Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

UKAS BOKSPALTE: Staying up

NYTT TEMA
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
21.10.07 00:04
Det er tid for ukas bokspalte. Boka som blir presentert denne uka er:

”Staying up – a fan behind the scenes in the premiership”. (Forfatter Rick Gekoski, utgitt 1998 av Little Brown forlag)

Rick Gekoski har vært Coventry-supporter siden han flyttet til England tidlig på 60-tallet, og 1997/98-sesongen blir brukt til å skrive en bok om Coventry City. ”Staying up” er en innsidefortelling om Coventry City for 97/98-sesongen, og i følge forfatter Gekoski er dette første gang en fotballsupporter har fått tilgang til livet bak den ytre fasaden i en fotballklubb. Gekoski får attpåtil lov til å skrive bok om sine opplevelser.

La meg få si det så fort som mulig: Dette er en meget god bok. I tillegg til å være fotballsupporter har Gekoski doktorgrad i engelsk fra universitetet. En udødelig kombinasjon skal det vise seg. For boka er spekket med litterære perler, og den er en fryd for alle som liker gode penner. Men: Over til innholdet i boka. Innholdet kan faktisk kallest unikt. En del fotballbøker er forutsigbare i både oppbygging og innhold, og de formidler ikke alltid de beste leseopplevelsene. Gekoskis bok er en kotrast til dette. Hver side er spennende, og han har en egen evne til å dvele og skape poenger ut av sine oppdagelser bak scenen. Boka er skrevet kronologisk fra sommer -97 til sommer -98.

Ved å følge en klubb på utsida, får vi ofte bare offisielle versjoner av hendinger. Som laguttak, managerens planer, taktikk, finanser, kjøp/salg, relasjoner mellom spillerne osv.. Gekoski kommer på innsida, og han får følgende oppfordring fra chairman Bryan Richardson før skriveoppdraget skal påbegynnes: ”Do it. Go everywhere, talk to everybody. You`ll be surprised what you learn. It`s an amazingly emotional business.”

På denne tida var Coventry kjent for å kjempe mot nedrykk hver sesong, derav bokas tittel. Sesongen 97/98 var også forventet til å bli en slik sesong, men akkurat denne sesongen befinner Coventry seg på trygg grunn tidlig. Men det gjør ikke boka noe dårligere. I seg selv er det mye interessant som skjer i dug-outen, på treningsfeltet, på bussen og på hotellet, men det som gjør det hele ekstra interessant, er formidlingsevnen til fortatteren. Hvordan reagerer spillerne på at en fremmed er tilstede, og hvordan reagerer den fremmede (forfatteren) på spillernes reaksjoner? En del morsomme situasjoner oppstår, og vi blir fort på fornavn med størrelser som Steve (Ogrizovic), Dion (Dublin), Noel (Whelan), Paul (Telfer), Darren (Huckerby), John (Salako), Gary (McAllister), Richard (Shaw) og ikke minst Gordon (Strachan).

Morsomme situasjoner? Oggy blir droppet som keeper, og Magnus Hedman tar plassen. Forfatteren er redd for å ta kontakt med Ogrizovic p.g.a. at humøret til keeperlegenden er veldig svingende ut i fra prestasjoner på banen…. Trond Egil Soltvedt sliter noget med å finne seg til rette i byen som ble bombet av Luftwaffe……forfatterens ironisering over at en så lite intelligent kar som Darren Huckerby er den store stjerna……… og til alle SE OG HØR-entusiaster: Intime detaljer rundt Dion Dublins edlere deler blir overlevert leserne (detaljer så presise at familien Dublin vurderte å reise sak mot forlaget etter bokslippet).

Og for å bli enda mer tabloid: Jeg gir boka terningkast 6. Med en mulig minus i parantes for at jeg ikke klarer å finne et bedre ”BOKAS BESTE SITAT” enn beskrivelsen av Huckerbys fantastiske dribleraid mot Manchester United: ”He picked the ball up with three minutes to go and scored with a minute left.”

Med denne bokanmeldelsen har i alle fall jeg gjort mitt for at Gekoskis bok ”Staying up” blir å finne på alle litterære kanoner framover. Min påstand er: Gekoskis bok er det største som har hendt Coventry City siden Brian Kilkline hevet bøtta i -87. Og det er en påstand som blir presentert UTEN å vise de himmelblås prestasjoner mangel på respekt.

Det var alt fra bokspalten denne uken.
Stinkfist
StinkfistInnlegg: 5065
01.11.07 00:41
På oppfordring fra señor modano kommer her mitt første bidrag i denne spalten: "Left Foot Forward" og "Left Foot In The Grave", begge forfattet av Garry Nelson. For de som ikke kjenner til Garry Nelson, var han spiss/venstreving i Southend, Swindon, Plymouth, Brighton, Charlton og Torquay gjennom en karriere som varte fra 1979 til 1997, og første bok har da også undertittelen "A year in the life of a journeyman footballer".

Begge bøkene er skrevet i dagbokform, og i første bok følger vi Nelse gjennom 94/95-sesongen i Charlton, gjennom oppturer og nedturer, skadeopphold og scoringer. Vi får også en rekke tilbakeblikk på tidligere hendelser i karrieren, og etter å ha lest boka føles det nesten som vi kjenner Garry Nelson, og hvordan det er å være profesjonell ballsparker i Football League. Dette er ingen navlebeskuende biografi fra en 22 år gammel Pr*mier Le*gue-tosk om hvordan det er å kjøre Ferrari, drikke champagne og høvle over groupies. Dette er en dønn ærlig beretning om hvordan livet fortoner seg - både på og utenfor banen - for en 33 år gammel spiss som vet at karrieren nærmer seg slutten, og at han ikke lenger er garantert plass på laget - (heldigvis) uten at boka noen gang blir sentimental av den grunn.

I tillegg til å være ærlig og velartikulert, inneholder også Nelsons skriblerier også store porsjoner selvironi og humor, og man får inntrykk av at Nelse slett ikke er noen tilhenger av den allerede da markante symbiosen mellom fotball og underholdningsindustrien. Blant annet er han svært kritisk til spekulasjonene om en europeisk superliga, den eksponentielle veksten av TV-fotball og frafallet av lokale supportere hos de mindre klubbene. Sitat: "Every time a dad in Devon buys his kid a Manchester United shirt, that's bad news for Plymouth, Exeter and Torquay."

