Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Historietimen: Arne Brustad

NYTT TEMA
Stinkfist
StinkfistInnlegg: 5065
14.04.12 17:41

 

Datoen er 26.oktober 1938, og stedet er Highbury i London: Det engelske fotballforbundet feirer sitt 75-årsjubileum, og for å markere dette spiller England, som i egne øyne fortsatt er best i verden når det gjelder fotball, oppvisningskamp mot Europalaget – et lag satt sammen av de beste spillerne kontinentet har å by på. Europalagets startellever består av fem nybakte verdensmestere fra Italia, to tyskere, én franskmann, én belgier, én ungarer – og én nordmann: ytre venstre Arne ”Obersten” Brustad. Dette er ikke tilfeldig, for Brustad er virkelig en av Europas beste fotballspillere på denne tida.

Jubileumskampen ble ingen suksess for det lite samspilte Europalaget. England vant 3-0, og fikk med det bekreftet forestillingen om at man virkelig var best i verden, og det skulle fortsatt gå over et tiår før denne vedtatte sannheten sto for fall. Men det er en annen historie. De engelske avisene var imidlertid enige om at den lynraske teknikeren Brustad hadde kommet fra kampen med æren i behold.

Brustad hadde på dette tidspunktet vært en europeisk toppspiller i flere sesonger. Han var Norges toppscorer i OL-turneringen i 1936, med fem mål på fire kamper, og sikret nærmest egenhendig bronsemedaljene ved å score hat-trick i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3-2. Han scoret også et mål i åpningskampen mot Tyrkia (hvor Norge vant 4-0), og i semifinalen mot Italia, hvor nordmennene tapte 1-2. I den sagnomsuste kvartfinalen mot Tyskland, hvor Hitler og Goebbels måtte se sine ariske supermenn bli utslått, var det klubbkamerat Magnar Isaksen som stjal overskriftene ved å score begge målene, men det var ”Obersten” som gjorde forarbeidet til det første målet.

Arne Brustad ble født 14.april 1912 i Kristiania (Oslo), og ville altså dermed fylt 100 år i dag hvis han fortsatt hadde levd. Han vokste opp ved Ullevål, og meldte seg etterhvert inn i Ski- og Fotballklubben Lyn. Han debuterte på Lyns A-lag i 1930, de første årene som indreløper, men i 1934 ble han flyttet ut på venstrekanten. Det var også en gang tidlig på 30-tallet at Brustad fikk sitt kallenavn. Angivelig skulle han på kino med noen lagkamerater mens han hadde perm fra militæret, og stilte opp i uniform. ”Se på han der’a! Rene obersten!” utbrøt en av lagkameratene, og dermed var ”Obersten” født. Et kallenavn som ble hengende resten av karrieren, til tross for at Brustad slett ikke var noen yrkesmilitær.

Brustads fremste egenskaper som fotballspiller var fart, teknikk og en voldsom kampvilje. De fleste vingløpere på denne tida (og forsåvidt også i dag) hadde en tendens til å resignere når de mistet ballen, og lunte rundt i påvente av neste mulighet. Brustad var av et helt annet kaliber; han kjempet som en løve for å vinne ballen tilbake, og kastet seg inn i dueller med spillere som var langt sterkere fysisk. Han utmerket seg også ved å trekke innover på banen og sette kursen rett mot mål i en alder hvor de fleste vinger stort sett holdt seg ute ved krittlinja.

Gjennombruddet på landslaget kom imidlertid ikke over natta. Han var med som reserve i bortekampen mot Tyskland i 1933, men debuterte først to år senere i en kamp mot Ungarn. Det var imidlertid først i 1936 at ”Obersten” fikk sitt virkelige gjennombrudd på landslaget, og etter å ha storspilt i oppkjøringskampene mot Berlin-OL var han plutselig en av nøkkelspillerne på laget. På denne tida hadde fotballturneringen i OL nesten like høy status som VM, og Brustad ble en sensasjon med sine fem mål.

