc des Princes, selv om det kun ble med Papins sene scoring fra straffemerket etter Giskes felling av Bravo. Den gang hadde Bravo utgjort høyreleddet i et trehodet fransk angrepstroll, der Papin lå sentralt og livlige Daniel Xuereb hadde utgangspunkt i venstrerollen. Xuereb, PSG-angriperen, var imidlertid titt og ofte å se også på motsatt, der han ønsket å doble med Bravo på høyre, og slik sett framsto han som overlegent den største franske angrepstrusselen mot oss sidrompa skandinaver. 

Den franske forbundssjefen Henri Michel har sørget for å mønstre en helt identisk ellever nå som turen har gått til den kypriotiske hovedstaden. Makáreio-stadionet i Nicosia er langt fra breddfullt av tilskuere, og det blir tidlig klart at matta neppe har sett vann på ei god stund. Den er også ujevn, så når ballen i tillegg stusser høyt til værs for hver gang den har vært i bakken, så blir det raskt klart at her vil fotballsluggere gjerne ha like klare fortrinn som de mer teknisk avanserte. 

Mens oppstillingen mot Norge hadde vært av 4-3-3-art, så hadde Michel denne gang dandert de samme elleve i 4-4-2. I et fugleperspektiv så det om lag slik ut: 

....................................Joël Bats....................................
Luc Sonor - Basile Boli - Bernard Casoni - Manuel Amoros (k)
Daniel Bravo - Franck Sauzée - Marcel Dib - Gérald Passi
......................Daniel Xuereb - Jean-Pierre Papin................

Michel virker å ha et klart ønske om å få Toulouse-mannen Passi ordentlig i gang som en slags playmaker, selv om han utvilsomt har lagt gutten ut mot venstre i midtbanens firerbande ved denne anledningen. Passi var den sentrale og noe mer framskutte av de tre i Paris sist, men her var det gjort rom for Marseilles hardtskytende unggutt Sauzée i spann med Monacos langhårede sliter Dib i midten. Så fikk Bravo igjen ta hånd om høyrekanten, om enn i langt mer restriktive former denne gang kontra den fri angrepstolkningen han sto bak mot nordmennene: Her var Nice-forwarden sågar nødt til å assistere høyreback Sonor på egen halvdel. Det virket å gi langt mindre fleksibilitet i det fremste leddet, for denne gang var Xuereb langt mindre virtuos i sin rolle, og med Papin statisk som vanlig, så skulle det bli mulig for kypriotene å slå unna. 

For det er ingen hemmelighet at det gjerne var Frankrike som hadde ballinnehav. Nå målte man for all del ikke prosentvis possession og annet statistisk tullball den gang i '88, men Kypros var den gang, for så vidt som nå, noe av en fotballdverg, og de gled fint inn blant de øvrige medlemmene av en firerbande i '90-kvaliken, der de tre andre var Albania, Malta og Luxembourg. Likevel skulle de greie å sjokkere den nylige stormakten, som altså så seint som drøyt to år tidligere hadde plukket VM-bronse i Mexico. Frankrike hadde store problemer med å dytte fart i kula, og det ble ofte en overkommelig oppgave for kypriotiske stoppere å klinke ballen unna. 

Hva med hjemmelaget? Med innslag av aggressivitet lånt fra greske storebrødre la de tidlig fryktløst i vei. De hadde stilt seg opp i noe som best kunne beskrives som en 5-3-2, selv om det må påpekes av høyrekant Savva var langt mer offensivt villig enn venstreback Pittas. Slik sett var formasjonen en aning skjev. 

Bakerst fantes målvaktsveteranen Pantziaras, 36 år gammel. Som libero umiddelbart foran seg hadde han Miamiliotis, som igjen var omgitt av to markerende menn i Stavrou og ikke minst den sterke Khristodoulou. Sistnevnte vartet opp Papin. 

Det var på midtfeltet mann fant Kypros' mest kjente spiller: Den 29-årige kapteinen Giannakis Yiangoudakis fra Limassol-klubben Apollon. Han var utstyrt med et fint overblikk og en slepen venstrefot, og sto aller helst for de kreative innslagene. Bak seg hadde han to mer type grovarbeidere i Petsas og Nikolaou. I fremste ledd befant seg angriperne Khristofi, som ofte beveget seg ut mot venstresiden, og Kantilos, begge fra Omonia i Nicosia, som skulle vinne den kypriotiske ligaen sesongen 1988/89. 

Hjemmelaget var et ganske begrenset kollektiv rent teknisk, men det skortet som ventet ikke på innsats, og når da også motstanderne ikke greide å hente ut de nødvendige prosent på det området, så gikk det slik det ofte gjør når glød møter det i utgangspunktet litt mer raffinerte: Det ender i et overraskende utfall. Etter 1-0 mot Norge, vil Frankrike ha vært voldsomt skuffet over å bare greie 1-1 på Kypros. De hadde kun seg selv å takke, for de hadde også vært i føring etter Xuerebs headede scoring kort tid før pause. Vertskapet brakte balanse i regnskapet gjennom utlikning fra straffemerket ved venstreback Pittas, som også var fast eksekutør for klubblaget Apollon. 

(Innlegget ble redigert 02.03.19 09:27)

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg