Diego Maradona død!

Så om igjen VM90 i vår/ sommer da koronaen stengte ned alt. At en spiller kunne drasse et såpass bedritent landslag, relativt i forhold til de beste lagene i det mesterskapet, helt til finalen sier litt om den spilleren Maradona var. Det var jo ikke det Argentina spiller for spiller var så dårlige, men Bilardo måtte skru sammen noe som overkompenserte for de bedritne resultatene i Copa America i 87 og 89 ved siden av en dårlig VM-oppkjøring (den tiden spilte jo ikke den regjerende verdensmesteren kvalik). Offeret her ble da Maradona som måtte bære hele laget på sine skuldre. Tidvis ser jo Argentina i 1990 ut som et lag hvor bare Maradona og Caniggia evner å gjøre noe offensivt.

Det snakkes egentlig veldig lite om hvor mye han løp og jobbet for laget. Han var på ingen måte en primadonna sammenlignet med lignende spillertyper på den tiden og senere i verdensfotballen. VM90 krevde noe helt ekstraordinært av Maradona med tanke på alt presset han hadde på sine skuldre. 

Ord blir egentlig helt overflødige. Han burde fått et lengre liv, spesielt nå som ting virket å være mer harmonisk mtp jobben i Gimnasia.

Ja, da han spilte i Iraklis var visstnok Fiorentina veldig nærme. Sundby selv bekreftet dette. Men så kom skaden etter duellen mot Nicol. Trolig må Fiorentina ha fulgt med på landskampene hans da Iraklis ikke spilte e-cup på den tiden. Dessuten var Svennis sjef og Hysén på laget, så mulig man ville skandinavisere Fiorentina enda mer.

Det er liten tvil om at '90-laget ikke var i nærheten av hva som hadde vært tilfelle fire år tidligere, men samtidig var heller ikke Maradona i samme skikk den gang som han hadde vært i Mexico. Kapadias sterke Diego-dokumentar røper i klartekst hvilke problemer nummer 10 allerede i god tid før Italia-sluttspillet slet med, og i tillegg til utenomsportslige eskapader føyde altså en viss skadeproblematikk seg til og forkludret bildet ytterligere. Men selv en Maradona på 60 prosents ytelse utgjorde en fare. Samtidig hadde nok enkelte (av motstanderne) litt for friskt i minnet hva han hadde utrettet i '86-turneringen, slik at de ga ham i overkant mye respekt også. Bildet av situasjonen med den avgjørende pasningen mot Brasil, der fire brasser kun har øyne mot Maradona og ikke så mye som enser en helt fri Caniggia, er ganske deskriptivt i så måte. 

Ellers fantes jo fortsatt en kar som Jorge Burruchaga under Italia-VM, men han var vel heller ikke helt i samme stand som han hadde vært forrige gang. Gustavo Dezotti hadde kanskje gjort det skarpt i Serie A, men ventet enda på gjennombruddet på landsen. Utover disse hadde man en rekke grovarbeidere: Basualdo, Giusti, Batista. Selv hadde jeg en viss forkjærlighet for venstrebacken Jorge Olarticoechea, som villig vekk var med framover og bidro, selv i det ganske begredelige '90-laget. 

* eller Julio Olarticoechea, som man helst vil huske ham som, mannen som blant annet slo crossen som Caniggia stusset i mål med Zenga i ingenmannsland under semifinalen i Neapel.

Straffekonk VM? Hvem som helst kunne kommet seg til finalen dette året, da de fleste kampene ble avgjort via straffekonk. Argentina vant 2 kamper til ordinær tid?

Det kjedeligste VM i historien. 

For min del vil Maradona alltid være juksemakeren og doperen. Må han likevel hvile i fred. Han hadde nok av demoner.

For et tvers i gjennom råtten innlegg. 

Jeg synes dette har vært en trist dag, og jeg er ikke gammel nok til at jeg husker storhetstiden hans - kun fallet fra 90 or senere. Det er vemodig, for med Maradona dør også en markør fra en tid som forsvinner med han. Han bodde i så mange barnedrømmer og han legemliggjorde så mange håp - og skuffelser - at det føles som et vannskille når han dør.

