Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

VM 1990. Legendenes mesterskap

NYTT TEMA
mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
09.02.19 09:52

Trådens innlegg nummer 900* bør være forbeholdt en aldri så liten hyllest av en franskmann kanskje få av oss tenker noe særlig om, for ikke å si tenker noe særlig på i det hele tatt, selv om jeg mistenker at nok en skapning som jakral kanskje har fått varige mén av å se ham i aksjon: Daniel Xuereb. 

Greit, så skulle den ganske uortodokse angriperen, som nå tidlig i '90-kvaliken hører hjemme i hovedstadsklubben Paris Saint-Germain, en søvnig, potensiell storhet som riktignok hadde en kanonsesong i 85/86, der de under manager Gérard Houllier endelig vant sin aller første ligatittel med drahjelp fra folk som Luis Fernández, Safet Sušić og Dominique Rocheteau, kanskje ikke etterlate varige avtrykk hos 'les Bleus': åtte kamper og én scoring låter kanskje ikke som all verden. Xuereb debuterte på landslaget som innbytter i et 1-0-tap borte mot Spania i treningskamp allerede i februar '81, som 21-åring, da han kom inn i pausen. Siden skulle det bli litt spredte opptredner på landslagsnivå, selv om han var delaktig i OL-gullet i Los Angeles i '84: I 2-0-seieren mot Brasil i finalen, etter at franskmennene blant annet hadde eliminert Norge i puljespillet, gjorde Xuereb sin nasjons andre scoring. I tur fikk han også plass i VM-troppen til '86-sluttspillet i Mexico, der hans eneste innsats kom i det dvaske 2-0-tapet for Vest-Tyskland i semifinalen. Xuereb hadde erstattet Bruno Bellone midtveis i den andre omgangen. 

Nå som folk som Rocheteau og Bellone er nevnt: Det er i dette sjiktet og landskapet jeg ønsker å plassere Daniel Xuereb. Nå har jeg foreløpig for all del kun Norge-kampen i den pågående VM-kvalifiseringen å danne meg konkrete inntrykk fra, men her sto PSG-mannen altså som den i utgangspunktet venstre av tre angripere. Xuereb skulle ligge bredt og utfordre den norske høyrebacken Hans Hermann Henriksen, og han skulle gjerne også samarbeide med sin egen kaptein Manuel Amoros, som svært hyppig var bidragende fra sin offensive venstrebackposisjon. Xuereb utviste fin kontroll i trengte situasjoner, og blant annet var han den overlegent mest felte spiller i løpet av Frankrike-Norge-partiet. Tidvis beveget han seg også helt over mot høyresiden, der han kunne samspille med høyreflanka Daniel Bravo, nok en spiller som på enkelte områder tålte sammenlikning med Xuereb. Ja, for hadde ikke fransk 80-tallsfotball nærmest en overflod av slike litt bredtliggende angripere som yndet å stelle i stand trøbbel for sidebacker så vel som stoppere? Didier Six er tidligere nevnt, og han tåler å trekkes fram igjen i en setting som denne, selv om han nå i '88 for lengst er passé på internasjonalt nivå. 

Daniel Xuereb som skapende kraft synes jeg framsto som så spennende i et fransk mannskap som har fått såpass mye tyn i media etter sin slette kvalik foran '88-EM at han skal bli interessant å følge med på videre. Ja, for han må jo være med allerede i neste tropp når franskmenna 22.oktober skal til Kypros for å ta seg av gruppas antatte Prügelknabe

* edit: 901

(Innlegget ble redigert 09.02.19 10:00)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
16.02.19 23:18

Etter at Norge hadde tapt strake kamper mot Skottland og Frankrike, var det på tide å slippe andre til i denne fem lag sterke gruppa: Vi setter datoen til 19.oktober 1988, og det er stormatch på Hampden i Glasgow, der Skottland har invitert hjem selveste Jugoslavia. 

Jugoslavia! Det er vanskelig å tenke på dem som fotballnasjon med annet enn ærefrykt. Ja, det er nesten umulig å tenke på dem som nasjon med annet enn ærefrykt. Men ok. Her skal en altså forsøke å holde politiske over- og undertoner på avstand, for det er første match i VM-kvaliken for deres del. Jugoslavia, under Ivica Osim, hadde ikke lyktes i å ta seg til EM-sluttspillet i Vest-Tyskland, etter at England to ganger om hadde vist seg for tunge i den forrige kvaliken (blant annet ved å vinne hele 4-1 i Beograd i en match de, gjestene, scoret fire ganger i løpet av 22 minutter i den første omgangen. Det var knappest en engelskmann som trodde det han så på lystavla da matchen var over. Da fikk det ikke hjelpe at Srečko Katanec hadde redusert ti minutter før slutt). 

Landslagstreneren var stadig den samme, men Osim hadde vekslet ut en del spillere fra blant annet den matchen med et sett nye. Nå ble det sagt i forkant av kvalikstarten, blant annet i kampprogrammet til dette oppgjøret, der Skottland-manager Andy Roxborough proklamerte sin respekt for motstanderen, at jugoslavene hadde "fire-fem verdensklassespillere". Jaha, ja. Navn var ikke nevnt, så hvilke "fire-fem" kan eksempelvis Roxborough ha ment? La meg kvikt tippe: Faruk Hadžibegić, Mehmed Baždarević og Zlatko Vujović. Och förstås Dragan Stojković. De tre første tjente sine grunker på fransk jord hos henholdsvis Sochaux, Sochaux og Cannes, mens midtbanegeneralen Stojković, her kun 23 år, stadig spilte i den hjemlige ligaen, der han gjerne blidgjorde Delije, den hårde kjerne av fans i Beograd-storklubben Røde Stjerne. Han hadde spilt 16 offisielle landskamper før reisen til Glasgow, og 'Piksis' siste innsats i den kjekke jugoslaviske landslagstrøya hadde kommet i OL-turneringen i Sør-Korea, der et forholdsvis sterkt besatt Jugoslavia hadde kommet til kort i gruppespillet i kamp med Australia, Nigeria og kommende finalist Brasil. Nå regnet ikke jugoslavene, i likhet med de aller fleste europeiske nasjoner, OL-kamper som offisielle, i motsetning til blant annet Norge, så de tre oppgjørene i Seoul hadde ikke vært innregnet i Stojković' landskampstatistikk. 

Skottene, da, som kom til møtet med den største gruppefavoritten etter en finfin 2-1-seier i Oslo? Joda, de vil ha vært ganske optimistiske på egne vegne, selv om de naturligvis var klar over hvilke farer som truet fra motsatt banehalvdel. De hadde plukket ut en 20-manns sterk tropp, før Roxborough hadde saget den ned til de tillatte 16 spillerne det var rom for i kamptroppen. Folk som Jim Leighton, som hadde voktet målet i Oslo, og Gordon Strachan (begge Man United), Graeme Sharp (Everton) og David Narey (Dundee Utd) ble fjernet, slik at man sto igjen med de elleve pluss fem innbyttere som skulle kjempe om poeng. Blant disse fant man fire spillere som ikke hadde vært i troppen mot nordmennene: Målvakta Bryan Gunn (Norwich), stopperen Richard Gough (Rangers), midtbaneflanka Jim Bett (Aberdeen) og angriperen David Speedie (Coventry). Borte siden sist var altså målvakt Leighton (han hadde ikke overbevist all verden på Old Trafford), Liverpool-stopper Gary Gillespie, som hadde gjort en flott figur på høyrebackplass i Oslo (han hadde skadet seg på det forhatte kunstgresset til Luton i en seriekamp ei drøy uke i forveien, og skulle være ute i flere måneder), den offensive midtbanespilleren Ian Durrant fra Rangers, samt nevnte Sharp. 

Jugoslavia så så godt besatt ut på denne tiden at de fint kunne ha stilt to-tre landslag som alle ville ha bitt fint fra seg internasjonalt, og det var nettopp det de gjorde rundt tidspunktet for OL-turneringen: Fire dager før første turneringskamp i Seoul møtte de Spania borte i treningskamp og vant 2-1. Ingen av olympiafarerne skulle delta der, og den elleveren Osim mønstret besto nærmest idelt av utenlandslegionærer, med ett unntak: Partizan Beograd-spilleren Goran Milojević, en defensiv midtbanespiller med evne til å spille både ut mot høyre og ut mot venstre side av banen. Ni av de 16 i den endelige troppen for Skottland borte var utenlandsbaserte folk (ytterligere én, Dragisa Binić fra franske Brest, var blitt fjernet rett i forkant av uttaket, en skjebne han delte med den friske Velež Mostar-vinga Semir Tuce. Sistnevnte var del av OL-truppen). 

Jeg nevnte "ærefrykt" tidlig i innlegget, og det er nærmest med et slikt utgangspunkt jeg klyver til verket når det gjelder dette oppgjøret. Skottland borte er vanskelig; selv Jugoslavia innser det. Samtidig er Jugoslavia såpass heite nå på høsten '88 at hjemmesterke skotter trolig vil anse uavgjort for pari. Dersom man i 1988 hadde operert med midtuketippekuponger, så ville "UB" trolig ha vært mest tilrådelig som gardering for denne gruppe 5-matchen: Skottland ville ikke tape ansikt ved å lide nederlag hjemme. Jugoslavia ønsket ikke å åpne kvaliken uten i det minste å få med seg hjem det ene poenget. 

Snurr film

Her har jeg forenklet det hele ved å inkludere de to lags oppstillinger, hvor det da er naturlig å starte med vertsskapet Skottland: 

1 Andy Goram (Hibs)
2 Richard Gough (Rangers)
3 Maurice Malpas (Dundee Utd)
4 Steve Nicol (Liverpool) 
5 Alex McLeish (Aberdeen)
6 Willie Miller (k) (Aberdeen)
7 Paul McStay (Celtic)
8 Roy Aitken (Celtic)
9 Maurice "Mo" Johnston (Nantes)
10 Brian McClair (Man Utd)
11 Jim Bett (Aberdeen)

juggarna: 

1 Tomislav Ivković (Wiener SC)
2 Vujadin Stanojković (Vardar Skopje)
3 Predrag Spasić (Partizan Beograd)
4 Davor Jozić (Cesena)
5 Faruk Hadžibegić (Sochaux)
6 Ljubomir Radanović (Standard Liège)
7 Dragan Stojković (Røde Stjerne)
8 Srečko Katanec (Stuttgart)
9 Borislav Cvetković (Ascoli)
10 Mehmed Baždarević (Sochaux)
11 Zlatko Vujović (k) (Cannes)

som den observante vil se, så er det ingen tvillingbror Vujović i den jugoslaviske elleveren: forsvarer Zoran er ingensteds å se. Verdt å merke seg er ellers rollefordelingen i midtforsvaret, der man helst ser italiabaserte Jozić som den frie av de to, med den tradisjonelle liberoen Hadžibegić noe mer orientert mot mann. Hos skottene gjør Liverpool-sliteren Nicol sin andre rolletolkning i løpet av deres to første kvalikkamper: Mens han var venstre midtbanespiller på Ullevål, så står han her på høyresiden av midtbanen. Ute til venstre denne gang ligger undermåleren Jim Bett. Ellers har de to sentrale Celtic-midtbanespillerne byttet trøyenumre siden sist. Utover det er det lite dramatikk å melde om. 

(Innlegget ble redigert 16.02.19 23:26)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
17.02.19 14:59

Når det gjelder den jugoslaviske formasjonen, så var jeg litt forutinntatt, dessverre, akkurat slik man skal vokte seg vel for å være når man ser fotballkamper av eldre dato. Årsaken: Jeg hadde tolket nummer 6 Ljubomir Radanović som midtbanespiller. Det vil si: I mitt hode var han det, siden jeg hadde sett ham som defensiv midtbanespiller i 2-1-seieren borte mot Spania måneden i forveien. Derfor tok det meg to gjennomkjøringer før jeg forsto at Radanović slett ikke hadde inntatt posisjon defensivt på midten, men at han heller sto som den ene av to markeringsstoppere i et jugoslavisk 5-3-2. Såpass lang tid kan det ta å tyde en formasjon når man samtidig har et lass andre inntrykk å ta hensyn til. Om man utelukkende forsøker å studere Ljubomir Radanović, så vil man naturligvis straks se at han opererer som den høyre forstopperen framfor libero Davor Jozić. Faruk Hadžibegić er den venstre av dem, hvilket oftest bringer ham i nærkontakt med Mo Johnston, og kanskje holder de av og til passiar på fransk, siden den skotske spissen jo har forlatt de østre lag av Glasgow, der han aldri ble noen ordentlig hit på Celtic Park, til fordel for Nantes. Jeg mistenker at Johnston ennå ikke behersker fransk i noen utstrekt grad, så eventuelle samtaler de to imellom vil ganske sikkert ha foregått på et svært grunnleggende nivå. Hadžibegić var inne i sin andre sesong i fransk fotball etter overgangen fra Real Betis til Sochaux. 

Hva gjelder den jugoslaviske midtbanesammensetningen, så er det Hadžibegić' lagkompis fra Sochaux, eminente Mehmed Baždarević, som står i den sentrale av de tre rollene. Omkring seg har han Stojković litt framskutt til høyre, mens Katanec i utgangspunktet er venstre inderløper. Som en ville ha forventet, så var imidlertid disse posisjonsklistremerkene bare ment som veiledende. Spesielt Dragan Stojković hadde store arbeidsområder, og det må sies at han leverte en godkjent kamp på en vrien bortebane, der i tillegg vindforholdene var med på å prege kampbildet. Skottene forsøkte å dra nytte av sterk medvind etter pause, og blant annet oppsto det en kjempemulighet etter et langt Goram-utspill i retning av Johnston. Verken den skotske spissen eller Hadžibegić nådde ballen i lufta, og etter hvert fant den veien til innbytter McCoist, som dæljet til fra om lag 16 meter. Det er en formidabel redning fra Tomislav Ivković som gjør at ikke skottene tok med seg begge poengene denne kvelden (kampstart hadde vært klokken 20.00), og Wiener-målvakta avverget også returforsøket fra Johnston umiddelbart etter. 

Noen ord også om den vesttyske dommeren: Han lot seg så avgjort ikke pille på nesen, Karl-Heinz Tritschler. I den andre omgangen ga han gult til Ally McCoist, som forsøkte å lure ham ved å kaste seg ned inne i det jugoslaviske feltet etter at han liksom ble hektet av venstreback Predrag Spasić. Gule kort for teatralske fall var slett ikke dagligdags i 1988, så Tritschler var nærmest litt forut for sin tid. Siden skulle han også vinke spillet videre da den samme Spasić ble liggende et stykke inne på skotsk halvdel etter en voldsom luftduell med skottenes høyreback Richard Gough. Flere av de jugoslaviske spillerne mente Gough hadde gått unødvendig hardt til, men Tritschler ville bare at de skulle gå videre med det innkastet de hadde vunnet, heller enn at den stadig liggende Spasić skulle få tilsyn. Blant annet ble målgjører Srečko Katanec så hissig at han kjeftet på seg et gult kort, og i etterdønningene av situasjonen så oppfattet man også solide diskusjoner internt blant jugoslavene, ikke minst mellom kaptein Zlatko Vujović og stopper Hadžibegić. Det virket å være enkelte friksjoner innad i laget deres på dette tidspunktet, selv om det ikke utartet. 

