Det er et berettiget spørsmål, og kan hende er nok også myten med på å bære Serie A framover hva denne epoken gjelder. Likevel virker det både å være og ikke minst ha vært en ganske bred enighet om at den italienske ligaen gikk utenpå de øvrige europeiske sent 80- og tidlig 90-tall. Det er neppe så enkelt som at det er én faktor som "bestemmer" hvilken liga som er (var) den beste, men heller et sammensatt bilde. Og slike ting som suksess i kontinentale klubbturneringer og mengde "storspillere" har nok blant annet vært utslagsgivende, ja. Det er en kjensgjerning at de fleste, ikke alle, åpenbart, men de fleste store navnene, og da ikke minst av de latinamerikanske, helst søkte seg til Italia. I den grad det var noen forskjeller i lønningsposer fra én nasjon til en annen, utgjorde nok tyngden av italienske lire mer enn den av spanske pesos, franske francs eller britiske pund, og ikke kun fordi det måtte så mange nuller til for at den skulle være verdifull. Det var simpelthen slik at det var i Italia du skulle være dersom du holdt et visst snitt som spiller, men husk for all del at dette var en tid hvor spillerlogistikk på tvers av landegrensene enda forekom i et svært begrenset perspektiv (heldigvis). Bosman-dommen lå enda et godt stykke fram i tid (heldigvis). Det var ikke for hvem som helst å bli utenlandsproff (heldigvis). Det var forbeholdt eliten.
Visst var det et tomrom å fylle da de engelske klubbene forsvant fra det klubbkontinentale kartet etter '85, men allerede på det tidspunkt, i konkurranse med disse engelske, hadde italienske klubblag stått i tre strake serievinnercupfinaler, om enn kun vunnet den siste (og skjebnesvangre). I løpet av samme treårsperiode hadde Serie A også vunnet cupvinnercupen ('84). Men ja, kan hende er det pussig at italienske lag ikke i større grad lot det gjenspeile i europeiske turneringer i årene umiddelbart post engelsk utestengelse hvilken sterk hjemlig liga de hadde, i hvert fall dersom vi utelatende måler i titler. Jevnt over nådde italienske lag langt. Ellers var det kun i UEFA-cupen at en nasjon kunne stille med mer enn én deltaker, i motsetning til i serie- og cupvinnercupene, der kun hjemlig mester kvalifiserte.
Hva Englands solide '90-VM gjaldt, så kom jo det kun to år etter fadesen i '88, der de hadde tapt samtlige tre gruppespillskamper, og absolutt ikke sett bra ut. Manager Bobby Robson hadde i årevis vært latterliggjort i britisk presse (en ikke spesielt stor prestasjon), men greide på forunderlig vis å finne et slags vinnerformular i løpet av sine siste par år i tjeneste. De gikk gjennom kvaliken til Italia-sluttspillet uten å slippe inn mål, før man altså tok seg helt til bronsefinalen i selve mesterskapet. Absolutt en solid opptur og en triumf for en manager som fikk landslagsjobben i kjølvannet av 1982-VM på bakgrunn av hva han hadde levert i Ipswich. '90-VM berget nok også mye av Robsons ettermæle. Det er tvilsomt om han ville fått såpass stor grad av anerkjennelse ("Sir" og "CBE") for sitt virke dersom det hadde gått på tverke også der.
En skal naturligvis få ha sine egne oppfatninger om hvilken liga som er (var) den beste, og noen fasit vil man naturlig nok aldri få, men jeg vil nok holde fast ved at Serie A trumfet også engelsk liga på andre halvdel av åttitallet. Og det har du fra en som vokste opp med tippekamper på brødskiva.