Jeg kan ikke se at dagens stjerner kan etterlate seg det samme tomrommet når de går bort, for Maradona var en del av folket, med entusiasmen, viljen, råskapen og menneskeligheten sin. Det er trist hvordan han endte opp, men Maradona kommer likevel alltid til å inspirere. 

Respektløst!

Skal man feie juksingen og dopingen under teppet? Det er slik jeg husker ham. Ballesparket i -82. "Guds" hånd i -86. Og kastet ut av VM pga doping i -94. 

Jeg rangerer ham likevel høyt blant tidenes beste. 

Er sannheten respektløst?

Ja?

Mulig det er din form for sannhet.

For alle andre er det respektløst å skrive sånt om en død mann som var en elsket fotballspiller i hele verden.

Dette her blir jo helt feil. Skal man overse en persons dårlige handlinger bare fordi han ikke lengre er blant oss?

Han sier sin mening om at Maradona var en juksemaker og en som ble tatt i doping noe som beviselig er sannheten. At han var en konsekvent juksemaker er kanskje å ta litt hardt i, men Guds hånd er jo strengt tatt ikke er greit.

Ser ingen problemer med det. At du er uenig er greit, men synes absolutt ikke det er respektløst. Han anerkjenner jo både fotballen hans og at han slet med demoner.

Hvil i fred, Maradona.

Napoli presidenten De Laurentiis bekrefter at stadion skifter navn fra San Paolo til Diego Armando Maradona. Heftig. 

Har vel ikke helt med det å gjøre, men hvordan idiotisk pedanteri gjør at man ikke evner å tenke helhetlig. For nettopp Maradonas juks og andre problemer er en viktig del av å kunne forstå helheten av han som personen, men for seg selv er det temmelig lite interessant akkurat nå. Ved siden av hans egenskaper på banen så er jo mye av myten Maradona knyttet til at han er en ekstremversjon av menneskets positive og negative sider.

Så når man tar for seg jukesemakeren Maradona, så burde man faktisk prøve å se på hva slags press han hadde på seg. Han skulle jo ikke bare prestere for sin egen del slik f.eks Lance Armstrong gjorde, men for sitt land, sin klubb og samtidig prestere og være åpen for media. Sjelden har vel media og fotballen tappet og tynet en sportsutøver mer enn med Maradona på 80-tallet.

Husker Drillo sa  "hvis jeg hadde hatt Maradona og Van Basten på laget"...

Det var etter at han hadde sluttet som landslagstrener på 90 tallet.

DVD om Maradonas karriere  er ute til salgs. Den er på to timer og fokuserer mest på Napoli-årene. Den gikk på NRK tv for noen måneder siden.

Han sa også at han savnet spillertyper som ham selv da han trente landslaget, noe som sikkert faller Drillohaterne tungt for brystet. 

Han sa også at Brasil ville vunnet VM med ham som trener. Ble litt kok i Brasil da. 

Et bedre menneske enn Ryan Giggs og 10x fotballspilleren

Diego Maradona, Johan  Cruyff , George Best

Den ene brukte cocain  den andre røyket 40 sigaretter om dagen og tredjemann drakk tett og levde playboylivet.

De ble ikke gamle noen av dem.

Gazza er litt i samme kategori  både på kvalitet og rus, men han lever fortsatt. Han blir neppe eldre enn Maradona og når han dør får han den hyllesten han fortjener,

Michael Laudrup på DR1 i morges. Snakket om Napoli-Juventus-kamp der de begge var på banen. Maradona hadde visst ikke knyttet lissene i skoa eller noe sånt sa den danske legenden

Diego Maradona hadde venner og beundrere over hele verden:

"My wife Sara and I express our deepest sorrow for the death of our friend Diego Armando Maradona. Diego was a true friend of Israel. On behalf of all Israeli citizens, I express my deepest condolences for the death of my dear friend."

Israels statsminister Benjamin Netanyahu til Jerusalem Post i dag.

Erik Niva refererte til en historie fra VM90 forrige uke der Lothar Matthäus hadde lånt bort Adidas-skoene sine til Maradona og fått dem tilbake med temmelig intrikate knyttemønster som Maradona brukte. Brukte visstnok disse morkne skoene da han ble verdensmester i 90.