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
02.03.19 09:23

Pulje 5, kamp 4: Kypros-Frankrike. Til nå har vi følgende tre resultater i denne gruppa: 

Norge-Skottland 1-2
Frankrike-Norge 1-0
Skottland-Jugoslavia 1-1

Franskmenna har fått en del tyn det siste året, og mye av den har vært berettiget. Mot Norge så de overraskende pigge og fleksible ut, og de skapte en del trøbbel for målmann Thorstvedt på Parc des Princes, selv om det kun ble med Papins sene scoring fra straffemerket etter Giskes felling av Bravo. Den gang hadde Bravo utgjort høyreleddet i et trehodet fransk angrepstroll, der Papin lå sentralt og livlige Daniel Xuereb hadde utgangspunkt i venstrerollen. Xuereb, PSG-angriperen, var imidlertid titt og ofte å se også på motsatt, der han ønsket å doble med Bravo på høyre, og slik sett framsto han som overlegent den største franske angrepstrusselen mot oss sidrompa skandinaver. 

Den franske forbundssjefen Henri Michel har sørget for å mønstre en helt identisk ellever nå som turen har gått til den kypriotiske hovedstaden. Makáreio-stadionet i Nicosia er langt fra breddfullt av tilskuere, og det blir tidlig klart at matta neppe har sett vann på ei god stund. Den er også ujevn, så når ballen i tillegg stusser høyt til værs for hver gang den har vært i bakken, så blir det raskt klart at her vil fotballsluggere gjerne ha like klare fortrinn som de mer teknisk avanserte. 

Mens oppstillingen mot Norge hadde vært av 4-3-3-art, så hadde Michel denne gang dandert de samme elleve i 4-4-2. I et fugleperspektiv så det om lag slik ut: 

....................................Joël Bats....................................
Luc Sonor - Basile Boli - Bernard Casoni - Manuel Amoros (k)
Daniel Bravo - Franck Sauzée - Marcel Dib - Gérald Passi
......................Daniel Xuereb - Jean-Pierre Papin................

Michel virker å ha et klart ønske om å få Toulouse-mannen Passi ordentlig i gang som en slags playmaker, selv om han utvilsomt har lagt gutten ut mot venstre i midtbanens firerbande ved denne anledningen. Passi var den sentrale og noe mer framskutte av de tre i Paris sist, men her var det gjort rom for Marseilles hardtskytende unggutt Sauzée i spann med Monacos langhårede sliter Dib i midten. Så fikk Bravo igjen ta hånd om høyrekanten, om enn i langt mer restriktive former denne gang kontra den fri angrepstolkningen han sto bak mot nordmennene: Her var Nice-forwarden sågar nødt til å assistere høyreback Sonor på egen halvdel. Det virket å gi langt mindre fleksibilitet i det fremste leddet, for denne gang var Xuereb langt mindre virtuos i sin rolle, og med Papin statisk som vanlig, så skulle det bli mulig for kypriotene å slå unna. 

For det er ingen hemmelighet at det gjerne var Frankrike som hadde ballinnehav. Nå målte man for all del ikke prosentvis possession og annet statistisk tullball den gang i '88, men Kypros var den gang, for så vidt som nå, noe av en fotballdverg, og de gled fint inn blant de øvrige medlemmene av en firerbande i '90-kvaliken, der de tre andre var Albania, Malta og Luxembourg. Likevel skulle de greie å sjokkere den nylige stormakten, som altså så seint som drøyt to år tidligere hadde plukket VM-bronse i Mexico. Frankrike hadde store problemer med å dytte fart i kula, og det ble ofte en overkommelig oppgave for kypriotiske stoppere å klinke ballen unna. 

Hva med hjemmelaget? Med innslag av aggressivitet lånt fra greske storebrødre la de tidlig fryktløst i vei. De hadde stilt seg opp i noe som best kunne beskrives som en 5-3-2, selv om det må påpekes av høyrekant Savva var langt mer offensivt villig enn venstreback Pittas. Slik sett var formasjonen en aning skjev. 

Bakerst fantes målvaktsveteranen Pantziaras, 36 år gammel. Som libero umiddelbart foran seg hadde han Miamiliotis, som igjen var omgitt av to markerende menn i Stavrou og ikke minst den sterke Khristodoulou. Sistnevnte vartet opp Papin. 

Det var på midtfeltet mann fant Kypros' mest kjente spiller: Den 29-årige kapteinen Giannakis Yiangoudakis fra Limassol-klubben Apollon. Han var utstyrt med et fint overblikk og en slepen venstrefot, og sto aller helst for de kreative innslagene. Bak seg hadde han to mer type grovarbeidere i Petsas og Nikolaou. I fremste ledd befant seg angriperne Khristofi, som ofte beveget seg ut mot venstresiden, og Kantilos, begge fra Omonia i Nicosia, som skulle vinne den kypriotiske ligaen sesongen 1988/89. 

Hjemmelaget var et ganske begrenset kollektiv rent teknisk, men det skortet som ventet ikke på innsats, og når da også motstanderne ikke greide å hente ut de nødvendige prosent på det området, så gikk det slik det ofte gjør når glød møter det i utgangspunktet litt mer raffinerte: Det ender i et overraskende utfall. Etter 1-0 mot Norge, vil Frankrike ha vært voldsomt skuffet over å bare greie 1-1 på Kypros. De hadde kun seg selv å takke, for de hadde også vært i føring etter Xuerebs headede scoring kort tid før pause. Vertskapet brakte balanse i regnskapet gjennom utlikning fra straffemerket ved venstreback Pittas, som også var fast eksekutør for klubblaget Apollon. 

(Innlegget ble redigert 02.03.19 09:27)

Eksberten
EksbertenInnlegg: 27424
09.05.19 23:17
mikemodano: vil Frankrike ha vært voldsomt skuffet over å bare greie 1-1 på Kypros.

Ja det førte jo til at Henri Michel fikk sparken rett etter dette og ble erstattet av Michel Platini.

Eksberten
EksbertenInnlegg: 27424
09.05.19 23:36
jakral: USA:David Vanole (1963-2007)

Ny mann fra dette laget har vandret. 26.april tapte 54 år gamle Jimmy Banks kampen mot kreften.
Mens USA gikk ut i en veldig naiv 3-4-3 formasjon i åpningskampen og fikk seg en realitetssjekk og tapte 1-5 mot Tsjekkoslovakia, så la dem om formasjonen til 5-3-2 og da ble det plass til Banks i forsvaret. Det endte med 2 Hederlige ettmålstap (Italia og Østerrike) med gult kort i begge på Banks og som dermed ble byttet ut.
Banks spite på landslaget fra 1986-1991 (36 kamper) og la opp i 1993 etter å ha spilt hele karrieren i Milwaukee i Inndoor-ligaen.
Reservekeeper Vanole var ikke på banen i mesterskapet, men var førstevalg i OL 1988.

(Innlegget ble redigert 09.05.19 23:37)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
10.05.19 09:34
Eksberten: det førte jo til at Henri Michel fikk sparken rett etter dette og ble erstattet av Michel Platini

Det gjorde det i høyeste grad (i kombinasjon med en skuffende tam forestilling i en 1-0-seier mot Norge i matchen før). Og med det var nok en epoke i fransk landslagsfotball slutt. Michel hadde jo ledet nasjonen til bronsemedaljer i det forrige VM etter å ha tatt over for den legendariske Michel Hidalgo, den franske teamchef for suksessen på hjemmebane i '84 (som fortsatt lurte i kulissene under sluttspillet i Mexico i '86). Platinis første oppgave som ny forbundssjef var turen til Beograd, der selveste Jugoslavia skulle stå som formidabel motstander. 

Tråden har stått i stampe en stund. Noe skyldes at jeg selv ikke har vært i særlig kontakt med matchen i Jugoslavia, en dyst jeg i stedet har outsourcet til andre, og som jeg etter hvert ser fram til å lese fra for å tilegne meg mer lærdom om. Selv har jeg i stedet hatt et par vennskapskampers fokus siden sist: Det har gått i Italia 2-0 Skottland (desember '88) og Hellas 1-2 Portugal (januar '89). Nå har jeg imidlertid rettet blikket tilbake mot kvalifiseringspulje 5 i UEFA-sonen, og da er det naturlig å huke tak i Jugoslavia mot Kypros som neste post på programmet. 