Høsten 1937 kom en ny fjær i hatten for norsk fotball, da Norge slo Irland 6-5 over to kamper, og kvalifiserte seg til VM-sluttspillet i Frankrike. Her var det Reidar Kvammen (Viking) og Alf ”Kaka” Martinsen (Lillestrøm) som ble de store heltene med henholdsvis fire og to mål, men i sluttspillet var det nok en gang ”Obersten” som ble den store profilen. VM-sluttspillet var på denne tida rent cupspill, og Norge hadde fått den verst tenkelige motstander i åpningsrunden i Marseille: regjerende verdensmester Italia. Italia åpnet kampen forrykende, og tok ledelsen allerede etter to minutter ved Pietro Ferraris, men utover i omgangen tok Norge mer og mer over, og skapte en rekke store sjanser. Etter 83 minutters spill kom utligningen. Kvammen driblet seg forbi en italiener, sentret ballen presist til Knut Brynildsen (Fredrikstad), som sendte ballen videre til Brustad på venstrekanten. Det var klart for en Brustad spesial: Han tok ballen i steget, fintet mot venstre, tverrvendte mot høyre, kom seg inn i straffefeltet, og banket ballen i mål til øredøvende jubel.

Minutter senere var Norge igjen i angrep. Brustad spilte vegg med Brynildsen, fikk ballen tilbake, og akselererte inn i feltet, og skjøt i steget forbi den italienske keeperen. Stadion drønnet, italienerne tok seg fortvilet til hodet, og de norske spillerne kastet seg om halsen på hverandre på høyst unorsk vis. Sensasjonen var et faktum – helt til dommeren annullerte målet for offside. Publikum var i harnisk, og pipekonserten varte i flere minutter. Selv normalt sindige Aftenposten skrev i sitt kampreferat at dette aldri hadde vært noen offside. Dermed ble det ekstraomganger, hvor Lazios Silvio Piola scoret det avgjørende målet mot slitne nordmenn. Norge hadde nok en gang tapt en avgjørende kamp mot Italia, akkurat som i OL-semifinalen to år tidligere, og akkurat som historien skulle komme til å gjenta seg seksti år senere, også denne gangen i åttendedelsfinalen i et VM, og også denne gangen i Marseille. Norge var ute, mens Italia vant sine neste tre kamper, og kunne dermed løfte Jules Rimet-troféet for andre gang.

Mens italienerne altså kunne feire VM-gull, tok Norge med Arne Brustad i spissen ut sine frustrasjoner mot Finland, bare tolv dager etter VM-exiten. Norge vant 9-0 over finnene, og Brustad scoret fire av målene. Og om det skulle være noen tvil om hvem som hadde Nordens beste landslag i 1938, så fikk man svaret på høsten, da Norge slo svenskene, ikke bare én, men to ganger. Først 2-1 på Ullevaal etter scoringer av Trygve Arnesen og Knut Brynildsen, og en måned senere i Stockholm, hvor mål av Brustad, Brynildsen og Hans Nordahl sørget for norsk 3-2-seier.

Og dermed er vi tilbake der vi begynte: Italias legendariske trener Vittorio Pozzo var mannen som hadde fått i oppgave å lede Europalaget mot England, og som ytre venstre valgte han å ta ut mannen som hadde vært så nær å senke den italienske skuta allerede i åpningsrunden. Brustad selv var ydmyk, og mente at lagkameratene Reidar Kvammen og Nils ”Påsan” Eriksen fortjente denne æren minst like mye som ham selv. Europalaget tapte altså 3-0, og uten at vi skal frata England æren for denne seieren, så var nok manglende samspill og språkproblemer en del av årsaken til at seieren ble såpass klar.

Brustad var noen få dager unna sin 28-årsdag da krigen brøt ut i Norge, og satte en stopper for all organisert fotball her i landet de neste fem årene. På dette tidspunktet hadde Brustad spilt 30 landskamper og scoret 17 mål med flagget på brystet. Man kan bare spekulere hvor mange flere han ville fått dersom andre verdenskrig aldri hadde brutt ut, og hvordan et Norge med Kvammen, Brustad & co fremdeles i sin beste alder, ville prestert i et eventuelt OL i 1940 og VM i 1942. Man kan også bare spekulere hvordan Brustad og Kvammen ville prestert, og hvor mye de ville vært verdt, om de hadde blitt født 70 år senere.