Oppfølgeren, "Left Foot In The Grave" inneholder mer av det samme. Boka starter med at Nelse har blitt frigitt av Charlton, og mens han funderer på om det er på tide å pakke ned fotballstøvlene eller starte letingen etter ny klubb, blir han oppringt av sin gamle Plymouth-kamerat Kevin Hodges, som nettopp har blitt ansatt som manager i Torquay, og lurer på om Nelse er interessert i å bli hans assistent. Etter å ha tenkt seg om takker Nelson ja til dette tilbudet, og i denne boka følger vi hans liv som spillende assistentmanager i Torquay gjennom 96/97-sesongen, med alle de arbeidsoppgavene dét innebærer gjennom en sesong som bokstavelig talt er en kamp for å overleve i Football League.

Begge bøkene anbefales på det varmeste.
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
02.11.07 11:14
Synd jeg ikke får forandret overskriften i tråden til en mer generell bokspalte-tråd, men denne får duge (selv om den spesifikke tittelen "Staying up" også har sneket seg inn).

Jeg ser for meg at denne tråden fort kan utvikle seg til et eldorado for alle bokentusiaster, og bokspalta tørster etter bokanmeldelser, gjerne med en tilhørende debatt.

For oversiktens skyld, er det kanskje en idè å nummerere selve bokanmeldelsene, og at dette blir markert øverst i et slikt innlegg. Foreløpig har vi sett følgende anmeldelser:

DEL 1: Staying Up, Rick Gekoski
DEL 2: Left Foot Foward / Left Foot In The Grave, Gerry Nelson
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
02.11.07 11:49
Når det gjelder bøkene til Gerry Nelson, har jeg bare lest den første av de to: Left Foot Forward. Den andre (Left Foot in the Grave) står også i bokhylla, men jeg har skandaløst nok ikke lest den enda. Min leseropplevelse av den første boka var udelt av det positive slaget, og det gleder meg at Stinkfist skriver at også oppfølgeren er av kvalitet. Da har jeg noe å se fram til når leselysten stiger i takt med at nettene blir lange og kulda setter inn.

Left Foot Forward er skrevet i dagbokformat, og slike bøker får ofte et dynamisk og oversikling preg over seg. Så også Nelsons debututgivelse. Opplevelser knyttet til sesongen i Charlton blir krydret med Nelsons skråblikk på andre hendinger i fotballverden, og boka bobler over av interessante perspektiver. Hverdagen i the Football League inneholder andre elementer enn Premier League, og dette blir skildret på strålende vis av Nelsie.

Jeg registrerte også at mikemodano sleit med å finne Nelsons klassiske utgivelser hos bokhandlerne i England. Du er ikke alene mike, om å savne Nelsons venstreføtter i butikkene. Å finkjemme boksjapper for hvilke godbiter de har å by på er standard prosedyre ved et hvert besøk til øyeriket, og for et par år siden skulle jeg etter anbefalinger kjøpe meg Nelsons utgivelser. Det var ikke lett. Jeg endte opp med å finne èn av bøkene på 29. forsøk, men den andre boka måtte jeg bestille fra soccerbooks.com. Om det var vanskelig å oppdrive bøkene i butikkene for et par år siden, har jeg ingen problemer med å forestille meg at det er om mulig enda vanskeligere i dag.
rufus
rufusInnlegg: 1472
02.11.07 14:03
"Left foot forward" kan bestilles på play.com til £ 5.59, fritt levert. Coventry-boka koster 10 pund samme sted. Nelsons andre bok har jeg ikke fått tak i, den står på pensumlista etter at jeg leste Left foot forward; kan bekrefte skrytet boka har fått i denne tråden.

Det mest interessante med "Left foot forward" var for meg som Charlton-fan Nelsons beskrivelse av Alan Curbishley som manager. Milevis mer innsiktsfull og spot-on enn Curbishleys horrible selvbiografi.

rufus

Nightwish
NightwishInnlegg: 1552
02.11.07 17:47
Og så vidt jeg vet må norske kunder skifte fra pund til euro for å få bestilt bøker.
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
02.11.07 20:02
rufus skrev:
"Left foot forward" kan bestilles på play.com til £ 5.59, fritt levert. Coventry-boka koster 10 pund samme sted.
------------

Som oftest er det jo ikke noe problem å få fatt i bøkene gjennom nettbutikker. Overraskelsen (og poenget) ligger i at Nelsons bøker, som "offisielt" har fått statusen som klassikere, ikke lenger er å finne hos tradisjonelle bokhandlere, og at langt mer perifere publikasjoner tilsynelatende er gjengangere i utstillingshyllene.

Ang. nettbutikker: Jeg er nok å betrakte som den gamle typen (også i dette tilfellet) da jeg foretrekker å handle bøker hos bokhandleren på gatehjørnet. Det er noe eget å oppsøke avdelingen for fotballbøker i en kvalitetsbokhandel, og la seg overvelde av godbiter så langt øye kan se. Deretter er det tid for å smugkikke i og smatte på aktuelle produkter for kjøp. Før en til slutt velger ut de vakreste, går til kassen for å kvitte seg med pund, og til slutt kjenner den gode følelsen av vekten en blytung bærepose.

Jeg har glemt å gi Nelsons bok terningkast. Riktignok har jeg bare lest en av bøkene, men ternigkast blir likevel produsert (jada, jeg vet at jeg er pinlig tabloid). Som dere husker, ga jeg Gekoskis "Staying up" terningkast 6.

Dommen over "Left Foot Forward" blir: Terningkast 5. En veldig sterk 5-er. Jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor boka ikke får sekseren, men kanskje får boka "bare" 5 fordi jeg litt for sjelden gisper etter luft undervegs i leseprosessen. Nelson er slagferdig, avslørende og episk, men jeg blir aldri totalt overveldet (som tilfellet er i "Staying Up"). Konklusjon: En råsterk 5-er.
mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27206
05.11.07 09:46
"Å finkjemme boksjapper for hvilke godbiter de har å by på er standard prosedyre ved et hvert besøk til øyeriket..."

- Når desperasjonen, skuffelsen og grymheta etter nok et mislykka boksjappebesøk er som størst, tyr man sågar til WH Smiths litt større utsalgslokaler på jakt etter bekvemmelig lesemateriale. Jeg synes nok britenes svar på Narvesen har tapt seg noe de siste par åra, men fortsatt kan det være mye godt stoff å oppdrive dersom man har hellet med seg og ramler innom den rette forretningen. Church Street i Liverpool har en godkjent filial, hvor blant anna Neil Warnocks biografi pryda hyllene i forrige uke, men ei heller der så man snurten til noen Garry Nelson i innbundet drakt.
Stinkfist
StinkfistInnlegg: 5065
06.11.07 20:41
*** NY BOKANMELDELSE ***

Dagens litterære klassiker er "The Greatest Footballer You Never Saw: The Robin Friday Story" av Paul McGuigan og Paolo Hewitt, utgitt første gang i 1997.