Kypros var jo, som vi alle vet nå, franskmennenes store nemesis under oppgjøret i Nicosia i oktober, men har siden tapt 3-0 hjemme for Norge. Der hadde kypriotene hatt blod på tann fra avspark av, og kun flere fine inngripner fra den norske målvakta, en ikke ukjent profil i svensk fotball ved navn Erik Thorstvedt, hadde sørget for å bevare målløst til pause. Etter hvilen hadde hjemmelaget snart løpt seg litt tomme, og da de brått fikk en i fleisen av Gøran Sørloth, som etter tre scoringer nettopp for Rosenborg i de to cupfinalekampene mot Brann, var en temmelig heit potet, var det jevnt slutt. Norge puttet på to ganger til, igjen ved Sørloth og deretter gjennom nok en "svenske", nemlig midtbanesliteren Kjetil Osvold, slik at utfallet ikke så spesielt motiverende ut sett med kypriotiske øyne. Det var Norges to første poeng, og takket være den overlegne seiersmarginen var vi plutselig også oppe på positiv målforskjell (1-0-2 4-3 2). Likevel måtte vi finne oss i å ligge bak både Frankrike og Skottland på tabellen, og Jugoslavias 3-2 mot Frankrike i den påfølgende kampen i denne pulja skulle dytte Norge ytterligere ett hakk ned på lista (til fjerde). 

Pussig nok: Kun to døgn etter 3-0-gevinsten nede i Middelhavet, var Norge i aksjon i en treningskamp borte mot Tsjekkoslovakia. Der ble det 3-2-tap. For vertskapet hadde det vært et svært viktig ledd i oppkjøringen deres til den ventende storkampen hjemme mot Belgia, som skulle avvikles kun 12 døgn seinere (endte 0-0). De stilte derfor bortimot fullbesatt, selv om det blant annet manglet en viktig markør på målvaktsposten i Jan Stejskal (Luděk Mikloško hadde steppet inn). Den norske backlinja hadde vært uten faste innslag som Rune Bratseth, Terje Kojedal og Kai Erik Herlovsen i Bratislava, slik at Tromsøs Tor Pedersen og Brynes Leif Rune Salte begge skulle debutere fra start. Mot heite spisser som Stanislav Griga og Milan Luhový kunne ikke det gå mer enn "så där", og begge disse gjorde da også hvert sitt mål i den første omgangen. 3-1 til pause ble til 3-2 ved full tid, etter at den norske angrepsduoen Gøran Sørloth (heit, ja) og Simen Agdestein hadde notert seg for hver sin scoring. Dessverre finnes ingen billedbevis (i hvert fall ikke som jeg har for hånden) verken fra Nicosia eller fra matchen i Tsjekkoslovakia, så Sørloths tiltakende ry som internasjonal goalgetter av format var vi heller nødt til å vente med å få bekreftet i levende bilders form. Vi får enn så lenge nøye oss med scoringene fra Ullevål: første helg, andre helg.

Men ok, nok av Norge for nå. Vi skal jo ikke i aksjon igjen før uti mai neste år, og det skal spilles intet mindre enn fem pulje 5-kamper før den tid, inkludert denne i Beograd som jeg er i ferd med å behandle i disse dager (Jugoslavia-Kypros). 

Hmm, fokus burde nok heller ha vært på en hyllest av Henri Michel, men hvilket ettermæle har nå fyren som ledet les bleus til tredjeplass i Mexico egentlig? I Frankrike å skulle være arvtakeren til Michel Hidalgo kan umulig ha vært noen særlig takknemlig oppgave, og sto kanskje ikke den virkelig gyldne generasjonen deres foran et snarlig endelikt, framprovosert av lett aldring? Jo, så avgjort. Etter 4-2-gevinsten mot naboene fra Belgia i bronsefinalen i '86, så skulle det gå en stund før Frankrike kom seg "opp i ringa" igjen. Det var bleke saker som ble levert under kvaliken for '88-EM (blant annet ett poeng fra to oppgjør mot Norge!), og selv om de hadde en og annen interessant spiller som var i ferd med å påkalle seg nasjonal oppmerksomhet (jeg tenker kanskje i første rekke på den sterke midtbanespilleren Franck Sauzée), så ble det i sum altfor spedt. Som sagt: Jeg har ikke analysert kampen i Beograd der Frankrike tapte 3-2 (etter faktisk å ha ledet 2-1), men jeg konstaterer at de står med 1-1-1 fra sine tre første kvalikkamper. Med det ligger de ikke direkte i førersetet kontra puljas to andre storlag, Skottland og Jugoslavia. Likevel: Det ville være ganske naivt å avskrive mulighetene deres på dette tidspunktet. 

Først ut, altså: Jugoslavia-Kypros. Den får jeg komme tilbake til når jeg har satt meg litt grundigere inn i den. Et par gjennomganger av den første omgangen røper imidlertid at vi har med to 5-3-2-mannskaper å gjøre her, og igjen virker Davor Jozić å ha fått tillit på liberoplass heller enn Faruk Hadžibegić, slik jeg mener tilfellet skal ha vært også mot franskmenna. Sistnevnte, den kanskje mest kjente jugoslaviske forsvarsspilleren i denne epoken, var nødt til å ta til takke med en slags markørrolle framfor liberoen sin, der heller ikke ukjente Predrag Spasić var tredjemann i den sentrale backkjeden. Men greit, la meg heller komme sterkere tilbake når jeg er mer satt i forhold til dysten. 

(Innlegget ble redigert 10.05.19 09:37)

WatTyler
WatTylerInnlegg: 3301
10.05.19 13:02
mikemodano: Dessverre finnes ingen billedbevis (i hvert fall ikke som jeg har for hånden) verken fra Nicosia eller fra matchen i Tsjekkoslovakia
mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
10.05.19 13:12

Se der, ja! Det er de eneste billedbevis jeg noensinne har sett fra den matchen i Bratislava. Mange takk skal De ha, Wat. Jeg ser at det sannelig kan føre noe godt med seg å ha et lite øye mot sjakkbrettet også. Og hvilken assist fra 'Brandy'! Men hvor svakt ter seg vel ikke Jozef Chovanec, den tsjekkoslovakiske kapteinen og, formoder jeg, liberoen, der han ikke gidder å ta duellen for å stanse Agdestein fra å skyte? 

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
08.06.19 17:07

La meg bare hoppe innom for å minne på at i dag er 29-årsdagen for Italia-VMs åpningskamp: Argentina 0, Kamerun 1. François Omam-Biyik og Benjamin Massing er antakelig de to kamerunerne folk flest vil huske fra nettopp den matchen, mens man fra den argentinske leiren gjerne vil minnes Nery Pumpido og Claudio Caniggia? 

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
18.06.19 09:14

Den endeløse gravingen i '90-kvaliken er langt fra over, for den som måtte ha trodd det (den har så vidt begynt). I gruppe 1 møttes altså Romania og Danmark til en siste, avgjørende kamp om puljeseieren, der gevinst for ett av lagene ville bety direkte avansement til VM. Danskene hadde jo ydmyket de sterke rumernerne kun en drøy måneds tid i forveien gjennom å servere oss en av sine festaftener i 'Parken. 3-0-seieren var nok et stykke praktfull dansk fotballhistorie. I București, derimot, skulle det langt fra gå like på skinner for våre skandinaviske frender, som til tross for et tidlig ledermål ved Flemming Povlsen måtte se seg slått med 3-1. Dermed var det Romania som stakk av med gruppeseieren, og nå spøkte det for alvor for dansk VM-deltakelse, siden kun to av tre tabelltoere i de tre kvalikpuljene med bare fire nasjoner ville bli med til Italia. Danskene stoppet på åtte poeng, og måtte sitte klistret til sine transistorradioer for å få med seg sluttskvensene i Köln, der Vest-Tyskland var nødt til å avgi poeng mot Wales for at danskene skulle ta seg til verdensmesterskapet på BRDs bekostning. Waliserne hadde vært i føring, men hjemmelaget hadde svart to ganger, slik at det sto 2-1 da dansk nederlag i Romania var et faktum. Det skulle aldri komme noe utlikningsmål i Ruhrgebiet, så da ble det vesttyskerne som tok seg til Italia '90 i stedet. 