Alltid lurt litt på hvordan man måler hva som er verdens beste liga.. er det jevnhetene i ligaen ? antall spennende kamper.. eller andelen stjernespillere ? 

Eller rett og slett å ha de beste klubbene. Ser man på den engelske serien så må det være klare hold for å si at den kunne matche den italienske. I den jeveste turneringa hadde nå engelske lag vært i alle finaler (- minus 1)  fra 77 til 85 da alle engelske ble utestengt. Vunnet 7 av 8. Hvem vet hvordan situasjonen hadde vært uten utestengelsen. Brå slutt virker nå litt for rart.. Betegnende nok så er det jo ikke italiensk lag som overtar når de engelske blir kastet ut.. da dukker nå lag som steaua og psv opp...Juventus blir jo på sitt vis borte, mens vel berlusconi så vidt er i gang med ac milan..Samtidig klarer england i 1990 å mønstre et lag som nesten går til vm-finalen med hjemlige spillere nesten over hele fjøla.

Er det litt mytisk at den italienske serie a skulle være så god i den tiden maradona var på sitt beste ? Ingen påstand, bare litt sånn til ettertanke..

kansas00:

Jeg gjentar meg selv fra jakrals 89-90-tråd: Den sesongen finner man Baggio, Dunga, Dezotti, Sensini, Balbo, Pasculli, Aguilera, Conte, Limpar, Peruzzi, Casagrande, Kubik etc på nedre halvdel i Serie A. Noen av dem rykket ned.

Så nivået var skyhøyt.

Det er et berettiget spørsmål, og kan hende er nok også myten med på å bære Serie A framover hva denne epoken gjelder. Likevel virker det både å være og ikke minst ha vært en ganske bred enighet om at den italienske ligaen gikk utenpå de øvrige europeiske sent 80- og tidlig 90-tall. Det er neppe så enkelt som at det er én faktor som "bestemmer" hvilken liga som er (var) den beste, men heller et sammensatt bilde. Og slike ting som suksess i kontinentale klubbturneringer og mengde "storspillere" har nok blant annet vært utslagsgivende, ja. Det er en kjensgjerning at de fleste, ikke alle, åpenbart, men de fleste store navnene, og da ikke minst av de latinamerikanske, helst søkte seg til Italia. I den grad det var noen forskjeller i lønningsposer fra én nasjon til en annen, utgjorde nok tyngden av italienske lire mer enn den av spanske pesos, franske francs eller britiske pund, og ikke kun fordi det måtte så mange nuller til for at den skulle være verdifull. Det var simpelthen slik at det var i Italia du skulle være dersom du holdt et visst snitt som spiller, men husk for all del at dette var en tid hvor spillerlogistikk på tvers av landegrensene enda forekom i et svært begrenset perspektiv (heldigvis). Bosman-dommen lå enda et godt stykke fram i tid (heldigvis). Det var ikke for hvem som helst å bli utenlandsproff (heldigvis). Det var forbeholdt eliten. 

Visst var det et tomrom å fylle da de engelske klubbene forsvant fra det klubbkontinentale kartet etter '85, men allerede på det tidspunkt, i konkurranse med disse engelske, hadde italienske klubblag stått i tre strake serievinnercupfinaler, om enn kun vunnet den siste (og skjebnesvangre). I løpet av samme treårsperiode hadde Serie A også vunnet cupvinnercupen ('84). Men ja, kan hende er det pussig at italienske lag ikke i større grad lot det gjenspeile i europeiske turneringer i årene umiddelbart post engelsk utestengelse hvilken sterk hjemlig liga de hadde, i hvert fall dersom vi utelatende måler i titler. Jevnt over nådde italienske lag langt. Ellers var det kun i UEFA-cupen at en nasjon kunne stille med mer enn én deltaker, i motsetning til i serie- og cupvinnercupene, der kun hjemlig mester kvalifiserte. 