Robin Friday er et ganske ukjent navn her på berget. Vel, strengt tatt er han ganske ukjent også på balløya. Hans ville karriere som proff varte bare i drøye tre år, og spilte aldri på øverste nivå. Men de som så ham spille er alle enige om at han var en helt fantastisk fotballspiller.

Så hvorfor ble aldri Robin Friday en verdensstjerne? Noe av grunnen er helt sikkert hans ville livsførsel, som fikk karer som Stan Bowles og Frank Worthington til å virke som speidergutter i forhold. Friday var en rockestjerne på banen, og levde også som en rockestjerne utenfor banen. Mange av historiene som fortelles om ham står ikke tilbake for historiene i boka "Stairway To Heaven: Led Zeppelin Uncensored", en annen bok i undertegnedes bokhylle.

Historiene om Robin Friday er mange, og jeg må innrømme at enkelte av dem rett og slett høres for fantastiske ut til å være sanne, slik som historien om da Hayes startet en kamp med ti mann mens de ventet på at Friday skulle bli ferdig med "oppvarmingen" på pub, eller historien om at han etter å ha blitt utvist i en kamp mot Bournemouth dro ned buksene og la igjen en (kremt) suvenir i AFCB-garderoben. Uansett er det liten tvil om at Friday var en villmann både på og utenfor banen, og lesere som ønsker å lære mer om denne spilleren - med nevnte bok som kilde - kan besøke denne tråden:

http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=234&Group=Fotball+%2D+%D8vrig+Britisk&ThreadID=1299124&Thread=The%20Legend%20of%20Robin%20Friday

Friday døde i 1990, bare 38 år gammel, og kan derfor ikke uttale seg om disse historiene - men i boka følger vi Fridays liv og karriere noenlunde kronologisk gjennom gamle avisutklipp og intervjuer med familie, venner og lagkamerater. Og man kan nesten ikke unngå å bli engasjert når man leser om en villstyring som Robin Friday. Hadde jeg hatt en tidsmaskin til min disposisjon skulle jeg reist til Reading på midten av 70-tallet, bare for å få sett denne mannen i aksjon.

Terningkast: 5.
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
07.11.07 22:20
Jeg har ofte snust på denne boka, men det har aldri gått så langt som at jeg faktisk har gått til anskaffelse av den. Takk for bokanmeldelse og for den meget informative tråden som Stinkfist har skrevet om den beste fotballspilleren vi aldri har sett. Gode anmeldelser pirrer ofte til å lese hele boka, og Stinfists innlegg er intet unntak i så måte.
cowboyen
cowboyenInnlegg: 15829
07.11.07 22:41
Denne boka har jeg lyst til å kjøpe.

Jasså, så han tangerer Zeppelin. Jeg så forøvrig en zeppeliner i levende live i sommer.
Zeppelin opprettet jo labelen swansong, og alle oppegående innnen rock vet jo at Bad company var første band ut på denne labelen. Bad company var 2*free 1 *mott the hoople og 1 ' jernteppe...
Releasepartyet ble så vilt at John Bonham ble sjokket og flau. DER SKULLE MAN VÆRT...

mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
08.11.07 21:38
BOKANMELDELSE: DEL 4.

Det er tid for ny anmeldelse, og boka som blir presentert denne gangen er "I Was Born Under the Hotel End". Forfatter er Nothampton town-fan Quentin Jones, og utgivelsesår er 1996.

Forfatteren av "I was born under the Hotel End" har vært fanatisk fan av Northampton Town hele sitt liv, og boka omhandler hans opplevelser i sesongene 1991/92 - 95/96. Quintin Jones er en særdeles oppegående og morsom skribent, og han evner å skildre både store og små hendelser for sitt kjære Cobblers på en fortreffelig måte. Gjennom hans øyne får vi ta del i 5 dramatiske sesonger for Northampton. Ikke minst er denne boka interessant da den gir oss et bilde av livet som supporter for et lag som sloss for sin eksistens langt nede i divisjonssystemet.

Jeg skrev ovenfor at sesongene 91/2 - 95/6 var dramatiske sesonger for the Cobblers. Her følger noen korte oversiktsknagger:

91/2: Aldershot blir denne sesongen fjernet fra fotballkartet etter konkursen, og Northampton ser ut til å gå samme vegen. At klubben overlever, er et lite mirakel, og supporternes kronerulling og dugnadsinnsats spiller en viktig rolle i overlevelsesprosessen. Som "takk for innsatsen" får supporterne 2 av 6 plasser i klubbens styre, noe som er ekstremt uvanlig for en fotballklubb.

92/3: Klubben har kvittet seg med 9 spillere og 3 trenere for å spare penger (bare 15 spillere i troppen), og sesongen blir en kamp for å ikke rykke ut av ligaen. Nedrykket til Conference ser uunngåelig ut, og the Cobblers er avhengige av 3 poeng i siste kamp på Gay Medow i Shrewsbury. Etter å ha lagt under 2-0 ser bl.a. 2500 tilreisende fans at Northampton snur kampen til 2-3, og plassen blir berget under ledelse av player/manager Phil Chard.

93/4: Northampton slutter på siste plass i kjellerdivisjonen, og nedrykket er dermed et faktum. Eller? Neida. Englevakten er nok en gang tilstede. Vinneren av Conference, Kidderminster H., får ikke lov til å rykke opp i ligaen p.g.a. for dårlige stadionfasiliteter. Northampton beholder plassen.

94/5 og 95/6: Manager John Barnwell blir erstattet av Ian Atkins, og Northamptons gamle hjemmebane County Ground blir erstattet av nye Sixfields Stadium. De sportslige resultatene bedrer seg, og spillere som Neil Grayson, Martin Aldridge, ANry Woodman, Danny O'Shea og Ray Warburton fører Cobblers på trygg grunn.

Hendinger i nevnte sesonger blir fulgt med argusøyne av forfatteren av boka. Jones er fast inventar både borte og hjemme, og det er bl.a. festlig å lese om hans heroiske innsats for å nå avspark på Springfield Park etter å ha jobbet 12-timers skift på jobben i Milton Keynes. Boka er sterkt preget av en dedikert supporter som gir alt for laget sitt. "The thought of life without the Cobblers does not bear thinking about." Som jeg nevnte er boka også spekket med humoristiske perler, og høydepunktet i så måte er der han beskriver de skandaløse toalettfasilitetene i Swansea, Colchester, Mansfield, Scarborough og Darlington. Med foto!