Det jeg imidlertid skulle fram til var: Den offisielle FIFA-rapporten fra Romania-Danmark-matchen inneholder ingen oversikt over de ubenyttede reservene. For '90-kvalifiseringen kunne hver nasjon stille med fem mann på benken (slik så å si alle gjorde, med enkelte kampers unntak i UEFA-sonen, og i samtlige av disse unntakene var Albania involvert, da de reiste til både Polen og Sverige med bare fire reserver. I tillegg virket det som om de hadde blitt enige med Polen i den siste, betydningsløse matchen i kvalikpulje 2 om at de begge kun skulle ha fire mann på benken). Rumenerne skulle benytte seg av sine to avløsermuligheter i siste kamp mot Danmark, der både Dorin Mateuț, midtbanespiller med et gudebenådet venstrebein, og en kar langt fra veldig ulik Gheorghe Hagi som type (om enn ikke helt der oppe på samme nivå), og backen Nicolae Urungeanu kom innpå før slutt. Dermed manglet tre mann, nemlig de ubenyttede reservene. flounderswake greide å lokke fram disse på et tidligere tidspunkt, og trioen kunne identifiseres som målvakt Bogdan Stelea, stopper Adrian Bumbescu og Dinamos tenåringsspiss Florin Răducioiu.

Danmark, på sin side, benyttet kun den ene av sine fem reserver i dette oppgjøret, nemlig spissen Lars Elstrup, og da gjensto det å ta rede på hvilke fire ubenyttede innbyttere danskene stilte med i București. Det har i lang tid vært noe av en gåte, selv om jeg har hatt mine mistanker om hvilke fire som fantes der. Nylig tippet jeg på reservemålvakt Troels Rasmussen (som hadde sittet på benken i de fem andre kvalikkampene), stopper John Larsen, sideback Jan Heintze (som ellers var et trofast innslag i Pionteks startellevere), den allsidige Kim Vilfort, samt altså Elstrup. I går fikk jeg nyss om at også midtbanestabilisatoren John Helt hadde vært medlem i en 17-mannstropp, og at han kunne føyes til de fem jeg tidligere hadde gjettet meg til. Dermed er det store spørsmålet: Hvilken av disse seks måtte til slutt utelates fra den femmannsstore innbytterbenken danskene stilte med i den rumenske hovedstaden? Jeg skulle så gjerne vite sikkert. 

(Innlegget ble redigert 18.06.19 09:17)

Eksberten
EksbertenInnlegg: 27424
22.06.19 19:48
mikemodano: Danmark, på sin side, benyttet kun den ene av sine fem reserver i dette oppgjøret, nemlig spissen Lars Elstrup, og da gjensto det å ta rede på hvilke fire ubenyttede innbyttere danskene stilte med i București. Det har i lang tid vært noe av en gåte, selv om jeg har hatt mine mistanker om hvilke fire som fantes der. Nylig tippet jeg på reservemålvakt Troels Rasmussen (som hadde sittet på benken i de fem andre kvalikkampene), stopper John Larsen, sideback Jan Heintze (som ellers var et trofast innslag i Pionteks startellevere), den allsidige Kim Vilfort, samt altså Elstrup. I går fikk jeg nyss om at også midtbanestabilisatoren John Helt hadde vært medlem i en 17-mannstropp, og at han kunne føyes til de fem jeg tidligere hadde gjettet meg til. Dermed er det store spørsmålet: Hvilken av disse seks måtte til slutt utelates fra den femmannsstore innbytterbenken danskene stilte med i den rumenske hovedstaden? Jeg skulle så gjerne vite sikkert.

Et mysterium dette. Ingen nettsteder oppgir andre reserver enn Elstrup, mens jeg fant steder som bekreftet Romanias benk.
I hjemmekampen i Parken måneden før, så var det Elstrup, Larsen, Vilfort, Rasmussen og Helt som var reserver. Men i denne kampen var ikke Søren Lerby med og Jan Heintze spilte istedet, ellers var det ingen endringer i startmannskapet. Så du har nok riktig 17-mannstropp, men kan ikke hjelpe deg med hvem som ikke satt på benken :(
Kampen finnes i sin helhet på youtube, men tror ikke det sveipes innom benken til Danmark. Dette ble vel Lerby og Ivan Nielsen sin siste landskamp.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
23.06.19 14:03
Eksberten: Ingen nettsteder oppgir andre reserver enn Elstrup

Av den simple grunn at han kom innpå i løpet av matchen, og derfor fint kan bekreftes. Da er det, som du sier, atskillig verre med resten. Jeg tror den kilden som oppga de fem øvrige navnene er pålitelig nok (folk herfra), men ja, hvilken av de fem som skal ut er umulig å dedusere seg fram til. Kan være ville man heller ikke fått noen bekreftelse dersom en faktisk forhørte seg med de involverte spillerne; det er slett ikke gitt at de husker det selv en gang. 

La oss se på den innsatsen de fem kandidatene hadde lagt ned i kvaliken i løpet av danskenes fem første kamper:

målvakt Troels Rasmussen: ubenyttet reserve i samtlige fem
stopper John Larsen: to ganger 90 minutter, i tillegg til å ha kommet inn ved pause i hjemmekampen mot Romania
den allsidige Kim Vilfort: to innhopp, i tillegg til tre kamper som ubenyttet reserve
midtbanemann John Helt: spilte de to første kampene fra start, kom innpå i den tredje, og var ubenyttet reserve i de to neste
sideback/venstrekant Jan Heintze: startet fire kamper

Ser man på hva hver enkelt hadde utrettet tidligere i kvaliken, er man heller ikke nærmere noe svar på gåten. Kan hende er det mest nærliggende å tro at Heintze ikke var med, siden han tross alt hadde startet hver gang når han var tilgjengelig? Han sto over 7-1-massakren av Hellas hjemme, men det var fordi han var suspendert etter å ha fått to gule til da i kvaliken. En skade virker å være det eneste som sannsynliggjør at Heintze ikke satt på benken i București. Det som imidlertid taler imot at han var skadet, er at han spilte samtlige 90 minutter for PSV fire døgn etter tapet i Romania, og han hadde også spilt hele kampen for klubblaget 4.november, siste runde i Eredivisie før landskampene 15.november. 

"Kampen finnes i sin helhet på youtube"

Slik saken ligger nå, er det mitt foreløpig siste håp for å finne svaret på gåten. Jeg har vært igjennom store deler av kvalikpulje 1, men ikke de to kampene som skulle avgjøre hvem som til slutt vant gruppa. 

(Innlegget ble redigert 23.06.19 14:04)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
25.06.19 08:00

Til frokosten i dag kvapp jeg ordentlig til da følgende var å lese: Jörg Stübner er død. Hvil i fred, Jörg Stübner. 53 år ble du. Ingen alder for en mann. Ingen alder for en tidligere østtysk fotballprofil. Dessverre greide du aldri å takle at DDR ble inkorporert i det forente Tyskland i 1990. 

Stübner var en uhyre energisk midtbanemotor for det store Dynamo Dresden-laget som mot slutten av 80-tallet endelig greide å gjøre kål på det voldsomme hegemoniet Dynamo Berlin hadde hatt (ti strake ligatitler fra 1978-1987). Han landslagsdebuterte i 1984, 19 år ung, og rakk å tegne seg for 47 luer i hvit trøye og blå shorts, slik DDRs landslagshabitt var. Han var i Dresden lagkamerat blant annet med folk som Matthias Sammer og Ulf Kirsten.

Det har i flere år vært kjent at Stübner aldri greide å forsone seg med at de godene han hadde kunnet nyte av som stjernespiller i DDR ikke lenger gjaldt da Tyskland ble ett. Han har i enkelte intervjuer virket bitter for at historien gikk slik den gjorde og at landet hans med ett ikke lenger fantes, og alkoholproblemene skal ha tatt overhånd. Det er ikke kjent enda hvordan han døde.

Hvil i fred, store, lille Jörg Stübner. 

(Innlegget ble redigert 25.06.19 08:00)

MensenErnst
MensenErnstInnlegg: 5062
25.06.19 09:37

Fascinerende lesning om Stübner. Takk, Mike! Uwe Rösler har vel også uttalt at det er synd DDR-landslaget forsvant. Hans sjanse for en internasjonal karriere forsvant vel med det.

(Innlegget ble redigert 25.06.19 09:38)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
25.06.19 09:44

Fascinerende og trist, Ernst. 

Siden mange her antakelig behersker tysk såpass at de er i stand til å lese avisartikler, limer jeg like gjerne inn denne nekrologen. Det bildet man stort sett ser av ham nå i diverse artikler, også øverst i denne, tatt i vår, forteller om et ansikt preget av tøffe personlige oppgjør. Der man ser ham som 19-åring lenger ned i artikkelen, forstår man mer at han skal ha vært noe av et ungpikeidol i Øst-Tyskland. 

(Innlegget ble redigert 25.06.19 09:44)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
25.06.19 10:05

Billedgalleriet i artikkelen er også verd å gløtte igjennom. Nummer seks i serien inneholder det første bildet jeg noensinne har sett der Stübner viser noe som kan minne om et smil. Stort sett så han alltid alvorstynget ut, som om han allerede den gang visste at framtiden ikke skulle fare godt med ham. Han står til venstre for Ulf Kirsten og Matthias Sammer, og med Oberliga-medaljer rundt halsen vil jeg tippe man feirer ligatittelen etter 1988/89-sesongen (PS: Det står jo til og med i kapsjonen under bildet, ser jeg først nå). 

(Innlegget ble redigert 25.06.19 10:06)

MensenErnst
MensenErnstInnlegg: 5062
25.06.19 14:48

Ser forøvrig at våre gamle venner i Øst-Tyskland endte nest sist i sin kvalifiseringsgruppe til VM 1990.

Vet du har vært innom Tyrkia (som var i samme gruppe) tidligere i tråden. Har du fått tittet noe på "Weltmeister der Freundschaftsspiele"?

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
26.06.19 09:02

Åja, det har jeg. Takk som spør. 

Nå har ikke innlegg om DDR rent dørene ned her i tråden, kan det virke som, i hvert fall ikke dersom vi holder oss relativt nært i tidsperspektiv. Jeg vil for all del ikke se vekk fra muligheten for at, for eksempel, flounderswake kan ha hatt dem oppe til behandling på et tidspunkt, men jeg tror ikke han rakk stifte et altfor inngående kjennskap til dem før han forlot pulje 3. Ikke at jeg skal skryte på meg noe DDR-ekspertise for '88 og '89 selv, altså, men joda, jeg kan i hvert fall skilte med å ha analysert denne rekka: 

Bulgaria (b) 1-1 (vennskapskamp i mars '88)
Island (h) 2-0 (kvalikstart - her må jeg imidlertid raskt få legge til at det ikke har lyktes meg å spore opp en fullverdig tape fra matchen, så visuelt sett har jeg ikke hatt annet å forholde meg til enn de skarve sju minuttene eller så som ligger tilgjengelig ute på Youtube)
Tyrkia (b) 1-3 (Kvalik. DDR er overlegent underlegne matchen igjennom mot et sprudlende tyrkisk mannskap)
Hellas (b) 2-3 (vennskapskamp i mars '89)
Tyrkia (h) 0-2 (Kvalik. Øst-Tyskland er best, men kommer til kort mot den uhyre opplagte Engin i det tyrkiske målet. Han redder til og med straffesparket fra stopper Matthias Lindner på stillingen 0-1)
Sovjetunionen (b) 0-3 (Kvalik. Denne så jeg meg nødt til å outsource, så jeg har kun sett igjennom én gang selv. SSSR ikke gode, men Øst-Tyskland stilte redusert, og hadde derfor likevel lite å stille opp med)
Østerrike (h) 1-1 (Kvalik. Et tidlig Polster-mål preget oppgjøret, og selv om DDR i store partier hadde østerrikere i kne, så skulle det drøye til fem minutter før slutt til de endelig skulle utlikne og stanse den skrekkelige tapsrekka)
Island (b) 3-0 (Kvalik. Dette var et slags være eller ikke være for dem begge. Islendingene sto med 0-4-2 fra sine seks, og var spesielt vriene å få has på i Reykjavík. Solid prestasjon og et enda bedre resultat for DDR, som på denne tiden har et knusende grep på islendingene, som de hadde slått 9-0 over to kamper under kvaliken til EM '88 også. En av Jörg Stübners beste matcher under denne kvalifiseringen, men han måtte likevel finne seg i å stå i skyggen av både Matthias Sammer og ikke minst Rainer Ernst, som i dette oppgjøret hadde den sentrale midtbaneposisjonen)
Sovjetunionen (h) 2-1 (Kvalik. Liten tvil om at DDR var på full fart tilbake mot storformen. Ingen god match av noen av lagene, men å komme tilbake på tampen og sikre begge poengene etter å ha havnet under med kvarteret igjen var en super prestasjon. Sammer knusende overlegen i denne)
Østerrike (b) 0-3 (Siste match i kvaliken. Uavgjort ville til slutt ha vært tilstrekkelig for Øst-Tyskland til å nå Italia '90, men å spille kamp seks døgn etter Murens fall var naturligvis aldri enkelt. I tillegg til at spillerne nok hadde helt andre ting enn fotball svirrende under topplokket, så måtte de også oppleve noen gribber av agenter ta kontakt underveis i matchen, fra sidelinjen! Ikke å undres over at Polster her fikk sin store match, og hattricket til Sevilla-spissen sørget for å sende østerrikerne opp fra fjerde- til andreplass på tabellen, forbi både DDR og Tyrkia, som hadde vært tabelltoer inntil da. Få østtyskere fikk særlig til, og selv den gryende stjerna Sammer var helt ute av det)

Det har nok vært skrevet et og annet om dem også under mitt nick i løpet av det siste året, men kanskje ikke like mye som ønskelig. For nå får du nøye deg med denne raske gjennomgangen, men på et senere tidspunkt skal jeg forsøke å presentere den DDR-troppen som altså forgjeves skulle prøve å nå Italia-VM. 

Tabloid nok kan jeg føye til at Sammer, Rico Steinmann og Ulf Kirsten trolig var deres tre beste spillere i løpet av den åtte kamper lange kvalifiseringen. Andreas Thom åpnet sterkt, men falt totat igjennom i løpet av den slette perioden østtyskerne opplevde, med tre kvaliktap på rappen. Tre forskjellige trenere tok dessuten hånd om dem underveis, uten at noen av de to tilkomne, verken Manfred Zapf (hentet fra forbundskorridorene) eller Eduard Geyer (som hadde tatt Dynamo Dresden til hjemlig triumf), viste seg klokere enn den Bernd Stange som hadde ansvaret tidlig i kvalifiseringen. 

(Innlegget ble redigert 26.06.19 09:03)

jakral
jakralInnlegg: 21173
27.06.19 12:32
mikemodano: Der man ser ham som 19-åring lenger ned i artikkelen, forstår man mer at han skal ha vært noe av et ungpikeidol i Øst-Tyskland.

Trist skjebne med Jörg Stübner, men tiden som storsjarmør og idol på fremmadstormende fotballklubber er alltid tidsbegrenset. Man leser jo artikler fra tid til annen om en slags DDR-nostalgi som finnes latent i befolkningen i Øst-Tyskland selv i dag. Ikke alle er utelukkende begeistret over å bli smittet av disse vestlige frihetsbasillene. Det var på mange måter mer orden på sakene da muren stod.

MensenErnst
MensenErnstInnlegg: 5062
27.06.19 14:22

Sist jeg var i Berlin vandret jeg en del omkring i gamle østlige bydeler litt utenom sentrum. Var en del triste skjebner å se. Særlig en gammel dame som gikk og lette etter flasker, hun sa at pensjonen hennes knapt rakk til noe som helst.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
27.06.19 15:25
jakral: DDR-nostalgi

"Ostalgia", som tyskerne selv refererer til. I Berlin, ikke langt unna Alexanderplatz (med det høye TV-tårnet det er fullt mulig å ta heisen til topps i), og dermed i det gamle Øst-Berlin, finner man da også DDR-museet. Jeg regner med at flere enn jeg har lagt kursen innom. Det er et såkalt interaktivt museum, der en kan oppleve følelsen av å blant annet være i et Stasi-avhørsrom, og selv om jeg kanskje forlot med en ørliten grad av skuffelse (jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet, men trolig noe mer enn hva en faktisk blir servert), så var det verdt inngangsbilletten. Fantastisk by, Berlin, på alle mulige måter. Trolig blant mine topp 3-favorittstorbyer i Europa, der jeg også innlemmer Istanbul og Roma.  

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
07.07.19 10:49
mikemodano: Ostalgia

Ostalgie, dersom vi skal pirke. Og det skal vi jo. 

Nå for tiden er det februar '89-treningsmatchen fra Toscana jeg arbeider med: Italia mot Danmark. Dette er italienernes fjerde kamp i oppkjøringen mot VM, men den første for kalenderåret. Det er mot et dansk lag som samtidig har sikte mot sin neste kvalikmatch, nemlig den i Sofia mot Bulgaria, en motstander de aldri tidligere har beseiret. Dersom Danmark skal ha et minimum av håp om å nå VM, og noe annet vil antakelig være skuffende etter tre strake mesterskapsdeltakelser nå på 80-tallet, er de nødt til å vinne på Balkan. 

Danskene har nylig vært på Malta og deltatt i den årvisse 'Malta International Trophy', der de endte som nest beste lag blant fire. I tillegg til vertsnasjonen hadde også Algerie, som vant, og Finland deltatt. Dette var kanskje ikke den mest prestisjetunge turneringen på det europeiske kontinentet, men Sepp Piontek hadde likevel sendt av sted en forholdsvis dugelig tropp. Særlig defensivt hadde danskene stilt sterkt, der både Peter Schmeichel og det faste trekløveret i backlinja, John Larsen, Kent Nielsen og libero Lars Olsen, alle stilte, mens det var noe mer eksperimentelt framover. Totalt hadde danskene benyttet seg av 16 mann i løpet av den snaue uka turneringen varte, og blant disse hadde det vært fire debutanter. Dette var Henrik Larsen, et navn vi siden skulle komme til å høre mer om, om enn ikke så mye i løpet av '90-forberedelsene, Bent Christensen fra Brøndby, som ikke måtte forveksles med Bent Christensen fra Lyngby, Johnny Mølby, fetter av den mer kjente Jan, samt angriperen Hans Erfurt fra Silkeborg. Ellers fantes et sterkt innslag som Lars Elstrup på plass, og han hadde selskap i løperrekka av et særs spennende navn som 20-åringen Brian Laudrup, som enda var fersk i denne sammenhengen. Danskene slo Malta 2-0 i sin første kamp, men to ganger 0-0, mot henholdsvis Finland og Algerie, gjorde nordafrikanerne til mestere siden de hadde vunnet begge sine to foregående matcher. 

Her i Pisa, på herlig intime Stadio Arena Garibaldi, stilte danskene klart sterkere, siden de hadde fem nye utenlandsproffer på plass i startelleveren siden Malta-turneringen som var blitt avsluttet ti dager tidligere. Her var PSV-backen Jan Heintze, her var midtbanespillerne Jan Mølby (Liverpool), Jan Bartram (Bayer Uerdingen) og John Jensen (Hamburg), og her fantes også spissen Flemming Povlsen, som på dette tidspunktet var i Kölns eie. I tillegg hadde også den fysisk sterke Kim Vilfort blitt hentet tilbake. Danskene stilte i sin velkjente 3-5-2-modell, der Mølby var den sentrale blant tre midtbanespillere, med Jensen (høyre) og Bartram som indreløpere, og hvor Vilfort (høyre) og Heintze bekledde de to kantposisjonene. Povlsen hadde selskap av yngstebror Laudrup på topp. Ganske sikkert ville nok også Juve-stjerna Michael ha deltatt dersom han hadde vært frisk. 

Bak hos danskene sto igjen Lars Olsen libero, og som manndeckers framfor seg hadde han John Larsen og Kent Nielsen, som så til henholdsvis Gianluca Vialli og Aldo Serena. Disse to ekvipasjene hadde noen deilig durabelige dueller underveis. Spesielt lufttvekampene mellom Nielsen og Serena var severdige. 

Italia, da. Her var det også en 3-5-2-formasjon som gjaldt, og det var idelt kjente spillere over hele linja. Som vi vet, så hadde forbundssjef Vicini lite ønske om å eksperimentere i noen større grad under den italienske VM-oppkjøringen. Han nøyde seg primært med å rullere på et par-tre posisjoner. Ikke nødvendigvis fra én kamp til neste, men mer i løpet av hele perioden mellom EM '88 og VM '90. I Pisa stilte de slik: 

På målvaktsposten sto Walter Zenga, selv om det fantes et særs godt alternativ i Stefano Tacconi, som neppe var noen dårligere 'keeper enn Internazionale-jåla. 

Foran seg hadde Zenga et velkjent trekløver i kaptein Giuseppe Bergomi, som hadde Flemming Povlsen som spesialoppgave her, libero Franco Baresi og Internazionale-hardhausen Riccardo Ferri. Sistnevnte tok seg helst av vesle-Laudrup. 

Midtbanen besto av et trekløver sentralt med Roma-strategen Giuseppe Giannini i velkjent playmakerrolle. Vicini vekslet mellom å sette Giannini opp i offensiv og defensiv rolle, men her stilte han nærmest som en mellomting. Trolig er det fair å si at han forsøkte å støtte oppunder angrepsduoen, men samtidig hadde han åpenbart klare instrukser om å luke vekk Jan Mølby når danskene var i ballbesittelse på egen halvdel. Til høyre for seg hadde Giannini Napolis herlige sliter Fernando De Napoli i en tradisjonell ganske defensiv rolle, mens venstre indreløper var Internazionales stjerneskudd Nicola Berti, som virkelig var i ferd med å bli varm i landslagsmiljøet nå. Berti gjorde sin tredje start av fire mulige siden mesterskapet i Vest-Tyskland. Norge-matchen, den første av disse fire, hadde vært Bertis debut for gli Azzurri. De to kantposisjonene hadde Roberto Donadoni og Paolo Maldini, begge fra AC Milan, og da skulle det være unødvendig å legge til at førstnevnte sto oppstilt ute mot høyre, med den 20-årige kjekkasen Maldini på venstreflanken. 

Den italienske angrepsduoen besto av Gianluca Vialli og Aldo Serena, og med sistnevnte som lagkompis på klubbnivå av Zenga, Bergomi, Ferri og Berti, så var Internazionale ledende leverandør av spillere til nettopp denne startelleveren. Vialli hadde for vane å trekke ut mot høyre, men her opererte han mer sentralt enn hva han skulle gjøre i andre landskamper i denne perioden. Han hadde den sterke John Larsen som direkte motspiller, og mer enn én gang ble Vialli sparket ned bakfra. Larsen var heldig som unngikk gult i løpet av de minuttene han deltok (han ble erstattet av drevne Bjørn Kristensen drøyt ti minutter før slutt). Brøndbys røslige 27-åring Kent Nielsen var Serenas oppasser, og det skulle være en duell begge aktører til slutt kom tålelig greit ut av. 

Den første omgangen er preget av mange og tøffe dueller, og det koker skikkelig til når Baresi velger å obstruere en Laudrup på vei igjennom. Den erfarne Milan-liberoen vender skinka til unggutten, som fort kunne hatt fri bane mot mål dersom ikke obstruksjonen hadde funnet sted. Det skal sies at Maldini var i ferd med å gjøre en ok sikringsjobb, men likevel burde Baresi ha blitt belønnet med gult. Det fulgte litt rabalder, blant annet mellom tøffingen Jensen og Giannini, men ingen videre reaksjoner fra den dyktige østterikeren Horst Brummeier. Det første gule kortet skulle siden tilfalle Mølby for en nedsparking av Giannini. Straks etter skulle Vialli klippe ned Povlsen i en duell midt på banen og få samme type belønning. Etter hvilen fulgte ytterligere to italienske gule, og Baresi valgte igjen obstruksjon som erstatningsmiddel for manglende hurtighet i akselerasjonen da Povlsen denne gang prøvde å løpe igjennom sentralt. Det tvang Brummeier til å trekke fram det gule kortet han avsto fra i forrige omgang. Jyplingen Maldini skulle også få sitt gule, noe som skyldtes ei hekting av Jensen. 

I den første omgangen var dessuten italienerne uheldige som ble snytt for ei tidlig straffe da et Nielsen-tilbakespill mot Schmeichel ble snappet opp av en årvåken Giannini. Midtbaneesset forsøkte å runde målvakta, som virker å felle ham. Dommeren ga nada. Berti kunne også ha puttet da hjemmelaget straffet Vilfort for en skrekkelig pasning sentralt på egen halvdel (dette var omtrent eneste gang flankespilleren våget seg inn i sentrale rom i løpet av hele matchen), men Berti valgte å gå for kraft i stedet for finesse da han var alene igjennom med Schmeichel. Brøndby-målvakta avverget til corner. 

Kampens eneste mål kom i det 62.minutt via Bergomi, som til slutt fikk kneet på et Giannini-frispark inn i feltet fra italiensk venstreside. Piontek vil ha vært rasende, for først hadde Nielsen sluppet Serena, som hadde hodestøtt ballen inn bak Schmeichel, men forsøket var blitt avvinket fordi dommeren ikke hadde vært klar med Gianninis frispark. På neste forsøk skulle Italia altså likevel lykkes. Det var utvilsomt ei noe heldig scoring, men jeg tviler på at meningen hadde vært at Mølby skulle markere Bergomi. Slapt av danskene to ganger om, og de slapp ikke ustraffet fra det. Selv greide de ikke å teste Zenga skikkelig, selv om 'keeperen måtte ut i strekk for å slå et frispark fra 28 meter (Mølby) ut til corner. 

Med fire seire på fire kamper virket italienerne allerede nå å være i rute til VM, men det var stadig god tid og ikke minst mange muligheter for Vicini til å flikke på det taktiske. Neste match skulle foregå på Praterstadion i Wien i mars måned. For danskene gjensto et hjemmemøte med Canada to uker før turen til Bulgaria. 

(Innlegget ble redigert 07.07.19 10:52)

rebellion33
rebellion33Innlegg: 2446
25.07.19 15:59

1990 var et flott VM med mange stjerner, som trådstarter nevner, men det irriterte med voldsomt hvordan Brehme filmet seg til straffe i finalen. Denne straffen ble også avgjørende. Tyskland vant 1-0 og reiste hjem som VM-vinner. Tyskland stinker...

Eksberten
EksbertenInnlegg: 27424
28.07.19 21:59
rebellion33: men det irriterte med voldsomt hvordan Brehme filmet seg til straffe i finalen. Denne straffen ble også avgjørende. Tyskland vant 1-0 og reiste hjem som VM-vinner. Tyskland stinker...

Med 11 mot 9 i ekstraomgangene mot et fra før svært redusert argentinsk lag, så hadde nok ikke sluttresultatet blitt noe annet.
Var det Brehme som skaffet straffen? Husker det egentlig var Matthaus som var straffeskytter og at han ga den til Brehme.

Eksberten
EksbertenInnlegg: 27424
29.07.19 00:12
mikemodano: Bent Christensen fra Brøndby, som ikke måtte forveksles med Bent Christensen fra Lyngby

Var vel førstnevnte som senere kalte se for Christensen Arensøe og var med i EM-92, hvor han skadet seg tidlig og reiste hjem.
Var jo enda en Christensen, Flemming (deltok i VM-86) i det offensive ledd som også spilte bare tidvis på landslaget, så ikke så greit å holde styr på hvilken Christensen som spilte :)

Anelka2
Anelka2Innlegg: 18941
29.07.19 12:01

Var Völler som fikk billig straffe. Tyskerne ble snytt for straffe tidligere i omgangen.


Brehme som var venstrebeint satte forøvrig straffa i goal med høyre. Kaldt.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
30.07.19 13:54
Eksberten: enda en Christensen

Det var mye av så mangt blant danskene sent på 80-tallet. De hadde ikke minst flere blad Larsen, der den mest prominente i forkant av Italia '90 nok var den tøffe Vejle-stopperen John Larsen, som var et fast innslag i trebackslinja til Piontek. Ok, så var "flere" som i "jeg nevner i fleng..." kanskje en overdrivelse, men Henrik Larsen er jo tidligere nevnt. Han slapp til under '89-utgaven av "Malta International Trophy" (slik vi også har omtalt), men skulle først i kjølvannet av '90 utvikle seg til å bli en viktig landslagsskikkelse for danskerne. 

Videre fantes de to stk Mølby, Jan og fetter Johnny, et par Jensens, John fra Hamburg og Brøndby-forsvarer Bjarne, to staute stopper-Nielsens i Ivan (PSV) og Kent (Brøndby), for ikke å snakke om et par offensive artister ved navn Laudrup. Tar vi i tillegg med gamlisen Morten Olsen, som jo fikk noen kamper under sitt kortvarige comeback våren og sommeren '89 (etter at han opprinnelig hadde gitt seg på landsholdet etter EM '88), og det nye førstevalget på liberoposten, Lars Olsen, så forstår vi at en skulle holde tunga rett i truten for å holde styr på danskene på dette tidspunktet. 

(Innlegget ble redigert 30.07.19 13:54)

Eksberten
EksbertenInnlegg: 27424
30.07.19 22:26
mikemodano: Tar vi i tillegg med gamlisen Morten Olsen, som jo fikk noen kamper under sitt kortvarige comeback våren og sommeren '89 (etter at han opprinnelig hadde gitt seg på landsholdet etter EM '88), og det nye førstevalget på liberoposten, Lars Olsen, så forstår vi at en skulle holde tunga rett i truten for å holde styr på danskene på dette tidspunktet.

Jesper Olsen var vel fortsatt i troppen, selv om han sluknet litt tidlig?
I 1989 var det faktisk også 2 på landslaget som het Jonny Hansen, fra Ikast og Jonny Anker Hansen fra Odense.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27267
31.07.19 10:13
Eksberten: Jesper Olsen var vel fortsatt i troppen, selv om han sluknet litt tidlig?

Ja, for så vidt, men dersom en snevrer seg inn til perioden fra etter '88-EM og fram til (og med) VM '90, så var Jesper Olsen ikke å se i landslagsmiljøet. Han hadde spilt treningskamper helt opptil europamesterskapet i Vest-Tyskland, men slapp aldri utpå bana i løpet av den turneringen. Danskene slo Belgia 3-1 i Odense seks døgn før deres første match i EM (2-3 mot Spania), og der fikk Man United-vinga en drøy halvtime som innhopper. Siden skulle han ikke aksle DBUs trøye før under en september '90-treningskamp i Borås, der våre to fotballstorebrødre møttes i et oppgjør som endte 1-0 til danskene. Mål? Bent Christensen Arensøe. 

De to bla' Johnny Hansen, ja. Hvordan greide jeg å utelate dem? Det blev måske simpelthen for meget at holde styr på. Men du har naturligvis helt rett. "Malta International Trophy" er en hyppig benyttet referanse i de senere innleggene i denne tråden, og der deltok begge de to Johnny Hansens. Sågar startet begge 0-0-oppgjøret mot Finland der nede i Middelhavet. Kan det tenkes at både Johnny Hansen og Johnny Hansen var midtbanespillere? 

(Innlegget ble redigert 31.07.19 10:14)

Klikk for å gå tilbake til toppen