Hva Englands solide '90-VM gjaldt, så kom jo det kun to år etter fadesen i '88, der de hadde tapt samtlige tre gruppespillskamper, og absolutt ikke sett bra ut. Manager Bobby Robson hadde i årevis vært latterliggjort i britisk presse (en ikke spesielt stor prestasjon), men greide på forunderlig vis å finne et slags vinnerformular i løpet av sine siste par år i tjeneste. De gikk gjennom kvaliken til Italia-sluttspillet uten å slippe inn mål, før man altså tok seg helt til bronsefinalen i selve mesterskapet. Absolutt en solid opptur og en triumf for en manager som fikk landslagsjobben i kjølvannet av 1982-VM på bakgrunn av hva han hadde levert i Ipswich. '90-VM berget nok også mye av Robsons ettermæle. Det er tvilsomt om han ville fått såpass stor grad av anerkjennelse ("Sir" og "CBE") for sitt virke dersom det hadde gått på tverke også der. 

En skal naturligvis få ha sine egne oppfatninger om hvilken liga som er (var) den beste, og noen fasit vil man naturlig nok aldri få, men jeg vil nok holde fast ved at Serie A trumfet også engelsk liga på andre halvdel av åttitallet. Og det har du fra en som vokste opp med tippekamper på brødskiva. 

Han ville sikkert gjort det bra som håndballspiller.

Men tross alt, en av verdens beste på fotballbanen.

Overraskende få konspirasjonsteorier om Maradonas død foreløpig.

Jeg forventer at det bare er et tidspørsmål før globalistene, George Soros, Bill Gates, 5G, Hunter Biden, the Clintons og ulven vil få skylden for hans død.

Husker denne perioden godt og som svoren fan av engelsk fotball satt det langt inne å innrømme at Serie A holdt et høyere nivå, men det var det liten tvil om at den gjorde. Spansk fotball ble så vidt jeg husker egentlig ikke regnet med helt der oppe i det hele tatt på denne tiden. 

Når jeg sjekker Wiki nå så var det jo faktisk ikke spansk seier i europas gjeveste klubbturnering mellom 1966 og 1992. Det har jeg faktisk ikke fått med meg før. I den perioden tok engelske lag 8 mesterskap (til tross for at de var utestengt i 5 av sesongene), italienske 5 (4 av dem i Maradonas tid i Napoli), tyske 4, nederlandske 5, og jugoslaviske, portugisiske, rumenske og skotske 1 hver. 

Når det gjelder snakk om latinamerikanere i europeisk seriefotball på andre halvdel av 80-tallet, så reiste naturlig nok enkelte også til spansk fotball (meksikanske Hugo Sánchez var kan hende den største profilen). Likevel lå nok kvaliteten på spanske klubblag et lite stykke bak både italienske, vesttyske og sikkert også engelske, selv om toppene, kanskje spesielt representert gjennom Real Madrid, absolutt ikke var uefne. 'Los blancos' vant blant annet to UEFA-cupfinaler midt på 80-tallet. Barcelona, som hadde brutt den vonde spanske trenden med manglende serievinnercupfinalister i '86 (edit: visst var det mestere og ikke finalister denne 'vonde trenden' besto i. Beklager. Real Madrid hadde jo spilt finale, og tapt, i '81, mens Atlético Madrid (!) hadde gjort det samme i '74), vant cupvinnercupen i '89 (og hadde også gjort det både i '79 og i '82). 

Visst var serievinnercupen den gjeveste, slik den skulle og måtte være, men å nå langt i de to andre europeiske klubbturneringene var også forbundet med stor ære. Og selv om det kanskje føles litt unaturlig, så tør jeg påstå at i et rangeringsforhold, så hadde cupvinnercupen gjerne litt høyere status enn UEFA-cupen, til tross for at de klubbene som fikk anledning til å delta kunne romme enkelte nasjonale overraskelser. Men mulig gjenspeiler denne statusen hvordan det muligens var et sterkere fokus på nasjonale cupturneringer den gang kontra nå. 

Absolutt, tror det kanskje hadde noe å gjøre med at nåløyet for å komme med var trangere. Man måtte vinne et trofe for å være med, mens UEFA cupen hadde et slags trøstestempel på samme måte som europa league har i dag. 

Savner cupvinnercupen, den hadde sin egen pussige sjarm.