"I was born under the Hotel End" (Hotel End er forøvrig ståtribunen bak mål på Northamptons gamle County Ground) er en bok til å anbefale. Ikke minst dersom ønsket er tilstede om å få et innblikk i hverdagen til fans av mindre glamorøse klubber. Terningkast: 5. Trekk p.g.a. at boka inneholder for få sider.
Stinkfist
StinkfistInnlegg: 5065
09.11.07 00:04
Høres ut som særdeles interessant lesestoff, brian. Jeg fikk dessverre aldri besøkt gamle County Ground, men ut fra gamle bilder og videoer virker dette som en svært sjarmerende stadion som selvfølgelig burde vært verdt et besøk om man hadde hatt muligheten. For min egen del var jeg på Sixfields i april, hvor jeg observerte tvekampen mellom Cobblers og Huddersfield i det som også var Ian Taylors aller siste kamp som fotballproff. Til å være et nymotens stadion har utrolig nok Sixfields en aldri så liten smule sjarm, men jeg ville uansett heller besøkt County Ground for å si det sånn.

Klubbsjappa fortjener likevel all den ros den kan få. I tillegg til obligatoriske varer som draktsett, skjerf og kaffekopper hadde man også DVD'er fra samtlige sesonger helt tilbake til den sagnomsuste 86/87-sesongen hvor jo Cobblers anført av herrer som Richard Hill, Trevor Morley og Dave Gilbert tok en suveren seier i daværende 4.divisjon. Jeg holdt på å besvime av glede da jeg fant dette bildematerialet, og jeg er sikker på at unge modano gjorde det samme da han fikk SMS om denne kavalkadens eksistens. En virkelig klassisk film som man aldri går lei av.
mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27206
09.11.07 00:12
"En virkelig klassisk film som man aldri går lei av."

- Så sant, så sant. Jeg er deg fortsatt takknemlig for den, Stinky. Genial tape. Ja, selv en Premier League-entusiast som flounderswake virka å sette pris på den da vi satt og så den sammen her for noen måneder siden, i en pøl av cheez doodles.
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
09.11.07 19:45
Stinkfist skrev:
Jeg fikk dessverre aldri besøkt gamle County Ground, men ut fra gamle bilder og videoer virker dette som en svært sjarmerende stadion..........
---------------

Vel, forfatteren av boka, Quentin Jones, er vel ikke helt enig med deg i oppfatningen din av County Ground. Bana hadde i 1994 vært en viktig del av livet hans i 22 år, men han legger overhodet ingen skjul på Sixfields Stadium er kjærkommen. Noen sitater i så måte:

"the County Ground was probably the worst ground in the league since Halifax had been relegated"....."however much the County Ground had been part of my life, I had had enough of it. Its disfiguerment, its three sides, its rubbish results, the smelly, inhuman, vile lavs and the burger stands"..........."The final wistle came. That was it, no more County Ground. I was relieved and felt no emotion. I didn't know whether to be saddened or not by this but it was the end of an era and Sixfields could not come quick enough"....."In the space of four days Northampton Town had gone from having the worst ground in the league to having a fantastic new all-seater community stadium. Words in this book can never express how proud I felt on that day."

Videre nevner du at klubbsjappa har Cobblers-DVDs fra samtlige sesonger helt tilbake til 86/87? At filmer angående nye sesonger blir produserte kunne man kanskje forvente, men at Northampton leverer materiale fra så langt tilbake hørest mildt sagt sjokkerende ut. I min vandring på øyeriket har jeg knapt opplevd tilsvarende forlokkende utvalg som Stinkfist forteller om. Jeg skjønner godt at besvimelsesfaktoren var nærliggende i en sådan stund.

Å få se Cobblers-bildemateriale fra den berømte 86/87-sesongen og framover henger høyt også for mcclair, ikke minst etter å ha lest omtalte bok. Forfatter Jones mimrer jo også en god del om spillerne Stinkfist nevner, som Hill, Morley, McGoldrick, McPherson og Gilbert. Han påpeker forøvrig stor sorg over at klubben solgte disse spillerne så kjapt p.g.a. økonomi, og hevder at en klubb som var i samme posisjon, Tranmere, gjorde det motsatte (beholdt sine stjerner), og tjente på det. Det hadde forøvrig også vært magisk å fått sett bilder fra den minneverdige Shrewsbury-kampen i 1993. Eller som det står skrevet i "I was born under the hotel end": "How many of us still become choked when we watch the Cobblers-Shrewsbury video?"

SMS til modano / videokveld med flounderswake? Er det slik at alle informerer og inviterer hverandre, bortsett fra mcclair som aldri får være med på moroa?
mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27206
09.11.07 23:09
"Er det slik at alle informerer og inviterer hverandre, bortsett fra mcclair som aldri får være med på moroa?"

- Ja, altså, er ikke "Fotball - øvrig britisk" one big, happy family? Det er bare å sette seg på flyet fra Flesland og gjøre turen over til tigerhovedstaden neste gang det spilles TV-ball med noen av go'laga i aksjon. Ellers får vi bare avtale pitstop på Stord (?) neste gang noen av oss setter oss på englandsflyet for å se Nivå 8-fotball (ja, for flounders er det jo kun enten bedrifts- eller reservelagsfotball som gjelder; selv er jeg ikke helt der enda, men det jobbes med saken). Kan du anbefale noen lokale offentlige hull, eller må vi nyte medbrakt Aass?

Men som tidligere nevnt, mcclair - en mimrekveld med go'saker fra 80- og tidlig 90-tall hadde vært storveis uansett. Ja, selv en kamp fra den øverste divisjonen skulle man klart å lide seg gjennom, selv om det ville ha skjedd på nåde. Det er bare å nevne tid og sted for treff, så skal man se om det ikke er mulig å gjennomføre.
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
11.11.07 13:04
Stord? Jeg vet ikke hvor presis jeg har vært tidligere når jeg har antydet min bostedsadresse, men Stord var skivebom. Om utgangspunktet er Bergen sentrum, kreves det "bare" 25-30 minutter på Autobahn for å nå mcclairs residens, og himmelretningen er rett vest. Da havner vi i en av Norges mest prakfulle øykommuner. Dessverre få lokale offentlege hull å skryte av, men noen få finnes da. Uansett kan det skrytes av at undertegnedes personlige kjøleskap leverer fuktige varer av høy kvalitet. Det er bare å gi en lyd om modano eller andre som har interesse av diverse fotballrelatert NRK-materiale fra 80- og 90-tall skulle befinne seg i nærheten.

Samtidig kan jeg prøve å inkludere et par-tre gylne videokassetter i reisetaska sammen med undertøy og tannbørste neste gang tigerstaden står for tur. Under forutsetning av at f.eks. nevnte Cobblers-DVD også står på programmet. Selvsagt akkopagnert av TV-sending med "noen av go'laga".