I stedet for nye OL- og VM-sluttspill ble det altså fem års fotballpause, og manglende trening hadde naturligvis satt sitt preg både på Brustad og de andre Bronseheltene, som fortsatt utgjorde stammen i det norske landslaget da man møtte Danmark til ”fredslandskamp” i København i august 1945. Norge tapte 4-2. I tillegg til denne kampen ble det ytterligere to landskamper på Brustad etter krigen. Den ene endte, kanskje ikke så overraskende, med 0-10-tap mot et Sverige som ikke bare hadde unngått krigen, men også hadde en gyllen generasjon på gang. Den andre endte med 2-1 over Danmark på Ullevaal i det som var Norges første seier etter krigen.

På klubbnivå spilte Brustad hele sin karriere for Lyn, fra 1930 til 1948 minus krigsårene. På denne tida eksisterte det ennå ikke noen nasjonal serie i Norge. Seriespillet var avgrenset til kretsseriene, og den eneste nasjonale (minus Nord-Norge) turneringen var cupen. Lyn vant fire Oslomesterskap i Brustads glansdager (1930, 1935, 1936, 1937), men kom aldri lengre enn til semifinalen i cupen. Det var først etter krigen, på tampen av sin karriere at ”Obersten” kunne feire cupgull, i 1946 og 1947. Utenfor fotballbanen var Brustad butikkekspeditør, og senere forretningsmann – og altså slett ingen oberst. Han døde 22.august 1987, 75 år gammel.

 

GoingKronos
GoingKronosInnlegg: 45247
14.04.12 18:02

Herlig lesing, kvalitet!

dudo
dudoInnlegg: 17739
14.04.12 18:05

Strålende.

Markmus
MarkmusInnlegg: 54980
14.04.12 18:26

Meget bra :up:

WatTyler
WatTylerInnlegg: 3300
14.04.12 19:21

Nydelig Stink.

Lurer på om du sitter på den samme jubileumsboka om Bronselaget som jeg arvet av min morfar ?

Herlig den siden der en svensk avistegner beskriver den norske ekspedisjonen til Råsunda (seier 2-3 ?), der Brustad blir tegnet som en maskert degosmorder med kniv i munnen. Også herlig der den svensk målmannen er tegnet med pumpen i været på det frekkeste av Brustads mål.

Har jeg rett ?

bønna1
bønna1Innlegg: 39940
14.04.12 19:41
Stinkfist: Kristiania (Oslo),

I et forøvrig veldig godt innlegg var jeg spesielt svak for ovennevnte.

steffen
steffenInnlegg: 24607
15.04.12 01:09

Brustad, Kvammen og Juve på samme lag. Priceless...

Stinkfist
StinkfistInnlegg: 5065
15.04.12 11:08
WatTyler: Lurer på om du sitter på den samme jubileumsboka om Bronselaget som jeg arvet av min morfar ?

Nei, det gjør jeg nok dessverre ikke. Jeg har et titalls bøker om norsk fotballhistorie i bokhylla, men boka om Bronselaget er ikke en av dem. Jeg ser dog at den har vært brukt som kilde i boka som har vært min hovedkilde ifm denne artikkelen. Dessverre uten å gjengi tegningene du nevner.

WatTyler
WatTylerInnlegg: 3300
22.04.12 00:37
WatTyler: Nydelig Stink.
Lurer på om du sitter på den samme jubileumsboka om Bronselaget som jeg arvet av min morfar ?

For all del, ikke i betydningen "avskrift"eller lignende, for det er et alldeles nydelig stykke prosa du leverte.............

Skulle gjerne vært der i '38,  eller måske i Dublin på 3-3 kampen, som innebar et nesehår foran og kvalifikasjon,

w

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg