Vet ikke om du har lest alt, men:
"Vi må tilbake til avslutningen av 2016-sesongen. Med klassisk 4-3-3 og gjenkjennbart spillemønster som Lerkendal-publikummet elsket, hadde Rosenborg vunnet «The Double» for andre år på rad. Det var i Kåre Ingebrigtsens andre hele år som hovedtrener. Han hadde i løpet av denne perioden fått gløden tilbake i laget. Interessen rundt klubben økte kraftig. Klubben styrte mot et overskudd på 45 millioner kroner.
På dette tidspunktet kom klubblegenden Bent Skammelsrud med en advarsel. Han ba RBK være forsiktige med å kjøpe såkalte «stjernespillere». Skammelsrud viste til klubbens aller beste periode rett før årtusenskiftet, da Nils Arne Eggen hentet John Carew:
- Da John Carew kom til RBK i 1998 var han en strålende spiller og en fin fyr. Men han var stjerne, hadde sine egne ideer, og det stemte ikke alltid overens med samhandlingsmønsteret til laget. Han var ikke oppdratt til å tenke slik, og i en spillergruppe som har jobbet sammen over tid, kan det spise energi fra resten. I dag har RBK en veldig innarbeidet og god trenings- og garderobekultur, som jeg tror Kåre setter veldig høyt, sa Skammelsrud.
Klubbledelsen tenkte ikke helt på samme måte. Et eller annet skjedde i Rosenborg disse månedene etter at 2016-sesongen var ferdig. RBK skal sikte høyt og være ambisiøse, men spørsmålet er om noe av ydmykheten og den selvkritiske holdningen forsvant underveis i oppturen.
Det er verdt å huske at alt ikke var perfekt i 2016 heller. I Europa sviktet Rosenborg denne høsten. Først glapp Champions League-håpet mot Apoel fra Kypros. Deretter glapp muligheten til spill i Europa League mot Austria Wien. Dette var en realitetssjekk på hvor nivået egentlig lå.
I et intervju med Adresseavisen på denne tiden sa styreleder Ivar Koteng at RBK bør kjøpe spillere som er rene forsterkninger i en startellever. Ambisjonen var gruppespill i Europa i 2017. Han fortalte samtidig at antall møter i styret hadde blitt redusert kraftig.
- Det er en konsekvens av at ting går bra, og at vi ikke har det samme behovet, var Kotengs begrunnelse.
I et intervju med Aftenposten nylig uttalte Koteng at internasjonal fotball har gått ifra Rosenborg, «fordi vi har slappet av». Denne «slappe av»-fasen ble sannsynligvis innledet før jul i 2016.
Hvorvidt klubben har våknet vet vi ennå ikke.
Har valgkomitéen vært offensive nok når de år etter år ikke har foreslått en eneste utskifting i styret? Og hva med årsmøtet, som har banket forslagene gjennom? Og hva med styremedlemmene selv? Er det nødvendigvis slik at styret skal redusere møtevirksomheten fordi klubben lykkes godt? Er det slik organisasjonen blir holdt på tå hev og utvikler seg til å bli en klubb å regne med i Europa?
Suksessen ser ut til å ha gitt RBK-organisasjonen en metthetsfølelse. Den er sikkert god der og da, men innenfor toppidretten er den ødeleggende. Ingen snakket høyt om det, sannsynligvis var det ingen som merket det på kroppen. Følelsen av å ha lyktes, av å ha gjenreist klubben etter knallhardt arbeid over flere år, var nok både behagelig og føltes fortjent.
På dette tidspunktet manglet en leder som konstant tråkket spillere, trenere og resten av de ansatte så hardt på tærne at det ville være umulig å slå seg til ro med behagelighets-følelsen, følelsen av at dette var «godt nok». Nils Arne Eggen hadde denne rollen i klubben i over ti år før årtusenskiftet. Han ble aldri mett. Koteng er den i dagens RBK som minner mest om Eggen. Utad har han virket som en garantist for at Rosenborg ikke igjen skulle havne i denne situasjonen. Til og med Koteng ser på et tidspunkt ut til å ha blitt søvnig av suksessen.
Det skulle ta langt tid før de negative effektene ble synlige. Optimismen i og rundt Rosenborg fortsatte etter 2016-sesongen. Klubben hadde 65 millioner kroner på bok.
I oppturen frem mot Ajax-bragden hadde lokalt utviklede spillere vært sentrale. Blant dem med flest kamper i 2016-sesongen var Fredrik Midtsjø, Jonas Svensson og Pål André Helland.
Dagens RBK-lag preges av aldrende spillere på rundt 30 år. Er disse sultne nok, eller er de fornøyde bare med å være en del av Rosenborg? Det finnes få lokale unggutter. RBK har ikke lyktes godt nok med å hente riktige typer inn til klubben.
Under Ingebrigtsen nådde RBK et så høyt nivå at de kunne utkjempe Ajax ved hjelp av samhandling, et fastlagt spillemønster og fysisk godt trente spillere. Temmelig likt Eggens oppskrift tjue år tidligere. Med Bendtner-kjøpet viste klubben en ny måte å tenke på. En rekke store navn fra utlandet ble koblet til Rosenborg. Pedro Chirivella, Renato Sanches og Steven Caulker. Ingen av dem havnet riktig nok på Lerkendal, men initiativene forteller om tankesettet.
Det minner om de store vyene klubben hadde før den forrige krisen. Den ujålete og jordnære tankegangen som hadde gjort RBK til noe spesielt og gitt klubben suksess, var ikke lenger like tydelig."
Enda er det en tredjedel igjen, den er veldig lang.
Men jeg tror nok man har feilet i spillerlogistikken, på grunn av feil retning i styre og stell. Man har ikke erstattet Selnæs, Svensson, og Midtsjø. Og man har forsøkt å erstatte de på feil måte.
Med kjøp av lik kvalitet.
Man sikter for høyt rett og slett, samme som med treneren.
Bjørnebye sa det jo siste dag i vinduet, " vi finner ingen som er bedre enn de vi har". Det vitner om en helt latterlig overtro på egne evner og selvtillitt. Vi er best.
Klart, når ett lag i toppen av nederland henter Midtsjø, så kan ikke vi finne en like god spiller til 1/4 del av prisen.. Som vil hit. Da er også denne på vei ut, når vi får opp øya og han er "god nok". Det er for seint.
Vi kan finne en på hylla under, som kan utvikle seg over kanskje en sesong, noen vil kanskje slå til med en gang, mens andre trenger ett halvår.
Men disse er ikke "gode nok" for oss. Vi finner de ikke. Vi vurderer de ikke. Men har de spiltl i tysk 2 div, da er de på blokka.
Med samme vurderingsevne er det jo ikke rart at trenerjakten ble som den ble og gikk som den gikk.. De vi anser som gode nok, vil jo ikke hit.