"Ja, selv en kamp fra den øverste divisjonen skulle man klart å lide seg gjennom, selv om det ville ha skjedd på nåde."
- Du nevner i innledningen av innlegget ditt "one big, happy family". Nettopp dette uttrykket vil jeg også overføre til engelsk fotball før 1992 og Premier League. Engelsk fotball var tidligere one big, happy family der alle divisjoner fungerte i et perfekt, naturlig økosystem, og jeg rekner derfor med at tippekamper fra øverste divisjon fra smakfulle årganger blir akseptert, selv om det blir på nåde.
mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27206
11.11.07 13:33
Ai, jeg beklager, choccy! Presisjonen i mitt "tipp mcclairs residensplassering"-anslag var tydeligvis ikke spesielt god, men jeg håper det ikke medfører ei evig torn i siden. Jeg har selv tre år i vestlandshovedstaden på CV-en (93-94-95), men rakk dessverre aldri å bli særlig dus med øykommunene i distriktet.

Om Eders komme til Oslo i framtiden skulle medføre samling av herværende torgkjerringer, tør jeg på sittende kroppsdel og i tastende stund love framvisning av Cobblers' triumfferd mot tredjedivisjon i 86/87. Det er makeløs underholdning, og få årganger, uansett nivå, kan måle seg med det County Ground hadde å by på nettopp det året.

"Engelsk fotball var tidligere one big, happy family der alle divisjoner fungerte i et perfekt, naturlig økosystem, og jeg rekner derfor med at tippekamper fra øverste divisjon fra smakfulle årganger blir akseptert, selv om det blir på nåde."

- Symbiosen fungerte godt før de store fant det for godt å gi seg én av de sju dødssyndene i kast, nemlig grådigheta. Jeg må innrømme at det ikke har noen større prioritet å se kamper med førstedivisjonslag fra tiden før Premier League-dannelsa, men hva går man ikke med på når nåde legges til grunn, og ofre seg litt for et godt sosialt lag er man da også i stand til.
Milne
MilneInnlegg: 5807
11.12.07 03:03
BOKANMELDELSE: DEL 5:
"The Damned United", av David Peace

Etter ønske fra Choccy kommer her at aldri så lite forsøk på en anmeldelse av "The Damned United" (eller "Fordømte Leeds" som er navnet på den norske utgaven, som jeg har pløyd gjennom). Dette er ei bok jeg faktisk ikke hadde hørt om før den kom meg i hende som en gave fra min betydelig bedre halvdel. Vanligvis liker jeg jo å lese engelsk litteratur på originalspråket, men man sier da ikke nei takk til bøker man får i gaver uansett, om man vil beholde husfreden.

Men hva skal man egentlig si om denne boka, da? For det første, Choccy, er det en Clough-biografi du er ute etter, så er ikke det denne boka, da denne boka ikke er en biografi i det hele, men forfatteren som forteller hvordan HAN har forestilt seg at Cloughs korte periode hos the Sheepp... eh Yorkshireklubben måtte ha vært. Den godeste Peace er vel født og oppvekst i Yorkshire, og man kan vel i løpet av boka få inntrykk av at dette er ei bok skrevet av en Leedssupporter, og det et relativt bittert og hevngjerrig eksemplar av arten (finnes det andre typer?). Vi ser i boka det som hender gjennom Cloughs øyne, og det bildet Peace skaper av Clough levner Clough lite ære, for å si det mildt. Han framstilles som alkoholisert (noe han vel kanskje også var allerede da, for alt jeg vet), paranoid og egentlig tvers igjennom en drittsekk. Nå skal jeg vil ikke påstå at jeg har doktorgrad i Brian Cloughs liv og levnet, og kanskje er jeg litt påvirka av denne lille Clough-snutten som dukker opp på NRK hver gang det er muligheter til å stemme fram sportsinnslag der, men jeg får meg ikke til å tro at den godeste Cloughie var et så "dårlig menneske" som det denne boka legger opp til. Noen høydepunkter finnes det selvfølgelig i denne historien også, men når Peace i tillegg bader i språklige virkemidler som ikke treffer undertegnede i det hele tatt, og kun er irriterende, så vil jeg nok nøye meg med en sterk 2'er på terningen. Men det er klart, skulle min utkårede finne på å lese dette så må jeg jo føye til at tanken, den var rørende god (og da skulle vel familiefreden være reddet ei uke til).

Milne
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
12.12.07 13:20
Takk for at du innfridde Choccy-bestillingen ved å levere en flott rapport fra det fordømte Leeds. Du lurer på om jeg er på utkikk etter en Clough-biografi, men det kan jeg avkrefte. Jeg har allerede lest biografi ang. Cloughie, og her pirker han bare overfladisk bort i årsakene til at det gikk skitt i Leeds. Derfor ønsket jeg at du anmeldte om "The Damned United" ga svar på spørmålet som står ubesvart etter "bare" å ha lest biografien: Hvorfor gikk det som det gikk i Leeds? Eller ubesvart og ubesvart fru Blom, Clough peker på at de erfarne spillerne til Leeds ikke aksepterte at en ung og talentfull managerlegende i emning kom og skulle ta styringa i tungrådde Leeds United.

Slik jeg forstår deg Ralph Milne, blir nevnte Cloughie-versjon av begivenhetenes årsaker korrigert og nyansert av forfatter David Peace, og det var jo også noe slikt jeg var på utkikk etter. Jo flere versjoner som kommer til overflaten jo bedre. Ettersom en hel bok er viet til dette formålet, altså å fortelle hvorfor Clough aldri ble en suksess i Leeds, rekner jeg med at forfatteren har en del å bidra med. Det er vel ikke mulig å skrive en hel bok bare på oppspinn og falsk skittkasting på Brian Clough? Eller?

Jeg vurderer absolutt å kjøpe boka, men jeg tar definitivt Milnes advarsler og anmeldelse på alvor. En ussel 2'er på terningen fra en kapasitet som Milne veier tungt, men om alternativet er at den bedre halvdelen kjøper meg pyntegjenstander, sokker og underbukser til jul, ja da håper jeg definitivt at hun heller gir meg det fordømte Leeds (i bokform).
apobase
apobaseInnlegg: 11107
12.12.07 14:31
Apropos, når skal vi ha mimrekveld hvor modano snurrer i gang betaspilleren med den legendariske kampen mellom Ipswich og Crewe (6-4?), hvor vi hyller kosovoalbanerfinnen Kuken og kommer med kritiske bemerkninger til Crewe-keeper Clayton Ince?

Ja, jeg bare spør, selv om svaret nok antageligvis er "aldri".

ªpo
Milne
MilneInnlegg: 5807
13.12.07 16:54
mcclair9 skrev:
Jeg vurderer absolutt å kjøpe boka, men jeg tar definitivt Milnes advarsler og anmeldelse på alvor. En ussel 2'er på terningen fra en kapasitet som Milne veier tungt, men om alternativet er at den bedre halvdelen kjøper meg pyntegjenstander, sokker og underbukser til jul, ja da håper jeg definitivt at hun heller gir meg det fordømte Leeds (i bokform).

Det skal sies at terningkast 2 var for boka, som gave scorer den selvfølgelig betydelig høyere. Og det skal også sies at til tross for at man kan så litt tvil om motivet for boka, så er det nok først og fremst bruken av de språklige virkemidlene (for eksempel uendelig med gjentakelser for å tenge et bilde av en ytterst paranoid person) som satt Milnesinnet i kok. Men man er vel kanskje ikke den rette til å vurdere litterære kunstverk heller da når man har vokst opp i Trøndelagen til litterære blinkskudd som "her bi det liv, rai-rai" og "seinn mæ en øl kjære kelner".

Så til tross for delvis slakt av boka så ser jeg ikke noe problem med at man kan hinte frampå om at fordømte Leeds (i bokform) har sin naturlige plass under treet. Det vil i alle fall medføre langt færre problemer enn om man skulle bli sittende igjen som eier av fordømte Leeds (ikke i bokform), vil jeg tro.

Milne
rai-rai
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
20.01.08 23:36
DEL 6:
Bokspalten denne uka presenterer følgende bok: ”Dave Bassett – settling the score”. Biografien av Bassett ble utgitt i 2002, og er på 346 sider.

Dave Bassett, eller Harry som han også kalles, er en av de virkelig store managerne i historien til engelsk fotball, og han tilhører den ekslusive klubben som har ledet laget sitt i over 1000 kamper. Harry nådde aldri de store høydene som spiller (”bare” halvprofesjonell i klubber under ligasystemet), og det er følgelig som manager at Bassett made a name for himself. Og det er også Bassetts karriere som manager som vies desidert størst plass i boka.

Som alle kjenner til, var Bassett manageren til Wimbledon under ferden frå laveste liganivå til toppen av engelsk fotball. Dette er en prestasjon som Bassett naturlig nok er stolt av. Ved å dyrke en direkte spillestil, maktet han føre spillere kjøpt fra lavere divisjoner og non-league til heder og ære i datidens 1.divisjon. Spillere som Vinnie Jones, Alan Cork, Dave Beasant og John Fashanu var hentet inn for småpenger, og slike bargain buys slår Harry seg virkelig på brystet av.

I 1987 ble det en vemodig avskjed med Dons (blir offer for maktkamp av Sam Hamam). Etter et kort opphold i sjefsstolen i Watford ble Bassett i 1988 lansert som ny manager i Sheffield United. Det blir dvelt en del over de bitre avskjedene både i Wimbledon og Watford, men i Sheffield United makter Bassett å sette sitt ønskelige preg på laget. Eller…også på Bramall Lane er det mye som ikke stemmer. Et gjennomgående tema i boka i beskrivingen av Sheffield United-tida er den eviggående kampen med styret. Styret i Sheffield United var gnitne/fattige, og det fantes knapt midler til forsterkninger for en kjøpekåt manager. Men: Er det ikke med små midler tilgjengelig at ringreven Bassett er som best? Få managere har en bedre historie over å kjøpe billig i lavere divisjoner, for så å få disse spillerne til å prestere på høyt nivå. Bassett førte Sheffield United opp i Premier League store kjøp, og spillerne som Brian Deane, Tony Agana, Bob Booker, Ian Bryson, Simon Tracey osv. lyder som en fjern drøm i dagens utlendings- og pengeflora i PL. I boka skinner det også igjennom at Harry er meget fornøyd med sine mange billige og smarte kjøp

Alt godt har en ende, og så også tida i Sheffield United. Ferden gikk da videre til Crystal Palace i 1996. Her fikk han endelig brukt litt penger (bl. a. svindyre Neil Shipperley, sitt første millionkjøp!), og også her var Harry en suksess. Noe som han er virkelig stolt av. Videre gikk veien til managergjerning i Notts Forest (97-99), hvor han førte laget til nedrykk, opprykk og nedrykk på tre sesonger. Slå den! Mye av skribleriene i boka som omhandler Forest-tida, går med til å klage over egoisten og drittsekken Pierre van Hooijdonk. Bassett fikk sparken våren 1999. I følge han selv: Ufortjent. Deretter fulgte lite minneverdige opphold i managerstolene til Barnsley og Leicester.

I det store og hele må en påstå at Dave Bassett har vært en stor suksess som manager. I de fleste og viktigste klubbene han har vært i, har han levert varene (og vel så det). Når det gjelder boka ”Settling the score”, har den sine åpenbare mangler. Boka bærer preg av å være et kronologisk referat av Bassets karriere. Det kan for så vidt være interessant nok, men når nesten hver eneste kamp han har vært involvert i blir nevnt med noen setninger, blir det lite plass til annet. En kan forvente at en biografi skal trenge under huden på hovudpersonen, men ”Settling the score” makter aldri å skjære opp huden til Harry. Om en er interessert i kampreferater og statistikk, kan en bruke statistikkbøker. Jeg (og andre) har kjøpt biografien til Bassett for å få hans vurderinger av ulike saksforhold. Slikt glimrer i for stor grad med sitt fravær. Taktikk, spillestil, hvorfor han lyktes/mislyktes osv. blir det alt for lite av. Det drukner i de tørre referatene. Dessverre. Men: For alle som vil ha en oversikt og et innblikk i Bassetts karriere, er dette en flott bok.

Terningskast på boka: 3.

Stinkfist
StinkfistInnlegg: 5065
12.03.08 20:42
*** NY BOKANMELDELSE ***

Tittel: "Ooh Ah Stantona"

Phil Stant er en av de mest interessante figurene i engelsk fotball de siste 20-25 åra, med nærmere 200 mål i en karriere som inkluderte opphold i klubber som Hereford, Notts County, Fulham, Mansfield, Cardiff, Bury og Lincoln. Hans bakgrunn er også av det utradisjonelle slaget. Stant var nemlig aldri tilknyttet noen klubb i tenårene. I stedet var han soldat i den britiske hæren i sju år, før han ble fotballproff i en alder av 24. Med sin bakgrunn fra Falklandskrigen er han også sannsynligvis den eneste engelske spilleren i moderne tid som kan omtale seg selv som krigsveteran. Og som han selv sier i boka: når du har opplevd krig på nært hold, er det ingen grunn til å være redd motstanderens midtstopper.

Denne boka er Stants selvbiografi. I den følger vi Phil Stants liv fra oppveksten i et lite velstående strøk av Bolton, hvor han i guttedagene drømte om å én dag spille for sitt kjære Wanderers på Burnden Park. Mange år senere fikk han etterhvert spille noen kamper på Burnden Park, men aldri som Bolton-spiller.

Som 17-åring vervet Stant seg i hæren. Ikke for å bli fallskjermjeger eller noe slikt, men fordi han på denne måten kunne få førerkort for tunge kjøretøy helt gratis, slik at han etter å ha fullført sine tre år kunne få seg jobb som transportsjåfør. Den første tredjedelen handler om Stants liv i uniform, hvor han etter å ha fullført rekruttperioden til sin store skuffelse blir stasjonert i Aldershot, i stedet for mer eksotiske steder som Tyskland, Kypros eller Hong Kong. Dette skal imidlertid vise seg å bli Stants inngangsbillett til profesjonell fotball. Etter å ha scoret mål i bøtter og spann for regimentlaget blir han etterhvert invitert til prøvespill i Reading, hvor han spiller regelmessig for reservelaget.

Så kommer Falklandskrigen, og to av kapitlene i boka handler om Stants opplevelser under denne konflikten. Stant var ikke frontlinjesoldat, men han rekker likevel å oppleve sin dose med bombeangrep og døde medsoldater under sitt opphold på øya. Og vi merker at disse opplevelsene har satt sitt preg på mannen.

Etter hjemkomsten til England og garnisonen i Aldershot, gjenopptar han fotballkarrieren, og han blir etterhvert signert på såkalt "non-contract" i Reading, hvor han ikke er snauere enn at han scorer i førstelagsdebuten mot Newport. Dette, kombinert med hans bakgrunn som nylig hjemvendt Falklandsveteran, blir også lagt merke til i media, og Stant blir plutselig en ettertraktet mann både for BBC og tabloidavisene. Reading tilbyr ham noe senere en ettårskontrakt, men Stant har fortsatt fem år igjen av sitt militærengasjement, og velger å forbli i hæren i stedet for å signere denne ettårskontrakten.

Reading-karrieren får så en brå slutt når Stant blir stasjonert i Tyskland, hvor han i tillegg til soldattilværelsen også spiller for et lokalt amatørlag utenfor Mönchengladbach, og Stant avslører bl.a. sin misnøye med forsvarets prioriteringer når han blir nektet velferdsperm for å besøke sin gravide kone kort tid etter overflyttingen til Tyskland, for så - bare noen uker senere - blir sendt hjem for å spille i den viktige(?) fotballkampen mellom British Army og RAF.

Etter drøyt to år i Tyskland bærer ferden hjem igjen, denne gangen til Hereford hvor Stant havner i en bombedesarmeringsavdeling (dæven, det var et langt ord), og han får en ny mulighet til å prøve seg som fotballspiller i Hereford United. Her blir han tilbudt en toårskontrakt, samt at klubben kjøper ham fri fra de to siste årene i forsvaret. Slik begynner Stants fotballkarriere.

Og så har vi kommet til siste halvdel av boka som handler om Stants liv som profesjonell fotballspiller. Vi finner etterhvert ut at han er en tøffing både på og utenfor banen, som ikke er redd for å si sin ærlige mening til trenere, managere og supportere. Blant annet kan vi lese om en situasjon som gjorde ham til persona non grata i Notts County, hvor han går fysisk til angrep på lagkamerat Kevin Blackwell.

Kort sagt får vi følge Phil Stants mange opp- og nedturer på fotballbanen i siste halvdel av boka. Opprykk med Cardiff, opprykk med Bury, toppscorertittel i Hereford, og de økonomiske problemene som tvang ham til å forlate både Fulham, Mansfield og Cardiff. Stant framstår som dønn ærlig, på godt og vondt - men gir meg også et inntrykk av at han kanskje i for stor grad prøver å framstå som en tøffing. Uansett, det finnes verre måter å bruke en hundrelapp på enn å kjøpe denne boka.

Terningkast: 4.
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
15.03.08 13:53
Takker for interessant bokanmeldelse. Spesielt regner jeg med at Stinkfist satte pris på å lese om Mansfield-tida, og Stant skriver kanskje også noen ord om det legendariske spissamarbeidet med Steve Wilkinson?

Jeg har ikke lest Ooh Ah Stantona, og den finnes heller ikke i bokhylla mi. Jeg utelukker ikke at boka på ett eller annet tidspunkt oppnår minst ett av nevnte to ting (bli lest og/eller befinne seg i bokhylla mi).
Bullock
BullockInnlegg: 1626
11.08.08 17:12
Milne skrev:
blablabla..................terningkast 2.


Hva i all verdens land og Kjell Kristian Rike??!!
Dette er en av de flotteste fotballbøker som er gitt ut, mulig at en del av lyrikken ble borte i oversettelsen, for det er jo nettopp David Peace's(Huddersfield-fan, ikke Leeds, som du antydet) sitt grep med å skrive denne historien nesten som et dikt, som gjør at den skiller seg ut så til de grader fra andre fotballbøker\biografier.
Selvfølgelig er det jo en glede som varmer lenge for en Hudds-supporter som meg selv å lese om det brennende hatet Cloughie viser til denne stygge selvhøytidelige klubben. Men man får også et innblikk i Cloughie's egen psyke, mannen var vel ikke helt riktig skrudd sammen.
Og ja, det er fiksjon, men som man kan lese bakerst i boka, kildematerialet er ganske enormt.
Alle har rett til sin egen mening, Milne, men det her er ikke annet enn en grov skivebom.


mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27206
07.10.08 10:13
Neil Lennon: Man and Bhoy.

La meg først si at jeg dykka ned i boka så fordomsfri som overhode mulig, og at jeg slett ikke angrer på at jeg satte av tid til å lese den ferdig. Naturlig nok fokuseres det mest på midtbanetøffingens periode på Parkhead, hvor han som spiller opplevde voldsomme oppturer, men hvor han også avslører hittil ikke veldig publiserte sider ved seg selv, som blant annet at han lider av perioder med depresjoner og angst. I disse dager er rødtoppen som kjent tilbake i Celtic-land, klubben han lærte seg å elske som liten guttetass i Lurgan i Nord-Irland, der han vokste opp i et hjem av katolske tradisjoner, og nå akter han å videreføre sin ekstreme vinnermentalitet over i en ny generasjon Bhoys som trener under Gordon Strachan.

Innledningsvis fokuserer Lennon på landskampen mot Norge på Windsor Park i Belfast i februar 2001. De fleste med en viss innsikt i moderne britisk landskamphistorie vet hva som hendte der: en forholdsvis stor seksjon tåper med bakgrunn i unionistmiljøet i Belfast konsentrerte seg om å gi Lennon, i sin første kamp som nordirsk kaptein med Celtic som arbeidsgiver, verbal tyn gjennom hele den omgangen han spilte, hvilket føyde seg inn i rekka av negative hendelser for spilleren rundt det oppgjøret: i forkant var det også nedtegnet grafitti med "Lennon - R.I.P." i protestantiskdominerte nordirske byer. Året etter skulle Lennon motta dødstrusler i forkant av hans 41. landskamp (mot Kypros); politiet hadde fortalt daværende nordirsk landslagssjef Sammy McIlroy at de ønsket en prat med Lennon kun få timer før kampen skulle avvikles, og de fortalte ham at en innringer, hvis samtale det ikke hadde latt seg gjøre å spore, hadde sagt at "if Neil Lennon plays tonight, he'll get hurt". Man forsto prompte hva som mentes med "hurt" i denne sammenhengen...han avsto fra å spille oppgjøret, og spilte siden aldri mer for Nord-Irland igjen, selv om han ble forsøkt overtalt fra plenty forskjellige hold.

Boka beretter også om et mislykket opphold i Motherwell, som var hans første forsøk utenlands, før han havnet i Manchester, hvor City ikke helt ble hva han hadde håpet på. I god tid før dette var han blitt invitert over til Ibrox på prøvespill for Rangers, i og med at han var regnet som et talent litt utenom det vanlige, og naturlig nok tiltrakk seg oppmerksomhet uavhengig av religiøs overbevisning, men det ble med prøvesniffen sydvest i Glasgow by. Familien var heller ikke udelt positiv til tanken på å se junior i blått og hvitt.

Man får følge Lennon som lavtlønnet spiller under Dario Gradi i Crewe, hvor han skaffer seg et navn og et ry i engelsk fotball, og hvor en ryggskade setter ham på sidelinja i mer enn et år og truer med å ødelegge hele karrièra hans før den sparker skikkelig i gang. Grunnet en operasjon som 21-åring fikk Lennon noe nedsatt førlighet i ryggtavla, et faktum som siden kom til å påvirke løpesettet hans, noe som har vært kilde til drittslenging fra motstandersupportere rundt omkring. Vi hører også utførlig om tiden i Leicester, hvor han stiftet nærmere bekjentskap med en viss Martin O'Neill, som siden skulle bringe ham med seg nordover til Glasgow i år 2000. De to utviklet et nært forhold, selv om Lennon ikke legger skjul på at han tidvis satte forholdet på prøve gjennom sine mange utenomsportslige påfunn. Nettopp hans tilbøyeligheter til sprell og det enkelte nok i vide rammer vil betegne som et ungdommelig sinns idioti er også viet en del plass underveis, selv om det kan synes som om han forsøker å bagatellisere enkelte hendelser, som "sjøslaget" på La Manga med Leicester-troppen på tampen av 90-tallet, der blant annet Stan Collymore hadde gått bananas med et brannslokningsapparat i nærvær av norske journalister.

Boka bygger seg hele tiden opp mot Celtic-epoken i karrièra hans, kanskje ikke helt unaturlig med tanke på bokas tittel, hans preferanser og ikke minst sportslige suksess der. Den er et åpent stykke skildring av en ikke alltid like tenkende, men heller ikke simpel, gutts ferd mot toppen, og han uttrykker hvor sterkt det har vært for ham å offentliggjøre det faktum at depresjonene til tider er så sterke at han ikke en gang tør bevege seg ut på gatenivå. I ei subjektivistisk skildring skal man være forsiktig med å vektlegge altfor mye validitet i ethvert utsagn, men jeg tillater meg å se med langt lysere blikk på Neil Lennon etter å ha lest biografien hans enn hva jeg gjorde tidligere. Utgivelsen burde i hvert fall være et must for folk med Hoops-sympatier, og selv jeg satte pris på å lære om den av og til usminkede sannheten rundt karen. Noe litterært mesterverk vil den kanskje ikke gå inn i historien som, men jeg har også lest fotballbiografier som har vært langt svakere ipennført.
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
09.11.08 19:44
Bullock skrev:
Alle har rett til sin egen mening, Milne, men det her er ikke annet enn en grov skivebom.
---------------------

Jeg registrerer at Milne og Bullock har forskjellige oppfatninger av "The Damned United". Nå har jeg også endelig gått til innkjøp av boka, slik at min mening om verket også kommer til å bli presentert i dette forum.

Grunnen til at jeg tar tak i tema er likevel følgende: Fredag i forrige uke var jeg på fotball-saumfaring rundt elva Trent. På den ene siden av elva fant jeg en stadion ved navn Meadow Lane. Banemannen holdt på å pynte på gressteppet, men hadde all verdens tid til å snakke med nyskjerrige nordmenn. Det viste seg at han hadde jobbet som banemann under Clough i Forest i 15 år, men at han de seinere år hadde jobbet i Notts County. Historiene kom som perler på snorer om både Forest og County de siste 30-40 åra, og da spesielt om Brian Clough. Han spurte oss om vi hadde lest "the Damned United". Mcclair måtte svarskyldig svare nei, mens reisefølget mitt på 2 svarte ja. Banemannens vurdering var at dette var den beste boka han noen sinne hadde lest, og at den var en utrolig presis gjengivelse av Cloughs væremåte. Denne påstanden begrunnet banemannen både med egne opplevelser med Clough, men han hadde også lyttet til sin gode venn Duncan McKenzies vurdering av boka. McKenzie kom til Leeds sammen med Clough, og opplevde de omtalte 44 dagene på nært hold. Den gamle storspilleren Duncan McKenzie kjente seg igjen i hver side av boka, og hadde visstnok sagt at "the novel is a very accurate recollection of events".

"the Damned united" er fiksjon, men som du skriver Bullock, er kildemateriale overveldende. Jeg ser fram til å lese.
mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
09.11.08 19:49
mikemodano skrev:
Neil Lennon: Man and Bhoy.
----------------

Takk for flott anmeldelse. Denne boka ble også innkjøpt forrige uke, sammen med 27 andre titler, men jeg har heller ikke fått tid til å lese denne ennå.
Milne
MilneInnlegg: 5807
10.11.08 20:13
Bullock skrev:
...mulig at en del av lyrikken ble borte i oversettelsen...

Lyrikk ja, Bullock, DER er det nok skoen trykker. For en som i skolealder ikke satte sine ben i en diktanalyse uten at dette var ytterst påkrevet fra høyeste hold vil jo neppe ei lyrisk høyverdig bok motta stående applaus. Det kan egentlig tenkes at det er dette som rett og slett følte til denne beetingede slakten for min del. Og i så måte er du jo helt klart inne på noe når du påstår at dette er skivebom, for det er det jo. Det er bare det at grunnen er at jeg på en annen skive.

Jeg ser jo ellers at Choccys intevjuer med "lokalbefolkningen" kanskje borger for at man må ta en ny runde med denne boka, men det blir vel ikke med det aller første, tenker jeg.

Milne
lyrikkhater
Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg