Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

"Everywhere we go" med Mr. Friday

NYTT TEMA
mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27084
14.09.18 21:30
RFriday: The Acorn Guest House i Sunderland

Her har jeg også overnattet. Det ligger ganske idyllisk til forbi Mowbray Park, og har man hell en tidlig søndag morgen når man trotter mot sentrum og offentlige kommunikasjonsmidler, så titter både sol og spurv fram mens man passerer parkområdet. Som du sier, så er det også trivelig vertskap ved The Acorn. Nå har jeg ikke noe spesielt til overs for Sunderland sentrum, men akkurat disse traktene er ganske så tiltalende. 

Stilige bilder fra Chelmsford Citys gamle stadion, bilder jeg aldri tidligere hadde sett. Det nitriste friidrettsstadionet man nå hører hjemme på må tjene som en skamplett på klubbens rulleblad, men slike som New Whittle Street vil vi jo aldri igjen se oppført. Rent instinktivt kan den minne litt om Stonebridge Road i Northfleet, benyttet av Ebbsfleet United. Det kan være noe med tribunekonstellasjonene, betongen eller de en gang så moteriktige flomlysmastene. Slike produseres jo ikke lenger; de er for lengst gått av moten. Jeg antar de er utkonkurrert på pris av disse gørrkjedelige spot-ene eller stålampene klubbene nå gjerne utstyrer sine meccanostadia med. 

Ellers venter vi (jeg) bare på din første retur til fotball-Englands Mekka: Nordøst. Den er vel, tradisjonen tro, ikke langt unna? 

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
14.09.18 22:42
mikemodano: Rent instinktivt kan den minne litt om Stonebridge Road i Northfleet, benyttet av Ebbsfleet United

Tja, kanskje er det noe der. Nå er man jo dessverre for lengst i gang med en total sterilisering også av Stonebridge Road, så det blir lenger og lenger mellom disse gamle herlighetene. Som du er inne på er det lite som er flottere enn disse gamle flomlysmastene av typen New Writtle Street var utstyrt med. Mon tro om noe av grunnen til at de dessverre forsvant også er sikkerhetshysteriet som har rådet, og et ønske om å f.eks hindre klatring i disse?
For den delen av Chelmsford-fansen som vokste opp på New Writtle Street må det være temmelig nitrist å til sammenligning se sin fotball på Melbourne Stadium.

Dette var vel faktisk første gang jeg har overnattet i Sunderland, og mine tidligere besøk der har begrenset seg til en spasertur fra Stadium of Light inn til sentrum og et raskt pubmåltid før retur til Newcastle, eller bytte fra tog eller metro til buss ved Sunderland Interchange når jeg har besøkt Easington Colliery. Jeg vil fortsatt ikke påstå at Sunderland sentrum er noen favoritt, men de har noen gode puber. Grunnen til at jeg aldri tidligere har valgt den som base er nok at jeg har foretrukket Newcastle som base, og det er ingen grunn til at jeg vil endre på det med det første, for Sunderland er neppe i ferd med å utfordre geordie-byen som min favoritt blant store engelske byer.

Det ble lite i nordøst denne gang, men det ble da i hvert fall ytterligere en revisit til Easington Colliery litt senere på turen.

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
15.09.18 19:37

Del 3 fra den store august-turen, med følgende blogginnlegg:

15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town 
16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town 
17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town 

 

Dag 6: Onsdag 15.08.2018: Abergavenny Town v Monmouth Town

Etter tirsdagens fyrverkeri av en kamp var det nå på tide å forlate Shepshed for å sette kursen mot Wales for første gang på turen, og få minutter over åtte 'snek' jeg meg ut fra mitt B&B. Første stopp var Coop-sjappe et steinkast unna, og frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn før jeg med nød og neppe rakk å komme meg med en buss som sto og ventet på holdeplassen. Nye £2,70 ble betalt for at buss 127 skulle frakte meg tilbake til Loughborough, og det brukte den rett i underkant av tjue minutter på. Jeg valgte å få meg litt morgentrim ved å spasere fra Loughborough sentrum til jernbanestasjonen, og der kom jeg meg med et noe tidligere tog enn planlagt. 09.26-toget fraktet meg den første korte etappen til Leicester, og den var langt mer behagelig enn etappen videre derfra til Birmingham New Street.

Jeg hadde ikke tenkt over at toget jeg skulle benytte på denne etappen var Cross Country-toget som går mellom Stansted Airport og Birmingham New Street og som stort sett alltid er fullstendig overfylt av passasjerer med masse bagasje. Igjen var det en marerittaktig tur der passasjerene måtte stå som sild i tønne, og det var en befrielse å kunne stige av i Englands nest største by for å trekke litt ufrisk luft før jeg fartet videre. Tredje og foreløpig siste togbytte fant sted ved Bristol Parkway, før jeg omsider ankom Newport som skulle være min base denne dagen - og ikke for siste gang på turen. Jeg unnet meg en taxi til Victoria Hotel, der jeg hadde betalt £28,50 for overnatting, men der var de strikse på innsjekkings-tiden, og jeg måtte pent gå utenfor igjen og vente tjue minutters tid til klokka slo 14.00.

Jeg fikk omsider sjekket inn og slengt fra meg bagasjen på rommet, og med det gjort var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens kamp. Denne kvelden var det Abergavenny Town som skulle få besøk da det for meg hadde virket som det mest interessante valget denne onsdagen. Dermed måtte jeg igjen ta tog, men benyttet anledningen til en liten vanningspause ved puben Windsor Castle da jeg trasket tilbake mot stasjonen i Newport. 15.36-toget brukte 25 minutter på å frakte meg nordover til Abergavenny, der jeg hadde avtalt å møte min groundhopper-kompis Paul Fergusson. Klokka hadde altså så vidt passert fire da jeg spaserte innover mot sentrum, og jeg slo meg ned på Coach & Horses for å vente på Paul.

Abergavenny er en markedsby i det walisiske grevskapet Monmouthshire i det sørøstlige Wales, der den ligger nærmest omringet av fjell og åser. Den har drøyt 12 500 innbyggere og ligger ikke mer enn en snau mil fra grensen mot England. På walisisk heter byen Y Fenni, og var under romertiden hjemsted for et romersk fort ved navn Gobannium. Senere ble byen i middelalderen befestet med bymurer, og rett sør for byens sentrum kan man fortsatt se ruinene av normanner-borgen Abergavenny Castle som har stått strategisk plassert over elven Usk og dalen den renner gjennom. I Abergavenny har det dessuten helt siden 1863 blitt arrangert kvegmarked på samme sted som det den dag i dag fortsatt avholdes med jevne mellomrom.

Det var så vidt jeg så intet kvegmarked denne dagen, men jeg var i ferd med å gjøre kål på pinten da Paul kom inn. Etter at han hadde unnet seg en halv pint valgte vi å innta et måltid ved Wetherspoons-puben The Coliseum, som ikke overraskende viste seg å være en typisk Spoons-pub - også i den forstand at de var utsolgt for det jeg opprinnelig hadde tenkt å bestille, før de idet jeg begynte å lure på hvor maten ble av kom for å informere at de også manglet noen ingredienser til det jeg endte opp med å bestille. Walisiske dragon bangers & mash ble dermed til 'bangers & baked beans' før vi stakk for å sjekke ut et par mer klassiske puber. Paul måtte ta hensyn til at han kjørte, men både Hen & Chickens og Kings Arms Hotel falt uansett langt bedre i smak. Med rundt tre kvarter til kampstart kjørte deretter Paul oss opp til Pen-Y-Pound Stadium.

Abergavenny Town er en meget ung klubb - stiftet så sent som i 2014, men den har en eldre forgjenger hvis endelikt var katalysatoren for stiftelsen av dagens klubb. Det skal allerede ha vært en rekke tidligere klubber som spilte i Abergavenny på 1800-tallet, men byens mest kjente klubb er Abergavenny Thursdays som faktisk har vært walisiske mestre. De vant den walisiske cupen i 1952, før de noen år senere vant to strake ligatitler i Welsh Football League i 1959 og 1960, og deretter var tapende cupfinalist i 1963. I 1991 vant de en tredje Welsh League-tittel og fulgte opp med å forsvare den tittelen før de deretter var en av klubbene som var med å stifte den walisiske nasjonale toppdivisjonen League of Wales.

Det walisiske forbundet krevde garantier for at flomlys ville bli installert, og dette førte til en noe anstrengt økonomi samtidig som usikkerheten rundt hvorvidt klubben faktisk ville få delta i den nye ligaens første sesong var så stor at det utløste en spillerflukt. I tillegg forsvant også managerteamet, og 1992/93-sesongen endte med at Thursdays ble den første jumbo i League of Wales og dermed rykket ned. I årene før og etter årtusenskiftet presterte de deretter faktisk å rykke ned hele fem ganger på seks sesonger (alle gangene etter å ha endt som jumbo i den aktuelle divisjonen). Det endte i Gwent League Division Three, der de for ordens skyld endte opp med ytterligere en jumboplassering.

Det var også der de befant seg da de i 2013 mente at mangelen på spillere tvang de til å legge ned driften. Året etter ble altså Abergavenny Town stiftet, og de tok (kanskje litt snodig) plass direkte i Gwent League Division One - høyere opp enn der forgjengeren hadde befunnet seg på sitt dødsleie. De vant uansett denne divisjonen på første forsøk og rykket opp i Welsh League Division Three, der en andreplass var nok til et andre strake opprykk. De befinner seg nå altså i Welsh League Division Two (som for øvrig er en av fire 'avdelinger' på nivå tre av walisisk fotball), men jeg lest at de på lengre sikt faktisk har ambisjoner om spill i den walisiske toppdivisjonen League of Wales. Dette måtte jeg forhøre meg litt om.

Det kunne jeg da også gjøre etter å ha betalt mine £4 i inngangspenger og sikret meg kveldens kampprogram pålydende £1, for jeg ble stående å prate litt med den trivelige karen i inngangspartiet mens Paul parkerte sin Mini. Han ga ganske riktig inntrykk av at klubben har ambisjoner om å avansere i det walisiske systemet, og det kan skje snarere enn man aner. Etter inneværende sesong skal det nemlig gjennomføres en omfattende omstrukturering i walisisk fotball, der FAW (det walisiske forbundet) vil ta styringen over de to øverste nivåene. Ytterligere ett år frem i tid skal det samme skje med nivå tre, og de som kjenner litt til walisisk fotball vet at ligatilhørighet, opp- og nedrykk da sannsynligvis vil avgjøres minst like mye av kriterier som stadionkrav, økonomi etc som av det sportslige.

I så måte mener Abergavenny Town seg nokså godt rustet og håper å kunne bli å finne under FAWs styre allerede neste sesong, og det vil nok også være noen klubber som blir degradert pga manglende lisens etc, slik at det åpner for avansement for andre klubber. Man kan like det eller ikke, men slik er det nå engang. Abergavenny Town mener å ha orden på disse tingene og et anlegg som vil oppfylle FAWs krav som sannsynligvis vil bety en innskjerping, så de kan fort dra nytte av dette. Selv om den flotte hovedtribunen har vært avsperret en god stund, mener de at Pen-Y-Pound Stadium skal oppfylle kravene, og håper visstnok også å se hovedtribunen restaurert og gjenåpnet en gang i fremtiden.

Fotball har blitt spilt her siden 1930-årene, og den herlige tribunen skal ha blitt reist på oppdrag fra Abergavenny Thursdays første komite. Den står midt på den ene langsiden og er opphøyet fra bakken. Der oppe har den bydd på benkerader i tre, men den har nå faktisk vært avsperret siden WPL-dagens tidlig i 1990-årene. I forkant har man noen trinn med terracing som dog er i bruk. Bak mål på den ene kortsiden har man en lignende seksjon i form av en ståtribune under tak, og denne henger sammen med klubbhuset. Ellers er det såkalt hard standing rundt resten av banen. Det er bare å håpe at den flotte hovedtribunen vil bestå og på et tidspunkt gjenåpnes. Det skal nevnes at denne tribunens 'indre' brukes av en lokal skytterklubb, og kanskje er det de som skal ha takken for at den i hvert fall ikke er revet.

Det var trivelige folk som tok oss imot på Pen-Y-Pound Stadium, og på innsiden ble jeg nokså umiddelbart 'shanghaiet' av en hyggelig klubbrepresentant som gjenkjente meg fra Twitter og tilbød meg en aldri så liten rundtur som også inkluderte en kikk inn i garderobene; noe jeg høflig takket ja takk til. Abergavenny Town hadde for øvrig startet sesongen med tap borte mot Cardiff-klubben Bridgend Street og var nok innstilt på å reise kjerringa i det som var et lokaloppgjør mot 'grevskapsrival' Monmouth Town. Gjestene hadde på sin side startet sin ligasesong med uavgjort 1-1 mot Garden Village. Det var tid til både en tid innom klubbhuset og en rundtur med en nærmere kikk på den gamle hovedtribunen før det dro seg mot avspark.

Det var en tett og jevn kamp vi skulle bli vitne til, og en klubbrepresentant hadde tipset meg om at man ville få noen gode bilder fra et av hjørnene på kortsiden lengst fra inngangspartiet og klubbhuset. Det viste seg å stemme godt, og med landskapet i de walisiske dalene er det vel ikke overraskende at jeg i tillegg til den gamle tribunen hadde en stor ås som fint bakteppe mens jeg en periode så kampen herfra. Mens jeg foretok en liten rundtur rundt banen registrerte jeg at omgangen fortsatte slik den hadde innledet, med to lag som vekslet mellom å nøytralisere hverandre og å spille seg frem til en og annen sjanse som dog aldri endte med nettsus. Da jeg var tilbake på ståtribunen ved klubbhuset fryktet Paul allerede en målløs kamp da lagene snart gikk til pause på stillingen 0-0, men det hadde overhodet ikke vært noen kjedelig forestilling.

Uavgjort ved pause var nok ikke et urettferdig resultat så langt, for det hadde vært en jevn affære, og andre omgang fortsatte med mer av det samme. Til tross for flere gode sjanser ville ikke ballen i mål for noen av lagene, og Paul ble mer og mer sikkert i sin sak da han hevdet at vi var vitne til en 0-0-kamp. Naturlig nok begynte jeg å mistenkte det samme da klokka tikket i vei uten noen scoringer, men det var som sagt fortsatt en spennende og nokså underholdende kamp vi så. Det endte da også 0-0, og jeg skal ikke si hvem som hadde mest grunn til å være skuffet over det, for begge lags spillere virket faktisk lettere utilfreds med at de ikke hadde klart å få et vinnermål. Vi hadde for øvrig talt 108 tilskuere, men når man senere har tallfestet det offisielle tallet til 120 så får vi vel stole på det.

Vi takket snart for oss, og Paul skysset meg tilbake til Abergavenny stasjon der jeg slo meg ned med en pint på Great Western Hotel mens jeg ventet på 22.16-toget. Tilbake i Newport valgte jeg å også stikke innom The Lamb, og det var et godt valg, for her hadde de Rattler i en av tappekranene. Det er ikke et altfor vanlig syn så langt fra Cornwall og Devon, så jeg benyttet anledningen til et glass eller to før det var på tide å returnere til basen for å få litt søvn. Det hadde vært artig med et gjensyn med walisisk fotball, og Abergavenny Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Det skulle bli litt mer walisisk fotball senere på turen, men dagen etter skulle jeg tilbake til den engelske pyramiden, og en nokså lang tur ventet meg i så måte.

 

Welsh ground # 6:
Abergavenny Town v Monmouth Town 0-0 (0-0)
Welsh League Division Two
Pen-Y-Pound Stadium, 15 August 2018
Att: 120
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: £3

 

 

Dag 7: Torsdag 16.08.2018: Appleby Frodingham v Clay Cross Town

Jeg var temmelig skeptisk da jeg kikket ut av vinduet der jeg sto på rommet ved Victoria Hotel i Newport og så at det fortsatt dryppet fra oven idet jeg var klar for å sjekke ut og komme meg av gårde. Jeg vurderte å ringe en taxi, men det verste regnet hadde gitt seg, og selv om jeg skulle krysse elven Usk via gangbrua og slepe med meg bagasjen gjennom Newport sentrum opp til togstasjonen, tenkte jeg som så at om det ikke ble verre enn dette igjen så ville det være en grei morgentrim. Jeg hadde ikke før levert fra meg nøkkelen og rundet hjørnet før det sluttet helt å regne, og da ble det en noe lystigere promenade. Frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn fra en Tesco-sjappe i sentrum før jeg gikk for å sette meg på 08.19-toget.

Det hadde Manchester Piccadilly som endestasjon, men rundt klokka elleve steg jeg av i Stockport for å gjøre et togbytte og komme meg med 11.28-toget videre derfra. Få minutter over klokka ett kunne jeg igjen gå av jernhesten i Scunthorpe, der jeg aldri tidligere har vært av toget, og orienterte meg frem til Larchwood Hotel. Der hadde jeg betalt £28 for overnatting, og fikk jeg umiddelbart sjekket inn og installert meg. Som så ofte ellers på torsdager hadde fotball-menyen vært temmelig begrenset, men jeg merket meg tidlig at Scunthorpe-klubben Appleby Frodingham var satt opp med torsdagskamp mot Clay Cross Town i Central Midlands League, og det dukket aldri opp noe som fristet meg til å endre de planene.

Scunthorpe er en industriby som ligger helt nord i grevskapet Lincolnshire, rundt fire norske mil nord for Lincoln. Innbyggertallet har i dag passert 80 000, og det gjør Scunthorpe til grevskapets tredje største by etter Lincoln og Grimsby. Opprinnelig var det fem-seks mindre landsbyer her før byen vokste frem rundt en rik åre med jernmalm, og byen som gjerne kalles 'The Industrial Garden Town' er i dag Storbritannias største senter for jernindustri. Allerede på 900-tallet utvant man jern her, men det var først etter jernbanens ankomst at industrien virkelig vokste frem og folketallet økte voldsomt. Som nevnt hadde jeg faktisk bare passert Scunthorpe med tog tidligere, så nå var det greit å ta en spasertur i sentrum.

Om ikke Scunthorpe fremstår som den mest idylliske byen når den passeres med toget, var gågata i sentrum nokså koselig, selv om den foreløpig til en viss grad ble dominert av lokale sulliker. Det var også tilfellet på pubene, for siden det var torsdag stakk jeg bortom Wetherspoons-puben The Blue Bell Inn for å benytte meg av deres Curry Club og få en stor porsjon av min etter hvert så faste Beef Madras. Deretter returnerte jeg faktisk til Larchwood Hotel for å ta meg en time på øyet. Det behøvdes kanskje, men frisk og rask kunne jeg således bevege meg ut i Scunthorpe igjen for å sjekke ut pubene The Tavern og The Penny Bank før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Det ble også en aldri så liten tur innom The Honest Lawyer på veien dit ned, men snart var jeg på vei igjen og krysset jernbanelinja.

Frodingham var en av de tidligere nevnte landsbyene som ble 'spist opp' av den voksende Scunthorpe, og det er kanskje naturlig å tenke seg at fotballklubben Appleby Frodingham har sine røtter i det området like nord for sentrum? En forgjenger med samme navn var etter 2. verdenskrig med å stifte Lincolnshire League, og i 1978 var de å finne i (den tidligere) Midland League. Da denne ligaen i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte dagens Northern Counties East League, tok klubben plass i sistnevnte ligas Premier Division. Der befant de seg fortsatt da manager-teamet i løpet av 1985/86-sesongen tok med seg nærmest rubb og rake av spillere og forsvant til Winterton Rangers. Ved sesongslutt la deretter klubben ned driften.

Det ble imidlertid snart blåst liv i klubbnavnet da klubben ble re-stiftet, og etter tre sesonger i lokale ligaer, var Appleby Frodingham igjen å se i Lincolnshire League. Der tok de i 1994 ligatittelen, og i 2003 valgte de å forsøke seg i Central Midlands League, der de etter sin første sesong fikk rykke opp til toppdivisjonen som da hadde det temmelig grandiose navnet Supreme Division. Til tross for at de i løpet av de fire neste sesongene aldri var å finne på øvre halvdel, fikk de i 2008 innvilget søknaden om opprykk til Northern Counties East League Division One, der de debuterte med en 12. plass som fortsatt er den nye klubbens bestenotering i ligasammenheng. Da de i 2014 endte som jumbo for andre gang på tre år, ble det nedrykk tilbake til CML, som i mellomtiden hadde gått bort fra Supreme Division men nå heller opererer med to geografisk inndelte avdelinger. Appleby Frodingham er å finne i CML North Division.

Klubben spiller i dag på Brumby Hall Sports Ground kun ti minutters ganger fra jernbanestasjonen i Scunthorpe; på sørsiden av jernbanelinja. Der ligger den nærmest tilknyttet det store sportskomplekset The Pods, og etter å ha gått forbi sistnevnte kunne jeg snart spasere opp mot inngangspartiet og fiske frem lommeboka. Tilfeldighetene ville det slik at jeg vekslet noen raske ord med veteranen som bemannet inngangspartiet, og da han identifiserte meg som «den norske groundhopper» insisterte han på at jeg la mine £3 tilbake i pungen. Man kan jo føle seg litt brydd når man blir påspandert og sluppet inn gratis selv om man selv kjenner at det ikke er helt fortjent eller at det i hvert fall finnes andre som fortjener det langt mer, men man må jo takke og bukke for selvsagt er det da også hyggelig at klubbene setter pris på at man kommer. Jeg kvitterte i hvert fall ut et program pålydende £1 og lovet å legge igjen noen riksdaler i baren.

Selv om det fortsatt var en halvtimes tid til avspark rakk jeg aldri å lokalisere baren (som befant seg oppe i andreetasjen i bygget som man ser på utsiden og som dominerer den ene langsiden) da jeg kom i prat med noen trivelige klubbrepresentanter som ikke kunne vært mer behjelpelige. En av de kunne fortelle at en annen klubbrepresentant som hadde ansvaret for salg av pins og andre effekter hadde dratt på ferie og at de for øyeblikket befant seg innelåst i hans bil, men de ba meg skrive ned min adresse og insisterte på å sende en til meg i Norge før de nektet plent å ta betalt for dette. Også dommeren var behjelpelig da jeg stoppet ham på vei inn fra oppvarmingen for å etterspørre lagoppstillingene som han sporenstreks dro frem slik at jeg kunne fotografere de.

Appleby Frodingham hadde sesongåpnet helgen før ved å tape sin hittil eneste kamp 1-2 borte mot Renishaw Rangers. I deres program hadde de en detaljert gjennomgang av de foregående rundene i CML. Meget praktisk, og der kunne jeg også få bekreftet at det ville bli en tøff kamp for de når de nå skulle være vertskap for et Clay Cross Town som toppet tabellen etter å ha vunnet begge sine kamper så langt. En totalt overlegen målforskjell hadde de også, med 17-2 etter kun to kamper. Det var liten tvil om hvilken spiller jeg ville holde et ekstra øye med, for gjestenes Josh Parfitt hadde ikke bare scoret fire av målene da Clay Cross knuste Phoenix 8-1 i serieåpningen. Han hadde nemlig fulgt opp med hele fem mål i 9-1-seieren over Newark Town, og sto altså med 9 mål på to kamper!

Hjemmefolket virket å ha liten tro på at de skulle kunne hevde seg i noen tetstrid, men hadde få problemer med å peke på nettopp Clay Cross Town som favoritt i CML North, siden de skal satse nokså friskt og ha en del midler. En person fra vertenes trenerapparat trakk blant annet frem Retford-klubbene Retford United og Retford FC når jeg spurte hvem som kunne bli de tøffeste utfordrerne, men han understreket igjen at Clay Cross Town er hans store favoritt til tittel og eventuelt opprykk til NCEL. Han innrømmet også også at det ville bli en tøff kamp denne kvelden og at hjemmelaget nok burde si seg fornøyd om de fikk med seg ett poeng, men la til at de selvsagt alltid spilte for å vinne. Med det lot jeg ham fortsette sine forberedelser og tok selv oppstilling i påvente av at spillerne skulle komme ut av garderoben i det nevnte bygget og entre banen.

Det er for øvrig på denne nærmeste langsiden at man finner det som er av tribunefasiliteter ved Brumby Hall. Her har man et parti med terracing som delvis er bygget innunder et slags overbygg på det nevnte bygget. Foran her har man laglederbenkene, og lenger ned langs denne langsiden står det også en liten sittetribune av den moderne og prefabrikerte sorten. Rundt resten av banen er det utelukkende hard standing. Vel, bak det ene målet er det vel ikke engang det, og der var det åpenbart heller ikke meningen at supporterne skal bevege seg. Idet spillerne kom ut kom en av klubbrepresentantene fra tidligere bort for å be meg komme opp i baren etter kamp for å få litt mat fra spillernes matservering, og etter å takket hjertelig var det på tide å finne frem stoppeklokka i påvente av dommerens fløytesignal.

Utfra min hukommelse startet det litt forsiktig og avventende, men det gikk ikke lang tid før Clay Cross Town begynte å male på og tok et initiativ. De skapte i perioder en god del problemer for et hardtarbeidende hjemmelag, som holdt unna til tjue minutter var spilt. Jeg hadde altså bestemt meg for å holde et lite øye med Josh Parfitt, og ikke overraskende var det nettopp han som sendte gjestene i føringen med sitt tiende mål for sesongen. Intet annet enn imponerende å ha notert seg for tosifret antall scoringer etter to og en kvart kamp! Samme mann kunne doblet ledelsen en liten stund senere, men vertene hadde fortsatt ikke gitt seg, og så lenge det kun var ett mål så hadde de håp om poeng. De hadde også selv et par halvsjanser, men det var ikke helt ufortjent at det sto 0-1 til pause.

I pausen fant jeg endelig veien opp til baren for å hente meg en forfriskning, og jeg var tilbake få sekunder før andre omgang ble sparket i gang. Om vertene hadde et lite håp om poeng, virket det som om det ble knust da Jordan Hendley i omgangens åttende minutt doblet bortelagets ledelse. Nå ble det vanskelig for de rødkledde, for gjestene som for anledningen stilte i noe bortimot et Crook Town-kostyme virket veldig sterke. De kunne økt ytterligere før kampen gikk inn i en fase der lite skjedde. Så med 5-6 minutter igjen satt Aiden Ordidge spikeren i kista ved å fastsette sluttresultatet til 0-3 foran det jeg talte meg frem til å være 54 tilskuere. Hjemmelaget hadde i hvert fall sluppet å finne frem kuleramme slik som Clay Cross Towns andre motstandere hittil, men det spørs om det var voldsomt til trøst.

Etter kampslutt slo jeg meg ned med en pint oppe i baren, og fikk snart hyggelig selskap av personell som gjentok oppfordringen om at jeg måtte forsyne meg av maten som ble satt frem. Jeg følte det var greit å vise folkeskikk nok til å vente til spillerne hadde forsynt seg, men tok deretter gladelig en liten matbit. Det ble til og med påfyll i glasset, men det var etter hvert på tide å takke for meg og for fantastisk gjestfrihet. Appleby Frodingham hadde vist seg som en utrolig gjestfri og vennlig klubb som det var en fryd å besøke. Det er bare å ønske lykke til resten av sesongen! Selv lot jeg deretter apostlenes hester frakte meg rett tilbake til Larchwood Hotel der jeg umiddelbart fant senga.

 

English ground # 485:
Appleby Frodingham v Clay Cross Town 0-3 (0-1)
Central Midlands League North Division
Brumby Hall Sports Ground, 16 August 2018
0-1 Joshua Parfitt (21)
0-2 Jordan Hendley (53)
0-3 Aiden Ordidge (85)
Att: 54 (h/c)
Admission: Let in for free (normally £3)
Programme: £1
Pin badge: n/a (they'll send me one for free)

 

 

Dag 8: Fredag 17.08.2018: Wroxham v Great Yarmouth Town

Det er så deilig når forsinkelser på jernbanenettverket for en gangs skyld går i din favør. Det var tilfelle da jeg denne formiddagen foretok et togbytte i Peterborough. Men dagen hadde startet ved Larchwood Hotel i Scunthorpe, der jeg våknet og husket at jeg i løpet av natten også hadde våknet med voldsom hjerteklapp. Jeg følte meg imidlertid frisk nå, og etter at verten hadde servert meg frokost gikk jeg for å ta 09.08-toget den korte veien til Doncaster, der første togbytte ble foretatt. Så tilbake til Peterborough, der vi ankom i henhold til ruteplanen klokka 10.46 - ett lite minutt etter at toget til Norwich skulle ha gått. Sistnevnte tog var imidlertid over et kvarter forsinket, så da slapp jeg enn 55 minutters ventetid i Peterborough og kunne i stedet hoppe på det forsinkede toget.

Til tross for at man aldri klarte å hente inn noe av tiden - snarere tvert imot - betød det at jeg ankom Norwich lovlig tidlig da jeg steg av jernhesten der rundt klokka halv ett. Det var to timer til innsjekking, og selv om vertskapet ved Abbey Guest House har vist seg usedvanlig hjelpsomme tidligere, ville jeg ikke være altfor frekk. I tillegg var været så deilig at jeg rett og slett trasket over veien og slo meg ned på uteserveringen til puben Compleat Angler, der jeg koste meg med en pint i trivelige omgivelser mens svanene svømte forbi på elven Wensum. Etter en times tid der dro jeg bagasjen med meg til min base, der jeg hadde betalt £38 for kost og losji, og den asiatiske frøkna i huset var like blid og hjelpsom som alltid og sjekket meg raskt inn med et bredt smil.

Under planleggingsstadiet hadde jeg en stund vurdert et besøk til walisiske Aberystwyth Town denne dagen, men samtidig som det ville medføre en grytidlig start og lang reise dagen etter, samt at jeg også vurderte deres fredagskamp to uker senere, lot jeg meg friste av muligheten til å besøke Wroxham. Derfor ble det altså en tur til Norfolk denne dagen, med Norwich som base. Jeg var snart på farten igjen da jeg skulle ha tog opp til Wroxham, men først var det greit å få seg litt mat i skrotten. På The Queen of Iceni viste Wetherspoons-pubene seg igjen fra skyggesiden. Denne gang hadde de riktignok det jeg bestilte, men det ble levert til nabobordet der et fjols akkurat rakk å ødelegge maten ved å drukne den i ketchup før han oppdaget at det ikke var det han hadde bestilt. Jeg ble utrolig nok spurt om jeg ville ha den, men det får være måte på hva jeg spiser, så jeg måtte pent vente på ny porsjon.

Det gjorde at det planlagte besøket ved en annen pub måtte utgå, og jeg måtte i stedet komme meg tilbake til Norwich stasjon for å komme meg med 15.45-toget. Det brukte et kvarter opp til stasjonen Hoveton & Wroxham, og som navnet tilsier betjener den begge disse landsbyene som har vokst sammen. Disse ligger rundt halvannen mil nordøst for Norwich, og har vokst sammen i en slik grad at det for utenforstående kan være litt vanskelig å vite hvor grensen går. Wroxham hadde ved siste folketelling rett i overkant av 1 500 innbyggere mens Hoveton hadde et par hundre mer. Vi befinner oss her i området kalt The Broads, som er et 300+ kvadratmeter stort område med et nettverk av elver og innsjøer. Dette fikk i 1988 beskyttelsesstatus som likestiller det med nasjonalparkene.

Det litt snodige her er at majoriteten av innsjøene ikke er naturlige, men oppsto som en følge av oversvømmelser da det tidligere ble drevet utstrakt utvinning av torv i dette området. Det skal ha vært romerne som begynte å bruke torven som brensel, men senere ble det 'big business' da selv lokale klostre i middelalderen gjøre gode penger på handel med torven. Havnivået steg til tross for bygging av diker og andre hindringer, og landskapet forandret seg til det vi ser i dag. Området er nå et populært område for båtferdsel, og tiltrekker seg en god del turister. Elven Bure er egentlig grensen mellom Hoveton - der bl.a togstasjonen ligger - og Wroxham, men sentrumsområdet som de nærmest deler på Hoveton-bredden av elven kalles faktisk ofte Wroxham, og det bidrar nok til forvirringen.

Det var også der jeg fant frem til puben The Kings Head som falt godt i smak hos undertegnede. I krysset omtrent rett utsiden av denne puben kunne jeg se en annen kuriositet ved dette stedet. Roys of Wroxham påberoper seg å være verdens største landsbybutikk, og det var ikke vanskelig å se at Roy-familien eier det meste av butikker her. Det var Roy's kolonial, Roy's leketøysbutikk, Roy's apotek etc etc. Roy eide tilsynelatende ikke The Kings Head, og på uteserveringen der satt jeg meg ned med utsikt mot elven for å skrive et par postkort. Jeg burde nok blitt på The Kings Head, men jeg gikk etter hvert for å finne et annet skjenkested som viste seg nokså umulig å ta seg til uten å svømme, og etter å ha resignert måtte jeg nøye meg med en flaske cider på The Wherryman, som virket mer som en restaurant enn en pub.

Det var tydelig å se at man nok gjør god butikk på turistene som kommer for å bli skysset rundt på elvene og innsjøene eller selv leie båt, for det vrimlet av turist- og utleiebåter på marinaene. Selv hadde jeg ikke tid til hverken dette eller en tur med museumsjernbanen Bure Valley Railway (som jeg gjerne skulle ha tatt en tur med), for jeg hadde tross alt en kamp å se, og det var etter hvert på tide å gå ned til kamparenaen. Apostlenes hester er neppe det beste fremkomstmiddelet her, for deler av veien fikk meg allerede til å grue meg litt til returen som ville foregå i mørket. Det var kanskje ikke like stor lek med livet som å gå fra eksempelvis Morpeth Towns eller Carharracks hjemmebane etter en kveldskamp, men den smale veien uten gatelys ville likevel ikke være altfor trivelig.

Ellers var det en trivelig spasertur nå i dagslys, og jeg kom meg da i hvert fall til Trafford Park der jeg kunne betale de £7 jeg ble avkrevd i inngangspartiet. I tillegg ble selvsagt et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £1 foreløpig lagt i veska mens jeg kikket meg rundt på vei til klubbhusets bar. Wroxham FC ble stiftet i 1892 og spilte sine første tiår i lokale ligaer som East Norfolk League, East Anglian League og Norwich & District League før de i 1963 var med å stifte Anglian Combination. I 1970-årene klatret de i denne ligaen, og etter to strake opprykk i 1977 og 1978 var de å finne i toppdivisjon som de snart skulle dominere. I perioden 1982-1985 vant de denne ligaen fire år på rad, og i to av disse sesongene vant de i tillegg dens ligacup. En ny slik double ble vunnet i 1988 før de deretter fikk være med i Eastern Counties League sin nye førstedivisjon.

Den vant de på første forsøk, og det skulle ikke gå lang tid før de også skulle dominere ECL Premier Division. Ligatittelen våren 1992 skulle bli den første av tre strake, og etter to sesongers pause vant de på nytt denne ligaen tre år på rad i perioden 1997-1999. De plusset på en ny ligatittel i 2007, og i løpet av disse årene hadde de også vunnet ECLs ligacup to ganger. I 2010 spilte de seg frem til finalen i FA Vase, men ble der knust 1-6 i møte med et Whitley Bay som på den tiden dominerte den turneringen. I 2012 sikret de seg igjen ECL-tittelen, og denne gang betød det opprykk til Isthmian League Division One North. Der slet de stort sett på nedre halvdel - unntaket er først og fremst 8. plassen i 2015 - før det omsider ble nedrykk tilbake til ECL Premier i 2017. Der befinner de seg fortsatt, men har de håp eller ambisjoner om å returnere?

Ifølge en klubbrepresentant jeg slo av noen ord med så er ikke det foreløpig noe tema, og at han hevdet at de nå er tilbake på et riktigere og mer naturlig nivå, og at slike eventuelle ambisjoner eller mål vil ligge noen år frem i tid. 13. plassen forrige sesong vitner kanskje også om dette, for det var faktisk klubbens svakeste plassering noensinne siden opprykket til nettopp ECL Premier i 1989. Denne sesongen serieåpnet de med 0-5 borte mot Godmanchester Rovers og deretter 1-1 hjemme mot Kirkley & Pakefield, men de var allerede også slått ut av FA Cupen etter omkamp mot Saffron Walden Town. Vedkommende utpekte Stowmarket Town som sin favoritt denne sesongen, med Godmanchester Rovers og Histon som de største utfordrerne.

Klubben flyttet inn på sin nåværende hjemmebane Trafford Park i perioden rundt annen verdenskrig, men mye av dagens fasiliteter stammer fra 1990-årene. På den ene langsiden ble det nåværende klubbhuset reist i 1994, mens hovedtribunen på motsatt langside er fire år eldre og erstattet en noe eldre tribune. Dette er en sittetribune som er av en blanding av treverk, bølgeblikk og metall. Den eneste andre tribunen er å finne bak det ene målet, og den ser mest av alt ut som en moderne prefabrikert tribune som man selv har flikket litt på. For øvrig kom også flomlysene her først på plass tidlig i 1990-årene. De hadde man selvsagt bruk for denne kvelden når de fikk besøk av et Great Yarmouth Town som sto uten poeng etter to ligakamper.

Dette Norfolk-oppgjøret fikk ingen heldig oppladning for gjestene fra Great Yarmouth, for Bloaters-spiller Sean Perfect skadet seg under oppvarmingen slik at de måtte gjøre sene endringer på sin lagoppstilling. Hjemmelaget hadde tidlig et lite overtak i lokaloppgjøret som startet i et høyt tempo og med en rekke deilige taklinger. Det var ikke ufortjent da vertene tok ledelsen halvveis ut i omgangen. Det skjedde faktisk på et tidspunkt da gjestene var på vei inn i kampen, og det var Ryan Miles som løp fra Bloaters-forsvaret før han noe heldig 'fintet' ut både en forsvarer og tidligere Wroxham-keeper Kingsley Barnes og sendte The Yachtsmen i føringen med 1-0. Målscoreren måtte et kvarters tid senere ut med skade, men hjemmelaget hadde absolutt initiativet nå, og en lobb fra tidligere Bloaters-spiller Cruise Nyadzayo gikk centimetere utenfor før en heading fra Chris Skipper strøk tverrliggeren.

Great Yarmouth Town fikk en bedre start på andre omgang, og Wroxham-keeper Connor Milligan måtte i aksjon for å hindre gamle lagkamerater i å score da han slo en avslutning til corner. Dommeren hadde imidlertid sett noe inne i feltet, og i ettertid ser det ut som om han mener Haydn Davis ble felt eller hindret. Uansett pekte han på straffemerket, og fem minutter ut i omgangen tok Davis selv straffesparket og utlignet til 1-1. Dette syntes å vekke vertene til liv igjen, for det var som om de nå satt inn et ekstra gir. Noen vil kanskje huske Simon Lappin fra bl.a Norwich City, og han sto bak mye med sine gode pasninger og ikke minst dødballer. Da Matt Doyle etter drøyt halvspilt omgang ble meid ned på vei inn i feltet, var det nettopp Lappin som tok ansvar fra straffemerket. Han gjorde ingen feil, og Wroxham var igjen i føringen.

The Yachtsmen var åpenbart interessert i å sette spikeren i Bloaters-kista, og Pete Wiltshire hadde tre gode muligheter til å øke ledelsen, men redninger fra keeper Barnes og desperate blokkeringer fra hans forsvarsspillere reddet foreløpig bortelaget fra ytterligere baklengs. Med snaut fem minutter igjen ble hjemmeseieren sikret etter en litt spesiell situasjon. Etter en skade på Wroxham-keeperen spilte hjemmelaget ballen tilbake til hans motpart i Bloaters-målet, men keeper Barnes fulgte opp med et elendig utspill som serverte ballen på sølvfat til Matt Doyle. Han passet til Jordan Bond som satt inn 3-1, og det hele virket avgjort. Gjestene hadde imidlertid en kjempesjanse helt på tampen, men avslutningen fra Aaron Saunders ble blokkert slik at det endte med 3-1 foran 260 tilskuere.

Jeg hadde intet realistisk håp om å rekke 21.55-toget uten å kunne teleportere eller sette ny rekord på distansen, for selv om toglinja går rett forbi Trafford Park så er det et godt stykke å gå til Hoveton & Wroxham stasjon herfra (jeg vil anslå 20-25 minutter). Derfor tok jeg det like godt rolig på vei tilbake mot sentrum etter å ha kommet meg gjennom den mørklagte strekningen med livet i behold. Neste tog var 22.58, så jeg kunne like gjerne stikke en ny tur innom The Kings Head på veien dit. Derfra fikk jeg følge av en feststemt gjeng som åpenbart også skulle ha toget tilbake til Norwich, og etter å ha tilbragt et nytt kvarter på toget gikk jeg umiddelbart tilbake til min base for å komme meg i seng.

 

English ground # 486:
Wroxham v Great Yarmouth Town 3-1 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Trafford Park, 17 August 2018
1-0 Ryan Miles (23)
1-1 Haydn Davis (pen, 51)
2-1 Simon Lappin (pen, 71)
3-1 Jordan Bond (87)
Att: 260
Admission: £7
Programme: £1
Pin badge: £3,50

 

(Innlegget ble redigert 15.09.18 19:39)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
18.09.18 18:45

Del 4 fra august/september-turen. Blogginnleggene er som følger:

18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury 
19.08.2018: Barry Town United v Bala Town 
20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich 

 

Dag 9: Lørdag 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury

Da jeg for noen år siden hadde brukt Abbey Guest House i Norwich som base i forbindelse med kamp hos Thetford Town og morgen etter skulle med et grytidlig tog for å gjeste Blackpool Wren Rovers, hadde fruen i huset insistert på å stå opp i otta for å servere meg frokost nesten to timer før frokostserveringen egentlig skulle starte. Denne gang hadde hun igjen insistert på at jeg måtte få meg litt mat før jeg sjekket ut, selv om hun denne gang slapp unna med å fremskynde frokostserveringen med en halvtime. Jeg hadde denne dagen sett frem til å besøke Dodworth Miners Welfare som etter to strake divisjonstitler og opprykk skulle spille sin første kamp i Sheffield (& Hallamshire) County Senior League Premier Division, og første etappe på veien dit skulle gå til Peterborough med 07.57-toget.

Det var et enormt lykketreff at jeg tilfeldigvis sjekket Twitter før jeg gikk ned til frokost, for jeg registrerte da at jeg siden kvelden før hadde fått en melding fra Dodworth MW. Jeg må jo bare takke de for at de faktisk tok seg bryet med å kontakte meg personlig etter å ha sett mine planer om et besøk, men det var nedslående nyheter de kom med. Deres kamp mot Frecheville Davy var nemlig avlyst da bortelaget ikke klarte å stille lag (Dodworth MW ble tildelt seieren på walkover). Irriterende både for meg og for Dodworth MW som jeg vet hadde gledet seg stort til denne kampen, men jeg slapp i hvert fall å gjøre en bomtur og til Barnsley-utkanten for deretter å finne ut dette etter ankomsten der. Så takk igjen til Dodworth MW, men nå måtte jeg nokså raskt legge nye planer for dagen.

Siden det var lørdag var det heldigvis et utall av muligheter, men overnatting var med tanke på dagen etter booket i Newport, slik at jeg måtte dra med meg bagasjen på kamp og deretter ta meg dit. Jeg må vel etter hvert kalle meg en gammel ringrev i 'faget', og av erfaring hadde jeg selvsagt laget en egen liste over alternative kamper i følge noe slikt skulle skje. Skulle jeg kanskje benytte anledningen til å besøke Littletown? Kanskje et besøk hos Wimborne Town, der en tidligere avlysning har irritert meg i lang tid? Hva med en reisemessig mer praktisk løsning med kamp hos Mangotsfield United? Eller kanskje skulle jeg bare benytte anledningen til å fullføre Conference Premier med kamp hos Barnet? Og nede på sørkysten har jeg i lengre tid mer eller mindre lovet min groundhopper-kompis Paul 'Splodge' Proctor å besøke Fareham Town der han er klubbsekretær. Jeg hadde etter hvert en lang liste å vurdere over frokost.

Da jeg trasket ned til Norwich stasjon hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg, men Littletown fristet veldig. 'Problemet' der var at jeg hadde planlagt et besøk der senere på turen, og selv om den kampen hadde forsvunnet fra terminlistene hadde jeg et naivt håp om at det skulle vise seg å være en feil. Samtidig ville det by på en noe kronglete reise ned til Newport etter kamp og en nokså sen ankomst. Jeg fant ut at jeg først måtte bestemme meg om jeg skulle dra mot nord med det planlagte toget eller finne meg noe i sør og heller ta 08.00-toget mot London. Etter en siste indre debatt med meg selv valgte jeg det siste, selv om Littletown-alternativet fortsatt spøkte i bakhodet mens jeg toget mot London. På veien inn til metropolen bestemte jeg meg også for å gå for Fareham-alternativet.

Etter at tuben hadde tatt meg fra Liverpool Street til Farringdon kunne jeg der hoppe på toget som skulle ta meg så langt som til East Croydon, og det skulle ikke være siste gang jeg denne dagen reflekterte over at det britiske togtilbudet synes å bli dårligere mens prisene stiger og stiger. Det er overhodet ikke vanskelig å forstå de fortvilte pendlerne som klager over skyhøye priser for en håpløs service der de sjelden eller aldri får en sitteplass på sin vei til eller fra jobb. Tolv vogner som alle var totalt stappfulle kom seg til slutt til frem til East Croydon, og etter det foreløpig siste togbyttet der fikk jeg en langt mer behagelig reise til Fareham, der jeg steg av ti minutters tid etter at klokka hadde passert halv ett.

Fareham er en markedsby i den sørlige delen av grevskapet Hampshire. Med en beliggenhet mellom Portsmouth og Southampton har den kanskje en tendens til å bli litt glemt og havne i skyggen av sine større naboer, men har opplevd sterk vekst - ikke minst etter utstrakt boligbygging i 1960-årene. Leiren her har også gjort Fareham kjent for produksjon av blant annet teglstein som eksempelvis er brukt til å bygge Royal Albert Hall. Innbyggertallet i selve Fareham by skal være bortimot 45 000, og byen er også hjemsted for den britiske marinens sjøkrigsskole med over 2 000 elever. For min del tok trasket jeg inn i sentrum og stakk innom pubene The Lord Arthur Lee og The Crown Inn før jeg praiet en taxi til Fareham Towns hjemmebane Cams Alders.

Etter at drosjekusken hadde skysset meg til kamparenaen gikk jeg for å betale meg inn, og karen som bemannet inngangspartiet rakk ikke engang å be om de £6 før jeg hørte en kjent stemme et sted lenger der inne: «Hold on, just let him in». Røsten tilhørte naturligvis Splodge som hadde registrert endringene i mine planer og nå kunne ønske meg velkommen til Cams Alders med et håp om at jeg hadde bragt klubben litt hell. Han kom ut for en liten prat og pekte ut baren og et par andre fasiliteter før han returnerte til sine arbeidsoppgaver. Mitt inntrykk er at en klubbsekretær alltid har nok å drive med, og på kampdagene fremstår de for meg ofte som den virkelige drivkraften i sine klubber. Jeg har tidligere opplevd Splodge i sitt virke på bortebane, men nå var han som en del av vertskapet naturlig nok langt mer travel.

Fareham Town ble stiftet i 1947 som et resultat av at tre lokale klubber slo seg sammen, og de startet opp i den ikke lenger eksisterende Hampshire League. Der spilte de seg snart opp i toppdivisjonen, og i løpet av 1960-årene vant de denne seks ganger på åtte år - inkludert fem år på rad i perioden 1962-1967. Ytterligere to titler fulgte i 1970-årene før de i 1979 fikk ta steget opp i Southern League. Tre år senere ble de flyttet opp i ligaens Premier Division i forbindelse med en omstrukturering, og åttendeplassen i debutsesongen 1982/83 står fortsatt som deres beste ligaplassering. På denne tiden var det også en lokal fotballegende som startet sin seniorkarriere hos nettopp Fareham Town, og Steve Claridge burde jo være et kjent navn for de fleste som har fulgt med på engelsk fotball.

The Creeksiders var etter dette et nokså fast innslag på nedre halvdel av Premier Division-tabellen, men i løpet av 1980-årene spilte de seg også frem til FA Cupens første ordinære runde ved fire anledninger. Nærmest ytterligere avansement kom de i 1988/89 da de holdt Torquay United til 2-2 borte før det ble et knepent 2-3-tap i omkampen. Enda mer imponerende var det kanskje da de to sesonger tidligere spilte seg helt frem til semifinalene i FA Trophy etter å ha slått ut klubber som Scarborough og Barnet. Farehams hjemmekamp i semifinalene ble spilt på The Dell i Southampton, og det var den senere vinneren Kidderminster Harriers som omsider ble for sterke og vant 2-0 sammenlagt.

Nedrykket fra Southern League Premier Division kom i 1989, og deretter fulgte ni sesonger i det som da het Southern League Southern Division før de etter 1997/98-sesongen av økonomiske grunner valgte å si fra seg plassen og bli frivillig flyttet ned til Wessex League. Den ligaen som den gang kun hadde én divisjon har senere utvidet, men Fareham Town befinner seg fortsatt i dens toppdivisjon. Det har tilsynelatende aldri vært noen «fare» for at de skulle returnere til Southern League, for med femteplassen i 2002/03 som beste ligaplassering siden den frivillige degraderingen har de heller tilbragt de fleste av sesongen siden den gang som en slags middelhavsfarer som ved et par anledninger har vært nærmere ytterligere nedrykk.

Jeg hadde slengt fra meg bagen inne i baren som jeg fikk inntrykk av var en uavhengig bedrift med navnet The Venue. Der så det mest ut som om man gjorde klart til en senere bryllupsfeiring, men jeg fikk altså plassert bagen i et hjørne til de var klare for å åpne. I mellomtiden tok jeg en runde for å kikke meg litt rundt på anlegget som har vært Fareham Towns hjemmebane siden 1975. Cams Alders domineres av den store hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. Dette er en opphøyet sittetribune som entres via trapper i forkant, og dette er anleggets eneste tribune med hard standing rundt resten av banen, selv om det noen meter lenger bort er et overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå der litt tilbaketrukket fra banen. Laglederbenkene er på motsatt langside.

Grunnen til at hovedtribunen er litt tilbaketrukket skal for øvrig vært at man i 1980-årene anla en slags løpebane rundt banen. Selv om denne for lengst er fjernet og at man skal ha flyttet gjerdene nærmere banen igjen, ser det litt snodig ut med den åpne plassen foran tribunen, men den tar seg flott ut og da jeg senere gikk en liten tur opp der i løpet av kampen kunne jeg også konstatere at man har god utsikt derfra. Da de hadde fått åpnet og fått fart på tappekranene på The Venue fikk jeg kjøpt meg en pint og tok den med på 'balkongen' på utsiden der jeg også kunne ta en kikke i programmet pålydende £1 som jeg selvsagt hadde sikret meg ved min ankomst. Tavla med lagoppstillingene ble snart satt opp av Splodge, og jeg fikk litt skjenn da jeg gikk dit bort med pinten i hånden, så jeg får bare beklage igjen overfor Splodge at jeg ikke var klar over at slikt var bannlyst utenfor The Venue og dens 'balkong'.

Splodge var også mannen bak kampprogrammet, og jeg likte hans egen groundhopper-spalte der han synset rundt sitt nylige besøk til Atherstone Town og deres herlige stadion. Jeg likte meg da godt her ved Cams Alders også, men i programmet så jeg også forklaringen på Splodge sitt ønske om at jeg skulle bringe de litt hell. Fareham Town hadde tapt samtlige av sine tre kamper hittil; to i ligaen, og senest en FA Cup-exit hjemme mot Frimley Green fra et nivå lavere (CCL 1). Nå var det igjen ligaen det gjaldt når de skulle opp mot et Shaftesbury som hadde én seier og én uavgjort i sine to første ligakamper. Splodge var forsiktig optimist og håpet de i dag ville klare å omsette sine sjanser, for det hadde de åpenbart slitt med hittil. På spørsmål fra meg utropte han for øvrig Sholing til ligafavoritt denne sesongen.

Det dro seg mot kamp og lagene kom omsider ut på banen slik at dommeren kunne blåse i fløyta og signalisere starten på kampen. I løpet av den første omgangen skulle jeg med selvsyn få se hva Splodge mente da han snakket om å omsette sjansene, og det tok ikke spesielt lang tid før jeg skjønte hvor skoen trykket. Fareham Town leverte rett og slett en liten oppvisning i sjansesløseri, og allerede i kampens første minutt kunne de tatt ledelsen da Ash Tattersall så sitt skudd bli reddet av Shaftesbury-keeper John Hill. Litt senere hadde de en dobbeltsjanse, men mens skuddet fra Bryn Mckie ble blokkert gikk returen fra Gary Austin rett på keeper. Også Tom Settle, Iamin Jatta og Curt Robbins hadde muligheter uten å få ballen i mål, mens Shaftesbury ikke skapte stort. Fareham-keeper Derek Harding hadde en nokså rolig dag på jobb så langt, selv om han hadde måttet i aksjon på et skudd fra Aaron White tidligere i omgangen.

Det var etter hvert nokså utrolig at det sto 0-0 til pause, for Fareham burde gått i garderoben med et par måls ledelse. Helt i starten av andre omgang var det i stedet Shaftesbury som nesten tok en sjokkartet ledelse mot spillets gang da Dan O'Sullivan sendte i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. Deretter var vi tilbake i sporet fra før pause, og Fareham-sjansene kom og gikk på løpende bånd uten at det ble nettsus. Det ville nærmest vært fullstendig utrolig, men jeg begynte faktisk å lure på om dette virkelig kunne ende målløst. Timen var spilt, og jeg hadde ikke før tenkt tanken før Iamin Jatta omsider fant nettmaskene med et skudd som snek seg inn bak Shaftesbury-keeperen. En meget fortjent ledelse, og jubel i Fareham-leiren.

Hjemmefolket fikk seg nok en støkk da Taoufik Ben Salem traff tverrliggeren like etter, og det var nok noen nerver ute og gikk - i hvert fall blant de som så på - da gjestene faktisk begynte å presse litt på og skapte flere halvsjanser. Derfor var det nok en lettelse for de røde og svarte da de doblet ledelsen med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid. Gary Austin hadde ifølge Splodge nylig takket nei til en overgang til en større klubb i Wessex League, og det var han som nå lurte offsidefella, rundet keeper og fastsatte sluttresultatet til 2-0. De 85 tilskuerne hadde fått se Fareham sikre sine første poeng for sesongen, uten at jeg skal hevde at det var min tilstedeværelse gjorde susen. Dagen hadde fått en litt uheldig start, men med besøket i Fareham ble det en trivelig dag likevel. Jeg takket Splodge for gjestfriheten og fulgte hans anvisning da jeg spaserte mot stasjonen. Etter en pint på The Buccaneer satt jeg meg på 17.47-toget til Cardiff.

Jeg skulle som tidligere nevnt av i Newport, men togturen som opprinnelig skulle ta drøyt to og en halv time var mer enn lang nok da jeg igjen fikk erfare den negative siden med togreiser i UK. Et fullstendig overfylt tog (med blant annet et stort antall Portsmouth-supportere i mulig eksil som skulle hjem etter deres hjemmekamp) ble stadig mer forsinket da det var så fullt at noen titalls personer på hver stasjon først måtte gå av for å slippe av passasjer som skulle av for så å gå på igjen. Det hjalp heller ikke at de deretter måtte begynne med toalettpauser på stasjonene fordi alle togets toaletter nå var fulle! Det var en direkte befrielse å omsider kunne gå av i Newport, der vi ankom noe forsinket litt før klokka ni.

Jeg kunne sikkert ha segnet om i senga da jeg snart sjekket inn på Queens Hotel, som er en Wetherspoons-pub med hotelldrift, men jeg var skrubbsulten og følte nå behov for en sen pubmiddag. Dette måltidet ble inntatt på The John Wallace Linton før jeg bare måtte gå en liten tur for å sjekke ut mikropuben The Cellar Door som jeg ikke hadde fått tid til ved forrige overnatting i Newport noen dager tidligere. På vei tilbake derfra klarte jeg heller ikke å motsto en ny liten tur innom The Lamb der jeg nå visste at de hadde Rattler i en av tappekranene. Vel, det er vel menneskelig å la seg friste innimellom. Og det ble da også med den ene før jeg returnerte til min base etter nok en lang dag. Dagen derpå skulle altså by på en ny dose med walisisk fotball.

 

English ground # 487:
Fareham Town v Shaftesbury 2-0 (0-0)
Wessex League Premier Division
Cams Alders, 18 August 2018
1-0 Iamin Jatta (63)
2-0 Gary Austin (85)
Att: 85
Admission: Let in for free (normally £6)
Programme: £1
Pin badge: £4

 

 

Dag 10: Søndag 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town

Jeg merket først lite til det da jeg ankom Newport stasjon denne søndagsmorgenen, men da jeg kom meg ned på perrongen rådet snart det komplette kaos. Informasjonstavlene viste plutselig forsinkelser på nesten samtlige tog, uten å angi hvor store forsinkelsene var, og ansatte kom for å fortelle at en 'maskin' brukt til vedlikehold av Severn-tunnelen hadde havarert der nede i tunnelen slik at den sperret for togene som skulle til og fra England. Dette hørtes umiddelbart ut som noe som ville komme til å ta lang tid, og de ansatte gjentok at de ikke kunne si noe sikkert om forsinkelsen rene tidsmessig men at dette fort kunne være en situasjon der det var snakk om timer. Det passet dårlig siden min plan hadde vært å dra til Bristol og slenge fra meg bagasjen for deretter å returnere til Wales og min planlagte kamp i Barry.

En drøy halvtime senere var det fortsatt ingen endring i situasjonen, og under en røykepause på utsiden bestemte jeg meg for å heller dra vestover med første tog, og 09.33-toget mot Milford Haven som kom nordfra (og dermed ikke hadde blitt hindret i Severn-tunnelen) fraktet meg til Cardiff Central der den nye planen var å finne et sted å oppbevare bagasjen i noen timer. Dette er jo ikke alltid så enkelt i UK, takket være blant annet IRA (selv om noen mener dette kun er en dårlig unnskyldning man fortsatt bruker), og ved Cardiff Central er det ingen slike fasiliteter. Internett fortalte at det skulle være finnes noe ved stasjonen Cardiff Queen Street, men etter å ha slept med meg bagasjen dit opp fant jeg ut at det ikke stemte. Utrolig at det skal være så vanskelig i den største byen i Wales, så jeg ga midlertidig opp og benyttet i stedet anledningen til å få i meg en frokost ved The Central Bar.

Da siste bit av black pudding ble slukt, hadde jeg egentlig bestemt meg for å ta toget fra Queen Street rett til Barry - med bagasjen. Men da toget ble stående å vente en stund på Cardiff Central ombestemte jeg meg og gikk av for å slepe med meg bagasjen ut av stasjonen, forbi Principality Stadium, over elven Taff og opp til River House, der jeg visste at de i tillegg til hotellvirksomhet tilbød bagasjeoppbevaring også for personer som ikke var gjester der. Mon tro om det var £13 jeg betalte, men med mangel på konkurranse i en så stor by så blir det jo slik, og saken var i hvert fall ute av verden i noen timer slik at jeg kunne returnere til Cardiff Central for å sette meg på 11.55 toget som brukte nøyaktig 23 minutter til Barry.

Barry ligger helt sør i Wales, ut mot Bristolkanalen, og er administrasjonssenter for grevskapet Vale of Glamorgan. Det var opprinnelig en liten fiskerhavn, men vokste voldsomt etter at den i 1880 ble utskipningshavn for kull. Etter en stor utbygging av Barry Docks hadde byen i årene før første verdenskrig faktisk blitt verdens største eksportør av kull. Etter hvert som etterspørselen etter kull sank, forsvant også mye av denne inntektskilden. Barry har 'spist opp' sine naboer Cadoxton, Barry Island og Sully, og er i dag den sjette største byen i Wales, med et innbyggertall som har passert 50 000. Det er i dag også en seaside resort der folk kommer for å forlyste seg på strendene eller på fornøyelsesparken Barry Island Pleasure Park.

Selv hadde jeg ingen slike planer, og da det nå hadde begynt å regne litt var det mer aktuelt å søke ly på puben The Sir Samuel Romelly mens den lille skuren ga seg. Jeg hadde fortsatt godt med tid før dagens kamp skulle ha avspark klokka 14.30, og hadde derfor tid til ytterligere en pitstop, men jeg gikk rundt et kvarter langs Broad Street og Holton Road før jeg kom til neste vanningshull som var The Buck. Etter en pint her var det bare å ta fatt mot oppoverbakkene mot dagens kamparena Jenner Park, der jeg med rundt tre kvarter til avspark ankom og kunne betale meg inn med £7. Et eksemplar av dagens kampprogram ble også mitt for £2 før en av karene i inngangspartiet pekte meg i retning av klubbhuset på motsatt kortside.

Barry Town United har røtter tilbake til en klubb som i 1892 ble stiftet under navnet Barry and Cadoxton District, men som skiftet navn en rekke ganger før det i 1912 ble innkalt til møte på en lokal pub. Der ble Barry AFC stiftet, og som en rekke andre walisiske klubber i regionen søkte de seg til den engelske pyramiden der de fikk innpass i Southern League. Da denne ligaen startet opp igjen etter første verdenskrig (der klubbens kaptein var blant de mange som mistet livet i slaget ved Somme), ble den snart raidet av Football League som hentet opp samtlige klubber fra Southern Leagues toppdivisjon til sin nye tredjedivisjon. Southern League opererte deretter en periode med en engelsk og en walisisk avdeling, og våren 1921 vant Barry den sistnevnte. Samtidig skulle Football League utvide ytterligere med å ha regionale tredjedivisjoner, og Barry håpet at de skulle bli valgt inn.

Det ble de ikke, og i tillegg måtte de se at den æren tilfalt et Aberdare Athletic som hadde endt på plassen bak. Klubben ble i over 60 år værende i Southern League, som i 1937 gikk bort fra modellen med en egen walisisk avdeling. Etter annen verdenskrig tok klubben navnet Barry Town samtidig som Southern League gikk over til én toppdivisjon, og klubben registrerte sin beste plassering i denne ligaen med en femteplass i 1946. Klubben rykket i 1960 ned i Division One, og befant seg ofte på nedre del av tabellen inntil de i 1982 forlot Southern League. Det var problemer med flomlysene som ikke oppfylte Southern Leagues krav, og klubben tok reservelagets plass i Welsh League. Det sier kanskje litt om nivåforskjellen den gang at Barry Town deretter vant denne ligaen seks ganger på sju sesonger i perioden 1983-1989 før de returnerte til engelsk fotball etter å ha utført de nødvendige oppgraderinger.

Det ble fire nye sesonger i Southern League Midland Division, men den siste av disse måtte spilles i eksil hos Worcester City(!) da de var en av åtte klubber som nektet å etterkomme det walisiske forbundets ordre om at walisiske klubber i engelsk fotball (med unntak av Cardiff City, Swansea City og Wrexham, som spilte i Football League) skulle returnere til walisisk fotball for å ta plass i den nye nasjonale toppdivisjonen League of Wales (i dag Welsh Premier League). Disse åtte fikk navnet the Irate Eight, men de ble snart redusert til fem klubber som nå be nektet av FAW å spille på walisisk jord så lenge de spilte i den engelske pyramiden. Etter en sesong i eksil valgte også Barry Town å etterkomme kravet, men måtte nå nøye seg med å ta plass på Welsh League Division One; nivå to. Dette betød for øvrig også at de ikke lenger vill kunne delta i den engelske FA Cupen som de hadde vært et fast innslag i (med 2. ordinære runde som bestenotering).

Våren 1994 hadde de på første forsøk sikret seg opprykk til en walisisk toppdivisjon de snart skulle dominere. Etter å ha debutert med en sjuendeplass fulgte åtte sesonger som endte med hele sju ligatitler og en andreplass, fem titler i den Welsh Cup, fire ligacup-titler og flere mindre cuptitler. Barry Town dominerte totalt den walisiske fotballen, og det førte jo også til at de var fast innslag i europacupene, der de i 1996/97-utgaven av UEFA Cupen slo ut både latviske Dinaburg og ungarske Budapest Vasutas før det ble stopp mot Aberdeen i første ordinære runde. Fem år senere ble de første klubb fra League of Wales til å avansere i Champions League da de slo ut FK Shamkir fra Aserbajdsjan, men det ble naturlig nok stopp mot Porto i neste runde, selv om de faktisk vant hjemmekampen 3-1.

Til tross for sin hjemlige dominans klarte klubben å havne i økonomiske problemer, og sommeren 2003 ble de satt under administrasjon. Det førte selvsagt til en spillerflukt, men de fikk til slutt en ny eier i Stuart Lovering. Lite visste man om hva man hadde i vente, men hans vanstyre kan sikkert leses mer om andre steder. Ett år etter å ha vunnet både serien og den gjeveste cupen, rykket Barry Town ned som tabelljumbo. I 2007 ble det ny jumboplass og ytterligere nedrykk til Welsh League Division Two, og selv om de returnerte på første forsøk, var ikke alt som det skulle være. Lovering, som var i stadig konflikt med supporterne truet stadig med å trekke klubben fra ligaspill, og da han på tampen av 2012/13-sesongen gjorde alvor av truslene svarte supporter-komiteen (som da faktisk hadde ansvar for fotballdelen) med å ta navnet Barry Town United for å signalisere at de sto samlet mot hans avgjørelse.

FAW hadde nå bestemt at klubben skulle kastes ut av Welsh League, og da de skulle behandle en anke, brukte de fem minutter på å opprettholde sin dom. Saken gikk faktisk til det ordinære rettssystemet, og til slutt var det en høyesterettsdommer i Cardiff som avgjorde at FAW ikke hadde sitt på det rene og ga klubben fullt medhold. Likevel måtte de starte opp i Welsh League Division Three, men med to strake opprykk var de tilbake på nivå to, og divisjonstittelen i 2017 betød tre opprykk på fire år og en retur til Welsh Premier League. Barry-klubben er tilbake; nå under navnet Barry Town United. Og da de markerte sin retur til toppdivisjonen med en sjuendeplass forrige sesong, er det kanskje bare starten på noe veldig bra? Det vil tiden vise, for det er jo en litt annen situasjon i WPL enn i deres gullalder.

Oppe i klubbhuset fikk jeg meg litt flytende forfriskninger som jeg nippet til mens jeg bladde i det gode programmet, og ellers fikk jeg her tak i både en stensil med lagoppstillingene og en pin til min samling, og kunne reflektere over at Jenner Park var et nokså fint sted å se fotball til tross for at sine løpebaner. Ikke minst likte jeg måten man har bygget inn det fine klubbhuset i skråningen bak det ene målet, slik at man derfra har panoramautsikt over banen både fra innsiden og utsiden. Dette har vært klubbens hjemmebane helt siden 1913 da de ble skjenket tomta av Jenner-familien som stadionet nå er oppkalt etter. Siden den gang har den gjennomgått flere oppgraderinger og ombygginger, men i dag har man moderne sittetribuner på begge langsidene. På den ene siden har man bygget en tribune inn i skråningen, og denne skal stamme fra siste halvdel av 1980-årene. På motsatt langside kom ytterligere en tribune til på midten av 1990-årene.

Kanskje er det også litt historisk grunn, for Jenner Park var i 1949/50-sesongen åsted for Wales' første kamp under flomlys da Barry Town møtte Newport County. Tilbake i 2018 var det denne dagen Bala Town som kom på besøk fra det nordvestlige Wales. Gjestene hadde helgen før serieåpnet med seier 2-1 mot Carmarthen Town, og en av deres spillere hevdet i programmet at de satset på å utfordre TNS (The New Saints) i kamp om tittelen. Her har vi noe av problemet i den walisiske toppdivisjonen, for det er få som tror på ramme alvor at noen andre enn TNS skal gå mot sin trettende WPL-tittel, og sin åttende strake. Ikke bare er de det eneste laget i WPL som hører hjemme i England, for de er også den eneste profesjonelle klubben i den walisiske pyramiden. Det var nettopp TNS som hadde banket Barry 5-1 helgen før, og det er kanskje et tegn om hva som igjen vil skje i toppen denne sesongen, der det minner mest om Rosenborgs totale dominans her hjemme på berget.

I den forbindelse hjelper det vel heller ikke akkurat at man har valgt å degradere forrige sesongs toer Bangor City da de ikke fikk fornyet lisens, men det har vel vært litt typisk walisisk fotball at slikt ofte avgjøres med andre kriterier enn det sportslige. Det skal det nok også bli mer av etter denne sesongen, da man skal gjennomføre første ledd i en stor omstrukturering av den walisiske pyramiden. Det kunne jeg lese mer om i magasinet Welsh Football som ble solgt for £3 av en representant som beveget seg rundt på anlegget, og dette ble der beskrevet på en god måte. Da jeg etter hvert var på vei ut av klubbhuset traff jeg uventet på et kjent fjes da groundhopperen Jack Warner (ikke identisk med den korrupte FIFA-pampen) som hadde lokket med seg dama på langhelg i Wales. Hun hadde visst ikke vært særlig imponert over at han hadde klart å finne seg fotballkamper samtlige dager, så hun var muligens i ferd med å ta sin hevn med litt shopping mens Jack hadde funnet selskap i Michael Squires som også er et kjent fjes i groundhopper-miljøet.

Forrige sesongs møter skal ha vært de første mellom Barry Town United og Bala Town, og Bala hadde den gang vunnet ved begge anledninger. Barry-manager Gavin Chesterfield gjorde kun ett bytte på laget som hadde fått unngjelde mot TNS i utkanten av Oswestry en ukes tid tidligere, men det så ut til at hans utvalgte skulle få en ny tøff oppgave da Bala-kaptein Chris Venables headet inn 0-1 fra et frispark i kampens tolvte minutt. The Lakesiders hadde fått en god start, men hjemmelaget sto imot og slo tilbake tjue minutter senere da Jonathan Hood utlignet til 1-1. Det jeg først trodde var et innlegg hardt foran mål gikk i stedet inn i bortre hjørnet. Barry kunne deretter tatt ledelsen da fullstendig håpløst forsvarsspill endte med at Kayne Mclaggon vant ballen fra en forsvarer som på død og liv skulle prøve å drible seg ut av trøbbel. Avslutningen endte i nettveggen, men Barry tok likevel ledelsen rett før pause da Thomas Fry på overtid sendte et frispark rett i mål bak Bala-keeper Ashley Morris som kanskje burde reddet selv om det var godt plassert.

Etter en svipptur opp i klubbhuset kunne jeg komme ut igjen med en Bovril mens jeg så lagene igjen entre gressmatta (dvs kunstgresset, som de dessverre la om til for et par år siden), og jeg befant meg tilfeldigvis i perfekt posisjon da Barry igjen hadde ballen i nettet og linjemannen satt en stopper for jubelscenene med å vinke for en offside - svært tvilsomt for å si det mildt, for jeg er selv overbevist om at en av forsvarerne opphevet offsiden med god margin. Så heldige var ikke Bala da Sean Smith fikk sitt andre gule kort med et drøyt kvarter igjen, og gjestene måtte fullføre med ti mann. Det hindret de ikke i å utligne i det 82 minutt, og igjen var det kaptein Venables som gikk foran som et eksempel og headet inn et frispark. 2-2, og nå var jeg nok ikke alene om å føle at det gikk mot poengdeling.

Det skulle dog bli mer drama, for fire minutter senere ble et innlegg slått inn i Bala-boksen. Innbytter Clayton Green traff ikke ballen med pannebrasken, og den spratt i stedet opp i overarmen på Kayne Mclaggon og inn i mål. Til tross for elleville protester fra Bala-spillerne sto dommeren ved sin avgjørelse om å godkjenne, og det sto 3-2. Før man rakk å ta avspark hadde Evan Horwood protestert på seg et gult kort nummer to, og ikke lenge etter fikk han utrolig nok selskap av tomålsscorer Venables som led samme skjebne slik at Bala Town faktisk avsluttet kampen med kun åtte spillere. Foran 432 tilskuere endte det også 3-2, og etter en spennende kamp valgte jeg raskt å gjøre en forsøk på å tilbakelegge distansen til Barry Docks stasjon på 12 minutter snarere enn de 16 minuttene Google Maps anslo. Det klarte jeg til og med med et par minutters margin, slik at jeg kom meg tilbake til Cardiff med 16.33-toget.

Der fikk jeg plukket opp bagasjen før jeg unnet meg en middag på Wetherspoons-puben The Prince of Wales. Heller ikke her hadde de sin flaming dragon curry til tross for at den står på den walisiske menyen, men jeg fikk da dyttet innpå noe mat før jeg tok 18.10-toget østover til Bristol Temple Meads. Jeg hadde betalt £36 for overnatting på Premier Inn-hotellet ved Finzels Reach, men først måtte jeg orientere meg frem dit via en labyrint av sperringer og provisoriske gangveier. Etter å ha sjekket inn var det på tide med noe jeg virkelig hadde sett frem til, nemlig et besøk på The Apple. Dette er en lekter som er ombygget til pub, og ikke helt unaturlig for denne del av landet så har de cider som sin spesialitet. Smaksprøven var så god at jeg valgte meg en pint Freakshow, og det er den beste jeg har fått på evigheter. The Apple var i det hele tatt allerede en av turens høydepunkter, og det var ikke engang en fotballkamp! Etter to påfyll i glasset var det litt motvillig at jeg innså at det var på tide å forlate denne perlen ved Avons bredd, men det ble også en ørliten svipptur innom The Kings Head før jeg tok kvelden.

 

Welsh ground # 7:
Barry Town v Bala Town 3-2 (2-1)
Welsh Premier League
Jenner Park, 19 August 2018
0-1 Chris Venables (12)
1-1 Jonathan Hood (33)
2-1 Thomas Fry ( 45+2)
2-2 Chris Venables (82)
3-2 Kayne Mclaggon (86)
Att: 432
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

 

 

Dag 11: Mandag 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich

Ny uke og nye muligheter, og jeg skulle forflytte meg nordover for å ha base to dager i Manchester-traktene. Jeg sløyfet hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet for å heller raske med meg et par smørbrød fra en Tesco-sjappe på veien til Bristol Temple Meads. Der tok jeg plass på 10.00-toget til Manchester Piccadilly og duppet av allerede like etter Bristol Parkway. Et sted mellom sistnevnte og Cheltenham hadde toget blitt 20-25 minutter forsinket grunnet en skade på skinnegangen, men jeg hadde ikke dårlig tid og skulle være med toget helt til endestasjonen uten å ha noen forbindelse som jeg på død og liv måtte rekke, så jeg kunne ta livet med ro og lukke øyene igjen. Den i utgangspunktet tre timer lange togturen opp til Manchester tok til slutt altså litt lenger tid enn planlagt, men jeg kom meg da frem til slutt.

Jeg hadde betalt £56 for to netters overnatting ved Travelodge Oldham, som til tross for navnet ikke ligger i Oldham sentrum, men ute ved motorveien M60 som er Manchesters ytre ringvei. Jeg måtte nå ta meg dit opp for å slenge fra meg bagasjen for deretter å returnere til Manchester Piccadilly for å ta toget til Whitchurch. Det skulle vise seg at hotellvalget var et alt annet enn praktisk med tanke på kveldens kamp, men i Whitchurch og omegn var det langt stivere overnattingspriser. Samtidig hadde det vært langt mer praktisk med tanke på kampen i Rochdale dagen etter, og jeg var lysten på to dager på samme base slik at jeg slapp å forflytte meg igjen dagen etter, selv om jeg i ettertid ser at jeg med fordel kunne punget ut noen få pund ekstra og overnattet i sentrale Manchester. Noe av grunnen til at så ikke ble gjort var rett og slett at jeg visste at sentrale Manchester ville være et eneste stort sirkus når man denne uken skulle arrangere Manchester Pride.

Fra Lever Street tok jeg uansett buss 181 etter å ha betalt £4,80 for en dagsbillett. Bussen fraktet meg snart oppover Broadway, og sekunder etter at den hadde krysset den nevnte M60 kunne jeg takke sjåføren og stige av etter 20-25 minutter på bussen. Utrolig nok fikk jeg nå uten problemer sjekket inn umiddelbart på Travelodge-hotellet til tross for at det egentlig var tre kvarter til innsjekking. Jeg hadde belaget meg på å måtte slå i hjel litt tid på puben Boat & Horses vegg-i-vegg, men dette ga i stedet grunn til feiring med en pint der. Nå kunne jeg returnere til Manchester med en tidligere buss enn planlagt, for så å komme meg til Whitchurch med 15.31-toget slik jeg hadde håpet.

Toget brukte omtrent 55 minutter ned til Whitchurch som er en liten markedsby helt nord i grevskapet Shropshire. Byen har rundt 10 000 innbyggere og ligger 3 norske mil nord for Shrewsbury og like langt sør for Chester. I tillegg ligger den kun et par kilometer fra grensen mot Wales. Byens sentrum har over hundre verneverdige hus, og jeg skulle da snart også finne ut at det var et koselig sentrum. Whitchurch er for øvrig kjent som en senter for osteproduksjon, og i tillegg var den hjemsted for et klokkemaker-firma fra 1690 som skal ha vært verdens eldste produsent av urskiver for blant annet kirketårn. Nå hadde jeg et par timer på meg til å ta en kikk på den koselige byen og ikke minst teste et par av dens puber.

Det skulle vise seg at byen hadde flere gode puber å by på, og første stopp var The Bulls Head før jeg krysset over til Old Eagles rett på andre siden av veien. Old Town Hall Vaults ble siste stoppested før jeg etter en liten spasertur rundt i byen satt kursen mot Yockings Park der Whitchurch Alport denne kvelden skulle være vertskap for 1874 Northwich i North West Counties League Premier Division. Vel fremme der kunne jeg med rundt tre kvarter til kampstart betale meg inn med £5 pluss £2 for et eksemplar av kveldens gode kampprogram som jeg i klubbhusets bar kunne sette meg ned og lese litt i mens jeg lesket strupen, og jeg fikk etter hvert selskap av en kar jeg raskt identifiserte som en kompis av Ulster Jim som jeg hadde truffet på hos Coventry United tidligere på turen.

Whitchurch Alport ble stiftet i 1946, og det muligens litt snodige navne-suffikset henviser til Alport Farm som var hjemmet til en lokal fotballspiller som ble drept i den annen verdenskrig. De tok plass i Shrewsbury & District League som de i 1948 vant før de var med å stifte Mid-Cheshire League (dagens Cheshire League). Den ble vunnet i 1970, og i 1974 ble de en av få engelske klubber til å vinne den walisiske Welsh Amateur Cup, og den siste vinner før den turneringen endret navn til dagens FAW Intermediate Cup (i dag heter den FAW Trophy). Samtidig vant de Shropshire County Cup, men i jakten på en 'trippel' måtte de i Mid-Cheshire Leagues ligacupfinale se seg slått av Kidsgrove Athletic. På siste halvdel av 1970-årene var det også her i Whitchurch Alport at en av mine gamle Reading-helter gjorde sin senior-debut; nemlig Jimmy Quinn.

Det er ikke altfor mange år siden at klubbens fremtid var svært usikker, for i 2012 trakk de seg fra det som noen år tidligere hadde blitt omdøpt til Cheshire League, og det så ut som om klubben muligens hadde spilt sin siste kamp. De ble reddet med i siste liten, og valgte å ta plass i den nye Mercian Regional League (i dag Shropshire Premier League). Da det noen få år senere åpnet seg en mulighet for å søke seg til NWCL, valgte de å gripe sjansen, og selv om deres søknad først ble avslått, fikk deres anke medhold slik at de sommeren 2015 kunne forberede seg på NWCL-spill. Deres debutsesong i NWCL Division One endte med sisteplass, og det var vel kun nedleggelsen av Manchester Flixton Villa og degraderingen av Rochdale Town som reddet de fra nedrykk, men de skulle komme sterkere tilbake.

2016/17-sesongen var det en klar forbedring da de endte på femteplass og sikret seg plass i playoff. Der ble City of Liverpool for sterke i semifinalen, men forrige sesong forbedret Alport seg ytterligere med en fjerdeplass og dermed ny playoff-deltakelse. Denne gang ble Sandbach United slått 1-0 i semifinalen før de beseiret Cammell Laird 2-1 i finalen foran 703 tilskuere - ny tilskuerrekord på Yockings Park. Det betyr at Whitchurch Alport etter tre sesonger som NWCL-klubb nå befinner seg i NWCL Premier Division der de denne sesongen skal spille på det høyeste nivået de noensinne har konkurrert på. De har allerede skapt mer historie denne sesongen, for etter at forrige sesongs debut i FA Cupen endte med tap, hadde de nå allerede tatt seg videre etter å ha slått Coventry Sphinx borte.

På ligafronten hadde hjemmelaget startet sin debutsesong i NWCL Premier med uavgjort 1-1 hjemme mot Ashton Athletic og deretter tap 2-3 borte mot Padiham. Dermed sto det med ett poeng og befant seg nede på en 16. plass av de tjue lagene, men de hadde også en kamp til gode på mange av de andre. Det hadde også dagens motstandere 1874 Northwich som faktisk befant seg på plassen bak og også sto med kun ett poeng etter to kamper. En prat med et par hjemmesupportere avslørte at de nå så frem til FA Cup-kampen borte mot Walsall Wood som var klubben som hadde slått de ut forrige sesong (det endte med en reprise), men hva ligaen angår mente de at de ikke hadde andre ambisjoner enn å etablere seg i divisjonen.

Sannsynligvis var det flomlysene til Yockings Park jeg mente å skimte fra toget et lite øyeblikk før det tidligere denne ettermiddagen hadde stoppet ved Whitchurch stasjon, og det er da heller ikke særlig langt i luftlinje til stasjonen, men Yockings Park ligger på en måte litt bortgjemt. Jeg skal ikke spekulere i hvor gammelt anlegget er eller hvor lenge klubben har spilt her, men anlegget domineres av en meget flott hovedtribune som står midt på den ene langsiden. På motsatt langside har man to enklere overbygg der det ene har en rad med seter i bakkant, og disse to er nok av nyere dato. For øvrig er det ellers hard standing som gjelder. Ved siden av den nevnte hovedtribunen har man et koselig lite klubbhus, og der fikk jeg meg litt mat i skrotten i form av en burger.

Etter å ha vært en tur innom klubbsjappa kom jeg på utsiden også i snakk med et par bortesupportere som Jims kompis introduserte meg for. Denne protestklubben er jo som vanlig en av klubbene som tippes å kjempe i toppen, men sesonginnledningen virket på meg noe skuffende i så måte. Ikke bare sto de med ett poeng etter to hjemmekamper, men samtidig hadde de etter omkamp røket ut av FA Cupen mot et Burscough som lå nederst på NWCL Premier-tabellen (man kan jo spørre seg hva som har gått så galt der). En av Northwich-gutta minnet om at hjemmetapet i ligaen hadde kommet mot et City of Liverpool som han anså som den kanskje største ligafavoritten. De håpet imidlertid at ting kunne snu med et godt resultat denne kvelden.

Det var kanskje ingen overraskelse at 1874 Northwich hadde en del ball, men et godt organisert hjemmelag forsvarte seg meget godt og frustrerte etter hvert sine gjester. Tjue minutter ut i omgangen tok de også ledelsen da et hardt innlegg fra Simon Everall ble styrt i mål av Aaron Johns (eller en 1874-forsvarer, men Johns ble kreditert) til 1-0 uten at keeper Matthew Green kunne gjøre stort. 1874 hadde flere gode sjanser til en utligning på motsatt banehalvdel, men Kazim Waite-Jackson skjøt først like utenfor før sendte i vei et skudd som Alport-keeper Dave Parton fikk fingertuppene på. Også Joe Woolley var nære på med en avslutning som sneiet stolpen, men hjemmelaget holdt ut til pause og kunne gå i garderoben med ledelse 1-0.

Bortesupporterne fra tidligere hadde foreløpig hatt en frustrerende aften, og frustrasjonen deres ble ikke mindre utover i en andre omgang. Deres helter hadde riktignok startet andreomgangen med å gire opp ytterligere et hakk, og de 284 tilskuerne så nå en kamp som utspilte seg i et forrykende tempo. De var nære på med en volley fra Callum Gardner, og da Alport-spiller Joe Howell tvang frem en god redning på motsatt banehalvdel var det kun en liten 'pustepause' i 1874-presset. Vertene var nærmest beleiret, men deres midtforsvar med Joe Minshall og Leon Ashman hadde god kontroll på det meste som kom inn i feltet. Imidlertid var nok Alport-spillerne nå litt stresset, for de var slurvete og fikk lite til å stemme fremover når de vant ballen, slik at 1874 raskt vant den tilbake og kunne fosse fremover.

Det gjorde de gang på gang, men det ville seg ikke foran mål, og avslutningene gikk enten over eller utenfor, eller de ble reddet av Alport-keeper Parton. Sistnevnte leverte blant annet en glimrende redning da Taylor Kennerley hadde en avslutning som hadde kurs for nettmaskene. Det var ikke vanskelig å skjønne bortefansens frustrasjon, men i det fjerde overtidsminuttet ble et innlegg fra Kazim Waite-Jackson styrt inn av innbytter Matty Beale, og de tilreisende jublet som om de hadde vunnet kampen. Det gjorde de faktisk nesten også, da Scott McGowan omtrent rett fra avspark fikk løpe bortimot uhindret inn i Alport-feltet og sende i vei et skudd som gikk via utsiden av bortre stolpe. Dermed endte det 1-1, og man kan jo bare undre seg over hvem som var mest tilfreds med poengdelingen. Før kampen ville jeg sagt hjemmelaget, men med tanke hva som skjedde på overtid er jeg ikke like sikker.

Neste tog tilbake til Manchester var nå ikke før 22.43, og dermed var det bare å smøre seg med tålmodighet. En av representantene for hjemmelaget tilbød meg skyss til Crewe, men siden han først måtte gjøre unna visse plikter ville jeg uansett ikke rekke noe tidligere tog derfra, men havne på samme tog som det fra Whitchurch. Jeg takket uansett for tilbudet og spaserte i stedet inn i Whitchurch sentrum for å slå i hjel litt tid med en pint på Last Orders. Da jeg etter hvert gikk tilbake til stasjonen registrerte jeg at toget nå var meldt bortimot ti minutter forsinket, og stressnivået økte noe når det nå for alvor begynte å spøke for å rekke siste buss ved retur til Manchester.

Mens jeg ventet på toget kom jeg for øvrig i prat med en annen groundhopper som hadde vært på kampen, og det viste seg å være en sveitser som påsto å ha truffet meg før uten å huske hvor det var. Da toget kom ble jeg sittende å prate med ham inntil han med ønske om en fortsatt god reise gikk av i Crewe. Selv hadde jeg hatt et lite håp da toget hadde tatt inn tid mellom Whitchurch og Crewe, men herfra ble det i stedet enda mer forsinket enn det hadde vært, og vi endte opp med å ankomme Manchester Piccadilly et kvarter forsinket. Det var nok til å miste siste buss, og det er egentlig utrolig at man i en storby som Manchester skal kunne ankomme få minutter etter midnatt og bli stående fast uten kollektivtransport, men det var bare å bite i det sure eplet. En taxi fra Manchester Piccadilly tilbake til hotellet kom på rett i underkant av £20, og det var ingen optimal avslutning på kvelden.

 

English ground # 488:
Whitchurch Alport v 1874 Northwich 1-1 (1-0)
North West Counties League Premier Division
Yockings Park, 20 August 2018
1-0 Arron Johns (21)
1-1 Matty Beadle (90+4)
Att: 284
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

 

(Innlegget ble redigert 18.09.18 18:47)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
04.10.18 00:15

Del 5 kommer noe forsinket, blant annet grunnet (fortsatt pågående) dataproblemer, men byr på følgende kapitler:

21.08.2018: Rochdale v Barnsley 
22.08.2018: Cromer Town v Buxton 
23.08.2018: Easington Colliery v Durham City 

 

Dag 12: Tirsdag 21.08.2018: Rochdale v Barnsley

Selv om Travelodge Oldham ikke akkurat hadde vært noen ideell base for mandagskampen, var det deilig å denne morgenen kunne dra litt ekstra lenge i visshet om jeg i dag ikke trengte å stå opp for å slepe med meg bagasjen for å forflytte meg med tog land og strand rundt. Det var først i 11-tiden at jeg gikk ut, krysset hovedveien Broadway og tok oppstilling på holdeplassen til en buss som snart kom og skysset meg inn til Oldham sentrum, der jeg på Wetherspoons-puben The Up Steps Inn kunne meske meg med en full english breakfast. Det burde vel være unødvendig å legge til at ordren naturligvis inkluderte black pudding, og frokost klarer i hvert fall denne kjeden stort sett å servere uten noe problemer.

Jeg har en innrømmelse å komme med: Manchester er ikke blant mine favorittbyer i England. Spesielt er det tilfelle når dens storklubber har hjemmekamper og horder av fotballturister gjør byen nærmest ubeboelig, men også i perioden da de arrangerer Manchester Pride og byen da gjerne forvandles til det jeg utfra tidligere erfaring personlig vil beskrive som en blanding av galehus, sirkus og freakshow. Det er imidlertid flere meget gode puber i byen, og gårsdagens tur gjennom områder av sentrum hadde beroliget meg tilstrekkelig om at invasjonens før helgens hurlumhei ennå ikke hadde startet for fullt til at jeg dristet meg en tur inn til sentrale Manchester ved å gå til innkjøp av en dagsbillett til £7 for metroen og lokale busser og deretter la trikken skysse meg inn til Exchange Square.

Inne på Arndale-senteret ligger mikropuben med det originale navnet MicroPub, og for å gjøre en lang historie kort ble det første stopp, fulgt av visitter ved Bar Fringe og The Angel. Det var etter hvert på tide å sette kursen mot Rochdale, og siden jeg valgte toget og Northern Rail var det turens første Pacer som fikk æren av å frakte meg fra Manchester Victoria til Castleton, der jeg hoppet av for å teste nok en mikropub. Jeg skal ikke skryte av at jeg kjente meg igjen ved Castleton stasjon, men det gjorde i hvert fall at jeg reflekterte over besøket hos Rochdale Town i april 2014 og det faktum at klubben siden den gang dessverre er historie. Uansett gikk jeg de få meterne til The Old Post Office, der jeg nøyet meg med en halv pint. Det ble faktisk en god del halve pints på denne turen, og så også ved denne anledningen da jeg ville komme meg videre inn til Rochdale med neste tog.

Som sagt så gjort, og få minutter senere steg jeg av på Rochdale stasjon. Beliggende drøyt halvannen mil nordøst for det sentrale Manchester, tilhørte Rochdale tidligere grevskapet Lancashire, men som de fleste kanskje vet sorterer de nå under Greater Manchester. Som mange andre byer i denne delen av landet og distriktet har Rochdale en lang tradisjon innen tekstilindustri, og var en virkelig boomtown under den industrielle revolusjon. Rochdale-kanalen sørget for frakt av bomull, ull og kull til og fra området. I dag er Rochdale i langt større grad en soveby for først og fremst Manchester, men selve byen hadde ved siste folketelling over 100 000 innbyggere, mens det dobles om man tar med hele distriktet byen er administrasjonssentrum for. Det var for øvrig her at institusjonen Co-op i sin tid så dagens lys i 1844.

Fra jernbanestasjonen valgte jeg å la trikken frakte meg det ene stoppet opp til dens endestasjon; Rochdale Town Centre. Jeg må si at Rochdale på ingen måte er noe sted jeg ville anbefalt som feriedestinasjon, men nå var det nok en gang fotballen jeg hadde kommet for. Først var det imidlertid på tide å fylle på energilagrene med litt mat, så The Regal Moon ble nå neste stoppested før jeg beveget meg til puben The Baum og byttet ut j2o med cider. Da glasset var tømt var det bare å komme seg til Spotland, der Rochdale skulle være vertskap for Barnsley i League One, og jeg klarte omsider å manøvrere meg over den travle hovedveien og finne riktig holdeplass. Jeg var usikker på om min dagsbillett dekket bussene her oppe i Rochdale, og det var også sjåføren som etter et par sekunders betenkningstid likevel ba meg stige på.

Med godt over en time til avspark steg jeg av et steinkast fra Spotland, og siden jeg hadde såpass god tid tok jeg like greit en spasertur rundt anleggets utside, og da jeg passerte billettlukene benyttet jeg anledningen til å sikre meg en billett for £17 (selv om de bekreftet at man ganske riktig kunne betale i inngangspartiet). Tilbake ved inngangspartiet ut mot veien der jeg hadde gått av bussen overleverte jeg også £3 til en programselger og fikk et eksemplar av kveldens program i retur. Det ble tatt med inn på The Ratcliffe som ligger rett ved siden av inngangspartiet her. Det fungerer nok som en slags bar for klubben, men mon tro om den ikke også er åpen utenom fotballen? Uansett var det allerede nokså folksomt der inne, og etter hvert ble det nesten som sild i tønne.

Rochdale AFC ble stiftet i 1907 og spilte sine første år i Lancashire Combination. Flere år senere forsøkte de uten hell å søke medlemskap i Football League, men da Football League i 1920 utvidet med en tredjedivisjon, ble det gjort ved at man praktisk talt 'spiste opp' Southern League, og divisjonens eneste nordlige innslag var Grimsby Town. Dette ble året etter rettet opp ved at divisjonen fikk to avdelinger, hvorav Rochdale ble en av den nordlige avdelingens opprinnelige medlemmer. I 1958 var det igjen tid for en omstrukturering da det i stedet for to tredjedivisjons-avdelinger ble dannet en ny fjerdedivisjon. Rochdale klarte å unngå degradering ved å havne på øvre halvdel i den siste sesongen før så skjedde, men allerede sesongen etter rykket de ned på nivå fire. Klubben har i det hele tatt tilbragt en overveiende del av sin FL-tilværelse i ligaens laveste divisjon.

Det var også som fjerdedivisjonslag at klubben i 1962 spilte seg frem til finalen i ligacupens sesong nummer to. Den gang var ligacupens format slik at finalen gikk over to kamper, og Norwich City vant 4-0 sammenlagt, men Rochdale er fortsatt den eneste klubb fra nivå fire som har spilt seg frem til en av de store cupfinalene. Etter å ha rykket opp i 1969 tilbragte Rochdale fem sesonger på nivå tre før de igjen var tilbake sin 'vante' divisjon. Der ble de faktisk værende helt frem til de våren 2010 igjen kunne feire opprykk etter 36 års ventetid - det lengste sammenhengende oppholdet på dette nivået av noen klubb. I perioden med flere navnebytter på divisjonene hadde til og med uttrykket «The Rochdale Division» blitt brukt på nivå for å unngå forvirring. Tilbake i det som i dag heter League One endte klubben på en overraskende 9. plass - tangering av daværende bestenotering fra 1969/70- sesongen.

Muligens savnet Dale spill på nivå fire, for de fulgte opp med å rykke ned igjen våren 2012. To år senere var de imidlertid tilbake igjen etter å ha tatt den siste opprykksplassen, og åttendeplassen våren 2015 betød at de gjorde sin beste ligasesong noensinne. Så sent som forrige sesong gjorde de også en av sine beste sesonger i FA Cupen. To ganger tidligere hadde Dale tatt seg til femte runde, og etter å ha slått ut Bromley, Slough Town, Doncaster Rovers og Millwall (etter omkamp) holdt de selveste Tottenham Hotspur til omkamp. Imponerende, selv om de etter hvert fikk en aldri så liten fotballeksjon i omkampen på Wembley. Rochdale er vel nå også den klubben som har spilt flest sesonger i Football League uten å noen gang ha klart å rykke opp til nivå to. Det i seg selv er jo også en prestasjon..

Spotland er for øvrig en av stadig færre FL-stadioner som en stund har fristet meg litt til besøk, og dette var ikke bare turens eneste FL-kamp - det var også hele tre nivåer høyere enn noen annen engelsk kamp jeg så i denne omgang. Så med en snarvisitt innom Football League var det vel bare å forberede seg på rigide regler og morske vakter som skulte olmt på meg med mistenksomme blikk? Neida, fullt så ille var det ikke ved Spotland, der jeg hadde valgt å kjøpe billett til ståtribunen Sandy Lane End bak det ene målet, og selv om anlegget har blitt oppgradert i senere år, vil jeg ikke nøle med å si at Spotland er et langt over gjennomsnittet klassisk og koselig FL-stadion. Kanskje skyldes det nettopp den nevnte ståtribunen. Jeg har imidlertid trodd at Spotland ble bygget spesielt etter stiftelsen av dagens klubb, men det er medfører åpenbart ikke riktighet.

Her hadde det allerede tidligere ble spilt cricket da rugby-klubben St. Clement's flyttet inn i 1878. Banen var da kjent som St. Clement's Playing Fields, og etter rugby-klubbens sorti var den en kort periode blant annet hjemmebane for en tidligere fotballklubb som også het Rochdale AFC. Flere kilder hevder at dagens klubb faktisk ble stiftet for å spille her. Som jeg var inne på ble det i 1990-årene gjennomført en omfattende ombygging, og tre av de fire tribunene ble da erstattet. Hovedtribunen Main Stand og Willbutts Lane Stand på hver sin langside - sistnevnte er nå anleggets nyeste tribune etter å ha blitt åpnet i 2000 da den dessverre erstattet en flott tidligere ståtribune. På den ene kortsiden har man Pearl Street Stand, og disse tre nye tribunene er egentlig nokså ordinære og uspektakulære nye tribuner. Den eneste tribunen som overlevde denne perioden med ombygging var altså Sandy Lane End som nå dermed er anleggets eneste gjenværende ståtribune. Det var da også derfor jeg kjøpte billett til den tribunen.

Det skal kanskje også nevnes at anlegget siden 2016 også har vært belemret med et sponsornavn, og når man er på kamp og hører speaker eller rett og slett leser i programmet er det ikke til å unngå å få med seg dette navnet. Det er tydeligvis en bevisst strategi å bruke det ved enhver anledning, og i deler av programmet ble det brukt så hyppig at teksten periodevis faktisk ble temmelig krøkkete og føltes nokså unaturlig. Men slik må man vel regne med i dagens fotball? Uansett, i det samme programmet kunne jeg også registrere at det etter tre serierunde i League One var to klubber med full pott - nemlig Peterborough United og Portsmouth. Deretter fulgte kveldens bortelag Barnsley med 2-1-0 og sju poeng, mens vertskapet Rochdale foreløpig befant seg midt på treet med 1-1-1 og fire poeng.

Gjestene fra South Yorkshire tok kommandoen allerede fra start, og allerede i kampens tredje minutt leverte Dimitri Cavaré et innlegg som ble headet i tverrliggeren av Kieffer Moore. Ikke lenge etter sendte Cavaré selv i vei et skudd som endret retning i to forsvarere før ballen snek seg utenfor stolpen til Dale-keeper Josh Lillis. Deretter var Barnsley farlig frempå igjen da Alex Mowatt traff stolpen. Bortelaget dominerte kraftig, og i det 35. minutt fikk de omsider uttelling da Kieffer Moore serverte en delikat crossball som headet i mål av Brad Potts på bakerste stolpe. Sju minutter senere var det Moore selv som doblet ledelsen da han nokså enkelt fikk stige til være inne i Rochdale-feltet og heade inn 0-2. Det var kun en redning fra hjemmekeeper Lillis som hindret Potts i å score sitt andre og øke til 0-3 før pause, og da lagene gikk i garderoben med 0-2 på resultattavla var det alt annet enn urettferdig, for Barnsley kunne strengt tatt ledet mer.

Hjemmelaget hadde en jobb å gjøre, og fikk sin klart største sjanse da et innlegg helt i innledningen av annen omgang fant veien til Joe Rafferty som sto umarkert på bakre stolpe, men hans skudd fra noen få meter ble parert av bortekeeper Adam Davies. Fra den påfølgende corneren kontret Barnsley sitt vertskap i senk, og etter at Mamadou Thiam hadde spilt gjennom Kieffer Moore vendte sistnevnte bort en forsvarer og satt ballen i bortre hjørne til 0-3 et par minutter inn i omgangen. Det ble ikke bedre for vertene at keeper Lillis måtte ut med skade etter en time, og etter halvspilt omgang fikk Moore sitt hattrick med det som på et vis nesten var en reprise av det forrige målet. Denne gang gjorde han imidlertid det meste selv da han i etablert spill driblet seg inn fra kanten, dro av en forsvarer og plasserte ballen forbi innbytter Magnus Norman i Rochdale-målet.

Det sto nå 0-4, og mannen som hadde pøst inn mål for Rotherham United forrige sesong, hadde sine tre første mål for sesongen etter å ha gått målløs i de foregående kampene. Barnsley kunne økt ytterligere, for en heading fra Tom Bradshaw ble kun reddet på streken av en forsvarer. Dermed endte det 0-4 foran 4 359 tilskuere, hvorav 1 703 var bortefans som hadde god grunn til å juble over det som hadde vært en Barnsley-oppvisning mot et svakt Rochdale. Nå skal man ikke legge altfor mye i en enkelt kamp, men utfra det jeg så denne kvelden skulle man tro at Barnsley vil være med å kjempe om en umiddelbar retur til Championship. Hva så med Rochdale? De var fryktelig svake, men vil det si at jeg automatisk antar at de vil måtte kjempe for å overleve? Tja, det kan være Barnsley som spilte de dårlige denne kvelden, men uansett var det svakt. Det er dog lenge igjen av sesongen, og de kan ha hatt en dårlig dag.

Det var heftig trafikk på utsiden etter kampslutt, med lange køer og tilnærmet kork, slik at det varte og rakk før bussen tilbake til Rochdale sentrum omsider kom omtrent en halvtime forsinket. Jeg kunne like gjerne unne meg en siste pitstop på puben Cask & Feather, der dekorasjonen vitnet om at innehaveren i likhet med meg må være en stor Game of Thrones-fan. Jeg spaserte til togstasjonen for å ta toget til Moston, og derfra hadde jeg belaget meg på en spasertur på rundt et kvarter tilbake til hotellet. Idet jeg kom opp fra perrongen på Moston stasjon kom det sannelig en buss som skulle den veien, og siden jeg uansett hadde min dagsbillett lot jeg like gjerne den frakte meg. Det var deretter bare å komme seg i seng, og mens kamp i League One denne dagen hadde vært det høyeste nivået jeg opererte på på denne turen, skulle jeg dagen etter se kamp hele TI nivåer lenger ned i den engelske pyramiden; på det laveste nivået jeg skulle se kamp på i løpet av turen.

 

English ground # 489:
Rochdale v Barnsley 0-4 (0-2)
League One
Spotland, 21 August 2018
0-1 Brad Potts (35)
0-2 Kieffer Moore (42)
0-3 Kieffer Moore (48)
0-4 Kieffer Moore (68)
Att: 4 359 (with 1 703 away fans)
Admission: £17
Programme: £3
Pin badge: £3

 

 

Dag 13: Onsdag 22.08.2018: Cromer Town v Buxton

Etter to dager med Travelodge Oldham som base, var det på tide å forflytte seg igjen, og dagen startet med en busstur inn til sentrale Manchester før jeg kjøpte med meg frokost i form av smørbrød fra Sainsburys-sjappa inne på Manchester Piccadilly og satt meg på 09.43-toget som jeg skulle være med helt til endestasjonen Norwich. Jeg fikk meg også en ekstra dose søvn på den fire og en halv times lange togturen til East Anglia og Norfolk, og rundt kvart over ett spradet jeg ut av Norwich stasjon. Turen gikk rakt til Abbey Guest House, der jeg for andre gang på få dager skulle overnatte, og min mistanke om at det ville by på få problemer å ankomme en times tid før det egentlig var tid for innsjekking viste seg å stemme da den kinesiske(?) husfruen igjen var imøtekommende som vanlig.

Denne onsdagen skulle jeg gjeste en klubb som jeg en god stund har ønsket å besøke, og Cromer Town og deres bane har en interessant nyere historie som faktisk også knyttes til Norge. Det har imidlertid ikke vært bare enkelt å få unnagjort dette besøket, for da jeg første gang hadde planer om å dra dit ble kampen omberammet et par uker i forkant, mens mitt forrige besøk var på min store påsketur forrige sesong (påsken 2018) da jeg kvelden i forveien fikk vite at kampen ville bli utsatt grunnet en søkkvåt bane. Ingen slike hindringer denne gang, men jeg hadde ikke gjort meg noen forhåpninger om å rekke 13.45-toget, så jeg stakk likegodt innom Coach & Horses for en pint og en pose pork scratchings før jeg ble med 14.34-toget nordover.

Toglinjen fra Norwich opp til den nordlige Norfolk-kysten kalles Bittern Line, og har sin endestasjon i Sheringham. Dette er nå den eneste gjenværende toglinjen som betjener blant annet Cromer, og jeg hadde benyttet denne linjen både da jeg noen dager tidligere hadde besøkt Wroxham og ikke minst da jeg i august 2017 gjestet Sheringham, men nå var det altså endelig Cromer sin tur. Toget brukte tre kvarter opp til Cromer, som altså ligger på Norfolks nordlige kyst ut mot Nordsjøen - mellom tre og en halv og fire norske mil nord-nordøst for Norwich. Ubeskjedent nok varsler flere av områdets skilter om at man er i eller på vei til 'Norfolk-kystens perle', men så er da også Cromer en svært koselig liten by.

Cromer har i overkant av 7 500 innbyggere, og er i dag en populær turist-destinasjon, men tradisjonelt er det fiskeri som har vært alfa og omega her. På sommeren drev man fiske etter hummer og krabber, mens man på vinteren dro lenger ut på jakt etter sild, torsk etc. Her er man først og fremst kjent for sitt fiske av taskekrabbe, og det i en slik grad at den i dette området faktisk kalles Cromer crab. Det var også her i Cromer at Norfolks første livbåtstasjon åpnet i 1804, med lokale fiskere som frivillige, og den lokale Henry Blogg er den mest dekorerte av alle RNLIs (Royal National Lifeboat Institution) redningsmenn. Det var på 1800-tallet at Cromer ble et feriested for fiffen i Norfolk, og etter jernbanens ankomst kom velstående også fra andre deler av landet - blant annet den fremtidige kong Edward VII som visstnok skal ha likt å ha golf-ferie i Cromer.

Uten sammenligning for øvrig var det nå jeg som skulle forlyste meg med sport i Cromer, men jeg skulle nøye meg med å være tilskuer, og sporten var fotball snarere enn golf. Jeg hadde imidlertid noen timer på meg til å først utforske og kose meg i Cromer, og første stopp ble The White Horse før jeg fortsatte innover i sentrum og ned mot sjøen. Rett ved der man går ned til Cromer Pier via gangveiene og trappene som hjelper enn ned klippene ligger puben The Wellington, og under neste stopp der rakk jeg også å skrive et par postkort. Da jeg deretter tuslet en liten tur rundt i byen, hadde jeg bestemt meg for at jeg måtte teste den lokale spesialiteten Cromer Crab, men det burde jeg nok tenkt på tidligere, for ved samtlige utsalgssteder jeg passerte hang det lapper som vitnet om at de var utsolgt for sin lokale delikatesse.

Jeg innså etter hvert nederlaget og bestemte meg derfor for å ta til takke med en pizza fra en pizzasjappe rett ved piren, og den tok jeg med meg bort til en benk på toppen av klippene der jeg kunne innta den med flott utsikt over piren og stranda som strakk seg bortover under klippene. Det var en herlig dag i Cromer, så det ble til og med fulgt opp med en is. Man må da kose seg litt når man er på ferie! Jeg rakk til og med en aldri så liten tur innom The Kings Head før jeg spaserte opp til Cabbell Park; hjemmebane for fotballklubben Cromer Town som jeg altså har ønsket å besøke en stund. Her sto det foreløpig ingen og samlet inn inngangspenger, så jeg spaserte rett inn på anlegget for å ta en aldri så liten kikk før jeg entret klubbhuset for å legge igjen noen pund i klubbens egne bar.

Cromer Town er i dagens form et resultat av en fusjon i 1997, men har røtter mye lenger tilbake i tid. Cromer FC skal ha vært stiftet u 1884, mens det er i 1998/99-sesongen at man i dag finner omtale av Cromer FC for første gang, da de var tapende finalist i Norfolk Junior Cup. Denne turneringen vant de for øvrig i 1903; samme året som de ble med i Norfolk & Suffolk League. Den ligaen vant de i 1909, og i perioden frem til første verdenskrig var de nummer to ved ytterligere tre anledninger. Før den nevnte krigen vant de to år på rad Norfolk Senior Cup (1913 og 1914), og en tredje og foreløpig siste triumf i denne cupturneringen kom i 1921. Etter nok en andreplass i Norfolk & Suffolk League valgte klubben i 1937 å ta plass i Eastern Counties League, men oppholdet der skulle ikke være av altfor lang varighet.

Da fotballen startet opp igjen etter annen verdenskrig, valgte klubben å returnere til Norfolk & Suffolk League, og ble der inntil de i 1964 tok navnet Cromer Town samtidig som de var med å stifte Anglian Combination - en liga de fortsatt spiller i. Den nevnte fusjonen i 1997 skjedde ved at de slo seg sammen med Madra United - en klubb som under sitt tidligere navn Overstrand FC hadde vunnet Anglian Combinations toppdivisjon i 1992. Ved sammenslåingen tok man navnet Cromer United, men det ble igjen endret til dagens Cromer Town i 2003. Kanskje markerte det starten på det som skulle bli en svært god periode for klubben som vant Anglian Combination hele fire ganger i perioden 2004-2012. I tillegg vant de flere av dens cuper, men alt dette virker nå lenge siden. Cromer Town rykket i 2017 ned fra toppdivisjonen etter å ha tapt 29 av sine 30 ligakamper (og med en målforskjell på -131), og fulgte opp med et andre strake nedrykk i våres.

Siden mitt siste forsøk på å besøke klubben hadde de altså rykket ned i Anglian Combination Division Two, som er ensbetydende med step 9 (eller nivå 13 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Det har heller ikke bare vært på banen at klubben har hatt utfordringer de siste årene. For noen år siden oppdaget man nemlig en klausul i testamentet til Evelyn Bond-Cabbell som etter første verdenskrig donerte tomta som klubben(e) har spilt på siden 1922. Der står det nemlig at avtalen opphører 21 år etter at King Edward VIIs siste arving døde. Her kommer den norske forbindelsen inn, for det var nemlig Kong Olav V av Norge som døde i 1991. Siden denne klausulen ble kjent har det vært full forvirring i Cromer rundt klubbens fremtid ved Cabbell Park.

Noen eksperter som klubben har rådført seg med har hevdet at klausulen må medregne en Lord Harewood som fortsatt ikke var født på tidspunktet da testamentet var skrevet (eller da klubben flyttet inn), og han døde først i 2011. Inne i klubbhuset så jeg imidlertid plansjer som vitnet om at klubben uansett har flytteplaner, og det dreier seg til og med om to forskjellige planer - tydeligvis avhengig av hvilken som får gehør hos lokale myndigheter. Cabbell Park hadde for øvrig tidligere en flott Grandstand i tre, men tidlig i 1990-årene ble den dessverre revet da den hadde forfalt slik at den ikke ble ansett som sikker (den kan ses på et par av bildene her). Av tribunefasiliteter står man nå dermed igjen med et lite overbygg som på den ene langsiden står på banehalvdelen nærmest inngangen og klubbhuset.

En representant for hjemmelaget var behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene slik at jeg fikk avbildet de, og samtidig bekreftet han at de dessverre ikke hadde noe kampprogram å by på da printeren hadde problemer. Jeg overhørte imidlertid den spreke klubbformannen Jenna fortelle en som tydeligvis var fast gjest om disse problemene, men lovet å printe ut et program til ham når printeren var fikset 'siden hun visste at han likte dette'. Jeg forhørte meg om mulighetene for å få sendt et til Norge, og det ville de gjerne, så jeg ga de noen pund og min adresse mot løfter om at jeg ville få et program i posten. Jenna var for øvrig sikker på at de skulle klare å stanse forfallet og unngå et tredje strake nedrykk, og håpet i stedet at The Crabs vil kunne kjempe om en snarlig retur til Division One.

Cromer Town skulle spille sin første kamp for sesongen, mens bortelaget Buxton (som selvsagt ikke er identisk med NPL-klubben fra høylandet i Derbyshire) allerede hadde unnagjort sin sesongdebut i ligaen med hjemmetap 0-2 for Sprowston Athletic. Etter at en kar som gikk og samlet inn inngangspenger også hadde fått mine £2, kunne jeg se at det ikke startet spesielt godt for Cromer Town. Allerede i kampens femte minutt lå de under etter at en lang ball opp mot William Callow endte med at Buxton-spissen sendte ballen i mål på volley. Kun noen få minutter senere gikk det fra vondt til verre da en Cromer-forsvarer på klønete vis sparket ballen opp i sin egen hånd i et forsøk på å klarere. Dommeren pekte på straffemerket, og Ashley Henderson utmanøvrerte Crabs-keeper Lewis Amos og doblet ledelsen.

0-2 etter kun drøyt åtte minutter var naturligvis ingen heldig åpning for vertene som imidlertid tok seg litt sammen. Tjue minutter ut i omgangen var de nære på i form av en heading som dalte over bortekeeperen, men en forsvarer fikk klarert inne på streken. Rundt fem minutter senere var det nok en gang skummelt i Buxton-feltet da et innlegg ble headet i egen tverrligger av en Buxton-spiller, som dermed sto for det som nok var hjemmelagets største sjanse i en omgang som må sies å ha vært skuffende saker sett fra deres ståsted. Nå var de avhengige av å heve seg til andreomgangen om de skulle få noe som helst ut av denne kampen. Selv benyttet jeg den korte pausen til å hente nye forsyninger fra klubbhusets bar.

Kanskje hadde også hjemmelaget fått litt styrkedrikk i pausen, for allerede i andreomgangens to første minutter viste de mer initiativ fremover enn de hadde gjort hele første omgang sett under ett. De eventuelle styrkedråpene var dog ikke spesielt potente, for noen få minutter ut i omgangen klønet de det til i forsvar slik at gjestene fikk fritt leide mot mål. De ble imidlertid reddet av keeper Amos som ryddet opp med en god redning. Like etter ble Cromer-spiller Glen Marquis spilt gjennom, men nå var det Buxton-keeperen sin tur til å komme ut og avverge. Vi nærmet oss en times spill da Cromer fikk en (fra mitt ståsted muligens litt billig) straffe, men Julio Pinto skjøt rett på keeper. Sekunder senere er det Jack Crane som er i en duell med Buxton-keeperen der sistnevnte er heldig som får tak i ballen. Det fikk han også da Marquis igjen ble spilt gjennom i en situasjon som endte med en svak heading rett på keeper.

Dermed endte det 0-2 foran det jeg talte meg frem til å være 81 tilskuere, og en skuffende sesongdebut for Cromer Town, men Jenna var overbevist om at The Crabs ville heve seg og snart begynne poengfangsten. Selv om det i skrivende stund ikke ser ut til å ha slått til ennå, kan man jo håpe at så vil skje. Jeg hadde hatt en trivelig kveld som gjest hos Cromer Town, og ser gjerne at dekan komme seg opp en divisjon eller to igjen. Spennende skal det også bli å se hva som vil skje med Cabbell Park og en eventuell ny hjemmebane. Jeg takket uansett etter hvert for meg og tuslet av gårde for å komme meg tilbake til Norwich med 22.25-toget; via en liten pitstop på The Albion. Tilbake i Norwich bar det rett til køys, for det var jo en ny dag med fotball som ventet - en dag der jeg lenge var i tvil om hvor jeg ville ende opp.

 

English ground # 490:
Cromer Town v Buxton 0-2 (0-2)
Anglian Combination Division Two
Cabbell Park, 22 August 2018
0-1 William Callow (5)
0-2 Ashley Henderson (pen, 9)
Att: 81 (h/c)
Admission: £2
Programme: None (printer problems, but they promised to print some and send me one)
Pin badge: £3

 

 

Dag 14: Torsdag 23.08.2018: Easington Colliery v Durham City

Så var det torsdag igjen da, og i motsetning til foregående torsdag hadde det under planleggingen av turen ikke vært en spesiell kamp som pekte seg ut. Det var i det hele tatt svært få kamper på menyen, og derfor vurderte jeg tidlig nok en revisit til Easington Colliery som har hatt suksess med sine torsdagskamper og denne kvelden skulle være vertskap for Durham City. Imidlertid fulgte jeg med i tilfelle det skulle dukke opp ytterligere kamper og muligheter for å besøke en ny kamparena. Det gjorde det da sannelig også, i form av en kamp i gruppespillet til Wigan Cup(!) der den tidligere NWCL-klubben Garswood United ifølge Cheshire League sin FA Full-time side skulle ha hjemmekamp. Derfor ble etter hvert overnatting i Liverpool booket (siden min venninne i St. Helens/Thatto Heath ville være bortreist.

Det var da også planen inntil jeg helgen før hadde registrert at de nå hadde Garswood som bortelag, mens en annen kilde fortsatt hadde de som hjemmelag. Før avreise hadde jeg registrert at en ringrev på Kempster-forumet kom med råd om å dobbeltsjekke kamper i Cheshire League da det visstnok var et salig rot av feilinformasjon, endringer og omberamminger med manglende informasjon om dette. Nå var riktignok ikke kampen i regi av Cheshire League, men jeg i løpet av de neste dagens kontakt med både de og Garswood United for å få bekreftet riktig kampsted og -tidspunkt. Cheshire League svarte raskt, men informerte kun om det var infoen de hadde men at kampen ikke var i deres regi. Etter tre meldinger til Garswood United uten å få svar, begynte jeg å lure på om de ikke ville ha tilskuere på sin kamp, og tiden nærmet seg da jeg måtte ta en avgjørelse.

Jeg fant omsider Twitter-kontoen til det opprinnelige bortelaget Newburgh Harrock United, som er en klubb i Wigan Amateur League, og de bekreftet raskt at kamptidspunktet stemte men at kampen nå i stedet skulle spilles på deres hjemmebane. Kanskje litt urettferdig, men jeg fryktet etter en lynrask sjekk at det nå ville dreie seg om en slags typisk kunstgressbane i et bur eller tilsvarende kjipe greier tilknyttet en skole e.l. Derfor gjorde jeg nok en gang helomvending og bestemte meg likevel for å gjøre et fjerde besøk hos Easington Colliery og treffe gamle venner der. Bookingen i Liverpool ble kansellert, og ny overnatting ble reservert i Newcastle. Det var altså med geordie-byen som destinasjon at jeg denne morgenen sjekket ut fra Abbey Guest House i Norwich etter å ha satt til livs deres frokost.

Jeg ble med 08.57-toget så langt som til Peterborough, der jeg hadde 50 minutter å vente på toget som skulle ta meg videre til Newcastle, og først litt etter at klokka hadde passert halv to kunne jeg stige av der. Jeg hadde betalt £20,25 for overnatting ved Euro Hostel Newcastle, men siden det ikke var innsjekking før klokka tre benyttet jeg først anledningen til å innta en stor porsjon Beef Madras på The Mile Castle. Det var jo tross alt torsdag og curry club, og tradisjonene skal vel holdes i hevd. Da jeg ankom Euro Hostel med en snau halvtime til innsjekking fikk jeg ikke helt uventet beskjed om å vente til klokka 15.00, men slo i hjel den tiden med et glass på The Ware Rooms som ligger tilknyttet overnattingsstedet. Jeg hadde vært litt skeptisk til Euro Hostel-etablissementet, men jeg hadde booket et privat rom, og etter å ha fått sjekke inn konstaterte jeg at det ikke hadde vært noen som helst grunn til bekymring.

I et tidligere 'kapittel' på denne turen sa jeg vel noe slikt som at Manchester ikke akkurat er min engelske favoritt-by, men av de store byene er det liten tvil om at Newcastle er en meget klar kandidat til en slik tittel. Med endringen i dagens planer hadde jeg fått et opphold i byen også denne gang, og det måtte jo markeres ved å sjekke ut ytterligere et par av byens utall av gode puber. Lady Greys ble første stopp før turen gikk videre til The Old George og The Duke of Wellington. Alle meget gode puber, men det var etter hvert på tide å komme seg ned til Easington Colliery, og det var metroen som fraktet meg ned til Sunderland-stasjonen Park Lane som er tilknyttet Sunderland Interchange med bussterminalen der jeg kunne stige på buss nummer 22. £5 ble betalt for en dagsbillett, og bussen satt av gårde i rute klokka 18.05. En snau halvtime senere kunne jeg igjen stige av i Easington Colliery.

Easington Colliery ligger i den østlige delen av County Durham, og er i aller høyeste grad et gruvesamfunn - eller har vært. Den lille byen vokste frem rundt en stor kullgruve som tiltrakk seg tusenvis av mennesker fra hele landet. Gruvedriften skjøt for alvor fart i 1899, og gruven er nok mest kjent for den store ulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet. Det var i den forbindelse at det ble plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubben går gjennom. Da gruven stengte i 1993 betød det at hele 1 400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man bør ikke tvile på at det merkes i en liten by som har rundt 5 000 innbyggere. Man sliter vel fortsatt noe med ettervirkningene av dette. Easington Colliery er for øvrig ikke identisk med landsbyen Easington (som man har vokst sammen med), men noen vil nok også vite at det fiktive gruvesamfunnet i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

Det var ingen tid til en pint ved The Victory denne gangen, for min unge venn og groundhopper-kollega Connor Lamb ventet på meg oppe ved inngangspartiet, og da jeg kom gjennom parken med rett i underkant av en time til avspark så jeg ham der oppe i svingen. Siden mitt forrige besøk hos Easington Colliery har unge Connor blitt en del av klubbens styre og stell, og han ledet opp til inngangspartiet der han ga beskjed om at jeg ikke skulle betale. Han rasket også med seg et eksemplar av kveldens kampprogram, som han for øvrig er mannen bak, og forærte meg dette vederlagsfritt før vi entret klubbhuset som sannelig hadde fått en liten ansiktsløftning siden mitt forrige besøk. Der man tidligere kunne gå rett inn fra utsiden står nå bardisken som er flyttet utover i rommet.

Fotballklubben Easington Colliery ble stiftet i 1913 og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Klubben er nå imidlertid tilbake i Northern League, der de nå forsøker seg for tredje gang. Det var i 1986 at de første gang spilte seg opp fra Wearside League. Den gangen endte debutsesongen med et andre strake opprykk til Northern Leagues toppdivisjon Division One, der de hadde en 10. plass som bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur.

Etter andreplassen i Wearside League våren 2015 synes de nå å ha etablert seg i Northern League Division Two med tre strake sesonger på øvre halvdel, og Connor mente at hans håp om at de denne sesongen skal kunne kjempe om en av de tre opprykksplassene også bør være nokså realistisk. De hadde da også vunnet sine alle sine fire ligakamper hittil, og fra deres tredjeplass skilte kun målforskjellen opp til ledende Billingham Town og toer Chester-Le-Street Town som begge også hadde full pott. Easington Colliery kunne altså overta tabelltoppen denne kvelden, og de skulle være vertskap for et Durham City som sto med 1-1-2 og som Connor mente var vesentlig svekket denne sesongen.

Mens jeg fik tatt en kikk på lagoppstillingene som Connor satt ved bordet og skriblet ned (han hadde åpenbart tatt midlertidig over flere av pliktene til klubbsekretær Billy Banks som var på ferie i Bournemouth), fikk vi også selskap av våre groundhopper-venner Katie og Lee, og sistnevnte virket enda sikrere i sitt tips om at Durham City sågar vil kunne komme til å slite helt i bunnen. Alle nevnte de først Billingham Town når en divisjonsfavoritt skulle utropes, og Lee mente at et lag som Thornaby vil kunne utfordre; muligens sammen med Chester-Le-Street og denne kveldens hjemmelag. De fleste virket i hvert fall nokså sikre på at Easington Colliery ville ha en god mulighet til å overta tabelltoppen denne kvelden, og det skulle vi snart få en pekepinn på.

Welfare Park er et trivelig sted å se fotball, og domineres av nærmeste langside, der man finner det aller meste av anleggets tribunefasiliteter. Her har man både klubbhuset, hovedtribunen og en seksjon med klassisk terracing under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket på denne langsiden. På den ene siden av dette står hovedtribunen som er det eneste sted man har tak over hodet, og denne har en blanding av ståplasser bakerst og sitteplasser i form av trebenker i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså et parti med terracing - klassiske betongavsatser for en ståtribune. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte/høye betongtrinn på den ene kortsidens flanke. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing som gjelder. Fra Welfare Park har man for øvrig flott utsikt over kysten nedover mot Hartlepool og videre sørover.

Bilder fra sosiale medier hadde vitnet om at det før min ankomst hadde vært en regnbue over Welfare Park den dagen, men i en kamp som for øvrig ble direktesendt ble Northern Leagues egen YouTube-kanal var det i hvert fall ikke gjestene fra grevskaps-hovedstaden som fant gull i enden av denne! De grønnkledde vertene hadde allerede hatt et par skremmeskudd da Jack Pounder i kampens sjuende minutt kunne utnytte slapt forsvarsspill ved å sette inn 1-0. Kun fire minutter senere doblet samme mann ledelsen da han totalt upresset og med nærmeste forsvarsspiller flere meter unna fikk stå fullstendig alene på et par meter og enkelt heade inn 2-0 fra et innlegg. Dette skulle vise seg å være et godt eksempel på gjestenes horrible forsvarsspill denne kvelden, for det var i perioder en sjokkerende oppvisning i håpløs defensiv, og det er aldri noen fordel i Northern League.

Utrolig nok kom det ikke flere mål før vi så vidt hadde passert 25 minutter, men da Ethan Wood ble spilt fint fri og hans innlegg fant Jack Pounder inne i feltet, kunne tafatte Durham-forsvarere se på at han så enkelt som helst trillet inn 3-0. Med sjansene som vertene skapte - og ikke minst fikk lov til å skape - var det mest av alt et under at det kun var 3-0 til pause. Durham City (som faktisk hadde en god periode før pause) var imidlertid ikke like håpløse offensivt, og de hadde flere skumle tilløp, men det manglet litt i avslutningene, og vertenes keeper-debutant Chris Rookes leverte også et par solide inngripener - først og fremst på to avslutninger fra Glenn Anderson samt en heading fra Liam Butler som han fikk styrt like utenfor stolpen. Det er dog liten tvil om at det var Durham-keeper Joe Wilson som var den desidert travleste av de to burvokterne, og Durham kan delvis takke ham for at det ikke så styggere ut i målprotokollen.

Andreomgangen var kun noen få minutter gammel da Jack Pounder scoret sitt og hjemmelagets fjerde for kvelden, og denne gang var det i hvert fall forsvarsspillere i nærheten av ham da han fra litt skrått ute i feltet plasserte ballen i mål til 4-0. I omgangens tiende minutt var det liten tvil om hjem som ville overta tabelltoppen da Liam Cook fyrte løs og ballen endte i mål. Ballen ble dog helt klart styrt inn av en uheldig Tom Langan som omsider ble kreditert selvmålet, og 5-0. Ti minutter senere lå ballen på straffemerket etter at David Gibson hadde felt Shane O'Brien. Jack Pounder gjorde ingen feil da han satt inn sitt femte(!) for kvelden, og det var i ferd med å bli total ydmykelse for Durham City. Det skulle bli enda verre, og med snaut fem minutter igjen av ordinær tid førte en misforståelse i Durham-forsvaret til at Liam Adamson - som før kampen var divisjonens toppscorer og som allerede nok kunne ha scoret minst et hattrick - fikk løpe alene mot keeper og elegant vippe ballen over ham og i mål.

Helt på tampen ble det også et humoristisk innslag da Carl Pottinger ropte på frispark, for deretter å oppdage at det var en av hans lagkamerater som hadde dyttet ham i ryggen. Han tok det med et smil, og det var vel det eneste Durham City hadde å smile for denne kvelden. Foran 131 tilskuere hadde de blitt feid av banen med 7-0 av et Easington Colliery som kunne ha scoret dobbelt så mange. Durham burde for ordens skyld hatt et par mål selv, men det er uten tvil defensivt at skoen trykker, og om jeg hadde vært Durham City-supporter hadde jeg faktisk begynt å bekymre meg for nedrykk til Wearside League! Skjønt man skal jo aldri dømme ut fra en enkelt kamp, men Durham City var fryktelig svake der bak, og selv om vertene var gode så fremsto de nok også som bedre enn de kanskje er takket være et forsvar som i perioder nærmest var fraværende.

Jeg tipper dette vil være to lag som ender opp i hver sin ende av tabellen, men det er jo lenge igjen og mye kan skje. Uansett takket jeg nå for meg og gikk for å ta 21.42-bussen tilbake til Sunderland Interchange og metroen videre derfra tilbake til Newcastle. Jeg unnet meg en liten svipptur innom A Head of Steam før jeg trasket tilbake til mitt krypinn. Jeg var alt annet enn lei meg for at det tross alt hadde blitt et fjerde besøk til Easington Colliery og Welfare Park. Faktisk er det vel nå slik at det kun er to baner jeg har besøkt flere ganger enn Welfare Park. Det er sannelig ikke sikkert at dette var siste besøk heller, for jeg liker deres torsdagskamper som ofte gir mulighet til å få med seg en kamp på en ukedag det til tider er vanskelig å finne noe på.

 

Revisit:
Easington Colliery v Durham City 7-0 (3-0)
Northern League Division Two
Welfare Park, 23 August 2018
1-0 Jack Pounder (7)
2-0 Jack Pounder (11)
3-0 Jack Pounder (26)
4-0 Jack Pounder (48)
5-0 Tom Langan (og, 55)
6-0 Jack Pounder (pen, 65)
7-0 Liam Adamson (86)
Att: 131
Admission: Let in for free (normally £5)
Programme: Free (normally £1,50)

 

(Innlegget ble redigert 04.10.18 00:19)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
04.10.18 18:31

Om del 5 lot vente på seg, kommer i hvert fall del 6 raskt deretter. Blogginnleggene er denne gang som følger:

24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United 
25.08.2018: Steeton v Atherton LR 
26.08.2018: Romford v Baldock Town 

 

Dag 15: Fredag 24.08.2018: Mickleover Sports v North Ferriby United

Det gror ikke mose på rullende stein, og selv om et lengre opphold i Newcastle ikke hadde vært meg imot, var det igjen på tide å flytte på seg. Jeg hadde tidlig valgt meg fredagskampen Mickleover Sports v North Ferriby United i NPL Premier, og selv om det dukket opp et par interessante kamper i FA Cupen, var jeg aldri inne på tanken om å endre planene da jeg også hadde en bindende hotellreservasjon i Derby. Jeg hadde ikke dårlig tid, men valgte å nøye meg med å raske med meg noen smørbrød fra Sainsburys-sjappa inne på Newcastle stasjon før jeg satt meg på 10.35-toget for å unnagjøre første etappe på veien ned til Derby. Normalt sette skulle dette toget betjent også Derby stasjon, men slik var det ikke i denne perioden.

Omfattende arbeid ved Derby stasjon betød at stasjonen hadde blitt 'stengt' i siste halvdel av juli og ikke ville betjenes av tog igjen før en drøy uke ut i oktober. Derfor måtte jeg benytte meg av tog for buss fra Chesterfield, der jeg steg av etter to timer på jernhesten. Jeg fant snart frem til riktig buss, som etter hvert brukte rundt 50 minutter på sin tur sørover i Derbyshire til grevskapets største by der himmelen åpnet seg et par minutter etter at vi ankom. Heldigvis ga det verste styrtregnet seg etter 5-10 minutter, men jeg valgte å unne meg en taxi til Premier Inn-hotellet ved Cathedral Quarter der jeg hadde betalt £31,50 for overnatting. Der fikk jeg raskt sjekket meg inn, og nå var det et midlertidig opphold da jeg gikk for å innta en tidlig middag ved puben The Standing Order. Deretter var jeg klar for å sjekke ut et par gode Derby-puber.

Neste stopp var The Old Silk Mill (Ale & Cider House), som var et naturlig valg for å smake litt gyllen nektar. Dette skal også være en av mange Derby-puber som påstås å være hjemsøkt, men jeg ble ikke plaget av noe spøkelse mens jeg hygget meg med en god pint. I mellomtiden returnerte styrtregnet, men jeg tok sjansen på å løpe raskt over veien til Ye Olde Dolphin Inne, som noen hevder er Derbys eldste pub med pubdrift fra ca 1530. Denne puben skal hjemsøkes av ikke mindre enn fire gjenferd, men igjen merket jeg lite til dette. Derby kalles av noen den engelske 'spøkelses-hovedstaden', og noen av de hjemsøkte stedene arrangerer til og med ghost tours. Jeg rakk ikke engang å besøke noen av de som troner helt øverst på en liste over byens mest hjemsøkte puber, men Jorrocks var ikke en av disse. Etter at regnet hadde stoppet ble det uansett siste stoppested på vei til bussholdeplassen der jeg skulle ta bussen mot Mickleover.

Bussene ut mot Derby-forstaden opererer med et system de bussene Mickleover Green og Mickleover Green kjører bortimot samme rute med en runde rundt i Mickleover og inn igjen til sentrale Derby, men kjører denne runden i forskjellige retninger. Det var den blå jeg nå skulle ha, og 18.00-bussen brukte drøyt tjue minutter på ferden ut til Mickleover. De fleste vil kjenne til Derby, dens plassering sør i grevskapet Derbyshire, dens innbyggertall på rundt 250 000, og industrien tilknyttet blant annet bil- og fly-produksjon og jernbaneindustrien. Færre vil nok kjenne til Mickleover som er en bydel vest for Derby sentrum. Den skal være en av Derbys største bydeler, og forstaden skal ha omtrent 18 000 innbyggere.

Her hoppet jeg av rett før vi kom til Station Road, der bussen skulle dreie sørover mens jeg skulle begi meg ut på en ti minutters gange nordover til kveldens kamparena som har fått sitt navn etter denne veien. På dette tidspunktet får jeg passe på å sende en alt annet enn vennlig tanke til idioten av en bilist sprøytet meg ned ved å kjøre oppi en stor vanndam som hadde dannet seg slik at jeg ble klissvåt. Jeg måtte rett og slett svinge innom puben The Great Northern for å tørke opp og la raseriet avta over en halv pint før jeg fortsatte opp til Mickleover Sports' hjemmebane og betalte meg inn med £10. For £2 fikk jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram som jeg tok med meg inn i klubbhusets bar for å bla litt i.

Mickleover Sports ble stiftet i 1948, under sitt opprinnelige navn Mickleover Old Boys, og de tok plass i Derby & District Senior League. Der hadde de tilhold helt frem til de i 1993 flyttet inn på sin nåværende hjemmebane, tok dagens navn og fikk innpass i Central Midlands League. Etter to sesonger i CML fykket de opp fra Premier Division til den daværende toppdivisjonen med den grandiose navnet Supreme Division. Da denne ble vunnet i 1999 betød det opprykk til Northern Counties East League, og etter å umiddelbart ha etablert seg i toppen av NCEL 1, vant de i 2003 denne og sikret opprykk til NCEL Premier Division. Fire år senere vant de denne ligaens ligacup etter å ha slått Garforth Town på straffer i finalen, og i 2009 tok de ligatittelen og sikret dermed opprykk til step 4.

De ble plassert i NPL Division One South, og den ble vunnet på første forsøk, men etter to sesonger i NPL Premier Division rykket de ned igjen etter at et poengtrekk på tre poeng utgjorde forskjellen på nedrykk og sikker plass. De brukte tre sesonger på å returnere ved å vinne sin andre divisjonstittel i NPL 1 South våren 2009, og 13. plassen forrige sesong er deres foreløpig bestenotering i ligasammenheng. I kveld skulle de altså møte et North Ferriby United som de siste par sesongene har vært i fritt fall og har to strake nedrykk bak seg, og jeg mistenkte at jeg skulle se to lag som vil bli å finne på nedre halvdel av tabellen når status skal gjøres opp. Hjemmelaget hadde startet sesongen med uavgjort borte mot Stalybridge Celtic og tap borte mot Gainsborough Trinity, mens gjestene hadde sesongåpnet med uavgjort borte mot Marine og hjemmetap mot Whitby Town, så begge sto med ett poeng etter to kamper.

Mickleover Sports har altså spilt på sin nåværende hjemmebane siden 1993, da den omsider kunne flytte inn rundt ti år etter at man la planer for den nye banen. Den bærer kanskje litt preg av at klubben på et tidspunkt klatret relativt hurtig i ligasystemet, men i det jeg vil tro har vært en gradvis oppgradering de har motstått fristelsen av å installere de kjipeste utgavene av dagens moderne prefabrikerte tribuner som det siste årene har dukket opp som paddehatter. På nærmeste kortside er det ingen tribunefasiliteter, men her har man klubbhuset og et område for uteservering etc utenfor dette. På nærmeste kortside er det ikke én, men tre tribuneseksjoner. To av disse er enkle overbygg som gir tak over hodet for stående tilskuere og står på hver sin side av en større sittetribune som står midt på langsiden. Også på bortre kortside er det et overbygg (jeg mistenker av nyere dato) som langs store deler av kortsiden gir tak over hodet til stående tilskuere.

Mesteparten av bortre langside er utilgjengelig for tilskuere, og det har å gjøre med at cricketbanen ved siden av faktisk overlapper fotballbanen. Det er derfor man også har sperret av hjørnet på nærmeste kortside, bortenfor inngangen til klubbhuset. Man kan jo også tenke seg at denne situasjonen med en overlappende cricketbane er grunnen til at de to første ligakampene hadde blitt spilt på bortebane mens man denne helgen altså hadde fredagskamp. Slik er det jo flere klubber som har det så lenge cricketsesongen fortsatt pågår, men nå så Mickleover-folket frem til sin første hjemmekamp for sesongen.. Et par hjemmesupportere jeg slo av noen ord med mente at de skulle være fornøyd om deres helter kunne kopiere forrige sesongs 13. plass, men uttrykte et lite håp om at de også kunne forbedre dette, samtidig som påpekte at de er av de mindre klubbene i det som er en tøff liga og divisjon.

Allerede i kampens andre minutt fikk gjestene fra Humberside en stor sjanse da Jordan Harrison ble spilt gjennom alene med keeper, men stresset av en jagende forsvarsspiller ble hans avslutning reddet av hjemmekeeper Lewis King. For vertene hadde Oliver Roberts en volley som gikk like utenfor, før de fikk en serie med hjørnespark der den gamle Derby County-stopperen Pablo Mills raget høyest og fikk hodet på et par av de uten å klare å styre headingene på mål. Veteranen Mills skulle imidlertid på sin tid i rampelyset denne kvelden, for da halvtimen var passert med noen minutter fikk han ballen på det som må ha vært rundt 35 meter. Derfra sendte han i vei et skudd som suste inn i krysset bak bortekeeper Lewis Exall. Et fantastisk mål fra den gamle sliteren, og hjemmelaget hadde snart muligheter til å øke ledelsen.

I minuttene etter traff nemlig både Evan Garnett og Nathan Jarman stolpen for vertene i minuttene etter dette. Et par minutter før pause var Pablo Mills på rett sted da et frispark falt ned hos ham og han hamret inn 2-0 til Mickleover Sports. Gjestenes Dan Norton rakk å heade like utenfor før dommeren blåste for pause, og hjemmelaget kunne gå i garderoben med en ledelse som tross alt var fortjent. Jeg benyttet pausen til å få meg en burger fra en av de to matutsalgene, og en bortesupporter som sto foran meg i køen irriterte seg tydeligvis over at tidligere North Ferriby-spiller Mason Warren hadde styrt midtbanen og skapt mye problemer for de tilreisende. Selv hadde jeg også tid til å hente meg en boks Strongbow fra baren før lagene igjen entret banen.

Om bortefolket følte at det allerede så vanskelig ut, skulle det ble enda verre ni minutter etter pause, da Evan Garnett på muligens litt heldig vis styrte inn 3-0 etter et innlegg. North Ferriby la om taktikken noe, og det så som om det umiddelbart bar frukter da The Villagers plutselig skapte langt mer problemer for vertskapet. Etter drøyt halvspilt omgang fikk de en corner, og Dan Norton stupte frem og headet inn det de fleste antok var et trøstemål. Jeg var blant de som tenkte det, men med blod på tann var det plutselig gjestene fra East Riding som plutselig presset på, og Mickleover Sports hadde mer enn nok med å forsvare seg. I det 82. minutt styrte James Williamson inn et hardt innlegg fra Charlie Dunkerley, og sørget med det for 3-2 og en spennende avslutning. De kom imidlertid ikke nærmere, og på overtid var det i stedet Mickleover Sports som hadde en stor mulighet til å øke ledelsen, men foran 208 tilskuere endte det 3-2.

Dermed kunne hjemme-manager Jon McGrath puste lettet ut og feire tre poeng og årets første seier, mens undertegnede travet raskt av sted mot bussholdeplassen der 21.54-bussen skulle plukke opp for å skysse meg tilbake til Derby. Pustende og pesende rakk jeg frem akkurat i tide til å komme meg med den nevnte bussen, og inne i Derbysentrum hadde jeg opprinnelig planlagt en tur innom The Tap for å sjekke ut også denne puben, men det ble i stedet til at jeg gikk rett tilbake til hotellet. Allerede klokka halv tolv befant jeg meg i senga på rom 317. Og det på en fredagskveld! Var det alderen som omsider hadde begynt å tynge??

 

English ground # 491:
Mickleover Sports v North Ferriby United 3-2 (2-0)
Northern Premier League Premier Division
Station Road, 24 August 2018
1-0 Pablo Mills (34)
2-0 Pablo Mills (43)
3-0 Evan Garnett (54)
3-1 Daniel Norton (69)
3-2 James Williamson (82)
Att: 208
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3,70

 

 

Dag 16: Lørdag 25.08.2018: Steeton v Atherton LR

Det var igjen lørdag, og det betød selvsagt at det var en fyldig fotballmeny å velge fra denne dagen. Jeg hadde imidlertid for lengst tatt beslutningen, og stadionet jeg hadde valgt meg som dagens kamparena var sterkt medvirkende til at dette var en dag jeg virkelig hadde sett frem mot. Steeton hadde nemlig brukt sommeren til å flytte inn på flotte og klassiske Cougar Park i Keighley, og det hadde gitt meg såpass med vann i munnen at jeg lot meg friste til West Yorkshire til tross for at det denne dagen også var full runde i FA Cupen. Først startet jeg imidlertid dagen med å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Thomas Leaper, men da siste bit av black pudding hadde blitt satt til livs ble jeg snart fraktet til Derby stasjon av drosjebilen som karen bak disken hadde tilkalt for meg.

Grunnet det omfattende arbeidet ved Derby jernbanestasjon måtte første etappe gå med buss for tog på strekningen Derby – Chesterfield, og etter å ha gått gjennom stasjonen og ut på motsatt side fant jeg riktig buss. Jeg hadde siktet meg inn på 09.00-avgangen, men kom meg til og med en buss som gikk et kvarter tidligere, og bussen brukte igjen rundt 50 minutter på strekningen - denne gang i motsatt retning i forhold til dagen før. Jeg hadde sett frem til å bytte fra buss til tog, men etter å ha kommet meg med 10.05-toget fra Chesterfield tenkte jeg raskt at det kanskje hadde vært bedre med buss helt til Leeds snarere enn, for det var igjen stappfullt med passasjerer som måtte stå i 'vestibylene' og bortover midtgangene i hele vognenes lengde. Det virker til tider å være Cross Country sitt varemerke.

Heldigvis var det ikke mer enn en snau time til Leeds, og selv om jeg der hadde blitt advart mot Northern Rail sin streik denne dagen (og sju påfølgende lørdager), merket jeg heldigvis (foreløpig) lite til dette da jeg byttet i Leeds og kom meg videre med 11.12-toget. Det var en langt mer behagelig etappe, og etter kun ti minutter kunne jeg stige av i Shipley, der jeg hadde booket overnatting. Jeg hadde betalt £35 for losji ved Homeleigh Hotel, og innsjekking allerede fra klokka 13.00 hadde også vært medvirkende til at det ble valgt som base. Etter å omsider ha brukt god tid på det som i utgangspunktet skulle være rundt et kvarters gange fra stasjonen, fikk jeg til alt overmål også sjekke inn tidlig slik at jeg kom meg videre til Keighley med et tidligere tog enn jeg hadde turt å håpe på.

På vei tilbake til stasjonen måtte jeg imidlertid sjekke ut mikropuben The Triangle, men det beste seg å være litt for 'kunstnerisk' og 'hipster'-aktig for min smak, så jeg raste raskt videre for å orientere meg frem til riktig perrong på en Shipley-stasjon som muligens kan virke litt forvirrende på en som ikke har brukt den før. Også etappen til Keighley tok kun rundt ti minutter, og jeg hadde mer enn nok tid til å koste på meg en pint og litt kos på den herlige puben Boltmakers Arms. Mens jeg hygget meg der, fikk jeg melding fra dagens hjemmelag som ønsket meg velkommen og hevdet de så frem til å endelig ha meg som gjest. Planen hadde vært å besøke Steeton tilbake i mai, for å se de spille sin siste hjemmekamp på Summerhill Lane (deres reservelag spiller dog fortsatt der) hjemme i Steeton før de flyttet til Keighley og tok steget opp i NWCL. Den gang klarte ikke bortelaget å stille lag, og jeg endte i stedet opp med et trivelig besøk hos Knutsford.

Keighley (uttales omtrent slik man på engelsk ville uttalt Keith-lee) er en by som ligger 18 kilometer nordvest for Bradford, og som ved folketellingen i 2011 hadde drøyt 56 000 innbyggere. Den ligger der elvene Aire og Worth renner sammen, og som mange andre byer i regionen har den en fortid der tekstilindustrien var helt sentral. Som de andre gamle tekstilbyene er Keighley i dag meget multikulturell, og det skulle jeg få et eksempel på da jeg etter kamp gikk tilbake til sentrum fra Cougar Park og på veien passerte nesten et tresifret antall personer før jeg så en etnisk brite. Keighley er for øvrig også startpunkt for museumsjernbanen Worth Valley Railway som går herfra til Oxenhope. Da jeg ankom Keighley stasjon og så den koselige delen av stasjonen som blir brukt av denne museumsjernbanen, angret jeg sporenstreks litt på at jeg ikke hadde planlagt litt bedre og prioritert en tur med denne. Det får bli en annen gang..

Det var etter hvert på tide å tømme glasset og traske mot Cougar Park, beliggende ved et industriområde der jeg ved ble møtt av synet av et herlig klassisk stadion som ga meg tilløp til kribling i magen til tross for at jeg hele tiden visste at jeg hadde en godbit i vente - ikke minst etter at mine groundhopper-venner fra nordøst, Katie & Lee, i tillegg til flere andre groundhoppere hadde lagt ut godt med fotografisk bevis etter sitt besøk helgen før. Jeg gikk nå opp til inngangspartiet og fisket frem £5 i inngangspenger pluss £2 for et godt program av imponerende utseende, og jeg hadde så vidt fått kastet et par blikk på herligheten innenfor da jeg ble stående å prate litt med karen i inngangspartiet.

Det virker å være mye usikkerhet rundt den tidlige historien til Steeton AFC, og mens logoen vitner om at klubben skal ha blitt stiftet i 1905, forteller en annen kilde om at klubben muligens allerede var i sving i 1890-årene, samtidig som klubben i sitt program selv skriver at det var først i 1908/09-sesongen at man for første gang hadde et lag som spilte fotball i organisert form under navnet Steeton Church Lads Brigade. På denne tiden skal det ha vært flere klubber som spilte under navn som inkluderte Steeton-navnet, men i 1910/11-sesongen sto man igjen med klubben som da het Steeton FC, og man mistenker at det har vært snakk om en sammenslåing av minst tre klubber for å samles om én slagkraftig klubb i landsbyen.

Klubben spilte i Keighley & District League, og i årene frem mot den annen verdenskrig vant de denne ligaen tre ganger - inkludert to strake titler i 1937 og 1938. Etter krigen tok de plass i Craven League, og hadde i 1950-årene en svak periode der de gikk på en rekke stygge tap og ofte hadde problemer med å stille lag. De klarte å snu dette og klatret igjen opp i Craven Leagues toppdivisjon, der de sikret seg flere andreplasser før de i 1985 ble med i West Riding County Amateur League. Der hadde de deretter tilhold helt frem til i våres, men så sent som rundt årtusenskiftet slet de helt i bunn av denne ligaens tredje nivå og måtte reddes av en restrukturering av ligaen. Med det snudde de trenden og klatret raskt opp til toppdivisjonen.

Dagens manager Roy Mason tok så vidt jeg kan se over i 2006, og i 2013 registrerte de sin til nå beste ligaplassering med en 2. plass i West Riding County Amateur League Premier Division (det vil selvsagt forbedres inneværende sesong). Man tok i sommer avskjed med denne ligaen etter to strake tredjeplasser i 2017 og 2018, og fikk som kjent deretter godkjent sin søknad om opprykk til step 6 og North West Counties League, som jo har utvidet sin andredivisjon (Division One) med en andre avdeling. NWCL er en av to ligaer på step 5/6 som har gjort dette i sommer (i tillegg til Eastern Counties League), og Steeton ble med sin geografiske beliggenhet som ventet plassert i NWCL Division One North.

I forbindelse med at man har tatt steget opp, har jo også Steeton som nevnt flyttet fra Steeton og Summerhill Lane til Keighley og Cougar Park. Jeg skal ikke uttale meg om hvordan dette er i tråd med reglene om at man ikke skal 'banedele seg til opprykk', men det var uansett en mulighet som Steeton-folket ikke hadde til hensikt å la gå fra seg. Steeton er en landsby med drøyt 4 000 innbyggere, en halv mil nordvest for Keighley, og de har i utgangspunktet sikret seg en leieavtale på tre år, men personen jeg nå snakket med understreket at de ser for seg at klubbens fremtid nå er her på Cougar Park. Keighley har med sine forsteder og omkringliggende landsbyer et innbyggertall på over 70 000, og har ingen fotballklubb høyere opp i pyramiden, så de ser det som et potensial for å sikre seg mange nye tilhengere her.

Cougar Park har blitt benyttet til idrett siden 1876 da rugby league-klubben Keighley RLFC ble stiftet, og jeg burde vel egentlig omtalt den som Lawkholme Lane, for det er navnet banen gikk under helt frem til 1995 (Keighley RLFC byttet tidlig i 1990-årene navn til Keighley Cougars og omdøpte i samme periode sin hjemmebane). Mye av tribunefasilitetene stammer fra 1930-årene, for inntil dette hadde de bestått av åpen terracing og en åpen tribune på den ene siden. Dagens flotte hovedtribune ble åpnet i 1933, samtidig som banen ble utvidet og også andre deler av anlegget ble oppgradert. Når Steeton nå har flyttet inn, er det for øvrig ikke første gang det spilles fotball her, for deres lokalrival Silsden spilte her i perioden 2003-2010. Steeton på sin side hadde spilt på The Oaks i Steeton fra 1908 til 1969, da de flyttet inn på Summerhill Lane - eller Dorin Wells Memorial Field om man vil. Nå skal altså reservelaget fortsette å spille der mens førstelaget prøver lykken i Keighley.

Anleggets virkelige perle er den herlige hovedtribunen som allerede er nevnt, og den byr på benkerader i tre. Det er tribuner av denne typen man dessverre i stor grad har klart å utradere fra den engelske fotballpyramiden, og som gjør at tankene går tilbake til en tid da fotballen også høyere opp i systemet var langt morsommere. De tre andre tribunene er i utgangspunktet nokså like, i form av å være ståtribuner med klassisk terracing og røde bølgebrytere. Av disse tre er det kun på den ene kortsiden at man har tak over hodet, og både den andre kortsiden og bortre langside virket å være sperret av og utilgjengelige for publikum. Da kampen senere startet fikk jeg tillatelse til å ta meg rundt av en vakt som fortalte at ikke disse seksjonene var avsperret som sådan men at fotballklubben kun gjorde det fordi ligaen i motsatt fall ville kreve flere vakter.

Om det skulle være noe som helst tvil; Cougar Park / Lawkholme Lane falt virkelig i smak i en slik grad at den nok umiddelbart tok plass høyt oppe på en tenkt liste over mine favoritt-stadioner - sannsynligvis rett inn på en topp 5-liste av de jeg har besøkt på mine turer rundt i England. Etter å ha tatt en rask kikk hadde jeg oppsøkt baren innunder den flotte hovedtribunen, og med flytende forfriskninger i hånda kunne jeg ta en nærmere kikk og også ta en tur opp på tribunen for å speide utover. Jeg hadde ankommet med over en time til avspark, og så nå at manager Roy Mason hadde tatt en pause fra oppvarmingen, så jeg gikk bort for å introdusere meg selv og slå av en prat. Jeg har hatt kontakt med Roy en stund, men aldri tidligere møtt ham, så det var hyggelig. Han gjentok også det jeg tidligere hadde fortalt om at klubben nå satser på å slå rot i Keighley.

Steeton hadde hatt en fin start på sin NWCL-tilværelse, for selv om de hadde startet med tre bortekamper hadde de tatt med seg tre poeng hjem fra både Holker Old Boys og Avro, og selv om det hadde blitt tap i Garstang, slo The Chevrons tilbake med å hjemmedebutere på Cougar Park med seier over AFC Blackpool forrige helg slik at de nå sto med 3-0-1 på sine fire første. Noe mer trøblete hadde det vært for dagens bortelag Atherton LR, for Laburnum Rovers sto med kun ett poeng på sine fire første hittil. Etter tre strake tap kom de nå fra uavgjort hjemme mot Chadderton, og tilbake i baren snakket jeg litt med en LR-representant som innrømmet at det har vært en tung start og at det nok kan bli en tøff sesong. På hans spørsmål om jeg hadde besøkt deres Crilly Park, kunne jeg bekrefte dette og at det til og med var for å se det såkalte 'Flat Cap-derbyet' mot Atherton Collieries.

Jeg fikk også høre litt mer om en tredje Atherton-klubb, Atherton Town, som få dager tidligere hadde vært i media da de måtte avlyse sin hjemmekamp i Manchester League fordi noen lokale pøbler faktisk hadde stjålet deres nett!! Min samtalepartner bekreftet at de heller ikke er den eneste non-league klubben i området som plages med vandalisme. Det er slikt som får en til å ønske at man fortsatt kunne sette slike idioter i gapestokk til spott og spe, men i disse dager er det garantert noen som ville blitt støtt av slikt (som med alt annet). Roy kom til og spanderte påfyll fra baren før han gikk for å oppildne sine utvalgte, og det dro seg etter hvert mot avspark slik at jeg tok med meg forfriskningene ut for å ta oppstilling i påvente av at spillerne skulle entre banen.

Det var vertene som startet best, og Liam Blades - som visstnok gjorde sin Steeton-debut - hadde allerede markert seg ved å skape problemer for gjestene da han i det 15. minutt var nære på å markere sin debut med scoring. Kun en flott redning fra bortekeeper Louis Murray hindret scoring, men Ben Clarkson var først frempå returen og satt inn 1-0. Atherton LR hadde deretter en heading like utenfor Steeton-målet, men i det 27. minutt kom utligningen da ballen falt fint til rette for Henoc Mukendi som plasserte ballen forbi Steeton-keeper Alfie Stevens-Neale og inn i hjørnet av målet. Under tre minutter senere var Mukendi på farten igjen og headet inn 1-2. Drøyt fem minutter før pause var vi igjen like langt da Aaron Hollindrake ble spilt gjennom med en glimrende pasning, og han gjorde ingen feil.

Det var fortsatt tid til mer drama før pause, for da Ben Clarkson ble spilt gjennom helt på tampen av omgangen, mistet kanskje en utrusende bortekeeper Murray hodet litt og handset utenfor 16-meteren i et panikkartet forsøk på å hindre Clarkson fri ferdsel mot mål. Dommeren hadde egentlig intet annet valg enn å vise ut Murray, og det var krise for et bortelag som ikke hadde noen reservekeeper på benken og dermed måtte sende en utespiller i mål. Siden vi allerede var på overtid ble han ikke satt på noen alvorlig prøve før dommeren blåste for pause på stillingen 2-2. De 102 tilskuerne hadde fått valuta for pengene så langt, og siden jeg først er inne på tilskuertallet, hadde jeg registrert at Steeton i ukene før hadde jobbet hardt for å trekke til seg supportere i Keighley. Blant annet har de hatt stand på et lokalt kjøpesenter der de også delte ut gratis sesongkort til barn, så man kan jo håpe at lokalbefolkningen etter hvert vil støtte mer opp om klubben.

De som hadde møtt frem ble i hvert fall underholdt også etter pause, og det gikk ikke lang tid gjestene var farlig frempå. En fantastisk takling fra stopper-debutant Macauley Haley måtte til for å hindre mulig baklengs, og i stedet var det hans debutant-kollega Blades som i omgangens tolvte minutt sendte Steeton i føringen etter at han var mål for et frispark som han omsatte i scoring. Drøyt ti minutter senere ble et innlegg stusset mot mål og gjestenes 'stand in keeper' fikk slått i stolpen, men Ben Clarkson var på pletten og satt inn returen til 4-2. Et kvarters tid før slutt var det nok avgjørelsen som falt da Andy Briggs ble spilt gjennom om økte til 5-2. Drøyt fem minutter før slutt sikret i hvert fall Henoc Mukendi seg matchballen da han noterte seg for hattrick ved å sette inn en retur etter at Steeton-keeperen hadde levert en kjemperedning. Det var nok fattig trøst, og gjestene virket innforstått med at det kun var et trøstemål.

En svært underholdende kamp endte da også 5-3, og snart satt jeg i baren og hørte Roy Mason & Co kommentere utvalgte resultater i FA Cupen. Jeg takket etter hvert for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte tilbake til Keighley sentrum via en annen vei enn tidligere. På vei til Keighley tidligere på dagen hadde konduktøren fortalt meg at den nevnte streiken betød at siste tog tilbake til Shipley denne dagen var klokka 19.00, men jeg rakk både et måltid på The Livery Rooms og en tur innom The Cavendish før den tid. Jeg bestemte meg dessuten for å ikke bli med helt tilbake til Shipley, men å hoppe av i Bingley for å sjekke ut noen puber der. Etter å ha vært innom både The Myrtle Grove, The Library Tap og Bingley Tavern & Ale House, lot jeg i stedet en lokalbuss frakte meg til Saltaire.

Det bragte frem noen minner fra mitt besøk hos Salts nesten nøyaktig et år tidligere, og siden jeg aldri kom så langt den gang, benyttet jeg nå anledningen til å sjekke ut mikropuben Cap and Collar. Videre liker jeg både fanny, ale og cider, så et herlig gjensyn med koselige Fanny's Ale & Cider House var på sin plass før jeg beveget meg videre til The Salt Cellar. Etter å ha spasert tilbake til Shipley lot jeg meg sannelig også friste til et glass på The Sun Hotel før jeg omsider fant ut at jeg hadde fått nok og at det var på tide å trekke seg tilbake. Riktignok var det lørdagskvelden, men det kom en dag dagen etter også, og den skulle i tillegg (og ikke spesielt overraskende) by på en god del reising.

 

English ground # 492:
Steeton v Atherton LR 5-3 (2-2)
North West Counties Division One North
Cougar Park, 25 August 2018
1-0 Ben Clarkson (15)
1-1 Henoc Mukendi (27)
1-2 Henoc Mukendi (30)
2-2 Aaron Hollindrake (40)
3-2 Liam Blades (57)
4-2 Ben Clarkson (68)
5-2 Andrew Briggs (75)
5-3 Henoc Mukendi (85)
Att: 102
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3

 

 

Dag 17: Søndag 26.08.2018: Romford v Baldock Town

Jeg merket at dagen før hadde bydd på en omfattende pub-til-pub-runde da jeg forlot Homeleigh Hotel litt før klokka åtte, men jeg hadde ikke tatt helt av, og etter en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Sir Norman Rae var jeg tilbake i tilnærmet god(?) gammel form. Etter at siste bit av black pudding hadde blitt stappet i gapet kunne jeg fortsette ned til Shipley jernbanestasjon for å sette meg på toget til Leeds. Etter et kvarter kunne jeg der unnagjøre et togbytte for å komme meg på 09.40-toget og unne meg litt mer søvn på veien ned til London Kings Cross. På veien hadde vi møtt på det varslede regnværet, og da jeg like før klokka tolv stakk hodet ut av Kings Cross-stasjonen og vurderte en rask røykepause, formelig sprutregnet det i den engelske hovedstaden.

Det samme var tilfelle ved Liverpool Street, der jeg med nød og neppe kom meg med 12.23-toget som skulle frakte meg så langt som til Basildon. Faktisk hadde denne dagen sørget for en del hodebry, og jeg avventet i det lengste med å ta en avgjørelse. Vel og merke hadde jeg allerede bestemt meg for en base i London-området da jeg ville forsøke meg på en mulig trippel der dagen etter (klok av skade valgte jeg denne gang å ikke engang vurdere Northern League og muligheter i nordøst), men jeg var åpen for å ta en omvei for å se kamp og deretter reise ned til London-traktene. To helger tidligere hadde jeg håpet på avansement i FA Cupen for Pickering Town fordi de i så fall ville ha hjemmekamp i den påfølgende runden som skulle spilles denne helgen, og jeg visste at sjansen var til stede for at de i så fall ville ha søndagskamp grunnet cricket.

Pickering vant da også, men ved nærmere ettertanke stilte jeg meg tvilende til om søndagskamp virkelig kunne være aktuelt når man i utgangspunktet skulle ha full runde i NPL dagen etter. Jaggu offentliggjorde ikke Pickering Town at FA Cup-kampen mot Colne så visst skulle spilles på søndag, men min begeistring var kortvarig da deres tweet snart ble slettet og spørsmål om dette ble ignorert som om uttalelsen aldri hadde kommet. De hadde nok forregnet seg, for slikt hadde nok gått i NCEL der de har spilt inntil opprykket i sommer, men NPL er visst langt mindre åpne for å flytte ligakamper av denne grunnen. Det endte i stedet med at kampen ble spilt lørdag, på banen til Scarborough Athletic, og det var ikke lenger like interessant.

Jeg satt igjen med en liste der eneste reelle alternativet vel var Cardiff Met i den walisiske toppdivisjonen, men deres hjemmebane ser så utrøstelig kjedelig ut at det egentlig fristet mer med fotballfri. Jeg valgte til slutt å gjøre en revisit ved å se Romford v Baldock Town i FA Cupen, blant annet fordi det var få og usle bilder jeg tok ved min forrige visitt til Rookery Hill, der Romford banedeler hos East Thurrock United, og blant annet fordi det var litt mer praktisk med tanke på at jeg tilfeldigvis hadde bestilt overnatting i...nettopp Romford. Et minutt eller to etter at klokka hadde passert ett kunne jeg stige av i Basildon og haste over til bussterminalen på motsatt side av veien. Herfra skulle jeg ha buss nummer 100, og etter at jeg hadde betalt for en returbillett brukte den et kvarters tid på å skysse meg ned til Corringham, der jeg takket sjåføren for turen og dristet meg ut i regnet.

Corringham har for lengst vokst sammen med og blitt en del av den større naboen Stanford-le-Hope, som har rundt 30 000 innbyggere. Vi befinner oss her uansett i den sørøstlige delen av grevskapet Essex - snaut fire norske mil øst for Charing Cross i den sentrale London, og omtrent to mil vest for Southend-on-Sea. Dette er jo en del av landet der store mengder londonere slo seg ned etter annen verdenskrig; ikke minst folk som flyttet ut fra Londons East End. I dag er det da også i stor grad en soveby der majoriteten arbeider i London. Ikke minst er det tilfellet etter at de to nærliggende oljeraffineriene ble lagt ned. Et av dem er imidlertid bygget om til en stor containerhavn. Dette er et stykke fra Romford, men det er altså her at Romford FC denne sesongen nå banedeler med East Thurrock United.

Heldigvis hadde regnet avtatt noe, men det var fortsatt heftig nok til at jeg var temmelig våt da jeg etter en fem minutters spasertur fra bussholdeplassen ankom Rookery Hill og kunne søke ly i klubbhuset på utsiden. I baren der fikk jeg meg en pint og tillatelse til å sette fra meg bagen i et hjørnet, før jeg kunne henge opp jakka og tørke litt. Det var fortsatt over en time til avspark og dermed foreløpig ingen grunn til å gå innenfor riktig ennå, men jeg benyttet en røykepause til å gå bort til inngangspartiet for å bytte £2 mot et eksemplar av dagens kampprogram. Jeg tilbød samtidig å betale meg inn mot et løfte om at karene der husket meg, og ytterligere £8 fattigere kunne jeg deretter returnere til min pint og bla litt i programmet.

Romford FC har en broket historie, og dagens klubb er faktisk den tredje i rekken av klubber som bruker dette navnet. Den originale klubben ble stiftet i 1876, og spilte i 1880/81-sesongen faktisk kvartfinale i FA Cupen (det var litt færre runder den gangen), men tapte der hele 0-15 for Darwen. Denne klubben ble i 1896 med i South Essex League, men interne stridigheter førte i 1909 til en splittelse og stiftelsen av den konkurrerende Romford United som til alt overmål ble en rival i South Essex League. Begge disse klubbene gikk imidlertid under nokså raskt, og en ny utgave av Romford FC ble stiftet i 1929. Denne utgaven flyttet inn på Brooklands Stadium og spilte seg opp i Isthmian League via London League og Athenian League. I 1948/49-sesongen var de foran 100 000 tilskuere tapende finalist i den prestisjetunge FA Amateur Cup da Bromley seiret 1-0 i den første Wembley-finalen av denne tradisjonsrike (men ikke lenger eksisterende) turneringen.

Etter at de i 1959 hoppet over til Southern League, vant de i 1967 denne ligaens toppdivisjon (som da var en av tre divisjoner som opererte på nivået rett under Football League). Klubben satset i det hele tatt mye på opprykk til Football League og gjorde betydelige investeringer i sitt stadion for å få innpass, men på en tid der dette skjedde via stemmegivning fra FL-klubbene (som gjerne vernet om sine egne) ble de stadig oversett. De hadde derfor havnet i stor gjeld som gjorde at de i 1975 måtte selge sin hjemmebane, og etter et par sesonger med banedeling gikk de konkurs i 1978 mens arbeidet på et nytt stadion så vidt hadde begynt. Det var først i 1992 at man blåste liv i klubbnavnet ved å stifte dagens klubb, og de tok plass i Essex Senior League.

Etter å ha banedelt hos Hornchurch og Ford United, flyttet de i 1996 inn hos Collier Row, og den sommeren slo de to seg sammen og tok navnet Collier Row & Romford. De spilte på Collier Row sin hjemmebane Sungate og tok deres plass i Isthmian League, men etter kun ett år endret de navnet tilbake til Romford FC. I 2002 rykket de ned fra Isthmian League til Essex League, og brukte sju sesonger på å returnere ved å vinne sistnevnte liga i 2009. På det tidspunktet hadde de året før forlatt Sungate-anlegget (der de hadde hatt en rekke problemer) for å banedele med Aveley. Deretter ble det fra 2012 banedeling hos Thurrock, men da det tidligere i år ble annonsert at Thurrock vil legges ned og Ship Lane selges, ble de igjen nødt til å flytte på seg. De har altså nå fått til en avtale med East Thurrock United.

Siden opprykket tilbake til step 4 i 2009 har klubben vært å finne i Isthmian League Division One North, der de med et par unntak har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen. Den beste plasseringen for den 'nye' klubben er 8. plassen i 2013, men så sent som i våres var de kun ett poeng fra jumboplassen og nedrykk. De hadde imidlertid fått en fin start på denne sesongen med en hjemmeseier 3-0 over Great Wakering Rovers som ble fulgt opp med poengdeling 1-1 borte mot Bury Town. Nå var det dog FA Cupen det dreide seg om, og gjestene var Baldock Town fra ett nivå under - nemlig Spartan South Midlands League Premier Division, der de er nyopprykket. Etter en tøff start med to tap hadde de tatt seg videre i FA Cupen ved å høvle over Ipswich Wanderers med 5-0 på bortebane, og nå kom de fra sin første trepoenger i SSML Premier etter hjemmeseier over Wembley.

Dagens kamp var faktisk et møte mellom to banedelere, for Baldock Town banedeler selv hos Arlesey Town. Jeg ble sittende å prate litt med et par av representantene som var ikledd klær med den tøffe Baldock Town-logoen, og en av disse ga uttrykk for at man forhåpentligvis kan flytte inn på nytt stadion i egen hjemby innen et år eller to. Lignende planer har jo også Boro (som Romford kalles) hatt en stund, og nå ser det endelig ut som om det kan skje noe også på den fronten. I den forbindelse må jeg si at jeg skulle gitt mye for å se dagens kamp på Romfords game hjemmebane Brooklands, som sies å ha gjort flere FL-klubber misunnelige (noen flere bilder her, her, her og her) og skal ha hatt en eventyrlig atmosfære når den var godt besatt, men det er nå lenge siden den siste kamp ble spilt der i april 1977.

Jeg har som nevnt tidligere besøkt Rookery Hill, men heller ikke den gang var det det 'ordentlige' hjemmelaget East Thurrock United jeg så i aksjon. Den oktober-dagen i 2011 var det nemlig det heftige Essex-derbyet Grays Athletic v Tilbury som sto på menyen, for Grays Athletic banedelte her på den tiden. Det hadde vært en heftig affære der det for øvrig var et massivt politioppbud man sjelden ser på dette nivået - grunnet voldsomme masseslagsmål i begge møter sesongen før, men som sagt var jeg alt for dårlig til å ta bilder (og de jeg tok var temmelig håpløse). Mens Romford akkurat har flyttet inn her, har East Thurrock United holdt til her siden anlegget sto ferdig i 1985, og til tross for nærheten til et tungt industrielt område har faktisk Rookery Hill et nokså landlig preg. Nå var det etter hvert på tide å igjen stikke hodet innenfor og forberede seg på avspark, og på vei ut av klubbhuset traff jeg også på groundhopperen Ian Beadle som hadde tatt turen fra Hull.

Hovedtribunen på Rookery Hill har en hovedtribune som står midt på den ene langsiden og har sitteplass for 160 tilskuere. Ellers er det hard standing som gjelder resten av denne langsiden, der man for øvrig også har plassert flere brakker som brukes til forskjellige ting som matutsalg, kontorer, klubbsjappe etc. To av dem er til og med stablet oppå hverandre. På motsatt side virket det som om det hadde skjedd ting siden mitt forrige besøk, og East Thurrock United har jo også klatret litt i systemet siden den gang. Nå har man her to sittetribuner - en på hver banehalvdel. Her har man også laglederbenkene, og det gjør at innbyttere og lagledere må krysse banen for å ta plass der. På kortsiden Manorway End er det kun hard standing, mens Church End har to små og litt snodige ståtribuner som gir tak over hodet for et lite antall tilskuere.

Om man ser mot sistnevnte kortside kan man se hvor den har sitt navn fra, for i bakgrunnen kan se den lokale kirken St. Mary the Virgin som flott bakteppe. Det er på denne langsiden at Romford har satt opp en liten klubbsjappe, og der betalte jeg ågerprisen £5 for en pin til min samling (jeg følte meg temmelig snytt når Ian senere fortalte at han hadde blitt avkrevd £3, til tross for at det var en noe annen design). Det visste jeg dog foreløpig intet om da jeg tok en kikk på lagoppstillingene og så lagene komme ut i regnværet og gjøre seg klare til avspark. Romford startet friskt, og allerede i kampens fjerde minutt hadde kaptein Danny Cossington en heading som smalt i tverrliggeren, før de beleiret Baldock-feltet og hadde et par skumle dødballer. Var det divisjonsforskjellen som viste seg?

Neida, gjestene kom snart mer med, men det var mot spillets gang at de tok ledelsen i det 13. minutt. Det startet med en glimrende takling på midtbanen av Lewis Barker, og endte med at Kim Forsyth ble spilt gjennom og sendte ballen forbi Romford-keeper Rhys Hughes og i mål via den bortre stolpen. Forsyth kunne like etter doblet ledelsen med en heading fra kloss hold, men keeper fikk med nød og neppe reddet. I det 19. minutt hadde Romford fått et frispark, og det jeg allerede hadde sett av Kurt Smiths venstrefot gjorde at jeg skjerpet oppmerksomheten da han la ballen til rette. Godt valg, for han sendte ballen rundt muren og inn i bortre hjørne til 1-1. Romford tok igjen kommandoen, men hverken Roddy Lemba, Kurt Smith eller Ernest Okoh traff mål fra gode posisjoner. I stedet gjenopprettet Baldock nesten sin ledelse da Kim Forysth steg til værs og vant hodeduellen med Romford-keeperen, men Boro-forsvarer Nick Reynolds kom seg tilbake og klarerte inne på streken.

Drøyt fem minutter før pause fikk hjemmelaget straffespark da dommeren mente at Greg Akpele ble lagt i bakken med ufine midler. Kurt Smith druset ballen i det ene hjørne mens Baldock-keeper Adam Harpur gikk motsatt vei, og lagene gikk til pause på stillingen 2-1. I de to første minuttene etter pause hadde Romford to kjempesjanser til å øke ledelsen, men etter dette skjedde det noe med vertene som lot gjestene ta over. Harry Holland headet utenfor fra god posisjon, men et drøyt kvarter ut i omgangen sørget Liam Kenna for 2-2 ved å styre inn et innlegg. Etter dette var det rett og slett en forestilling som så ut til å gå mot uavgjort om omkamp, men i det nest siste ordinære minutt pekte dommeren igjen på straffemerket da Akpele gikk i bakken. Det virket nokså billig fra min posisjon og Baldock-folket var i harnisk, men Roddy Lemba tok uansett ansvar nå når Kurt Smith hadde blitt byttet ut, og sørget for at Romford vant 3-2 på dramatisk vis foran det som skal ha vært 98 tilskuere.

Det hadde heldigvis sluttet å regne, og etter å ha hentet bagasjen traff jeg igjen på Ian Beadle på bussholdeplassen da han skulle ha samme buss. Etter returen til Basildon tok jeg farvel med ham da han gikk for å ta toget mens jeg valgte å unne meg en pint på The Beehive. Det ble også til et måltid på The Moon on the Square før jeg omsider kom meg til Romford med toget - via et togbytte i Upminster. Jeg hadde betalt £50 for to netters overnatting ved Travelodge Romford Central; noe de to sjarmerende jentene i resepsjonen påpekte var et kupp. De fikk snart sjekket meg inn, og etter å ha installert meg dro jeg en tur for å sjekke ut en pub jeg ikke fikk tid til å teste ved mitt opphold i Romford to ukers tid tidligere. Etter en kort busstur ble det med det ene glasset ved Gidea Park Micropub, og etter å også ha vært innom The Ship tok jeg toget den ene stasjonen tilbake til Romford, der jeg tok kvelden tidlig etter en svipptur innom The Bull. Det var tross alt en ny lang dag i vente - og den skulle by på hele tre kamper.

 

Revisit:
Romford v Baldock Town 3-2 (2-1)
FA Cup, Preliminary Round
Rookery Hill, 26 August 2018
0-1 Kim Forsyth (13)
1-1 Kurt Smith (19)
2-1 Kurt Smith (pen, 40)
2-2 Liam Kenna (62)
3-2 Roddy Lemba (pen, 89)
Att: 98
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £5

 

(Innlegget ble redigert 04.10.18 18:35)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
10.10.18 17:58

Del 7 fra den store august-turen, og samtlige tre 'akter' finner denne gang sted på en og samme dag:

27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United 
27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet 
27.08.2018: Barkingside v Southend Manor 

 

Dag 18: Mandag 27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United

Siste mandag i august er ensbetydende med Bank Holiday Monday, og det igjen betyr tidlig avspark i et par ligaer, slik at det åpnet for muligheter for dobler og noen ganger også en og annen trippel. Etter at jeg to sesonger på rad har brent meg på å satse på kamper i nordøst for deretter å bli offer for mange Northern League-klubbers åpenbare besettelse med å endre kamptidspunktet fra 11.00 til meningsløse 13.00 på kort varsel og med manglende informasjon, var jeg nå tilbake i London-området der man i hvert fall kan stole litt mer på at klubbene holder seg til det opprinnelige kamptidspunkt. Med avspark kl. 11.00 i Southern Combination og 11.30 i Combined Counties League, var det flere muligheter for å kombinere en av disse med en av 15.00-kampene høyere opp i pyramiden.

Jeg bestemte meg til slutt for å starte dagen med kamp hos AFC Hayes for deretter å besøke Slough Town, og en kveldskamp i Essex Senior League betød at jeg også kunne få med meg en revisit hos banedelende Barkingside. Siden jeg hadde base i Romford, var sistnevnte på veien 'hjem', så jeg bestemte meg for å gå for denne trippelen. Med smørbrød fra Tesco satt jeg meg på 08.53-toget fra Romford inn til London Liverpool Street, og jeg valgte derfra en rute hvor tubens Central Line fraktet meg til Northolt - via et bytte ved White City. Siste etappe før første kamp gikk med buss 90, og med en times tid til avspark ankom jeg kamparenaen der de ikke virket å være klare for besøkende riktig ennå.

AFC Hayes hører ikke overraskende hjemme i Hayes-området. Dette er en by som over årene har blitt spist opp av stor-London, og i dag er den som en drabantby helt vest i London - rundt to mil vest for Charing Cross. Hayes har i seg selv rett i underkant av 100 000 innbyggere, og er selv et resultat av fem mindre landsbyer som gjennom årene vokste sammen. Tradisjonelt hørte Hayes til det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, men har siden 1965 sortert under Great London, der den ligger i bydelen Hillingdon. Hayes er ellers kjent som tidligere hovedkvarter for plateselskapet EMI, og noen vil kanskje ha byttet ved stasjonen Hayes & Harlington på sin vei til eller fra Heathrow Airport som ikke ligger altfor langt unna.

Det var dog fotballen jeg hadde kommet for, og Farm Park ligger tilbaketrukket fra veien i et rolig område i den nordlige utkanten av selve Hayes-området. Da jeg ankom og stakk hodet innom klubbhuset som ligger på utsiden, var det jeg senere mistenkte var klubbformannen den eneste til stede der han var i full sving med støvsugeren. Han beroliget med at jeg ikke hadde gått feil, og la til at baren muligens ville være åpen til klokka 12 eller til pause. Med det gikk jeg videre opp til inngangspartiet på baksiden og fikk etter hvert betalt de £6 som ble avkrevd i inngangspenger. Snart kom også karen med kampprogrammene priset til £1, og snart kunne jeg bla litt i et eksemplar mens jeg ventet på at det skulle dra seg mot kamp. Det var fortsatt en stund til avspark, men jeg fikk også slått i hjel litt tid med en trivelig prat med en person fra hjemmeapparatet.

Det var først i 1974 at klubben ble stiftet som en Sunday League-klubb under navnet Brook House, og de startet opp helt nede i Hayes & District Sunday League Division Seven(!). I 1982 hoppet de over til ordinær 'lørdagsfotball', men etter to sesonger i South-West Middlesex League var de i 1984 med å stifte Middlesex County League. Ytterligere fire år frem i tid tok de plass i Spartan League, der de etter én sesong ble flyttet opp i ligaens Premier Division. Da Spartan League i 1997 slo seg sammen med South Midlands League og stiftet dagens Spartan South Midlands League, spilte Brook House der frem til 2004 da en andreplass var nok til å få rykke opp til Isthmian League. Etter to sesonger hoppet de i 2006 over til Southern League der de tok plass i Division One South & West, og i 2007 tok de dagens navn AFC Hayes.

9. plassen våren 2009 står fortsatt som deres bestenotering i ligaen, og da de fra sommeren 2010 ble flyttet sidelengs over til Southern League Division One Central, var de stort sett fast innslag på nedre tabellhalvdel frem til jumboplassen og det påfølgende nedrykket til step 5 i 2015. Siden den gang har de spilt i Combined Counties League Premier Division, og der har de hittil fortsatt med plasseringer på nedre halvdel av tabellen. Denne sesongen hadde de foreløpig også startet med 1-0-3, der den eneste seieren hadde kommet borte mot Spelthorne Sports, og de hadde også allerede blitt slått ut av FA Cupen med tap for Hellenic League-Lydney Town. Dagens motstander var CB Hounslow United, som noen har tippet som en mulig utfordrer til å kjempe i det øvre sjikt av tabellen, men som sto med 1-1-2 etter fire runder.

Det skal ha vært i 1982 at klubben flyttet inn på Farm Park, og flomlysene ble i hvert fall innviet i 1992 med vennskapskamp mot Chelsea. Dette var før storklubbene ble langt mer opptatt av å reise kloden rundt for å øke sin markedsverdi på andre kontinenter i forbindelse med treningskamper, men for de navngjetne gjestene den gang var en Neil Shipperley som noen kilder hevder selv skal ha spilt for Brook House. Hans far Dave var i hvert fall trener der i 1990-årene. Uansett er Farm Park i dag som fremstår noe slitent men ligger fint til i et grøntområde med bekken Yeading Brook som renner forbi på utsiden. Man kommer inn i det ene hjørnet, og kortsiden her har et overbygg som strekker seg store deler av kortsiden av gir tak over hodet til stående tilskuere - og en ansamling av vedlikeholds-utsyr og -maskiner, verktøy og skrot.

På langsiden sett til høyre herfra har man først en brakke som åpenbart huser klubbkontorer, garderober og en luke for matutsalg. Bortenfor har man et lite bygg med toaletter, før man kommer til anleggets største tribune. Dette er en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten som står midt på langsiden, og bortsett fra dette er det hard standing som gjelder ned mot bortre kortside, der det er mer (og utelukkende) hard standing. Det er det også mye av på bortre langside, der den eneste tribunen er en bitteliten ståtribune som også er av den prefabrikerte varianten. Under en rask ordveksling med en kar som tydeligvis også fungerte som banemann, gikk det tydelig frem at AFC Hayes også er plaget med ubudne gjester som bedriver vandalisme på banen deres, for han bannet og svertet over at plageåndene igjen hadde vært på ferde i løpet av natten. Det dreier seg om rever som graver opp deler av banen.

Angående dagens kamp ga han ellers uttrykk for at de hittil hadde hatt en del marginer mot seg og til dels vært uheldige, men han var samtidig klar på de ikke på noen måte hadde forventninger om å kjempe i toppen, og at en snarlig retur til step 4 heller ikke engang var noe tema. Manager Alan Galloway og hans team hadde i programmet tatt til orde for å forby ordet 'unlucky' innad i spillergruppen og understreket at de måtte se seg selv i speilet og starte å omsette alle sjansene de visstnok hadde skapt. Jeg skulle i løpet av formiddagen få en viss forståelse for hva han mente. Min samtalepartner fortalte meg ellers at jeg skulle kunne skaffe meg en pin til min samling i klubbhusets bar i pausen, før han var behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene så jeg fikk tatt en kikk og avbildet de.

Det hjalp meg blant annet å identifisere Harry Carter som min tidligere samtalepartner hadde vært glad for å ha tilbake i aksjon etter at han tydeligvis hadde vært ute en stund, og han markerte seg tidlig som drivkraften i det meste AFC Hayes skapte offensivt. Det var også han som etter et drøyt kvarter spilte gjennom Sekani McCalmon som ble felt like utenfor gjestenes 16-meter. Carter la ballen til rette og sendte den deretter i mål helt borte i det ene hjørnet uten at Hounslow-keeper Rhys Forster kunne lastes. Dermed 1-0, og hjemmelaget fortsatte å styre kampen mens gjestene ble løpende mye mellom og ikke fikk til sitt spil når de fikk låne ballen. Carter var etter 25 minutter nære på med et skudd som sneiet stolpen, og fem minutters tid før pause spilte han gjennom McCalmon som avsluttet langt utenfor fra god posisjon.

Helt på tampen av omgangen ble nok et frispark løftet inn i Hounslow-feltet av Harry Bishop, men headingen Matt Kaczmarek gikk like utenfor. Dermed 1-0 til pause, og en fullt fortjent ledelse til hjemmelaget. Selv ilte jeg ned til klubbhuset for å unne meg dagens første glass og samtidig forhøre meg om en pin til min samling. Der hadde de nå åpnet, og det var et koselig lokale, men det hyggelige kvinnemennesket bak disken som mente at de var der et sted var tilsynelatende ikke i stand til å finne de, slik at jeg ble bedt om å returnere etter kamp. Jeg var påpasselig med å tømme glasset tidsnok til at jeg kom meg igjen på banen til spillerne var tilbake utpå gressmatte og dommer Fabio Roque på nytt kunne blåse i gang.

Etter pause var det gjestene som kom best i gang, og de skapte problemer for Hayes med gode løp på kantene. Et slikt angrep endte med et innlegg inn i feltet der en bortespiller gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Triantafilos Skapetis tok ansvar, og i omgangens fjerde minutt utlignet han til 1-1. Snuoperasjonen kunne vært et faktum da Mathew Riggs skjøt like over, men det vertene tok igjen grep og burde gjenopprettet ledelsen da Omar Hassan skjøt over mål fra god posisjon. Det var tydelig at AFC Hayes først og fremst manglet en målscorer, og det fikk vi nok et bevis på da McCalmon helt på tampen hadde en god sjanse men bortekeeper Forster fikk slått ballen utenfor stolpen slik at lokaloppgjøret endte med 1-1 og poengdeling foran det jeg hadde talt meg frem til å være 63 tilskuere men som senere ble bekreftet å være 56 (jeg må ha regnet med noen klubbrepresentanter).

Jeg hadde ikke all verdens tid om jeg skulle rekke 13.24-bussen videre ned til Hayes & Harlington stasjon, så jeg forlot nokså raskt åstedet og lot pin være pin da jeg droppet svippturen innom klubbhuset for i stedet å gå rett til bussholdeplassen noen få meter nede i veien. Der sto allerede en annen groundhopper og ventet på bussen, og det skulle vise seg at han hadde valgt seg de samme to kampene jeg skulle starte denne dagen med. De tidlige avsparkene i Combined Counties League (og for den saks skyld også Southern Combiantion) hadde igjen vist seg praktisk for oss groundhoppere, og da jeg snart gikk av bussen og steg på 14.00-toget som frakte meg til Slough, kunne jeg se konstatere at kampen hos AFC Hayes hadde vært en fin start på dagen.

 

English ground # 493:
AFC Hayes v CB Hounslow United 1-1 (1-0)
Combined Counties League Premier Division
Farm Park, 27 August 2018
1-0 Harry Carter (17)
1-1 Triantafilos Skapetis (pen, 49)
Att: 56
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

 

Dag 18: Mandag 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg satt meg på 14.00-toget fra Hayes & Harlington for å la jernhesten frakte meg de ti minuttene vestover til Slough. Etter å ha sett AFC Hayes v CB Hounslow med tidlig avspark som min første av tre kamper denne dagen, skulle altså turen gå videre til kamp to, og jeg valgte kampen som bød på den enkleste og raskeste reiseveien - nemlig Slough Towns hjemmekamp i Conference Premier, der motstanderen Dulwich Hamlet nok ville sørge for en aldri så liten hipster-invasjon i Slough. Toget var i rute, og ti over to kunne jeg spankulere ut av Slough stasjon og lange ut langs Stoke Road i retning av klubbens nye stadion Arbour Park.

Slough er en by som ligger helt øst i grevskapet Berkshire, nesten helt inne ved stor-Londons vestligste bydeler. Vi befinner oss her drøyt tre mil vest for Charing Cross i sentrale London, en halv mil nord for fasjonable Windsor, og snaut tre og en halv mil øst-nordøst for Reading. Innbyggertallet i Slough skal faktisk ha passert 150 000, og byen er en av de mest flerkulturelle i hele Storbritannia. Mange av innbyggerne jobber i byer som London og Reading, men Slough er selv faktisk den britiske byen utenfor London der flest multinasjonale selskaper har etablert sitt UK-kontor. Næringsparken Slough Trading Estate skal også være Europas største næringspark med én privat eier, og den skal alene stå for over 17 000 arbeidsplasser. Slough har gjerne hatt et frynset rykte, men det har i hvert fall skjedd en storstilt oppgradering av sentrumsområdet de siste årene. Bortsett fra tidligere togbytter var dette faktisk min første visitt i byen.

Turen fra jernbanestasjonen til Arbour Park ble av Google Maps anslått til å ta et snaut kvarter til fots, men der jeg langet ut tilbakela jeg distansen på ti minutter og tok meg tid til å knipse noen bilder av anleggets ytre før jeg gikk for å betale meg inn. Med røykfri arena var det bare å ta noen siste trekk før jeg stilte meg i kø med en gruppe Dulwich-hipstere og punget ut £13 for å få passere gjennom telleapparatene. På innsiden var det bare å fiske frem ytterligere £2 for et eksemplar av dagens (meget gode) kampprogram. Deretter kunne jeg kikke meg raskt rundt på klubbens nye hjemmebane før jeg satt kursen for baren øverst på hovedtribunen. Fortsatt var det over en halvtime til avspark, så jeg hadde tid til å få meg litt føde - både fast og flytende.

Slough Town har en historie som strekker seg tilbake til 1890, da klubbene Swifts, Slough Albion og Young Men's Friendly Society slo seg sammen for å stifte Slough FC. De spilte i ikke lenger eksisterende ligaer som Southern Alliance (sammen med blant annet Tottenham Hotspur) og Great Western Suburban League, og søkte seg senere til Isthmian League. Da Wycombe Wanderers i 1921 i stedet ble foretrukket, tok Slough i stedet plass i Spartan League. I årene før den annen verdenskrig ble de kastet ut av sin daværende hjemmebane The Dolphin Stadium som av eieren hadde blitt solgt, og etter en periode med banedeling hos Maidenhead United slo de seg sammen med klubben Slough Centre for å kunne returnere til hjembyen under navnet Slough United. Det skulle imidlertid ikke være siste gang i klubbens delvis kompliserte historie at de støtte på slike problemer.

Etter krigen var klubben ikke lystne på å fortsette i Spartan League, og de var i stedet en av drivkreftene som førte til at en gruppe utbrytere stiftet den nye Corinthian League - noe som ga klubben deres kallenavn 'The Rebels'. Kort etter bestemte de to samarbeidsklubbene seg for å skulle lag igjen, og tidligere Slough FC fortsatte nå under dagens navn Slough Town. I 1951 vant de Corinthian League, men denne ligaen var historie da den i 1964 i realiteten ble 'spist opp' av sin feeder-liga Athenian League. Heller ikke denne ligaen eksisterer lenger, men Slough Town vant ligatittelen der i både 1968, 1972 og 1973, og den siste av disse titlene ble fulgt opp av opprykk til Isthmian League. I 1973 spilte de seg også frem til finalen av FA Amateur Cup, men i det som skulle bli nest siste utgave av den prestisjetunge turneringen tapte de Wembley-finalen med 0-1 for Walton & Hersham.

Det var også det året Slough Town flyttet inn på sin forrige hjemmebane Wexham Park, som nå dessverre ligger brakk og forfaller et annet sted i byen. Uansett spilte The Rebels seg raskt opp i Isthmian League sin toppdivisjon, og de vant Isthmian-tittelen i både 1981 og 1990, hvorav den siste av disse to titlene ble belønnet med opprykk til Conference (som på den tiden som kjent kun opererte med én divisjon). Femteplassen i 1993 står nok som klubbens bestenotering i ligaen, men etter fire sesonger rykket ned igjen. De returnerte umiddelbart med en andreplass, men etter tre nye sesonger fant eierne ut at de ikke lenger var villige til å finansiere spill i Conference, og til tross for en åttendeplass i 1998 ble de derfor flyttet ned igjen i Isthmian League, og dette var starten på en nedtur som endte med ytterligere nedrykk i en 2007/08-sesong der klubben etter å ha blitt flyttet over i Southern League endte nest sist i Southern League Division One South West.

Samtidig hadde klubben i 2002 sett seg nødt til å selge Wexham Park, og det nå var samling i bånn for en hjemløs klubb som banedelte hos Windsor & Eton (og senere hos Beaconsfield SYCOB), men flere ganger feilet de i playoff etter gode sesonger. De var først i 2015 at det løsnet med semifinaleseier over Rugby Town og finaleseier over Kettering Town - begge på bortebane - og mens arbeidet hadde startet på deres nye stadion hadde de sikret seg opprykk til step 4. Våren 2017 avsluttet de sin første sesong på Arbour Park ved å igjen ta seg til playoff, og selv om der der måtte se seg slått av Leamington i semifinalen, slo de tilbake et år senere. Forrige sesongs tredjeplass i Southern League Premier ble nemlig fulgt opp med hjemmeseier over Kettering Town i playoff-semifinalen, og finalen borte mot Kings Lynn Town ble vunnet 2-1 etter at Manny Williams scoret seiersmålet i det 89. minutt.

Opprykket til Conference South kronet en sesong der de også kopiere sin bestenotering i FA Cupen ved å ta seg til andre ordinære runde for åttende gang. Belønningen ble TV-kamp, og da var det tross alt kanskje ingen voldsom tragedie at Rochdale ble for sterke. Etter opprykket hadde de hittil startet Conference South-tilværelsen med 2-2-2 på sine første seks ligakamper, og skulle nå opp mot et Dulwich Hamlet som på sin side sto med 1-1-4 så langt. Dette var også et møte mellom de to klubbene som rykket opp via playoff fra henholdsvis Southern League Premier og Isthmian League Premier, for i våres lyktes det endelig også for Dulwich Hamlet etter tre strake sesonger med playoff-exit - inkludert to strake finaletap. Dulwich Hamlet har jo nå selv blitt hjemløse og spiller sine kamper på erkerival Tooting & Mitcham United sin hjemmebane Imperial Fields. Akkurat det er jo noe Slough Town vet et og annet om.

Som nevnt hadde jo allerede klubben opplevd dette tidligere da de i 2003 også måtte forlate Wexham Park som de året før hadde sett seg nødt til å selge. Da de sommeren 2016 kunne flytte tilbake til hjembyen og innta Arbour Park, var det altså etter 13 år i eksil. På det tidspunktet var fortsatt anlegget ikke helt ferdigstilt, men nå har klubben fått en praktisk og funksjonelt sett fin hjemmebane hjemme i Slough. Fra utsiden har langsiden med hovedtribunen en viss egenart, men som med de fleste nye og moderne anlegg oser det ikke akkurat av karakter på innsiden, og Arbour Park føltes for meg først og fremst sterilt og ga meg assosiasjoner til et slags 'byggesett'. Det hjelper heller ikke at man selvsagt har valgt å gå for kunstgress, men som sagt er det naturligvis et glimrende og funksjonelt anlegg for en klubb som selvsagt er sjeleglade for å være tilbake i hjembyen.

Om Wexham Park selv i sin nåværende tilstand skaper mer begeistring hos undertegnede, ligger faktisk Arbour Park nærmere sentrum og jernbanestasjonen. Hovedtribunen er bygget opp mot midten av bygget som dominerer den ene langsiden, der man som nevnt har inngang til blant annet baren øverst på tribunen. Midt på bortre langside står ytterligere en sittetribune, mens det på de to kortsidene er ståtribuner som fremstår identiske. De strekker seg begge i hele banens bredde og har noen metalltrinn man kan stå på. Et av trekkene jeg faktisk likte ved anlegget var at man i enden av baren har en veranda der man kunne sette seg ut med sine forfriskninger og skue utover banen, men naturligvis skulle det vise seg at folk ble jaget inn herfra og verandaen stengt da det nærmet seg avspark. Typisk!

Ved siden av baren der oppe er det også et matutsalg, og mens jeg tygget på litt mat derfra gikk jeg ut og ned fra tribunen for å sjekke ut klubbsjappa som jeg nok syntes var noe av det bedre ved anlegget. Bortenfor den ene enden av det nevnte bygget som dominerer denne langsiden hadde mange av supporterne samlet seg i en sone der det var utendørs servering av mat og drikke - også alkohol, og mens jeg gikk forbi der traff jeg også på Dulwich-supporteren Mishi som vel også er en slags groundhopper selv om han gjerne benekter det selv. Da han hørte at jeg hadde tenkt meg videre til Ilford for å se Barkingside spille kveldskamp uttrykte også han interesse for dette, men først skulle hans egne helter i sving, og etter å ha hørt ham uttrykke håp om borteseier benyttet jeg anledningen til å smette utenfor for å ta en røyk før avspark. Man fikk nemlig i det minste gå ut og inn så lenge man fikk stempel, så det var da i hvert fall noe.

Da lagene inntok banen bet jeg meg merke i en noe spesiell detalj, for det viste seg at Dulwich-klubben ikke bare stilte med utelukkende 'fargede' aktører, men det inkluderte nemlig også både innbytterne og hele apparatet på laglederbenken. Jeg forsøkte i ettertid å tenke etter hvorvidt det også hadde vært tilfelle da jeg så Dulwich Hamlet borte mot Chelmsford City tidligere på denne turen, men dette er nok første gang jeg har sett dette. Uansett var det hjemmelaget som startet best, og både Lee Togwell, James Dobson og Louie Soares hadde tidlig muligheter mens gjestene slet med å komme seg inn i kampen. Lange innkast fra Guy Hallis skapte ved flere anledninger hodebry for de tilreisende, og et av disse ble ved knapt halvspilt omgang headet like over av Ben Harris. Hamlet måtte vente over en halvtime før de fikk sin første sjanse ved Nyren Clunis, og i stedet var det Slough som fortsatte å skape sjanser, men det var målløst halvveis.

Jeg benyttet pausen til å ta en ny tur opp i baren, og en prat med en Slough-supporter var nærmest som å høre en reprise av da Mishi hadde gitt uttrykk for at sesongens ambisjoner først og fremst er å etablere seg i divisjonen. Representantene fra de to klubbene virket også samstemt i synet på hvem som bør ha favorittstempelet, og begge pekte umiddelbart på et nyopprykket og knallhardt satsende Billericay Town som de siste sesongene har hatt et budsjett som kun kan beskrives som aldeles vanvittig for nivået de har spilt på (dette var jo få dager før Ricay-eier Glenn Tamplin bestemte seg for å legge ut klubben for salg). Woking ble også nevnt som en favoritt, mens ingen av de to altså ville gå ut med noe voldsomt ambisiøst mål for sine respektive klubber.

Slough-supporteren også hadde påpekt at klubben etter hvilen måtte begynne å sette sjansene sine, og da jeg fra baren så at kampen igjen ble sparket i gang, gikk det kun 20-25 sekunder før ballen lå i Hamlet-nettet. Gjestene ble tatt på senga da Perry Coles spilt gjennom Louie Soares som sendte ballen forbi Hamlet-keeper Preston Edwards og i mål til 1-0. Ti minutter senere var vi like langt da Anthony Cook la inn og Afolabi Akinyemi fikk en altfor enkel jobb med å stange inn utligningen til 1-1. De 1 010 tilskuerne så at hjemmelaget deretter hadde en god periode der de kunne og nok burde ha avgjort kampen. James Dobson utnyttet en forsvarsfeil men klarte ikke å overliste keeper Edwards, og da The Rebels etter en times tid fikk ballen i nettet var linjemannen gledesdreper. Soares hadde stusset en lang ball videre til Perry Coles som skjøt i mål, men Hamlet ble altså reddet av en linjemann som sett fra min posisjon gjorde en klar feil i den situasjonen.

I stedet tok gjestene nesten ledelsen da Akinyemi få minutter senere skjøt i stolpen, men deretter var både Coles, Ben Harris og Dobson (to ganger) frempå for Slough. Det ville seg imidlertid ikke, og Dulwich Hamlet tok etter hvert over og avsluttet sterkt. Med rundt fem minutter igjen av ordinær tid falt avgjørelsen da gjestenes Ashley Carew i et forsøk på avslutning sleivsparket ballen slik at den falt perfekt til rette for lagkamerat Nyren Clunis som satt inn 1-2. En irritert Slough-keeper Jack Turner måtte for annen gang plukke ballen ut av nettet, og selv om hans lagkamerater presset på for en utligning mot slutten, endte det med borteseier 1-2 og dermed rosa hipster-jubel. Slough-folket vil nok på sin side ha irritert seg over misbrukte sjanser.

Etter det siste fløytestøtet gikk jeg temmelig raskt mot Slough stasjon for å komme meg med 17.11-toget inn til London Paddington. Jeg hadde nå sett to kamper så langt denne dagen, men skulle jo altså få med meg en tredje og siste kamp på motsatt side av den britiske hovedstaden, så det var bare å komme seg av gårde med kurs østover. Besøket hos Slough Town og ved Arbour Park hadde kanskje ikke besørget full og uhemmet begeistring hos en kresen kar som undertegnede, men det er i hvert fall utvilsomt fint å se at The Rebels er tilbake i hjembyen. Jeg skulle gjerne hatt tid til å stikke innom Wexham Park for å sjekke ståa ved deres gamle hjemmebane, men det får eventuelt bli en annen gang, for nå hadde jeg nok med å komme meg tilbake til jernbanestasjonen for å komme meg med toget jeg hadde blinket meg ut.

 

English ground # 494:
Slough Town v Dulwich Hamlet 1-2 (0-0)
Conference South
Arbour Park, 27 August 2018
1-0 Louis Soares (46)
1-1 Afolabi Akinyemi (56)
1-2 Nyren Clunis (86)
Att: 1 010
Admission: £13
Programme: £2
Pin badge: £3

 

 

Dag 18: Mandag 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor

Dagen hadde allerede bydd på to kamper da jeg forlot Slough Towns nye hjemmebane Arbour Park, men jeg hadde en tredje og siste kamp på programmet. Man må jo utnytte det faktum at Bank Holiday Monday byr på slike muligheter, og selv om jeg hadde vært litt avventende til hvorvidt jeg ville ta med denne tredje kampen som var en revisit til Barkingside (som banedeler hos Ilford), ble det når valget av base omsider falt på Romford naturlig å også få med seg Barkingside-kampen på vei 'hjem' siden det ikke var langt derfra. Nå var det bare å komme seg med 17.11-toget inn til London Paddington og krysse metropolen på min ferd østover. På tuben var det et skikkelig freakshow denne ettermiddagen, og jeg mistenker at årsaken var 'sirkuset' som er Notting Hill Carneval.

Mens en stor gruppe med utskudd var involvert i omfattende håndgemeng inne i vognene kunne jeg heldigvis hoppe av ved Liverpool Street og fortsette videre østover med toget som gikk noen minutter over seks. Etter et drøyt kvarter steg jeg av på stasjonen Seven Kings, en liten spasertur fra flerbruksanlegget Cricklefield Stadium. På veien dit hadde jeg planlagt en innlagt vanningspause ved puben The Cauliflower, men den virket ikke bare stengt men rett og slett nedlagt. Derfor fortsatte jeg ned til kveldens kamparena, der jeg med omtrent en time og et kvarter til avspark kunne betale meg inn med £5 som faktisk også inkluderte et eksemplar av kveldens kampprogram. Det er ingen dårlig deal!

Dette var som nevnt en revisit da jeg en desember-dag i 2015 så Barkingside v Haringey Borough her, og også den gang var det snakk om en kveldskamp som avsluttet en trippel. Allerede noen år før dette besøkte jeg imidlertid også Barkingsides tidligere hjemmebane Oakside. Det var i april 2011 at jeg første gang stiftet kjennskap med klubben og så de være vertskap for daværende Bethnal Green United (nå Tower Hamlets FC). Klubben hadde allerede på det tidspunktet solgt sin hjemmebane til Redbridge, og selv om slike som undertegnede vel egentlig fortsatt ser på det som banen til Barkingside, flyttet de i det herrens år 2014 ut for å banedele med Ilford her ved Cricklefield Stadium.

Ilford er en by som i løpet av årene har blitt spist opp av øst-London og som nå er administrasjonssenter for bydelen Redbridge i det nordøstlige London. Ilford-området hadde ved siste folketelling drøyt 165 000 innbyggere, og vi befinner oss her rundt halvannen mil nordøst for Charing Cross i sentrale London. Historisk sett var Ilford et landlig tettsted i Essex, beliggende langs den viktige ferdselsåren mellom London og Colchester. Byen vokste raskt etter jernbanens ankomst i 1839, og ble altså raskt spist opp av London. Ilford er fortsatt et viktig kommersielt senter i øst-London. En dose ubrukelig kuriosa får være at Ilford er det eneste stedet i Storbritannia der det er funnet en komplett mammut-skalle. For øvrig kan det legges til at Barkingside er et område like nord for Ilford, og som også tilhører bydelen Redbridge.

Jeg nevnte at Cricklefield Stadium er et flerbruksanlegg der Ilford FC nå er det egentlige hjemmelaget, og denne klubben har selv en svært komplisert historie som vi ikke skal gå altfor mye inn på denne gang. Det kan dog nevnes at dagens klubb, stiftet i 1987, kun er en etterkommer av en tidligere klubb med samme navn som var en storhet i amatør-fotballens glansdager. Denne klubben slo seg i 1979 sammen med Leytonstone og stiftet Leytonstone/Ilford som meget enkelt forklart (for den detaljerte versjonen er virkelig forvirrende) er en slags forgjenger til dagens Dagenham & Redbridge. Men nå var det uansett Barkingside som var hjemmelag denne kvelden, så vi lar Ilford-historikken ligger til en passende anledning, og konstaterer i stedet bare at Cricklefield ikke er så aller verst til tross for å være et friidrettsstadion.

Adkomsten til anlegget går gjennom et område med bygninger som tilhører et eller annet slags akademi. I enden av denne lille blindveien ligger Cricklefield Stadium, hvis inngangsparti er på den ene flanken av nærmeste langside - rett ved siden av bygget som huser diverse kontorer, garderober etc. På innsiden, foran dette bygget, er der klassisk åpen ståtribune (terracing) som strekker seg bortover til en flott og klassisk ståtribune som står midt på langsiden og byr på sitteplasser. Bortenfor denne er det mer terracing nedover mot bortre kortside, der det ikke er noen tilskuerfasiliteter. På motsatt kortside har man derimot mer terracing som her følger kurven rundt hele svingen og fortsetter over på bortre langside, der det midt på er et lite overbygg som gir tak over hodet til de stående tilskuerne. Litt synd med løpebanene, men sammenlignet med lignende anlegg er Cricklefield Stadion ikke blant de verste.

Barkingside FC ble stiftet i 1898 og spilte sine første år i lokale ligaer som Ilford League og Walthamstow League, før det etter krigen ble spill i London League og Greater London League. I 1987 tok de plass i Spartan League, og denne ble i 1997 vunnet i den siste sesongen før den ligaen slo seg sammen med South Midlands League for å stifte dagens Spartan South Midlands League. Sistnevnte ble også vunnet i 1999, men klubben hadde på denne tiden et ønske om å bytte over til Essex Senior League. Da det daværende reglementet visstnok ikke tillot slike sideveis forflytninger i pyramiden, løste klubben dette på temmelig drastisk vis med å trekke seg fra SSML og ta en sesongs pause fra fotball før de med suksess søkte seg til Essex Senior League.

Over de neste 13 sesongene var det ofte å finne på øvre del av tabellen, men det endte gjerne med en rekke tredje- og fjerdeplasser, før en 2. plass i 2013 viste seg godt nok til å få sjansen til opprykk til step 4. Den takket de ja til, men deres tre sesonger i Isthmian League Division One North kan nok ikke sies å ha vært noen gedigen suksess. 20. plassen (av 24) i debutsesongen ble bestenotering, for sesongen etter var de avhengige av benådning for å unngå nedrykk - et nedrykk som uansett fulgte et år senere, da de våren 2016 endte som nest-jumbo og måtte returnere til Essex Senior League. Foreløpig har de ikke vært i nærheten av å utfordre i kamp om opprykk og eventuell retur til step 4.

Det er nok ikke så mange jeg klubber jeg har besøkt der inntrykket av at én mann er så til de grader viktig for klubben har vært så sterkt som ved mine besøk hos Barkingside, og den imponerende mannen er Jimmy Flanagan. Han er både formann, klubbsekretær og rett og slett en altmuligmann som synes å ta seg av det aller meste i klubben. Første gang jeg så ham ved mitt besøk til Oakside var han i full sving med å pumpe opp baller før kamp, og ved mitt første besøk til Cricklefield løp han frem og tilbake mellom forskjellige arbeidsoppgaver som formenn i Premier League eller Football League sannsynligvis ikke engang er klar over at må gjøres. Likevel har Jimmy innimellom sine plikter ofte tid til å slå av en liten prat med de fremmøtte, og da jeg fikk noen ord med ham kunne han også bekrefte at klubben nå ser for seg banedelingen her som en langsiktig løsning.

Spøkefullt uttrykte han håp om at jeg kunne bringe litt hell slik at det kunne løsne offensivt, og da jeg snart satt oppe i baren i det nevnte byggets 2. etasje og kikket i programmet, var det lett å se hvorfor. Klubben hadde nemlig startet med å spille uavgjort i samtlige tre ligakamper hittil, og sto utrolig nok fortsatt med målforskjellen 0-0! Til alt overmål hadde de også spilt 0-0 i FA Cup-oppgjøret mot Leyton Athletic, før omkampen på bortebane endte med tap 0-3 og exit for en klubb som nå altså fortsatt hadde tilgode å score etter fem kamper hittil i sesongen! Man kan vel trygt si at det ikke akkurat luktet noe målorgie. Bortelaget denne kvelden var Southend Manor som selv sto med 1-0-2 etter sine tre første ligakamper.

Som vanlig er når Barkingside har sine kveldskamper på slike dager, hadde det dukket opp en del groundhoppere, og det var flere kjente fjes innom baren der jeg nå var opptatt med å bla meg gjennom noen solide bunker med gamle programmer. Jeg klarte selvsagt ikke å motstå fristelsen, og det var med en pose på 15-20 programmer at jeg etter hvert gikk ned fra baren og inn igjen på banen. På vei dit stakk jeg hodet innom luka med matservering i enden av den nevnte bygget, rett ved inngangspartiet, og fikk meg således litt vomfyll mens jeg ventet på avspark i min tredje og siste kamp for dagen.

 

Barkingside har nok med sin måltørke savnet spissen Roddy Lemba som etter forrige sesong forsvant til Romford, og som jeg tilfeldigvis så score et sent vinnermål som sendte Romford videre i FA Cupen dagen før, men denne kvelden så det tidlig ut som om de klarte seg uten ham da de tok ledelsen allerede i kampens andre minutt. Euan Taylor-Reid vant ballen på midtbanen og sendte en lang ball opp mot Jerry Jairette som headet ned til Bobby Sears, og broren til tidligere West Ham-spiller Freddy Sears gjorde sendte vertene i føringen med sitt første mål for klubben. Enkelt og greit! Barkingside dominerte, og både Jairette, Mark Frostick og Callum Matthews hadde muligheter før Southend Manor plutselig slo tilbake med en heading fra Lee Delf som smalt i tverrliggeren.

Like etter doblet i stedet Barkingside ledelsen etter en skikkelig brøler av Manor-keeper Lewis Catling. Han bommet rett og slett på et tilbakespill, og hans sleivspark ble snappet opp av Mark Frostick som satt ballen i mål. Omgangen var så vidt over halvspilt, og det så lyst ut for The 'Side som ledet 2-0, men gjestene kjempet seg stadig mer inn i kampen og tok mot slutten av omgangen over initiativet ute på banen. De spilte seg også frem til noen gode muligheter før pause, og den største kom da Charlie Bunns helt på tampen så sin avslutning reddet på streken av Side-forsvarer Aaron Hunwicks. Dermed sto det fortsatt 2-0 til pause, og hjemmefolket hadde nok troen på at man nå skulle kunne hanke inn sesongens første tre-poenger.

Etter at pause-forfriskninger var inntatt kunne vi se Southend Manor fortsette presset, og jeg ble noen minutter stående å småprate litt med en groundhopper som driver en video-blogg. Idet jeg beveget meg litt videre passerte jeg Flanagan som kunne fortelle at det offisielle tilskuertallet var 82, og et øyeblikk senere stønnet han oppgitt da et innlegg tolv minutter ut i omgangen endret retning og datt ned hos Rhys Fatt som reduserte til 2-1. Kort etter burde vertene gjenopprettet tomålsledelsen, og undertegnede var ikke den eneste som var overbevist om at Bobby Sears hadde fått ballen over streken, men dommeren var ikke enig. En tilsvarende situasjon på motsatt banehalvdel fulgte, og Rhys Fatt følte seg snytt, men han fikk likevel sitt andre for kvelden tjue minutter ut i omgangen da han lobbet inn 2-2 over Side-keeper Mikel Breckenridge.

Det var liten tvil om at det nå var gjestene fra Southend som hadde hatt initiativet etter pause, men nå jevnet det seg litt ut igjen og begge lag så ut til å gå for de tre poengene. Vertene hadde en kjempesjanse til nettopp det da innbytter Jacob Dingli nesten kronet sin debut med scoring, men hans avslutning traff tverrliggeren. Med rundt fem minutter igjen av ordinær tid var det i stedet de gule og svarte gjestene som slo til, og Mohamed Kargbo hadde marginer med seg da han slo tunnel på en hjemmespiller, dro av en annen og sendte ballen i bue rundt keeper Breckenridge og i mål i det bortre hjørnet. Man kunne ikke annet enn å applaudere, men for Barkingside sin del var det liten tid å gjøre det på, og det rant ut i sanden slik at de gikk på sesongens første tap da de endte med 2-3 som sluttresultat.

Flanagan & Co var naturligvis skuffet etter det som tross alt var en imponerende snuoperasjon av bortelaget, men jeg ønsket lykke til og takket for meg. Jeg valgte å spasere forbi Seven Kings stasjon og fortsette videre til fots til Goodmayes, der jeg nemlig planla en tur innom puben The Bridge House rett ved siden av sistnevnte stasjon. Dette var faktisk dagens første pub-besøk, men det skulle uansett ikke bli altfor langvarig, for jeg passet på å nokså raskt komme meg tilbake til Romford med et av togene. Det hadde vært en lang dag med hele tre kamper på menyen, og ikke minst hadde jeg en grytidlig start og meget lang reise foran meg morgenen etter, så det var greit å komme seg i seng og få seg litt søvn.

 

Revisit:
Barkingside v Southend Manor 2-3 (2-0)
Essex Senior League
Cricklefield Stadium, 27 August 2018
1-0 Bobby Sears (2)
2-0 Mark Frostick (24)
2-1 Rhys Fatt (57)
2-2 Rhys Fatt (66)
2-3 Mohamed Kargbo (85)
Att: 82
Admission: £5
Programme: Included

 

(Innlegget ble redigert 10.10.18 18:02)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
10.10.18 18:05

Vi følger umiddelbart opp med del 8 - som er nest siste del - fra foreløpig siste tur:

28.08.2018: St. Just v West Cornwall 
29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community 
30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves 

 

Dag 19: Tirsdag 28.08.2018: St. Just v West Cornwall

Etter mandagens trippel hadde jeg heldigvis kommet meg i seng i noenlunde rimelig tid, før allerede et par minutter før 05.30 våknet jeg av alarmen og rakk et morgenstell før jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet og trasket til Romford stasjon for å sette meg på 06.21-toget. Jeg hadde en lang reise foran meg ned til Cornwall, og i den forbindelse hadde det ikke vært helt ideelt å våkne opp i den østlige utkanten av London når togene dit ned går fra London Paddington, men etter å ha tatt tuben fra Liverpool Street til Paddington ville jeg kunne sove mer når jeg satt meg på 07.30-toget. Noen smørbrød ble kjøpt inn før jeg tok plass på dette toget til Penzance, og etter at denne frokosten hadde litt satt til livs, sovnet jeg ganske raskt.

Jeg våknet sånn halvveis og registrerte så vidt at vi stoppet i Plymouth, og kort etter våknet jeg til skikkelig idet vi krysset Tamar Bridge som betød at vi var i ferd med å forlate Devon og ta oss inn i Cornwall på andre siden av elven Tamar. Jeg hadde fått rundt tre og en halv time med ekstra søvn, men fortsatt var det godt over halvannen time igjen ned til Camborne, der jeg hadde booket overnatting. Litt før klokka ett hadde jeg gått av i Camborne og var ved hjelp av apostlenes hester på vei til Vyvyan Arms der jeg hadde betalt £30 for kost og losji. Det var egentlig fortsatt litt tid igjen til innsjekking, så jeg slo meg ned med en pint mens jeg ventet. Jeg overnattet også her da jeg i mai besøkte Carharrack, og i likhet med den gang kom stedets landlady og annonserte at jeg kunne få sjekke inn før glasset var halvtomt.

Det var godt nytt, for det ga meg muligheten til å nå et tidligere tog videre, og jeg fikk etter hvert også tid til en svipptur innom Red Jackets Tavern på vei tilbake til togstasjonen. Derfra skulle jeg ha 14.21-toget videre helt ned til Penzance - den sørvestlige endestasjonen på det engelske tognettet. Noen vil kanskje huske at jeg i januar hadde en lang reise helt ned til St. Just som dessverre endte med bomtur da kampen der ble avlyst etter at jeg hadde ankommet St. Just og sjekket inn. Nå skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å se de i aksjon på Lafrowda Park, og det var blant annet prisnivået i St. Just denne dagen som gjorde at en base der ble valgt bort til fordel for Camborne. Slik er det vel på denne tiden av året der nede, men denne gang var været også langt bedre slik at jeg ikke fryktet en ny avlysning.

Toget ned til endestasjonen Penzance tok tjue minutter, og for å nå St. Just som ligger enda lenger vest, trenger man buss herfra. Jeg hadde nå imidlertid god tid til å sjekke ut et par puber i Penzance; noe jeg ikke hadde tid til ved forrige korsvei, som hittil var mitt eneste besøk i byen. Det hadde jeg derfor tenkt å bøte litt på nå, og jeg hadde blinket meg ut puben Lamp & Whistle, men det viste seg at den ikke åpnet før senere den ettermiddagen. Derfor fant jeg i stedet frem til The Longboat, og etter et glass Strongbow Cloudy Apple gikk turen videre til One and All. Ved The Crown fikk jeg til og med servert dagens første Rattler før jeg omsider gikk for å ta 16.20-bussen til St. Just. Atlantic Coaster-bussen med nummer A17 i panna tok sin tid med å dukke opp, men kom omsider slik at jeg fikk betalt £6,60 for en returbillett. Bussturen til St. Just tok rundt 25 minutter.

St. Just er en liten by som ligger omtrent kilometer vest for Penzance, med havet som nærmeste nabo i vest; i et område som har status som såkalt Area of Outstanding Natural Beauty (det gjelder jo for så vidt rundt 1/3 av hele Cornwall). Mange vil si at grevskapet Cornwall i seg selv er en utpost, men St. Just er en virkelig utpost i så måte, og det skal være fastlands-Storbritannias vestligste by. Den har nemlig status som town, men innbyggertallet i selve byen skal ikke være mer enn rundt 2 000. St. Just har i likhet med mange andre samfunn i Cornwall lange tradisjoner innen gruvedrift, der man har gravd etter kobber og ikke minst tinn. Til tross for skuffelsen over avlysning hadde mitt forrige besøk gitt inntrykk av en koselig liten by,

Den gang hadde jeg overnattet ved The Wellington, som er en av fire puber som ligger rundt byens torg, men første stopp var nå The Commercial siden det var den eneste St. Just-pub jeg ikke fikk avlagt en visitt den gang. Der ble det mer deilig Rattler, og det ble det sannelig også på The Wellington Hotel da jeg måtte inn for å se om den sjarmerende jenta som hadde servert meg på nyåret også var der nå. Det var hun ikke, men jeg merket uansett at Rattler raskt går til hodet på en stakkar, så det var greit å komme seg ned til Lafrowda Park der det tross alt skulle spilles en fotballkamp. Etter å ha fått litt frisk luft på den korte spaserturen ned til dagens kamparena, var jeg klar for kamp, og med en snau time til avspark så jeg snart at det nå var langt mer aktivitet enn hva tilfellet var sist gang jeg hadde befunnet meg her.

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om St. Just AFC, men de er åpenbart stiftet i 1894, og de var i 1959 med å stifte Cornwall Combination. Der befinner de seg faktisk fortsatt, og de vant denne ligaen i 1962, før de senere har blitt nummer to ved seks anledninger (sist gang i 2005). Det ser rett og slett ut som om de er svært tilfreds med den trygge tilværelsen i Cornwall Combination, som nå befinner seg på step 8 i non-league pyramiden og er en av feederligaene til South West Peninsula League. Med klubbens geografiske plassering kan man jo godt forstå at en klatring i pyramiden vil kunne by på utfordringer som nok ikke frister voldsomt. Jeg tenker da selvsagt spesielt på økt reisevei og -utgifter. Slik er det her nede i det vestlige Cornwall, som er en virkelig utpost i fotball-England.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen gjettekonkurranse om hvor lenge klubben har brukt Lafrowda Park som sin hjemmebane, men den ligger i hvert fall idyllisk til med Atlanterhavet som bakteppe. På en klar dag skal man herfra kunne være i stand til å se helt til Isles of Scilly. Det tilsynelatende nye klubbhuset ligger i hjørnet der man kommer inn, og det er på langsiden bortenfor dette at man finner det som er av tribunefasiliteter. Et nokså slitent overbygg lener seg inntil en minst like falleferdig murvegg og gir tak over hodet til de som ser kampen herfra. Foran dette har man laglederbenkene, og rundt anlegget for øvrig er man henvist til å stå rett på gresset uten tak over hodet. Jeg liker personlig Lafrowda Park og vil hevde at det slitne overbygget rett og slett oser av karakter, men dette er selvsagt arenaer for de spesielt interesserte, og sannsynligvis ikke for den jevne fotball-fan som synes dagens moderne PL/FL-stadioner er fantastiske greier.

Det ingen inngangspenger som ble avkrevd, og naturlig nok heller intet program trykket opp til dagens kamp, men i klubbhusets lille trivelige bar fikk jeg lesket strupen mens jeg samtalte litt med et par representanter for hjemmelaget. De to hadde liten tro på at The Tinners skal kunne kjempe i toppen, der de utropte klubber som Perranporth, St. Day og Penryn Athletic til favoritter. Selv hadde de startet med 2-1-2 på sine fem ligakamper hittil, men kom nå fra to strake storseire, og toppscorer Jack Willis hadde notert seg for ikke mindre enn åtte nettkjenninger på de tre siste kampene - inkludert hattrick i begge de to siste kampene. Jeg holdt de derfor som favoritter mot et West Cornwall som sto uten poeng etter sine fem første kamper, og som også hadde gått på til dels stygge tap.

Dette er en fin tid på året for å se midtukekamper også i ligaer som ikke ofte har det grunnet mangel på flomlys, og heldigvis skulle min tur til 'verdens ende' denne gang belønnes med kamp. Det hadde åpenbart ikke vært noen selvfølge, for jeg hørte nå at bortelaget West Cornwall - som faktisk hører hjemme rett ved Camborne, der jeg nå hadde base - en stund i forveien hadde forsøkt å få kampen utsatt grunnet vansker med å få spillerne helt ned til St. Just en tirsdagskveld. I de forbindelse får jeg bare takke West Cornwall for at de faktisk valgte å stille i stedet for å ta en 'Taunton Town' og utebli (i motsetning til Southern Leagues bruk av silkehansker med Taunton-klubben) ville nok uansett Cornwall Combination ha slått hardere ned på dette med bøter og poengtrekk, slik de har vist allerede denne sesongen.

Cornwall Combination er nok for tiden min favoritt-liga på step 8 av engelsk non-league, men jeg stusset over at Carharrack lå som jumbo uten poeng og med en horribel målforskjell. Dette er en klubb som de siste sesonger har kjempet i toppen, og som så sent som i 2017 vant denne ligaen. Da jeg for noen måneder siden hadde et herlig besøk ved deres Howard Beauchamp Recreation Ground på tampen av forrige sesong, var det lite som vitnet om en klubb i krise, og i stedet var det irritasjon over at de følte seg tvunget til å trekke sin søknad om opprykk til SWPL etter at FAs inspektør hadde påpekt at garderobene var en smule for små. St. Just-folket kunne redegjøre for hva som har skjedd siden dette, for manageren forlot i sommer klubben til fordel for Penryn Athletic og tok med seg bortimot rubb og rake av spillere.

Nå var det imidlertid St. Just og West Cornwall det dreide seg om, og under en tidligere røykepause hadde jeg kommet i prat med dommeren som tydeligvis ikke var ukjent med groundhoppere, for etter at jeg innrømmet å tilhøre den grupperingen, spurte han uoppfordret om jeg ville ha en kikk på lagoppstillingene før jeg i det hele tatt rakk å spørre. Da han deretter blåste i gang kampen var det vertskapet som snart tok kommandoen og skapte de fleste sjansene, men et West Cornwall som var kledd i nærmest selvlysende oransje drakter holdt foreløpig stand og hadde selv et par skumle kontringer. Jeg hadde hatt den imaginære lorgnetten spesielt rettet mot Jack Willis, og det var omsider han som etter 25 minutter fikk hull på byllen og sørget for at de grønnkledde vertene gikk til pause med 1-0.

Det var ikke ufortjent, men det hadde ikke vært noen maktforestilling av typen vi skulle få se etter hvilen. Gjestene kollapset nemlig i annenomgangen, og allerede i dens fjerde minutt doblet Callum George ledelsen til 2-0. Kun fire minutter senere måtte bortekeeper Ryan Barnes igjen plukke ballen ut av nettet, og det skulle mot slutten av kampen bli temmelig stygt for gjestene. Med tjue minutter igjen sto det 4-0 etter at Jack Willis hadde notert seg for hattrick for tredje kamp på rad. Ingen dårlig prestasjon! Bortelaget lekket ytterligere noen mål mot slutten, og det endte til slutt med overbevisende 7-0 etter at Jack Willis scoret fire av målene og også Stuart Nicholls og Tom Mannering tegnet seg på scoringslista. De tilreisende var nok glad for å høre sluttsignalet, men de skal som sagt ha ros for å ha møtt opp.

Min lange reise til St. Just hadde denne gang blitt belønnet med kamp, og som en av 35 tilskuere fikk jeg også se litt nettsus. Kampen hadde startet noe senere enn opprinnelig planlagt, så etter å ha måttet stresse tilbake til bussen idet man gikk over på tilleggstid, kom jeg meg med nød og neppe med bussen tilbake til Penzance. Siden sulten hadde begynt å melde seg, hoppet jeg av ved Wetherspoons-puben The Tremenheere der jeg fikk litt mat i skrotten. På vei til jernbanestasjonen fikk jeg også omsider stukket innom Lamp & Whistle som nå hadde åpnet (det hadde de gjort like etter at jeg satt kursen mot St. Just), lykkelig uvitende om kaoset som nå rådet ved Penzance jernbanestasjon.

Da jeg like etter gikk dit ned så jeg straks at ikke alt var som det skulle, for grupper av turister omkranset de stakkars ansatte som forsøkte å gi informasjon. Det var store problemer et eller annet sted lenger opp på den såkalte Cornish Riviera-linja, og alle tog var enten innstilt eller sterkt forsinket. De ansatte kunne ikke engang fortelle når man kunne regne med å komme seg herfra, og 21.45-toget befant seg fortsatt ikke på perrongen da klokka passerte ti. I det fjerne kunne man etter hvert skimte et tog på vei inn til Penzance, og dette ble etter hvert til en forsinket 22.10-avgang som jeg ble med tilbake til Camborne. Der skulle jeg igjen ha en grytidlig start dagen etter, men ved ankomst Vyvyan Arms unnet jeg meg likevel et siste glass i puben der, og gikk til sengs med løfter om at husfruen skulle stå opp tidlig og ordne en frokost jeg kunne ta med meg på toget.

 

English ground # 495:
St. Just v West Cornwall 7-0 (1-0)
Cornwall Combination
Lafrowda Park, 28 August 2018
1-0 Jack Willis (26)
2-0 Callum George (49)
3-0 Jack Willis (53)
4-0 Jack Willis (71)
5-0 Stuart Nicholls (81)
6-0 Jack Willis (86)
7-0 Tom Mannering (90+1)
Att: 35
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

 

Dag 20: Onsdag 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community

Om jeg hadde hatt en lang reise dagen før, må det samme kunne sies om ferden jeg hadde foran meg denne onsdagen da jeg for andre dag på rad slepte meg opp av senga før klokka var seks. Rundt kvart over seks gikk jeg ned trappa på Vyvyan Arms i Camborne for å slenge fra meg nøkkelen på bardisken, og der ble jeg møtt av husfruen som hadde holdt ord og sto klar med varme smørbrød. Etter å ha sjekket ut og spasert til Camborne jernbanestasjon tok jeg plass på 06.46-toget som jeg skulle være med så langt som til Birmingham, og så snart frokosten hadde blitt satt til livs tok jeg sjansen på å unne meg litt mer søvn. Det var tross alt over fem timer opp til Birmingham New Street, og jeg sov helt til vi forlot Tiverton Parkway. Jeg våknet av at en kar som hadde kommet på der slo seg ned i nabosetet, og registrerte at toget nå var helt fullt.

Dette var starten på en trivelig samtale med det som viste seg å være en Exeter City-fan som hadde måttet avbryte en ferie i Ilfracombe for å toge til Birmingham New Street og møte sin sønn som hadde blitt syk og sendt hjem med tog fra en skoletur oppe i Cumbria. Med hyggelig selskap gikk den turen til Birmingham nokså raskt, og etter Bristol Parkway hadde også trengselen avtatt slik at det igjen virket som om Cross Country drev skyss av passasjerer og ikke kveg. På Birmingham New Street hadde jeg en halvtimes tid å vente på neste tog, men jeg brukte tiden godt til både røykepause og innkjøp av en lunsj. Dagens andre tog-etappe tok snaut halvannen time, og omtrent idet klokka slo to sto jeg på perrongen på Manchester Piccadilly. Jeg var imidlertid fortsatt ikke fremme ved min destinasjon.

Under planleggingen av turen registrerte jeg tidlig at Littletown sto oppført med hjemmekamp denne dagen, og siden jeg en stund har ønsket meg et besøk der, valgte jeg raskt å gå for den. Overnatting ble derfor booket i Dewsbury som syntes å være en ok base når både logistikk og pris ble vurdert. Men nok en gang skulle det bli stukket alvorlige kjepper i hjulene for mine planer om Littletown-besøk. Det er slett ikke første gang jeg har planlagt besøk ved deres Beck Lane for deretter å bli offer for avlysninger og omberamminger, og da alt endelig lå til rette på årets påsketur, ble jeg jaggu offer for voldsomme forsinkelser på tognettet som gjorde at jeg ikke ville rekke frem i tide. Noen vil kanskje (eller kanskje ikke) huske at jeg den gang måtte hoppe av i Doncaster og få gå for en god plan B med besøk hos Brodsworth Welfare.

Denne gang visste jeg god tid i forveien at heller ikke det fjerde (eller var det sågar det femte?) forsøket på å besøke Littletown skulle krones med suksess. Allerede før avreise fra Norge hadde jeg nemlig merket meg at kampen mot Wakefield City hadde forsvunnet fra terminlista på klubbens FA Fulltime-side. Jeg foretak meg da ingen i håp om at den skulle dukke opp igjen, men det hadde åpenbart blitt flyttet. Det var uansett et par gode alternativ i nærheten, ikke minst et par kamper i samme liga (West Riding County Amateur League), så også etter en vurdering noen dager i forkant valgte jeg å beholde basen i Dewsbury og gå for kamp hos Lower Hopton siden det ikke var annet som fristet nok til å anse pengene som tapt.

Derfor var det fortsatt med beryktede Dewsbury som destinasjon at jeg tok 14.17-toget videre fra Manchester Piccadilly, og etter en foreløpig siste etappe på drøyt 45 minutter kunne jeg noen minutter over tre stige av jernhesten i Dewsbury - etter bortimot åtte og en halv time på reisefot. Jeg orienterte meg raskt frem til Wellington Tavern der jeg hadde betalt £25 for kost og losji, og fikk raskt sjekket inn. Nå var det bare å komme seg av gårde igjen om jeg skulle få noe ut av dagen, og etter en tidlig middag med pizza på Wetherspoons-puben The Time Piece beveget jeg meg tilbake til stasjonen for å sjekke ut puben The West Riding som er tilknyttet Dewsbury stasjon. Den viste seg også å være vel verdt et besøk, og jeg ble sittende å kose meg der til jeg fant det for godt å komme meg til Mirfield med 16.39-toget.

Det var kun snakk om et par stasjoner og en tur på 6-7 minutter før jeg hoppet av i Mirfield. Dette er en by som skal ha et innbyggertall på rundt 19 000, og som altså ligger i grevskapet West Yorkshire - omtrent midt mellom Dewsbury i øst-nordøst og Huddersfield i sørvest. Mirfield er blant annet hjembyen til både skuespiller Sir Patrick Stewart og syklisten Brian Robinson som var første brite til å vinne en etappe i Tour de France. Utbyggingen av kanal-nettverket rundt Calder Canal bidro til gode vilkår for tekstilindustrien som en gang florerte i området. Lower Hopton er for øvrig nå en del av Mirfield som ligger på sørsiden av jernbanelinja, og inngår nok sammen med noen nærliggende grender i det nevnte innbyggertallet.

På vei til kamparenaen Woodend Road valgte jeg meg den koselige puben The Flowerpot som stoppested og åsted for en aldri så liten strupe-lesk. Etter å ha fulgt Calder Road langs elven Calder, dreide jeg etter hvert inn den Woodend Road, og om denne veien i starten var en smal og humpete vei, var det rett og slett en kjerrevei som snart tok av mot venstre der veien delte seg og et lite skilt på en stolpe pekte meg i riktig retning med klubbens navn. Like der oppe i enden av denne 'krøtterstien' så jeg noen av spillerne parkere sine biler på utsiden, og hjemmelaget hadde i hvert fall møtt frem da jeg ankom med en drøy halvtime til avspark klokka 18.00. Bortelaget DRAM Community fra Huddersfield hadde imidlertid fortsatt ikke vist seg, men jeg hadde ingen bange anelser da jeg slo meg ned klubbhuset med forfriskninger fra den noe spartanske baren.

Det er slett ikke mye jeg kan fortelle om Lower Hopton AFC. Faktisk kan jeg ikke engang berette når klubben ble stiftet eller hva de gjorde før de i 1968 tok plass i West Riding County Amateur League. Det jeg imidlertid kan fortelle er at de har spilt der siden den gang, og at de våren 2017 vant denne ligaen for første gang etter 49 års medlemskap. Denne ligaens fremtid har jo vært meget usikker, og så sent som etter forrige sesong var det snakk om en mulig sammenslåing med West Yorkshire League (begge disse har hatt sin toppdivisjon på step 7 - altså nivå 11) som mange hevder er bedre drevet, og også at West Riding County League ville miste sin step 7-status. Fusjonen ble ikke noe av i denne omgang, men WRCAL har jo også blitt betydelig redusert de siste årene, fra å ha fire divisjoner til fjorårets to og nå kun én etter at flere klubber i sommer hoppet over til nevnte West Yorkshire League.

Noen klubber vegret seg muligens for å gjøre dette fordi de da hadde måttet ta plass lavere ned i West Yorkshire League, men flere tok steget (slik som f.eks Salts), og West Riding County Amateur League har blant annet erstattet noen av disse med klubber (og reservelag) som tidligere spilte i dens lavere divisjoner. Derfor forventet mange at denne sesongen ville by på en veldig ujevn liga der noen av klubbene som har blitt flyttet opp vil gå på et og annet stortap. Jeg har jo selv tidligere blitt offer for flere episoder i denne ligaen der bortelag ikke har klart å stille lag, og det blir neppe bedre etter sommerens hendelser. Kanskje går det uansett mot slutten for West Riding County Amateur League? Skjønt det har jo egentlig ikke jeg noen forutsetning for å synse rundt, men jeg var nå i hvert fall klar for kamp.

Det manglet bare et bortelag, og gjestene fra Huddersfield hadde fortsatt ikke ankommet da klokka passerte 18.00 og kampen skulle vært i gang. Først noen minutter etter planlagt kampstart kom den første gruppen av bortespillere og -ledere, og dommeren som jeg hadde slått av en liten prat med hadde nå bestemt at ny kampstart var klokka 18.30 slik at gjestene skulle få varme opp litt. Da også bortelaget hadde fått orden på sysakene og skriblet ned sin lagoppstilling, fikk jeg tatt en kikk også på listen over deres utvalgte takket være en stresset DRAM-leder som nok ikke hadde hatt den mest optimale oppladningen. Man får kanskje nøye seg med å fastslå at det er mye rart man skal oppleve i denne ligaen. Nå var i hvert fall begge lagene tils stede og klare for kamp, slik at det skulle bli en fotballkamp denne kvelden også.

Jeg skal ikke engang forsøke å gjette meg frem til hvor lenge Woodend Road har vært hjemmebane for Lower Hopton AFC, men for de som er vant til PL/FL-stadioner vil den i hvert fall fremstå som en meget spartansk bane. Jeg likte meg dog her, og til tross for nærheten til Mirfield ligger den faktisk veldig landlig til - eller man får i hvert fall følelsen av det. Det er ikke noe inngangsparti man må forsere som sådan (det var gratis inngang, og ikke overraskende intet program), men man kommer inn i det ene hjørnet der klubbhuset ligger tilbaketrukket fra banen. Rundt hele banen står man på bar bakke, og alt av fasiliteter for tilskuere er å finne på bortre langside. Det består av et eneste overbygg som er bygget i en liten gress-skråning, og herfra har man god oversikt over det som skjer ute på gressmatta. Foran dette overbygget står en av laglederbenkene, mens den andre står på motsatt langside.

Kun et par minutter var spilt når vertene fikk en enorm dobbeltsjanse, og DRAM-keeper Craig Roberts måtte varte opp med flotte redninger. Roberts holdt like etter på å slå ballen i eget mål, og skulle virkelig få kjørt seg utover i kampen. Med tjue minutter passert begynte Lower Hopton virkelig å sette inn støtet, og sjanser ble produsert på løpende bånd. James Heeley sendte et frispark rett i tverrliggeren, og kort etter hadde Bobby Evans en dobbeltsjanse der DRAM-keeperen igjen leverte glimrende blokkeringer. Han ble overlistet da James Heeley var alene gjennom og sendte ballen forbi ham, men den gikk også hårfint til side for mål. På tampen av omgangen ble ballen lagt tilbake til Josh Cooper som fra god posisjon så sin avslutning bli stoppet av en beinparade fra Roberts.

Vertene burde ledet med flere mål og kunne vært halvveis til tosifret etter første omgang, men det utrolig nok var det fortsatt målløst til pause. Etter hvilen tok det imidlertid ikke mer enn et drøyt minutt før hjemmelaget fikk hull på byllen etter en corner. Den ble stusset videre, og Adam Stephenson headet inn 1-0. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da det rundt fem minutter ut i omgangen tok full fyr i teltet. Etter nok en situasjon inne i DRAM-feltet barket to av deres spillere sammen, og de to lagkameratene var snart i full slåsskamp. Her var det ikke bare dytting og knuffing, og det var nesten surrealistisk å se de to lange ut skikkelige slag mot hverandre. Da man omsider fikk skilt de to kamphanene ble begge belønnet med direkte rødt kort av dommeren, og met ett var bortelaget redusert til ni spillere.

Umiddelbart var Lower Hopton frempå ved Josh Cooper som styrte ballen like utenfor, men kun minutter senere ble ledelsen doblet da et frispark ble slått inn i feltet der Adam Salm styrte inn 2-0. Vertene stormet i angrep gang på gang, men fortsatte å brenne sjanser samtidig som DRAM-keeperen vartet opp med noen fenomenale redninger. Adam Stephenson kunne i denne perioden alene scoret hattrick, men banens beste var for meg DRAM-keeper Roberts. Med et kvarter igjen fikk også gjestene sin første sjanse da Nosie Ndlouv tvang frem en redning fra en hittil arbeidsledig Jeremy Travers i Lower Hopton-målet. Da vertene omsider fikk sitt tredje mål med fem minutter igjen, var det i form av et langskudd fra Alex Barnes. Rett fra avspark reduserte faktisk Nosie Ndlouv til 3-1, men på overtid mistet gjestene ballen i eget forsvar slik at Alex Barnes kunne servere innbytter Leigh Miller som hadde en enkel jobb med å sette inn 4-1.

Foran det jeg talte meg frem til å være 41 tilskuere endte det da også 4-1 - en seier som strengt tatt burde vært langt større. Jeg hadde uansett hatt en trivelig tidlig aften ved Woodend Road da jeg forlot åstedet og trasket ned kjerreveien tilbake mot stasjonen. Jeg valgte å stikke innom Navigation Tavern for en lynrask halv pint før jeg satt meg på 20.39-toget tilbake til Dewsbury, der jeg igjen måtte en tur innom The West Riding. Kanskje har det noe med demografien i Dewsbury å gjøre, men bortsett fra denne gode puben er pub-landskapet der noe begrenset. To av pubene jeg hadde planlagt å sjekke ut hadde vist seg å være stengt, selv om en lokal bekjent hevdet at en de fortsatt skulle være i drift, så jeg returnerte snart til min base ved Wellington Tavern da dette tross alt er en pub.

Mitt lokale bekjentskap hadde advart om at det var temmelig tvilsomt klientell her, og selv om jeg raskt så hva han mente, hindret ikke det meg i å kose meg med et par glass. Det var i hvert fall bedre enn hans tips om byens Wetherspoons-pub, og hans andre pub-tips ville kreve en spasertur gjennom det beryktede Savile Town! Jeg hadde ikke til hensikt å forsere en sharia-kontrollert «ikke-gå sone» og risikere steining som en 'vantro', så jeg ble på Wellington Tavern til de stengte serveringen. Deretter var det bare å bite i det sure eplet og innse at den siste pinten måtte inntas på Wetherspoons-puben The Time Piece siden de var eneste pub som nå var åpen. Det ble med det ene glasset der, før jeg litt før midnatt trakk meg tilbake etter en lang dag på farten.

 

English ground # 496:
Lower Hopton v DRAM Community 4-1 (0-0)
West Riding County Amateur League
Woodend Road, 29 August 2018
1-0 Adam Stephenson (47)
2-0 Andy Salm (55)
3-0 Alex Barnes (86)
3-1 Nosie Ndlouv (87)
4-1 Leigh Miller (90+1)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

 

Dag 21: Torsdag 30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves

For første gang på en stund hadde jeg intet tidlig tog å rekke, og jeg hadde derfor ingen hastverk med å forlate Dewsbury. Med frokost inkludert i prisen ved Wellington Tavern var det likevel greit å komme seg ned før de visstnok skulle avslutte serveringen klokka 09.00, og etter å ha benyttet snooze-knappen til rundt kvart på ni, kastet jeg meg i klærne og kom meg ned trappa. Der nede serverte verten med en full english breakfast som til min glede også inkluderte black pudding. Dessverre var tomatene av den hermetiserte og skrellede sorten, og de fikk dermed ligge igjen på tallerkenen da jeg returnerte til rommet for å ta en halvtime til på øyet. Det var først i 11-tiden at jeg sjekket ut og mot Dewsbury jernbanestasjon, der jeg etter hvert tok plass på 11.29-toget til Manchester.

Dette toget hadde Manchester Airport som endestasjon, men jeg hoppet av på Manchester Oxford Road, og siden jeg hadde masser av tid unnet jeg meg en pint på den glimrende puben The Salisbury som ligger et steinkast fra sistnevnte stasjon. Det var fortsatt over to og en halv time til jeg kunne sjekke inn på min base for kvelden, så jeg hadde alt annet enn hastverk og bestemte meg derfor for å ta en liten omvei til overnattingsstedet. Jeg ble således med et tog videre fra Manchester Oxford Road opp til Eccles, der jeg selv om det fortsatt var tidlig på dagen valgte å innta dagens store porsjon Beef Madras. Det var jo tross alt torsdag.. Da jeg omsider bestemte meg for å dra og forsøke å sjekke inn, gikk ferden med en av byens trikker - eller MetroLink - ned til Exchange Quay. Den holdeplassen ligger få minutters gange fra Victoria Warehouse, der jeg hadde betalt hele £20 for overnatting.

Jeg hadde vært litt skeptisk til dette overnattingsstedet, som er en ombygget gammel lagerbygning, og jeg måtte da også vente et lite kvarter til klokka slo 15.00 før jeg fikk sjekke inn. Da det var unnagjort viste det seg imidlertid at det hadde vært liten grunn til bekymring. Riktignok var det intet vindu på rommet, men det var ellers et helt godkjent privat rom med tilknyttet dusj og toalett, så det må sies å ha vært god valuta for pengene. Kanskje var det greit at det ikke fantes vinduer, for ellers ville jeg nok sett Old Trafford som ligger få minutters gange borti veien. Det var heldigvis ikke der jeg skulle se fotball denne gang heller, for jeg hadde i stedet tenkt meg til Irlam for å dykke ned i Manchester League Division Two, som opererer på step 9 av non-league pyramiden. Jeg var derfor raskt på farten igjen, og jeg hadde allerede tidligere betalt £5,40 for et dagskort gyldig for hele Manchester Metrolink-nettverket, slik at jeg nå lot en trikk frakte meg til Deansgate.

Der var det bare å bytte til tog slik at jeg kom meg med 15.48-toget som skulle ta meg til Irlam, og det brukte temmelig nøyaktig tretten minutter på turen dit. Der kunne jeg stige av å selv se forvandlingene som har skjedd ved Irlam stasjon siden jeg sist sto på perrongen der. Da jeg en sommerdag i 2014 var her for å besøke Irlam FC, hadde stasjonsområdet tilsynelatende blitt overlatt til naturen. Villnisset hadde overtatt den slitne og nitriste stasjonsområdet, og stasjonsbygget selv sto forfallent med barrikaderte vinduer. Forvandlingen siden den gang er total, for området og stasjonsbygget har blitt restaurert til sin fordums glans og huser i dag en flott café/pub i tillegg til å fungere som et slags jernbanemuseum. Når jeg med en pint i hånden ruslet rundt og kikket på utstillingene, måtte jeg bare ta av meg den imaginære hatten og bøye meg i støvet for hva de har fått til her.

En kar jeg snart kom i snakk med på et av bordene på uteserveringen på perrongen pekte bort mot et bord litt lenger bort, og fortalte at karen som der var i ferd med å bli intervjuet av et lokalt TV-team var mannen bak det hele. Det skal være snakk om en lokal milliardær som har gjennomført en rekke slike prosjekter i Irlam og omegn, og visstnok er det denne karen som også kan takkes for mye av fasilitetene til Irlam Steel som jeg denne dagen skulle se i fotballkamp. Igjen; hatten av! Irlam er for øvrig en by med snaut 20 000 innbyggere, og den sorterer under City of Salford, som igjen tilhører Greater Manchester. Vi befinner oss rundt 12 kilometer sørvest for sentrale Manchester, og Irlam ligger ved elven Irwell som ga den dens tidligere navn Irwellham.

Irlam var en liten landsby også etter jernbanens ankomst i 1873, men åpningen av Manchester Ship Canal drøyt tjue år senere skulle endre dette. Det la til rette for industri, og Irlam ble etter hvert et senter for stålindustri. Det tiltrakk seg arbeidere fra nær og fjern, og stålindustrien her ble etter hvert også tatt over av British Steel. I 1979 var det imidlertid slutt, og lokalsamfunnet her i Irlam har nok i perioden etter dette slitt en del med arbeidsledighet og effekten av dette. Irlam ligger på nordsiden av jernbanelinja med naboen Cadishead sør for denne, og disse to har nå vokst helt sammen. Jeg hadde også tenkt meg en tur innom en mikropub nede i Cadishead, men samtalen med min lokale samtalepartner var såpass trivelig at tiden fløy litt fra meg, og da han bekreftet at det nok ville ta meg 15-20 minutter å gå dit ned (i motsatt retning av det jeg egentlig skulle) bestemte jeg meg for å droppe den planen.

I stedet forlot jeg The Station med kurs for Irlam Steel Recreation Ground og planer om å heller stoppe innom en annen lokal pub på veien. Valget falt på The White Horse som var godt besøkt, men jeg var nok kanskje den eneste som ikke hadde veldig interesse for trekningen i europacupene som her ble vist direkte på TV-skjermene. Mens FIFA-pampene fortsatt var i gang med sin trekning tømte jeg glasset og tok meg videre den korte veien opp til kveldens kamparena. Det gjensto bare å finne veien inn, for den ligger så til de grader bortgjemt at mange lokale som har bodd her i årevis visstnok er uvitende om at det ligger en fotballbane der. Jeg hadde jo selv passert her da jeg så Irlam FC på Silver Street, men det falt meg aldri inn at det kunne være slike fasiliteter der bak, selv om Irlam Steel Recreation & Social Club har fasade ut mot hovedgata (og byens livsnerve) Liverpool Road.

Utenfor inngangen der sto det to karer om åpenbart var lokale og muligens til og med kunne være spillere, og de pekte med ned innkjørselen til siden for denne klubben og inn på en parkeringsplass på baksiden. Der inne ligger ikke bare en fotballbane, men et imponerende knippe sports-fasiliteter. For å komme seg til fotballbanen må man nemlig først forsere to baner for lawn bowls og deretter en hel cricketbane (der en klubbrepresentant bød meg passere via spillerinngangen til cricket-paviljongen for å komme inn på denne) før man kommer bort til selve fotballbanen som egentlig går i ett med cricketbanen. Det skal godt gjøres å finne en mer bortgjemt bane i tettbygd strøk, men Irlam Steel Recreation Ground ville - om jeg ikke via min sedvanlige grundige research visste om det på forhånd - bydd på en liten overraskelse.

På step 9 er man nemlig ikke altfor bortskjemt med tilskuerfasiliteter, men her har man ikke bare et lite overbygg, men et overbygg som på bortre langside faktisk strekker seg i hele banens lengde. Man står imidlertid rett på bakken, og det er ellers rundt banen ingenting. Sannsynligvis er det heller ikke meningen at publikum skal oppholde seg andre steder enn innunder overbygget. Banen var for øvrig en historie i seg selv, for jeg har sett baner som heller voldsomt på langs eller tvers, men her var det flere steder der man hadde små 'pukler' og ujevnheter i alle retninger. Spesielt var det tilfelle ved hjørnene, og nede ved det ene hjørneflagget var det rett og slett nesten en liten bakke! Det bidrar jo slik jeg ser det bare til litt sjarm, og Irlam Steel Recreation Ground har utvilsomt en god dose av nettopp det.

Det er lite jeg kan fortelle om Irlam Steel AFC, men sportsforeningen ble i 1920-årene stiftet som rekreasjon for arbeiderne ved stedets stålverk. Det som i hvert fall er på det rene er at klubben spilte i Lancashire & Cheshire League, før de i 2012 tok plass i Manchester League. Der spilte de i ligaens Division One frem til våren 2017, da et sesong der de håpet om opprykk til Premier Division i stedet endte med nedrykk til Division Two etter et poengtrekk på ni poeng. Forrige sesong kavet de de i bunnen også der, men en av klubbrepresentantene fortalte at de håpet å kunne klatre til toppdivisjonen og i første omgang returnere til Division One med opprykk denne sesongen. Denne karen viste seg å være klubbformann Martin Ivison, og jeg hadde en hyggelig samtale med ham borte ved cricketpaviljongen.

Ivison spilte i sin tid selv fotball, og var en del av Conwy United-laget som i 1990-årene spilte i den walisiske toppdivisjonen. Etter å raskt ha identifisert meg som en groundhopper, tilbød han seg uoppfordret å skaffe til veie lagoppstillingene som han sendte meg på Twitter. Han viste ellers stor interesse for min store tur og spurte og grov rundt de forskjellige destinasjonene da han så listen over mitt kampprogram. En liten gruppe lokale som passerte med pints fra deres social club som de var i ferd med å ta med seg over på fotballbanen var signalet om at det var greit å komme seg dit bort. Etter å ha forsert cricketbanen der banemannen var i full sving, tok jeg plass under det store overbygget og ventet på at dommeren skulle blåse i gang kampen. Vertene sto med 3-1-0, og motstander som dessverre var et reservelag i form av Walshaw Sports reserves hadde notert seg for to seire og to tap så langt.

Det var innledningsvis nokså jevnt, men det var gjestene som skapte farligheter og i det tiende minutt headet James Ainsworth i mål, men det var allerede blåst. Like etter serverte imidlertid Irlam-keeper Chris Petrou ballen til gjestenes spiss Sam Woods, men ryddet opp i egen feil med en god inngripen. Omgangen var nesten halvspilt da han måtte kapitulere, og det var Kyle Hill som satt inn 0-1 med et skudd som gikk i mål via stolpen. Etter rundt halvtimen spilt begynte vertene omsider å ta over banespillet, og skapte noen flere halvsjanser før Connor McGuire styrte et hjørnespark i mål like før pause. Et fint tidspunkt å score på, og lagene tok pause ute på banen med 1-1 i protokollen. Jeg vurderte selv å følge noen andres eksempel og stikke bort i klubbens social club for å hente meg en pint, men slo det fra meg da jeg mistenkte at kampen fort kunne være i gang igjen før jeg ville være tilbake.

Igjen var det innledningsvis jevnt i annen omgang, og det tok 12-13 minutter for det ble skapt noe virkelig skummelt foran målene. Da tvang Kyle Bennett frem en god redning fra hjemmekeeper Petrou. Knapt tjue minutter ut i omgangen var gjestene igjen på farten da Kyle Hill skjøt like over fra god posisjon. Fem minutter senere var det vertenes Nick Petrou ble spilt gjennom, og alene med keeper satt han ballen i mål, men dommeren dømte en noe tvilsom offside. Nå var hjemmelaget i støtet, og med et kvarter igjen skjøt Dan Prescott i tverrliggeren, før innbytter Scott Mills sekunder senere gjorde flott forarbeid og la inn i feltet. Der ble kun klarert til Dan Prescott som driblet seg fri og satt inn 2-1. I det 79. minutt ble deretter Nick Petrou felt av Walshaw-keeper Stephen Ritchie, og Rob Cooke satt omsider inn straffesparket til 3-1.

Hjemmelaget kunne økt ytterligere mot slutten, for en corner gikk i kneet på en Walshaw-forsvarer og i tverrligger og ned på streken før ballen med nød og neppe ble klarert. På overtid hadde innbytter Salim Yasser to muligheter til å pynte på resultatet, men det endte 3-1 foran det jeg talte meg frem til å være 18 tilskuere. Jeg hadde hatt en trivelig tidlig aften her, og det var fint å få presset inn en torsdagskamp også denne uka. Jeg ble igjen for en pint borte i den koselige Irlam Steel Recreation & Social Club, før jeg via en rask stopp ved The Ship gikk for å rekke 21.14-toget som jeg ble med så langt som til Urmston. Også der har man en svært trivelig pub tilknyttet stasjonen, og kanskje tilbragte jeg et par minutter for lenge ved The Steamhouse.

Da jeg etter å ha gått herfra og ankom mikropuben Prarie Schooner Taphouse samtidig som en gruppe på 5-6 andre, fikk vi nemlig beskjed om at de hadde stengt serveringen for to minutter siden, til tross for at klokka viste 22.12 mens åpningstiden fortalte om at de skulle holdt åpent til 23.00. Slikt blir det ikke gode kritikker av, og jeg måtte i stedet nøye meg med svippturer innom Champs og The Tim Bobbin før jeg igjen hoppet på 22.58-toget som fraktet meg tilbake til Deansgate. Derfra gjensto det bare å komme seg med en av de siste trikkene og deretter spasere tilbake til Victoria Warehouse, der jeg omsider valgte å unne meg en siste forfriskning i baren før jeg tok kvelden.

 

 

English ground # 497:
Irlam Steel v Walshaw Sports reserves 3-1 (1-1)
Manchester League Division Two
Irlam Steel Recreation Ground, 30 August 2018
0-1 Kyle Hill (22)
1-1 Connor McGuire (41)
2-1 Dan Prescott (76)
3-1 Rob Cooke (pen, 81)
Att: 18 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

(Innlegget ble redigert 10.10.18 18:09)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
22.10.18 13:36

Del 9 er som lovet også siste bolk fra min store august-tur, så nå skal dere få slippe. Selv om siste avslutningen av denne turen strengt tatt ikke hører hjemme i dette forumet, er det også naturlig å inkludere det, så her er de tre siste kapitlene: 

31.08.2018: Newport City v Brecon Northcote 
01.09.2018: Tilbury v Basildon United 
02.09.2018: Rupel Boom v Heist 

 

Dag 22: Fredag 31.08.2018: Newport City v Brecon Northcote

Selv om den store august-turen skulle strekke seg noen dager inn i september, gikk den nå dessverre fort mot slutten. Jeg hadde dog fortsatt et knippe kamper på menyen, men denne dagen hadde jeg lenge vært fryktelig usikker på hvor jeg skulle dra. Jeg var fristet av hjemmekampen til Aberystwyth Town denne kvelden, men langt mindre fristet av den enorme reiseveien og grytidlige starten det ville medføre dagen etter. Jeg valgte å avvente i det lengste for å se hva annet som eventuelt ville dukke opp, og tok ikke noen beslutning et par dager i forveien. Det hadde et par uker i forveien dukket opp en kamp i den walisiske cupen der Newport City skulle ta imot Brecon Northcote i første kvalifiseringsrunde, og etter en stund med tankevirksomhet rundt dette valgte jeg til slutt den varianten.

Derfor ble det nok en gang tur til Newport, men først startet jeg dagen med å spasere forbi Old Trafford, der ivrig selfie-knipsende turister allerede var i full sving, bort til puben The Bishop Blaize for å få i meg en full english breakfast. Etter at siste bit med black pudding hadde blitt satt til livs var det bare å returnere til min base ved Victoria Warehouse for å pakke snippesken å komme meg med trikken til Piccadilly. Fra Manchesters største togstasjon hadde jeg valgt meg 10.31-toget som skulle helt til Milford Haven. Så langt skulle ikke jeg, og etter rett i underkant av tre timer hoppet jeg igjen av i Newport, som tilfeldigvis ble svært hyppig besøkt på denne turen. Dette ville være tredje dag med base i byen, og det på tre forskjellige overnattingssteder. Jeg hadde vært skeptisk til Newport Student Village der jeg hadde betalt den noe spesielle summen £23.52, men det var i hvert fall et privat rom, og jeg skulle også bare sove der.

Det var fint vær, så jeg valgte å gå dit ned, gjennom sentrum og langs elven Usk ned til George Bridge som krysser elven rett ved siden av stedet jeg hadde valgt som base. Etter å ha sjekket inn var det på tide med en pubmiddag, men for fjerde gang av fire mulige forsøk på å få meg en porsjon Flaming Dragon Curry registrerte jeg at de walisiske Wetherspoons-pubene tydeligvis ikke har det som står deres meny. Dermed kunne jeg like gjerne ta min business til en annen skikkelig pub, og på The Pen & Wig ble etter hvert j2o også byttet ut med cider etter at middagen var inntatt. Jeg beveget meg snart videre, og ikke vet jeg hvordan jeg under mine tidligere opphold i Newport har klart å overse Ye Olde Murenger House, men med tilhold i en verneverdig bygning skal dette være byens eldste pub - og etter å nå ha vært innom en god del av byens vannhull, vil jeg si muligens også den beste.

Der hadde de til og med Samuel Smith's cider i tappekranene, og det ga naturligvis ekstra stjerne i boka hos undertegnede. Jeg fikk på dette tidspunktet melding fra min groundhopper-kompis Paul Fergusson som etter hvert ville være på vei tilbake fra cricket i London og dermed gjøre et stopp i Newport, og siden denne puben ble avtalt som møtested benyttet jeg nå snart anledningen til å forflytte meg over veien og også sjekke ut McCann's Rock 'n' Ale Bar og deretter Carpenters. Da jeg bestemte meg for at det var på tide å komme seg mot kveldens kamparena, datt jeg jaggu også innom Potters før jeg bestemte meg for å ta en drosje. Det var et godt valg, for det er en tre kvarters spasertur fra sentrum og ut til Newport Stadium der Newport City nå spiller sine hjemmekamper. Der ankom jeg med mellom en halvtime og tre kvarter til avspark.

Newport rundt 150 000 innbyggere i selve byen, og det gjør den til Wales' tredje største by. Det fulle walisiske navnet på byen er Casnewydd-ar-Wysg, som betyr noe slikt som 'den nye borgen ved Usk' og henviser til borgen fra 1100-tallet som i dag er bevart som ruin. Newport har vært og er fortsatt en viktig havn, og med sine dokkanlegg ligger den ved elven Usks utløp i Bristolkanalen. Den vokste voldsomt som utskipningshavn for kull fra gruvene i de walisiske dalene, og var frem til 1850-årene større enn Cardiff. På denne tiden var byens også sentrum for chartist-bevegelsen som kjempet for sosiale og politiske reformer.

Klubben som denne kvelden hadde hjemmekamp ble i 1963 stiftet under navnet Spencer Works, og det var ganske sikkert arbeidere ved stålverket med samme navn som var medvirkende til dette. Dette stålverket var en hjørnesteinsbedrift som lå rett ved landsbyen Llanwern like i utkanten av Newport. Klubben spilte i Newport & District League og deretter i Gwent County League. Etter to strake ligatitler i sistnevnte liga tok de i 1972 steget opp i Welsh Football League, og denne ligaen har de spilt i siden. De var en periode oppe i denne ligaens toppdivisjon, men de tilbragte vel mest tid i den midterste av ligaens tre divisjoner frem til de i 1988 endret navn til Llanwern AFC etter at stålverket hadde blitt til Llanwern Steelworks. Klubbens beste ligainnsats er tydeligvis 4. plassen de våren 1991 noterte i Welsh League sin toppdivisjon.

Senere ble det tøffere, men selv om de måtte helt ned i Division Three som er denne ligaens tredje og nederste divisjon, hindret det de ikke i å hanke inn ligacup-trofeet i 2008. De kom seg etter hvert opp en divisjon igjen også, men etter nedrykket i 2017 har de vært tilbake i Welsh League Division Three . som enn så lenge opererer på fjerde nivå av walisisk fotball (det skal skje enn omstrukturering etter denne sesongen, men det går vi ikke inn på i denne omgang). Dagens navn har de for øvrig kun spilt under siden 2016, da FAW (det walisiske forbundet) gikk med på navnebyttet som man nok håpet ville utvide deres nedslagsfelt noe hva gjelder å trekke til seg tilskuere, sponsorer og interessenter for øvrig. Sommeren 2016 holdt det dog på å gå virkelig galt da klubben nesten ble tvunget til å legge ned driften etter at viktige lederskikkelser og en rekke spillere forlot klubben, men med nytt mannskap klarte de seg.

Jeg betalte meg inn med £3 og var i ferd med å fiske frem ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram da karen i inngangspartiet plutselig kom på at de faktisk var utsolgt. Utsolgt allerede?? Det var fortsatt over en halvtime til avspark, og det skulle vise seg at ikke flere enn 10-15 tilskuere foreløpig hadde ankommet, så det kan ikke ha vært mange de hadde trykket opp. Han tipset meg om å sjekke om de hadde et eksemplar liggende inne i matutsalget under hovedtribunen, og da karen bak disken der oppdaget at de hadde en norsk groundhopper på besøk, forbarmet han seg såpass over meg at jeg fikk hans program mot å refundere hans utlegg £1. Nå skjønte jeg hva Paul Fergusson har ment når han har nevnt walisiske klubber i lavere divisjoner som kun trykker en håndfull programmer..

Newport Stadium er nok for mange bedre kjent som Spytty Park, og da byens fotballstorhet Newport County i 1994 returnerte til hjembyen etter fem år i engelsk eksil (de fleste vil vel etter hvert nå kjenne til historien med FAW som i denne perioden første å presse walisiske klubber i den engelske pyramiden til å returnere til walisisk fotball ved å nekte de å spille på walisisk jord om de ikke adlød). County har som kjent nå flyttet til Rodney Parade, men Newport City spiller fortsatt her, slik de har gjort siden 2003. Newport Stadium ble åpnet i 1994 og er et flerbruksanlegg som også er hjemsted for en friidrettsklubb, slik at man derfor har løpebaner rundt banen. Det er to tribuner - en på hver langside. En sittetribune på langsiden der jeg hadde kommet inn, og en ståtribune på motsatt langside. Som nevnt var det et matutsalg under den førstnevnte tribune, men altså ingen bar å oppdrive her. Tilbaketrukket bak det ene målet er det også en liten ståtribune under åpen himmel.

Jeg skulle nå faktisk gjøre min debut i den walisiske FA Cupen, og gjestene var Brecon Northcote fra Mid Wales League Division Two, som vil si nivå fire av den walisiske fotballpyramiden. Dermed var det to klubber fra nivå fire som skulle møtes, men gjestene hadde etter en spillerflukt hatt en grusom start på sesongen slik at de fortsatt sto uten poeng i ligaen, og det var noe av grunnen til at hjemmelaget Newport City var favoritt foran denne cupkampen. Det til tross for at de selv hadde hatt en nokså ussel sesonginnledning, for etter å sesongåpnet med hjemmeseier over Tredegar Town, hadde de gått på fire strake tap. Kanskje en av klubbene med seier og avansement her kunne snu den negative trenden?

Med en brus fra matutsalget i hånden gikk jeg ut for å ta kikk, og ved 'indre bane' fikk jeg tilfeldigvis også tatt en kikk på lagoppstillingene ved hjelp av en representant som gikk forbi med de i hånden. Jeg er ikke kar om å huske hvorvidt dette var dommeren eller en klubbrepresentant, men uansett dro det seg nå mot avspark, og etter at lagene et øyeblikk senere inntok banen, la jeg ut på en runde rundt banen mens jeg så kampen bli sparket i gang. Det ble nokså tidlig klart at det unge bortelaget hadde mer enn nok med å forsvare seg, men i mål hadde de keeper Tom Cutts som i løpet av kvelden leverte en rekke fantastiske redninger og absolutt var en av kampens store spillere. I tillegg var vertene alt annet enn effektive før pause, men likevel scoret de omgangens eneste mål. Det kom fra straffemerket etter at dommeren muligens noe strengt dømte straffe etter drøyt tjue minutter. Den omsatte Paddy Pope altså i scoring, og det sto 1-0 halvveis.

Etter hvilen var kampbildet stort sett det samme en god stund; med Newport City som presset på men fikk lite ut av sitt spillemessige overtak. Det ble en del brente sjanser eller avslutninger som ble mesterlig reddet av Northcote-keeper Cutts. Men så skulle det løsne skikkelig for vertene mot slutten. Kanskje begynte gjestene etter hvert å bli slitne, eller muligens ble de straffet for å forsøke å stå litt høyere i jakt på en utligning. I hvert fall doblet Kareem Leigh ledelsen til 2-0 i det 78. minutt, og kun fire minutter senere sørget James Hill for 3-0. Ytterligere to minutter senere var Leigh igjen mannen bak 4-0, og i det sjette overtidsminutt fikk han sitt hattrick da han fastsatt sluttresultatet til 5-0. Dermed ble det til slutt et greit avansement, men min manuelle telling vitnet om at kun 49 tilskuere hadde sett forestillingen.

Jeg hadde forhåndsbestilt taxi, men måtte snart ringe og purre på den. De hadde åpenbart problemer med å finne frem i egen by, for jeg endte opp med å måtte ringe de hele fire ganger før en av de to drosjene (de måtte sende ut ytterligere en drosje siden den første ikke fant frem!) omsider fant meg. Da hadde jeg stått der i bortimot en halvtime, og var svært lite imponert over det lokale selskapets lokalkunnskaper. Drosjekusken hadde nå imidlertid ingen problemer med å skysse meg tilbake til Ye Olde Murenger House i sentrum, der Paul Fergusson ventet på meg med en pint Samuel Smith's cider. Fro å gjøre en lang historie kort, ble vi sittende der helt til Paul gikk for å ta siste tog tilbake til Chepstow. Selv stakk jeg innom The Lamb for å ta et glass Rattler på vei tilbake til mitt krypinn. Avslutningsvis kan det legges til at dette dessverre ble en av bortelagets siste kamper, for et par uker senere så jeg at de hadde lagt ned sitt førstelag.

 

Welsh ground # 8:
Newport City v Brecon Northcote 5-0 (1-0)
Welsh Cup, 1st Qualifying Round
Newport Stadium, 31 August 2018
1-0 Paddy Pope (pen, 22)
2-0 Kareem Leigh (78)
3-0 James Hill (82)
4-0 Kareem Leigh (84)
5-0 Kareem Leigh (90+6)
Att: 49 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

 

Dag 23: Lørdag 01.09.2018: Tilbury v Basildon United

Da jeg våknet noe groggy i Newport denne lørdagsmorgenen var det i visshet om at det var siste dag på balløya før turen skulle avsluttes med en dag eller to på det europeiske fastlandet. Jeg hadde bestilt plass på Eurostar-toget sin 19.34-avgang til Brussel, og hadde derfor vært avhengig av den kampen jeg valgte meg denne dagen ble spilt på et sted som lot meg komme meg inn til London St. Pancras tidsnok til å komme meg med. Av de aktuelle alternativene pekte Tilbury v Basildon United seg tidlig ut, og etter å ha sjekket at det faktisk lot seg gjøre, var det egentlig aldri noen tvil om at det skulle bli min kamp for dagen. Etter å ha drasset med meg bagasjen gjennom Newport og plukket med meg et par smørbrød fra en Tesco-sjappe på veien, tok jeg derfor plass på 08.40-toget til London Paddington.

Etter å ha fått litt mer søvn på veien, kunne jeg snaut tre timer senere stige av da vi ankom endestasjonen i halv tolv-tiden. Nå hadde jeg godt av tid til å krysse den engelske hovedstaden ved å ta tuben til Tower Hill og spasere de få minuttene derfra til London Fenchurch Street jernbanestasjon der togene til selskapet c2c starter sin ferd østover mot Essex. Idet jeg skulle passere billettsperringene på Tower Hill-stasjonen med min bagasje, hektet jeg meg imidlertid fast og revnet halve fronten på trøya. Det var bare å komme seg rundt hjørnet, vekk fra den verste flommen av turister på vei til Tower of London. Det var neppe attrå noen av turistene hadde i blikket da jeg noen øyeblikk senere fikk flerret av meg trøye foran Fenchurch Street-stasjonen og erstattet den med en ny trøye fra bagen.

Herfra rakk jeg til og med et tidligere tog enn opprinnelig planlagt, og siden jeg hadde mer enn nok av tid, valgte jeg som planlagt en vanningspause på en pub. De er det mildt sagt få av i området rundt Tilbury Town stasjon, så jeg hoppet av én stasjon tidligere i nabobyen Grays, og fant frem til den gode puben The White Hart. Der kunne jeg puste ut med et glass før jeg returnerte til stasjonen og ble med videre det ene stoppet til Tilbury Town. Etter over tre uker på rundreise var jeg nå temmelig drittlei av å dra rundt på den store og stadig tyngre bagen, så jeg valgte å oppsøke et taxi-firma tvers over veien av stasjonen. Der fikk jeg også avtalt henting etter kampen før en av deres sjåfører skysset meg opp til Tilbury FCs hjemmebane Chadfields.

Tilbury er en havneby i Essex med en beliggenhet ved Themsens nordlige bredd, omtrent tre og en halv mil øst for sentrale London. Den ligger ved et punkt der Themsen smalner og gjør en sving, og dypvannshavnen Port of Tilbury er en av Storbritannias tre største containerhavner. Den strategiske beliggenheten har også sørget for at flere fort ble bygget her; det eldste ble på første halvdel av 1500-tallet anlagt på ordre fra kong Henry VIII. I uminnelige tider har det også vært en viktig ferjeforbindelse mellom Tilbury og Kent-byen Gravesend på andre siden av Themsen. Man har funnet kart fra 1500-tallet som vitner om en ferjerute her. Det var først og fremst etter byggingen av Tilbury Docks på siste halvdel av 1800-tallet at Tilbury virkelig vokste til et sted av betydning, og byen hadde ved siste folketelling omtrent 12 500 tilskuere.

Etter å ha takket drosjekusken for skyss, satt jeg kursen rett mot klubbhuset på utsiden av anlegget. Klubben hadde via Twitter tilbudt meg å slenge fra meg bagasjen i styrerommet, men etter å ha kjøpt meg en pint tok jeg til takke med å spørre frøkna bak disken om å få sette den fra meg i et hjørne der inne. Det var intet problem, og med en drøy time til avspark satt jeg meg igjen ned for å puste ut i klubbhusets koselige bar som allerede var nokså godt besøkt. Under en røykepause ute i det fine været kunne jeg også benytte anledningen til å gå opp til inngangspartiet som nå hadde åpnet, for der å bytte til meg et eksemplar av kveldens program. Det viste seg at de var inkludert i inngangspengene på £9, og derfor betalte jeg meg like godt inn etter at karen der forsikret meg om at han skulle huske meg til jeg kom tilbake.

Tilbury FC ble i 1889 stiftet av arbeidere ved Tilbury Docks og spilte først i Gravesend League, før det ble spill i ligaer som Grays & District League, Romford & District League, South Essex League og Kent League. I et par av disse - ikke minst Grays & District League - vant de en rekke trofeer. Etter annen verdenskrig var de å finne i London League, der de tre ganger på fire år ble nummer to. I den siste av disse sesongene (1949/50) tok de seg for første gang også til FA Cupens ordinære runde etter å ha spilt hele ni kvalifiseringskamper, og det var nok likevel med hevet hode at de røyk ut av cupen med bortetap 0-4 for Notts County i første runde. I perioden 1959-1962 hanket de inn fire strake ligatitler i London League, og i tre av disse fire sesongene vant de også den ligaens ligacup.

Etter den fjerde strake ligatittelen forlot de London League til fordel for Delphian League foran 1962/63-sesongen, men en sesong som endte med at den ligaen annullerte hele sesongen grunnet ekstremt vær, skulle også vise seg å bli Delphian League sin siste, og i 1963 var den historie mens majoriteten av dens klubber var med å stifte Athenian League sin nye Division Two. Den vant Tilbury på første forsøk, og med nytt opprykk i 1969 var de i toppdivisjonen til det som for de uinnvidde var en feederliga for Isthmian League. Etter en tredjeplass i 1973 fikk The Dockers være med å stifte den nye andredivisjonen til nettopp Isthmian League, og det er i den ligaen de har spilt de aller fleste av sine sesonger siden. Nevnes må for øvrig også FA Cup-innsatsen i 1977/78, da de slo ut klubber som Kettering Town og Nuneaton Borough før de først i tredje runde måtte se seg slått på bortebane hos sterke Stoke City.

Tilbury spilte på det tidspunktet sin andre sesong etter opprykk til Isthmian League sin toppdivisjon, og selv om pyramiden i dag ser litt annerledes ut, kan man nok si at 5. plassen i debutsesongen 1976/77 er deres beste ligainnsats. Nedrykket fra den ligaens toppdivisjon kom i 1980, og klubben har hittil ikke klart å returnere dit. I stedet måtte de i 2005 ta turen ned i Essex Senior League etter å året før ha blitt flyttet sidelengs over til Southern League Division One East, der de endte som jumbo. Oppholdet i Essex Senior League var kortvarig, for de returnerte på første forsøk etter tredjeplassen i 2006. Siden den gang har de vært fast innslag i Isthmian League Division One North, der de med ett unntak har vært å finne på nedre tabellhalvdel. Det hindret de ikke i å vinne sin andre ligacup-triumf i denne ligaen i 2009.

Tilbake i nåtiden returnerte jeg til klubbhusets bar der jeg satt meg ned og leste litt i det som viste seg å være et godt kampprogram. En kikk på tabellen vitnet om at Tilbury heller ikke denne sesongen hadde hatt noen strålende start, der de sto med 0-1-2 og altså ett eneste poeng etter tre kamper. Det betød at de kun hadde poengløse Barking bak seg, og hadde dårligere målforskjell enn Soham Town Rangers - som for øvrig var klubben de hadde tatt sitt hittil eneste poeng mot. I tillegg hadde The Dockers blitt sendt ut av FA Cupen med tap for Hertford Town. Nå skulle de altså opp mot Essex-rivalen Basildon United, og det nyopprykkede bortelaget var sammen med Aveley en av kun to klubber som sto med full pott. De to hadde kun spilt to ligakamper, vunnet begge, og lå kun ett poeng bak duoen Romford og Maldon & Tiptree som i likhet med de fleste andre hadde spilt en kamp mer.

Det dro seg mot avspark, og det var dermed tid for å gå gjennom inngangspartiet og ta en kikk på stadionet som har vært Tilburys hjemmebane siden 1945. Før dette spilte de på flere baner i området, men siden etter første verdenskrig hadde de hatt fast tilhold på Orient Field som fikk sitt navn fordi eieren var en av direktørene i det som i dag er Leyton Orient. Under den annen verdenskrig tok forsvaret over banen og installerte luftvernskyts for å beskytte byens havn. Da freden etter hvert kom var klubben innstilt på å flytte inn igjen på Orient Field, men fikk nå beskjed om at det kun ville skje dersom de gikk med på å bli feederklubb for Orient. Det var de ikke spesielt interessert i, og fikk i stedet mulighet til å flytte inn på en tomt rett ved. Der har de blitt siden, og da skjønner man at denne tomten har blitt til dagens Chadfields.

Den nevnte FA Cup-innsatsen i 1949/50-sesongen var medvirkende til at klubben nok penger i klubbkassa til at de kunne kjøpt denne tomta, og i løpet av 1950- og 1960-årene ble Chadfields gradvis oppgradert. På den ene langsiden har man i dag en hovedtribune som i 1970 erstattet en tidligere mindre utgave. Dagens variant er en nokså spesiell affære som er bygget i mur, og selv om den ikke kan sies å være direkte vakker, har den i hvert fall en solid dose karakter, og jeg likte den personlig. I første etasje har den garderober, mens selve tribunen er over dette og entres via trapper på sidene. Der oppe har man benkerader i tre, og under en periode med oppgraderinger på siste halvdel av 1990-årene fikk man nytt tak på plass. I denne perioden var det dog på motsatt langside at de største endringene skjedde.

Der ble det nemlig reist en ny sittetribune av murstein, og den har et par rader med benkerader i tre. Denne utgjør midtpartiet av bortre langside og flankeres av to større partier med ståtribune med overbygg. Dermed er det tribunefasiliteter langs omtrent hele denne langsiden. Bak målene er det hard standing som gjelder, og noen store 'metall-nett' rett bak målene reduserer utsikten herfra såpass at de ikke virket som spesielt populære utkikkspunkt. På nærmeste kortside er det dessuten et matutsalg i en luke inn til det store klubbhus-bygget som dominerer denne kortsiden. Jeg har hørt flere beskrive det som direkte stygt, og kunne i hvert fall konstatere at klubbhuset er koseligere på innsiden enn det ser ut til fra utsiden (eller innsiden av anlegget for å si det på den måten). Jeg likte meg personlig godt ved Chadfields.

Hjemmelaget var uten sin førstekeeper Ashlee Jones som hadde fått det røde kortet i FA Cup-oppgjøret mot Hertford Town, og derfor debuterte Harry Aldridge i Dockers-målet. Hans lagkamerater startet kampen godt, men det var gjestene fra Basildon som etter et drøyt kvarter tok ledelsen. Typisk nok var det også tidligere Tilbury-spiller Eljay Worrell som sendte bortelaget i føringen med en volley fra like utenfor 16-meteren. Tilbury kjempet seg tilbake, og åtte minutter senere var vi like langt etter at Harry Norman spilte gjennom James Walker som utlignet til 1-1. Det var en del rusk i begge lags defensiv, men til tross for dette hadde de ikke de to målvaktene altfor mye å gjøre herfra og frem mot pause. Det sto dermed fortsatt 1-1 da de to lagene tuslet i garderoben.

Undertegnede var en av de som benyttet pausen til en svipptur ut i klubbhusets bar, og der pratet jeg litt mer med noen representanter for de to lags supportere. Begge uttrykte ikke overraskende håp om å kunne få et seiersmål i andre omgang, og for Tilbury-fansen sin del var det også et håp å 'snu kjerringa' etter en svak sesonginnledning. De la til at det hadde vært morsomt å hevde seg på øvre halvdel av tabellen, men var - selv om det selvsagt var helt i starten av sesongen - i ferd med å innse at det kunne bli nok en sesong der først og frem blir viktig å holde nedrykkssonen på trygg avstand. Ikke minst var det selvsagt spennende å også høre hva bortefansen gjorde seg av tanker nå etter at de hadde fått en så god start etter opprykket fra Essex Senior League i våres, og to karer som køet ved siden av meg i baren hevdet at de var strålende fornøyd med sesonginnledningen men at de likevel ville avvente litt til de virkelig hadde funnet fotfeste i divisjonen.

Det var vertskapet som nesten fikk en drømmestart på annenomgangen da et frispark fra kaptein Jack Carlile ble headet like utenfor av Simon Peddie. I stedet var det igjen Basildon United som slo til og tok ledelsen på nytt da et skudd fra Marcus Bowers fant veien til nettmaskene åtte minutter etter hvilen. Tilbury forsøkte å svare, og den beste muligheten til ny utligning tilfalt Harry Norman, men Basildon-keeper Connor Wheatley vartet opp med en flott redning. I stedet ble gjestenes Jack Adlington-Pile spilt gjennom på tampen og kunne satt spikeren i Tilbury-kista, men avslutningen gikk utenfor. Det endte likevel med borteseier, for ikke lenge etter blåste dommeren av kampen med 1-2 som sluttresultat foran 149 tilskuere.

Selv skulle jeg jo raskt videre, så jeg hentet bagasjen i klubbhusets bar, takket for meg og ønsket lykke til denne sesongen før jeg gikk ut for å møte drosjebilen som et lite minutt senere kom for å skysse meg tilbake til Tilbury Town jernbanestasjon. Jeg hadde få problemer med å rekke 17.27-toget som jeg ble med så langt som til West Ham, og derfra gikk turen videre med DLR (Dockland Lights Railway) til Stratford International før jeg der hoppet på et tog inn til St. Pancras. Jeg ankom sistnevnte stasjon omtrent en time før avgang for Eurostar sitt 19.34-tog til Brussel som jeg hadde betalt 50,50 euro for å få bli med. Innsjekkingen minnet mest av alt om det som skjer på en flyplass, og snart kom jeg meg gjennom både sikkerhetskontrollen og den franske passkontrollen der en arrogant fransk konstabel vinket meg videre med et surt og alt annet enn imøtekommende uttrykk. Jeg var på vei til det europeiske fastlandet.

Toget brukte omtrent to timer til den belgiske hovedstaden, der jeg rett og slett fikk meg et enormt sjokk. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg nesten trodd at jeg gikk ut av stasjonen og befant meg midt i en forslummet flyktningleir et sted i Afrika. Dette var imidlertid Brussel; stedet hvor EU-diktatorene styrer Europa fra. Jeg tipper lederne der bor i flotte herskapshus i langt mer fasjonable områder i utkanten av byen, for den belgiske hovedstaden fremsto så til de grader møkkete, utrygg og forslummet at den fikk selv Londons mindre trivelige områder til å virke nokså koselige. Jeg kan ikke huske at jeg i voksen alder har vært på tur til noe sted der jeg har følt meg såpass utrygg som det jeg gjorde da jeg forserte bander av afrikanske migranter som byttet på å tigge og forsøke å selge meg narkotika.

Jeg kom meg i hvert fall hel og uskadd frem til Hotel Stalingrad, der jeg hadde betalt 49 euro for losji. Karen i resepsjonen gjettet ganske riktig at jeg hadde kommet med kveldstoget fra London, og fikk raskt sjekket meg inn. Med mitt førsteinntrykk av Brussel friskt i minne burde jeg kanskje holdt meg på rommet og tatt kvelden, men jeg dro ut en tur for å sjekke livet. Hele sentrum kunne da ikke værel ike ille som området rundt den store jernbanestasjonen Midi (eller Zuid)? Tja, kanskje var det ekstra ille fordi det var lørdag kveld, men det var i hvert fall ikke mye bedre hverken før eller etter at jeg tok metroen fra Lemonnier opp til De Brouckere for å teste den engelske puben Churchill's. Den viste seg å være stengt, så det ble heller en tur innom vannhullene L'ecuyer og Roosters før jeg returnerte til hotellet. Jeg var nå egentlig bare klar for å komme meg vekk fra Brussel raskest mulig.

 

English ground # 498:
Tilbury v Basildon United 1-2 (1-1)
Isthmian League Division One North
Chadfields, 1 September 2018
0-1 Eljay Worrell (17)
1-1 James Walker (25)
1-2 Marcus Bowers (54)
Att: 149
Admission: £9
Programme: Included
Pin badge: £3

 

Dag 24: Søndag 02.09.2018: Rupel Boom v Heist

Da jeg våknet i det 'dystopiske marerittet' som er Brussel, var første bud å komme seg vekk fra byen så fort som mulig. Jeg kan ikke huske å noen gang ha fått et mer negativt førsteinntrykk av noe reisemål, og jeg hadde heller ikke til hensikt å undersøke om byen fremsto i et bedre lys denne morgenen. På vei ned til den store jernbanestasjonen Midi / Zuid registrerte jeg dog at deler av det som dagen før hadde fremstått som en forslummet blanding av teltleir og flyktningleir nå virket å være åsted for et enormt arabisk marked , men fortsatt virket overhodet ikke som noe trivelig sted. Det var bare å komme seg så raskt som rå til Antwerpen, som var målet for min Belgia-tur på vei hjem fra min store august-tur. Det var den sene ankomsten med Eurostar-toget i Brussel kvelden før som gjorde at jeg overnattet i den belgiske hovedstaden, men nå var det på tide å sette kurs mot landets nest største by.

Jeg hadde blinket meg en av avgangene til det privateide Thalys-selskapet med endestasjon Amsterdam, men da jeg gikk for å kjøpe billett ble jeg av frøkna i skranken overtalt til å heller gå for en noe mer tidkrevende men langt billigere billett til et av det nasjonale belgiske togselskapet NMBS sine tog til Antwerpen. Jeg fulgte dette forslaget, og selv om det ikke var det beste toget jeg har vært på, fikk det meg i hvert fall vekk fra Brussel mens jeg tygget på en innkjøpt og noe seig baguette. En times tid senere sto jeg på Antwerpen-Centraal togstasjon og kikket meg imponert rundt i det storslåtte stasjonsbygget som nærmest er en attraksjon i seg selv. Også da jeg kikket ut av stasjonen fikk jeg umiddelbart et langt bedre inntrykk av den flamske provins-hovedstaden enn hva tilfellet hadde vært i Brussel, uten at det dessverre sier stort.

Jeg så straks Radisson Blu Astrid-hotellet på motsatt side av den store plassen på utsiden, og gikk dit for å slenge fra meg bagasjen. Det var nemlig fortsatt et tre timer til innsjekking da jeg ankom byen som nok først og fremst er kjent som senter for diamanthandel. Innbyggertallet her har passert en halv million, og jeg hadde valgt byen som base fordi jeg hadde blinket meg ut kamp på en bane som en stund har stått øverst på min liste over baner der jeg gjerne debuterte i belgisk fotball. Det dreier seg om Berchem Sport og deres aldeles fantastiske Ludo Coeckstadion i bydelen Berchem, sør i byen. Slik skulle det imidlertid ikke gå, for allerede da jeg på planleggingsstadiet av turen booket Belgia-delen av turen gikk det dessverre ikke mange timene før min groundhopper-kompis Splodge tipset meg om at man var i ferd med å 'renovere' (les: rasere) det flotte stadionet til det ugjenkjennelige.

Jeg kom således i kontakt med Stéphane Lievens som sannsynligvis er Belgias mest meritterte groundhopper, og til tross for at han ikke hadde sett det med selvsyn kunne han konstatere at de horrible og illevarslende ryktene viste seg å stemme. Ikke lenge etter hadde han klart å spore opp en video som han sendte meg, og det var bare trist å se hvordan de hadde revet tribunene på tre av de fire sidene. Kun hovedtribunen sto igjen, og foran den ble jeg fortalt at de skulle sette opp en heslig midlertidig tribune. Dette hadde ene og alene vært hovedgrunnen til at omveien hjem via Belgia i det hele tatt hadde blitt vurdert til å begynne med, men det var åpenbart bare å innse nederlaget og kikke seg rundt etter andre alternativer, for dette fristet ikke spesielt lenger, og på togturen opp fra Brussel hadde jeg da også skimtet banen som nå fremsto som et temmelig trist skue.

Etter å ha vurdert nøye de interessante alternativene som lot meg beholde basen i Antwerpen, endte jeg til syvende og sist opp med Rupel Boom og deres Gemeentelijk Parkstadion. Det var altså dit jeg nå hadde tenkt meg, men det tok en stund før jeg skjønte at metroen/trikken jeg ventet på ikke stoppet på holdeplassen der jeg sto. Det hadde vært deilig å komme vekk fra alle de fransktalende i Brussel og opp til et område dominert av flamsk (nederlandsk), men nivået på engelskkunnskapene var ikke alltid spesielt imponerende her heller. En kvinne i 50-årene klarte imidlertid omsider å signalisere at avgangen jeg søkte gikk fra den underjordiske stasjonen rett under oss. Jeg følte meg nesten pinlig berørt da jeg oppdaget at jeg hadde stått der 5-10 minutter uten å engang registrere den egentlig godt skiltede nedgangen til metroen få meter unna.

Jeg fikk etter gjentatte forsøk en av automatene til å samarbeide såpass at jeg fikk betalt 8 euro for et dagskort gyldig på all kollektiv i Antwerpen og omegn. Deretter hoppet jeg på en noe senere trikk enn planlagt, men oppdaget ved første stopp at jeg nå var i ferd med å reise i feil retning! Snakk om kløne, og jeg følte meg som en skikkelig grønnskolling da jeg måtte hoppe av og vente på neste tog tilbake med kurs sørover. Det ble ikke bedre av at jeg presterte å bli med forbi holdeplassen Antwerpen Station Zuid og i stedet måtte hoppe av på Silvertop som er holdeplassen etter. Dette begynte å bli helt flaut, men det var heldigvis ikke mange meterne mellom de to holdeplassene, og jeg travet raskt tilbake til Antwerpen Zuid i god tid til å komme meg med buss 500 herfra ned til den nordlige utkanten av Boom.

Bussen brukte rundt tjue minutter fra Antwerpen Zuid ned til holdeplassen Herenbaan, der jeg hoppet av og hadde en fem minutters spasertur foran meg til dagens kamparena. Boom er altså en by som ligger i Antwerpen-provinsen; et lite stykke sør for selve Antwerpen. Der ligger den ved den nordlige bredden av elven Rupel, som like nordvest for Boom renner ut i den større elven Schelde (som igjen renner gjennom Antwerpen). Boom har rundt 17 000 innbyggere, og er i likhet med området rundt kjent for leiren som har blitt utvunnet her. Bortsett fra dette er det ikke altfor mye jeg kan fortelle om Boom, men jeg så nå frem til å besøke Gemeentelijk Parkstadion og gjøre min belgiske fotball-debut ved å se byens fotballstorhet i aksjon mot Heist.

Jeg så snart utsiden av den flotte hovedtribunen ruve bak en rekke trær der jeg kom gående gjennom et boligområde, og noen strakser senere oppsøkte jeg billettluken der. I bytte mot 10 euro fikk jeg det som jeg mistenker å være den største billetten jeg noen gang har sett - større enn selv billettene den engelske FA har benyttet til sine kamper på Wembley. Det ene hjørnet av denne forvokste billetten ble revet av da jeg tok meg innenfor, der jeg raskt fant baren under hovedtribunen via inngangen i den ene enden rett ved der jeg kom inn. Der inne oppdaget jeg raskt at visse ting gjerne gjøres på en litt annen måte her i Belgia, og selv om karen bak bardisken ikke var noen kløpper i engelsk, forsto jeg snart at han pekte på en automat borte ved vinduene. Det viste seg at denne veksler penger til sjetonger som man deretter bruker som betalingsmiddel, og etter å ha skaffet meg noen slike fikk jeg meg også et glass Hoegaarden.

Klubbens fulle offisielle navn er Koninklijke Rupel Boom, men det forkortes gjerne til K. Rupel Boom. Det formelig kryr av slike klubber som i Belgia på et eller annet vis tilsynelatende har fått en slags kongelig status å smykke seg med som et prefiks, men vi nøyer oss med å kalle klubben Rupel Boom. Den ble stiftet så sent som i 1998 og var da et resultat av en fusjon mellom de to klubbene K. Boom FC (som for å gjøre forvirringen tilnærmet komplett opprinnelig ble stiftet i 1908 under navnet Rupel FC Boom) og SK Rupel, og måtte startet opp i tredje nivå av de belgisk provins-ligaer - noe som på den tiden betød nivå sju av belgisk fotball. Der debuterte de opprykk i sin første sesong, og to år senere ble det divisjonstittel og ytterligere opprykk. Nok et opprykk i 2004 betød at klubben var å finne i de nasjonale divisjonene ved å rykke opp i fjerdedivisjon.

2010/11-sesongen ble tilbragt på det nest øverste nivå, men det ble med den ene sesongen før de rykket ned igjen til tredjedivisjon. Sesongen etter markerte Rupel Boom seg imidlertid i den belgiske cupen, der de tok seg helt frem til kvartfinalene etter å ha slått ut blant annet selveste Anderlecht - den belgiske fotballstorheten fremfor noen. Etter 2015/16-sesongen ble det gjennomført en omstrukturering av det belgiske ligasystemet som så antallet profesjonelle klubber redusert til 24. Disse utgjør nå de to øverste divisjonene, mens det under dette nå er tre nivåer med amatørligaer - noe som for øvrig betyr at de regionale 'provins-ligaene' har blitt presset ytterligere et hakk ned. Rupel Boom vant så sent som i våres sin avdeling på nivå fire, og er derfor denne sesongen nyopprykket på det som heter Eerste Klasse Amateurs.

Gemeentelijk Parkstadion er en virkelig perle, og her skal det ha blitt spilt fotball siden tidlig i 1940-årene. Det sies dog at det den første tiden var et nokså spartansk anlegg med kun noen små seksjoner med enkel ståtribune under åpen himmel. Det ble endret i 1970 da den store hovedtribunen ble åpnet. Den har som nevnt en bar i første etasje, og tribunefasilitetene er opphevet fra baken og entres via trapper på sidene. Der oppe er det med for øvrig usedvanlig bratt, med 43 grader, og man har god utsikt over det som skjer ute på banen. Den er også fantastisk flott og er medvirkende til anlegget har en klassisk fremtoning som umiddelbart hadde fått det til å bruse i blodet hos undertegnede.

Det er også ståtribunene som fra inngangspartiet rett ved siden av hovedtribunen strekker seg bortover mot den ene kortsiden og følger svingen rundt akkurat slik jeg liker. Den fortsetter altså over i det som blir en åpen ståtribune med såkalt terracing på den kortsiden, videre rundt til bortre langside. Der borte er det ytterligere et overbygg som strekker seg omtrent hele banens lengde. På den siste kortsiden er det også en åpen ståtribune. Anlegget er i det hele tatt usedvanlig flott, og av typen som man eksempelvis i den engelske fotball-pyramiden dessverre har vært mye 'flinkere' til å radere ut, men som 'dinosaurer' som undertegnede fortsatt vet å sette pris på. Det burde være unødvendig å konstatere at den absolutt falt i smak, men for ordens skyld ble et rent stadion-messig stående som et høydepunkt sammen med besøket hos Steeton.

Denne dagen var det sesongåpning i Eerste Klasse Amateurs, og det nyopprykkede hjemmelaget skulle altså opp til eksamen. Man opererer åpenbart ikke med tilskuertall i Belgia, men i ettertid vil jeg tippe at 4-500 tilskuere hadde tatt turen. De fikk se at Dries Ventose tidlig var skummelt frempå for gjestene, men hans avslutning ble reddet av hjemmekeeper Yanni De Vriendt. I stedet var det vertene som snart tok en viss kontroll, men de måtte vente en halvtime før det ble nettsus. Da sendte Yannis Augustynen i vei en suser som via tverrliggeren fant veien til mål helt oppe i krysset. Utakbart for Heist-keeper Fré Van Aerschot, og det sto 1-0. Heist forsøkte å svare, og like før pause var det igjen Ventose som prøvde seg, men Boom-keeperen vartet opp med en flott redning slik at det fortsatt sto 1-0 halvveis.

Det var i og for seg greit nok, men mens lagene gikk i garderoben for å ta pausepraten, benyttet undertegnede pausen til å først tømme blæra i det åpne og enkle pissoaret ute på ståtribunen før jeg returnerte til baren for å få litt påfyll av forfriskninger. Jeg kan fortsatt ikke fortelle hvor mye en øl kostet, for bartenderen syntes igjen bare å svare 'ok' når jeg spurte og uansett hvor mange sjetonger jeg tok opp. Han endte med å få to sjetonger og syntes happy med det, men da jeg få minutter senere også rasket med meg en burger i burger-vogna på utsiden var det tilbake til god gammeldags betaling i cash. I køen der kom jeg også i prat med noen hjemmefans som insisterte på å gi meg et Rupel Boom-skjerf etter å ha fortalt at deres forhåpninger i første omgangen denne sesongen var å etablere seg i divisjonen.

Det var dårlig nytt for gjestene at Stig Engelen måtte bli igjen i garderoben etter å ha pådratt seg en håndleddskade før pause, men bortelaget var uansett nære på en utligning tidlig i annen omgang. Jason Adesanya fikk delvis åpent mål å avslutte på, men en Boom-forsvarer kom seg tilbake og fikk med nød og neppe reddet inne på streken. I stedet slo vertene til igjen etter en drøy times spill, og det var Lucas Damblon som doblet ledelsen til 2-0. Vertene ble deretter redusert til ti mann da Jens De Paepe fikk sitt andre gule, men det hindret ikke hjemmelaget i å sette spikeren i kista med tjue minutter igjen. Lennard Hens var denne gang mannen som sendte et frispark direkte i mål helt oppe i krysset. 3-0, og ingen vei tilbake for gjestene, for det ble også sluttresultatet etter at dommeren hadde blåst i fløyta for siste gang denne ettermiddagen.

For min del var det bare å komme seg tilbake til sentrale Antwerpen med buss og trikk, for så å sjekke inn ved Radisson Blu-hotellet der jeg hadde booket overnatting ved hjelp av bonuspoeng. Etter å ha pustet ut og slappet av litt på det fine rommet, var det selvsagt på sin plass å sjekke ut Antwerpen litt nærmere. På dette tidspunktet på en lørdag var selvsagt majoriteten av attraksjoner stengt, så da var det greit å ha et par puber å ty til. Bier Central var nok en ørliten skuffelse, og det samme var absolutt The Duke of Wellington som jeg hadde sett omtalt som en engelsk pub men som fremsto mer som en nokså stiv restaurant. Paters Vaetje falt langt bedre i smak, og hadde en flott beliggenhet rett ved den fine katedralen. Der ble jeg faktisk sittende å prate litt med en britisk utflytter fra Halesowen (av alle steder) som nå hadde dette som sin stampub.

Antwerpen har faktisk et red light district som i seg selv har blitt en attraksjon, så det måtte jeg ta en kikk på. Dessverre hadde et museum jeg hadde blitt tipset om et steinkast eller to unna for lengst stengt, så i stedet ble det heller pitstop på The Skipper, Cafe Falcon og til slutt Cafe Pelikaan før jeg satt kursen tilbake mot hotellet noe senere enn opprinnelig planlagt. Heldigvis hadde jeg alt annet enn dårlig tid dagen etter, men turens siste fotballkamp var nå altså historie, og etter 26 kamper på 24 dager var det omsider på tide å reise hjem til gamlelandet. Selv om det en stund føltes som om omveien via Belgia hadde vært en fiasko etter raseringen av stadionet til Berchem Sport og en belgisk hovedstad som viste seg å være en meget utrivelig opplevelse, så jeg litt annerledes på det etter at Rupel Boom viste seg som en glimrende plan B mens Antwerpen var langt koseligere enn Brussel.

Etter at jeg morgenen etter hadde forsynt meg av frokost-buffeten som var inkludert, returnerte jeg til rommet og unnet meg litt mer søvn før jeg like før klokka 12 gikk ned for å sjekke ut og la de passe på bagasjen en liten stund mens jeg slo i hjel litt tid. Jeg hadde planlagt å benytte søndags formiddag til å sjekke ut Antwerpen Zoo som ligger svært sentralt på motsatt side av plassen; rett ved siden av togstasjonen. Prisnivået gjorde til slutt at jeg droppet de planene, men da jeg returnerte for å hente bagasjen ble jeg plutselig forelagt en regning for hotellrommet som allerede var betalt med poeng. De to frøknene nektet å gå med på at dette var betalt, og heller ikke den mannlige sjefen de tilkalte ga meg medhold. Da de til slutt, etter nesten en halvtime, motvillig gikk med på å ringe hovedkontoret ble de lange i maska og kom med en temmelig halvhjertet unnskyldning før jeg fikk hente bagen min og ta plass på toget til Brussel-flyplassen. Turen var ved veis ende!

 

Belgian ground # 1:
Rupel Boom v Heist 3-0 (1-0)
Eerste Klasse Amateurs
Gemeentelijk Parkstadion, 2 September 2018
1-0 Yannis Augustynen (31)
2-0 Lucas Damblon (62)
3-0 Lennard Hens (71)
Att: ??
Admission: 10 euro
Programme: None

 

(Innlegget ble redigert 22.10.18 13:39)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
30.01.19 15:53

Da har man tilsynelatende endelig fått litt skikk på bloggen min igjen, slik at det går an å publisere ting jeg ikke må skjemmes over (under en "oppgradering" av plattformen, hadde det plutselig sneket seg inn noe som sørget for at ord ble delt opp helt vilkårlig mellom linjene), kan jeg endelig være litt produktiv der igjen. Dermed kommer her del 1 i beretningen fra min store romjuls- og nyttårs-tur. Og blogginnleggene er som følger:

26.12.2018: Harrow Borough v Hendon 
28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County 
29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary's 

 

Dag 1: Onsdag 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon

Endelig hadde tiden kommet for den etter hvert så årvisse romjuls- og nyttårs-turen over til balløya, og det var ikke det spor for tidlig etter at jeg nå hadde ventet utålmodig helt siden den store august-turen. Jeg må si jeg fortsatt savnet Rygge da min snille mor kom for å plukke meg opp like etter klokka fire, etter å ha stått opp i otta for å skysse meg opp til Korsegården slik at jeg skulle komme meg med flybussen klokka 04.32. Etter en natt uten søvn fikk jeg denne gang i hvert fall en drøy halvtime på øyet før vi ankom Gardermoen, men jeg sov da også nesten hele veien på Norwegians morgenfly over til Gatwick. Det vil si jeg registrerte så vidt at det ble meldt om tåke ved sistnevnte flyplass før jeg våknet skikkelig få minutter før en noe forsinket landing. Bagen var denne gang en av de aller første til å komme på rullebåndet, så nå var det bare å sjekke status for togtrafikken inn mot London.

Et år tidligere hadde jeg hatt store problemer med å komme meg fra denne flyplassen til min base i East Croydon, grunnet vedlikeholdsarbeid og total mangel på togavganger, og det som skulle ha vært en togtur på et kvarters tid endte i stedet opp med en kronglete vei der jeg ved brukte rundt to timer på turen til Croydon ved hjelp av to busser (inkludert en som stampet en liten evighet i kø på motorveien) og en trikk. Igjen hadde jeg valgt samme base, og jeg hadde ant uråd da det utpå høsten igjen hadde blitt varslet om vedlikeholdsarbeid. Boxing Day er jo uansett ikke en dag da man er bortskjemt med togavganger i England, og det er hovedsakelig kun tog mellom London og dens flyplasser (det samme er vel tilfelle i Manchester) denne dagen. Etter hvert viste det seg at Gatwick Express likevel ville kjøre halvtimesruter, og det viste seg å holde stikk slik at jeg tok sikte på 09.38-toget.

Det var egentlig litt flaks at jeg kom meg med, for samtlige 12 vogner var fullpakket, slik de skulle være på alle deres tre tog jeg benyttet denne dagen. Faktisk så fullpakket av flere personer fikk beskjed om at de måtte stå igjen på perrongen og vente på neste tog! Så kan de som forsvarer mangelen på togavganger i romjula hevde så mye de vil at 'britene uansett ikke reiser med tog på disse dagene'. Det var heldigvis ikke altfor lenge jeg måtte stå som sild i tønne før jeg kunne presse meg av på East Croydon stasjon og traske ned til Premier Inn-hotellet der for å slenge fra meg bagasjen. Jeg hadde vært tidlig ute med å booke overnatting her, og slapp derfor unna med rimelige £23, men fikk naturlig nok ikke sjekke inn såpass tidlig. Det hadde heller ikke vært en del av planen, for nå var det bare å sette kursen mot hjemmebanen til Harrow Borough og turens første kamp.

Det som derimot hadde vært en del av planen var å få med seg to kamper denne dagen, og valget falt på Fire United v Topes Lavares - et oppgjør i ECL 1 South mellom to klubber som begge benytter Terence McMillan Stadium i øst-London. Der var det avspark klokka 11.00, og planen var å ta seg derfra videre til Earlsmead Stadium for å se lokaloppgjøret Harrow Borough v Hendon klokka 15.00. Denne planen falt imidlertid i fisk da Harrow Borough i likhet med så godt som alle andre i Londons non-league-fotball noen uker i forkant valgte å flytte avspark fra 15.00 til 13.00. Det var vel til slutt ikke en eneste 15.00-kamp igjen i non-league i hele London, så jeg måtte til slutt innse at det ble med den ene kampen, og da ble det et besøk hos Harrow Borough. Igjen var det skikkelig sild i tønne da jeg ble med 10.25-toget videre inn til London Bridge, og det var til sammenligning faktisk en befrielse å komme seg på tuben.

Jeg ble med dens Jubilee Line til Finchley Road, der jeg byttet til et Metropolitan Line-tog som fraktet meg til Harrow-on-the-Hill. Derfra skulle jeg få skyss med buss H10, og lite visste jeg om problemene som ventet da jeg tok oppstilling på korrekt avgangssted ved Harrow busstasjon. Da gikk etter en ikke altfor lang busstur steg av på Eastcote Lane, få minutters gange fra Earlsmead Stadium, slo nemlig alarmklokkene inn for fullt få sekunder etter at bussen hadde kjørt videre. Jeg manglet mobiltelefonen!! Krisen var et faktum; ikke minst fordi også bankkortene også lå i telefonen, slik at jeg nå kun hadde det jeg bar av kontanter i lommeboka. Og så i London da, av alle steder!! Jeg var ikke videre optimist på egne vegne da jeg etter en kort betenkningstid strenet ned mot Earlsmead Stadium for å muligens kunne få lånt en telefon der.

Harrow Borough hører ikke helt overraskende hjemme i London-bydelen Harrow. Det er en av de nordvestlige ytre bydelene i metropolen, og den skal ha et innbyggertall på rundt en kvart million. Stedet der Harrow Borough spiller sine hjemmekamper på Earlsmead Stadium ligger helt sør i bydelen, et steinkast fra grensen mot bydelen Ealing. Beskrevet på en annen måte som for noen kanskje gjør det enklere å plassere Harrow Borough geografisk, ligger vel deres hjemmebane noe sånt som en halv mil eller deromkring vest for nasjonalanlegget Wembley Stadium. Det som nå er bydelen Harrow var tidligere en del av det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, inntil man i 1965 havnet under Greater London. Bydelen er for øvrig også svært flerkulturell, og skal eksempelvis huse Storbritannias største konsentrasjon av både Gujarati-hinduer og srilankiske tamiler.

Ved Earlsmead Stadium ligger nå klubbhuset med klubbens bar rett på utsiden av selve stadionet, og jeg gikk rett dit inn for å bestille meg turens første pint og samtidig forhøre meg om mulighetene for lån av en telefon og mulig informasjon fra lokalkjente om hvor man eventuelt skulle henvende seg. Jeg fikk til svar at de ikke hadde noen offentlig telefon i klubbhuset men at bartenderen skulle sjekke om jeg kanskje kunne få låne en. Mens ingenting skjedde sto jeg selv om innså at dette kunne bli en svært kort tur, for om ikke telefonen og kortene kom til rette, ville jeg mest sannsynlig måtte nøye meg med å heller bestille fly hjem igjen så raskt som mulig og anse en solid dose penger som tapt. Det gikk heldigvis ikke lenge før jeg så et kjent fjes da groundhopperen Rob entret klubbhuset. Scarborough-supporteren er bosatt i London og ser ofte sin lokale klubb Hendon, så jeg hadde halvveis håpet å se ham- Han jobber til og med for London Overground, så han måtte da kanskje vite et og annet som kunne være meg til hjelp?

Jeg fikk låne hans telefon for å ringe meg selv, men jeg tolket det som et dårlig tegn at jeg nå gang på gang fikk som svar at nummeret var utilgjengelig. Rob forsøkte å berolige meg med at sjåføren nok uansett ikke ville returnere til bussgarasjen før skiftet hans var over, og at jeg kunne prøve igjen i pausen. Samtidig fant han ut hvor det aktuelle selskapet hadde sin bussgarasje, og hevdet at jeg like gjerne kunne se kampen da jeg uansett ikke fikk gjort noe fra eller til før den tid. Det var fortsatt tre kvarters tid til avspark, men det var alt annet enn enkelt å fokusere på kamp og tenke på noe annet enn den kinkige situasjonen jeg nå hadde havnet i. Naturlig nok er mangelen på telefon også grunnen til at jeg ikke kan presentere noen egne bilder fra Earlsmead Stadium å dekorere bloggen med, slik at jeg i stedet har måttet låne bilder fra noen andre bloggere.

Harrow Borough ble stiftet i 1933 under navnet Roxonians FC, og allerede året etter flyttet de inn på nybygde Earlsmead Stadium. De spilte først i Spartan League Division Two, og hadde endret navn til Harrow Town da de i 1939 vant divisjonen og rykket opp i ligaens toppdivisjon. Krigens utbrudd satt en foreløpig stopper for deres spill i Spartan League, men etter krigens slutt var de tilbake og ble værende der til de i 1958 tok steget over i Delphian League. Sistnevnte liga ble som jeg har nevnt flere ganger tidligere oppløst i 1964 da den i realiteten egentlig ble 'spist opp' av Athenian League, og Harrow-klubben sikret seg på første forsøk opprykk til Athanian Leagues toppdivisjon.

1960-årene så klubben havne i økonomisk krise og tvunget til å selge flere av sine tilstøtende baner utenfor Earlsmead Stadium, men klubben som i 1967 tok dagens navn fikk skuta på rett kjøl og ble i 1975 valgt inn i Isthmian League. Fire år senere spilte de seg opp i Isthmian League Premier Division, og der har de faktisk befunnet seg inntil i sommer! Man skulle kanskje tro at de siste tiårene dermed har vært lite spektakulære, men klubben hadde i 1983/84 sin beste sesong. Sesongen før hadde de nådd semifinalene i FA Trophy (tap for Telford United), men denne gangen var det i FA Cupen de markerte seg ved å for første gang nå andre ordinære runde. Der måtte de imidlertid gi tapt for et Newport County som den gang spilte på nivå tre av engelsk fotball, men i ligaen var de uimotståelige. De vant Isthmian Premier suverent, med hele 17 poeng ned til Worthing på annenplassen.

Etter forrige sesong var Harrow Borough blant klubbene som ble flyttet sidelengs over fra Isthmian Premier til Southern League Division South. Utvidelsen fra tre til fire avdelinger/ligaer på step 3 skjedde altså som følge av at Southern League har to Premier Division-avdelinger - Central og South. Det var nok litt skepsis blant klubbene som ble flyttet, men Harrow Borough la nå beslag på den siste playoff-plassen. Foran seg hadde de Met Police (en av de andre som ble flyttet over), Salisbury, Weymouth og tabelledende Taunton Town. I siste kamp hadde de holdt toer Weymouth til 2-2 nede på Dorset-kysten. For gjestende Hendon sin del lå de to plasser og tre poeng bak Harrow, men hadde også to kamper mer spilt. Programmet jeg hadde betalt £2 i klubbhuset så flott ut, men der og da hadde jeg visse problemer med å fokusere på det jeg leste før vi etter hvert gikk for å betale oss inn med £10. Anlegget har på den ene langsiden en ståtribune mens hovedtribunen med sitteplasser er på motsatt side. På kortsidene står man under åpen himmel på noen betongtrinn.

Naturlig nok har jeg også hatt kamper der jeg har vært mer fokusert på kampen enn hva tilfellet var denne dagen, selv om jeg etter beste evne forsøkte å skyve problemene ut av tankene for en stakket stund. Jeg fikk i hvert fall med meg at Hendon tok en tidlig ledelse etter at Ricardo German lurte offside-fella og deretter ble revet av en forsvarer som desperat forsøkte å rydde opp. Fem minutter var spilt, og dommeren pekte på straffemerket. German tok selv straffen, utmanøvrerte Harrow-keeper Hafed Al-Doubri og sørget for 0-1. Ledelsen varte i kun åtte minutter, selv om Harrow ikke hadde hatt stort å by på før de fikk en corner. Den ble slått av tidligere Hendon-mann Michael Bryan og headet i mål av Ryan Moss, som en Hendon-kar mente alltid er en kilde til frustrasjon for hans helter.

Shaun Preddie kunne sendt Harrow i ledelsen med en avslutning som endret retning og traff stolpen, og på motsatt side reddet vertene på streken da Brendan Murphy-McVey raget høyest på en corner og headet på mål. Det var ellers flere brukbare muligheter begge veier, men det sto fortsatt 1-1 da dommeren blåste for pause og vi oppsøkte baren for litt rask strupelesk. Fortsatt var det intet hell da jeg forsøkte å ringe meg selv fra Robs telefon, så det begynte virkelig å se stygt ut. Det var bare å tømme glasset og komme seg ut for å heller forsøke å konsentrere seg litt om annenomgangen det nå var klart for. Begge lags supportere virket å ha tro på at deres utvalgte skulle kunne klare å ta poengene, men jeg mener at Rob og et par av hans Hendon-kompiser også ga uttrykk for at de ville si seg fornøyd med ett poeng i dette lokaloppgjøret.

Det var Hendon som startet best også etter pause, og Harrow-keeperen måtte to ganger i aksjon for å hindre scoring fra Shaquille Hippolyte-Patrick. Etter hvert tok imidlertid Harrow Borough mer over, og et kvarter ut i annenomgangen tok de ledelsen på muligens noe kontroversielt vis. I forbindelse med et frispark kalte dommeren til seg synderen, Hendon-forsvarer Murphy-McVey, og lot deretter Harrow ta frisparket raskt før han hadde mulighet til å komme seg tilbake i posisjon. Det endte med et innlegg til Jordan Ireland foran mål som kunne sette inn 2-1. Flere av Harrow-representantene virket faktisk overrasket, og protsetene fra Hendon-folket var til liten nytte. Det virket som om lufta gikk litt ut av Hendon etter dette, og tidligere Hendon-spiller Dylan Kearney og Lewis Cole hadde begge muligheter til å øke Harrow-ledelsen. Det ble Kearney som i det 78. minutt straffet svakt forsvarsspill og satt inn 3-1.

Deretter måtte Hendon-forsvarer Darren Locke ut med skade etter at Hendon hadde brukt alle sine bytter, og med i underkant av fem minutter igjen måtte Riccardo Alexander-Greenway kaste inn håndkledet slik at Hendon måtte avslutte med ni mann - uten av Harrow Borough klarte å øke ytterligere. Det endte 3-1 foran 248 tilskuere. Men mest gledelig for undertegnede; da Rob ga meg telefonen og ba meg prøve igjen, fikk jeg svar fra en kar som bekreftet at mobilen min var levert inn på bussgarasjen til Sovereign oppe på Pinner Road. Det var bare å komme seg dit, og jeg takket Rob for hjelp før han hastet av gårde etter å ha takket nei til en pint som takk for assistanse. En av hans ledsagere skulle med samme buss som meg tilbake til Harrow busstasjon, og vel fremme der pekte han ut hvilken retning jeg skulle og hvilken buss som kunne ta meg den korte veien dit opp. Hittegodset jeg søkte befant seg ganske riktig på oppgitt sted, og overlykkelig ga jeg karen på kontoret en £10-seddel som jeg ba ham overrekke sjåføren med beskjed om å ta seg en pint eller to på min regning.

Så endte det utrolig nok likevel godt. Med en enorm bør borte fra skuldrene trasket jeg lett til sinns ned til West Harrow tube-stasjon for å sette kursen tilbake til London Bridge, via et bytte ved Moorgate. Toget tilbake til East Croydon var igjen fullstendig stappfullt, men det plaget meg lite nå. Ved Premier Inn-hotellet fikk jeg installert meg på rom 234, før jeg fant ut at jeg måtte ut og feire med et par pints. The Porter & Sorter viste seg å være stengt, så jeg valgte å traske til The Ship, før turen gikk videre innom The Green Dragon, Market Tavern og til slutt The Spread Eagle Pie & Ale House. Dagen hadde ikke gått helt som forventet, men utrolig nok hadde det endt godt. Turen var i gang.

 

English ground # 499:
Harrow Borough v Hendon 3-1 (1-1)
Southern League Premier Division South
Earlsmead Stadium, 26 December 2018
0-1 Ricardo German (og, 6)
1-1 Ryan Moss (14)
2-1 Jordan Ireland (61)
3-1 Dylan Kearney (78)
Att: 248
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £4

 

 

Dag 2: Torsdag 27.12.2018: Kampfri

Etter gårsdagens sjokkartede opplevelse var det bare å passe bedre på sakene sine når jeg nå skulle forflytte meg. Turens andre dag ville ikke by på noen kamp for min del, for det eneste på menyen var en Premier League-kamp i Southampton, og det fristet lite, samtidig som jeg ikke ville begynne å bruke togpasset før senere på turen og derfor måtte tenke litt praktisk i så måte. Jeg sløyfet til og med planene om en full english breakfast og nøyde meg med smørbrød fra Co-op før jeg for å hente ut en hel rekke med togbilletter fra automatene på East Croydon stasjon. Dagen etter skulle jeg ha base i Cardiff, og derfor hadde jeg bestemt meg for å tilbringe denne dagen et sted på veien. Reading passet derfor fint, og jeg kom meg med 11.27-toget til Clapham Junction, der jeg med nød og neppe rakk å hoppe på 11.55-toget til Reading. Det var tidligere enn planlagt, så jeg valgte å ta en rast på veien ved å hoppe av i Sunningdale og unne meg en pint på puben Broomhall Hut før jeg fartet videre med 13.37-toget.

Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Travelodge-hotellet i Reading sentrum, og jeg fikk til og med sjekke inn selv om det var en halvtimes tid til innsjekking. Det var bare å slappe av litt på rom 104 før jeg gikk for å få meg en stor porsjon Beef Madras ved The Back of Beyond. Etter en svipptur innom The Thirsy Bear og The Outlook endte jeg opp ved The Alehouse, men det som skulle bli en siste pint eller to ble kun starten på en mye lenger kveld enn planlagt. En gammel Reading-kompis tok turen for å hilse på, og da han måtte trekke seg tilbake kom jeg i prat med et par andre karer som viste seg å være såpass godt selskap av jeg ble værende helt til stengetid klokka 23. Eller kanskje var det utvalget av real cider og pork scratchings som gjorde det? Faktum er at det denne kvelden ble litt vel mye, og til alt overmål presterte jeg å ramle innom en nattklubb på vei tilbake til hotellet - noe jeg skulle få betale for morgenen etter.

 

 

Dag 3: Fredag 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County

Det er heldigvis ikke altfor ofte jeg opplever slikt lenger, men formen var alt annet enn god da jeg våknet i Reading og merket at det ganske riktig hadde blitt altfor mye av det gode på The Alehouse kvelden før. Om jeg bare hadde klart å sporenstreks trekke meg tilbake til hotellet ved stengetid, men neida, jeg skulle selvsagt surre meg innom en nattklubb også! Nå betalte jeg prisen da jeg tok med meg bagasjen, sjekket ut og gikk ned til Wetherspoons-puben The Hope Tap. Planene om en full english breakfast måtte visst endres, for apetitten var totalt fraværende, og selv om jeg nøyde meg med å bestille en bacon roll som så ut som det minste på frokostmenyen, klarte jeg ikke å få ned mer enn halve, selv om det derimot gikk ned to flasker j2o på høykant. Det var bare å kaste inn håndkledet og komme seg mot Wales med 10.28-toget som planlagt.

Det var i denne perioden buss for tog mellom Bristol Parkway og, sannsynligvis grunnet vedlikeholdsarbeid i Severn-tunnelen - så etter en times tid var det bare å komme seg av og over på bussen som fraktet meg over grensen til Wales slik at jeg kunne toge videre derfra til Cardiff Central. Tilbake i ok form ankom jeg den walisiske hovedstaden med fortsatt over en time til innsjekking, men jeg gikk likevel opp til etablissementet NosDa der jeg hadde betalt £34 for overnatting. I underetasjen har de skjenkestedet Tafern Taf, og siden jeg ikke fikk sjekke inn ennå slo jeg meg like godt ned med en pint med utsikt over Millennium Stadium på motsatt side av elven, og så gjennom litt av reiseplanene videre mens jeg ventet på å få installere meg. Med det unnagjort kunne jeg også gå og innta et etterlengtet måltid ved The Gatekeeper for deretter å teste mikropuben Hop Bunker før jeg satt kursen mot Ton Pentre med 16.11-toget fra Cardiff Queen Street.

Toget brukte 50 minutter til Ton Pentre, som er en tidligere gruvelandsby som ligger i dalene i det walisiske 'grevskapet' Rhondda Cynon Taf. Her var kullgruvedrift virkelig alfa og omega, og arbeiderboligene som klynget seg til dalsidene oppover Rhondda-dalen huset i gruvenes storhetsperiode flere tusen innbyggere. For å skille den fra nabogrenda Tonypandy, fikk samfunnet her navnet Ton Pentre, men i dag har innbyggertallet blitt redusert til rett over ett tusen. Da gruvene etter hvert stengte, førte det naturlig nok til høy arbeidsledighet, fattigdom og fraflytting, og Ton Pentre er fortsatt en skygge av det samfunnet det en gang var. Det ser imidlertid ut til at man har klart å snu utviklingen noe, og de økonomiske oppgangstider i Cardiff har ført til at Ton Pentre og Rhondda-dalen blir stadig mer populært som bosted for folk som arbeider i først og fremst Cardiff men også Swansea.

Det virket nokså stille langs hovedgata i Ton Pentre, men det var da noen fremmøtte på The Windsor der jeg søkte tilflukt med en pint. Fra dette første stoppestedet gikk turen etter hvert videre til The New Inn, like ved stedets 'chippy' med det originale navnet A Fish Called Rhondda som de faktisk har høstet både ros og priser for. Siste stopp ble The Gelli Hotel, før jeg snudde og orienterte meg frem til kveldens kamparena, Ynys Park. Det skulle vise seg at byens beste utvalg av cider nok var å finne i klubbhuset der, og etter å ha ankommet med en snau time til avspark slo jeg meg snart ned der etter å ha hentet et kampprogram fra inngangspartiet. De viste seg å være inkludert i inngangspengene på £5, så jeg endte derfor opp med å allerede betale meg inn mot et løfta om at de ville huske meg.

Klubben jeg denne kvelden skulle se, har to forgjengere med samme navn. Allerede i 1896 fantes det klubb ved navn Ton Pentre FC, og som fotballklubb var de nærmest en ensom svale i en region der rugby union er den store sporten. En av disse forgjengerne spilte først i Welsh League (som de vant i 1908 og 1914) og senere i Southern League, og de klarte i 1922 å nå finalen av den walisiske cupen, der de måtte se seg slått av Cardiff City. Denne klubben måtte snart legge ned driften, og dagens klubb så dagens lys i 1935. Etter annen verdenskrig tok de plass i en omstrukturert Welsh League der ligaens nivå to var regionalisert i en østlig og vestlig divisjon. Ton Pentre ble plassert i den vestlige, og sikret på første forsøk opprykk ved å vinne avdelingen.

Ton Pentre vant Welsh League i både 1958, 1961, 1974 og 1982, og skulle i lang tid holde seg på øverste nivå. I 1986 ble det storkamp på deres Ynys Park da de trakk hjemmekamp mot selveste Cardiff City i første ordinære runde av FA Cupen (som mange walisiske klubber da fortsatt var med i). På det som skulle bli et stappfullt Ynys Park var også blant annet BBCs 'Match of the Day' til stede og laget den gang noen herlige reportasjer. Da Ton Pentre igjen vant Welsh League-tittelen i 1993 fikk de ta steget opp i den nye League of Wales som året før hadde blitt stiftet som den første nasjonale toppdivisjonen i walisisk fotball. Der markerte de seg med tredjeplasser i sine to første sesonger, og kvalifiserte seg med det for spill i Europa i form av Intertoto-cupen. Dessverre måtte hjemmekampene i denne turneringen spilles i Cardiff, og det europeiske eventyret holdt dessuten på å ta knekken på klubben økonomisk.

Det endte faktisk med at de ikke så annet valg enn å ta frivillig nedrykk i 1997, og selv om de umiddelbart vant Welsh League hele fem ganger på rad, returnerte de ikke til den nåværende toppdivisjonen. I 2005 sikret de seg sin Welsh League-tittel nummer tolv (inkludert titlene til den nevnte forgjengeren), men fortsatt ingen retur til eliten (kanskje var det også nå stadionkrav inne i bildet?). I stedet måtte de i forbindelse med en omstrukturering (til mindre divisjoner) i 2010 ta turen ned i Welsh League Division 2 da de for første gang i sin historie rykket ned på bakgrunn av sportslige prestasjoner. De returnerte umiddelbart ved å gå gjennom ligasesongen ubeseiret og sikre seg divisjonstittelen, og fortsatt er de å finne i Welsh League Division 1.

Kveldens kampprogram var 52 sider tjukt og bød på en god del interessant stoff som jeg fordypet meg i mens jeg nippet til et glass i den koselige baren. Ton Pentre skulle ta imot Haverfordwest County til kamp om ligapoeng i Welsh League Division One. Dette er den ligaens øverste divisjon, og det er snakk om nivå to av walisisk fotball, der Welsh League er den sørlige feederliga til Welsh Premier League mens Cymru Alliance har den rollen i nord-Wales. Tabellen fortalte at Penybont ledet an i Welsh League Division One, med nettopp Haverfordwest hakk i hel og deretter denne sesongens cup-askeladder Cambrian & Clydach Vale som ledet an i jakten blant de øvrige. Ton Pentre lå på sin side som tredje sist av de 16, og trengte således poeng. I utgangspunktet skal tre ned, men det er ikke alltid så enkelt som det i walisisk fotball.

Det er ikke sjelden at opp- og nedrykk blir på annet grunnlag enn det sportslige, ved at klubber mister relevante lisenser etc etter å ikke oppfylle forskjellige krav. Og ikke minst etter denne sesongen er det svært sannsynlig at tabellen ikke nødvendigvis vil avgjøre videre skjebne. Til sommeren er nemlig den walisiske pyramiden gjenstand for første del av en stor omstrukturering, og dagens nivå to skal erstattes av to nye divisjoner styrt av forbundet FAW - FAW Championship North og South. Også klubber som i dag er lavere enn dette i systemet er velkommen til å søke om medlemskap der, og noen av disse vil bli kunne flyttet opp dersom de oppfyller kravene og sportslig kvalifiserte klubber mislykkes med dette.

Det var på tide å komme seg innenfor portene på Ynys Park, og det er et flott anlegg klubben har her. Som mange andre klubber i de walisiske dalene ligger banen også fint til med høye åser som flott bakteppe, men det var det lite å se til i desember-mørket denne kvelden. Jeg hadde lurt på om jeg kanskje skulle spare besøket hit til en lysere årstid, men kom til at det kunne være flott også under flomlys, og Ynys Park skuffet ikke. Partiet jeg like best var å finne bak det ene målet, der en ståtribune med overbygg strekker seg hele banens bredde. På den ene langsiden har man en sittetribune nesten midt på, og på den ene banehalvdelen baksiden av et bygg der spillere originalt nok ankommer banen via en metalltrapp som leder ned fra garderobene oppe i andre etasje av dette klubbhuset. På den andre langsiden er det såkalt hard standing som gjelder, mens det på bortre kortside er enda mindre av fasiliteter, Jeg likte umiddelbart Ynys Park.

Hjemmelaget med kallenavnet Rhondda Bulldogs fikk det hett om ørene allerede fra start, og både Dany Williams og Ben Fawcett testet hjemmekeeper Ryan Fleming, men også vertene hadde muligheter ved Robbie Thomas og en heading like utenfor fra Jordan Islip. Det var en frenetisk start på kampen, og alt dette skjedde før bortelaget tok ledelsen i det fjerde minutt. Det skjedde fra en corner, og det var en gammel kjenning som styrte inn 0-1; nemlig den gamle målsniken Lee Trundle som mange sikkert vil huske fra blant annet Swansea City, Bristol City og/eller Wrexham. Elliot Scotcher hadde to muligheter til å doble ledelsen; først i form av en volley som suste like over tverrliggeren, og deretter med et frispark som Fleming reddet. Da gjestene likevel fikk sitt andre mål i det 27. minutt, var det igjen etter en corner - en kort sådan - som endte opp med et innlegg til kaptein Sean Pemberton som vendte og plasserte ballen i hjørnet til 0-2.

Nå var det Haverfordwest som styrte showet totalt, og ti minutter senere sto det 0-3 etter at et passivt Bulldogs-forsvar lot gjestene boltre seg i feltet og Ben Fawcett kunne skli inn kampens tredje mål. Det virket egentlig avgjort, og det kunne blitt styggere før pause, for Lee Trundle hadde ytterligere en sjanse eller to til å øke. Ton Pentre burde kanskje også ha redusert ved Aiden Chappell-Smith som gikk på et imponerende raid, men bortekeeper Stephen Hall ryddet opp på flott vis. Dermed sto det 0-3 til pause, og det var egentlig ikke ufortjent, for Haverfordwest hadde virkelig vært gode. Det var vel akkurat tid til en rask forfriskning i klubbhusets bar, og der virket det som om hjemmefansen - kanskje ikke helt unaturlig - hadde gitt opp håpet om å berge poeng denne kvelden.

På banen virket det imidlertid ikke som om Ton Pentre hadde gitt opp, for de startet annenomgangen godt, selv om de ikke fikk uttelling. I stedet var det den nå 42 år gamle Lee Trundle som tolv minutter ut i omgangen igjen var på rett sted da et innlegg fant ham på bakre stolpe der han headet inn 0-4. Kun en god redning fra hjemmekeeper Fleming hindret Elliot Thomas i å score et femte, og helt på tampen kunne Trundle notert seg for hattrick, men hans avslutning gikk i nettveggen. Det siste jeg rakk å se før jeg på overtid snek meg ut for å rekke siste tog tilbake til Cardiff klokka 21.23 var at Lee Price ble spilt alene gjennom for vertene men måtte se Haverfordwest-keeper Hall vunne duellen. Og idet jeg forserte den smale lille brua som leder ut fra parkeringsplassen på utsiden, hørte jeg sluttsignalet gå mens jeg hastet mot jernbanestasjonen et steinkast unna.

Man opererer ikke med tilskuertall i denne ligaen, men jeg anslo det til å være drøyt 200 tilskuere. Uansett ingenting å si på resultatet, for det var til tider en maktdemonstrasjon av Haverfordwest som også reduserte ledelsen til to poeng opp til et Penybont som måtte nøye seg med uavgjort borte hos Briton Ferry Llansawal. Artig var det også å se Lee Trundle, men for å foregripe begivenhetene ørlite, var det et sjokk da jeg kun to dager senere fikk høre rykter om at han var på vei bort. De fleste virket å tro at han var på vei tilbake til Llanelli Town - som han hjalp til to strake opprykk med vanvittige 86 mål på 59 kamper - for å hjelpe de med å holde plassen i Welsh PL. Enda større var overraskelsen derfor da jeg senere på turen hørte at han hadde signert for Trefelin BGC i Welsh League Division Three.

Uansett kom jeg meg tilbake til Cardiff Central via et lynraskt togbytte ved Radyr. Jeg hadde ikke tenkt å trekke meg tilbake til hotellet umiddelbart, og valgte å sjekke ut puben The Cambrian Tap før jeg gjorde det samme med The Goat Major. Først etter dette spaserte jeg tilbake til min base ved NosDa der jeg også unnet meg et siste lite glass for høflighets skyld før jeg tok kvelden og fant veien opp trappa til mine gemakker. Det hadde vært en lang men fin dag med groundhopping i Wales, og det skulle bli mer av det samme dagen etter. Besøket til Ton Pentres Ynys Park hadde så absolutt svart til forventningene, og jeg håpet nå bare at det samme ville være tilfelle med Rhayader Town som var neste post på mitt kampprogram.

 

Welsh ground # 9:
Ton Pentre v Haverfordwest County 0-4 (0-3)
Welsh League Division One
Ynys Park, 28 December 2018
0-1 Lee Trundle (4)
0-2 Sean Pemberton (27)
0-3 Ben Fawcett (37)
0-4 Lee Trundle (59)
Att: ?? (est. 200-250)
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £3

 

 

Dag 4: Lørdag 29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary's

Jeg hadde en lang busstur foran meg da jeg forlot min base ved NosDa rundt kvart over sju og gikk for å handle inn frokost i en Sainsburys-sjappe i Cardiff sentrum før jeg trasket oppover mot bussholdeplassen utenfor Cardiff Castle, der buss T4 skulle ha avgang mot Newport klokka 08.07. Denne bussen skulle bruke nesten tre timer herfra opp til Llandrindod Wells, der jeg skulle av, så selv om jeg denne dagen ikke skulle benytte et eneste tog, hadde jeg en heftig busstur foran meg når jeg skulle på kamp hos Rhayader Town. Jeg hadde vært usikker på hvor mye denne bussturen ville koste, men mest overraskende av alt denne dagen var at bussjåføren kvitterte ut en billett og vinket meg på mens han fortalte at den faktisk er gratis i helgene!

Det er virkelig et godt tilbud, og det var tydelig at flere hadde benyttet seg av dette; blant annet et par som hadde valgt å bruke søndagen til en utflukt i koselige Brecon. Det er jo ikke akkurat motorveier som går fra nord-sør (eller i dette tilfellet, omvendt) i Wales, og en ytterligere grunn til at bussen brukte såpass lang tid var at den ble stående å vente 10-15 minutter i både Pontypridd, Merthyr Tydfil og nevnte Brecon. Rett etter at klokka hadde passert elleve kunne jeg stige av rett ved jernbanestasjonen i Llandrindod Wells, og jeg hadde snaut ti minutter på meg til å få slengt fra meg bagasjen ved Hampton Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Det viste seg å gå uten problem, siden min base lå kun et steinkast fra togstasjonen der jeg også skulle ha buss X47 videre fra klokka 11.12.

Derimot hadde jeg på veien opp fra Cardiff blitt oppmerksom på at Rhayader Town plutselig tvitret om det skulle holdes en andre baneinspeksjon klokka 11.00 (den første ble åpenbart aldri annonsert), så det ville være greit å vite utfallet av denne før jeg satt kursen mot Rhayader med 11.12-bussen. Der jeg sto og oppdaterte frenetisk måtte jeg til slutt satse alt på ett kort, stige på og betale £4,10 for en returbillett. Om det nå skulle bli avlysning, var vel de eneste reelle alternativene å komme seg tilbake med første buss for å besøke Newbridge-on-Wye eller gjennomføre en revisit hos Llandrindod Wells. Men det gikk ikke lang tid før Rhayader Town beroliget meg ved å 'tagge' meg i en post der de informerte om at det var 'Game ON!'. Det var en lettelse, og etter en snau halvtimes busstur fra Llandrindod Wells kunne jeg takke sjåføren og stige av i Rhayader.

Rhayader er en liten markedsby som ligger i det man må kunne si virkelig er den walisiske landsbygda. Stedet tilhørte tidligere Radnorshire, men sorterer nå under det nye og større 'grevskapet' Powys. Rhayader har rett i overkant av 2 000 innbyggere og ligger ved bredden av elven Wye - jeg vil anslå omtrent to mil nordvest for Llandrindod Wells. Hovedveien A470, som går fra Llandudno i nord-Wales til Cardiff i sør, går gjennom byen som i lang tid har vært slags naturlig stoppested for reisende. Romerne hadde en leir i nærheten, og senere reiste munker forbi på vei til og fra klostre i regionen, mens bønder kom med kvegflokker på vei til kvegmarked. Den dokumenterte beretningen om Rhayader begynner imidlertid først med byggingen av Rhayader Castle i 1177, men av denne borgen er det i dag lite igjen annet enn restene av det som nå er en tørr vollgrav.

Det var i 1890-årene at ting virkelig begynte å skje i dette området, og det takket være den raskt voksende storbyen Birmingham 11-12 mil lenger øst. Man fant nemlig ut at Elan Valley-området rett ved Rhayader var en ideell kilde for rent vann til Birminghams befolkning. Tusenvis av arbeidere var involvert i byggingen og demninger og reservoarer., og en ny jernbanelinje ble lagt. Denne ble imidlertid stengt i 1962, og det var selvsagt grunnen til at jeg hadde måttet benytte meg av buss til Rhayader. Visse steder skrytes det tilsynelatende av busstilbudet, men jeg må vel si at jeg ikke var altfor imponert over en buss annenhver time og ikke minst siste buss tilbake til Llandrindod Wells allerede klokka 17.10. Rhayader viste seg uansett å være en koselig plass med et betydelig antall puber i forhold til innbyggertallet.

Første stopp i så måte ble The Crown Inn, som viste seg riktig koselig. Deretter gikk jeg rett over veien til The Castle, før det var på tide å finne en pub som viste Old Firm-kampen. Det gjorde de ved The Royal Oak, der jeg ble sittende å se første omgang av en kamp der Rangers tok seg av sine vemmelige uvaskede rivaler. Etter at pausesignalet hadde gått i TV-kampen var det på tide å tømme glasset og komme seg ned til The Weirglodd der Rhayader Town skulle være vertskap for Hay St. Mary's i Mid-Wales Division Two. Der ble jeg møtt av et inngangsparti som var sperret av med bånd, og kanskje det forteller noe om at ikke alt er like bra stilt som det har vært hos Rhayader Town.

Rhayader Town har røtter tilbake til 1884, anslås det, men det er lite jeg kan fortelle om hva de bedrev i 'gamle dager'. På et eller annet tidspunkt ble de med i Mid Wales League, der de i hvert fall var fast innslag i 1980-årene. I 1991 fikk de ta steget opp i Cymru Alliance, og etter at de vant ligatittelen der i 1997 sikret de seg opprykk til den walisiske toppdivisjonen League of Wales (i dag Welsh Premier League). Der tilbragte de fem sesonger med 11. plassen i 2001 som bestenotering, før de ble nedrykk året etter. Klubben var da dårlig stilt, og en spillerflukt førte til at de måtte takke nei til plass i Cymru Alliance og i stedet la seg degradere ytterligere tilbake til Mid Wales League. I 2006 var det så dårlig stilt at klubben som for ordens skyld også hadde vært kvartfinalist i den walisiske cupen fem år tidligere (knepent tap for dagens storheter TNS) dessverre så seg nødt til å legge ned driften.

Året etter - altså i 2007 - ble det igjen blåst liv i klubbnavnet, og Rhayader Town var igjen snart tilbake i Mid Wales League. Da de i 2010 sikret seg opprykk til Cymru Alliance, endte det med umiddelbart nedrykk, men på første forsøk returnerte de ved å ta Mid Wales League-tittelen. I 2016 måtte de igjen ta turen ned i Mid Wales League, men dette ble igjen fulgt opp med ny tittel i Mid Wales League. Imidlertid ble det ikke noe nytt eventyr i Cymru Alliance, for sommeren 2017 måtte Rhayader Town si fra seg plassen der etter at spillerne ikke var villige til å godta de lengre reisene som dette opprykket medførte. Dermed ble det intet spill i 2017/18-sesongen, og dette er følgelig også grunnen til at de nå er å finne i Mid-Wales League Division Two, som inntil videre er en av divisjonene på nivå fire av walisisk fotball (til sommeren begynner man som nevnt flere ganger tidligere skje en omstrukturering av den walisiske fotballen).

Jeg ble stående å kikke litt utover The Weirglodd, som virkelig sto til forventningene selv om de faktisk hadde vært meget høye etter å ha sett flotte bilder derfra. Jeg falt umiddelbart for det sjarmerende anlegget som har både grantrær og åser som bakteppe. På den ene langsiden, rett ved det for tiden avsperrede inngangspartiet, har man klubbhuset som strekker seg videre bort til den flotte hovedtribunen som står midt på denne langsiden og byr på sitteplasser. På kortsiden til høyre sett herfra er det en flott tribune som også har seter installert på de to-te betongtrinnene under overbygget. Denne tribunen ser noe vindskeiv ut, men formelig oser av karakter. På både bortre langside og bortre kortside er det utelukkende hard standing under åpen himmel som gjelder, men The Weirglodd er virkelig en perle.

Yr av begeistring inntok jeg klubbhusets bar for å få innta litt flytende forfriskninger før avspark klokka 14.30. Det var en time til da jeg ankom, og inne i klubbhuset fikk jeg også gitt de £3 i inngangspenger til en kar som kom og samlet de inn i et krus. Han fortalte at det dessverre ikke var noe kampprogram, men fra baren fikk jeg i tillegg til forfriskninger også sikret meg en pin til min samling før jeg kikket på bilder og memorabilia i lokalet og deretter kom i prat med noen av de lokale. Status i divisjonen var at Montgomery ledet tre poeng foran dagens bortelag Hay St. Mary's (som dog hadde to kamper til gode) og fem poeng foran duoen Waterloo Rovers og Newbridge-on-Wye. Rhayader Town lå på femteplass, ni poeng bak lederen men med en kamp til gode.

De lokale hadde interessante ting å fortelle, men etter å ha hørt hvordan jeg satt pris på deres tribuner og kanskje spesielt den bak det ene målet, hevdet han at den snart kan komme til å bli revet. Det var lite lystig, men en annen kar skjøt inn og sa seg uenig i dette som han mente kun var rykter. Han mente den mest sannsynlig vil bli stående, og forvirringen var komplett da en tredje kar meldte seg på og mente den muligens vil bli oppgradert. Kanskje er det uansett på greit å kjenne sin besøkelsestid og ta turen til en skult perle noe utenfor allfarvei for den jevne groundhopper, for The Rhayader Town og The Weirglodd er vel verdt et besøk for de som liker trivelige kamparenaer og herlige anlegg som oser av karakter.

Også da jeg penset samtalen inn på hva som var ambisjonene fremover ble det tydeligvis uenighet, for vedkommende jeg opprinnelig hadde startet en samtale ytret raskt et ønske om å kunne returnere til Cymru Alliance i løpet av noen sesonger (nå skal jo forbundet FAW i første omgang overta driften av nivå to med to nye divisjoner - FAW Championship North og South, så Cymru Alliance vil nok eventuelt bli skjøvet nedover). Hans kumpan var imidlertid igjen uenig og så det som lite realistisk og minnet sin sidemann på hva som skjedde sist da spillerne ikke var lystne på spill på det nivået med reisingen det krever. Forhåpentligvis vil i hvert fall kunne enes om eventuelle ambisjoner innen den tid kommer, og jeg ønsker uansett Rhayader Town lykke til. Det er liten tvil om at det er en klubb som tradisjonelt sett burde vært høyere opp enn det de nivået de nå er på, men det gjelder vel også å finne sitt nivå og ikke gape over for mye.

Det var etter hvert på tide å gjøre klar for kamp, og da lagene inntok banen startet jeg på en liten runde rundt banen for å knipse noen blinkskudd mens jeg fikk se en jevn kamp utspille seg på det visstnok noe vanskelige underlaget (ifølge en spiller jeg vekslet noen raske ord med før han tok et hjørnespark). Det var noen herlige dueller og også flere ok sjanser begge veier, men scoringene lot vente på seg og det så lenge ut som om jeg ville være vitne til en målløs omgang. Med noen minutter igjen til pause slo imidlertid gjestene til, og Brendan Hackett var mannen som sendte Hay St. Mary's i ledelsen. Dermed sto det 0-1 da spillerne gikk i garderoben og jeg igjen inntok klubbhusets bar. Det fristet også med både en Bovril og litt vomfyll, så på vei ut igjen stakk jeg også snuta innom matutsalget.

Drøyt ti minutter ut i annenomgangen kom kvitteringen til 1-1 i form av et kjempeskudd fra mannen med dagens tøffeste etternavn. Taylor Wozencraft sendte nemlig i vei en kanonkule som suste inn i nettet og sørget for balanse i regnskapet, og nå hadde Rhayader Town fått blod på tann og hadde en god perioden. Det som nok var vendepunktet kom imidlertid da Matt James ifølge gjestene og dommeren ble dratt ned i feltet, og Jack Biggs besørget 1-2 fra straffemerket. Rhayader-folket mente seg tydeligvis litt urettferdig behandlet, og det hjalp ikke på humøret deres at Adi Lawford økte til 1-3 med et kvarters tid igjen. Det ble også sluttresultatet foran det jeg talte meg frem til å være 48 tilskuere, og om det ikke var direkte ufortjent, hadde det lenge vært en jevn kamp som sto og vippet. Det var bare å gratulere Hay St. Mary's.

Jeg takket snart for meg og ønsket mitt vertskap lykke til videre, for jeg ville teste ut ytterligere et par Rhayader-puber før jeg forlot stedet. The Elan Hotel hadde blitt anbefalt av klubbfolket (kanskje fordi de er en av klubbens sponsorer), og det ble neste stopp før den lille pub-til-pub-runden i Rhayader ble avsluttet ved The Flag & Lamb Inn - rett ved siden av The Crown Inn, der den hadde startet. Deretter var det bare å passe på at jeg kom meg med 17.10-bussen tilbake til Llandrindod Wells og ikke ble strandet i Rhayader. Ved mitt forrige oppholde i Llandrindod Wells hadde jeg hatt base ved Glen Usk Hotel, men denne gang var det altså Hampton Hotel som skulle gi meg tak over hodet, og jeg fikk nå raskt sjekket inn og installert meg før jeg fulgte noenlunde samme modus som forrige gang.

Det betød at jeg satt kursen mot mikropuben Arvon Ale House, som ikke uten grunn har vunnet en rekke priser som blant annet beste cider-pub i Wales. Det var et naturlig neste stoppested, og jeg tilbragte kvelden der inntil jeg trakk meg tilbake til Hampton Hotel. Der har de pub i underetasjen, og det passet godt å ta et siste glass der, skjønt jeg ble sittende noe lenger enn planlagt. Og det var fortsatt liv da jeg trakk meg tilbake til rommet mitt rundt klokka halv ett. Det hadde vært nok en fin dag i Wales, og jeg satt virkelig pris på besøket hos Rhayader Town som vil bli stående som en av turens virkelige høydepunkt. Det var kanskje også det stadionet jeg satt mest pris på av alle de besøkte på denne turen.

 

Welsh ground # 10:
Rhayader Town v Hay St. Mary's 1-3 (0-1)
Mid-Wales League Division Two
The Weirglodd, 29 December 2018
0-1 Brendan Hackett (42)
1-1 Taylor Wozencraft (57)
1-2 Jack Biggs (pen, 61)
1-3 Adi Lawford (75)
Att: 48 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: £3

 

(Innlegget ble redigert 30.01.19 15:55)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
31.01.19 14:18

Del 2 fra romjuls- og nyttårsturen 2018/19, med følgende blogginnlegg:

30.12.2018: Newtown v Aberystwyth Town 
31.12.2018: Cardiff Met v Barry Town United 
01.01.2019: Wimborne Town v Gosport Borough 

 

Dag 5: Søndag 30.12.2018: Newtown v Aberystwyth Town

Etter lørdagens herlige besøk til Rhayader Town var jeg slett ikke lei av fotball i Wales, og godt var det, for jeg hadde ytterligere noen kamper foran meg i den walisiske pyramiden i løpet av turen. Som lovet ble jeg servert det som faktisk var turens første full english breakfast da jeg kreket meg ned i underetasjen ved Hampton Hotel i Llandrindod Wells. Det hadde kanskje blitt et glass mer enn nødvendig, men noen lærer tydeligvis aldri? Formen var uansett grei nok til at jeg slukte måltidet og snart sjekket ut for å spasere de få meterne ned til jernbanestasjonen for der å vente på buss T4 som klokka 09.54 skulle frakte meg nordover til Newtown. For andre dag på rad benyttet jeg altså denne bussruta, og i likhet med dagen før da den hadde fraktet meg helt fra Cardiff og hit opp, var den igjen gratis (i helgene).

Denne bussen brukte ganske nøyaktig tre kvarter opp til Newtown, der jeg takket sjåføren og steg av for å orientere meg frem til byens Wetherspoons-pub The Black Boy, som jeg regnet meg allerede var åpen på et tidspunkt da øvrige puber kanskje ikke ennå hadde åpnet. Jeg nøyde meg foreløpig med en flaske j2o mens jeg snyltet litt på deres WiFi og så over planer og reiseruter for dagen og de kommende par dagene. Jeg hadde vurdert flere muligheter denne dagen, og min groundhopper-kompis Stig-André Lippert forsøkte forgjeves en stund å overtale meg til å slå følge med ham når han gjorde sin debut i non-league på lokaloppgjøret Phoenix Sports v VCD Athletic. Videre var PL-oppgjøret Manchester United v AFC Bournemouth et alternativ, uten at det fristet mest. Hadde jeg befunnet meg i Yorkshire, ville jeg nok valgt meg en Sunday League-kamp hos Fryston, men når jeg tilbragte helgen i Wales, var det kun ett naturlig valg.

Newtown - eller Y Drenewydd som den heter på walisisk - er med sine snaut 11 500 innbyggere den største byen i det nye og store (men sparsommelig befolkede) 'grevskapet' Powys, men hørte historisk sett til det tidligere Montgomeryshire. Byen ligger rundt en og en kvart mil fra den engelske grensen, og vokste på 1700- og 1800-tallet takket være en av kanalene fra elven Severn og grobunnen den skapte for tekstilindustrien som skjøt fart. Byen huset på et tidspunkt det som var Wales' største tekstilspinneri, men industrien her skulle etter hvert få problemer med å konkurrere med spinneriene i nord-England. Mange av arbeiderne flyttet og innbyggertallet stupte, men i 1967 fikk byen status som såkalt 'new town', og den påfølgende tilflyttingen og forandringene i byen endret preget av en landlig liten markedsby.

Jeg hadde fortsatt godt med tid før avspark i kampen Newtown v Aberystwyth Town klokka 14.30, så jeg strenet over gata for å unne meg en halv pint ved The Victoria Vaults som nå hadde åpnet. The Sportsman hadde høstet ros flere steder, så det ble deretter neste og foreløpig siste stoppested før jeg slepte med meg bagasjen mot dagens kamparena Latham Park. Med rett i overkant av en time til avspark betalte jeg meg mine £7 i inngangspenger og byttet ytterligere £2 mot et fint program. Karen i inngangspartiet smilte vennlig og bekreftet at jeg selvsagt kunne få slengt fra meg bagasjen en stakket stund i klubbhusets bar. Det var ikke overraskende også dit jeg satt kursen, og den ene bartenderen tilbød seg å sette bagen min bak bardisken etter å ha servert meg en forfriskende pint.

Newtown AFC er faktisk en av de eldste klubbene i walisisk fotball. Allerede i 1875 ble de stiftet under navnet Newtown White Stars, og de var året etter en av klubbene som var med å stifte det walisiske fotballforbundet. I oktober 1877 var de også en av klubbene som spilte i tidenes første kamp i den walisiske cupen. Den cupen vant de for øvrig i 1879, og var tapende finalist i 1881. De antas at de deretter slo seg sammen med den lokale rivalen Newtown Excelsior og tok dagens navn like før de igjen var tapende finalist i både 1886 og 1888. I 1895 kunne de imidlertid heve cuptroféet på nytt, men det skulle bli deres siste tittel på lang tid. Fra 1920-årene tilbragte klubben mesteparten av sin historie i Mid Wales League som de hadde vært med å stifte, og der tok de etter hvert tittelen i både 1976, 1979, 1982, 1987 og 1988.

Det var godt nok til at klubben deretter fikk innpass i den engelske pyramiden der de tok plass i Northern Premier League, uvitende om bråket som var like rundt hjørnet. Da League of Wales (nåværende Welsh Premier League) startet opp i 1992 var det riktignok med Newtown som en av de opprinnelige medlemmene, men klubben hadde vært nokså motvillig. De var en av åtte walisiske klubber i engelsk non-league som ikke var spesielt interessert i å returnere til walisisk fotball når man nå for første gang skulle innføre en nasjonal toppdivisjon i Wales. De åtte fikk tilnavnet 'the irate eight', men før daværende League of Wales ble sparket i gang hadde Newtown bøyd seg for presset sammen med Bangor City og Rhyl (Barry Town og Caernarfon Town fulgte senere). Newtown har uansett holdt seg der siden, og sammen med Aberystwyth Town er de de eneste som har spilt samtlige sesonger i det som siden 2002 har hett Welsh Premier League.

2. plassene i 1996 og 1998 er de beste ligaplasseringer, og de sørget også for europacup-spill. Ved begge anledninger måtte de imidlertid takke for seg ved første korsvei i UEFA Cupen - i 1996/97-utgaven med tap for latviske Skonto Riga, og i 1998/99 for polske Wisla Krakow. Da de i 2015 vant sin tredje walisiske cuptittel ved å slå The New Saints i finalen, fikk de dog prøve seg igjen. Nå het turneringen Europa League, og maltesiske Valetta ble slått ut i første kvalifiseringsrunde før danske FC København ble for sterke. Det skal for øvrig nevnes at Newtown i 2012 endte som jumbo og skulle rykket ned, men de ble den gang reddet av at Neath mistet lisensen og ble degradert. I sesongene etter dette har Newtown vært å finne rundt - og gjerne like under - midten av tabellen.

Her i Norge tror vi nok at vi er en større fotballnasjon enn Wales, men på fotballkulturen er vi på mange måter et u-land til sammenligning. Dagen før har hadde en klubb på walisisk nivå fire holdt meg løpende oppdatert om status i forbindelse med en baneinspeksjon via innboks-meldinger på Twitter (de fleste norske klubber er elendige hva gjelder promotering og info på Twitter og sosiale medier for øvrig). Samtidig kan jeg ikke engang huske sist jeg så noe som minnet om et kampprogram på kamp selv i norsk toppfotball, men her satt jeg i klubbens flotte bar og fordypet meg i et godt 32 siders 'glossy' program (jeg skal kanskje ikke engang nevne det gratis 52 siders programmet på kamp i walisisk nivå to på fredagskvelden) mens jeg nippet til deilige forfriskninger fra tappekranene. Det er nok ikke helt uten grunn at mitt fokus aldri har vært på den hjemlige fotballen.

Status i den walisiske toppdivisjonen før dagens kamp var at Barry Town United toppet tabellen to poeng foran Connahs Quay Nomads. Ned til The New Saints var det fire poeng, og det var både det mest overraskende og det mest gledelige hittil denne sesongen - i hvert fall for alle andre enn TNS-supporterne selv. TNS har nemlig vært den eneste helprofesjonelle klubben i walisisk fotball og har vunnet ligaen sju år på rad (og åtte av de ni siste årene), så det er fint at noen kan utfordre de så de ikke fortsetter en dominans av typen vi gjerne har sett fra RBK her hjemme. Uansett, for Newtown sin del befant de seg på en femteplass, men ville ta seg forbi Bala Town med seier. Dagens gjester Aberystwyth Town lå på den utsatte sjetteplassen og burde helst ha seier for å sikre den sjetteplassen før tabellen skulle splittes etter andre helg i januar.

Det er langt enkelt å beskrive Latham Park ved bruk av bilder enn med ord, og flere steder ser jeg at ordet bisarr blir brukt for å beskrive Newtowns hjemmebane. For det er virkelig en merkelig blanding av tribuneseksjoner man har her. Jeg kom inn i et av hjørnene på langsiden de kaller 'Police Station side', og her har de presset inn to mindre sittetribuner på den ene banehalvdelen; den borterste ser noe snodig ut med en plattform brukt til blant annet TV-kameraer på taket. På motsatt langside er det enda mer virvar, for der er anleggets største tribune presset inn på den ene banehalvdelen, og dette er en sittetribune med et forvokst tak som strekker seg nesten ut på kunstgresset. Omtrent midt på denne langsiden står den gamle hovedtribunen som har langt mer karakter, og bortenfor der igjen har man VIP-fasiliteter og det store nye klubbhuset som skal ha gitt klubben gode inntekter ved utleie. Bak det borterste målet står en liten sittetribune under åpen himmel; ellers er det hard standing som gjelder.

Latham Park har vært klubbens hjemmebane siden de kjøpte tomta en gang i 1940-årene, men den er åpenbart oppgradert i langt nyere tid, og har nå dessverre også fått kunstgressunderlag. Likevel likte jeg på en måte den merkelige miksen ved Latham Park, og trivdes hele tiden jeg tilbragte der denne ettermiddagen. Det virket det også som en stor gjeng med tyskere gjorde, for som vanlig i romjula hadde tyske groundhoppere invadert Storbritannia, og en gjeng på minst 15-20 germanere hadde denne dagen valgt seg Latham Park. En av de var Frank Jaspernaite som et par måneder tidligere hadde utløst lattermild hoderysting hos undertegnede ved å sjekke inn på kamp i Sør-Sudan, og jeg ble nå stående å slå av en prat med den særdeles bereiste germaner.

Han mente nå at Sør-Sudan hadde vært det nest verste land han noensinne hadde vært i, og det naturlige oppfølgingsspørsmålet førte til beretninger fra hans søken etter å huke av for et stadion i hølet som heter Somalia. Litt spesielt å høre hvordan de hadde blitt tvunget til å hyre væpnede vakter for å i det hele tatt få forlate flyplassen i Mogadishu. Jeg måtte bare le da han fortalte hvordan vaktene i pausen hadde hevdet at de måtte dra fordi portene var åpnet og de mistenkte at representanter for terrororganisasjonen Al-Shabaab hadde tatt seg innenfor, hvorpå tyskerne desperat hadde forsøkt å forklare at de måtte se ferdig kampen for å regne det som et besøk ved banen og endte opp med å tilby vaktene dobbelt betaling. Temmelig komisk egentlig.

Inne i klubbhuset hadde jeg også snakket med et par bortesupportere som ga uttrykk for bekymring grunnet deres svake form og fryktet at sjetteplassen ville gå fløyten. Denne bekymringen ble ikke mindre da Newtown allerede etter et drøyt minutt tok ledelsen. Callum Roberts la inn, og og Neil Mitchell headet i mål og sendte dermed The Robins i føringen med 1-0. En kjempestart for vertene, men etter dette var det Aberystwyth som tok tak og jaktet utligning. Geoff Kellaway var involvert i mye av det gjestene skapte, og etter å ha servert sin kaptein Declan Walker som tvang frem en god redning fra Newtown-keeper Dave Jones, avsluttet han selv like over tverrliggeren. Samme skjebne fikk et skudd fra Porya Ahmadi, Det var først med snaut ti minutter til pause at Newtown igjen truet Aber-målet, og frisparket fra Steve Leslie ble da også reddet av keeper Terry McCormick.

Det var Aberystwyth Town som hadde skapt de fleste og største sjansene, men vertene Newtown ledet 1-0 ved pause takket være sin tidlige scoring. Etter å vært en svipptur innom både klubbhusets bar og matutsalget var det bare å igjen rette oppmerksomheten mot det som skjedde ute på kunstgresset, og der fikk jeg se gjestene i grønt og hvitt fortsette sin jakt på utligning. Newtown-keeperen måtte i aksjon med gode redninger for å stoppe både en heading fra Paolo Mendes og en volley fra Wes Baynes, og gjestenes fans begynte virkelig å fortvile da Porya Ahmadi skjøt i tverrliggeren. Fortvilelsen ble selvsagt ikke mindre da Newtown i det 60. minutt i stedet slo til igjen, og det var Nick Rushton som mot spillets gang satt inn 2-0 med et skudd nede i hjørnet. Fem minutter senere kunne det sett enda styggere ut for gjestene, men keeper McCormick vant duellen da Luke Boundford kom alene gjennom.

Klokka tikket mot full tid uten at gjestene klarte å omsette sine sjanser i scoring, og med omtrent sju minutter igjen fikk de igjen en kjempesjanse da Ryan Wollacott nok var sikker på at han hadde redusert, men Newtown fikk blokkert og klarert helt inne på streken. Det var først på overtid at det omsider ble nettkjenning for The Seasiders, og det var den iranskfødte Porya Ahmadi som lobbet ballen i mål over keeper Jones. 2-1, men var det for sent? Det var det, for Newtown klarte å ri av stormen de siste minuttene med tilleggstid. Dermed 2-1 foran 484 tilskuere, og tre poeng til hjemmelaget som ser ut til å gå mot en god sesong. Det var imidlertid en kamp som kunne endt med et annet resultat, så de skal virkelig være fornøyd med de tre poengene, mens Aberystwyth Town nok hadde grunn til å være litt skuffet.

Selv hentet jeg bagen fra bak bardisken og takket for meg før jeg forlot Latham Park. Jeg skulle ha 18.39-toget til Shrewsbury, og hadde derfor nokså god tid. Derfor stakk jeg innom The Buck Inn, og der støtte jeg på et par av Aberystwyth-supporterne jeg hadde snakket litt med tidligere. De var naturlig nok skuffet over resultatet, og mente de hadde fortjent mer. Neste stopp på vei mot togstasjonen var Queens Head, og den puben var full av folk som spilte bingo. Det ble også tid til en halv pint på The Railway Tavern, og som navnet tilsier var jeg der ikke langt fra jernbanestasjonen rett rundt hjørnet. Der sto jeg snart på perrongen, klar til å stige på toget som etter hvert brukte omtrent 35 minutter på å frakte meg over grensen til England og til Shrewsbury der jeg skulle overnatte.

På togturen til Shrewsbury merket jeg plutselig at formen ikke var all verden, men uvitende om at jeg brygget på en aldri så liten forkjølelse, slepte jeg snart med meg bagasjen fra Shrewsbury stasjon til puben The Old Post Office, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, sovnet jeg rett og slett på senga da jeg bare skulle hvile øynene et lite minutt. En times tid senere våknet jeg av at Lee Vaughan ringte meg. Han er Shrewsbury Town-fan og groundhopper, og jeg hadde snakket med ham om å muligens møtes over en pint denne kvelden. Nå ventet han i The Salopian Bar, så det var bare å komme seg dit ned. Det ble vel med to glass der, og denne gang klarte jeg å begrense inntaket av Rattler. Lee trakk seg tilbake, og jeg gjorde det samme, skjønt jeg bevilget meg en siste halv pint ved The Old Post Office før jeg fant senga. Returen til England skulle bli nokså midlertidig, for allerede morgenen etter skulle jeg returnere til Wales for mer fotball i den walisiske pyramiden.

 

Welsh ground # 11:
Newtown v Aberystwyth Town 2-1 (1-0)
Welsh Premier League
Latham Park, 30 December 2018
1-0 Neil Mitchell (2)
2-0 Nick Rushton (60)
2-1 Porya Ahmadi (90+1)
Att: 484
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

 

 

Dag 6: Mandag 31.12.2018: Cardiff Met University v Barry Town United

Den fysiske formen var noe bedre enn ved ankomst Shrewsbury kvelden før, men det var likevel liten tvil om at jeg nå brygget på noe da jeg tidlig på morgenen snek meg ut fra The Old Post Office og slet meg ned til Wetherspoons-puben The Shrewsbury Hotel for å innta en full english breakfast før jeg gikk for å rekke 08.40-toget som skulle frakte meg til Cardiff. Jeg fikk meg også litt mer søvn på den to timer lange togturen, før jeg igjen befant meg i den walisiske hovedstaden. Der foretok jeg et raskt togbytte og kom meg over på et lokaltog som betjente stasjonen Heath High Level - en av to Heath-stasjoner rett ved hverandre. Like i nærheten av disse ligger den store puben The Three Arches, og den viste seg å være åpen nå som klokka akkurat hadde passert 11.00, så i henhold til planen slo jeg meg ned der med en pint.

Det skal være usagt om det hadde noe å gjøre med det faktum at det var nyttårsaften, men det viste seg nemlig at veien til dagens kamparena Cyncoed Campus var nokså kronglete om man ville benytte seg av kollektivtransport. Det var alt annet enn hyppige busser, men en kar tilknyttet dagens hjemmelag Cardiff Met hadde registrert at jeg ville besøke de denne dagen, og tok kontakt for å tilby seg å plukke meg opp et sted i byen der det måtte passe meg. Jeg foreslo derfor puben The Three Arches som tydeligvis passet ham ganske bra, og han meldte fra om at han ville være på pubens store parkeringsplass klokka 12. Med avspark klokka 13.00 passet det bra, og dette må virkelig kalles service. Jamesy kom også som avtalt og skysset oss den ikke altfor lange veien til klubbens hjemmebane.

Cyncoed er en bydel eller drabantby nord i Cardiff. Dette er en av de mer velstående delene av byen og boligprisene er visst blant de høyeste i hele Wales. Cyncoed har i seg seg drøyt 11 000 innbyggere. Cardiff i seg selv burde jo ellers være kjent for de fleste. Wales' hovedstad og største by heter Caerdydd på walisisk, og med sin beliggenhet ved utløpet av elven Taff har den blant annet vært viktig som eksporthavn for kull fra de walisiske kullfeltene. Innbyggertallet ble i 2017 anslått til drøyt 362 000. Cardiff har i dag også en betydelig turisme. Cardiff Castle er blant severdighetene, og mange vil huske at man i årene mens Wembley ble oppgradert spilte blant annet playoff- og cupfinaler på Millennium Stadium som ligger meget sentralt plassert i byen, men i disse dager er det ikke ofte det spilles fotball der.

Jamesy manøvrerte sin doning gjennom komplekset der banen er å finne, og etter å ha pekt ut en bar som muligens eller muligens ikke ville være åpen, parkerte vi et lite minutt senere. Han pekte ut veien til inngangspartiet som gikk skulle gå via en gangvei som svingte inn mellom veggene på to av kompleksets bygninger, og sa han måtte haste av gårde for å se til noen plikter før kampstart. Jeg vurderte et lite øyeblikk å slepe med meg bagen bortover i et forsøk på å finne igjen stedet han hadde pekt ut baren som det tydeligvis var uenighet om hvorvidt fantes eller hvorvidt de serverte fotballfans. Min groundhopper-kompis Paul Fergusson hadde ment at den var forbeholdt studenter ved universitetet og at den uansett kun hadde virket å være åpen ved ett av hans fire-fem besøk. Andre som hadde besøkt anlegget ble overrasket over å høre at det muligens faktisk var en bar der i det hele tatt.

Cardiff Metropolitan University FC - for å bruke klubbens fulle navn - har en nokså innviklet historie om man også tar for seg forgjengerne, og ikke minst bidrar en hel rekke navnebytter til en viss forvirring, i tillegg til flere sammenslåinger. Klubben er tilknyttet universitetet med samme navn, og mange av navnebyttene har hatt bakgrunn i universitetets navnebytter. I 1970-årene spilte en av forgjengerne under navnet Cardiff College of Education FC, før de senere byttet navn til South Glamorgan Institute FC, deretter til Cardiff Institute of Higher Education FC og deretter til UWIC FC. Dagens klubb må sies å ha blitt stiftet i 2000, da UWIC slo seg sammen med Inter Cardiff - en klubb som tidligere hadde spilt i den walisiske toppdivisjonen og også spilt europacup-fotball. Den nye klubben spilte først under navnet UWIC Inter Cardiff, før de etter et par år som UWIC FC tok dagens navn i 2012.

Så sent som i 2013 var klubben å finne helt nede på nivå fire av walisisk fotball, men den våren vant de Welsh League Division Three og fulgte året etter opp med å vinne også dens Division Two. De brukte to år på å vinne Division One, men da de så gjorde våren 2016, hadde de spilt seg opp i den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League med tre opprykk på fire år. Etter å ha debutert med en 8. plass, ble de nummer seks forrige sesong, men Jamsey hadde uttrykt en viss skepsis til hvorvidt de denne sesongen kunne klare å kapre sjetteplassen før tabellen skulle splittes mellom de øverste seks og de nederste seks etter andre helg i januar. I så fall var de fullstendig avhengig av seier mot serieleder Barry Town United denne dagen, men han fryktet at det allerede ville være for sent. Barry hadde på sin side to poeng ned til Connahs Quay Nomads og fire poeng til den dominerende kraften i walisisk fotball de siste årene; nemlig The New Saints.

For egen del så jeg gjerne Barry Town United vinne...om ikke annet fordi jeg som mange andre gjerne ser en annen vinner denne sesongen enn TNS. Det skal også nevnes at Cardiff Met også på dette tidspunktet hadde spilt seg frem til finalen i ligacupen, og å ha vært tapende finalist i fjor var de nå favoritter da deres motstander var askeladden Cambrian & Clydach Vale fra Welsh League Division One (Cardiff Met vant da også senere denne finalen, etter min hjemkomst). Der jeg nå sto ute på parkeringsplassen, slo jeg etter et lite halvminutt fra meg å sjekke ut den eventuelle baren, og gikk i stedet for å betale meg inn. Senere snakket jeg med en kar som hadde sjekket ut baren og mente den var stengt, mens en annen mente han hadde vært der inne sammen med fire andre kunder. Det er liten tvil om at man kunne vært flinkere til å skilte og avertere denne baren, men kanskje er ikke det i klubbens og universitetets interesse.

Etter at en vakt hadde gått gjennom bagen min, fikk jeg betale meg inn med £7 og entre et anlegg jeg vurderte også på forrige tur tilbake i august. Det må innrømmes at et besøk her ikke har stått øverst på ønskelista, og ved forrige korsvei fristet det så lite at jeg i stedet valgte meg en revisit til East Thurrock United der jeg så banedelende Romford i FA Cupen. Denne gang var denne kampen så vidt jeg vet faktisk den eneste i hele Storbritannia, og derfor befant jeg meg her i likhet med mange andre groundhoppere. Som man kan tenke seg av et anlegg tilknyttet et universitet, er det nokså triste greier, men moderne og funksjonelt og sikkert fint for klubbens bruk. Man kommer inn i det ene hjørnet, og langs langsiden der er et par partier med moderne prefabrikerte sittetribuner stilt inntil veggen på et av kompleksets bygg. På motsatt side er det en litt større av samme type, og ellers er det hard standing rundt kunstgressbanen.

Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes det var et nokså kjipt sted å se fotball, men det er vel ikke klubben sin skyld, og flere av deres representanter hadde tross alt bekreftet at de er en vennlig gjeng, for jeg har blant annet på Kempster-forumet sett at de har tilbudt seg å plukke opp tilreisende groundhoppere for å skysse de til kamp. Jamesy hadde også lovet å gjøre klar en pakke med programmer til meg. Jeg hadde allerede betalt £1 for et eksemplar av dagens program da han kom for å overrekke meg et eksemplar i tillegg til en bunke programmer fra tidligere i sesongen, og han beklaget at han ikke hadde klart å finne noen pin, men skaffet meg også til veie en stensil med dagens lagoppstillinger. Det var tydelig at de ville bli godt besøkt denne dagen, og snart så jeg tyske groundhopper-kjenninger i form av radarparet Jens & Magret. De var medvirkende til at andelen tyskere blant de etter hvert 606 tilskuerne faktisk passerte 50 med sannsynligvis god margin, og i tillegg hadde det kommet en solid gjeng fra Barry.

Barry Town United hadde visstnok fortsatt til gode å vinne her på Cyncoed Campus, og kunne fort fått en tidlig straffe mot seg da Adam Roscrow ble hindret i feltet, men dommeren vinket spillet videre. Kayne Mclaggon skjøt deretter like utenfor for gjestene, før også han ropte på straffe i en situasjon der han imidlertid gikk alt for enkelt i bakken. Det var egentlig nokså lite som skjedde foran de to målene før pause, men fem minutter før hvilen sto det 1-0. Et innlegg fra Dylan Rees ble ikke skikkelig klarert og havnet hos Charlie Corsby som hamret ballen i mål via fingertuppene til Barry-keeper Mike Lewis. 1-0 var også stillingen til pause, og jeg ble stående å snakke med Jens og noen av hans tyske kjenninger; inkludert et par stykker som faktisk hadde sett fotball i over 200 FIFA-land.

Hjemmelaget hadde tidlig en andre omgang en god sjanse der Will Evans headet like over, og det virket ikke som om gjestene helt hadde dagen selv om de hadde et par tilløp til farligheter. Met et snaut kvarter igjen virket det som om det var avgjørelsen som falt da Eliot Roscrow doblet vertenes ledelse. Eliot Evans skulle like etter ha satt spikeren i Barry-kista, men det gikk ikke lang tid før han gjorde opp for sin miss ved å sende i vei et flott skudd som fløy inn i nettmaskene til 3-0. På en vanskelig dag for Barry Town United kunne det blitt enda styggere på overtid, men Harry Owen klarte ikke å overliste Barry-keeperen da han kom alene gjennom. Dermed endte det 3-0, og Jens sa seg nå villig til å skysse meg tilbake til Heath-stasjonene.

Jeg hadde fortsatt en lang vei foran meg, for med tanke på kampen dagen etter hadde jeg valgt meg Bournemouth som base. Første etappe gikk nå tilbake fra Heath Low Level med 15.24-toget den korte veien inn til Cardiff Central, der jeg kunne komme meg på toget til Newport. Jeg hadde nesten glemt at det fortsatt var buss for tog mellom Newport og Bristol Parkway, og derfor var det litt irriterende da jeg kom på at denne strekningen igjen måtte tilbakelegges med buss. Jeg følte meg også temmelig slapp, men det var bare å komme seg videre, og etter å ha kommet meg på toget igjen ved Bristol Parkway, ble det et nytt togbytte i Reading, før jeg ankom Bournemouth rundt ti over åtte. Jeg hadde booket overnatting i nærheten av Pokesdown stasjon, men grunnet et øyeblikks uoppmerksomhet fikk jeg ikke med meg endringen av plattform og mistet derfor 20.22-toget som skulle ta meg den ene stasjonen dit.

Da ble det i stedet taxi til Oxford Avenue, der jeg hadde betalt rimelige £19 for overnatting ved etablissementet med samme navn. Den sjarmerende Moira fikk raskt sjekket meg inn før jeg strenet bort til Pokesdown for å ta toget tilbake til Bournemouth. Der ville jeg sjekke ut mikropuben Firkin Shed som av CAMRA hadde blitt kåret til årets cider-pub nasjonalt. Det viste seg å være en liten skuffelse, først og fremst fordi det var litt for 'raddis-aktig' etter min smak, og jeg returnerte derfor snufsende til Pokesdown og unnet meg en pint ved The Bell Inn før jeg returnerte til min base. Der endte jeg opp med å tilbringe nyttårskvelden i selskap med min vertinne Moira som bød meg inn i hennes private gemakker for å dele litt sjampis, og sammen med henne så jeg 2018 bli til 2019.

 

Welsh ground # 12:
Cardiff Met University v Barry Town United 3-0 (1-0)
Welsh Premier League
Cyncoed Campus, 31 December 2018
1-0 Charlie Corsby (41)
2-0 Adam Roscrow (78)
3-0 Eliot Evans (82)
Att: 606
Admission: £7
Programme: £1

 

 

Dag 7: Tirsdag 01.01.2019: Wimborne Town v Gosport Borough

Da jeg våknet på årets første dag var det ikke lenger tvil om at jeg hadde pådratt meg en aldri så liten forkjølelse som også hadde lagt en viss demper på tingene kvelden før, men om ikke formen ble verre enn det som var tilfelle da jeg forlot Moira og Oxford Avenue skulle det likevel gå bra. Jeg skulle nå rett og slett forflytte meg fra Pokesdown-traktene til et hotell inne i selve Bournemouth sentrum, der prisene på nyttårsaften hadde sørget for at jeg så inn det nye året et annet sted. Buss M2 fraktet meg inn til Westover Road i sentrum, der jeg fikk slengt fra meg bagasjen på Premier Inn Bournemouth Central før jeg gikk for å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Mary Shelley.

Med litt føde i kroppen kunne jeg rette oppmerksomheten mot dagens planer, og jeg hadde på planleggingsstadiet lenge vinglet mellom derby-kampen Hemel Hempstead Town v St. Albans City i Conference South og oppgjøret Wimborne Town v Gosport Borough i Southern League Premier South. Til tross for at jeg hadde kjente som skulle på førstnevnte, valgte jeg meg til slutt sistnevnte - ikke bare fordi Wimborne Towns tid ved hjemmebanen The Cuthbury sies å gå mot slutten, men også fordi jeg hadde noe uoppgjort ved The Cuthbury. En novemberdag i 2014 opplevde jeg nemlig en avlysning der like etter at jeg ankom, og etter å tidligere den dagen også oppleve avlysning i Weymouth. Nå var det på tide å gjøre noe med dette. Derfor steg jeg på buss nummer 13 med avgang klokka 10.20 og betalte £5,80 for en returbillett til Wimborne Minster.

Det var altså Wimborne Town som skulle få den evenuelle æren av å være vertskap når jeg jubilerte med 500 besøkte baner i den engelske fotballpyramiden. Bussen brukte 50-55 minutter på turen opp til Wimborne Minster, og jeg hadde tatt en såpass tidlig buss fordi det var to timer til neste avgang og jeg hadde planer om å sjekke ut noen av byens puber - noe jeg ikke hadde fått mulighet til ved det mislykkede besøket i november 2014. Jeg hadde vært litt skeptisk til hvorvidt de ville være åpne såpass tidlig på første nyttårsdag, og bestemte meg derfor for først å stikke innom Wetherspoons-puben The Man in the Wall, men det viste seg at Wimborne denne dagen også hadde tiltrukket seg det som virket som en del turister, og pubene kjente nok derfor sin besøkelsestid ved å allerede holde åpent.

Wimborne Minster er en markedsby som ligger i den vestlige delen av grevskapet Dorset; omtrent åtte kilometer nord for Poole. I likhet med sistnevnte utgjør også eldre og pensjonister en betydelig del av innbyggertallet på rundt 15 500, og i 2009 fortalte statistikken at Wimborne også hadde landets høyeste forventede levealder for både menn og kvinner. Det får være dagens lille dose ubrukelig trivia, men ellers kan det fortelles at Wimborne også ligger der elvene Allen og Stour (som ikke må forveksles med andre engelske elver med samme navn) renner sammen, og byen har fortsatt en betydelig mengde arkitektur fra 1400-, 1500-, og 1600-tallet. Jeg fikk umiddelbart inntrykk av en koselig by - langt mer enn ved svippturen da jeg ankom i regn og mørke den novemberdagen i 2014. Nå var det på sin plass med en liten pub-til-pub-runde.

Fra The Man in the Wall gikk turen videre til The Taphouse, The Oddfellows Arms og til slutt The Green Man. Sistnevnte er den siste man passerer før man kommer til The Cuthbury, og virker også å være en fast base for Wimborne-supportere. Etter en siste halv pint der gikk jeg de siste få meterne til The Cuthbury, der jeg ankom med en drøy time til avspark. Forrige gang jeg hadde inntatt det koselige klubbhuset på utsiden hadde jeg allerede etter et minutt eller to fått den nedslående nyheten at dommeren etter en tredje(?) kikk på banen hadde bestemt seg for å avlyse, men det var åpenbart ingen grunn til å frykte en mulig reprise denne dagen. Klubbhusets bar begynte sakte med sikkert å fylles opp, og under en røykepause benyttet jeg anledningen til å stikke hodet inn i inngangspartiet og betale £2 for et eksemplar av dagens kampprogram før jeg returnerte til min pint.

Wimborne Town ble stiftet i 1878 og spilte opprinnelig både fotball og rugby. Fotballklubben spilte lenge i lokale ligaer som Dorset League, og var i 1957 med å stifte Dorset Combination (i dag Dorset Premier League). Der ble det imidlertid med én sesong før de returnerte til Dorset League, der de ble værende frem til det ble nye tre sesonger i Dorset Premier League i 1970-årene. Det var i 1980/81-sesongen at det virkelig begynte å skje ting, for de vant da Dorset League uten å tape en eneste kamp, og da de i 1981 hadde fått gjerdet inn banen, installert flomlys og nytt garderobebygg, ble de hentet rett opp i Western League Division One. I sin debutsesong var det bare med nød og neppe at de mistet tredjeplassen og opprykk på målforskjell.

I 1982/83-sesongen deltok Wimborne Town for første gang i både FA Cupen og FA Vase, og den sesongens innsats i FA Cupen står fortsatt som deres beste i den turneringen, da de tok seg til første ordinære runde. Etter å ha slått ut Bridport, Falmouth Town, St. Blazey, Bath City og Merthyr Tydfil, ble det tap 0-4 borte mot Aldershot, men The Magpies hadde imponert. I 1987 hoppet klubben over til Wessex League, som på det tidspunktet kun hadde én divisjon, og der skulle de holde seg frem til 2010, samtidig som de i denne perioden kun hadde én sesong utenfor topp 8. Men denne perioden så også klubben sikre seg sin største triumf, for i 1992 hadde de spilt seg frem til finalen i FA Vase. Wimborne Town ble med den den første Dorset-klubben til å spille en Wembley-finale, og til alt overmål slo de forhåndsfavoritten Guiseley 5-3.

Den sesongen vant de imidlertid ikke bare FA vase, for de hanket også inn både Wessex League-tittelen og Dorset Senior Cup. I 1994 vant de som første klubb både Wessex League og dens ligacup i samme sesong, og den bragden gjentok de i 2000. Etter at FAs stadionkrav i en årrekke hadde hindret klubben i å avansere ytterligere, fikk de i 2010 endelig klarsignal, da en andreplass i Wessex League også var godt nok sportslig til å bli hentet opp i Southern League. Der spilte de i Division One South & West (senere Division One West) inntil våren 2018. Da tok de tredjeplassen, og i playoff-semien tok de seg av Didcot Town med 2-0. I finalen ventet Swindon Supermarine, og etter en målløs kamp vant Supermarine på straffer. Imidlertid sørget nedleggelsen av Shaw Lane for at det ble en ledig plass på step 3, og som beste tapende playoff-finalist fikk Wimborne Town plassen slik at de nå er å finne i Southern League Premier South.

For de som ikke helt har hengt med i utviklingen den siste tiden, er altså den engelske pyramiden i ferd med å gjennomgå en omstrukturering som startet med at man før denne sesongen innførte en fjerde 'avdeling' på step 3 og en sjuende 'avdeling' på step 4. For å holde oss til step 3 i denne omgang, så har Southern League nå to avdelinger på dette nivået. Det er Premier Division Central og Premier Division South, og Wimborne Town er naturlig nok plassert i sistnevnte når de denne sesongen debuterer på step 3. I det meget gode programmet kunne jeg se av tabellen at de lå som nummer fem fra bunnen. Tre skal ned, og det var svært tett i bunnen der Wimborne kun hadde to poeng ned til Frome Town rett under streken. Kun Staines Town syntes hektet av. Fra Wimborne Town var det tre plasser og to poeng opp til dagens gjester Gosport Borough, så det var viktige poeng på spill denne ettermiddagen.

Med et drøyt kvarter til kampstart betalte jeg meg omsider inn med £10 og kunne ta en ordentlig kikk rundt på The Cuthbury, som faktisk har vært klubbens hjemmebane helt siden starten i 1878. På langsiden der man kommer inn er det en blanding av flere tribuneseksjoner med blant annet benkerader til å hvile akterspeilet. Banen er kjent for sin helling som går herfra ned mot bortre langside der det tidligere sto en tribune i tre. Denne ble reist i 1920, men ble revet i 1970, slik at det nå kun er åpen hard standing her - i tillegg til laglederbenkene. Det er det også på kortsiden nærmest inngangspartiet, men man på motsatt ende av banen står under et overbygg. Jeg likte The Cuthbury, og det var greit å endelig kunne få avlagt et besøk siden det fortsatt snakkes om at klubben snart kan være på flyttefot.

I hjørnet ved inngangspartiet er det en liten klubbsjappe der jeg sikret meg en pin til min samling, og samtidig la jeg ut for en bortedrakt for en kar hjemme i Norge som var lysten på en. Ved siden av er det et matutsalg der det sto en kar og tilberedte mat på grillen. De liflige duftene herfra minnet meg på at det kanskje var på tide med litt mat, og med en burger herfra kunne jeg snart ta en kikk på lagoppstillingene som hadde blitt endret kort tid før avspark etter at en av hjemmelagets spillere hadde pådratt seg en skade under oppvarming. Mens lagene inntok banen slo jeg nå av en rask prat med en Wimborne-supporter som mente at ambisjonene for sesongen er å holde seg i divisjonen og alt annet er som en bonus å regne.

Vertene fikk da også en god start, for i det niende minutt fant Luke Birbidge spissen Tobias (eller Toby) Holmes som frekt vippet ballen over Gosport-keeper (og tidligere Wimborne-spiller) Patrick O'Flaherty til 1-0. Gjestene fra Hampshire hadde et par gode muligheter etter dette - ikke minst da Wimborne-kaptein Billy Maybury klarerte helt inne på streken etter at George Barker hadde headet på mål, men i stedet slo hjemmelaget til igjen i det 20. minutt. Gosport-keeper O'Flaherty måtte gi retur på et skudd fra Burbidge, og Toby Holmes kunne heade inn sitt andre mål for dagen og sørge for 2-0. Få minutter senere kunne Holmes notert seg for hattrick, men denne gang reddet O'Flaherty. Gosports problemer ble imidlertid ikke mindre av at kaptein Tony Lee like etter måtte bæres av banen på båre, og spillende manager Craig McAllister måtte selv til pers som erstatter. Før pause rakk gjestene å skape en god sjanse der Ryan Pennery fikk stå i feltet og brenne av på volley, men skuddet gikk utenfor slik at det sto 2-0 halvveis.

Andre omgang var kun et par minutter gammel da tomålsscorer Holmes måtte ut med en skade, og han ble erstattet av unggutten Aidan Shepherd som allerede et par minutter senere tok seg inn i feltet og gikk i bakken. Publikum ropte på straffe, men det var nok en glimrende takling av Gosport-forsvarer Sam Roberts. Timen var passert med et drøyt minutt da Wimborne likevel økte til 3-0, og igjen var det en retur som denne gang ble satt i mål av Curtis Young. Kanskje gjorde dette tredje målet at vertene følte seg fornøyd med dagens innsats og så det hele som avgjort, for de la seg bakpå og slapp Gosport inne i kampen, og kun drøyt ti minutter senere reduserte David Jerrard til 3-1. Og ikke nok med det, for ytterligere fem minutter frem i tid sto det 3-2 da Ryan Pennery styrte et innlegg i mål.

Det som hadde sett så lyst ut for hjemmelaget, endte med å bli en nervepirrende avslutning der Gosport Borough presset voldsomt på for utligning mens vertene ikke så ut til å klare å heve seg igjen etter å ha tilsynelatende ha senket skuldrene litt for tidlig. Gosport var ved et par anledninger nære på en utligning, men Wimborne fikk samlet seg nok til å ri av stormen slik at det endte 3-2. De 451 tilskuerne hadde sett en underholdende kamp, og jeg hadde jubilert med 500 engelske vaner ved endelig å få med meg en kamp på The Cuthbury. Nå var det bare å komme seg tilbake til Bournemouth med 17.20-bussen, for om jeg mistet den var det to timer å vente på neste buss. Det var tid til en halv pint for den tid, men The Minster Arms var fortsatt stengt, så den ble inntatt på Kings Head før jeg kom meg med bussen som planlagt.

Vel tilbake i Bournemouth kunne jeg sjekke inn på Premier Inn-hotellet der jeg hadde betalt £26,50 for overnatting. 500 engelske baner krevde vel en liten feiring selv om formen ikke var helt på topp, og jeg jeg valgte å markere med å unne meg en tre retters middag i hotellrestauranten. Deretter ble årets første dag avsluttet med en rask tur innom puben The Brasshouse før jeg trakk meg tilbake og krøp under dyna i håp om å svette ut restene av forkjølelsen. Fotballåret 2019 hadde fått en fin start med besøket i Wimborne - en koselig by, en fin klubb og et fint anlegg som altså snart kan være historie.

 

English ground # 500:
Wimborne Town v Gosport Borough 3-2 (2-0)
Southern League Premier Division South
The Cuthbury, 1 January 2019
1-0 Tobias Holmes (9)
2-0 Tobias Holmes (20)
3-0 Curtis Young (62)
3-1 David Jerrard (73)
3-2 Ryan Pennery (78)
Att: 451
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

(Innlegget ble redigert 31.01.19 14:20)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
07.02.19 01:57

Her følger del 3 fra romjuls- og nyttårsturen:

02.01.2019: Met Police v Beaconsfield Town 
04.01.2019: Aberystwyth Town v Connah's Quay Nomads 
05.01.2019: Frome Town v Wimborne Town 

 

Dag 8: Onsdag 02.01.2019: Metropolitan Police v Beaconsfield Town

Etter to overnattinger i Bournemouth var det på tide å forlate sørkysten, og etter en frokost på Premier Inn-hotellet lot jeg en av de lokale bussene frakte meg opp til Bournemouth stasjon der jeg kom meg med 10.45-toget. Dette ble jeg med så langt som til Basingstoke, der jeg foretok et raskt togbytte og kom meg til Clapham Junction. Derfra var det bare å komme seg med et av togene som kunne frakte meg til Tolworth, der jeg hadde betalt £38,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet ved siden av Tolworth jernbanestasjon. Til tross for at det var nesten tre kvarter til innsjekking fikk jeg sjekket inn og installert meg, men det var ingen grunn til å ligge på latsiden, så jeg var snart på farten igjen og returnerte til togstasjonen for å komme meg med 13.43-toget tilbake til Wimbledon hvor jeg etter et raskt togbytte kom meg til Surbiton.

Jeg hadde egentlig planlagt å innta et måltid på puben The Coronation Hall, men jeg endret planene og unnet meg bare en flaske j2o før jeg stakk innom et supermarked og heller kjøpte meg et smørbrød. Det ble dog tid til en halv pint ved The Surbiton Flyer før jeg litt etter klokka tre kom meg med toget til Hampton Court. Det er endestasjon på en sidelinje som går til dette turiststedet, og magneten på turistene er det kongelige palasset Hampton Court Palace som ligger flott til langs Themsens bredder. Her har det naturlig nok godt med turister, og jeg nøyde meg med en utvendig liten kikk før jeg i stedet valgte å teste noen av stedets puber. The Mute Swan var første stopp i så måte, etterfulgt av The Prince of Wales og The Albion. Deretter var det greit å komme seg med toget det ene stoppet tilbake til Thames Ditton.

Først måtte jeg imidlertid finne en minibank, og utrolig nok skulle det vise seg lettere sagt enn gjort selv i et turistifisert sted som Hampton Court. Bartenderen ved The Albion mente at den eneste i nærheten var inne i en sjappe nede i veien, men den viste seg å ikke godta utenlandske kort, så med uforrettet sak valgte jeg heller å komme meg med 17.54-toget å satse på å finne en minibank i det mindre stedet Thames Ditton. Jeg fant i hvert fall frem til puben George & Dragon, men etter å ha inntatt en halv pint der viste tipset om en sjappe oppe i veien seg å nok en gang ende i fiasko. Nå måtte jeg rett og slett haste helt tilbake til Surbiton der det i hvert fall er nok av minibanker, og etter en kort togtur tilbake dit fikk jeg omsider ut noen grunker. Nå måtte jeg la buss 515 skysse meg herfra til kveldens kamparena Imber Court, og før dens avgang hadde jeg tid til en rask halv pint ved The Duke.

Thames Ditton er en landsby som det er lett å regne som ligger i et område det er lett å tenke på som en del av Greater London, men som faktisk ligger i Surrey - dog helt opp mot grevskaps-grensen. Vi befinner oss snaut to norske mil sørvest for Charing Cross i sentrale London, og de drøyt 6 000 innbyggerne bor så absolutt i Londons pendlerbelte. Det ble altså litt stress på vei til kamp selv om jeg i utgangspunktet hadde beregnet god tid, men det var likevel en drøy halvtime til avspark da jeg ankom Imber Court etter å ha punget ut £1,60 for bussturen. Her har man komplekset med klubbhusets bar på utsiden av selve banen, så etter å ha fått dette bekreftet i inngangspartiet nøyde jeg meg foreløpig med å fiske frem £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Med det gjort tok jeg en svipptur innom den nevnte baren der jeg fordypet meg i programmet som godt kunne ha inkludert en tabell.

Metropolitan Police FC ble stiftet i 1919, og som de fleste nok vil skjønner var det som et rekreasjonstilbud for de ansatte i Londons politikorps. De første ni årene spilte de vennskapskamper og deltok i noen lokale cuper, men i 1928 tok de plass i Spartan League. Da de vant denne ligaen i 1930 var det deres første av seks slike titler frem til 1955, og det skal også nevnes at de i 1933/34-sesongen var semifinalist i den en gang så gjeve FA Amateur Cup. I 1960 hoppet Met Police over til Metropolitan League, før de elleve år senere fikk ta plass i Southern League. Der ble det fire sesonger før de ble flyttet over i Isthmian League, og der skulle de høre hjemme helt til etter forrige sesong. Det var først i 2011 at de for første gang sikret seg opprykk til Isthmian Leagues toppdivisjon, og det etter at de vant en usedvanlig jevn tittelkamp mot Bognor Regis Town der det til slutt skilte ett enkelt mål i målforskjell.

Det er nå for lengst slutt på praksisen der klubbens spillere måtte være ansatt i politiet, men en av fremmøtte fortalte senere at majoriteten av styret (og vel også trenerapparatet) er politifolk. Og så vidt jeg vet mottar visst fortsatt klubben også støtte fra London-politiets interne lotterier. De så foreløpig ut til å gå mot en imponerende sesong, og selv om de hadde falt utenfor playoff-sjiktet etter gårsdagens runde der de selvsagt ikke selv var i aksjon, ville de med seier denne kvelden ta seg opp på en fjerdeplass med kamper til gode på klubbene foran. Der var det Taunton Town som ledet an foran duoen Weymouth og Salisbury som forhåpentligvis klarer å stoppe de. Kveldens bortelag var Beaconsfield Town (tidligere Beaconsfield SYCOB) som la beslag på sjuendeplassen på tabellen.

Imber Court har vært Met Police sin hjemmebane helt fra starten i 1919, da politiet kjøpte tomten med tanke på sportslig rekreasjon for sine ansatte. Fotballbanen her var ikke gjerdet inn for i 1960-årene, og frem til 1983 gikk den fortsatt i ett med cricketbanen på utsiden. Allerede i 1923 ble det reist en tretribune som gjorde jobben frem til den ble ansett som utrygg i kjølevannet av Bradford-brannen og erstattet med dagens hovedtribune på bortre langside. Dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. På nærmeste kortside er det ståplasser på et par betongtrinn og under et tak som strekker seg hele banens bredde. Et par slike trinn er det også nedover nærmeste langside, men der står man under åpen himmel. Bak det bortre målet er det intet av fasiliteter. Det er tydelig at Imber Court blir upåklagelig vedlikeholdt, og banemannen høster for øvrig ofte meget ros for gressmatta her, uten at det var nok til å hindre en av spaltistene i å slå et slag for det evinnelige kunstgresset.

Tilskuerrekorden på 4 500 stammer fra et FA Cup-oppgjør mot Kingstonian i 1931, men det er ingen hemmelighet at man i disse dager har langt mer beskjedne tilskuertall og sliter litt med oppslutningen nivået tatt i betraktning. Etter å ha påtruffet groundhopperen Paul White og betalt meg inn med £10 kom vi da også med en lokal kar som hadde en mening om dette. Som han sa, hadde han aldri i tiden han hadde bodd i området høre noen si 'Met Police spiller hjemme i kveld, skal vi gå og se på?', og han mente noe av utfordringen ligger i navnet som gjør at man kanskje får assosiasjoner til et slags bedriftslag. Han mente det ville være naturlig for de å ta et navn som eksempelvis Thames Ditton FC eller til og med Esher FC for således å forsøke å tiltrekke seg flere lokale. En kvinne som tydeligvis var involvert i klubben overhørte dette og kommenterte at det ikke var første gang hun hørte dette nevnt.

Uansett navn fikk de plutselig pluss i boka hos meg etter at jeg hadde tatt turen bortom matutsalget, for der ble jeg servert det jeg mistenker må være det beste jeg har blitt servert på fotballkamp i sør. Deres full hog burger var sikkert ikke noe for de med kjøtt-aversjon eller de som er mer opptatt av helsekost, og jeg fikk da faktisk også trusler og ufine meldinger på Twitter fra det som åpenbart var en militant veganer etter at et bilde av herligheten inngikk i min billedserie fra kampen. Den var uansett fortreffelig, med et lass av både bacon og engelske pølser som en del av tilbehøret, og mett og meget fornøyd kunne jeg sluke den siste biten og rette oppmerksomheten mot banen der lagene nå gjorde sin entré.

Hjemmelaget hadde ikke tapt i ligaen på tre måneder og sto med 8-5-0 i serien siden bortetapet mot Gosport Borough 1. september, men det var gjestene fra Buckinghamshire som noterte den første sjansen da Jon-Jo Bates avsluttet like utenfor. Vertene tilrev seg imidlertid snart et initiativ, og vi fikk et kampbilde der Met Police hadde mye ball og raskt vant den igjen når de mistet den til et bortelag som ble løpende mye mellom. Met Police burde tatt en tidlig ledelse da de stormet raskt i angrep på en kontring og et innlegg fra Alex Fisher fant Oliver Knight nærmest med målet gapende. Han hadde nok hatt tid til å ta en ekstra touch, men valgte å klemme til på volley og sendte ballen høyt over mål. Luke Robertson tvang frem en god redning fra Rams-keeperen med det passende navnet Ravan Constable som fikk slått ballen i stolpen og ut, og Max Blackmore sendte i vei et skudd som suste like over Rams-målet. Det lå et mål i lufta, men da det kom var det overraskende nok mot spillets gang.

Det var nemlig Beaconsfield Town som i det 18. minutt tok ledelsen da de brøt et Met-angrep og selv stormet i angrep på venstrekanten. Der tok Mayowa Balogun seg ned til dødlinja og forsøkte å legge tilbake ut i feltet. Met-keeper Tom Williams fikk imidlertid en hånd på ballen, men i dette tilfelle var lovens lange arm ikke lang nok, for han fikk kun styrt ballen videre. Alex Fisher forsøkte å klarere, men traff Jon-Jo Bates som fikk pirket ballen i mål til 0-1. Likevel fortsatte kampen med samme kampbilde som tidligere, og bortelagets ledelse virket alt annet enn trygg der de hadde problemer med å få tak i ballen og ifølge en Beaconsfield-kar rett og slett virket slitne mens vertene presset på. Både Knight, Blackmore, Jack Mazzone og John Gilbert hadde gode muligheter til å utligne, men hjemmelaget sløste med sjanser og gikk i garderoben med en jobb å gjøre.

Etter hvilen fortsatte det i samme spor, og gjestene hadde store problemer med å komme seg ut av sin egen banehalvdel. Det virket som et tidsspørsmål før utligningen kom, og det skjedde etter en times spill. John Gilbert sendte i vei det jeg vil tro var ment som et innlegg, men det fikk en vemmelig stuss og fant veien til nettmaskene bak Rams-keeper Constable. Nå var det bare én sannsynlig vinner, og to minutter senere lå ballen på straffemerket etter at Gilbert ble lagt ned på vei inn i feltet. Jack Mazzone tok ansvar, sendte Constable feil vei og hjemmelaget i ledelsen med 2-1. Mazzone hadde et øyeblikk etter muligheter til å øke ledelsen, mens Jon-Jo Bates snart fikk sjansen til å utligne, og til tross for hjemmelagets dominans var det fortsatt spenning frem til fire-fem minutter før slutt da Max Blackmore fastsatt sluttresultatet til 3-1.

Det var nok ingen av de 136 tilskuerne som hadde stort å si på det resultatet, og Met Police var fortsatt virkelig i støtet der de forlenget sin periode som ubeseiret i ligaen. Hvor langt kan de nå? Tja, det gjenstår å se. For min del var det ingen grunn til å bli igjen, og siden jeg fortsatt bar på en liten forkjølelse bestemte jeg meg for å dra rett tilbake til min base. Det var bare å spasere tilbake til Thames Ditton jernbanestasjon og ta toget det ene stoppet til Surbiton for å ta bussen derfra til Tolworth. Jeg vurderte en halv pint ved en av pubene i Surbiton, men valgte å komme meg med første buss og krøp snart under dyna.

 

English ground # 501:
Metropolitan Police v Beaconsfield Town 3-1 (0-1)
Southern League Premier Division South
Imber Court, 2 January 2019
0-1 Jon-Jo Bates (18)
1-1 John Gilbert (61)
2-1 Jack Mazzone (pen, 63)
3-1 Max Blackmore (86)
Att: 136
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: n/a

 

 

Dag 9: Torsdag 03.01.2019: Fotballfri

Hverken plan A eller plan B hadde ikke vært en fotballfri dag denne torsdagen, for jeg hadde tenkt å benytte muligheten til å få huket av City of Manchester Stadium ved å se Manchester City v Liverpool i Premier League. I den forbindelse hadde jeg god tid i forveien vært i kontakt med Manchester City-supporter og groundhopper Alan Oliver som mente seg 99% sikker på at han skulle klare å fikse en billett. Etter hvert som det nærmet seg kampdag viste det seg imidlertid at det var vanskeligere enn han hadde regnet med, for selv om Manchester City tydeligvis ofte latterliggjøres for å ikke selge ut, var det åpenbart rift om billettene til en kamp mellom de to som ser ut til å kjempe om ligatittelen. Venner av Alan som opprinnelig skulle på ferie hadde til og med kansellert ferieplanene for å få med seg kampen, og en ukes tid i forkant av kampen ga han beskjed om at han nok måtte melde pass.

Plan B hadde vært en revisit til Cammell Laird for å se deres kamp mot Rylands i NWCLs ligacup, men den hadde en stund i forkant blitt flyttet - ironisk nok sannsynligvis for å unngår 'kræsj' med den nevnte PL-kampen. Ikke uventet var torsdags-menyen skrinn og inneholdt så vidt jeg vet ikke andre kamper, og dermed så det ut til å gå mot en ufrivillig fotballfri dag. Tidligere i uka hadde jeg gjort et siste desperat forsøk ved å spørre den gamle grinebiteren Tony Morehead som er fast innslag på City of Manchester Stadium og burde få gode forutsetninger til å hjelpe. Men det var for sent, for det var allerede utsolgt, og jeg angret litt på at jeg ikke hadde spurt ham tidligere, men jeg så det hele tiden som en siste utvei.

Jeg valgte å anse de £29 for hotellbooking i Manchester som tapt og heller besøke min venninne i Thatto Heath, og med den planen lagt forlot jeg Tolworth med 10.45-toget. Fra Vauxhall gikk turen videre med tube til Euston, der jeg kom meg med 12.07-toget til Liverpool Lime Street. Jeg ble med til endestasjonen, der jeg i hvert fall valgte å holde i hevd en av torsdags-tradisjonene ved å benytte med av Curry Club på The Great Western og innta en stor porsjon Beef Madras før jeg tok fatt på den siste etappen til Thatto Heath. Gudene vet hva som skjedde der, for mens jeg ventet på buss nummer 33 kjørte et stort antall politikjøretøyer rundt i vanvittig fart med blålys og sirener. Etter en kort busstur kom jeg meg uansett frem til min venninne som jeg tilbragte en koselig kveld sammen med.

 

 

Dag 10: Fredag 04.01.2019: Aberystwyth Town v Connahs Quay Nomads

Etter en ufrivillig fotballfri dag hadde jeg en lang reise foran meg når det nå endelig var klart for kamp igjen, og det innebar en retur til Bretland - eller Wales om man vil. Jeg skulle helt til Aberystwyth på den walisiske vestkysten ut mot Irskesjøen, og ferden startet med en rask busstur fra min venninne til Thatto Heath jernbanestasjon. Derfra tok jeg 08.42-toget til Liverpool Lime Street hvor jeg unnagjorde det første av tre togbytter. Chester var neste stopp, og deretter Shrewsbury, for jeg kunne lukke øynene litt på ferden inn i Wales på vei vestover til Aberystwyth der jeg ankom i henhold til ruteplanen klokka 13.20. Jeg oppsøkte nokså raskt Llwynygog Guest House der jeg hadde betalt £30 for overnatting, og ble raskt sjekket inn i et hus på andre siden av veien.

Aberystwyth er en gammel markedsby som i dag er seaside resort og administrasjonssenter for den walisiske regionen Ceredigion. Byen ligger på kysten ut mot Irskesjøen og den store bukta Cardigan Bay, rett ved der elvene Yswtyth og Afan Rheidol renner sammen, og er også en universitetsby. Aberystwyth ligger temmelig isolert sammenlignet med andre større byer, men har selv et innbyggertall på drøyt 16 000 om man regner med drabanter som Llanbadarn Fawr. En av turistattraksjonene er museumsjernbanen Vale of Rheidol Railway, som går 19 kilometer fra Aberystwyth til Devil's Bridge, og den skulle jeg gjerne benyttet anledningen til å tatt en tur med, men det var dessverre feil årstid og fortsatt en måned eller to til man startet opp driften igjen etter vinterpausen. Så da ble det å finne andre ting å beskjeftige seg med, og det er ingen premier for å gjette hva det ble.

Jeg ville nå selvsagt sjekke ut noen av byens puber, og siden jeg hadde en lang liste å arbeide meg gjennom, tenkte jeg det kanskje var like godt å begrense seg selv til halve pints først som sist. Skjønt det glemte jeg ved første stoppested som var The Inn on the Pier. Som navnet sier ligger den tilknyttet piren nede ved sjøen, og dagens første pub viste seg å kanskje også være den jeg likte best. Likevel gikk jeg etter hvert videre til The White Horse, deretter til Wetherspoons-puben Yr Hen Orsaf for å innta et raskt måltid, og så til Cambrian Hotel. Ved sistnevnte pub registrerte jeg at to karer ved nabobordet snakket walisisk med hverandre, samtidig som en annen kunde hilste på de på walisisk mens han brukte engelsk da han hilste på noen andre et sekund senere. Jeg fikk av karene ved nabobordet vite at byen er nokså delt mellom de som bruker engelsk og walisisk som sitt førstespråk, og det er da en av byene der walisisk står temmelig sterkt.

Jeg takket uansett for praten og gikk videre til Lord Beechings og derfra til Yr Hen Llew Du (oversatt til den gamle sorte løve), og der kunne en brautende stamgjest og hans makker faktisk fortelle at puben har vært en walisisk bastion der man selv for få år siden ikke var særlig velkommen som engelskmann. Min pub-runde gikk uansett videre til Ship & Castle, før siste stoppested før kamp ble The Mill Inn, der en ung frøken bød seg frem som best hun kunne for å bli påspandert drinker. Det ble for min del kun et raskt lite glass, for det var på tide å komme seg til kveldens kamparena Park Avenue, der jeg etter hvert ankom med en times tid til avspark og betalte meg inn med £8. Ikke verst for fotball i toppdivisjonen, og kampprogrammet jeg sikret meg for £1 viste seg også å være meget godt; en 36-siders blekke spekket med interessant stoff.

Det sies at det allerede i 1870-årene var en Aberystwyth-klubb, men dagens klubb ble stiftet i 1884 og spilte stort sett vennskapskamper inntil de i 1900 ble med i Welsh League. De hadde imidlertid spilt seg frem til semifinale i den walisiske cupen allerede i 1896 da de måtte gi tapt for Wrexham, men i nettopp det herrens år 1900 tok de de seg helt til finalen, og med seier 3-0 over Druids ble de den første cupvinneren fra midt-Wales. Oppholdet i Welsh League varte for øvrig kun i én sesong, men de var i 1950-årene tilbake i Welsh League (South), samtidig som de også stilte lag i Mid-Wales League. Fra 1963 konsentrerte de seg om sistnevnte, men det var først i 1984 at de klarte å vinne ligatittelen der; etter å ha endt som nummer to ved seks anledninger. Den tittelen forsvarte de året etter, før det igjen ble en rekke andre- og tredjeplasser.

I 1987 var Aberystwyth Town tilbake i Welsh League (South) der de tok tre strake andreplasser og en tredjeplass før de i 1992 var med å stifte den nasjonale toppdivisjonen League of Wales (nå Welsh PL). Etter Bangor Citys degradering i sommer er Aber Town faktisk den eneste klubben ved siden av Newtown som har spilt samtlige sesonger i toppdivisjonen siden dens stiftelse, men tredjeplassen i dens første sesong 1992/93 står fortsatt som bestenotering. Klubben var ved tre anledninger deltatt i europeiske cuper - to ganger i Intertoto-cupen og en gang i Europa League - men aldri vunnet en kamp i slike turneringer. Hjemme i Wales var de dessuten tapende finalist i cupen i både 2009 (tap for Bangor City) og 2014 (tap for The New Saints).

Klubbens hjemmebane Park Avenue hadde blitt entret i det ene hjørnet, og på langsiden der jeg først passerte både matutsalget, klubbsjappa og klubbhuset før jeg kom bort til hovedtribunen som er av en eldre årgang og oser av karakter. Det er en sittetribune med 250 sitteplasser som står midt på langsiden, og bortenfor dette står man under åpen himmel på et par betongtrinn. Midt på motsatt langside står en noe merkelig bygning nærmest som et tårn, og dette er et toetasjes mediesenter. På den ene banehalvdelen her har man dessuten installert 392 seter i klubbens svarte og grønne farger. Bak mål på kortsiden nærmest der jeg hadde kommet inn står det nok en sittetribune, og Dias Stand bærer navnet til klubblegenden David 'Dias' Williams som scoret vanvittige 476 mål på 433 kamper for Aberystwyth Town. De 322 setene her gjør at antallet sitteplasser er en av de høyeste i Welsh PL og nesten det dobbelte av de relevante kravene, samtidig som de også oppfyller UEFAs krav for spill i europacuper.

Park Avenue falt nokså godt i smak, selv om man dessverre byttet ut gressmatta med kunstgress i 2016. Også klubbhusets bar var fin og koselig, og der slo jeg meg ned med et lite glass mens jeg bladde litt i programmet som faktisk var på en blanding av engelsk og walisisk. Det nærmet seg stunden da den walisiske toppdivisjonen deles i to, og det skulle skje etter andre helgen i januar. Etter dette ville de seks øverste lagene på tabellen spille mot hverandre i kamp om topplasseringene, mens de seks nederste ville spille om plasseringene 7 til 12 (og for å unngå eventuelt nedrykk). Aberystwyth Town hadde fire strake tap i ligaen og hadde falt ned på en sjuendeplass, men med kun ett poeng opp til Caernarfon Town. Da jeg fem dager tidligere hadde sett Aberystwyth tape knepent borte i Newtown, hadde de ikke hatt marginene med seg, men da jeg nå traff igjen to Aber-fans jeg snakket med den dagen var de fortsatt tvilende til om de kunne ta tilbake sjetteplassen.

Spesielt var det delvis fordi de denne kvelden skulle opp mot selveste serielederen Connahs Quay Nomads som toppet tabellen med ett poeng ned til Barry Town United og to poeng ned til The New Saints. Gjestene fra Flintshire hadde naturlig nok til hensikt å hanke inn tre nye poeng i jakten på sin første ligatittel, så det var en tøff oppgave som ventet hjemmelaget. Det var en temmelig kjølig kveld, og etter å ha tømt glasset mitt fristet det med en Bovril og et aldri så lite påfyll av føde, så jeg stakk innom matutsalget og deretter klubbsjappa før det var på tide å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på plastikken der spillerne nå snart gjorde sitt inntog - med vertskapet i grønt, hvitt og svart, og gjestene i hovedsakelig rødt.

Det var bortelaget som var raskest ut av startblokkene, og Andy Owens testet i åpningsminuttene skuddfoten to ganger med avslutninger som gikk like over. På motsatt banehalvdel så det ut til at Geoff Kallaway med sin fart kunne bli et problem for Nomads, men i det fjortende minutt lå ballen på straffemerket etter at Owens gikk i bakken. Straffe til Nomads, og Callum Morris besørget 0-1 via stolpen. Aber hevet seg faktisk etter dette, og både Ryan Wollacott og Porya Ahmadi var frempå for vertene før Nomads-katein George Horan måtte ut med skade. Likevel doblet de ledelsen etter en drøy halvtime da Andy Owens hadde fått stilt inn siktet og fikk pirket inn en retur fra Aber-keeper Terry McCormick. Like etter kunne Nomads satt et tredje, men Ryan Wignall traff stolpen, og i stedet reduserte Porya Ahmedi til 1-2 med et glimrende skudd fra like utenfor Nomads-feltet. Aber hadde blod på tann, men til tross for flere gode muligheter sto det fortsatt 1-2 halvveis.

Nomads-manager Andy Morrison hadde åpenbart bitt seg merke i hjemmelagets sterke avslutning på omgangen, for da dommeren blåste i gang kampen igjen etter hvilen la hans gutter seg tilsynelatende en god del lavere og lot Aberystwyth få mer ball mens de ventet på å kunne storme i angrep når de vant ballen. Det var nå uansett færre sjanser de første 20 minuttene av annenomgangen, men da slo Nomads til igjen i form av et langt innkast som landet hos Michael Wilde, og han vendte opp og scoret til 1-3. Innbytter Joe Phillips skjøt like over for hjemmelaget, men deres håp om en snuoperasjon var nok ute da et skudd fra Michael Bakare endret retning og fikk i mål til 1-4 med tolv minutter igjen av ordinær tid.

Paolo Mendes skjøt like utenfor for vertene, men på overtid ble det virkelig stygt. Først sørget Parker for 1-5 fra kort hold, og i det tredje overtidsminuttet tok Bakare seg til dødlinja og fant Rob Hughes som smalt ballen i mål og fastsatt sluttresultatet til 1-6. Selv om det var en fortjent seier, ble resultatet ble til slutt noe flatterende, for det var lenge jevnere enn det skulle tilsi. I protokollen vil det imidlertid for alltid bli stående som noe bortimot en nedsabling, og mine tidligere samtalepartnere fra Aberystwyth var naturligvis lite tilfreds over det de hadde sett. Mange av de 209 tilskuerne forlot Park Avenue nokså raskt, og det gjorde også undertegnede som snart søkte ly i varmen på The Mill Inn før jeg fortsatte mot min base. På veien dit lot jeg meg også friste innom The Scholars, selv om jeg hadde en grytidlig start dagen etter. Jeg klarte imidlertid å nøye meg med dette ene glasset, og fant deretter veien tilbake til senga etter en fin dag i Aberystwyth.

 

Welsh ground # 13:
Aberystwyth Town v Connahs Quay Nomads 1-6 (1-2)
Welsh Premier League
Park Avenue, 4 January 2019
0-1 Callum Morris (pen, 14)
0-2 Andy Owens (32)
1-2 Porya Ahmadi (38)
1-3 Michael Wilde (66)
1-4 Michael Bakare (79)
1-5 Michael Parker (90+1)
1-6 Rob Hughes (90+3)
Att: 209
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

 

 

Dag 11: Lørdag 05.01.2019: Frome Town v Wimborne Town

Det var fortsatt mørkt da jeg altfor tidlig slepte meg ut av senga og tok en rask dusj før jeg allerede like før klokka seks snek meg ut fra Llwynygog Guest House. Jeg skulle ha 06.30-toget fra Aberystwyth til Shrewsbury, og hadde håpet å finne noe åpent ved stasjonen slik at jeg kunne få meg en slags frokost, men måtte med uforrettet sak stige på jernhesten. Heldigvis fikk jeg meg noe fra vogna som snart kom trillende gjennom kupeen, og resten av den snaut en time og tre kvarter lange togturen kunne jeg prøve å lukke øynene litt og få ørlite mer søvn. Det fungerte vel sånn halvveis, og i Shrewsbury var det bare å gjennomføre et lynraskt togbytte og komme seg på neste tog som jeg skulle være med så langt som til Wolverhampton. Dagens tredje etappe gikk deretter fra Wolverhampton til Bristol Temple Meads, der jeg etter nye en time og førtiåtte minutter kunne spasere ut av stasjonen rundt ti over elleve.

Jeg hadde betalt £60 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet på Mitchell Lane, en kort spasertur fra Temple Meads-stasjonen, og til tross for kjedens ofte strikse policy på diverse ting, håpet jeg i det lengste på å få slenge fra meg bagasjen slik at jeg slapp å dra den med meg på kamp. Et stort område rundt Temple Meads bærer fortsatt preg av å være en enorm byggeplass, og er i mange kvartaler en labyrint av sperringer som sluser fotgjengerne rundt i omveier. Gjennom dette virvaret klarte jeg likevel raskt å orientere meg frem til hotellet, der jeg faktisk også fikk en trivelig resepsjonists tillatelse til å slenge fra meg bagasjen uten det minste problem. Slett ikke verst for en Travelodge å være! Dermed kunne jeg sporenstreks returnere til Temple Meads, for jeg skulle nå ha 11.49-toget videre til Frome.

Det er få klubber som så mange ganger har figurert på min kampliste i løpet av mine rundturer på balløya uten at jeg har klart å avlegge de et besøk som nettopp Frome Town, og dette var vel fjerde forsøk på å få sett en kamp på Badgers Hill. Bare det siste året hadde jeg to mislykkede forsøk bak meg, men i januar 2018 så det endelig ut som om det skulle bli kamp, men etter å ha sjekket inn på Premier Inn-hotellet i Frome hadde jeg blitt kontaktet av klubben som også var alt annet enn fornøyd med at motstander Taunton Town akkurat hadde gitt beskjed om at de ikke kunne stille lag til kampen i Southern Leagues ligacup. Dårlig stil, og årsaken til at jeg fortsatt har et horn i siden til Taunton Town, som jeg mistenker ikke følte spesielt for cupspill når deres fokus var divisjonstittelen og opprykket de da suste mot.

Dette skulle omsider rettes opp noen få måneder senere da jeg igjen hadde plottet inn et besøk på min store påsketur. På selveste påskeaften skulle jeg sette kursen dit, og denne gang var det ligakamp og intet ufint Taunton Town som stakk kjepper i hjulene, men snarere værgudene som sørget for bekymring og dårlige utsikter. Da jeg den morgenen skulle forlate Birmingham hadde jeg fulgt med på utviklingen og fikk det raskt med meg da kampen ble avlyst slik at jeg fikk endret planer og i stedet kommet meg til Didcot. Tilbake til nåtiden i januar 2019 hadde jeg foreløpig vært heldig med været, og det var ingen grunn til bekymring denne dagen, slik at jeg visste det ville bli kamp da jeg tok fatt på den en time lange togturen til Frome. Endelig skulle jeg komme meg til Badgers Hill.

Frome er en by i den østlige delen av grevskapet Somerset, der den med sine drøyt 26 000 innbyggere ligger rundt to mil sør for Bath. Frome ligger på ujevn terreng i den østlige enden av Mendip Hill, som er et landskap med kalksteinsåser, og det finnes spor av bosetning tilbake til romertiden. Byen vokste først takket være ullhandel og senere annen tekstilindustri. Frem til den industrielle revolusjon var Frome faktisk en av grevskapets største byer, og eksempelvis var den helt midten av 1600-tallet større en Bath. Metallindustrien som senere overtok har i senere år hatt tyngre tider, og mange pendler til Bristol, Bath eller andre steder i regionen, men noen pendler også til Frome, som vel måtte kunne kalles et slags økonomisk senter for denne deler av Somerset. For noen år siden ble for øvrig Frome av en avis kåret til en av landets hippeste byer!

Fra Frome stasjon var det rundt ti minutters gange inn til sentrum der første stoppested for meg var The Three Swans - en av flere gode og trivelige puber i den koselige byen. Det var fortsatt tre timer til avspark, så jeg hadde tid til å utforske litt. Etter en spasertur ned gågata Cheap Street, der vannet faktisk rant i en renne midt i gågata, fant jeg frem til Archangel, og deretter ble det en stopp ved The Blue Boar før jeg spaserte mot Badgers Hill. Det skulle være en drøyt ti minutters spasertur, og like før jeg kom dit passerte jeg som ventet puben The Vine Tree, der jeg også lot meg friste innom for en halv pint. Med en drøy time til avspark gikk jeg de siste meterne bort til Badgers Hill og betalte meg inn med £12 - noe som må sies å kanskje være litt stivt på dette nivået, uten at jeg hadde problemer med å gi et tilskudd til klubbkassa.

Frome Town ble stiftet i 1904, og spilte tidlig i både Wiltshire League og Somerset County League. Etter andre verdenskrig tok klubben i 1919 plass i Western League, der de har tilbragt mye av sin tilværelse. Det var mens de spilte i dens Division Two at de i 1954/55-sesongen spilte seg frem til FA Cupens første ordinære runde for første (og hittil eneste) gang. 8 000 tilskuere var til stede på Badgers Hill da Leyton Orient ble for sterke, men The Robins sikret seg den sesongen i hvert fall også opprykk til Western Leagues toppdivisjon. Den vant de i 1979, men ble værende i Western League, der de i 1996 rykket ned i Division One. Så sent som i 2002 befant de seg fortsatt i Division One, men etter å ha rykket opp igjen det året, fulgte de opp med en rekke gode plasseringer frem til andreplassen i 2009 var godt nok for opprykk til Southern League.

Frome Town kjempet umiddelbart på øvre halvdel av tabellen i Southern League Division One South & West, som det da het, og i den andre sesongen på det nivået tok de seg til playoff, der de tross bortebane i både semifinale og finale triumferte. Mangotsfield United ble slått 3-1 i semien før favoritten Sholing ble slått 1-0 i finalen, slik at Frome Town rykket opp i Southern League Premier Division. Siden det har de stort sett vært å finne på midtre til nedre del av Premier Division-tabellen, men åttendeplassen våren 2017 er en historisk bestenotering for klubben. På vei inn hadde jeg betalt £2 for et flott utseende kampprogram, og der kunne jeg se at tabellen imidlertid ikke var altfor lystig lesning for The Robins, der de befant seg under streken på en nest-sisteplass.

Badgers Hill har vært hjemmebane for Frome Town siden klubbens oppstart i 1904, og den gang var den spartanske greier med en åpen bane. Det fortelles at spillerne måtte skifte i en nærliggende pub og gå opp til banen; angivelig ofte ledet av et orkester! I dag er det mer fasiliteter her, og inngangsparti er på den ene langsiden, ved siden av det som må kunne kalles anleggets hovedtribune. Her ble det allerede i 1907 reist en tribune i tre, og denne ble tidlig i 1930-årene erstattet av en ny og flott variant som i sin tur dessverre ble byttet ut for noen år siden. De beholdt da deler av de gamle sitteseksjonene, men etter at de ble vandalisert måtte de byttes ut med nye seter.

Vel innenfor portene hadde jeg klubbhuset til høyre for meg, bak målet på kortsiden der. Mellom målet og klubbhuset går det der rett og slett en liten 'vei', og flere valgte etter hvert og se kampen fra en avsatsen der oppe under overbygget som går ut fra klubbhuset. På bortre langside la man ned en stor innsats før den nevnte FA Cup-kampen mot Leyton Orient i 1954, da en ståtribune og en voll ble anlagt, og de ble altså belønnet med en tilskuerrekord på 8 000 (noen kilder sier 8 500) som aldri vil bli slått. Dette er nå borte, men et større overbygg her gir i dag tak over hodet til stående tilskuere. Bak det øvre målet er det nå en moderne sittetribune. Jeg likte Badgers Hill, og jeg satt raskt kursen mot klubbhusets bar for å lade opp med en pint Thatchers Haze og en nøyere kikk i dagens kampprogram.

Det var altså duket for kamp i Southern League Premier Division South, som ble toppet av mine 'venner' i Taunton Town som hadde seks poeng ned til et Weymouth som dog hadde to kamper til gode og forhåpentligvis vil snyte de for tittelen og det automatiske opprykket. For dagens kamp var det imidlertid mer interessant å se på nedre halvdel av tabellen, der Frome Town altså kun hadde håpløse Staines Town bak seg. De var fire poeng opp til Basingstoke Town på sikker plass, men dagens bortelag var en klubb jeg hadde besøkt kun fire dager tidligere - nemlig Wimborne Town. De lå fire plasser og seks poeng foran dagens vertskap, så det var viktige poeng som sto på spill denne ettermiddagen.

Inne i klubbhuset fikk jeg selskap ved bordet av en eldre Frome-supporter som kunne fortelle et par interessante anekdoter. På spørsmål om hvorvidt sesongens mål nå kun var å beholde plassen i divisjonen, bekreftet han langt på vei dette, og mente også at klubben egentlig hadde kjempet seg opp til et nivå der de nok spilte i minst én vektklasse over det som var å forvente. Således mente han også at det for så vidt ikke ville vært noen krise for Frome Town om det skulle bli nedrykk tilbake til step 4 ved sesongslutt. Ikke vet jeg hvordan dette samsvarte med ambisjonene til klubbledelsen og manager Danny Greaves, men det var uansett interessant å høre hans betraktninger. Før kampstart fikk jeg tid til å stikke innom både matutsalget og klubbsjappa, der jeg rasket med meg både en pin til min samling og en liten bunke med eldre programmer.

Hjemmelaget hadde åpenbart keeper-trøbbel, for manager Greaves (som for øvrig har en fortid som keeper i blant annet Bristol Rovers) måtte selv ta på seg keeper-hanskene og vokte målet. For gjestene var Toby Holmes klar igjen etter at jeg fire dager tidligere hadde sett ham score to mål for deretter å bli byttet ut med skade få minutter etter pause. Nå var det Frome Town som hadde den første sjansen da kaptein og venstreback Sam Teale sendte i vei et skudd som snek seg utenfor stolpen. Gjestenes Luke Burbidge hadde allerede vært frempå da han etter rundt ti minutter driblet seg inn i feltet og ble felt av Marcus Mapstone. Straffe til Wimborne, og Toby Holmes gikk frem, men da han omsider kunne ta straffesparket gikk Greaves riktig vei og reddet. Det var etter dette svært få sjanser å fortelle om, og jeg hadde allerede begynt å mistenke at jeg var vitne til en målløs forestilling da lagene gikk i garderoben på stillingen 0-0.

Det fortsatte en god stund i samme stil etter pause, selv om det var litt flere tilløp til halvsjanser, men det var tydeligvis en vanskelig og tung gressmatte. Bortelagets innbytter Curtis Young kom etter hvert inn for Toby Holmes og tvang frem en god redning fra keeper/manager Greaves. Halvveis ut i omgangen fikk vertenes Marcus Mapstone kjempetreff, men skuddet smalt i tverrliggeren, og litt senere leverte Wimborne-keeper Ollie Knowles en flott redning da han hindret Gerard Benfield i å score. Det nærmet seg, men klokka tikket mot full tid. Med seks-sju minutter igjen av ordinær tid dro imidlertid Johnny Gorman seg inn i Wimborne-feltet og sendte i vei et innlegg eller skudd(?) som endret retning i en eller annen inne i feltet og fant veien til nettmaskene. 1-0!

Kampen ble avsluttet med et kampbilde der Wimborne sendte en rekke frispark og innlegg inn i Frome-feltet, men vertene holdt ut og tok tre potensielt viktige poeng foran 198 tilskuere. Jeg takket snart for meg og forlot Badgers Hill for å spasere tilbake til sentrum. Toget tilbake til Bristol gikk ikke før 18.58, og derfor unnet jeg meg en rask pitstop og en halv pint ved både The George Hotel før jeg sjekket ut mikropuben Brewed Boy. Således jobbet jeg meg sakte men sikkert tilbake mot togstasjonen, og etter en siste halv pint på The Old Bath Arms kom jeg meg dit tidsnok til å rekke toget uten å stresse. Returen til Bristol Temple Meads tok nå en time og ti minutter, og jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg, men jeg hadde andre planer enn å tilbringe lørdagskvelden på hotellrommet.

Ved mitt forrige opphold i Bristol oppdaget jeg jo 'cider-lekteren' The Apple som jeg la min elsk på, og nå hadde jeg tenkt meg en ny tur dit. Et glass med mulled cider varmet godt, og jeg måtte dessuten teste betjeningens tips i form av et glass Iford cider. Forrige gang kom jeg ikke stort lenger, men nå hadde jeg til hensikt å også sjekke ut noen av de mange pubene langs King Street. Jeg lot meg selvsagt lokke inn på King William Ale House, som også viste seg å være en Sam Smith's pub, og like flott var navnet på neste stoppested som var The Famous Royal Navy Volunteer. Kvelden ble for min del avsluttet med et siste glass på The Old Duke før jeg trakk meg tilbake etter nok en lang og innholdsrik dag.

 

English ground # 502:
Frome Town v Wimborne Town 1-0 (0-0)
Southern League Premier Division South
Badgers Hill, 5 January 2019
1-0 Johnny Gorman (84)
Att: 198
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3

 

(Innlegget ble redigert 07.02.19 02:00)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
12.02.19 23:55

Del 4 fra romjuls- og nyttårs-turen, og blogginnleggene er som følger:

06.01.2019: Lebeq v Cutters Friday (og en kikk på Whiteway Road) 
06.01.2019: Newport County v Leicester City 
07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell 

 

Dag 12: Søndag 06.01.2019: Lebeq v Cutters Friday og Newport County v Leicester City

Hadde det blitt litt for mye av det gode ute på livet i Bristol på lørdagskvelden? Jeg bråvåknet i hvert fall helt forfjamset og oppdaget raskt at jeg hadde forsovet meg, men denne gangen må jeg nok legge skylden på mobiltelefonen som hadde gått tom for strøm i løpet av natten og derfor ikke ringt, selv om det naturligvis var min feil at jeg i min sløvhet hadde prestert å glemme å skru på strømmen i stikkontakten (slik man som kjent må gjøre i Storbritannia). Jeg hadde denne dagen planer om en dobbel der første kamp var en kamp i Bristol Premier Sunday League Division 1, men planen om å ta 09.01-toget fra Bristol Temple Meads den korte veien til Lawrence Hill måtte endres siden klokka allerede var 09.15 da jeg våknet. Planene om en pub-frokost utgikk derfor også, og det var bare å ta med seg (den heldigvis fulladede) nødladeren, koble den til mobilen og komme meg av gårde.

Nå som jeg trengte det mest hadde jeg selvsagt plutselig også problemer med nettet, og jeg fikk derfor ikke sjekket hvor de relevante bussene gikk fra. Heldigvis er jeg såpass om meg at jeg mente å huske omtrent hvor det var, og gikk i den retningen mens jeg ventet på signal. Etter at jeg hadde rasket med meg et smørbrød fra en Tesco-sjappe fortsatte jeg i retningen jeg mente jeg skulle, og plutselig fikk jeg signal idet jeg var rett ved den relevante bussholdeplassen. Det var bare å komme seg på bussen som skulle ta meg til St. George-området, der jeg hadde valgt meg Kingswood Athletics hjemmekamp mot Lockstock United. Grunnen til dette var at Kingswood Athletic benytter den gamle hjemmebanen til Western League-klubben Roman Glass St. George som virket verdt en visitt.

St. George's er et område i den østlige delen av Bristol, og tilhørte tidligere Gloucestershire. De tidligere trikkene i Bristol skal ha hatt sin østlige endestasjon i dette området, som for øvrig var åsted for gruvedrift med utvinning av både kull og ildfast leire. Det er imidlertid over hundre år siden gruvene her stengte, og bydelen oppgis i dag å ha et innbyggertall på rundt 11 000. Jeg kom meg av bussen på riktig sted og trasket fra Speedwell Road ned til Whiteway Road, klar for avspark klokka 10.30. Det var fortsatt rundt tjue minutter til avspark da jeg ankom det slitne anlegget som bærer preg av at Roman Glass St. George forlot det i 2011 for å bli en av det som nå er en rekke banedelende klubber ved Gloucestershire FA sitt hovedkvarter Oaklands Park.

Det syntes meg litt merkelig at det var svært liten aktivitet der, og kun 4-5 karer drev med deg jeg trodde var oppvarming ute på gressmatta. Jeg passerte den gamle betalings-bua og tok en kikk rundt der inne, men det gikk ikke lenge før en av karene kom løpende bort for å spørre om jeg var der for å se kampen. Da jeg bekreftet dette, fortalte han at det ikke ville bli kamp da bortelaget hadde gitt beskjed om at de ikke kunne stille lag. Hjemmelaget hadde åpenbart merket seg mine planer om besøk, for han spurte deretter om jeg var groundhopperen fra Norge. Han beklaget at det ble bomtur, og ropte deretter på det som viste seg å være manageren som også kom bort for å slå av en prat og beklage avlysningen. Jeg ble stående å prate litt med de i noen minutter før jeg takket for praten og lot de fortsette med det som tydeligvis i stedet hadde blitt en ørliten treningsøkt for deler av laget.

Deres hjemmebane Whiteway Road kunne trengt litt pleie og omsorg, for det har nok forfalt og grodd igjen siden Roman Glass St. George holdt til her, men jeg er jo blant de som gjerne ser på litt slitasje som karakter, og det er det fortsatt her. Jeg likte den nevnte bua ved det gamle inngangspartiet, og den stor plassert ved det jeg antar er det gamle klubbhuset. Bortenfor her er det ståplasser under åpenhimmel, og midt på nærmeste langside er det en tribune. Jeg skal ikke gjette på om den tidligere har seter installert under sitt tak eller om det har vært en ståtribune med hard standing slik den fremstår nå, men den var i hvert fall flere steder overtatt av villniss. Foran denne tribunen står de to laglederbenkene, og jeg tok meg i å tenke at det er synd Roman Glass St George måtte forlate sin hjemmebane her, samtidig som det ikke var vanskelig å se hvorfor de var nødt til det, for ellers er det ingenting av fasiliteter.

Min groundhopper-kollega Paul Ferguson hadde latt seg friste til å komme etter å ha sett mine planer, og jeg fikk sendt ham en melding straks jeg fant ut av avlysningen, men få strakser etterpå fikk jeg svar der han hevdet å stå på parkeringsplassen. Etter min raske kikk på Whiteway Road gikk jeg derfor bort til ham, og han hadde raskt funnet ut at det var en annen Sunday League-kamp rett i nærheten og at vi kun ville gå glipp av 5-10 minutter. Derfor satt vi kursen mot Whitehall Sports Complex og kampen mellom Lebeqs og Cutters Friday i Bristol Premier Sunday League Premier Division. Whitehall er slett ikke langt unna St. George, men med et utall av lyskryss er det fort gjort å bli frustrert slik Paul ble der han lanserte Bristol som en kandidat til tittelen som landets verste by å kjøre i.

Vi kom oss imidlertid snart frem og fikk parkert bak puben The Kings Head som ligger rett foran anlegget. Derfra så vi raskt at kampen ikke ble spilt på det jeg antar er hovedbanen med sine løpebaner rundt, men en av de to andre banene. Først måtte vi passere den første av disse, der det foregikk en aldersbestemt kamp med en god del foreldre blant tilskuere. På den innerste banen var 'vår' kamp allerede i gang, med langt færre skuelystne, og Paul mente dette er noe av problemet til Sunday League-klubbene. Begge klubbene har tydeligvis både lørdags- og søndags-lag, og Paul moret seg stort over at bortelagets offisielle navn derfor var Cutters Friday Sunday. Lebeqs har et lag i Bristol Premier Combination, som er en feederliga til Gloucestershire County League, der man for øvrig også finner Lebeq United, men jeg er usikker på om det er noen forbindelse også med sistnevnte bortsette fra at Paul mente det var det.

Jeg la når sant skal sies ikke altfor mye i dette, men begge lag var i hvert fall langt bak tetlagene på tabellen, og vi fikk vite at det var spilt i drøyt fem minutter og at stillingen fortsatt var 0-0. Bortelagets nummer 9, Reece Mead, så ut til å være en av de eldste på banen, og også den med klart størst ølmage, men han viste seg gang på gang farlig der han åpenbart brukte sin rutine til å komme seg i riktig posisjon og ellers utmanøvrere sine sannsynligvis langt yngre oppassere. Det var også han som sørget for 0-1 halvveis ut i omgangen. Vertene hadde en rekke gode sjanser, men sløste voldsomt. De hadde uansett tatt over mye av banespillet, og kanskje hadde gjestene en heftig natt på byen bak seg, om man skal tro deres legendarisk logo med slagordet «Win Or Lose, On The Booze». Bare i Sunday League...

Bortelagets ledelse sto seg til pause, og idet de var ferdig med sin pauseprat måtte jeg rett og slett benytte anledningen til å spørre en av deres spillere om jeg kunne ta et bilde av denne logoen. Det var nå sjanser begge veier, men det virket som et tidsspørsmål før vertene fikk sitt mål. Da det kom, kom det like godt ett til få minutter senere, så med to raske mål fra Rymel Henderson og Raphael Waugh hadde de snudd kampen og beholdt da også denne helt til dommeren blåste for full tid. Vi hadde for øvrig talt oss frem til 13 tilskuere, og det var vel ikke medregnet et par som kom over litt uti andre omgang da den aldersbestemte kampen var ferdig. Slikt overlater vi fint til visse andre groundhoppere som ikke er så nøye på slike «spilleregler» (det var en morsomhet).

Jeg hadde lovet å treffe min Bristol-venninne Catherine som nå sto og ventet på meg på pubens parkeringsplass, og etter å ha sagt farvel til Paul som satt kursen hjemover mot Chepstow, traff jeg henne. Hun ville skysse meg ned til Temple Meads-området der vi hadde planlagt å få oss en matbit sammen, og med seg i bilen hadde hun med seg både sin lille datter og to koreanske studenter som leier hos henne. Litt av et følge, men etter å ha sluppet av de koreanske jentene som skulle ta seg en shopping-runde, parkerte ved ved Temple Meads og gikk for å spise på Wetherspoons-puben The Knights Templar. Det var et hyggelig gjensyn, men litt før klokka to brøt vi opp slik at hun kunne møte koreanerne og jeg kunne komme meg til Newport med 14.04-toget. Der ventet nemlig dagens andre kamp.

 

English ground # 503:
Lebeqs v Cutters Friday 2-1 (1-0)
Bristol Premier Sunday League Premier Division
Whitehall Sports ground, 6 January 2019
0-1 Reece Mead (22)
1-1 Rymel Henderson (63)
2-1 Raphael Waugh (66)
Att: 13 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

 

Da jeg sa farvel til min venninne Catherine og gikk for å ta 14.04-toget fra Bristol Temple Meads til Bristol, var det for å sette kursen mot dagens andre kamp, for jeg hadde allerede sett én kamp denne formiddagen, selv om det ikke ble den kampen jeg hadde planlagt. Nå var det bare å rette oppmerksomheten mot ettermiddagens kamp der Newport County fra League Two skulle ta imot Leicester City i FA Cupen. Heldigvis var nå Severn-tunnelen åpen igjen slik at jeg slapp buss for tog denne dagen, og jernhesten brukte 37 minutter på å frakte meg til Newport, som jeg føler jeg har vært mye i den siste tiden (ikke minst på min forrige tur). Med avspark klokka 16.30 hadde jeg tid nok til å også stikke snuta innom og unne meg en pint ved Sam Smith's-puben Ye Olde Murenger House som har blitt en personlig favoritt i byen.

Newport er med sine rundt 150 000 innbyggere den tredje største byen i Wales, og en viktig havneby. Med sine store dokkanlegg ligger den ved elven Usks utløp i Bristolkanalen. Det fulle walisiske navnet er Casnewydd-ar-Wysg, som betyr noe sånt som 'den nye borgen ved Usk', og henviser til borgen fra 1100-tallet som i dag er bevart som en ruin ved elvebredden rett ved sentrum. Newport var på første halvdel av 1800-tallet også et sentrum for chartistbevegelsen som kjempet for sosiale og politiske reformer, og under det såkalte Newport-opprøret i 1839 marsjerte flere tusen bevæpnede demonstranter under ledelse av John Frost til det tidligere Westgate Hotel i byens sentrum, og på denne nå ombygde bygningen kan fortsatt ses kulehull fra kampene der minst 22 mennesker ble drept.

For min del var det bare å sluke siste dråpe med Sam Smith's cider og spasere forbi borgruinene og over gangbrua over elven Usk. Over på den vestlige elvebredden tok jeg meg selv i å se på klokka da jeg ble fristet til en tur innom baren Riverside, for jeg hadde nok med tid, men jeg ble stanset av dørvakter som pekte på køen og fortalte at det var fullt. Jeg gadd ikke vente, og gikk i stedet sporenstreks videre mot dagens kamparena Rodney Parade for å hente ut billetten min fra billettkontoret. Det var først to dager før kamp at de gjenværende billettene ble lagt ut for general sale etter at sesongkortholdere, medlemmer og andre med en viss rang hadde forsynt seg, og jeg hadde den morgenen fått sikret meg en billett pålydende £26 til ståtribunen Hazell Terrace. På toget fra Bristol hadde jeg nå også sett at kampen var offisielt utsolgt, så man kan trygt si at interessen var noe større enn vanlig.

Jeg fikk raskt hentet ut billetten, og betalte deretter en programselger £3 for et eksemplar av dagens utgave. En skuffelse var det imidlertid at man merkelig nok hadde valgt å holde klubbsjappa lukket på en slik dag. En av deres største kamper i nyere tid, og det var altså låste dører i klubbsjappa, der jeg i stedet ble møtt med beskjed om at jeg var 'velkommen tilbake i morgen'! Da hadde ikke jeg til hensikt å være i Newport, så tapte penger for klubben vil jeg tro, mens jeg ikke fikk noen pin til min samling. Etter at jeg hadde hentet billettene var det fortsatt rundt tre kvarter til kampstart, så jeg tok turen innom ølteltet utenfor inngangen for å gjøre som mange andre og unne meg en pint der før jeg omsider tok meg innenfor.

Selv om Newport County ble 'restiftet' i 1989 har de røtter tilbake til 1912 da klubben ble stiftet for første gang, og spilte først i Western League og Southern League. I 1920 var de blant klubbene som fikk være med på moroa da Football League utvidet med en tredjedivisjon, og forventningene var store da denne ble vunnet i 1939, men grunnet krigen ble 1939/40-sesongen avbrutt etter kun tre kamper - for øvrig med County plassert på en 9. plass i andredivisjon. Da ligaen startet opp igjen etter krigen hadde det i mellomtiden skjedd store omrokkeringer i klubben, og sisteplass på tabellen ved sesongslutt betød retur til nivå tre. Blant de mange tapene var det stygge 0-13 tapet for Newcastle United, hvis stjernespiller Len Shackleton kommenterte var 'heldige som i det hele tatt fikk null mål'.

Newport County spilte seg i 1963 frem til finalen i den walisiske cupen, men tapte overraskende for lille (og ikke lenger eksisterende) Borough United som sjokkerte hele fotballnasjonen Wales med å ta cuptittelen det året (og deretter gjøre det langt bedre enn forventet i Europa, men det er uansett en annen historie). I tillegg har for øvrig Newport County et enormt antall tapte semifinaler i den walisiske cupen, men det skulle rettes på da de igjen nådde finalen i 1980 og beseiret Shrewsbury Town. Med det kvalifiserte de seg for cupvinnercupen, der blant annet norske Haugar ble slått 6-0 før Newport County i kvartfinalen måtte se seg slått knepent 2-3 sammenlagt av østtyske Carl Zeis Jena. Etter noen gode år tidlig i 1980-årene var County snart i fritt fall, og to strake nedrykk betød exit fra Football League i 1988, før de året etter gikk konkurs.

Den nye klubben ble raskt stiftet under navnet Newport AFC, og med et uttalt mål om å gjenvinne den opprinnelige klubbens Football League-status. Klatringen startet på non-leagues step 5 (nivå 9), i Hellenic League, som de vant på første forsøk. Senere klatret de sakte men sikkert via Southern League opp i Conference South og Conference Premier. I mellomtiden hadde de i 1999 også tatt tilbake County-suffikset i klubbnavnet. Våren 2013 tok Newport County seg til en historisk playoff-finale i den forstand at det var to walisiske lag som på Wembley kjempet om opprykk til Football League. Wrexham var motstander, og med 2-0 til Newport County kunne de juble over retur til Football League 25 etter at de (eller forgjengeren om man vil) forlot den ligaen. Ingen historie om Newport County er dog komplett uten å nevne den bitre feiden med det walisiske forbundet FAW som gjorde at klubben måtte spille flere sesonger i eksil i England.

Jeg har jo ved flere anledninger tatt for meg dette temaet, men raskt fortalt oppsto konflikten da man i 1992 stiftet League of Wales (nå Welsh PL) som en nasjonal walisisk toppdivisjon og krevde at alle walisiske klubber som spilte i engelsk fotball (unntatt de tre 'store' som da var i FL) tok plass i walisisk fotball og den nye toppdivisjonen. Åtte klubber nektet og fikk tilnavnet 'The Irate Eight', og etter at tre snart likevel bøyde seg for kravet ble de øvrige nektet å spille engelsk fotball på baner i Wales, slik at de måtte banedele i England. For Newport County sin del betød det en banedeling i Moreton-on-Marsh i det nordøstlige Gloucestershire, nesten tretten mil unna. I 1995 hadde de åtte blitt til fire da en domstol slo fast at den påtvungne eksiltilværelsen var lovstridig, og Newport County kunne returnere til hjembyen.

De hadde i mellomtiden mistet sin tidligere hjemmebane Somerton Park som ble dessverre ble jevnet med jorden, og flyttet inn på Newport Stadium / Spytty Park før de i 2012 flyttet inn på Rodney Parade der de banedeler med rugby union-klubbene Newport RFC og Newport Gwent Dragons. Rodney Parade sto faktisk ferdigstilt allerede i 1877, og ligger ikke langt fra vestbredden av elven Usk. Det har dog skjedd saker og ting her siden den gang. På den ene langsiden ble den nye sittetribunen Bisley Stand åpnet i 2011. På motsatt langside er den mye eldre Hazell Stand. Den har en blanding av sittetribune bak og seksjoner med ståtribune i front, og strekker seg ikke hele banens lengde. På den ene siden strekker ståtribunen seg ut under åpen himmel bortover inngangspartiet i den nordlige enden av banen. Denne kortsiden kalles gjerne Town End, og har klassisk åpen ståtribune. På motsatt kortside er det reist seksjoner med åpen sittetribune som ser ut til å være av den midlertidige sorten.

Tilbake i november 2014 tok jeg en liten kikk innenfor portene på Rodney Parade mens jeg en morgen spaserte mot togstasjonen etter å ha overnattet i denne delen av byen, men nå skulle jeg altså se kamp der. Det dreide seg naturligvis om FA Cupens tredje ordinære runde der Premier League-klubben Leicester City som nevnt var gjester. Når verdens eldste cupturnering når dette stadiet har jo i disse dager stort sett min interesse gradvis forsvunnet som dugg for solen i påvente av neste sesongs kvalifiseringsrunder, men tredje runde gir likevel ofte en god mulighet til å huke av for en ny bane på en søndag, og innimellom er det en og annen kamp som likevel vekker litt interesse. Jeg skal ikke lyve og påstå at jeg boblet av begeistring, men det var i hvert fall på papiret en av rundens mer interessante kamper.

Newport County hadde tatt seg til tredje runde ved å slå Met Police 2-0 i første runde, og holdt deretter sine walisiske landsmenn fra Wrexham til 0-0 på Racecourse Ground før de vant omkampen 4-0. Leicester City kom naturlig nok inn nå i tredje runde...og etter å ha sett lagoppstillingene må jeg innrømme å ha blitt litt skuffet. Media forsøker så godt de kan å hause opp om det de hevder fortsatt er FA Cupens magi, men den er tydeligvis ingen prioritet for den franske Leicester-manageren som hadde gjort en rekke bytter og ifølge PL-kjennerne hvilte en rekke spillere slik at jeg overhørte flere på tribunen kalle bortelaget et 'Leicester City XI'. Hadde Leicester kjempet om ligatittel eller vært i desperat nedrykkskamp kunne jeg muligens hatt en viss forståelse for vurderingene, men de var i en situasjon der de eter alle solemerker hverken vil kjempe om europacupspill eller mot nedrykk, og flere av mine groundhopper-kompiser med Leicester-sympatier var i etterkant direkte rasende og hevdet dette er en av grunnen til at ikke frosken...unnskyld, franskmannen...er noen publikumsfavoritt.

Litt oppmerksomhet fikk også Leicester-forsvarer Christian Fuchs som hadde fått sitt etternavn feilstavet 'Fucks' på lagoppstillingene, til stor forlystelse for flere av de til stede på Rodney Parade. Revene hadde når sant skal sies fortsatt fem av PL-vinnerne fra 2016 i sin startellever, men hadde gjort hele sju endringer siden sin forrige kamp, og en spiller som Jamie Vardy var ikke engang med i troppen. Noen vil kanskje huske at klubber som Luton Town og Portsmouth (sammen med en rekke andre) ble straffet og bøtelagt for et par år siden etter å gjort tilsvarende i den nå raserte Football League Trophy, men nå er det tydeligvis andre reglement som gjelder for de større klubbene høyere opp i pyramiden. Vel, Rodney Parade ble uansett stadig fullere, og det nærmet seg kampstart.

Så sent som i fjor slo Newport County ut Leeds United her på dette stadiet av samme turnering, før de holdt selveste Tottenham Hotspur til omkamp i fjerde runde, og nå var de sannelig på farten igjen. Med sitt første farlige angrep tok de ledelsen i det tiende minutt etter at Robbie Willmott lurte forsvarer Fuchs og fant Jamille Matt som headet i mål via stolpen. 1-0, og Rodney Parade eksploderte. Willmott kunne selv doblet ledelsen ti minutter senere, men dagens Foxes-keeper Danny Ward reddet med beina. Gjestenes Shinji Okazaki hadde en mulighet da hans avslutning ble blokkert og klarert inne på streken, men Leicester var svake i første omgang, og The Exiles gikk i garderoben med en fortjent 1-0 ledelse mens undertegnede gikk for å ta seg en røyk og kjøpe seg en burger.

Leicester var friskere etter hvilen, og i det 53. minutt sendte Marc Albrighton i vei et skudd som gikk forbi Newport-keeper Joe Day men smalt i tverrliggeren. Deretter misbrukte Kelechi Iheanacho en god mulighet da han skjøt utenfor fra god posisjon i en god Leicester-periode. Akkurat idet det virket som om Newport hadde ridd av den verste stormen, utlignet Rachid Ghezzal med et flott skudd åtte-ni minutter før slutt. 1-1, og jeg var nok ikke den eneste av de 6 705 tilskuerne som nå fryktet at en Leicester-seier (eller eventuelt seier i omkampen) lå i kortene. Men Newport County hadde åpenbart ikke tenkt å slå seg til ro med omkamp, for kun et par minutter senere blåste dommeren straffe etter at Albrighton blokkerte et innlegg med hånda. Padraig Amond taklet presset og sendte ballen forbi keeper Ward til 2-1, og nå kokte det skikkelig på Rodney Parade.

Newport-kaptein Fraser Franks var en koloss i forsvar, og sammen med sine kolleger ryddet han opp i det som kom. Det eksploderte igjen da dommeren siste fløytestøt gikk til enorm jubel fra hjemmefansen, og det som hørte ut som tilløp til pipekonsert mot sine egne fra bortefolket som nok så sesongens beste mulighet til en tittel gå fløyten. Hos hjemmemanager Michael Flynn og hans apparat var det voldsomme jubelscener, og vel fortjent, for han synes å ha gjort en kjempejobb med Newport County. Blant supporterne rundt meg gikk nå allerede diskusjonen om hvem man ville ha i neste runde. Nå vet vi både at det ble hjemmekamp mot Middlesbrough, og at Newport faktisk også vant denne fullt fortjent slik at de er i femte runde for første gang siden 1948/49-sesongen, og kun for andre gang i klubbens historie.

Selv gikk jeg etter hvert mot Newport stasjon der jeg skulle ha 19.09-toget, og tilbake i Bristol hadde jeg selvsagt planlagt en ny tur ut på byens uteliv for å sjekke noen flere av dens puber. På King Street ble The Llandoger Trow første stopp før jeg fortsatt mot et etablissement som har fått mye ros for sitt utvalg av cider. The Stable er mer en bar eller til og med restaurant enn pub, men hadde ganske riktig et imponerende utvalg av gyllen nektar. Jeg valgte å benytte meg av tilbudet om fem 1/3 pints for å teste fem forskjellige gode varianter. Via The Drawbridge og The Shakespeare kom jeg meg tilbake til King Street og endte kvelden med en svipptur innom Small Bar og Beer Emporium før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde fått se to kamper, og en aldri så liten skrell i Newport (jeg ser nok litt annerledes på det enn avisene som gaulet om en kjempemessig cupbombe av de helt sjeldne). Nå var det bare å få seg litt søvn før jeg skulle forlate Bristol morgenen etter.

 

English ground # 504:
Newport County v Leicester City 2-1 (1-0)
FA Cup, 3rd round
Rodney Parade, 6 January 2019
1-0 Jamille Matt (10)
1-1 Rachid Ghezzal (82)
2-1 Padraig Amond (pen, 85)
Att: 6 705
Programme: £3
Pin badge: n/a

 

 

Dag 13: Mandag 07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell

Det var på tide å forlate Bristol etter to dager med base i byen, men jeg hadde ikke noen bråhast denne morgenen, så før jeg så gjorde, gikk jeg for å innta en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Commercial Rooms. Først deretter gikk jeg tilbake for å pakke snippesken og sjekke ut fra Travelodge-hotellet på Mitchell Lane. Jeg kom meg med 11.30-toget fra Bristol Temple Meads, og snaut halvannen time senere befant jeg meg på Birmingham New Street, der jeg skulle gjøre et togbytte og komme meg videre med 13.12-toget som skulle frakte meg så langt som til Walsall. Der hadde jeg betalt £38 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Walsall sentrum, og etter drøyt tjue minutter på dagens andre tog satt jeg sporenstreks kursen dit for å sjekke inn. Etter å ha installert meg og pustet ut litt var jeg imidlertid snart på farten igjen.

Ved tidligere besøk i Walsall har jeg egentlig aldri hatt tid til å sjekke ut byens puber ordentlig, og det hadde jeg nå tenkt å gjøre noe med. Nokså koselige The Oak Inn ble første stopp, før jeg gikk videre til det som temmelig sikkert må være Walsalls mest slitne pub. På utsiden av The Prince Blucher manglet nesten halvparten av bokstavene som stavet pubens navn, og det innvendige inventaret og klientellet sto i stil. En lokal kjenning kommenterte på Facebook at alle han kjente unngikk dette etablissementet, der et nokså tannløst kvinnemenneske virket å by seg frem for andre stamkunder. Etter å ha nøyd meg med en halv pint gikk jeg videre til The Black Country Arms, og det var som natt og dag da sistnevnte viste seg å være en aldeles utmerket pub og byens soleklart beste.

Etter å ha gjort kål på både en pint med Lilley's Mango og en pose 'habanero pork scratchings' måtte jeg unne meg en ny halv pint i den eminente puben, men deretter var det på tide å få et aldri så lite måltid i skrotten, og derfor spaserte jeg opp til St. Matthew's Hall for å få orden på dette. Fortsatt hadde jeg tid til et lite glass på The Tap and Tanner før jeg innfant meg på Walsall bussterminal og fant frem til riktig 'plattform' for buss 997. Den skulle ta meg den ikke altfor lenge veien opp til Rushall, som er en tidligere gruvelandsby noen få kilometer nord for Walsall sentrum, og jeg mistenker at innbyggertallet på i underkant av 12 000 også inkluderer noen nærliggende grender. Etter ti minutter kunne jeg uansett takke sjåføren og stige av i området kalt Daw End, et steinkast fra puben The Boathouse.

Det var fortsatt over to og en halv time til kampstart, så jeg stakk naturligvis innom den nevnte puben som viste seg overraskende stor. Deretter fant jeg frem også til The Manor Arms, der jeg forvirret forsøkte å finne baren. Hadde jeg lest skiltet på utsiden, ville jeg sett at jeg ble ønsket velkommen til 'the pub with no bar', og et par stamkunder moret seg nok litt over mitt forfjamsede uttrykk før de fortalte at baren var der i rommet de satt. Sekunder senere kom da også stedets landlady og kunne skjenke meg et glass fra tappekranene i veggen. Det var imidlertid snart på tide å komme seg til kveldens kamparena Dales Lane, som ligger like oppe i veien, og der ankom jeg med godt over en time til avspark. Jeg betalte mine £10 for å få komme innenfor og ytterligere £2 for et program og satt raskt kursen mot klubbhusets bar.

Det fortelles om en klubb med navn Rushall Olympic som spilte i 1890-årene, men denne la ned driften i årene før annen verdenskrig. Dagens klubb med kallenavnet The Pics ble stiftet i 1951, da en gruppe unge menn ville blåse liv i klubbnavnet. De spilte i lokale ligaer som Walsall & District Amateur League og Staffordshire County League (South), og vant sistnevnte fire ganger på første halvdel av 1960-årene, før det virkelig begynte å skje ting et tiår senere. I 1977 flyttet de inn på Dales Lane, og dette ble startskuddet på klatringen i systemet, for året etter fikk de innpass i West Midlands (Regional) League. Våren 1980 vant de Division One-tittelen og sikret opprykk til Premier Division, der de i årene som fulgte var en middelhavsfarer frem til de i 1994 var med å stifte Midland Football Alliance.

Der endte de som nummer to i både 2001 og 2003, men i 2005 sikret de seg endelig tittelen og opprykk til step 4. For The Pics ble det ensbetydende med spill i Southern League Division One West og deretter to sesonger i Division One Midlands, før de i 2008 ble flyttet sidelengs over til Northern Premier League og deres nye Division One South. De hadde tatt et foreløpig farvel med Southern League med å ta seg til playoff der de tapte semifinalen for Leamington, og sin første sesong i NPL ble det ny femteplass og igjen playoff. Denne gang var det Belper Town som ble for sterke, men etter en tredjeplass i 2010/11-sesongen ble det endelig playoff-suksess. Brigg Town ble slått i semifinalen, før Grantham Town ble finaleslått, og opprykket til step 3 var et faktum. De ble værende i NPL Premier - med sjetteplassen i 2013 som bestenotering - inntil de i sommer ble flyttet over i den nye Southern League Premier Division Central.

Mens jeg inne i klubbhuset fikk et glass med forfriskninger hørte jeg en kjent stemme bak meg, og borte i et hjørnet ved døra hadde jeg ikke sett at groundhopper og grinebiter Tony Morehead satt, allerede på plass. Jeg måtte slå meg ned for en obligatorisk prat, men fikk også tatt en nærmere kikk på det fine programmet som dog viste seg å være en dobbel-utgave som dekket dagens kamp mot Barwell i tillegg til hjemmekampen mot Redditch United to dager tidligere. I så måte var naturlig nok ikke tabellen oppdatert etter helgens kamper (selv om programmet for øvrig hadde en god del stoff), men jeg hadde med meg Non-League Paper i veska, og til tross for å tapt seg voldsomt i senere tid, hadde de i hvert fall tilsynelatende klart å få tabellen riktig denne gang.

Nå har man som jeg vel var inne på utvidet step 4 med en fjerde avdeling før denne sesongen, og det er Southern League som har fått ansvaret for å nå styre to step 3-avdelinger. I deres Premier Division Central var det Stourbridge som toppet tabellen to poeng foran et Kettering Town som imidlertid hadde tre kamper til gode. Det så allerede ut til å bli en ren tvekamp mellom disse to, for de hadde skaffet seg en solid luke ned til de nærmeste konkurrentene. For dagens kamp var det snarere nedre halvdel av tabellen som var av interesse. Rushall Olympic og Barwell var tabell-naboer på henholdsvis 17. og 16. plass av de 22 lagene, og det skilte to poeng i Barwells favør. Rushall hadde fem poeng ned til nedrykksstreken, og ville som man skjønner passere Barwell på tabellen med seier.

Dales Lane har som nevnt vært hjemmebane for The Pics' siden august 1977, og man kommer inn på den ene kortsiden der klubbhuset står, men der er det lite av tribunefasiliteter. Midt på langsiden til venstre sett herfra står en eldre tribune som i dag er en blanding av ståtribune og sittetribune, og dette var den delen av anlegget som falt best i smak hos undertegnede. Lenger opp har man installert en nyere, moderne sittetribune med en tilsvarende tribune vis-à-vis på motsatt side av banen. På den borterste kortsiden er det ståplasser i form av noen betongavsatser, og på seksjonen bak mål har man tak over hodet. Det er en del ting som vitner om at Dales Lane opprinnelig var arena for fotball lenger ned i systemet, og at man gradvis har utført diverse «oppgraderinger». Jeg likte meg i hvert fall her da jeg benyttet en røykepause til å kikke meg litt rundt.

Rushall Olympic hadde ikke noen kjempeform å vise til, der de sto med kun to poeng på sine sju siste ligakamper (0-2-5). Ørlite bedre form på Barwell, med 2-1-5 på de siste åtte var heller ikke noen veldig imponerende rekke, og jeg forventet vel egentlig en tett og jevn kamp på Dales Lane denne kvelden. På vei inn igjen i klubbhuset slo jeg av en rask prat med en hjemmesupporter som selvsagt håpet de skulle få seg en seier igjen, men av ambisjoner for øvrig virket det som om han fortsatt sa seg fornøyd med å kjempe på step 3 og hevdet at ytterligere et eventuelt opprykk nok uansett kanskje ville være et litt for stort steg for klubben. Tilbake i klubbhuset hadde det kommet flere kjente groundhopper-fjes til, og en klubbrepresentant kom snart og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger.

Før avspark rakk jeg å oppsøke matutsalget og få en påminnelse om hvorfor jeg liker å se fotball i Midlands og i Nord-England. En herlig pai med mushy peas og en kopp Bovril var det jeg trengte, og fornøyd kunne jeg se lagene innta banen og selv starte en liten fotorunde rundt banen mens kampen ble sparket i gang. Gjestene fra Leicestershire startet friskest med et par tidligere sjanser, men det var vertene som tok ledelsen i det åttende minutt da Orrin Pendley raget høyest i feltet og stusset ballen mot mål før Danny Waldron styrte den videre inn i nettmaskene til 1-0. Anthony Dwyer hadde to dager tidligere debutert for Barwell med å score, og han hadde to gode muligheter før det så ut til å bli enda vanskeligere for gjestene. Allerede i det fjortende minutt ble de nemlig redusert til ti mann da Jamie Towers fikk direkte rødt for å ha sparket en motspiller.

I kvarteret som fulgte virket det tungt for Barwell, som med en mann mindre hadde nok med å forsvare seg, men sakte men sikkert spilte de seg etter hvert inn i kampen igjen og kunne selv komme på et og annet angrep. Det var det de gjorde i det 27. minutt, da Reece Blackmore leverte et glimrende innlegg som Alex Tomkinson styrte i mål med hodet. Dermed 1-1, men vertene kunne ti minutter senere vært i ledelsen igjen om ikke Barwell-keeper Liam Castle hadde vært på pletten med en god redning på avslutningen fra målscorer Waldron. Hjørnesparket førte til en kontring der Dwyer løp helt fra midtbanen, men den avgjørende pasningen fant ikke Eliot Putman som sto helt alene foran mål. Dermed 1-1 halvveis.

Det hadde vært tett og jevnt og til tider temmelig ampert, og det første som skjedde etter hvilen var at Barwells midtbanespiller Nigel Julien etter en duell fikk klar beskjed fra dommeren om at dette var absolutt siste sjanse siden han allerede hadde fått gult før pause. Det var i det hele tatt langt flere heftige dueller enn målsjanser på Dales Lane denne kvelden. Barwell hadde en ok mulighet ved Brady Hickey som ikke fikk nok kraft i headingen, men det var Rushall som utover i omgangen hadde mye ball uten å klare å utnytte det numeriske overtallet og presse ballen i mål. Vel, i hvert fall ikke før 85 minutter var spilt. Da fyrte Simeon Maye løs, skuddet gikk i en annen spiller og falt ned hos Edwin Ahenkorah som pirket den i mål. Hans feiring ble avbrutt da han så at linjemannen hadde hevet flagget for offside, og det hele ebbet ut med 1-1 og poengdeling.

Mange av de 123 tilskuerne forlot raskt Dales Lane, men siden min buss tilbake til Walsall ikke gikk før 22.16 unnet jeg meg et siste glass i klubbhuset der hjemmelaget til manager Liam McDonald snart begynte å komme inn. Jeg tømte glasset, takket for meg og gikk for å vente på buss 997. Jeg hadde ikke ventet mange minuttene før den kom og fraktet meg de ti minuttene tilbake til Walsall bussterminal. Jeg skulle nok tatt en tur innom The Black Country Arms, men jeg valgte i stedet å sjekke ut en pub rett bortenfor hotellet, og da den viste seg å allerede ha stengt for kvelden, gadd jeg rett og slett ikke å gå tilbake. Derfor trakk jeg meg heller tilbake til hotellrommet etter nok en lang og innholdsrik dag med groundhopping.

 

English ground # 505:
Rushall Olympic v Barwell 1-1 (1-1)
Southern League Premier Division Central
Dales Lane, 7 January 2019
1-0 Daniel Waldron (8)
1-1 Alex Tomkison (27)
Att: 123
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

(Innlegget ble redigert 12.02.19 23:57)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27084
14.02.19 10:07
RFriday: Brady Hickey

I mangel på kunnskap om andre og kanskje mer groundhopperrelaterte saker, så får jeg heller gripe fatt i det vesle jeg i alle fall har en flik av kjennskap til. Som spillernavn. 

Brady Hickey ble det åpenbart aldri det helt store av. Jeg så ham score en druser av et mål i FA Vase-semifinalen mellom St. Andrews og West Auckland i 13/14-sesongen. Han var 17 år, engelsk guttelandslagsspiller, og ble, ikke helt unaturlig, spådd en lysende fotballframtid. Jeg mener å huske at det ble trukket enkelte paralleller til Frank Lampard jr., men nå snart fem år senere er det vel helt fair å hevde at han aldri helt fikk utløp for potensialet sitt. Han har enten rundet eller nærmer seg 22, og om Brady Hickey, en offensiv midtbanespiller, skulle ha "blitt noe", så måtte han ha spilt på et klart høyere nivå nå enn nonligaens Step 3. Ikke at hans skjebne er unik. Langt ifra. Det er langt flere som ham, som aldri greier å nå opp, enn de vi ukentlig hører om fra Premier League.

Ellers artig å se at Barwell har beholdt en viss kontinuitet på spillersiden siden jeg hadde dem under oppsyn den gang de var konkurrent med Cambridge City i det som den gang var den eneste Southern League Premier-divisjonen: Både målvakt Liam Castle og angriper Jamie Towers var over middels habile innslag i de kanarigules ellever for det som nå snart må være sju-åtte år siden. Jeg så et 1-0-tap for Cambridge på besøk hos Barwell, og noe av det som har svidd seg fast fra besøket på de kanter av Leicestershire var hvordan klubbhus/bar lå noen solide lengdedrag unna stadion. Nå var for all del ditt besøk hos Rushall Olympic, men jeg vil være veldig overrasket dersom ikke også du har gjestet Barwell på et eller annet tidspunkt. 

Vi hører deg ellers stadig referere til "grinebiteren Tony Morehead". Fyren er skikkelig kjip, altså? Nå har jeg aldri snakket med ham selv, men han har et oppsyn det er vanskelig å overse, og jeg husker jeg så ham da jeg var og så match hos Albion Sports en gang (på stadionet til Farsley Celtic). 

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
14.02.19 23:15
mikemodano: jeg vil være veldig overrasket dersom ikke også du har gjestet Barwell på et eller annet tidspunkt.

Barwell har jeg fortsatt ikke hatt gleden av å besøke, gitt. Vet at de har figurert som en "plan B" en gang, muligens da jeg så Shepshed Dynamo, men neida...Barwell er fortsatt ikke besøkt.

Ellers må jeg si jeg lar meg imponere av hvordan du fortsatt husker navnene på alle disse spillerne du så for flere år siden. Men du har jo alltid satt deg skikkelig inn i saker og ting når du har fått ånden over deg og noe har vekket din interesse. Var ikke klar over at Brady Hickey hadde vært et slikt stortalent, men som du sier er han langt fra den eneste som ikke har klart å leve opp til forventningene og har måttet ta til takke med en tilværelse i non-league.

Tony Morehead ja.. Haha, det er litt av en type. Han er når sant skal sies ikke så ille når man treffer ham på kamp, han er edru og samtalen dreier seg om fotball (om man da ikke sier noe nedlatende om Man City eller PL). Da kan han være direkte trivelig. Verre er det når han kommer seg hjem og heller innpå med rødvin og blir til en "keyboard warrior" som absolutt skal kverulere og krangle på alt mellom himmel og jord og blir rett og slett ufin.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27084
15.02.19 10:17
RFriday: hvordan du fortsatt husker navnene på alle disse spillerne du så for flere år siden

For en som alltid har vært litt over snittet interessert i spillerstatistikker og slikt faller det seg ganske naturlig å erindre navn, eller i hvert fall en del av dem. Og da spesielt spillere fra klubber jeg på sett og vis var litt orientert om. Uten å ha noen intensjon om å virke oppblåst, så utviklet jeg nok den evnen ganske tidlig, og den kom godt til nytte da jeg var ihuga Cambridge City-patriot i noen sesonger, der det alltid var stas å diskutere ståa også hos Southern League-motstanderne de gangene man var over og så match. Siden skulle denne gløden forflytte seg nordøstover til Northern League, og der var det enda enklere å samle disse trådstumpene og gjøre dem røde: Det var ofte at spillere hadde vært innom enten Hartlepool, Darlington (før de forsvant ned i dypet) eller kanskje en av de tre virkelig store i nordøstregionen, og at jeg da på et tidspunkt hadde lest om fyren som b-lagsspiller enten her eller der, før jeg fant ham igjen i Northern League. Alltid stas, det, selv om det helt sikkert høres toskete ut for en hvilken som helst som slett ikke deler den interessen. 

Et godt eksempel var det Shildon-laget man så for noen sesonger tilbake, som under den velbeslåtte manageren Gary Forrest alltid var der eller deromkring på lista. Hvor mange tidligere Poolies var ikke på et eller annet tidspunkt på lønningslista deres? Ja, Shildon har jo fortsatt en fyr som Matty Robson gående aktiv og gresse langs venstrekanten. Jeg skal vokte meg vel for å dra nytte av "legende"-begrepet her, men han fikk noen sesonger på Victoria Park, og han var faktisk ikke så aller verst heller. Fantastisk å se ham aksle trøya på niende nivå. Det samme gjaldt folk som Darren Craddock, John Brackstone, Paul Connor med flere. Og Shildon er (var) langt fra unik i så måte. 

Ellers hang jeg jo en del på det ganske aktive Northern League-forumet da jeg hadde mine glansdager med jevnlige turer over, og også der lot jeg det gå sport i å kunne bevegelsesmønsteret til gitt spiller A, B og C. Det gjorde nok sitt til at "norseman" var et nick noen tok seg i å stusse på: "En kar fra andre si'a ta Dammen, og han preiker om våre spillere som om han skulle kjenne til dem?" Slik var det også enkelt å havne i passiar med fengende samtalepartnere, selv om jeg naturligvis aldri dro "norseman-kortet" umiddelbart. Det var desto artigere når vedkommende kom rekende med: "So...you're...?" Du vet: små gleder. 

Brady Hickey, ja. Her er en artikkel som bekrefter at han i sin tid ble sett på som noe av en gærr-ung Lampard-kloning. Og skulle du lure, så har han naturligvis også vært tema (flere ganger) tidligere her på VGD. Ca 8,40 inn i dette klippet er scoringen jeg selv hadde gleden av å få med meg live, med fri sikt fra bak det motsatte målet. Den matchen i Leicester-bydelen er faktisk noe av det aller artigste jeg har vært med om på mine reiser til England for å se fotball. Visst oppsto det shenanigans etter kampslutt, og det kunne dagen helt fint ha klart seg uten, men det la likevel ingen større demper på opplevelsen for min del, der jeg fikk gleden av å se West Auckland, som i 13/14-sesongen hadde et strålende lag under ledelse av de to sterke karakterene Peter Dixon og Paul Foster (spør hvem som helst i Northern League-sirkuset om disse to, og du vil få noen klare synspunkter), ta seg til Wembley for andre gang på tre år. Dessverre skulle de tape også den finalen, da Southampton-klubben Sholing slet seg til en 1-0-gevinst i FA Vase-finalen. 

Hehe, han høres ut som en original, denne Morehead. Og disse tastaturkrigerne finnes jo i ganske utstrakt grad i England. Det er ikke til å komme fra at han har et ganske bistert uttrykk i et heller værbitt ansikt, men dét skal ikke nødvendigvis tale i hans disfavør. Likevel føler jeg at jeg drar litt kjensel på ham som en slags stereotyp gjennom dine hyppige skildringer av fyren som, ja, som en ordentlig grinebiter.  

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
19.02.19 13:40

Del 5 er nest siste fra romjuls- og nyttårs-turen, og blogginnleggene er som følger:

08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town 
09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow 
10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers 

 

Dag 14: Tirsdag 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town

Jeg hadde drøyt fire timers reise foran meg da jeg sjekket ut fra Premier Inn-hotellet i Walsall og gikk for å ta 09.31-toget. Den engelske frokosten ble droppet til fordel for smørbrød som jeg på veien rasket med meg fra en sjappe på vei til togstasjonen. Første stopp var Birmingham New Street, der jeg byttet til tog mot London Euston, og etter å ha krysset metropolens sentrum sørover til Victoria kpm jeg meg med 12.16-toget som jeg skulle være med så langt som til Worthing. Jeg begynte å kjenne at turen snart gikk inn i sin tredje uka da jeg slepte med meg bagen fra togstasjonen ned til Travelodge Worthing Seafront. Der hadde jeg betalt £28 for overnatting, men jeg trodde det knapt da jeg på et Travelodge-hotell faktisk fikk sjekket inn uten problemer en time før de egentlig åpner for innsjekking. Nå står sannelig ikke verden til påske!

Da hadde jeg i hvert fall litt tid til å forlyste meg med noen pub-besøk etter å ha installert meg på rommet. Første stopp i så måte ble The Rose & Crown, og deretter JB's Traditional Bar, før jeg regnet med at mikropuben Anchored omsider hadde åpnet. Det viste seg imidlertid at jeg ble møtt av stengte dører og fant ut at den dessverre ikke ville åpne denne dagen, så da var det bare å komme seg videre til Hare & Hounds. Det var på tide med en kjapp matbit, og Wetherspoons-puben The Three Fishes ville vel være et praktisk stoppested i så måte? Vel, igjen var det utsolgt for det jeg opprinnelig bestilte, og da jeg spurte om de hadde noe 'real cider' måtte karen bak bardisken spørre tre ganger om hva jeg mente. Hans kollega kom til uten at han heller forstå hva det var for noe. Ganske utrolig.

Selv om jeg ikke er noen voldsom fan av Wetherspoons-kjeden annet enn at den er meget praktisk till å innta frokost og andre måltider, pleier de jo faktisk ofte å ha godt utvalg på cider-fronten. Tydeligvis ikke her, for jeg kikket selv i kjøleskapene bak disken uten å se spor av noe slikt. Etter et raskt måltid tok jeg derfor et av togene østover, men hoppet av igjen allerede i Lancing for å teste mikropuben Stanley Ale House. Dette var mye bedre, og jeg skulle gjerne blitt for et påfyll i glasset, men valgte å komme meg videre med toget til Shoreham-by-Sea. Ved mitt forrige besøk i Shoreham, da jeg var på vei til kamp hos Steyning Town, var jeg innom mikropuben Old Star Ale & Cider House, og det ga såpass mersmak at jeg nå måtte innom der en tur.

Shoreham-by-Sea er en by som ligger helt sørøst i grevskapet West Sussex - omtrent midt mellom Brighton og Worthing. Den har drøyt 20 000 innbyggere, og elven Adur deler sentrum av byen fra en landtunge som skjærer vestover og inneholder Shoreham Beach, før den nevnte elven renner ut i den engelske kanal. Old Shoreham har hatt bosetning lenge, men det var naboene Brighton og Worthing sin vekst som sammen med jernbanens ankomst i 1840-årene var medvirkende til at Shoreham ble en havneby med flere skipsverft og også et handelssted. Like vest for byen krysser Shoreham Tollbridge (fra 1782) elven Adur, og denne broen skal være en av få gjenværende av sitt slag i hele verden. Shoreham er ellers kjent for 'fiske' av muslinger, og det har gitt byens klubb som jeg denne kvelden skulle se kallenavnet The Musselmen.

Selv om jeg som forventet likte gjensynet med Old Star Ale & Cider House, hadde jeg denne gang tenkt å også prøve noen flere Shoreham-puber, og derfor gikk jeg videre til The Marlipins. Det var ingen dårlig pub, og en av stamgjestene tipset meg om at neste pub burde bli Piston Broke, så slik ble det. Han må ha visst hva jeg likte, for også denne puben fikk tommelen opp, før jeg krysset over til The Bridge Inn. Jeg mistenkte sterkt at et par av stamkundene hadde overdrevet voldsomt da de mente det ville være en drøy halvtimes gange herfra til kveldens kamparena Middle Road, men selv om jeg tippet at sannheten lå nærmere det halve, unnet jeg meg likevel en taxi herfra for å ankomme Middle Road med en times tid til avspark. Jeg hadde til og med i overkant av dette da jeg betalte drosjekusken og deretter betalte meg inn med £6 pluss £1 for kveldens program.

Shoreham FC ble stiftet i 1892, og var fire år senere med å stifte West Sussex League, som de vant tre ganger helt på begynnelsen av 1900-tallet. Etter første verdenskrig spilte de flyktig i Brighton, Hove & District League, før de i 1920 var med å stifte Sussex County League (som i dag har blitt til Southern Combination). Med unntak av noen år i perioden 1927-1933 (og selvsagt da ligaen tok en pause under annen verdenskrig) skulle de bli værende der helt frem til 2017. De vant denne ligaen for første gang i 1952, og forsvarte tittelen året etter. Deretter måtte de vente til 1977 på neste ligatittel, men da var det som nyopprykket lag at de vant tittelen etter å ha surret seg ned i ligaens andredivisjon noen år tidligere. Det gjorde de også ved flere anledninger senere, men tok seg stort sett raskt opp i ligaens toppdivisjon igjen hver gang.

Sommeren 2015 ble Sussex County League til Southern Combination, og toppdivisjonen Division One ble til det mer tidsriktige(?) Premier Division. Shoreham hadde i flere sesonger slitt på nedre del av tabellen da de plutselig slo til 2017/18-sesongen. Det endte opprinnelig med andreplass bak Haywards Heath Town, men etter sesongslutt ble sistnevnte idømt en poengstraff på ni poeng for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og Shoreham ble dermed tildelt tittelen og opprykket til step 4. Haywards Heath anket avgjørelsen, og det hele dro ut slik at Shoreham inntil en uke før seriestart ikke var sikre hvilken divisjon de skulle spille i. Det sørget igjen selvsagt for problemer med blant annet å tiltrekke seg spillere og planlegge for en ny sesong, og det hele endte med sisteplass i Isthmian League Division One South og umiddelbart nedrykk tilbake til Southern Combination, etter en fjorårssesong der de kun vant tre ligakamper.

På klubbens hjemmebane Middle Road finner man klubbhuset med sin bar over på den ene langsiden, og det var dit jeg satt kursen for å bla litt i programmet med litt forfriskninger fra baren. Lenger ned, midt på denne langsiden, er anleggets hovedtribune. Det er noe deilig med gamle tribuner kledd i slitent bølgeblikk, og Shorehams variant er en blanding av sitte- og ståtribune, med et par betongtrinn som jeg mistenker at man i senere år har boltet fast seter til. Bak begge målene er det et overbygg som gir tak over hodet for stående tilskuere; på den ene kortsiden en liten vaklevoren variant, og på motsatt ende av banen en større og mer solid utgave. Og på den siste langsiden er det utelukkende hard standing under åpen himmel, i tillegg til at laglederbenkene er plassert på den siden. Jeg likte meg umiddelbart på Middle Road.

Kveldens kamp hadde blitt promotert som en viktig sådan for både Shoreham og bortelaget AFC Uckfield Town, og der jeg satt i klubbhuset og tok en kikk på tabellen kunne jeg vel se hvorfor. Southern Combination Premier Division ble toppet av Chichester City som hadde fem poeng ned til et Newhaven som dog hadde to kamper til gode, og ytterligere to poeng ned til treer Horsham YMCA. Men det var lenger ned på tabellen at kveldens kamp hadde betydning. AFC Uckfield Town lå midt på tabellen på en 11. plass, og det hadde blitt luke opp til 10. plassen, men de hadde spilt færrest kamper av alle i divisjonen, takket være blant annet innsatsen i FA Vase, der de så sent som tre dager tidligere hadde blitt slått ut med tap for Windsor i fjerde runde. Med seier i hengekampene ville de kunne få kontakt med lagene bak tet-trioen.

For Shoreham sin del slet de tilsynelatende igjen også denne sesongen. Så vidt jeg vet er det vel i utgangspunktet to som skal ned, og Shoreham lå som nummer fem fra bunnen, med fem poeng ned til nest-jumbo Loxwood. Imidlertid skal nå i hvert fall den nye manageren Curtis Foster fått skikk på det defensive etter at han tok over i romjula. Da hadde ikke Shoreham vunnet siden oktober, og de avsluttet året 2018 med den begredelige rekken 0-2-8. Altså kun to poeng på ti kamper, men allerede i dette årets første kamp hadde de overrasket med borteseier 1-0 over treer Horsham YMCA, og det vitnet vel kanskje om at utviklingen var positiv. Jeg snakket så vidt med en Shoreham-kar som syntes å ha tro på det, og han mente at det nå handlet om å stabilisere skuta og at eventuelle ambisjoner om nytt opprykk til step 4 får komme senere når eller dersom det skulle være naturlig.

Det dro seg mot kampstart, og utenfor klubbhuset hadde man hengt opp tavla med lagoppstillingene. Lagene inntok snart banen, og da dommeren blåste i gang kampen, var det en jevnspilt innledning. Det var i det hele tatt svært få sjanser å fortelle om, og de to lags forsvar virket å ha nokså god kontroll på alt som kom. Det var tilløp til en farlighet i forbindelse med en corner for bortelaget, men det endte med flere blokkeringer inne i Shoreham-feltet. For vertenes del var omgangens største sjanse en kontring der Uckfield-keeper Louis Rogers var på dypt vann da han rykket ut for å avskjære en lang ball opp mot Shoreham-spiss Mike McCormick. Det ble nesten misforståelse med en Uckfield-forsvarer, og ytterligere en Shoreham-spiller kom til da Uckfield-keeperen forsøkte å drible av de to motstanderne utenfor feltet sitt. Det holdt på å gå galt, men han slapp med skrekken og fikk klarert. Til pause sto det 0-0.

Det var en virkelig kjølig kveld, selv med Brandon United-lua trukket godt nedover ørene, og det var derfor naturligvis på plass med en Bovril i pausen, samtidig som jeg også fikk kastet innpå en burger mens drikken ble noe avkjølt fra sin skoldende temperatur. Ute på banen var det fortsatt ikke noen sjanse-bonanza, men gjestene som utover i første omgang hadde begynt å tilrive seg et aldri så lite initiativ, fortsatte å presse på. Uckfield styrte banespillet, men det sviktet i de avgjørende situasjoner, og det ebbet stort sett ut i halvsjanser. De burde imidlertid ha tatt ledelsen da et innlegg med ti minutter igjen fant veien til Dee Okojie på bakre stolpe. Utrolig nok klarte han ikke å finne nettmaskene, men bare klypene til Shoreham-keeper James Broadbent, og hverken linjemann eller dommer lot seg overbevise av Uckfield-spillernes protester der de hevdet at ballen hadde vært over streken.

I stedet kunne Shoreham stjålet alle poengene da Mike McCormick kom seg fri inne i feltet, men avslutningen gikk like utenfor. Da gjestenes siste mulighet endte med at Taylor Maddock i forbindelse med en corner avsluttet rett i finger på Shoreham-keeperen, endte det da også 0-0 til slutt. Det var tydelig at den nye Shoreham-manageren som nevnt var i ferd med å få litt skikk på det defensive, mens flere av Uckfield-spillerne og -lederne var tydelig nokså misfornøyd med poengdeling og ga uttrykk for at de hadde fortjent seieren. Det hjelper lite når man ikke får ballen i mål. Jeg forlot uansett snart Middle Road via en annen utgang enn der jeg hadde kommet inn, men det var først en dag eller to senere at jeg fant ut at det hadde vært 101 tilskuere til stede.

Nå ville jeg komme inn til puben Duke of Wellington og søke ly i varmen der. Det skulle være en god pub, ut fra anbefalingene jeg hadde fått. Det var det sikkert også, men denne kvelden var det en slags lyrikk-aften med åpen mikrofon, og siden det mildt sagt ikke er min greie, tømte jeg fort glasset og rømte stedet. I stedet slo jeg meg ned til med et glass på Buckingham Arms, tvers overfor togstasjonen. Jeg hadde blinket meg ut toget med avgang klokka 22.39 for å ankomme tidsnok til en siste pint ved Grand Victorian Hotel i Worthing. Nå skulle det vise seg at dette toget imidlertid var over ti minutter forsinket, og dermed ankom jeg ikke Worthing før på slaget elleve. Det første jeg så da jeg kom ut av stasjonen var at stedets landlady stakk hodet ut av det nevnte etablissementet og låste døra for kvelden. Dermed spaserte jeg i stedet rett tilbake til hotellet og tok kvelden etter å ha fått betjeningen til å bestille en taxi for meg til morgenen etter.

 

English ground # 506:
Shoreham v AFC Uckfield Town 0-0 (0-0)
Southern Combination Premier Division
Middle Road, 8 January 2019
Att: 101
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

 

Dag 15: Onsdag 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow

Jeg var strent tatt ikke altfor lysten på å slepe med meg bagasjen til fots fra Travelodge-hotellet helt nede ved sjøen og opp til Worthing jernbanestasjon såpass tidlig på morgenen, så før jeg gikk til sengs kvelden før hadde jeg fått personalet til å bestille en taxi for meg til kvart over åtte. Den kom som avtalt, og dermed hadde jeg som planlagt nokså god tid på meg til å rekke 08.35-toget til London, slik at jeg rakk å stikke innom en sjappe tvers over veien og kjøpe en sparsommelig frokost i form av et lite smørbrød. Jeg hadde en nokså lang ferd foran meg, men ankom London Victoria i rute like før klokka slo ti. Det var bare å komme seg med tubens Victoria Line til Kings Cross St. Pancras, for jeg skulle videre med 11.00-toget fra Kings Cross. Den beskjedne frokosten tidligere hadde halvveis vært med tanke på markedet utenfor Kings Cross stasjon, der en av bodene gjerne har hjemmelagde paier, og jeg ble selvsagt fristet av varianten pork & black pudding.

Med denne herligheten kunne jeg snart ta plass på toget og meske meg idet vi trillet ut fra perrongen og forlot London. Etter hvert fikk jeg til og med halvannen times tid på øyet før jeg våknet til liv idet vi stoppet i York. Jeg hoppet av i Darlington og spaserte ned til The Dalesman, som nå har vært min faste base i byen så lenge at de kjenner godt til meg. Omtrent på slaget halv to gikk jeg inn i puben i første etasje og ble møtt av den sjarmerende Sarahs blide åsyn som ønsket meg velkommen med et bredt smil. Rommet var allerede klart som avtalt, og jeg rakte henne betalingen på £25 for overnatting og fikk nøkkel i retur. Etter å ha installert meg ovenpå, returnerte jeg raskt til puben der nede for å unne meg en pint og en prat med Sarah. Hun lurte på hvor jeg skulle se fotball denne kvelden, og svaret var Northallerton, der jeg omsider skulle gjeste Northallerton Town.

Denne klubben har jo to ganger tidligere stukket kjepper i hjulene for mine planer om dobler eller tripler på Bank HolidayMondays i august, da Northern League gjerne setter opp kampene med avspark klokka 11.00. Etter å ha brent meg to-tre ganger på dette, har jeg etter hvert begynt å styre unna denne herlige ligaen på slike dager, for både Northallerton Town og en rekke andre Northern League-klubber har tilsynelatende en besettelse med å (gjerne på kort varsel) endre kamptidspunktet til håpløse 13.00. I nordøst er det både spillere, funksjonærer og fans som gjerne dukker opp på andre kamper med tidlige avspark selv om deres klubb skal spille senere den dagen, og slike tilskuere går man jo da glipp av, i tillegg til at jeg ved mitt første planlagte besøk til Northallerton også ventet selskap av minst 35-40 tyskere som alle endte opp med å i skuffelse velge seg andre destinasjoner. De kunne nok bidratt til en mer innbringende kampdag enn vanlig, men noen virker helt besatt av å spille klokka 13.00 heller enn klokka 11.00.

Vel, nå skulle jeg i hvert fall dit, og jeg kom meg med 14.57-toget som brukte nøyaktig ti minutter ned til Northallerton. Det er en markedsby med drøyt 16 000 innbyggere, og den er administrasjonsby for grevskapet North Yorkshire. Her var det allerede bosetning i romertiden, men det var etter at datidens konge på 1000-tallet skjenket landskapet til biskopen av Durham at Northallerton vokste i betydning som et viktig religiøst sentrum. I årene som fulgte spilte den også en betydelig rolle i konflikten mellom England og Skottland; ikke minst med tanke på 'The Battle of the Standard' som ble utkjempet rett nord for byen og endte med engelsk seier og over 12 000 døde. Senere vokste Northallerton som frem som stoppested på hovedveien mellom London og Edinburgh, og handel, transport og jernbanens ankomst sørget for vekst.

Station Hotel ligger som navnet tilsier like ved stasjonen, og denne puben ble mitt første stoppested på en aldri så liten pub-til-pub-runde i Northallerton, før turen gikk videre inn i sentrum og til Nags Head og The Durham Ox. Noe av det jeg virkelig savner her hjemme i moderlandet er skikkelig tradisjonelle slakterbutikker, og da jeg beveget meg videre ble jeg selvsagt fristet innom en slik. Kistons bød på varme paier og fristet med noen fantastiske pork pies. Jeg tok med meg to stykker som jeg nøt før jeg gikk innom Tickle Toby Inn. Coachman's Tap Bar og The Fleece Inn ble deretter besøkt, men jeg hadde spart det beste til slutt...nemlig mikropuben Stumble Inn, som viste seg vel verdt ventetiden, og jeg skulle gjerne tilbragt litt mer tid der. Det var imidlertid på tide å komme seg til kveldens kamparena.

Da jeg gikk opp igjen på High Street, var det derfor for å vente på buss nummer 73, siden 25-30 minutters trasking ikke fristet nevneverdig for øyeblikket. Sjåføren kvitterte ut en billett og levet å si fra når jeg skulle av. Han holdt ord, og jeg takket for skyss og gikk for å betale meg inn. Men på parkeringsplassen så jeg kjente fjes. Jeg visste at mine groundhopper-venner Katie & Lee ville ta turen, men de hadde også med seg Connor Lamb i tillegg til Katies datter Jade, og jeg var naturlig nok den eneste i vårt følge som aldri tidligere hadde besøkt Ainderby Road og Northern League sin sørligste klubb. Vi betalte oss inn med £6 i inngangspenger, samtidig som jeg betalte £1,50 for et eksemplar av kveldens gode kampprogram. Kanskje skulle jeg sneket meg for bi Lee da vi to entret sist, for rett på innsiden kjøpte han det som skulle vise seg å være vinnerloddet i kveldens 50/50 draw, rett foran snuta på meg.

Northallerton Town ble stiftet i 1895, og spilte lenge i navngjetne ligaer som Allertonshire League, Vale of Mowbray League og Ripon & District League, før de i 1972 tok plass i Teesside League. Der ble de kun i to sesonger før ferden gikk videre til North Yorkshire League, Darlington & District League og Harrogate & District League. I dag tenker man på Northallerton Town som et naturlig innslag i Northern League, men det var først i 1982 at de tok steget opp fra Harrogate & District League for å være med i Northern League sin nye andredivisjon som ble startet opp det året. Andreplassen i 1990 var nok til å sikre opprykk til den tradisjonsrike ligaens toppdivisjon, og dette ble starten på deres beste periode.

De klarte aldri å kjempe om ligatittelen i verdens nest eldste liga, men de vant i 1994 dens ligacup med finaleseier over Blyth Spartans. Samme sesong sikret de seg også sin bestenotering i form av en 6. plass i ligaen, og tok seg for andre sesong på rad til FA Cupens fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde - noe som også fortsatt er bestenotering. Men dette var så bra som det ble, for som noen sier: i likhet med Ikaros fløy nok Northallerton Town for nære solen, og hodeløs økonomisk satsing endte med at de sommeren 1994 ble slått konkurs. Umiddelbart ble det blåst liv i klubben under navnet Northallerton FC, men sesongen etter endte med nedrykk. Town-suffikset var tilbake fra sommeren 1996, og nærmest som å markere dette vant de Division Two våren 1997 og var tilbake i toppdivisjonen.

Deres gjensyn med toppdivisjonen har etter dette har vært av nokså kortvarig art, men de har hatt suksess i turneringen det også denne kvelden skulle dreie seg om. Ernest Armstrong Memorial Cup er en slags ligacup utelukkende for klubbene i ligaens Division Two, og den vant Northallerton Town både i 2012, 2016 og 2017. Det er vel bevis på at de i tar denne turneringen seriøst, og jeg har i det hele tatt inntrykk av at Northern League er en liga der klubbene faktisk tar dens cup-turneringer seriøst - i motsetning til en visse andre ligaer som har ligacuper som fremstår nærmest som en vits, og med tafatte styrer som åpenbart ikke evner eller gidder å gjøre noe med det. Uansett var kveldens kamp et møte mellom Northallerton Town og Jarrow, og det dreide seg om tredje runde som i realiteten er kvartfinale, så kveldens vinner ville naturlig nok dermed være klar for semifinale.

Northallerton Town spilte tidligere på en bane rett ved County Hall, ikke langt fra jernbanestasjonen, men slik jeg forstår det ble denne tomta i 1974 ekspropriert av lokale myndigheter som hadde planer om å utvide sitt hovedkvarter. Denne utvidelsen ble det for øvrig ikke noe av, og det skal fortsatt være en liten gressbane der, men Northallerton Town endte opp et stykke utenfor sentrum der de lokale myndighetene sørget for å bygge en ny bane for de. Det var i 1976 at de kunne flytte inn på Ainderby Road, der man tidlig i 1990-årene oppgraderte tilskuerfasilitetene. Hovedtribunen med 150 sitteplasser er fra denne perioden, men er kun av en seksjoner på den langsiden der man har tak over hodet. Der er det også et overbygg over en større seksjon med klassisk terracing, og mellom de to finner man klubbhuset. På bortre langside er det kun såkalt hard standing, mens det er flott, åpen terracing på begge kortsider.

Vi ble sittende og slå av en prat inne i klubbhusets bar, og det var som alltid interessant å høre Lee sin betraktninger rundt sesongens Northern League, der Northallerton Town igjen var med i opprykkskampen i Division Two. Billingham Town så ut til å gå mot en suveren tittel, og ble fulgt av Thornaby og Northallerton på andre og tredje. Lee trodde da også det var de to sistnevnte som ville kjempe om andreplassen, selv om lag som Chester-le-Street Town og Heaton Stannington jaget bak. Jarrow lå for ordens skyld på en åttendeplass i divisjonen før kveldens cupkamp. I programmet kunne vi lese om hvordan Northallerton hadde brukt helgen til å feie håpløse Durham City av banen, og man kan ikke annet enn å undre seg over hva som har gått så galt i den vanstyrte Durham-klubben.

Hjemmelagets keeper og kaptein Tom Dawson (mon tro om han er beslektet med brødrene Michael, Andy og Kevin, som alle startet sin karriere her) hadde måttet kaste inn håndkledet med en skade, og ble erstattet av unggutten Max Ridhardson. Hverken han eller Jarrow-keeper Mark English ble satt på store prøver i innledningen, for det som var av sjanser endte opp med skudd utenfor eller over. Etter hvert ble siktet bedre innstilt, og etter at Jarrow hadde klarert på streken etter en mølje i feltet, måtte unge Richardson i aksjon på motsatt banehalvdel, før Nicky Martin sneiet stolpen med et skudd for vertene. Martin var på farten igjen et par minutter senere, men Jarrow-keeperen reddet og returen fra Damon Reaks gikk over, og da det var Northallertons tur til å klarere inne på streken, sto det fortsatt 0-0 til pause.

Pausen benyttet jeg til å få meg litt vomfyll fra matutsalget, for én av grunnene til at jeg liker meg i nord; det er maten. Jeg sikret meg den siste paien, som vel var av typen steak og selvsagt hadde mushy peas og brun saus som tilbehør, og da det også var en kald og klar kveld var det selvsagt også på sin plass med en kopp Bovril til å varme seg på mens vi flyktig søkte ly i klubbhusets bar. Der fikk jeg også slått av en prat med tidligere ligaformann Mike Amos. På vei ut igjen ble også Lee & Katie utropt som vinnere av lotteriet og gikk jublende for å hente pengepremien mens vi andre så de 22 spillerne komme ut igjen på banen. Katie hadde for øvrig begynt å bekymre seg over eventuelle ekstraomganger, men Mike Amos som nå for en stund hadde tatt oppstilling ved siden av oss kunne bekrefte at man i denne turneringen går direkte til straffesparkkonkurranse ved uavgjort etter 90 minutter.

Det var svært lite som skjedde foran målene hva sjanser angår det første drøye kvarteret etter hvilen, men plutselig fant Andrew Shepherd sin lagkamerat Damon Reaks, og Reaks dro seg innover, kikket opp og skrudde ballen opp i det bortre krysset. 1-0, og en herlig scoring. Vertene kunne doblet ledelsen rundt ti minutter senere da Nicky Martin headet like over fra en corner, og samme mann kom seg like etter i god posisjon men skle dessverre idet han avsluttet slik at keeper English reddet greit. Også innbytter Chris Emms var skummelt frempå et par ganger, men Jarrow hadde ikke gitt opp, og den unge hjemme-keeperen måtte redde forsøk fra både Jonny Evans og Nicky Little. På overtid sendte Jarrow til og med opp keeper English i angrep, og sannelig fikk de belønning da Jonny Evans i det fjerde overtidsminuttet siktet på det bortre hjørnet. Hjemme-keeperen fikk en hånd på ballen, men klarte ikke å hindre den i å gå inn. 1-1 helt på tampen, og dermed måtte det avgjøres på straffer.

102 tilskuere fikk se at det var Northallerton Town som startet, og de scoret på samtlige fem straffer. Når unge Richardson reddet den første Jarrow-straffen til Kris Allen, betød det 5-3 da Reaks satt den avgjørende straffen og sørget for avansement. Northallerton Town var for øvrig også semifinalist forrige sesong, så dette er åpenbart en turnering de liker. Katie tilbød meg skyss tilbake til Northallerton stasjon, der toget mitt var forsinket med et snaut kvarter, men jeg kom meg da tilbake til Darlington og unnet meg et par glass nede i puben ved The Dalesman før det var stengetid og jeg tømte glasset, ønsket vertskapet en god natt og trakk meg tilbake til mitt rom i etasjen over.

 

English ground # 507:
Northallerton Town v Jarrow 1-1 (0-0) - 5-3 on pens
Ernest Armstrong Memorial Cup, Quarter Final
Ainderby Road, 9 January 2019
1-0 Damon Reaks (64)
1-1 Jonny Evans (90+4)
Att: 102
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £4

 

 

Dag 16: Torsdag 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers

Jeg kunne dra meg litt ekstra denne morgenen, men det var litt av et syn som møtte meg da jeg gikk ut av rommet mitt ved The Dalesman i Darlington og skulle gå ned trappa for å komme meg opp til Sainsburys-sjappa oppe i veien for å kjøpe meg en frokost. Trappa var borte! Det vil si, de hadde revet opp gulvet for å legge nytt gulv i trappa. Stedets landlord var imidlertid på pletten og spratt opp for å vise meg bakveien. Det var også den jeg brukte da jeg litt senere skulle forlate Darlington med 11.09-toget fra stasjonen like oppe i veien. Torsdag er gjerne den ukedagen det er mest vrient å finne kamper på balløya, men under planleggingen av turen hadde jeg bitt meg merke i at Wombwell Town hadde hjemmekamp i en lokal cup, og bestemte meg etter hvert for at det ble destinasjonen.

Første etappe gikk med tog til Sheffield, der jeg etter en time og et kvarter kunne stige av og unne meg en lynrask røykepause før jeg tok pass på Northern Rail sin Pacer med avgang klokka 12.35. Den brukte tjue minutter til Wombwell, som er en by like sørøst for Barnsley, og som oppgis å ha drøyt 15 000 innbyggere. Vi befinner oss altså i det som i dag er grevskapet South Yorkshire, og dette er et område der gruvedriften virkelig sto sentralt. Wombwell hadde to gruver, og fotballklubben Wombwell Main bærer arven til gruven med samme navn videre der de spiller like ved jernbanestasjonen. Det var imidlertid altså Wombwell Town jeg skulle se denne kvelden, men først måtte jeg komme meg til hotellet for å sjekke inn. Det var dog ingen drosjer eller holdeplass for slike ved stasjonen, så jeg begynte å traske innover i byen.

Google Maps anslå en spasertur på over tre kilometer og 35-40 minutters gange, og det var nokså uaktuelt slepende på bagasje pakket for nesten tre uker. Derfor valgte jeg å gå til jeg passerte første pub for å ringe en taxi derfra etter å ha lesket strupen. Som sagt så gjort, og det ble The George som fikk æren av å være mitt første stoppested i byen. Taxien kom med perfekt timing få sekunder etter at jeg hadde tømt glasset og kommet meg på utsiden, og jeg ble nå skysset til Premier Inn Barnsley Dearne Valley, der jeg hadde betalt £29,50 for overnatting. Det lå tilknyttet en næringspark i byens utkant, og etter å ha sjekket inn spaserte jeg snart innover mot sentrum i jakt på et måltid. I så måte hadde jeg tenkt å gå for den praktiske varianten ved å oppsøke Wetherspoons-puben The Horseshoe, men på veien valgte jeg å først stikke snuta innom Locky's Bar, og det viste seg å være litt av et lykketreff.

Der oppdaget jeg nemlig at de hadde liver & onions på menyen, og alle tidligere middagsplaner ble forkastet til fordel for et tradisjonelt og herlig herremåltid her. Etter at turens beste måltid var satt til livs, valgte jeg likevel å også ta en svipptur innom The Horseshoe for å sjekke ståa, før turen gikk videre til The Butchers Bar, Prince of Wales og Old Town Hall. Ved sistnevnte mistenkte jeg for øvrig at jeg avbrøt en narkotikahandel på toalettet da jeg gikk for å tømme blæra. Uansett ble The Churchill's siste stoppested før det var på tide å sette kursen mot Wombwell Recreation Ground der kveldens kamp skulle spilles. Der forventet man en del banehoppere i forbindelse med at det var torsdagekamp, og det igjen var en følge av at banen hadde vært utilgjengelig på tirsdagen. Det var kanskje ikke noen ulempe for Wombwell Town som dermed kanskje ville få plusset på tilskuertallet noe på en ukedag uten mye annet på fotball-menyen.

I inngangspartiet ble jeg ønsket velkommen av klubbpersonell som hadde eksemplarer av kveldens kampprogram til salgs for £1. Inngangen var gratis, men det ble vel forventet at de besøkende betalte £1 for et lodd i deres lotteri, slik jeg naturligvis gjorde. Jeg tok med meg det 8-siders programmet inn i klubbhuset, der den store baren i den ene delen var kledd i Harry Potter-tema; tydeligvis etter en fest noen hadde arrangert der nylig. Her fikk jeg både cider i glasset, og servert herlige hjemmelagde pork pies som ble delt opp for meg. Dette er altså snakk om en klubb på step 9 - identisk med nivå 13 av engelsk fotball(!) - og mens selv majoriteten av de norske Eliteserie-klubbene ikke engang klarer å by sine tilskuere på et kampprogram, hadde de her både program, klubbhus med egen bar og matutsalg, og salg av supporter-effekter.

I tillegg var de svært gode på sosiale medier som Twitter, som ofte synes å være bortimot et fremmedord hjemme i Norge. For å ta min egen lokale 3. divisjonsklubb har vel ikke engang deres hjemmeside nå i skrivende stund ikke blitt oppdatert mer enn én gang siden november 2018, og da dreide det seg vel om barnefotballen i klubben. For eksempel ikke et ord om årets treningskamper, eller for dens saks skyld oppsettet for kommende sesong, så kanskje er de likevel ikke så opptatt av å fortelle folk om dette, og det virker nesten som om man rett og slett tenker at folk likevel ikke er interessert i det de driver med. Kan man da forvente at folk kommer strømmende?? Vel, på balløya har man i hvert fall forstått nettopp dette, og er ofte eminente på det området. Wombwell Town er da også et prov på dette, selv på nivå 13 der man i utgangspunktet ikke forventer slikt.

Wombwell Town er imidlertid kanskje ingen typisk step 9-klubb, og selv om den ble stiftet så sent som sommeren 2018 har den forgjengere med samme navn som har spilt i (og vunnet) de tidligere utgavene av Yorkshire League. Den andre av disse ble rett etter annen verdenskrig stiftet som Wombwell Athletic og fikk umiddelbart innpass i Yorkshire League som de våren 1946 vant på første forsøk. Det ble ligatitler også i 1965 og 1966, før denne ligaen i 1982 slo seg sammen med den tidligere utgaven av Midland League for å stifte dagens Northern Counties East League. Senere ble det nedrykk og spill i Central Midlands League og deretter i Sheffield County Senior League, før de la ned driften i 2000.

Det var først i fjor sommer at det ble blåst liv i navnet Wombwell Town, og de er dermed i gang med sin første sesong. De har tatt plass i Sheffield County Senior League Division Two, og har imponert voldsomt. De sto faktisk fortsatt uten tap i obligatorisk kamp, og dette var nok første gang jeg gjestet en klubb som aldri tidligere har tapt en tellende kamp. I ligaen sto de med imponerende 9-1-0 på sine ti kamper, og uavgjort-resultatet hadde kommet i deres siste kamp, borte mot ungdomsavdelingen til Stocksbridge Park Steels så for øvrig også lå på plassen bak. Denne kvelden dreide det seg om den lokale cup-turneringen Brian Bradley Memorial Cup; oppkalt etter en kjent kar i lokalfotballen som i 2015 hadde fått et illebefinnende og omkommet i en trafikkulykke. Det var første runde, og selv om Wombwell Town var de flestes favoritt selv om de skulle opp mot Sheffield Bankers fra divisjonen over.

Det var flere kjente groundhopper-fjes der, og mens jeg sto og snakket med FC United of Manchester-mannen Jim Brunt kom en kar bort og introduserte seg som klubbens 'media-mann' og altså karen jeg hadde vært i flyktig kontakt med på Twitter. De hadde åpenbart merket seg at det var folk som ville komme langveis fra, men det var faktisk først litt senere at jeg oppdaget at jeg i denne forbindelse også ble nevnt i kveldens kampprogram, der det ble referert til turen min. Forfatteren håpet at jeg ville få en like fin dag som da jeg fire dager tidligere hadde sett Newport County slå ut Leicester City av FA Cupen, men kanskje ikke helt uventet satt jeg nok enda mer pris på besøket her og så nå frem til kampen. Uansett var det interessant å høre at klubben har ambisjoner om spill i Northern Counties East League, og det skulle slett ikke overraske meg om de i løpet av få år er å finne i NCEL.

Wombwell Recreation Ground er en temmelig spesiell sak fordi det faktisk går en go-cart-bane forbi like på utsiden, langs den ene langsiden og bak den bortre kortsiden. Man kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset med sin bar er å finne bak mål der. Den eneste tribunen står midt på den ene langsiden (den uten go-cart på utsiden), og dette er en fjong ståtribune. Rundt selve banen har det åpenbart vært løpebaner tidligere, eller har det kanskje vært bane for hundeveddeløp, speedway eller lignende? De er uansett ikke lenger dekke der for hverken friidrett eller noe annet. På hver langside har man fire flomlys-master som gjorde at man nå kunne spille kveldskamp. Lagoppstillingene ble hengt opp på en tavle inne i klubbhuset, eller skal man si lagoppstillingen? Det var nemlig kun hjemmelagets utvalgte som figurerte der, så et par av groundhopperne la ut på en panisk jakt etter bortelagets lagoppstilling.

Det var uansett klart for kampstart, og etter at spillerne hadde entret banen la jeg ut på en liten runde rundt anlegget mens kampen ble sparket i gang. Vertene kom godt i gang, og tolv minutter var spilt da Ryan Smith lurte offside-fella og fant Callum Wood som igjen fant nettmaskene da han headet Wombwell Town i ledelsen 1-0. Det virket som om de hadde tatt grep, men ni minutter senere var vi imidlertid like langt da bankmennene til Sheffield Bankers (jeg er vel heller tvilende til hvorvidt de er utelukkende bankansatte gitt) utlignet etter en corner. Wombwell-keeper Sam Leigh fomlet, og ballen endte opp hos Jack Joyce som sørget for 1-1. Det sto seg også til pause, og sammen med Jim og et par andre groundhoppere jeg hadde sett slutten av førsteomgangen med, gikk jeg sporenstreks mot klubbhuset for å søke litt varme.

Etter hvilen tok Wombwell Town grep og styrte spillet ute på matta, men til tross for en til tider total dominans klarte de ikke å få ballen i mål. Edward Agnew sendte i vei et skudd som ble reddet av bortekeeperen, og ikke minst var Luke Needham frustrerende nære da hans skudd smalt i undersiden av tverrliggeren og spratt ned på streken. Flere spillere markerte før scoring, og fra vår posisjon kunne den se ut som om ballen kanskje var over streken, men den langt bedre plasserte linjemannen var ikke enig. Heller ikke kaptein Luke Exley klarte å overliste Bankers-keeperen, og i stedet kontret gjestene inn 1-2 i det 73. minutt. Det var virkelig mot spillets gang, og rundt ti minutter senere måtte vertenes målscorer Callum Wood også ut med skade. Hans erstatter Karl Rose holdt på å utligne umiddelbart, og da Nathan Kendrick heller ikke fikk straffe da han helt på tampen gikk i bakken inne i feltet, endte det 1-2.

Sheffield Bankers var videre til neste runde, og Wombwell Town hadde gått på sitt første tap noensinne, foran det jeg talte meg frem til å være 78 tilskuere (det stemte godt med klubbens anslag om ca 80). Tydeligvis var jeg ikke akkurat noen lykkebringer for de, men jeg tror i hvert fall ganske sikkert de vil suse mot en divisjonstittel og klatre et par divisjoner de kommende årene. Ambisjonene om dette er i hvert fall til stede. Jeg takket uansett etter hvert for meg og spaserte tilbake mot hotellet, med en innlagt vanningspause ved Wombwell Conservative & Unionist Club. Tilbake ved min base ble jeg også fristet til et siste glass inne på Brewers Fayre-etablissementet som er tilknyttet hotellet, før jeg omsider kom meg i seng. Wombwell Town hadde vært et trivelig og interessant nytt bekjentskap.

 

English ground # 508:
Wombwell Town v Sheffield Bankers 1-2 (1-1)
Brian Bradley Memorial Cup, 1st round
Wombwell Recreation Ground, 10 January 2019
1-0 Callum Wood (13)
1-1 Jack Joyce (22)
1-2 Sam Patterson (73)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free (or by raffle)
Programme: £1
Pin badge: £3

 

(Innlegget ble redigert 19.02.19 13:42)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
21.02.19 14:44

Del 6 er som lovet siste del, og ble ferdig i grevens tid før jeg i morgen tidlig drar på en langhelg til Irland og Nord-Irland. Uansett, blogginnleggene er som følger:

11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel 
12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports 
13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road 

 

 

Dag 17: Fredag 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel

Dagen før hadde jeg erfart hvor langt det var fra Premier Inn-hotellet i Wombwell opp til jernbanestasjonen, og når det nå også var oppoverbakke store deler av veien var det nokså uaktuelt å slepe med meg bagasje for tre uker, slik at jeg i stedet hadde bestilt en taxi til 08.10. Jeg skulle ha 08.27-toget fra Wombwell, og hadde over fem timer med tog å se frem mot - om togene var noenlunde i rute og jeg ikke misset noen av mine fire togbytter. Noen vil kanskje si det er galskap at jeg nå skulle ta turen herfra helt ned til det sørlige Wales og deretter opp igjen til dette området dagen etter, men jeg hadde funnet meg en fredagskamp jeg var lysten på; nemlig lokaloppgjøret mellom Goytre United og Briton Ferry Llansawel. Så da var det bare å håpe at alt var i rute da første etappe gikk ned til Sheffield.

Heldigvis gikk alt på skinner (pun intended), og etter ytterligere togbytter i Derby og Newport, steg jeg omsider av i Neath og kunne stresse over til den andre perrongen for å la et Arriva Wales-tog frakte meg det siste lille strekket tilbake til stasjonen Baglan i den vestlige utkanten av Port Talbot. Der ankom jeg like etter halv to, og gikk straks for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet rett ved siden av Baglan stasjon. Der hadde jeg betalt £24,50 for overnatting, og etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet hadde jeg tid til et glass på etablissementet Beefeater Bagle Brook rett på utsiden før jeg skulle ha 15.32-toget til Port Talbot Parkway. Den togturen tok hele tre minutter, og ble fulgt opp med en tur innom The Grand Hotel før jeg gikk opp til The Lord Caradoc for å innta en pub-middag.

Pig Iron Tavern var neste stopp, og da jeg avsluttet den lille pub-runden i Port Talbot med besøk hos Route 66 Sports Bar og The Forge Tavern, slo det meg at byen kanskje ikke er den beste hva gjelder puber, for i de to siste måtte jeg også nøye meg med bokser fra et kjøleskap bak baren. Det var uansett på tide å komme seg til kveldens kamp i Goytre, og det så såpass kronglete ut å reise dit kollektivt (spesielt returen etter at bussene for lengst hadde sluttet å gå) at jeg bestilte en taxi opp Goytre Uniteds hjemmebane Glenhafod Park. Goytre er en liten landsby rundt tre kilometer øst for Port Talbot, og da vi kjørte gjennom den så jeg at det sannelig ikke var store plassen, og tenkte at det er ganske vanvittig at en så knøttliten landsby kan ha et lag så høyt oppe i den walisiske fotball-pyramiden. Port Talbot burde dog være mer kjent for de fleste, og på store deler av turen kunne jeg se det enorme stålverket som er Storbritannias største og en av Europas største. Fortsatt er det arbeidsplass for nesten 5 000 mennesker, men om man skal tro drosjekusken så var over tre ganger så mange ansatt der i glansdagene.

Etter å ha kjørt gjennom Goytre, og forbi kirkegården som nesten var større enn den lille landsbyen, ledet en liten stikkvei ned til Glenhafod Park. Der ble jeg sluppet av, og sjåføren lovet å hente meg igjen etter kampslutt. Klubben har en egen Social Club som ligger på utsiden av selve anlegget, og det var ting som tyder på at denne muligens også holder åpent også på dager det ikke spilles kamp, selv om vi her befinner oss et stykke fra nærmeste nabo. Uansett gikk jeg først bortom inngangspartiet for å sikre meg et kampprogram. Og £1 fattigere kunne jeg ta det med meg inn i baren for å bla litt i det over en pint mens det strømmet på med både borte- og hjemmefans som ville leske strupen før kampstart som var rundt tre kvarter unna. Programmet var en 20-siders blekke som hadde den informasjonen man forventet i tillegg til sju sider med reklame.

Goytre United ble stiftet i 1963, da beholdningen til en tidligere klubb ble gitt til klubbsekretær Boris Suhanski, og klubben ble gjenfødt og tok plass i Port Talbot & District League. På siste halvdel av 1960-årene rykket de opp i South Wales Alliance, men etter en positiv start på tilværelsen der, ble det etter hvert vanskeligere, og mot slutten av 1970-årene var de tilbake i Port Talbot League. I 1988 ble de igjen valgt inn i South Wales Alliance, og nå spilte de seg seg snart opp i dens toppdivisjon med opprykk i 1990. Kun et år senere ble de hentet opp i Welsh Football League, og fortsatte snart klatringen der. Opprykk i både 1994 og 1996 betød at klubben var i denne ligaens toppdivisjon, på nivå to av walisisk fotball.

I 2005 vant klubben ligacupen til Welsh Football League, og året etter fulgte de opp med å vinne ligatittelen etter å ha tapt kun tre kamper. Normalt vil vinneren av Welsh Football League og Cymru Alliance kvalifisere for opprykk til den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League, men det er avhengig av oppfylte krav til anlegg og finanser/lisens, i tillegg til at klubben må ha søkt opprykk. Det hadde ikke Goytre United gjort, så de ble værende i Welsh Football League der de de neste fire sesonger ble nummer to og vant tittelen annethvert år. Hverken i 2008 eller 2010 hadde de heller ikke hatt noen interesse av å søke seg opp til tross for at de endte opp med ligatittelen, og derfor var det kanskje litt snodig å se at de i programmet understreket at de hadde ambisjoner om spill i Welsh Premier League. Men det er tydelig at de har endret mening de siste årene, for en av klubbrepresentantene bekreftet også at det er det langsiktige målet.

Tabellen vitnet imidlertid om at det ikke vil skje denne sesongen, for tittelkampen sto mellom Penybont, Haverfordwest County og Cambrian & Clydach Vale BGC, mens de to lokalrivalene som skulle møtes i kveldens kamp var å finne lenger ned på tabellen. Av divisjonens 16 lag, lå Goytre United på en 8. plass med fire poeng og tre plasser ned til Briton Ferry Llansawel. Begge hadde et lite hav opp til tetkampen, men med seier ville man bevege seg enda et langt skritt bort fra nedrykkskampen, i tillegg til at lokal prestisje sto på spill. Det var også interessant å høre den nevnte klubbrepresentanten fortelle om rivaliseringen i det han berettet var et område med mange klubber som kjempet om de samme spillerne og sponsorene. Jeg takket for praten da han hadde oppgaver å se til, og snart var det uansett på tide å ta seg over til inngangspartiet for å betale seg inn med £5.

På veien dit traff jeg groundhopperen Jim Brunt som akkurat hadde ankommet og ville ile inn i klubbhuset for en lynrask forfriskning, så jeg tok midlertidig avskjed med ham og entret Glenhafod Park. Her domineres banen av én eneste (etter forholdene) stor tribune på den ene langsiden. Den er nok grunnen til at det ofte sies at andre walisiske klubber er misunnelig på fasilitetene her, og det er snakk om en sittetribune med 350 seter som ble reist i 1990. Den har nå blitt oppkalt etter mannen som startet det hele i 1963. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen, og det slo meg at Glenhafod Park ligger bemerkelsesverdig landlig til med tanke på at det enorme stålverket i Port Talbot kun er noen få kilometer unna. Det var i hvert fall lett å like seg her, synes jeg.

Det bar tidlig bud om at dette ville bli et heftig lokaloppgjør med massevis av tøffe dueller, men det var også sjanser i begge ender, og Ryan Kostromin tok vare på en av disse da han etter en snau halvtime sendte vertene i ledelsen 1-0. Ikke altfor lenge etter hadde faktisk begge lagene blitt redusert til ti mann, da både vertenes Curtis Belle og bortelagets Luke Harris begge fikk se det røde kortet. Jeg sto da plassert helt på motsatt side av banen og si dessverre ikke ordentlig hva som skjedde bortsett fra litt knuffing etter at fløyta hadde gått, men en Briton Ferry-kar hevdet det hadde vært tilløp til håndgemeng. Uansett sto 1-0 seg til pause, da Jim overtalte meg til en svipptur over i baren. Vi kunne høre fløyta til dommeren, så det var spilt et minutts tid da vi igjen kom oss over, uvitende om dramatikken som ventet.

Omgangen nærmet seg halvspilt da Briton Ferry utlignet med en heading fra Gavin Jones, men så fikk de nok en mann utvist og ble redusert til ni mann. Det så ut til å gå mot uavgjort, men i det 87. minutt fikk vertene et frispark like utenfor 16-meteren, og Thomas Walters sendte ballen over muren og inn i mål via tverrliggeren. Et glimrende frispark, og 2-1. Men i kampens siste ordinære minutt klarte gjestenes ni spillere sannelig å utligne igjen, og denne gang var det Ian Hillier som headet inn utligningen. Briton Ferry-folket som sto ved siden av oss (og som ga meg og Jim hver vår gratis pin) trodde de nå hadde berget et poeng, men det var mer sent drama i vente, for nesten to minutter på overtid falt avgjørelsen da Sam Johnson satt inn 3-2 for hjemmelaget og sikret seieren foran det jeg vil anslå var 175-200 tilskuere.

Vi hadde fått en solid dose underholdning og satt pris på lokaloppgjøret da vi gikk for å vente på drosjekusken som med perfekt timing kom kjørende for å plukke oss opp. Planen min hadde vært å bli skysset tilbake til Port Talbot for å ta toget derfra til Baglan, men Jim hadde foreslått å stikke innom en pub i landsbyen Cwmafan som lå like i nærheten, og jeg lot meg lett overtale til å bli med på dette, så taxien ble nå beordret dit. Der var det ikke vanskelig å se hvorfor Jim hadde merket seg puben The Brit, for den var virkelig verdt den lille omveien. Han hadde egentlig også tenkt seg videre til en annen pub i landsbyen, men vi likte oss så godt på The Brit at vi ble værende der til vår sjåfør for kvelden kom og hentet oss. Jim skulle videre til Swansea, der han hadde base, og etter å ha sluppet av ham på Port Talbot Parkway stasjon, valgte jeg å la taxien frakte meg tilbake til Baglan og hotellet mitt siden det ikke så ut til å være flere tog som stoppet ved Baglan denne kvelden. Lokalderbyet hadde vært vel verdt den lange turen ned fra Yorkshire, men nå var det på tide å komme seg i seng da jeg hadde en tidlig start dagen etter.

 

Welsh ground # 14:
Goytre United v Briton Ferry Llansawel 3-2 (1-0)
Welsh League Division One
Glenhafod Park, 11 January 2019
1-0 Ryan Kostromin (30)
1-1 Gavin Jones (69)
2-1 Thomas Walters (87)
2-2 Ian Hillier (90)
3-2 Sam Johnson (90+2)
Att: ?? (est. 175-200)
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

 

Dag 18: Lørdag 12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports

Frem og tilbake er like langt, og det var vel tilfellet da jeg denne morgenen forlot Premier Inn-hotellet ved Baglan like utenfor Port Talbot. Dagen før hadde jeg dratt den lange veien ned fra Wombwell i South Yorkshire for å se lokalderbyet Goytre United v Briton Ferry Llansawel, og nå skulle jeg tilbake samme vei, og enda bittelitt lenger, for å besøke en klubb som jeg lenge har ønsket å gjeste. Jeg hadde over fem timers reisevei foran meg da jeg steg på 07.58-toget som fraktet meg vestover til den større stasjonen i Neath, for dit måtte jeg for å komme meg med 08.11-toget derfra og østover til Bristol Parkway, der det var tid for et nytt raskt togbytte. Det var nærmest en følelse av deja-vu da jeg like etter kvart over tolv hoppet av i Sheffield og ventet på Northern Rail sin Pacer videre opp til Barnsley.

Dette var samme linja jeg hadde reist med da jeg to dager tidligere befant meg i Wombwell, og også da jeg på fredag morgen hadde reist derfra til det sørlige Wales. Men nå hadde det dukket opp visse problemer, for Northern Rail var i streik med redusert tilbud hver eneste helg i januar, og jeg kunne ikke lenger ta 12.35-toget fra Sheffield til Dodworth slik jeg hadde planlagt. Jeg hadde imidlertid vært klar over dette i noen dager, blant annet takket være groundhopper-kompiser som jobber for Northern og i jernbanen generelt. Dagen før hadde jeg vært i kontakt med Northern Rail via Twitter, og de fortalte at toget ikke ville gå til Dodworth, men de fulgte opp med å bekrefte at det imidlertid ville gå til Barnsley, og derfra var det kun en kort taxi-tur til Dodworth.

Da vi passerte Wombwell stasjon var det allerede over fem timer siden jeg hadde sjekket ut den morgenen, men først da var jeg tilbake der jeg hadde startet dagen før. Ikke lenge etter ankom vi Barnsley rundt klokka ett, og jeg praiet umiddelbart en drosjebil som tok meg til Welfare Ground, hjemmebane for Dodworth Miners Welfare. Ikke overraskende for dette området er Dodworth en tidligere gruvelandsby som ligger noen få kilometer vest for Barnsley, med motorveien M1 mellom seg og den større naboen som de nesten har vokst sammen med. Noen kilder oppgir et innbyggertall på snaut 6 000, mens andre påstår at det de siste årene nå har økt til godt over 9 000. Riktignok har det visst vært en voldsom utbygging av boliger her, og med M1 et steinkast unna pendler mange nå til både Leeds og Sheffield, i tillegg til Barnsley.

Jeg visste at mine groundhopper-venner fra nordøst, Katie & Lee, hadde latt seg friste til av mine planer til å ta turen hit også de, og da jeg hoppet ut av drosjen kunne jeg se Katies bil parkert helt nederst på parkeringsplassen. Foreløpig var de dog ikke å se inne på Dodworth Miners Welfare Club, i bygningen som ligger foran selve sports-anlegget og som brukes som klubbhus selv om baren ikke er spesifikt tilknyttet fotballklubben. Der inne fikk jeg slengt fra meg bagen under et bord i et hjørne, og jeg hadde kun gjort kål på halve pinten da Katie og Lee kom inn med en drøy halvtime til avspark. I motsetning til i Northallerton to dager tidligere var det nå bare de to, og sammen gikk vi snart nedover til fotballbanen på nedsiden.

Det er tydeligvis ikke så enkelt å finne ut når Dodworth Miners Welfare ble stiftet, men det er jo selvsagt naturlig å gå ut fra at så uansett skjedde som et tilbud for gruvearbeiderne i foreningen med samme navn. Det som imidlertid er på det rene er at klubben i 1959 ble med i den ikke lenger eksisterende Yorkshire League (som i 1982 slo seg sammen med den tidligere utgaven og Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League), og spilte i flere perioder der frem til de forlot den ligaen i 1979. I løpet av tilværelsen i Yorkshire League var deres beste plassering en sjuendeplass i Division Two som ble oppnådd våren 1959; altså i deres aller første sesong i denne ligaen.

Etter dette skal det ha vært spill i både Wakefield & District League, Sheffield County Senior League og South Yorkshire Amateur League. De befant seg i Sheffield County Senior League da de i 2005 tok Division Two-tittelen og sikret opprykk til Division One, men noen år senere la de rett og slett ned driften. Da man i 2016 blåste liv igjen i klubbnavnet ble det tydeligvis satset godt, for etter dette har det virket som en eneste lang parademarsj så langt. De suste gjennom Sheffield County Senior League Division Two North som de vant på første forsøk, og forrige sesong var de enda mer imponerende da de fulgte opp med en andre strake tittel etter å ha vært helt suverene og kun tapt én kamp. Dermed er de nå å finne i den ligaens toppdivisjon, Premier Division, der de umiddelbart ble en favoritt til en tredje strake tittel.

Jeg har jo også et par ganger tidligere planlagt besøk til Dodworth Miners Welfare, men første gang ble vel kampen flyttet, mens de ved forrige anledning hadde en avlysning på grunn av overvann på gressmatta. Den gang tok klubben kontakt via Twitter allerede sent kvelden før for å informere meg om dette slik at jeg unngikk en bomtur og kunne endre planene, og der er det mange klubber som har noe å lære (kanskje ikke minst her til lands); også på langt høyere nivåer. Denne gang var det imidlertid ingen slike problemer, og det hadde ikke vært det minste tvil om at det ville bli kamp når de nå skulle ta imot Grimethorpe Sports til lokalderby. Dette hadde jeg sett frem til, og da får det heller være at det ikke var noe kampprogram, men det var heller ingen inngangspenger å betale når vi gikk ned mot banen.

Mellom 'klubbhuset' og fotballbanen ligger to baner for lawn bowls som man først må passere før man kommer inn på fotball-delen av anlegget rett ved siden av den flotte hovedtribunen på nærmeste langside. I hvert fall om man følger gangveien fra 'klubbhuset' og ikke tar veien utenom som leder ned fra parkeringsplassen og gjør at man kommer inn i det ene hjørnet. Som navnet tilsier er det her snakk om en av de (dessverre) stadig færre 'Welfare grounds' som har vært nokså typisk for regionen, med en herlig hovedtribune av typen man i dag stort sett kun finner i den skotske Junior-pyramiden. Ni steg med betongavsatser å stå på under taket som gjør at man nesten får litt følelse av å være i en grotte. Foran denne tribunen er laglederbenkene, mens det rundt banen ellers ikke er noe av tilskuerfasiliteter og eventuelt er henvist til å stå rett på gresset.

En kikk på tabellen for Sheffield County Senior League Premier Division fortalte at Dodworth Miners Welfare ganske riktig igjen var innblandet i tetstriden, der de sammen med North Gawber Colliery utgjorde en tet-duo som ble jaktet av Swinton Athletic og reservelaget til Penistone Church. For Grimethorpe Sports sin del lå de plassert nokså midt på tabellen. Man skulle tro at Dodworth-klubben med sin klatring i divisjonene nå snart ville være klar for å ta steget opp i NCEL, men de har ikke søkt opprykk til step 6 (faktisk har ingen fra denne ligaen gjort det), og en enkel forklaring på dette kan være mangelen på flomlys. Således vil de jo ikke oppfylle kravene til NCEL, så eventuelle slike ambisjoner vil nok i så fall være mer langsiktige og kanskje også involvere flytting (gudene forby).

Men la oss nå ikke foregripe begivenhetene, for jeg har jo ikke hørt noe om slike planer. På tribunen var det uansett allerede livlig når lagene inntok banen, og mens vi så en nokså tett første omgang der vertene nok hadde et ørlite spillemessig overtak, var vi også vitne til en atmosfære som var fantastisk for step 7 til tross for at vi kun talte oss frem til 58 tilskuere. De lokale og en gruppe bortefans hadde tatt oppstilling på hver sin halvdel av tribunen, og leverte faktisk sanger og tilrop. Innimellom hundset de hverandre, stort sett med glimt i øyet, og en bortesupporter rev til og med av seg Shaw Lane-overdelen og hoppet rundt i bar overkropp i kulda. Ved et tilfelle måtte dog folk fra laglederbenkene entre tribunen for å ta på seg meglerrollen da nettopp denne karen holdt på å barke sammen med hjemmefansen. Men dette var simpelthen storartet.

Jeg skal denne gang ikke si så mye om selve kampen, men Dodworth fikk til slutt hull på byllen da kaptein Arron Brotherton sendte de i føringen med 1-0 noen få minutter før pause, og temperaturen steg ytterligere på tribunen der mange av de fremmøtte åpenbart allerede var i god gang med lørdags-festen. Jeg hadde tidligere sett herlige bilder fra Dodworth som gjorde meg oppmerksom på banen, og da husker jeg å ha sett at man tydeligvis solgte øl fra en trillebår full av boksøl. Noe slikt var det ikke denne dagen, så i pausen fulgte vi i stedet den lille køen tilbake til baren for å hente forfriskninger som kunne bringes tilbake på banen i plastglass etter å ha sjekket ståa i dagens spill med en kikk på TV-skjermen og Sky Sports Soccer Saturday.

Jeg nøyer meg med å si at annenomgangen var en affære med sjanser begge veier, der Grimethorpe jaktet utligning men vertene også hadde sjanser til å øke ledelsen. Det ble imidlertid ingen flere mål, så det endte med favorittseier 1-0 til hjemmelaget som fortsetter å jage ligatittelen. Jeg kan jo for øvrig legge til at jeg lar meg imponere over nivået i denne ligaen, som jeg mistenker må være av de bedre på step 7 (skjønt konkurransen er tøff der), og det er selvsagt alt annet enn negativt at den også byr på noen interessante baner. Jeg valgte å bli igjen med mine venner fra nordøst for å ta et glass eller to mens vi fulgte Jeff Stelling & Co oppdatere fra annenomgangen av kampene på Sky Sports Soccer Saturday. Det holdt igjen på å bli basketak der inne, men man fikk snart roet gemyttene, og karen fra tidligere fikk en siste advarsel.

Katie hadde latt seg overtale til å skysse meg opp til mitt hotell, som vi faktisk hadde kunnet se fra tribunen, for beliggende helt inntil M1 der de skulle på motorveien var det overhodet ingen omvei. Jeg hadde somlet litt med å bestille hotell for denne dagen, og det var først et par dager i forkant at jeg hadde endt opp med å betale £49 for overnatting ved Ibis Styles Barnsley, der jeg nå sjekket inn. Det var kanskje like greit at mine venner hadde valgt å droppe et måltid på Toby Carvery-restauranten der og heller komme seg hjem, for da jeg etter innsjekking gikk over dit viste det seg at det var halvannen times ventetid, så jeg gikk i stedet ned til en bussholdeplass for å ta bussen inn til Barnsley og forlyste meg litt i pubene der.

Typisk nok var mikropuben The Tipsy Cow stengt grunnet vannlekkasje, men for å gjøre en lang historie kort, ble det i stedet et raskt måltid ved The Silkstone Inn, før jeg var innom både Chennells, Arcade Alehouse, The Old No. 7, Chambers, og til slutt The Corner Pin, før jeg omsider praiet en taxi og kom meg tilbake til min base. Nå gikk turen virkelig mot slutten, og hjemreisen lurte i det fjerne. Jeg hadde nå i hvert fall endelig fått besøkt Dodworth Miners Welfare som virkelig var verdt en visitt. Dette skulle egentlig vært turens siste kamp, men når jeg nå krøp under dyna, hadde jeg vel egentlig bestemt meg for å gå for en bonuskamp formiddagen etter.

 

English ground # 509:
Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports 1-0 (1-0)
Sheffield County Senior League Premier Division
Welfare Ground, 12 January 2019
1-0 Aarron Brotherton (43)
Att: 58 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

 

Dag 19: Søndag 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road

Det var min siste fulle dag i Storbritannia i denne omgang, men én siste kamp hadde jeg valgt å få med meg denne søndagen. Jeg droppet frokosten ved hotellet i utkanten av Barnsley, og etter å ha sjekket ut gikk jeg for å ta en lokalbuss inn til sentrum. Mot et gebyr på £4,40 kvitterte sjåføren ut en dagsbillett fra Stagecoach-bussene i Barnsley-distriktet. Jeg hadde blinket meg ut en kamp i Cudworth, og derfor måtte jeg ha en annen buss videre fra Barnsley Interchange, der jeg først gikk til innkjøp av frokost fra et supermarked og deretter satt denne til livs mens jeg satt på en benk og ventet på en passende buss. Den brukte ikke altfor lang tid på den drøyt fem kilometer lange turen opp til Cudworth, der jeg takket sjåføren og steg av noen få minutters gange fra formiddagens kamparena.

Cudworth omtales som en urban landsby, og ligger altså like nordøst for Barnsley. Innbyggertallet oppgis til å være i underkant av 12 000, og veien gjennom landsbyen var helt siden middelalderen hovedveien mellom Barnsley og Pontefract. Ikke overraskende med tanke på området vi her befinner oss i, var gruvedriften lenge alfa og omega også her i Cudworth, men det er nå lenge siden også kullgruvene her stengte. Det var uansett fotball jeg kom for, og snart så jeg Dorothy Hyman Stadium foran meg; oppkalt etter en olympisk sprinter som tok både sølv og to bronse i Roma-OL i 1960. Det var inne på friidrettsbanen der, i skyggen av anleggets store hovedtribune, at jeg skulle se kamp i Barnsley & District Sunday League. Eller så trodde jeg i hvert fall.

Det var først om å gjøre å finne inngangen, og det viste seg at jeg måtte inn på parkeringsplass på siden og inn dørene i et inngangsparti der. Jeg var nå inne i bygget som henger sammen med den nevnte tribunen, og der er det åpenbart en rekke andre ting også, men det satt en dame bak en skranke der som kunne bekrefte at jeg måtte videre nedover gangen der og ut på andre siden. Hun stirret dog på den store bagen jeg drasset på og spurte om jeg var spiller, og var nesten i ferd med å starte veibeskrivelsen til garderobene, men hun så litt forvirret ut da jeg svarte at jeg bare var tilskuer. Her skulle jeg altså se Cudworth West End være vertskap for Highstone Road i Barnsley & District League, men jeg fikk meg snart en liten overraskelse.

Ute på motsatt side var snart hjemmelagets oransje-kledde spillere i ferd med å bære med seg stolper, nett etc, og jeg påpekte at det ikke var noen divatakter i Sunday League men at de i hvert fall spilte på en bane med tribunefasiliteter. En av spillerne samtykket lattermildt, men fulgte deretter opp med å si at de gjerne skulle spilt på hovedbanen men at de er henvist til den 'nedre banen' som følgelig ligger på nedsiden av friidrettsbanen. Det var jo en grunn til at jeg hadde valgt meg denne kampen, da jeg trodde det var snakk om en bane med tribunefasiliteter som ikke blir brukt av andre (jeg fant senere ut at den muligens brukes av Euroglaze i Sheffield County Senior League), så dette var en strek i regningen. Spesielt ettersom en groundhopper på kampen i Wombwell to dager tidligere feilaktig hadde bekreftet at man brukte hovedbanen. Men jeg mistet overhodet ikke humøret av den grunn.

Veien ned til den relevante banen gikk via en gangvei som snirklet seg ned på utsiden av gjerdene på hovedbanens ene kortside, og videre ned en lang og åpenbart nylig anlagt trapp. En stor gressvoll går oppover fra denne banens ene langside og opp mot hovedbanen slik at det også gikk an å stå oppe på vollen med god oversikt. Det blåste ganske heftig, og der nede i gryta hadde de problemer med å sette opp cornerflaggene som raskt blåste av gårde hver gang de ble satt på plass, men vi kom da snart i gang. Det var for øvrig langt flere tilskuere på en barne-kamp på en bane bortenfor, og i løpet av kampen talte jeg kun 4 tilskuere som jeg følte kunne medregnes (selvsagt ekskludert de foreldrene som etter å ha sett sine håpefulle stoppet noen minutter for å kikke på sin vei ut).

Jeg skal selvsagt ikke på noen måte gå i detalj med tanke på kampen, men Cudworth-klubben var vel jumbo, og det ble snart åpenbart hvorfor. Etter at gjestene fikk hull på byllen i det tolvte minutt, rant det inn tre til før pause slik at det sto 0-4 halvveis, og den ledelsen kunne nok faktisk også vært større. Vinden hadde da også hatt noe å si, og to kjappe hjemme-mål før kvarteret av andre omgang var spilt sørget for nye spenning. Gjestene puttet imidlertid to til sent i kampen, og etter at det siste målet ble scoret på straffespark i det 85. minutt valgte dommeren rett og slett å blåse av kampen med 2-6 som sluttresultat. Enda merkeligere er det kanskje at Cudworth West End i ettertid synes å ha forsvunnet fra tabellen, så kanskje har de trukket seg fra ligaen.

Uansett skulle jeg videre, men rakk først en halv pint på The Victoria rett overfor bussholdeplassen før bussen kom for å frakte meg tilbake til Barnsley. Jeg skulle videre med toget til Huddersfield, der jeg hadde klart overtale en heit, ung frøken til et stevnemøte og derfor hadde valgt meg byen som base den siste natten. Jeg hadde betalt £49,50 for overnatting ved The Huddersfield Hotel, og fikk raskt sjekket inn før jeg tok meg en runde i byen mens jeg ventet på at frøkna skulle bli ferdig med dagens plikter. Et måltid på The Lord Wilson ble etterfulgt av en tur innom Head of Steam som er et herlig vannhull tilknyttet Huddersfield stasjon. Møtestedet ble Wetherspoons-puben The Cherry Tree, men vi beveget oss etter hvert videre til noen andre steder før vi tok kvelden.

Nå gjensto kun hjemreisen morgenen etter, og jeg passet selvsagt på hamstre med meg både haggis og black pudding da jeg passerte en slakter mandags morgen. Det var bare å komme seg til Manchester Airport og vente på flyet hjem. Turen var ved veis ende, men nok en gang hadde det vært en flott tur. Fasiten var som følger: 19 dager, 18 kamper, 72 tog, 52 forskjellige togstasjoner, 7 tube-tog, 25 busser, 10 drosjeturer, 138 puber...og en haug med cider og pork scratchings. Nå var det dag 20, og jeg var på vei hjem, allerede ivrig etter å begynne planleggingen av neste tur. Nå blir det først en langhelg i Irland og Nord-Irland, før jeg og min bror drar en helg til Roma, men deretter vil jeg i slutten av mars være tilbake i både England, Skottland og Wales på det jeg håper skal bli en enorm april-tur.

 

English ground # 510:
Cudworth West End v Highstone Road 2-6 (0-4)
Barnsley & District Sunday League Premier Division
Dorthy Hyman Stadium (bottom pitch), 13 January 2019
0-1 Nr 16 (12)
0-2 Nr 16 (18)
0-3 Nr 19 (36)
0-4 Nr 8 (42)
1-4 Nr 10 (56)
2-4 Nr ? (59)
2-5 Nr 15? (82)
2-6 Nr 8 (pen, 85)
Att: 4 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

(Innlegget ble redigert 21.02.19 14:46)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
27.03.19 13:43

Det er i underkant av to døgn til jeg lander i Edinburgh og starter den store mars/april-turen, men jeg fikk da ferdig 'reisebrevene' fra langhelgen i Irland og Nord-Irland før den tid. Blogginnleggene er som følger:

 

22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers 
23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda 
25.02.2019: St. Patrick's Athletic v Finn Harps 

 

I tillegg har jeg for øvrig fått ferdig skildringene fra Roma-turen helgen etter. De ble ferdig grevens tid, og selv om de ikke kvalifiserer for å postes i dette forum, kan de leses her (Lazio v Roma) og her (Trastevere v Ladispoli). 

 

Uansett; her er beretningene fra turen til Irland og Nord-Irland. Snurr film!

 

Dag 1: Fredag 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers

Det var på tide med en langhelg jeg i lengre tid hadde planlagt, og turen skulle gå til Irland og Nord-Irland. Min snille mor hadde igjen insistert på å stå opp i otta for å skysse meg til Korsegården, selv om hun under et døgn tidligere selv hadde returnert fra forretningsreise til Thailand. Det ble i hvert fall satt pris på, og snart kunne jeg stige på flybussen med kurs mot Gardermoen. Selv om jeg skulle fly til Dublin, måtte jeg denne gang via Kastrup med 07.10-flyet til København. Med nytt gull-kort kunne jeg også flotte meg med å innta gratis frokost i en av SAS-loungene. Etter en søvnløs natt, sovnet jeg allerede før et noe forsinket take-off og våknet idet vi landet i Danmark, der jeg hadde to rundt to timer til avgang for flyet til Dublin.

Jeg fant ved hjelp av en trivelig dansk rengjøringsarbeider frem til røyke-terrassen og benyttet deretter anledningen til å igjen flotte meg litt på loungen. Idet jeg etter hvert fant frem til riktig gate for neste flyvning slo det meg at det begynner å bli altfor lenge siden mitt siste besøk i dem danske hovedstaden, men det får bli en annen gang. Uansett sovnet jeg igjen ganske umiddelbart og våknet idet vi rundt klokka tolv fikk kontakt med irsk asfalt. Jeg tok meg raskt ut av terminalen med min håndbagasje og fant frem til riktig avgangssted for buss 100x som skulle ta meg nordover til Drogheda. Google Maps hadde denne gang ikke helt riktige rutetider, for rutetiden på holdeplassen hadde rett da den meldte om at bussen ville komme 20 minutter senere enn forventet. 8 euro fattigere tok jeg plass på bussen, klar for den 40 minutter lange etappen på irske veier.

Klokka begynte å nærme seg halv to da jeg ved Drogheda Bus Station takket jeg sjåføren og steg av i det som er en av Irlands eldste byer. Drogheda deles av elven Boyne som renner gjennom byen, og faktisk var det opprinnelige to byer forskjellige byer som vokste frem på hver sin side av elven som også er grevskaps-grense og sørget for at den nordlige delen lå i grevskapet Louth mens byen sør for elven sorterte under Meath. Drogheda fikk for øvrig bystatus allerede på slutten av 1100-tallet. I 1690 sto det kjente slaget Battle of the Boyne kun rundt seks kilometer vest for Drogheda, uten at jeg denne gang hadde tid til å dra på utflukt for å se stedet der William of Orange hadde knust og jaget tyrannen James. Drogheda ligger for øvrig snaut fem mil nord for Dublin (og rundt 11 mil sør for Belfast), og har i dag omtrent 41 000 innbyggere.

Fra busstasjonen hadde jeg 10-15 minutters gange foran meg, så jeg krysset elven Boyne og fant enkelt og greit frem til Roseville Lodge, der jeg hadde betalt 60 euro for overnatting. Jeg så aldri noe til vertskapet under mitt opphold der, men de hadde sendt meg koden til inngangsdøra, og som lovet sto romnøkkelen i døra til rommet de hadde tildelt meg. Etter å ha installert meg var det bare å komme seg ut og få seg en pint og ikke minst litt mat i skrotten. Valget falt i så måte på puben The Grey Goose, og der fikk jeg stillet sulten med et godt måltid og lesket strupen med det som skulle bli en av ganske mange pints med Orchard Thieves denne helgen. Samme vare fikk jeg i glasset ved både The Mariner, Cagney's Bar og Gleesons, før det var på tide å spasere opp mot kveldens kamparena United Park, med en innlagt svipptur innom mitt overnattingssted for å plukke opp nødladeren.

Jeg skulle altså gjeste Drogheda United som tok imot Cobh Ramblers til dyst i League of Ireland First Division, som altså er nivå to i den irsk fotball. Drogheda United ble opprinnelig stiftet i 1919, men klubben slik man kjenner den i dag har en historie som startet i 1975. Den opprinnelige klubben spilte mange år i det man kanskje kan kalle irsk non-league, og i 1963 var det Drogheda FC - som kun hadde blitt stiftet året før (1962) - som ble valgt inn i ligaen da den ble utvidet fra ti til tolv lag. I 1975 slo disse to klubbene seg sammen og ble til dagens Drogheda United. De tok den yngre klubbens plass i League of Ireland, som på den tiden kun hadde én divisjon, og tok i 1983 andreplassen i ligaen bak suverene Athlone Town.

Kun to år senere var The Drogs en av klubbene som rykket ned og måtte da plass i den første utgaven av League of Ireland sin First Division da ligaen startet opp med en 'andredivisjon' før 1985/86-sesongen. Litt spesielt at de samtidig deltok i UEFA Cupen, der de ble knust hele 0-14 sammenlagt av Tottenham. Drogheda United ble et skikkelig jojo-lag, og spesielt fra første halvdel av 1990-årene, da de i perioden 1994-2001 skiftet divisjon hver eneste sesong. Etter opprykket i 2003 (samme år som irene la om til sommer-sesong) skulle de imidlertid ble værende i toppdivisjonen helt frem til 2015, og hanket samtidig inn noen titler som det selvsagt er på sin plass å nevne.

Klubben gikk på denne tiden fra å være halvprofesjonell til å bli helprofesjonell, og det skulle bære frukter sportslig. I 2005 vant de den irske cupen med finaleseier 2-0 over Cork City. Samme år startet daværende Setenta opp turneringen Setenta Cup som en cupturnering der både irske og nord-irske klubber deltok. Denne cupen (som arrangert for siste gang i 2014) ble vunnet av Drogheda United i både 2006 og 2007. I 2007 var det imidlertid enda mer prestisje å hente da de sikret seg den irske ligatittelen for første og hittil eneste gang etter en sesong der de kun tapte tre kamper. Naturlig nok var de på denne tiden også å se i europacupene, og tre år på rad tok de seg til andre kvalifiseringsrunde.

I 2006/07 var det norske IK Start som først etter 11-10 på straffer slo ut irene, mens det året etter var Helsingborg som ble for sterke. I 2008/09 ble Levadia Tallin slått, og man spilte faktisk jevnt med selveste Dynamo Kiev, De tapte knepent med 3-4 sammenlagt, etter å ha truffet stolpen i sluttminuttene av returkampen. Uansett førte den økonomiske satsingen ikke uventet snart til pengeproblemer, og konkursvarsler og poengtrekk var en realitet i tillegg til spillerflukt og en retur til halvprofesjonell drift. Nedrykket kom omsider i 2015, og klubben er fortsatt å finne i First Division, uten at de foreløpig har vært i nærheten av noen retur til Premier Division. Denne kvelden var det dog sesongstart, så blanke ark og nye muligheter. Med de forutsetningene fant jeg frem til United Parks inngangsparti.

Anlegget er klemt inne blant bolighus og med et stadion for gælisk fotball som nærmeste nabo. Jeg betalte meg inn med nokså stive 15 euro (det samme som i toppdivisjonen tre dager senere) og betalte ytterligere 3 euro for et godt og flott utseende program (de får det til i irsk fotball også, i motsetning til her hjemme) som for øvrig var et spesielt jubileums-nummer i forbindelse med klubbens 100-års jubileum. Vel innenfor portene kom jeg raskt også i snakk med et par klubbrepresentanter da jeg forhørte meg om mulighetene for å få ta en liten svipptur over på motsatt langside. De ga uttrykk for håp om en retur til toppdivisjonen, men mente det nok er andre klubber som Bray Wanderers og Shelbourne som med langt større budsjetter må ta på seg rollen som favoritter.

Det var nokså overraskende å oppdage at United Park faktisk åpnet så sent som i 1979, for den fremstår som en del eldre og er et herlig klassisk anlegg med en slags deilig 'sliten' karakter som gjerne kjennetegner stadioner bygget i eldre dager da man fortsatt klarte å bygge ting med karakter. Dette var da også en tungtveiende grunn til at jeg hadde valgt meg nettopp Drogheda United denne dagen, men tilskuerfasilitetene er her begrenset til de to langsidene. På langsiden der jeg hadde kommet inn er det to tribuneseksjoner; en sittetribune og en ståtribune. De to kortsidene er som nevnt uten tribunefasiliteter og utilgjengelig for publikum, og på en av de er det ikke engang plass til å gå bak målet. På bortre langside er det imidlertid en større tribune, og også her ble jeg nesten yr av den rustne bølgeblikken.

Denne tribunen har nok tidligere vært en ståtribune som i senere tid har fått boltet fast seter på den nederste seksjonen i hele tribunens lengde som for øvrig også strekker seg lenger ut på sidene enn det taket dekker. Bak raden med gamle bølgebrytere er det imidlertid fortsatt klassisk ståtribune i form av betongavsatser. Klubbrepresentanten som hadde fulgt meg over hit gikk tilbake med beskjed om at jeg selv kunne komme tilbake når jeg var klar, så lenge jeg husker å lukke grinde etter meg på motsatt side av banen. Det lovet jeg, men han hadde neppe regnet med at jeg skulle ende opp med å se hele første omgang herfra, og det hadde vel kanskje heller ikke jeg planlagt, men slik ble det. Jeg storkoste meg uansett på United Park, og nå gikk det mot avspark.

Det var som sagt sesongstart i First Division denne helgen, så begge startet med blanke ark. Gjestene hadde dog ikke hatt noen optimal oppladning da deres buss hadde fått motorstopp tre ganger(!) på veien slik at de først ankom klokka 19.25. Det første til at avspark hadde blitt utsatt med fem minutter, uten at det nødvendigvis var tilstrekkelig for gjestene som kun fikk ti minutters oppvarming. Det var nemlig liten tvil om at hjemmelaget startet friskest, og det gikk ikke altfor lang tid før sesongens første mål var et faktum. Thomas Byrne spilte gjennom Mark Doyle som kom på løp og sendte ballen forbi Ramblers-keeper Paul Hunt og inn i mål til 1-0 i det åttende minutt. Mark Hughes og kaptein Sean Brennan tok kontroll over midtbanen for vertene som nesten doblet ledelsen da sistnevnte spilte gjennom Chris Lyons som dog ikke fant nettmaskene.

Drogheda presset høyt, og Cobh fikk få muligheter til å true fremover. Vertene vant således et frispark drøyt 35 meter fra mål, men skuddet fra Brennan burde vært barnemat for Cobh-keeperen som fomlet ballen via stolpen og ut til Chris Lyons som fra kort hold hadde få problemer med å sette inn 2-0. Det gikk fra vondt til verre for gjestene som allerede hadde problemer med å demme opp for Drogs-offensiven, for med snaut ti minutter til pause fikk deres Cian Leonard sitt andre gule slik at Cobh ble redusert til ti mann. De sendte Ian Turner opp på topp, men det var vertene som nesten scoret et tredje før pause da Chris Lyons så sitt skudd ble blokkert på streken av navnebror Charlie Lyons før han satt returen over mål. Det sto 2-0 til pause da jeg gikk for å ta meg over igjen på den andre langsiden.

Der kom det en vakt løpende og ga signal om at jeg skulle stoppe. Her var det ingen adgang, mente han, men jeg fikk forklart situasjonen såpass at han skjønte greia og lot meg passere og ta plass på ståtribunen der. Liflige dufter nådde neseborene, og kilden ble lokalisert slik at jeg så den kom fra en kar som passerte og hadde vært en tur i matutsalget i enden av sittetribunen. Jeg ventet til køen der var borte og gikk deretter ned for å sikre meg litt vomfyll før andre omgang. Mens jeg gomlet på en pai kom lagene igjen på banen, og den andre omgangen begynte nærmest som en fortsettelse av den første, med hjemmelaget i førersetet. En reporter beskrev det som om Cobh Ramblers nesten fortsatt kunne befunnet seg på bussen.

Videre beskrev han det som om Mark Hughes nærmest spilte 'quarterback' der han fordelte ballene til Drogs-spillere som stadig stormet i angrep. Etter en av disse ballene førte flott spill mellom Conor Kane og Mark Doyle til at ballen havnet hos Adam Wixted som skar inn fra siden og plasserte ballen i mål. Vi var i omgangens tredje minutt, og det sto 3-0. Drogheda tok muligens foten litt av gasspedalen samtidig som deres kaptein Brennan måtte byttes ut med skade, men Cobh Ramblers kjempet seg uansett nå litt inn i kampen, uten at Drogheda-keeper Paul Skinner ble satt på de største prøver. På overtid satt Mark Boyle den siste spikeren i kista da han fastsatt sluttresultatet til 4-0 ved å styre inn et innlegg fra innbytter James Clarke.

I ettertid fant jeg ut at det var 620 tilskuere som hadde sett en maktdemonstrasjon fra hjemmelaget, men så spørs det hva slags målestokk gjestene var denne kvelden. En del av de fremmøtte hadde samme planer som undertegnede, og samlet seg på puben The Windmill House like på utsiden av United Park. Der ble det for min del med ett glass, men jeg lot meg også friste til å ta turen ned til Mother Hughes for å teste også dette etablissementet. Etter et siste glass der var det på tide å komme seg tilbake til min base og finne senga for å få en etterlengtet dose søvn. Den lille helgeturen var i full gang, og United Park og Drogheda United hadde sørget for at den fikk en fin start. En bedre dag enn stakkars Cobh Ramblers som på den lange veien hjem igjen hadde fått motorstopp i Dublin.

 

Republic of Ireland ground # 2:
Drogheda United v Cobh Ramblers  4-0 (2-0)
League of Ireland First Division
United Park, 22 February 2019
1-0 Mark Doyle (8)
2-0 Christopher Lyons (28)
3-0 Adam Wixted (48)
4-0 Mark Boyle (90+3)
Att: 620
Admission: 15 euro
Programme: 3 euro

 

 

Dag 2: Lørdag 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda

Jeg skulle gjerne kunnet dra meg litt lenger, men det var greit å komme seg videre, og selv om jeg også kunne valgt en avgang snaut to timer senere, forlot jeg mitt krypinn i god tid før halv åtte og spaserte til togstasjonen for å forlate Drogheda med 08.10-toget. Det var tross alt greit å få mest mulig ut av dagen når jeg nå skulle ta et foreløpig farvel med Irland og dra nordover til Nord-Irland. På veien passerte til stasjonen jeg en åpen sjappe hvor jeg gikk til innkjøp av medbragt frokost i form av smørbrød, og jeg ankom stasjonen med god tid til avgang. Jeg fant imidlertid ut at Google Maps hadde en grunn til å be meg bytte i Newry, for det viste seg at det i forbindelse med vedlikeholdsarbeid var buss for tog på deler av linjen til Belfast.

Da jeg først begynte å planlegge denne turen var det fortsatt ikke klart hvem som ville møtes i den nordirske NIFL Championship, der man bruker et system hvor tabellen splittes i to, og man hadde foreløpig ikke kommet så langt. Jeg hadde imidlertid håpet at Portadown skulle bli tildelt hjemmekamp denne lørdagen. Ikke bare fordi det var praktisk med avreise fra Drogheda og base i Belfast, men også fordi jeg gjerne skulle ha besøkt deres Shamrock Park og beundret den flotte gamle hovedtribunen der før det er for sent. Da tiden kom for splitten viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde hellet på min side i så måte da de fikk bortekamp, og i stedet ble Lisburn Distillery min nye plan A med Ballyclare Comrades som plan B.

Etter hvert tok syntes jeg dog at veien til Lisburn Distillery sin hjemmebane var såpass kronglete at jeg i stedet gjorde om på planene og valgte meg Ballyclare Comrades, selv om det bød på en litt lenger reise. Dermed var planene lagt, men når jeg nå dobbeltsjekket reiseruta med personalet på Drogheda stasjon, mente de at det beste ville være å bytte fra tog til buss i nettopp Portadown. Imidlertid oppfordret de til å sjekke igjen med betjeningen på selve toget, som snart ankom i rute, men etter å ha krysset grensen og vi nærmet oss Newry hadde jeg fortsatt ikke sett noe til de. Imidlertid var det en medpassasjer som må ha syntes at jeg så usikker ut, for da han i likhet med de fleste andre reiste seg for å gå av, sa han uoppfordret til meg at dersom jeg skulle til Belfast burde også jeg komme meg av fremfor å bli med til Portadown som var oppgitt endestasjon.

Han hadde åpenbart rett, for andre som også skulle til Belfast tok også plass på bussene som sto oppstilt utenfor stasjonen, og snart var vi på vei mot den nordirske hovedstaden og togstasjonen Belfast Lanyon Place, der vi ble sluppet av på utsiden av stasjonen. Jeg skulle ha buss videre fra bussterminalen Laganside Buscentre, og spaserte dit opp for å komme meg med 10.10-avgangen til rute nummer 153a. Jeg kvitterte ut en returbillett og lot bussen frakte meg de drøyt 35 minuttene opp til Ballyclare, der jeg nå ville ankomme nokså tidlig - faktisk så tidlig at ingen av stedets puber hadde åpnet ennå. En lokal kar upåklagelig antrukket i Rangers-kostyme tipset meg om at The Grange Bar ofte slipper inn de som banker på bakinngangen selv litt før åpningstid, men etter å ha studert en flott mural, gjort et uttak i minibanken og vært innom et supermarked, var det uansett ikke altfor lenge å vente til 11.30 da han mente de åpnet.

Ballyclare er en liten by i grevskapet Antrim, beliggende et stykke nord-nordøst for Belfast. Den har et innbyggertall på snaut 10 000, mens det nærmer seg det dobbelte om man regner med dens omland. Gjennom byen renner elven Six Mile Water (som for øvrig er en god del lenger enn navnet skulle tilsi) på sin vei mot Storbritannias største innsjø Lough Neagh. Ballyclare antas å ha vokst frem rundt et krysningspunkt langs elven, og vokste ytterligere ved jernbanens ankomst på siste halvdel av1800-tallet. Den ble en industriby med blant annet en stor papirfabrikk. Jernbanestasjonen ble nedlagt allerede i 1930, og også mye av industrien er nå for lengst borte, slik at Ballyclare i større grad har blitt en soveby for innbyggere som arbeider i Belfast.

Dørene på The Grange Bar åpnet ganske riktig klokka 11.30, og jeg slo meg ned med en pint Outcider og gjorde det til min base for de neste par timene. Mens jeg lesket strupen fikk jeg også sjekket opp reiseruter for de kommende dager, satt dagens spill, og også undersøkt ytterligere vedrørende billetter til det store Dublin-oppgjøret på mandagen som plutselig hadde vist seg utsolgt. Før kamp måtte jeg nesten også teste ut The Sportsmans Inn som jeg like nede i veien hadde passert litt tidligere, så det ble et raskt glass også der før jeg gikk den få meterne opp til dagens kamparena Dixon Park rett bak nevnte pub. Der betalte jeg meg inn med £7, og selv om det dessverre ikke var noe kampprogram, fikk jeg en hjertelig velkomst.

Min kompis Ulster Jim hadde vært i kontakt med Justyn Wallace som har ansvar for klubbsjappa, og som han kjenner fra bortekamper med det nordirske landslaget, og bedt ham ta godt imot meg. Det gjorde han (og klubben) da også til gangs, for etter at jeg stakk hodet innom klubbsjappa og introduserte meg slik han hadde bedt meg om, tok han meg med på en aldri så liten omvisning i styrerommet der klubbformann Trevor McCann tok over og ønsket meg velkommen før han bød meg slenge fram meg den lille bagen der. Deretter tok han seg tid til å peke og fortelle mens vi kikket på de mange bildene fra klubbens historie som pryder styrerommet. Etter hvert ble jeg også overrakt et skjerf av de to, og det ble dokumentert av klubbfotografen.

Ballyclare Comrades ble i 1919 stiftet av lokale veteraner som hadde kommet hjem fra første verdenskrig; de fleste av de medlemmer av det såkalte 'C Company of the 12 Royal Irish Rifles' som hadde kjempet både i slaget ved Somme og en rekke andre kjente slag under denne vanvittige krigen. Det nordirske fotball-systemet har gjennomgått en rekke omstruktureringer og kan muligens synes litt innviklet for noen her hjemme, men man opererer med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har. Det er senior, intermediate, og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en Intermediate League som nå er nivå tre i pyramiden. De som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens.

Det er ytterligere fire regionale intermediate-ligaer, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller visse kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke gå innpå i denne omgang. Jeg nøyer meg med å si at Ballyclare Comrades i 1990 fikk senior-status og spilte deretter noen år i toppdivisjonen uten å hevde seg i toppen. Da den nye (daværende) Irish Premier League ble startet i 2003 og antall lag i toppdivisjonen ble redusert, returnerte de midlertidig til intermediate-status. I 2011 rykket de ned på nivå tre, men returnerte til nivå 2 og NIFL Championship to år senere, og der finner man fortsatt klubben som fostret for eksempel nåværende Middlesbrough-spiller Paddy McNair (som sies å være publikummer her når han har anledning).

Jeg hadde spurt formannen om ambisjonene vedrørende en eventuell til toppdivisjonen i fremtiden, og han svarte at han gjerne skulle sett et slikt scenario, men slo fast at det er vanskelig å konkurrere med større langt mer pengesterke klubber. Som eksempel trakk han frem en av deres erkerivaler Larne, som han hevdet hadde et budsjett bortimot 20 ganger større enn hans halvprofesjonelle klubb, og det var faktisk overraskende å høre hvor store summer divisjonens suverene tabelltopp opererer med. Ballyclare hadde befunnet seg rett under midten av tabellen da man foretok den nevnte 'splitten', og selv om de på sin sjuendeplass nå hadde flere poeng enn Ballinamallard United på plassen over, ville de ikke kunne avansere ytterligere på tabellen. Dagens bortelag Knockbreda lå to plasser og seks poeng bak sine verter.

Dixon Park må være blant de bedre anleggene på nivå to av nordirsk fotball, og har tribunefasiliteter på tre av sidene. Disse er bygget i samme stil, og på langsiden der man kommer inn har man ikke bare én men to tribuner. Begge disse er sittetribuner, og en av de huser også det nevnte styrerommet, garderober og klubbsjappa. På kortsiden til høyre sett herfra er det bak mål en ståtribune, mens den på motsatt ende av banen er en lignende tribune som har noen rader med sitteplasser foran og ståplasser lenger bak. Jeg likte meg godt her på Dixon Park, der de imidlertid ikke har noen egen bar, så jeg fulgte Justyns oppfordring om å ta et lynraskt siste glass på The Sportsmans Inn der jeg gikk inn via bakveien (som ses rett over veien for inngangspartiet til Dixon Park) sammen med flere av Knockbreda-lederne.

Jeg var snart innenfor portene igjen, og måtte bortom burger-vogna for å teste det Justyn kalte ligaens beste burgere. Den falt da også godt i smak for en sulten groundhopper som ble stående og snakke litt med Justyn borte ved klubbsjappa idet lagene kom på banen. Dette var totalt min bane nummer 666, og vertene skulle få en djevelsk god start på kampen. Faktisk hadde jeg bare så vidt rukket å runde hjørnet mens Justyn fortsatt var i ferd med å stenge sjappa da hjemmelaget tok ledelsen etter kun 20 sekunder. Det skjedde etter et innlegg fra Gary Brown, og bortelagets Richard Copeland var uheldig og headet ballen i eget mål. Comrades klarte imidlertid ikke å bygge på dette, men slapp i stedet gjestene inn i kampen.

Utligningen kunne fort ha kommet da et frispark ble sendt inn i Ballyclare-feltet etter et drøyt kvarter, men avslutningen til Daniel Culbert gikk like utenfor. Justyn lot seg frustrere av et hjemmelag som nå fikk til lite offensivt og av feilpasningene som florerte, men etter en halvtimes tid fikk de dreis på et angrep som endte hos Gary Donnelly som fra god posisjon inne i feltet tvang frem en god redning fra Knockbreda-keeper Dean Smyth. Dermed gikk lagene til pause på stillingen 1-0, men Justyn var likevel tvilende til hvorvidt Comrades-manager Stephen Hughes var altfor imponert over det hans elever hadde levert før hvilen. Jeg hadde blitt invitert til te i styrerommet, men valgte å heller følge deler av Knockbreda-ledelsens eksempel og heller innta nok en lynrask forfriskning ved The Sportsmans Inn.

Returen til Dixon Park var perfekt timet da dommeren blåste i gang annenomgangen idet jeg rundt kom inn på nærmeste langside og tok plass på den ene tribunen der sammen med Justyn og en annen kar. Omgangen ble tidlig preget av en rekke skader og stopp i spillet, og ti minutter ut i omgangen hadde allerede to Comrades-spillere måttet kaste inn håndkledet og byttes ut - en av de måtte ut på båre, så man får håpe det var mindre alvorlig enn det så ut. Kampen var det britene kalles scrappy, og vertene så lenge ut til å ha god kontroll på de offensive truslene fra gjestene, men Knockbreda satt nærmest inn et ekstra gir mot slutten. Drøyt ti minutter før slutt vant Karl Hamill ballen fra Comrades-keeper Ben Fry og hadde bortimot åpent mål, men var ute av balanse og skjøt utenfor.

Kun et minutt senere ble samme Hamill spilt gjennom, vippet ballen over den utrusende keeper Fry, men den gikk også hårfint utenfor stolpen. Det virket som om vertene skulle holde ut og sikre de tre poengene, men i det 88. minutt kom omsider en fortjent utligning da ballen etter et hjørnespark endte hos Francis Rice som smalt ballen i mål til 1-1 fra i underkant av ti meter. Det var nå gjestene som presset på for et vinnermål, og i det sjuende overtidsminuttet kom de på en kontring der Patrick Cafolla ble spilt gjennom. Comrades-keeper Fry rykket ut og felte Cafolla. Sisteskansen fikk direkte rødt kort, men reddet sannsynligvis det ene poenget for vertene, for frisparket endte resultatløst, og dommeren blåste sekunder etter for full tid med 1-1 som sluttresultat. Her opererer man ikke med tilskuertall, men jeg anslo det til å være rundt 100 i tallet.

Jeg hentet bagen min i styrerommet, takket høflig for meg og ønsket lykke til før jeg gikk over til The Sportsmans Inn der jeg hadde tid til et glass før jeg gikk for å ta bussen tilbake mot Belfast. Planen hadde vært å hoppe av ved Yorkgate stasjon for å derfra ta toget til Botanic, men jeg satt i egne tanker til bussen hadde passert dette punktet slik at jeg i stedet ble med inn til sentrale Belfast. Derfra bevilget jeg meg en drosje ned til Kates B&B, der jeg hadde betalt £33 for kost og losji. Jeg hadde vurdert å dra raskt videre til Ravenhill Stadium for å se Ulster Rugby i aksjon, men det ble såpass knapt med tid at jeg tidlig droppet disse planene for å heller innta en middag på puben Hatfield House. Etter en svipptur innom Rose & Crown gikk jeg til The Royal Bar på Sandy Row, og ble i herlig selskap værende der helt til stengetid.

 

Northern Irish ground # 6:
Ballyclare Comrades v Knockbreda  1-1 (1-0)
NIFL Championship
Dixon Park, 23 February 2019
1-0 Richard Copeland (og, 1 - or 20 seconds)
1-1 Francis Rice (88)
Att: ?? (maybe 100)
Admission: £7
Programme: None
Pin badge: n/a 

 

 

 

Dag 3: Søndag 24.02.2019: Fotballfri i Belfast

Etter lørdagens eskapader på Royal Bar var jeg noe groggy da jeg søndags morgen våknet og omsider kreket meg ned trappa for å bli servert en frokost av vertskapet ved Kates B&B. En Ulster fry var nok akkurat det jeg trengte, og snart sjekket jeg ut og spaserte innover mot sentrum for å slenge fra meg bagasjen på Premier Inn Belfast City Centre på Alfred Street. Der hadde jeg betalt £31,50 for overnatting, og det var langt billigere enn dagen før da de ønsket over £100; noe som var grunnen til at jeg hadde tilbragt denne natten i et annet etablissement. Jeg hadde vurdert en utflukt til Crumlin Road Gaol, men måtte nesten først se Rangers-kampen på Royal Bar, og deretter dro jeg tilbake til hotellet for å sjekke inn og slappe av litt. Etter en pubmiddag var jeg tilbake på Royal Bar der 'Big Ronnie' & Co fortsatt satt på samme plasser som flere timer tidligere. Igjen ble det mange timer tilbragt her før jeg trakk meg tilbake sent på kvelden.

 

 

 

Dag 4: Mandag 25.02.2019: St. Patrick's Athletic v Finn Harps

Mandag morgen skulle jeg igjen forflytte meg fra Belfast og krysse grensen på ferden sørover til Dublin, og etter å en frokost (selvsagt en Ulster fry) ved puben The Bridge House trasket jeg opp til togstasjonen Belfast Lanyon Place og kvitterte ut en togbillett til Dublin Connolly. Etter rundt to timer på toget passerte vi den enorme Croke Park som ikke er fast arena for irenes fotball-landslag men først og fremst brukes til gælisk fotball og ikke minst hurling, som er den soleklart mest populære sporten i Irland men en nokså marginal idrett i andre lang (Irland er eksempelvis eneste land med et landslag!). Like etter rullet vi inn på Dublin Connolly stasjon, og jeg kunne spasere over til puben Molloy's der jeg slo meg ned en stund siden det fortsatt var en times tid til jeg kunne sjekke inn ved Hazelbrook House.

Planen denne dagen hadde vært å besøke Bohemian for å se deres Dalymount Park før det er for sent og 'oppgraderingen' eller steriliseringen starter for alvor. Det faktum at det var full runde i irsk fotball både fredag og mandag var grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å vurdere en langhelg i Irland og Nord-Irland akkurat denne helgen, og det ble ikke mindre fristende av at det var det store Dublin-derbyet mellom Bohemian og Shamrock Rovers som sto på menyen denne kvelden. Det jeg imidlertid aldri engang hadde tenkt på var mulighetene for at det skulle bli utsolgt, og selv garvede groundhoppere jeg i etterkant var i kontakt med mente det nærmest var helt uhørt med utsolgte kamper i League of Ireland. En av de mente at situasjonen heller ofte var slik at klubbene nærmest måtte trygle folk om å komme, for det virker i tillegg som om Premier League-interessen står (og Celtic) står langt sterkere i Irland enn deres egen liga.

Men utsolgt var det nå likevel; noe jeg merket dagen før avreise fra Norge, da en lokal kar via Twitter hadde ønsket meg god tur og lagt til et «håper du har billett». Jeg fikk et lite sjokk der og da, og følte jeg hadde gjort en skikkelig nybegynnerfeil. Riktignok er det sjelden vare med utsolgte kamper i League og Ireland, men dette er det store Dublin-derbyet, og ikke minst er kapasiteten ved Dalymount Park kraftig redusert da de herlige ståtribunene på to av sidene (det var disse jeg gjerne ville se) er stengt av sikkerhetshensyn. Dermed var hjemmebilletter begrenset til hovedtribunen på den ene langsiden mens bortefansen la beslag på den ene kortsiden, og ytterligere billetter var ikke tilgjengelige da disse ble utsolgt i god tid før kamp.

Heldigvis skulle også St. Patrick's Athletic spille hjemme på sin flotte Richmond Park, og dette ble raskt valgt ut som en god plan B, selv om jeg håpet i det lengste å på en eller annen måte sikre meg en billett til det store Dublin-derbyet. Kanskje fantes det noen med en ekstra billett som ville forbarme seg over meg? Når jeg nå satt på Molloy's hadde jeg fortsatt ikke fått noen slik respons på forespørselen jeg hadde lagt ut på Twitter et par dager tidligere, og jeg bestemte meg for å utsette den endelige beslutningen til et par timer før avspark. Derfor var ting fortsatt noe uvisst da jeg etter hvert gikk for å sjekke inn ved Hazelbrook House, der jeg hadde betalt 39 euro for overnatting. Jeg ble raskt sjekket inn, og trasket deretter ned mot Temple Bar-området for å sjekke hva denne delen av Dublin hadde å by på.

Det ble tidlig klart at den først og fremst byr på horder av turister, og priser som gjenspeiler dette. Et naturlig første stoppested var den kjente puben The Temple Bar, som sikkert ville vært koselig nok om det ikke var for det faktum at den ikke overraskende fremstår nesten mer som turistfelle enn som pub. Mens jeg satt der og nippet til en overpriset pint Orchard Thieves (7,90 euro) mistet jeg rett og slett tellingen på antall kinesiske og spansktalende turister som stakk hodet innom kun for å ta en selfie og deretter stryke på dør igjen. Samme pint var kun marginalt billigere ved The Norseman, men etter et tips fra groundhopper Paul Fergusson gikk jeg deretter til The Porterhouse hvor jeg slapp unna med 5,90 euro for en pint Stonewell cider. Turen gikk videre til The Snug, før Ha'penny Bridge Inn ble siste stoppested før det var på tide å komme seg på kamp.

Situasjonen var uforandret, så jeg ville nå dra mot Richmond Park for å se St. Patrick's Athletic v Finn Harps i den irske toppdivisjonen. Turen dit gikk med buss som stoppet rett utenfor puben McDowells, som igjen ligger like utenfor Richmond Park. St. Patrick's Athletic holder til i Inchicore-området av Dublin, rundt tre kilometer vest for sentrum av byen. Dette var tidligere en liten landsby, men på 1800-tallet hadde området blitt urbanisert med industri og boligstrøk. Som vestlig endeholdeplass for byens trikker og med jernbanens ankomst vokste området ytterligere og ble raskt spist opp av den voksende storbyen Dublin. Nå vanket det en pint ved McDowells, og der kom jeg i prat med et par hjemmesupportere som kunne fortelle litt om klubben og deres stadion, og ikke minst gi noen tips til hvor det var best for en nysgjerrig groundhopper å ta plass.

St. Patrick's Athletic ble stiftet i 1929, og flyttet allerede året etter inn på Richmond Park. I årene etter annen verdenskrig spilte Pats i Leinster Senior League, som de hadde vunnet fire år på rad da de i 1951 fikk innpass i League of Ireland (som den gang kun hadde én divisjon). De tok toppdivisjonen med storm og vant våren 1952 ligatittelen på første forsøk. 1950-årene bød i det hele tatt på stor suksess for klubben som fulgte opp med ytterligere ligatitler i både 1955 og 1956. Dette går for å være en av Pats' storhetstider, og den fortsatte til en viss grad med cuptitler i FAI Cup iu 1959 og 1961. Senere ble det tyngre tider for klubben, men sammen med Bohemian er de visst den eneste klubben som aldri har rykket ned fra den irske toppdivisjonen, og selv om 1970- og 1980-årene var skrinne, skulle etter hvert slå kraftig tilbake.

En fjerde ligatittel i 1990 var kanskje et ørlite varsel om hva som skulle komme, for mange spådde at laget bygget opp av manager Brian Kerr ville dominere irsk fotball i kommende år. I stedet førte en rekke oppkjøpsforsøk til kaos, og laget ble spredt for alle vinder. Laget måtte bygges på nytt, men Pats fikk noen år senere en ny storhetstid da de vant ligaen i både 1996, 1998 og 1999. De har i perioder også levert gode enkeltresultater i europacupene, som 0-0 borte mot skotske Celtic i Champions League-kvaliken 1998/99, selv om det ble tap 0.-2 sammenlagt. Til sammenligning ble det året etter tap med ydmykende 0-10 sammenlagt mot moldaviske Zimbru Chisinau i samme turnering. De har slått ut klubber som kroatiske NK Rijeka og svenske Elfsborg, men har aldri tatt seg lenger enn første runde.

Den irske ligaen la i 2003 om til sommersesong, og St. Patrick's Athletic måtte vente til 2013 før de vant sin åttende og foreløpig siste ligatittel i toppdivisjonen, men i 2014 fulgte de opp med å vinne FAI Cup for tredje gang, og siden årtusenskiftet har de også vunnet ligacupen ved fire anledninger (senest i 2016). Nå skulle jeg stifte nærmere bekjentskap med denne klubben, så jeg tømte glasset og gikk for å betale meg inn med 15 euro. Jeg har til tider sammenlignet den irske ligaen litt med den norske, og selv om ligaen her hjemme nok står noe sterkere, har ikke bare irene (så lenge det varer) mer klassiske og interessante stadioner, men de får også til noe vi tydeligvis ikke klarer her hjemme; nemlig det å tilby kampprogram. Et flott utseende program ble mitt for 3 euro, og innholdet var også godt.

St. Patrick's Athletic hadde startet sesongen godt med to 1-0-seire; hjemme mot Cork City i sesongens første kamp, og borte mot Sligo Rovers. Kveldens bortelag Finn Harps sto på sin side med fire poeng etter 0-1 borte mot Bohemian i sesongstarten og deretter 1-1 hjemme mot tittelforsvarer Dundalk. Det var for øvrig kun de tre Dublin-klubbene Bohemian, Shamrock Rovers og St. Patrick's Athletic som hadde vunnet begge sine to første kamper, og de to førstnevnte skulle altså opp mot hverandre denne kvelden, så avhengig av resultatet der hadde Pats dermed en mulighet til å innta tabelltoppen. Det var med de forutsetningene at jeg tok meg innenfor og kikket utover klassiske Richmond Park med en følelse av at dette hadde vært alt annet enn en dårlig reserveløsning.

Jeg likte nemlig svært godt anlegget som altså har vært klubbens hjemmebane siden 1930. Stadionet er imidlertid noe eldre enn dette, for den ikke lenger eksisterende klubben Brideville FC flyttet inn her i 1925, som av noen kilder oppgis som byggeår. I tiden før dette, da Irland var en del av Storbritannia, ble tomten dog brukt til sportslig rekreasjon av den britiske hæren, uten at jeg har noe formening om hvorvidt det var noe tribunefasiliteter på den tiden. Uansett flyttet Brideville i 1930 ut for å gjøre plass til St. Patrick's Athletic, men ved innlemmelsen i League og Ireland i 1951 oppfylte Richmond Park ikke kravene, slik at St. Pats i en periode måtte spille sine kamper på forskjellige baner rundt om i Dublin før de endelig kunne returnere til et oppgradert Richmond Park i 1960. Stadionet ble igjen stengt for visse oppgraderinger i 1989, men økonomiske problemer førte til at de ikke kunne returnere før i 1993.

Richmond Park er som sagt et herlig, klassisk anlegg. Hovedtribunen på den ene langsiden var opprinnelig mindre og besto kun av det som i dag vil kunne kalles midtpartiet, men det var her man i 1989 utvidet sittetribunen ved å bygge på flankene på begge sider slik at tribunen i dag strekker seg nesten hele banens lengde. På motsatt langside har man den klassiske ståtribunen Carmac Terrace der man står under åpne himmel. Tribunepartiet med sine bølgebrytere er her nærmest delt i to av et 'tårn' som man blant annet filmer fra når det er TV-kamper. For å komme dit må man gå bak kortsiden som tidligere bar navnet Inchicore End Terrace. Som navnet tilsier var dette tidligere en (åpen) ståtribune, men for å få spille hjemmekamper her i UEFA Cupen i 2007 ble røde plastseter boltet fast i betongtrinnene. På motsatt ende av banen byr Cowshed End på mer herlig terracing og på den ene flanken et fantastisk overbygg som har gitt tribunen sitt navn.

Sistnevnte kortside virket dessverre sperret av, og det virket i det hele tatt litt begrenset hvor jeg kunne gå, slik at en runde rundt anlegget var utelukket, men etter å ha kommet inn gikk jeg ned bak den tidligere Inchicore End Terrace og over på Carmac Terrace. Jeg hadde hjemmelaget som favoritt, men var samtidig litt spent på hva nyopprykkede Finn Harps kunne by på, og om de kunne skape problemer for sitt vertskap slik de to dager tidligere på imponerende vis hadde gjort hjemme mot selveste Dundalk. Det som imidlertid skapte helt klart mest oppsikt da kveldens aktører inntok banen var dommerteamets valg av drakter. Jeg tror faktisk aldri jeg har sett maken til kit clash (som britene kaller det), for dommertrioens antrekk var nærmest identisk med bortelagets drakter, og jeg var overbevist om at en av de ville bytte før avspark, men sannelig fullførte de første omgang slik, og flere ganger tok jeg linjemann eller dommer for å være Finn Harps-spiller.

Om dette også forvirret de to lagene skal være usagt, men vertene hadde uansett mye ball innledningsvis. Dog førte det ikke til de største farligheter foran mål, men et frispark fra Mikey Drennan etter drøyt ti minutter kunne fort endt i mål da Finn Harps-keeper Peter Burke fomlet den til corner som deretter ble headet over av Dave Webster. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Ciarán Kelly nok burde truffet bedre på sin volley. Gjestene forsvarte seg svært godt og frustrerte sitt vertskap, og de hadde selv en god mulighet da Seán Boyd så sin avslutning endre retning i en motspiller og gå til hjørnespark. Hjemmelagets Rhys McCabe så sitt skudd seile like over tverrliggeren drøyt ti minutter før pause, og dermed var det målløst da de to lagene gikk i garderoben.

Det var sarkastisk jubel fra de 1 747 tilskuerne da aktørene kom ut igjen og man så at dommertrioen hadde brukt pausen til et kostymeskifte. Dommeren og hans assistenter hadde nå sorte antrekk når han blåste i gang annenomgangen, og tidlig i omgangen var Drennan nære på for vertene med et skudd som snek seg like utenfor stolpen. På motsatt ende av banen fikk Dave Webster kastet seg foran og blokkert en skummel avslutning fra Seán Boyd som også like etter headet rett utenfor. Det var lite med virkelig store sjanser, men Drennan traff nettveggen før Finn Harps kunne stjålet alle poengene på overtid. En corner ble slått inn i Pats-feltet, og Daniel O'Reilly headet på mål, men også rett på Pats-keeper Brendan Clarke. Således endte det altså 0-0, og jeg hadde ikke fått se noen mål i Dublin denne kvelden.

Det var bare å komme seg med buss tilbake mot sentrum, og jeg hoppet av i gangavstand til puben The Brazen Head som jeg hadde blitt tipset om. Det var intet dårlig tips, men der jeg nå plutselig satt og frøs så jeg nærmest hakket tenner, lurte jeg litt på om jeg var i ferd med å bli syk. Det var bare å komme seg tilbake til basen, men jeg hadde en snau halvtimes gange foran meg før jeg skjelvende kunne krype under dyna. Det skulle heldigvis ikke vise seg så ille, og nå gjensto uansett kun bussturen til Dublin Airport morgenen etter, og deretter returen til Norge - som denne gang gikk med direktefly. Det skulle kun bli et par dager hjemme før det var tid for en langhelg i Roma sammen med min bror.

 

Republic of Ireland ground # 3:
St. Patrick's Athletic v Finn Harps  0-0 (0-0)
League of Ireland Premier Division
Richmond Park, 25 February 2019
Att: 1 747
Admission: 15 euro
Programme: 3 euro 

 

(Innlegget ble redigert 27.03.19 13:47)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
04.05.19 23:05

Jeg er vel hjemme fra min enorme mars- og april-tur, og selv om jeg egentlig nok en gang vurderte å avslutte denne tråden, byr jeg her på del 1...med følgende kamper (og linker til blogginnleggene med bilder):

 

29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United 
30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United 
30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen 
30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts 

 

Dag 1: Fredag 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United

Så var det endelig tid for min store utvidede 'påsketur' (for å kalle den det) med hele fire ukers rundreise i Storbritannia. Mange kamper på menyen, men oppkjøringen var ikke den beste da jeg en uke eller to før avreise fikk beskjed fra Norwegian om at mitt fly nå ville ha en senere avgang enn opprinnelig fastsatt. Jeg mistenker at dette hadde noe å gjøre med MAX 8-flyene som ble satt på bakken, og uansett passet det meg svært dårlig da jeg uansett skulle hatt dårlig tid men nå ikke ville ankomme Edinburgh før den kveldens kamp ville starte. Ruteendringen var derfor uakseptabel for meg, og jeg ringte Norwegian for å høre om jeg kunne få booke om til morgenflyet eller alternativt få den refundert for å heller booke på morgenflyet til SAS. Jeg fikk da uten ekstra kostnad mulighet til å booke om til Norwegians langt dyrere morgenfly, og selv om jeg da måtte via Stockholm eller København, ville jeg ankomme Edinburgh med bedre tid enn opprinnelig planlagt.

Jeg valgte varianten via København, og det var faktisk tredje gang på en drøy måned at jeg mellomlandet på Kastrup, der jeg nå hadde snaut to timer til å bytte fly. Alt gikk på skinner frem til landing i Edinburgh like før klokka ett britisk tid, men det ville vel ikke være Edinburgh Airport om det ikke skulle dukke opp heftelser ved ankomst også denne gang. Forrige gang ventet vi bortimot en time på bagasjen her, og det var en følelse av deja-vu da det igjen varte og rakk. Man fikk omsider høre at bagasjebåndet var kaputt, og det gikk godt over en time før de fikk skikk på saker og ting. Jeg hadde ikke lenger like god tid da jeg endelig kunne ta med meg bagen og komme meg med en av trikkene som fraktet meg så langt som til Edinburgh Park der jeg byttet til tog til Falkirk Grahamston.

Buss X37 skulle frakte meg til hotellet, men ti minutter etter at den skulle ha hatt avgang ga jeg opp og gikk innover i sentrum for å ta en annen buss. Da jeg var femti meter oppe i veien ble jeg selvsagt passert av nettopp X37-bussen, og nokså irritert kom jeg meg i stedet med buss 38 etter å ha slept med meg bagasjen opp til en annen holdeplass og ventet nye ti minutters tid der. Men jeg kom meg da omsider frem til holdeplassen ved Premier Inn Falkirk Central, som tross navnet ligger i byens vestlige utkant få meter fra grensen mot Camelon. Her hadde jeg betalt £79 for to netters overnatting, og jeg fikk raskt installert meg på rom 307 før jeg langet ut mot Camelon togstasjon for å rekke 15.33-toget. Denne helgen var det organisert 'Hop' i East of Scotland League, men heller enn å følge programmet med å se den første kampen hos Dunipace, hadde jeg valgt meg kamp hos Dunfermline Athletic, og det var dit jeg nå satt kursen.

Dog måtte jeg via Haymarket for å bytte tog, og på veien mot Edinburgh ble selvsagt toget så forsinket (med over et kvarter) at jeg mistet forbindelsen med få sekunder. Det var bare å døyve irritasjonen med en pint ved puben Ryrie's like utenfor Haymarket stasjon. Da jeg etter hvert kom meg med 16.55-toget fra Haymarket hadde jeg en snau halvtimes togreise foran meg til Dunfermline Town, og med avspark allerede klokka 19.05, var jeg allerede klar over at den planlagte pubrunden i Dunfermline nå ville bli nokså begrenset. Jeg måtte også ha meg noe mat, så derfor ble første stopp Wetherspoons-puben Guildhall & Linen Exchange. Allerede idet jeg skulle sette meg ned hørte jeg noen tiltale meg fra nabobordet, og der satt groundhopperne Neil Woolley og Kizz Everard som jeg slo med ned sammen med.

Dunfermline skal være en av Skottlands eldste bosetninger og ligger i regionen Fife, et par kilometer fra den nordlige bredden av 'fjorden' Forth. Dunfermline var også Skottlands hovedstad, og skottenes store helt Robert the Bruce ligger begravet under det gamle klosteret her. Forfatteren Daniel Defoe beskrev på 1700-tallet byen som 'den komplette perfeksjon av forfall', men ny fremgang fulgte da den ble et senter for lintøy-industri og veving av tekstiler. Senere bidro andre industrier til byens fremgang. I dag operer man med et innbyggertall på rett i overkant av 50 000, og Dunfermline er for øvrig også vennskapsby med Trondheim. Etter et raskt måltid forlot jeg de to groundhopperne for å i hvert fall sjekke ut ytterligere et par puber, og The Old Inn var mye koseligere. Jeg nøyde meg også med en halv pint ved Creepy Wee Pub rett ved siden av, før jeg gikk raskt mot kveldens kamparena East End Park.

Historien om Dunfermline Athletic starter i 1874, da medlemmer av cricketklubben startet med fotball under navnet Dunfermline FC for å holde seg i form utenfor cricket-sesongen. En senere disputt endte imidlertid med at flere medlemmer brøt med klubben og stiftet Dunfermline Athletic i 1885. De fikk i 1912 innpass i Scottish Football League, der de tok plass i dens andredivisjon, og der spilte de lenge uten stor suksess, men med et og annet flyktig besøk i toppdivisjonen. Riktignok vant de ligacupen i 1950, men det var først etter opprykket i 1958 at de virkelig etablerte seg, og 1960-årene skulle vise seg å bli klubbens storhetsperiode. I sin første managerjobb ledet Jock Stein klubben til cuptriumf, da de finalebeseiret selveste Celtic 2-0 etter omkamp. De var tilbake i finalen i 1965, men måtte da se seg slått i en sesong der de imidlertid noterte seg for en tredjeplass i ligaen - en bestenotering som ble kopiert i 1969.

Jock Stein var på dette tidspunktet borte, men George Farm ledet klubben til ny finale i 1968, og der slo det et Hearts-lag med norske 'Kniksen' i startoppstillingen, slik at de sikret seg sin andre og foreløpig siste tittel i den gjeveste skotske cupen. På denne tiden var klubben med kallenavnet The Pars også fast innslag i europacupene, der de tok flere gjeve skalper og i 1968/69-utgaven av cupvinnercupen tok de seg helt til semifinalene etter å ha slått ut APOEL, Olympiakos og West Bromwich Albion. Sammenlagt ble det dog knepent tap mot de senere vinnerne Slovan Bratislava. I 1970-årene ble det tyngre, og etter nedrykket i 1972 slet de med å igjen etablere seg i toppdivisjonen. Etter at en tredje divisjon ble innført ble det i stedet nedrykk dit i 1978, og de ble et heis-lag som vekslet mellom nivå to og tre.

I 1992 vant de igjen ligacupen, og etter årtusenskiftet hadde The Pars noen relativt stabile sesonger tilbake i toppdivisjonen, med en fjerdeplass i 2004 som nokså imponerende slik fotballen nå har blitt. Samme sesong spilte de seg på nytt frem til finale i den gjeveste Scottish Cup, men Celtic ble dessverre for sterke i finalen, og det var også tilfellet ved finalen i 2007, i en sesong som også endte med nedrykk. De surret seg deretter ned på nivå tre igjen, men har nå vært tilbake på nivå to siden divisjonstittelen og opprykket i 2016. Jeg nevnte at Jock Stein startet sin manager-karriere hos The Pars, men det er også andre kjente managere som har representert klubben som spillere. En viss Alex Ferguson spilte her i 1960-årene, og senere gjorde både David Moyes og Owen Coyle det samme.

Jeg ankom East End Park med en snau halvtime tid til avspark, og gikk først til billettluka der jeg betalte £18 for en kampbillett. Deretter betalte jeg £3 for et eksemplar av kveldens kampprogram før jeg stakk hodet raskt innom klubbsjappa på jakt etter en pin til min samling. Så var det bare å komme seg innenfor og ta plass på Norrie McCathie Stand som er den vestlige kortsiden, oppkalt etter en tidligere klubbkaptein som på tragisk vis omkom mens han fortsatt var i klubbens tjeneste. Der traff jeg igjen på mine to kompiser fra tidligere, og vi var enige om at East End Park hadde vært et godt valg denne kvelden sammenlignet med det spartanske typiske kunstgressanlegget som virket å være åsted for kveldens 'Hop-kamp'.

East End Park har vært klubbens hjemmebane helt siden starten i 1885, men på den tiden var selve gressmatta noen meter lenger vest. I 1920 kjøpte man land ved siden av, og matta ble anlagt slik den er i dag. En tretribune ble reist på den sørlige langsiden, og terracing ble anlagt. I 1930-årene måtte klubben i en periode banedele med hundeveddeløp for å spe på inntektene, men det var ikke helt uproblematisk da dette skar over hjørnene på banen. East End Park sies å ha vært nokså uutviklet til en toppdivisjons-arena å være, helt frem til 1962 da man med penger fra cuptriumfen året før bygget en toetasjes hovedtribune der den nevnte tretribunen tidligere hadde stått. Samtidig ble anleggets terracing utbedret, og det kom nok godt med da tilskuerrekorden med 27 816 tilskuere ble satt i forbindelse med en kamp mot Celtic i 1968. Det var nok flere innenfor, for det var fullstendig kaos med folk som klatret på både tribunetaket opp i flomlysmastene for å komme seg innenfor og se kampen, og en person omkom etter å ha falt ned.

På slutten av 1990-årene startet man en total 'oppgradering' av anlegget som nå har blitt all-seater.Bak begge mål er det nye tribuner fra denne tiden, og på North Stand på den andre langsiden er det en mindre sittetribune. I forkant av Main Stand kan man imidlertid fortsatt se at det har vært en slags paddock med ståtribune i forkant der. East End Park har til tross for moderniseringen og mangel på ståtribuner en slags følelse av å fortsatt være et klassisk anlegg, og mye av det kan de nok takke sin gamle Main Stand for. Nå skulle vi se The Pars måle krefter med Ayr United, og mens tittelen og det automatiske opprykket syntes å stå mellom Ross County og Dundee United, kjempet kveldens duellanter sammen med tredjeplasserte Inverness Caledonian Thistle om de øvrige playoff-plassene. Inverness hadde tre poeng ned til Ayr og fem poeng ned til Dunfermline, men Ayr hadde to kamper til gode på de to andre.

Ayr United hadde startet sesongen forrykende, men formsvikt hadde ført de noen plasser nedover på tabellen, og de hadde nå kun én seier på de seks siste. Med TV-kameraer til stede dominerte imidlertid bortelaget førsteomgangen på East End Park, og innledningsvis fikk vertene knapt låne ballen. Michael Moffat og storscorer Lawrence Shankland virket å være tilbake i slag, og Declan McDaid var god på venstrevingen til Ayr, men det gikk en halvtime før de fikk hull på byllen. Det var McDaid som omsider klarte å overliste Pars-keeper Ryan Scully, og mens forsvaret nok var mest opptatt av å ha kontroll på Shankland inne i feltet, gikk innlegget fra McDaid rett i mål i bortre hjørnet. Et nytt slag for vertene da Joe Thomson plutselig falt om mens han helt upresset hadde ballen, og det gikk lang tid før han forlot banen på båre med det som ble antatt å være en stygg kneskade.

Det hadde vært en nitrist førsteomgang for Dunfermline, men kanskje hadde manager Stevie Crawford holdt en tordentale i garderoben, for The Pars hang bedre med etter hvilen og skapte plutselig visse problemer for sine gjester. Likevel var det Ayr United - for anledningen kledd i rosa - som to ganger på kort tide var nære på å øke ledelsen ved Lawrence Shankland. Når Ayr United scorer er det ofte han som står bak, men denne gang klarte han ikke å overliste Pars-keeperen. I stedet var det i stedet vertene som i stadig større grad presset på for utligning, men hverken Danny Devine eller Louis Longridge fikk ballen i mål bak, og da Bruce Anderson fikk siste sjanse og blåste ballen over tverrliggeren til Ayr-keeper Ross Doohan endte det med 0-1 og borteseier foran 4 671 tilskuere.

Ayr United tok seg med det opp på tredjeplassen, men playoff-håpet til Dunfermline hadde fått seg en alvorlig knekk. Neil og Kizz skulle tilbake til sitt hotell i den nordlige utkanten av Falkirk, og de ga meg skyss til Larbert stasjon, der jeg hadde avtalt å møte groundhopperen Paul Ferguson på puben Station Hotel. Han hadde denne helgen samme hotell som meg, og etter en pint kjørte han oss tilbake dit. Etter å ha parkert bilen ble kvelden avsluttet med en kort spasertur langs kanalen, bort til The Canal Inn. Denne puben ligger rett ved (Edinburgh and Glasgow) Union Canal, og viste seg å være et nokså trivelig plass, selv om både jeg og Paul kunne ønsket oss litt mer spenning i utvalget av cider og real ale. Nå var den store turen i gang...

 

Scottish ground # 29:
Dunfermline Athletic v Ayr United 0-1 (0-1)
Scottish Championship
East End Park, 29 March 2019
0-1 Declan McDaid (31)
Att: 4 671
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: £2,99

 

 

 

 

 

Dag 2: Lørdag 30.03.2019: En skotsk trippel

Min store tur var nå i gang, og da jeg våknet opp i grenseområdet mellom Falkirk og Camelon denne morgenen visste jeg at det ville bli en travel dag med hele tre kamper. Den organiserte 'Scottish Hop' hadde fire kamper på lørdagsmenyen, og dette arrangementet er jo grunnen til at jeg valgte å fly over allerede denne helgen, selv om jeg også denne dagen hadde valgt å følge en egen plan. I stedet for å følge det offisielle programmet ville jeg hoppe over de to midterste kampene hos Inverkeithing Hillfield Swifts og Blackburn United (siden sistnevnte allerede var besøkt) for heller å huke av for et besøk hos Hearts og deretter slutte meg til arrangementet igjen ved kveldskampen hos Linlithgow Rose (også en revisit).

Tilknyttet Premier Inn-hotellet jeg bodde på ligger Beefeater-restauranten The Rosebank, og etter å ha inntatt en frokost der, spaserte jeg rett og slett til Camelon Juniors' hjemmebane Carmuirs Park som skulle være dagens første kamparena. Camelon er en landsby som ligger kun rundt to kilometer vest for Falkirk, og som har vokst sammen med sin større nabo i en slik grad at de går i ett med hverandre. Selve Camelon har rett i overkant av 4 500 innbyggere, og forbi her går kanalen (Edinburgh and Glasgow) Union Canal. Rett i nærheten av Camelon gikk også den antoninske mur; et forsvarsverk som romerne bygde fra Firth of Clyde i vest til Firth of Forth i vest. Dette var en mur bygget i stein, jord og torv, og er nok langt mindre kjent enn sin 'slektning' som var den mer solid Hadrians mur lenger sør.

Den antoninske mur ble rundt år 142 beordret bygget av den romerske keiser Antoninus Pius, og ble til en langstrakt jordvoll på rundt fire meter og med en vollgrav på nordsiden. Den ble imidlertid oppgitt kun tjue år senere da legionene her ble trukket tilbake til Hadrians mur. Rett ved Camelon finner man et av stedene der dette forsvarsverket er best bevart. Det var imidlertid helt andre ting som denne helgen hadde bragt meg til Camelon, og for å forsikre meg om at jeg ankom før horden av groundhoppere, gikk jeg fra hotellet allerede litt etter klokka halv ti og fulgte kanalen forbi The Canal Inn der vi kvelden før hadde forlystet oss. Etter ti minutters gange ankom jeg Carmuirs Park med godt over en time til avspark, og kunne både betale meg inn med £6 og punge ut med £2 for et program.

Camelon Juniors bør være et kjent navn for de som har fulgt den skotske Junior-pyramiden (som jeg for ordens skyld nok en gang for presisere ikke har noe med aldersbestemt fotball å gjøre, men i stedet kan ses på som en slag skotsk non-league som har operert parallelt med den 'ordinære' pyramiden), men selv om Camelon-navnet var representert i Junior-fotballen allerede i 1906, så ble dagens klubb stiftet i 1920. Tidligere dager i Junior-fotballen er såpass kompliserte greier at jeg tror jeg nøyer meg med å si at de i 1952 hadde sin første opptreden i Scottish Junior Cup, som er den gjeveste av alle turneringer for Junior-klubbene. Der ble det tap for Kilbirnie Ladeside foran nesten 70 000 tilskuere på Hampden Park, men de skulle komme sterkere tilbake selv om det skulle gå mange år.

The Mariners synes umiddelbart kanskje et noe snodig kallenavn for en klubb såpass langt fra havet, men dette har med den nevnte kanalen å gjøre. I 1995 var de tilbake i Scottish Junior Cup-finalen, og denne gang ble det triumf da Whitburn ble slått 2-0. Året etter ble det ny finale, men nå måtte de se seg slått av Tayport med samme sifre. Camelon Juniors spilte siden opprykket i 2006 i den øverste divisjonen i SJFA East (en av tre regioner i Junior-fotballen), men i fjor sommer var de en av mange Junior-klubber fra SJFA East Region som valgte å hoppe over til East of Scotland League i den 'ordinære' pyramiden. Et par av disse klubbene har valgt å droppe Juniors-suffikset for å signalisere dette, men Camelon-klubben er blant de som har valgt å beholde det som en del av sin arv.

Den observante faste leser (om det i det hele tatt skulle finnes noe slikt) vil kanskje vite at jeg allerede for noen år siden tok en kikk inne på Carmuirs Park. Det skjedde da jeg i mars 2016 var på vei til Falkirk v Rangers og benyttet anledningen til å hoppe av i Camelon og ta en kikk. Den gang viste Camelon-folket seg som utrolig trivelige og gjestfrie, for der de selv drev på med å klargjøre Carmuirs Park til kamp bød de meg innenfor og insisterte til og med på å få vise meg rundt med en kikke også inne i garderober etc. Jeg visste jo selvsagt allerede at Carmuirs Park var et flott, klassisk anlegg, men ble der og da enda mer overbevist om at jeg en dag måtte returnere hit for å se kamp. Og nå var den dagen endelig kommet.

Carmuirs Park er som nevnt et herlig, klassisk anlegg. Her er det ikke mange sitteplasser, men desto mer av herlig, delvis meget mosegrodd terracing rundt banen. På den ene langsiden har man klubbhuset som også har et overbygg som gir tak over hodet til de tilskuerne som velger å se kampen herfra. På motsatt langside er det en større ståtribune, med den nevnte terracing som strekker seg videre ned mot hjørnene. En slik seksjon med slike betongavsatser er det også bak det ene målet, der den følger svingen på denne kortsiden. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men øverst på denne er det en frekk nabo som rett og slett har bygget en egen liten og elevert tribune inne i sin egen hage. Helt fantastisk! Sammen med det jeg antar var en kompis så han også kampen derfra denne formiddagen. Nærbildet jeg mente jeg tok av denne konstruksjonen har dessverre forsvunnet sporløst, men den kan ses på bloggen til Laurence Reade eller på siste bildet i dette innlegget til groundhopperen Russell Cox..

Et kjent fjes som allerede hadde ankommet var Terry Hall fra Terry's Pin Badges som var i ferd med å sette opp sine bord med salg av pins, og etter en kort prat med ham slo jeg meg ned for å kikke litt i programmet. Sammenlignet med noe av det øvrige på årets Hop, forsvarte de åtte sidene kanskje ikke helt prisen på £2, men de trykket da i hvert fall et program, og det er mer enn selv de fleste toppklubber klarer her hjemme. Programmer er vel heller ikke hverdagskost hos alle i East of Scotland League, så tommelen opp i alle fall. Mens jeg satt der strømmet det snart på med groundhoppere og en rekke kjente fjes, så det var tydelig at bussen hadde kommet med arrangørene Chris og Laurence i spissen (eller rettere sagt var de vel blant de siste).

East of Scotland League har med utvidelsen før denne sesongen blitt delt opp i tre sidestilte avdelinger, og denne kampen var mellom klubber tilhørende Conference C. Programmet hadde en tabell som viste at tittelkampen her sto mellom Broxburn Athletic og Linlithgow Rose. Førstnevnte hadde åtte poeng ned til Rose, 12 poeng ned til Jeanfield Swifts, og 14 poeng ned til Camelon Juniors, men hadde også to kamper mer spilt enn de andre nevnte. De tre avdelingsvinnerne skal vel spille playoff om opprykk til Lowland League, men det er også viktig å kapre en plass på øvre halvdel, for før neste sesong skal East of Scotland gjøre om systemet og legge om til flere divisjoner, slik at de beste i hver avdeling blir å finne i det som neste sesong blir den ligaens toppdivisjon. Edinburgh United lå nest sist med kun Ormiston bak seg, og blir nok å finne på nivået under til høsten.

Camelon var av en eller annen grunn uten sin lokale storscorer Kieran Anderson som så langt denne sesongen sto med 28 nettkjenninger på 22 kamper, og kanskje var han skadet, men likevel hadde The Mariners få problemer med å ta seg av gjestene fra den skotske hovedstaden. Allerede i det åttende minutt sørget Alan Docherty for 1-0 fra kort hold, og kun tre minutter senere sto det 2-0 etter at en spiller rundet bortekeeper Shea Dowie og sentret til Alan Sneddon som enkelt fant nettmaskene. 25 minutter var spilt da Sneddon noterte seg for sitt andre og besørget 3-0 ved å heade inn et innlegg, og fem minutter senere kunne det stått 4-0 da Camelon traff stolpen. I stedet ble gjestene tildelt straffespark fem minutter før pause, og Gabri Auriemma omsatte i scoring og reduserte til 3-1. Om bortelaget fikk nytt håp, var det kortvarig, for like før pause gjenopprettet Conor McKenzie tremålsledelsen slik at Camelon gikk i garderoben med ledelse 4-1.

Pausen benyttet jeg til å samtale med flere av de fremmøtte, og kanskje mest interessant var det da jeg under en samtale med tyskeren Jens kom i snakk med en lokal kar som sto ved siden av oss og kunne fortelle hvordan han så på Camelon Juniors sin sesong som han mente hadde gått over all forventning. Tre tap på fire kamper i en periode fra romjula (inkludert tap for de to topplagene) hadde nok hektet de av litt i den absolutte toppkampen, men var samtalepartner var fornøyd og stolt over at klubben etter 98 år i Junior-fotballen umiddelbart satt sitt preg på det sjette nivå av skotsk fotball. Med kamp i Skottland måtte jeg selvsagt også teste en scotch pie, men det var ikke altfor lenge siden jeg hadde spist frokost, og køen var nå uansett såpass avskrekkende at jeg valgte å utsette smaksprøven til utover i annenomgangen.

Allerede i den omgangens andre minutt lå ballen igjen i Edinburgh United-nettet, og Conor McKenzie var igjen mannen som ble kreditert da hans avslutning endte i bortre hjørne. 5-1 og spikeren i kista, men gjestene kom mer med i kampen etter dette. Om de var de som hevet seg eller vertene som tok foten noe av gasspedalen skal være usagt, men det ble i hvert fall langt mer jevnspilt samtidig som det også ble langt mer sjansefattig. I begge ender av banen var det dog muligheter for ytterligere scoringer, men Mariners-keeper Dean Shaw ble aldri overlistet igjen, og Camelon nøyde seg med de fem. Dermed endte det med hjemmeseier 5-1 foran det som GroundhopUK talte seg frem til å være et publikum på 352 tilskuere.

Drøyt tre år etter at jeg lovet meg selv å returnere til Carmuirs Park for å se en kamp, hadde jeg altså omsider fått realisert dette. Det var personlig også det jeg så mest frem til på denne helgens 'Hop', og Carmuirs Park hadde selvsagt ikke skuffet. Det hadde heller ikke hverken gjestfriheten, møtet med mange gamle kjente, eller kampen i seg selv...selv om det ble så som så med spenning. Mens GroundhopUK skulle videre til Inverkeithing Hillfield Swifts, hadde jeg som nevnt lagt andre planer, og trasket snart mot Camelon stasjon for å komme meg med 13.06-toget til Haymarket. Den første av mine tre kamper denne dagen var ferdigspilt. Nå var det Tynecastle Park og Hearts v Aberdeen som var neste på agendaen.

 

Scottish ground # 30:
Camelon Juniors v Edinburgh United 5-1 (4-1)
East of Scotland League Conference C
Carmuirs Park, 30 March 2019
1-0 Alan Docherty (8)
2-0 Alan Sneddon (11)
3-0 Alan Sneddon (26)
3-1 Gabri Auriemma (pen, 41)
4-1 Conor McKenzie (44)
5-1 Conor McKenzie (47)
Att: 352
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £3

 

 

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot flotte Carmuirs Park i Camelon. Helgens organiserte 'Hop' i regi av GroundhopUK skulle videre til Inverkeithing Hillfield Swifts og Blackburn United, for deretter å avslutte dagen hos Linlithgow Rose. Jeg hadde tidligere vært hos Blackburn United, og en revisit til kunstgressbanen der fristet ikke mer enn at jeg valgte å droppe de to midterste kampene til fordel for en annen ny bane - ikke minst ettersom også kunstgressbanen i Inverkeithing så nokså nitrist ut. Jeg var også avhengig av å finne noe som lot seg kombinere med den tidlige kampen i Camelon og gjerne også kveldskampen i Linlithgow. Valget falt til slutt på Hearts v Aberdeen i Scottish Premiership.

Derfor spaserte jeg etter kampslutt i Camelon raskt opp mot Camelon stasjon for å komme meg med 13.06-toget som denne gang var i rute. Jeg lot Scotrail frakte meg så langt som til Haymarket, og hadde der tid til en pint på puben The Haymarket før jeg lot en lokalbuss frakte meg den ikke altfor lange veien til Hearts' hjemmebane Tynecastle Park. Denne ligger i Gorgie-området, vest i den skotske hovedstaden Edinburgh. Det er et tett befolket område av byen som tidligere hadde en god del industri som i stor grad forsvant fra 1960-årene og sørget for stor arbeidsledighet. Nye prosjekter har ført til at deler om området i dag har et mye mer moderne preg. Edinburgh generelt burde jo ellers være kjent for de fleste, som den skotske hovedstaden med rundt en halv million innbyggere, og som turistdestinasjon med attraksjoner som flotte Edinburgh Castle.

Første stopp ble nå billettkontoret for å hente ut kampbilletten som hadde kostet meg £30 pluss det latterlige gebyret på £1,50 som jeg hadde måttet punge ut med for å få lov til å gjøre deres jobb. På veien betalte jeg også en programselger £3,50 for et eksemplar av dagens program, og med program og billett ordnet, stakk jeg hodet innom klubbsjappa. Jeg var på utkikk etter en pin til min samling, men køen var såpass avskrekkende at jeg droppet det og heller gikk for å leske strupen med et glass på Tynecastle Arms mens jeg bladde litt flyktig i kampprogrammet i den grad det lot seg gjøre i folkemengden der inne. Klokka hadde passert halv tre da jeg etter hvert gikk for å ta meg innenfor og ta plass på Roseburn Stand på den ene kortsiden.

De fleste vil vite at klubben som ofte bare kalles Hearts egentlig heter Heart of Midlothian og ble stiftet i 1874. De var i 1890 med å stifte Scottish League, og i perioden mellom dette og 1906 vant de ligatittelen to ganger og den gjeveste skotske cupen fire ganger. En femte cuptittel fulgte i 1915; i en sesong der Hearts også hadde en komfortabel ledelse på toppen av tabellen da 16 av deres spillere vervet seg til for å kjempe i første verdenskrig. Sju av disse, i tillegg til en tidligere Hearts-spiller, ble drept i krigen. Neste storhetsperiode var i 1950-årene frem til starten av 1960-årene, og de ble cupmestre i 1956 mens ligaen ble vunnet i både 1958 og 1960. Sistnevnte triumf var deres fjerde ligatittel, og også den foreløpig siste, men i denne perioden vant de også ligacupen (en nyvinning i 1946/47) i både 1954, 1958, 1959 og 1962.

Etter ligacupseieren høsten 1962 måtte Hearts vente helt til 1998 før de igjen kunne hanke inn et trofé, og denne gang var det i den gjeveste skotske cupen, som de også sikret seg i både 2006 og 2012. I 2006 måtte det straffesparkkonkurranse til før Gretna ble finalebeseiret, mens finalen i 2012 nok var ekstra deilig for Hearts-fansen siden det da var erkerivalen Hibs som ble knust 5-1 i finalen. Hearts har med unntak av noen få raske svippturer på nivå to vært fast innslag i den skotske toppdivisjonen helt siden oppstarten, og har også hele 14 ganger endt som nummer to i ligaen, samtidig som de har seks tapte finaler i Scottish Cup og tre tapte finaler i ligacupen. De har også deltatt i europacupene ved flere anledninger, og i 1988/89-utgaven av EUFA Cupen tok de seg helt til kvartfinalene, der de knepent tapte 1-2 sammenlagt for selveste Bayern München.

Det har ikke vært alltid vært enkelt å konkurrere med 'Old Firm' i Glasgow, og det har overhodet ikke blitt noe enklere i nyere tid. I 2014 endte Hearts til og med sist i det som den sesongen fikk navnet Scottish Premiership, men tok seg tilbake til toppdivisjonen på første forsøk og har igjen etablert seg på øvre halvdel der. Denne dagen skulle de ta imot Aberdeen; en annen klubb som før denne sesongen hadde fire strake andreplasser i ligaen. Hearts lå på en femteplass mens Aberdeen la beslag på tredjeplassen bak de to store Glasgow-klubbene, og fokuset var derfor naturlig nok på å sikre seg europacup-spill. Jeg forventet en jevn kamp der utfallet var helt åpent, og det var for øvrig liten tvil om at sesongen gikk inn i en avgjørende fase der man i Hearts' tilfelle skulle opp mot Aberdeen, Rangers og erkerival Hibs i løpet av en ukes tid, før man hadde cup-semifinale mot Inverness Caledonian Thistle.

Tynecastle Park har vært hjemmebane for Hearts siden 1886, og etter at man helt på starten av forrige århundre utvidet tilskuerfasilitetene, hadde man en kapasitet på 61 784 - godt over tre ganger så mye som den kapasitet man i dag opererer med. I 1914 ble fasilitetene på den ene langsiden erstattet med en ny tribune designet av Archibald Leitch; stadion-arkitekten fremfor noen. Senere gjennomgikk Tynecastle Park flere runder med moderniseringer; ikke minst i 1990-årene da man etter Taylor-rapporten rev tribunene på tre sider og erstattet de med nye som betød at ståplasser var historie. Den Leitch-designede Main Stand var den eneste som overlevde, og jeg skulle så gjerne ha besøkt Tynecastle Park før også den ble jevnet med jorden. Dessverre er tydeligvis intet fredet for vandalismen som herjer, og i 2017 ble også denne byttet ut med et ny tribune slik at alle de fire tribunene nå er temmelig identiske. Moderne og sikkert funksjonelle og fine, men ikke spesielt spennende sammenlignet med Leitch-tribunen.

Jeg tok uansett plass på Roseburn Stand bak det ene målet, og derfra kunne jeg se at Hearts åpenbart satset på baller opp mot spissen Uche Ikpeazu. Han hadde tidlig en avslutning som ble reddet av Dons-keeper Joe Lewis, men snart tok gjestene fra oljebyen over og det gikk heller ikke altfor lenge før de tok ledelsen. Sam Cosgrove steg til være og satt pannebrasken til en corner fra Niall McGinn, og ballen smalt i tverrliggeren, men Connor McLennan satt returen i mål fra kort hold og sørget for 0-1 etter et kvarters spill. Det var bortelaget som dominerte førsteomgangen, og på midtbanen var det Graeme Shinnie som var sjefen der han styrte spillet. Han hadde selv en avslutning like utenfor, mens Cosgrove litt senere så sin heading ble slått over av Hearts-keeper Zdenek Zlamal. Hearts unngikk ytterligere baklengs før de gikk i garderoben for å høre hva som skulle gjøre annerledes etter hvilen, og med 0-1 på tavla var det selvsagt fortsatt spenning.

I pausen fant jeg ut at de slipper ut folk for å røyke nedenfor Wheatfield Stand på den ene langsiden, som jeg også hadde gått gjennom på min vei inn. Mens jeg var der nede og trakk litt ufrisk luft traff jeg utrolig nok på et par gamle danske kompiser fra Århus som jeg ikke har sett på mange år. Jeg må holde meg forholdsvis godt siden en av de hadde dratt kjensel på meg og ropt på meg idet jeg gikk forbi. De hadde tatt seg en langhelg i Glasgow og Edinburgh, og en kort prat ønsket jeg de en fortsatt god tur før jeg gikk tilbake til plassen min via en tur innom matutsalget. Med to scotch pies og en Bovril var jeg klar for andre omgang, etter å ha tatt en rask stopp og kikket på det flotte minnesmerket som står på hjørnet mellom Wheatfield Stand og Roseburn Stand og som hyller Hearts-spillerne som tjenestegjorde i første verdenskrig.

Det var som om det var et helt nytt Hearts-lag som kom på banen igjen etter pause, og de hadde tidlig i andre omgang en kjempesjanse. Dons-keeper Lewis var ute på 16-meterstreken for å fakke et oppspill da han mistet ballen i duell med Jamie Brandon, og ballen endte hos Ikpeazu som hadde åpent mål men presterte å sette ballen utenfor stolpen. Vi nærmet oss en times spill da Jake Mulraney tok seg inn i Dons-feltet og ble felt av Andy Considine. Dommeren pekte på straffemerket, og derfra utlignet Sam Clare til 1-1. Hearts ropte igjen på straffe da Ikpeazu jaget et tilbakespill og så ut til å bli felt av keeper, men i stedet for ny straffe ble det nå gult kort for filming. Hearts presset nå på for et ledermål, men Craig Wighton klarte ikke helt å stokke beina da han også fikk seg et puff idet han avsluttet over fra seks meter.

Vertenes gode andreomgang skulle likevel belønnes med et seiersmål, for i det 77. minutt overlistet Ikpeazu en eller to forsvarere da en lang ball ble spilt opp mot ham. Han stormet inn i feltet og plasserte ballen forbi keeper og i mål til 2-1. Hearts hadde snudd kampen, og Ikpeazu ble kort etter byttet ut til stående applaus fra hjemmefansen. Etter dette virket det egentlig aldri som om Aberdeen skulle klare å få en utligning, og Hearts rodde i land seieren og de tre poengene foran 17 880 tilskuere. Det var imidlertid bare å håpe at Aberdeen kunne få et bedre resultat når jeg drøyt to uker senere skulle se de i cup-semifinale mot Celtic. Tynecastle Park var nå uansett besøkt, og selv om jeg dessverre var for sent ute til å få med meg Leitch-tribunen, hadde jeg en helt grei opplevelse her denne lørdagen.

Med dette var altså dagens andre kamp historie, men jeg hadde nok en kamp på min lørdagsmeny, og jeg strenet raskt opp på Gorgie Road for å la en av lokalbussene frakte meg raskt tilbake til Haymarket. Raskt ble det kanskje ikke, for det var ikke uventet en del trafikk rett etter kampslutt, og det gjorde at jeg mistet toget jeg egentlig hadde håpet å rekke. Jeg hadde uansett ikke hastverk, og det var heller ikke mer enn elleve minutter å vente på neste (og noe raskere) tog til Linlithgow, der jeg skulle se kamp og gjøre en revisit. De som har reist med tog vestover fra Edinburgh ved at man like etter Haymarket passerer det store rugby-stadionet Murrayfield Stadium. Omtrent samtidig kan man så vidt skimte toppen av tribunekonstruksjonene ved Tynecastle Park på motsatt side, og jeg sendte et blikk ditover idet 17.21-toget rullet ut av Haymarket med kurs for Linlithgow.

 

Scottish ground # 31:
Heart of Midlothian v Aberdeen 2-1 (0-1)
Scottish Premiership
Tynecastle Park, 30 March 2019
0-1 Connor McLennan (16)
1-1 Sean Clare (pen, 60)
2-1 Uche Ikpeazu (77)
Att: 17 880
Admission: £31,50 (£30 + £1,50 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a

 

 

To kamper hadde allerede blitt overvært denne dagen, men jeg hadde planer om ytterligere en kamp da jeg forlot Tynecastle Park og omsider kom meg med 17.21-toget fra Haymarket med kurs for Linlithgow. Der hadde jeg planer om en revisit hos Linlithgow Rose som skulle ta imot Jeanfield Swifts på flotte Prestonfield. Dette var dagens fjerde kamp for GroundhopUK sitt 'Scottish Hop'-arrangement denne helgen, men etter den tidlige kampen i Camelon hadde jeg droppet deres to midterste kamper for å heller se Hearts i aksjon og huke av Tynecastle Park. Nå hadde jeg også tid til å sjekke ut noen flere av Linlithgows mange gode puber før groundhopperne ankom byen og det ble klart for kampen med avspark klokka 20.00. Etter tolv minutter på toget ankom jeg Linlithgow like etter klokka halv seks, og kunne gå løs på min lille pub-til-pub-runde.

Linlithgow er en by som oppgis å ha 19 000 innbyggere, og den ligger et par mil vest for Edinburgh. Byen er nok mest kjent for turistattraksjonen Linlithgow Palace, som var kongelig bolig for de skotske monarkene på 1400- og 1500-tallet. Her ble blant annet Mary, Queen of Scots født. Selv om det ble lite brukt etter at de skotske monarkene dro sørover til England på begynnelsen av 1600-tallet, ble det vedlikeholdt, men ble i stor grad ødelagt da styrkene til hertugen av Cumberland beskjøt det og satt det i brann i 1746. I dag har blitt gradvis restaurert og konservert, og har altså blitt en turistattraksjon. Enda tidligere lå det her et fort som sikret forsyningsbasene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle, og denne ble i sin tid inntatt av den skotske folkehelten Robert the Bruce. Men nok historie i denne omgang.

Nå var det nemlig tid for å teste noen av Linlithgow-pubene jeg ikke var innom forrige gang jeg besøkte Linlithgow Rose. Det var august 2016, og uvisst av hvilken grunn gikk jeg den gang ikke innom den glimrende Platform 3, rett nedenfor stasjonen. Det gjorde jeg opp for denne gang, og det var det perfekte sted å starte en liten pub crawl på veien fra stasjonen til Prestonfield. En fin fremgangsmåte når man vil teste flere puber og har knapt med tid eller ikke føler for å drikke altfor mye før kamp kan være å holde seg til halve pints, og det gjorde jeg nå i stor grad da The Old Post Office ble neste stopp før jeg gikk videre til The Linlithgow Tap. Der bød de også på herlig scotch pie, pork scratchings ble midlertidig erstattet med denne herligheten som også var litt mer mettende.

Deretter gikk turen innom The Swan Tavern og Kelpies Bar, før siste stopp ble puben med det spesielle navnet The Black Bitch. Dette skal være en av Skottlands eldste puber, og hadde faktisk egne pins som de solgte. Det var nå på tide å gå de få meterne herfra til Prestonfield for å ta siste oppladning i klubbhusets bar på utsiden av anlegget - eller social club som det gjerne heter her oppe nord for grensen. Jeg gikk først for å sikre meg et program for £2 i tilfelle de skulle bli utsolgt nå som horden av groundhoppere var på vei fra sin kamp hos Blackburn United. Det gikk ikke lenge før noen av de begynte å komme, og inne i baren hadde jeg knapt begynt å bla i det gode programmet før tyskerne Jens og Magret kom og holdt meg med selskap.

Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og har vært en av de største og mest kjente klubbene i den skotske Junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, best den skotske Junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi beveger oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District Junior League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.

Etter reformen i Junior-pyramiden har Linlithgow inntil i fjor spilt i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på Junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West og SJFA North), og denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. Likevel er det Scottish Junior Cup som er det gjeveste av alle titler for Junior-klubbene, og den var The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006 og 2010); selvsagt i tillegg til en hel bråte med mindre titler. Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre Junior-regionenes respektive serievinnere, og senere også regjerende vinner av Scottish Junior Cup, og Junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.

Allerede i den første sesongen var Rose en av representantene og tok seg helt til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Enda bedre gikk det i 2015/16-sesongen da de gjorde fullstendig furore ved å blant annet slå ut ligaklubben Forfar Athletic på sin vei til femte runde. Aldri tidligere hadde vel en Junior-klubb tatt seg så langt, og kun Ross County fra den skotske toppdivisjonen sto i veien mellom Linlithgow Rose og en kvartfinale. Det endte med tap 2-4 etter at det hadde stått 1-1 til pause, og the Rose gikk ned med flagget til topps etter virkelig å ha satt Junior-fotballen på kartet igjen. Før denne sesongen var Linlithgow Rose en av mange klubber fra East Region som valgte å forlate Junior-pyramiden til fordel for East of Scotland League i den 'ordinære' pyramiden.

Glasset ble tømt, og jeg gikk for å betale meg inn med £6. Prestonfield ble gjerne omtalt som en av de aller beste stadioner i Junior-fotballen, og det vil ikke være noe annerledes i East of Scotland League; snarere tvert om. Anlegget domineres av den ruvende to-etasjes tribunen midt på bortre langside, og det er nok klubber flere divisjoner høyere opp som vil kunne være misunnelige på denne. I 'underetasjen' er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det såkalt hard standing, men utsikten herfra vil nok være temmelig begrenset grunnet laglederbenkene rett foran. Sitteplassene er å finne opp i 'andre etasje', der man tar seg via trapper på begge ender av tribunen, og dem byr på 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger.

På motsatt langside er det klassisk terracing med et overbygg midt på som gir tak over hodet så lenge man ikke står helt fremme på tribunen. Mer terracing er det på kortsiden der jeg hadde kommet inn i hjørnet, nærmest deres social club, men her står man under åpen himmel. Det gjør man også på bortre kortside, der det kun er en gressbanke av typen som har vært populær i skotsk Junior-fotball (men som det engelske FA tydeligvis har lagt for hat). Prestonfield er så absolutt et flott anlegg, og som sagt et som kunne tjenestegjort høyere opp i systemet, og det er heller ikke vanskelig å kose seg her. Det gjorde vi til gangs, og på en dag der jeg tilsynelatende levde på scotch pies, gikk jeg til innkjøp av to nye slike samt en Bovril. Jeg konstaterte også at det meget flott utseende programmet også forsvarte prisen hva gjaldt innhold, selv om jeg ikke var kar om å finne noen tabell.

Linlithgow Rose spiller denne sesongen i East of Scotland Conference C, som er en av tre likestilte avdelinger denne ligaen nå opererer med. Neste sesong skal det i stedet bli to divisjoner, og de som ender på øverste halvdel i sine avdelinger vil utgjøre ligaens øverste divisjon neste sesong. I tillegg er det jo noen som skal opp, men her er nåløyet trangt. Denne sesongens tre avdelingsvinnere skal nemlig spille play-off om opprykket til Lowland League (som sammen med Highland League utgjør nivå fem i Skottland). Ved første øyekast så det ut til at Broxburn Athletic hadde godt grep om tittelen i denne avdelingen, for de hadde åtte poeng ned til nettopp Linlithgow, men The Rose hadde to kamper til gode. Det hadde også Jeanfield Swifts som lå ytterligere fire poeng bak Rose, og det var nettopp de som var bortelag denne kvelden.

Det var gjestene fra Perth som startet best, og de hadde allerede vært farlig frempå da de i det sjuende minutt tok ledelsen. Connor McLaren fant en muligens offside-plassert Scott Smith, og mens Linlithgow-spillerne stoppet i den tro at det var offside, holdt linjemannen flagget nede og Smith sentret uselvisk til Rhys Davies som trillet inn 0-1 til voldsomme protester fra hjemmespillerne som fikk dommeren til å dra opp det gule kortet for litt ufin munnbruk. Et kvarter var spilt da Roddy MacLennan stormet gjennom Swifts-forsvaret og lurte ballen forbi den utrusende Swifts-keeper Mark Mitchell, og med 1-1 var vi like langt. Det var en meget underholdende kamp vi var vitne til, og i det 39. minutt stusset klubblegenden Tommy Coyne videre til MacLennan som omtrent som ved utligningen løp gjennom og sørget for at det 2-1 til pause.

Swifts brukte kun et drøyt halvminutt av annenomgangen på å få seg en fortjent utligning da Connor McLaren besørget 2-2. Paul Simpson var deretter farlig frempå for Swifts, mens Ross Barbour headet like over for vertene. Gjestene hadde så en god periode der både Jamie Reid, målscorer McLaren og Rannoch Ramsey avsluttet like utenfor eller ble stoppet av Rose-keeper Michael McKinven. Vi nærmet oss tjue minutter spilt av annenomgangen da Rose fikk straffespark. De spiller knapt en kamp uten at Tommy Coyne tegner seg på scoringslisten, og mannen som nå har satt seg 300 mål i Rose-drakta som målsetning befestet sin status som klubbens mestscorende spiller da han omsatte straffesparket i scoring og sørget for 3-2. Han kunne like etter økt ledelsen, men mot slutten var det Swifts som presset på, og helt på tampen ble vertene reddet av tverrliggeren da en suser fra Lewis Mackie smalt i aluminiumen.

Det endte imidlertid 3-2 foran det arrangørene i GroundhopUK hadde regnet seg frem til å være 618 tilskuere, og dermed hadde Rose fortsatt et håp om avdelings-tittelen mens Swifts raste ned på fjerdeplass etter å ha blitt forbigått av Camelon Juniors.Samtlige groundhoppere syntes å ha satt pris på besøket ved Prestonfield, slik også jeg hadde kost meg ved min revisit. Min groundhopper-kompis Paul Fergusson hadde samme base som meg denne helgen, så han sto for skyss tilbake til hotellet i grenseområdet mellom Falkirk og Camelon. Der ble bilen parkert, og vi gikk for å sjekke puben Union Inn. Der var det litt for støyete (med masse techno-musikk etc) til å holde en skikkelig samtale, så vi gikk over til The Canal Inn på andre siden av kanalen, der vi hadde forlystet oss også kvelden før. Der fikk vi også selskap av groundhopper Neil Woolley som hadde tatt taxi ned fra sitt hotell, og vi ble værende der til nesten stengetid. Undertegnede skal vel for øvrig være fornøyd med at da han gikk på trynet på vei tilbake til hotellet, var det i buskene på 'riktig' side og gangveien, og ikke uti kanalen...

 

Revisit:
Linlithgow Rose v Jesnfield Swifts 3-2 (2-1)
East of Scotland Conference C
Prestonfield, 30 March 2019
0-1 Rhys Davies (7)
1-1 Roddy MacLennan (16)
2-1 Roddy MacLennan (39)
2-2 Connor McLaren (46)
3-2 Tommy Coyne (pen, 65)
Att: 618
Admission: £6
Programme: £2

 

(Innlegget ble redigert 04.05.19 23:10)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
09.05.19 23:15

Siden jeg har sagt A, får jeg si B og legge ut del 2 fra min store mars- og april-tur. Blogginnleggene er denne gang som følger:

 

01.04.2019: Arsenal v Newcastle United 
02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town 
03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock 

 

Dag 4: Mandag 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United

Etter å ha startet min store mars- og april-tur med en helg i Skottland, var det nå tid for en svipptur sørover til London, og derfor hadde jeg overnattet i Newcastle på min vei sørover. Fra Travelodge-hotellet nede på Quayside slepte jeg med meg bagasjen opp trappene med navnet Long Stairs, og kom meg pustende og pesende til togstasjonen der jeg kjøpte inn frokost fra Sainsburys-sjappa samtidig som jeg benyttet anledningen til å plukke opp gårsdagens utgave av Non-League Paper. Dette tok jeg med meg på 09.58-toget som brukte omtrent to timer og 50 minutter ned til den britiske hovedstaden og endestasjonen London Kings Cross, der jeg våknet få minutter før ankomst etter å ha duppet av en times tid.

Da turen var på planleggingsstadiet var det svært få kamper satt opp denne dagen, og da Premier League-oppgjøret Arsenal v Newcastle United ble flyttet for å bli vist på TV denne mandagen, så jeg det som en god mulighet til å få huket av for besøk ved stadionet jeg fortsatt velger å kalle Ashburton Grove. Det var på det tidspunktet nemlig kun et par andre alternativer, og ingen av de ville by på en ny bane. Således så jeg det som en fin mulighet uten å måtte bruke en dag med masse kamper på menyen, og Newcastle-supporter Glenn Wallace sa seg også villig til å hjelpe til med en bortebillett slik at jeg slapp en god del billigere unna, for det ville vært uaktuelt å betale blodprisen for billett til hjemmeseksjonen til en klubb som til og med krever at man kjøper medlemskap for å i det hele tatt ha en mulighet til å kanskje kvalifisere til å få punge ut ytterligere for billett.

Etter hvert som et par andre (og langt mer fristende) kamper i non-league ble omberammet til nettopp denne dagen, angret jeg nok litt på at jeg ikke hadde hatt mer is i magen, men gjort var gjort, og jeg så det fortsatt som en grei dag å unnagjøre et slikt besøk på. Først hadde jeg imidlertid planer om å besøke et par puber som skulle være gode cider-puber, og med innsjekking først klokka 15 ved Travelodge Wembley hadde jeg tid til å ta tubens Northern Line ned til Goodge Street for å teste The Green Man. Det viste seg at den nå hadde tatt navnet The Greener Man og fremstå som en veganer-pub med hipstere som stamgjester. Ikke helt min greie, så etter et glass gikk jeg til Oxford Circus og tok tubens Central Line til Hanger Lane og buss 112 derfra til holdeplassen rett utenfor hotellet, der jeg faktisk fikk sjekket inn et drøyt kvarter før tiden.

Ingen tid for å late seg på hotellrom 727, så jeg tok meg til Stonebridge Park og tok derfra Overground-tog til Gospel Oak, via et togbytte ved Willesden Junction. Tvers over veien ligger puben The Old Oak, der jeg unnet meg en stopp før jeg trasket mot puben Southampton Arms, som var grunnen til at jeg hadde tatt turen om Gospel Oak. Det viste seg da også å være en glimrende pub, og ble en av dagens høydepunkter snarere enn fotballkampen jeg skulle på. Det var dog etter hvert på tide å begynne å tenke fotball, og jeg returnerte til Gospel Oak stasjon for å toge videre til Highbury & Islington. Både ved The White Swan og The Famous Cock var det såpass fullt at det bare var å slå fra seg planene om et pub-måltid ved førstnevnte og heller nøye seg med litt rask 'strupelesk'. Etter å ha busset den korte veien opp til The Coronet på Holloway Road, så jeg raskt at det ikke var bedre der, og satt snart heller kursen mot kamparenaen.

Det var ikke altfor langt å gå, og jeg nøyde meg nå med å kjøpe med meg smørbrød fra en Waitrose-sjappe på veien til Ashburton Grove. Området av nord-London der Arsenal hører hjemme skal faktisk ha vært nokså landlig før London-metropolen spredte seg utover på 1800-tallet, og i dag fremstår det som et pulserende område som dessuten er et av de tettest befolkede i London. Mens jeg nærmet meg stadionet og horden av fotballturister stadig ble større rundt meg, fikk jeg ny melding fra Glenn Wallace som tidligere hadde fortalt at hans tog til London var forsinket med nesten en halvtime og at vi måtte møtes utenfor stadion. Nå hadde han akkurat ankommet hovedstaden, og vi avtalte å møtes rett utenfor det relevante inngangspartiet. Jeg benyttet ventetiden til å stikke innom klubbsjappa i jakt på en pin til min samling, men de hadde det kun som en pakke med nøkkelring og noen andre effekter, så jeg droppet det, og betalte heller £3,50 for et program mens jeg ventet.

Arsenal er selvsagt kjent for alle og enhver, som en av de absolutt mest suksessfulle klubber i engelsk fotball med blant annet 13 ligatitler og 13 FA Cup-titler (sistnevnte er rekord). Klubben ble i 1886 stiftet av arbeidere ved ammunisjons- og våpenfabrikken Royal Arsenal i Woolwich i sørøst-London, og Woolwich Arsenal ble i 1893 den første sør-engelske klubb i Football League. I 1913 flyttet de til nord-London og droppet deretter Woolwich-navnet året etter. Klubben har utrolig nok vært i den øverste divisjon siden 1919, da de ble valgt til opprykk til tross for at de kun hadde blitt nr 5 på nivå to, og på bekostning av blant annet erkerival Tottenham Hotspur - og med beskyldninger om angivelig urent spill og bestikkelser.

Arsenal hadde sin første storhetstid i 1930-årene. Manager Herbert Chapman, som hadde gjort Huddersfield Town til Englands beste lag, kom sørover og la grunnlaget for 5 ligatitler og 2 FA Cup-titler i 1930-årene. Chapman døde i 1934, og da Arsenal vant FA Cupen i 1950 og ligaen i 1948 og 1953 skulle det ble de siste store titlene på nesten to tiår. De vant i 1970 Inter-Cities Fairs Cup som var en forgjenger til UEFA Cupen, og satt året etter kronen på verket da de først sikret seg ligatittelen for så å beseire Liverpool etter ekstraomganger i FA Cup-finalen. Arsenal-fans husker denne finalen for den lokale helten Charlie George sin scoring og påfølgende scoring der han lå rett ut på ryggen på Wembley-gresset med armene over hodet. De som er heldige nok til å huske fotballen i en morsommere tid husker nok også da Arsenal i 1979 igjen sikret seg FA Cupen i det som ofte kalles «The Five Minute Final» der de på dramatisk vis slo Manchester United 3-2.

Tidligere spiller George Graham ble ansatt som manager i 1986, og da han i 1985 forlot klubben etter en korrupsjonssak, hadde han hanket inn to ligatitler, to ligacuper, en FA Cup, samt den europeiske cupvinnercupen. Ligatittelen i 1989 kom på spesielt dramatisk vis, der Arsenal måtte slå tittelrival Liverpool med to mål i siste serierunde. Med 91 minutter spilt ledet Arsenal 1-0. og pokalen var på vei til Liverpool da Michael Thomas scoret og sendte Highbury til himmels ved å sørge for at Arsenal vant tittelen på målforskjell. I denne perioden var Arsenals suksess tuftet på et meget gjerrig forsvar med Tony «Mr. Arsenal» Adams som kaptein og klippe i forsvaret, og han var heller ikke den eneste Arsenal-spilleren på landslaget, som i perioder av 1990-årene hadde et forsvar der Arsenal var meget godt representert.

Det er ingen overdrivelse å si at det senere har blitt mye lenger mellom engelske innslag i Arsenal, og en ny epoke begynte med ansettelsen av Arsene Wenger i 1996. Man kan si hva man vil om franskmannen, men under hans regime vant klubben tre ligatitler og hele sju FA Cup-titler. Han takket for seg våren 2018, etter å ha fått fansen mot seg mot slutten av sin tid i managerstolen. For en som for lengst har mistet interessen for Premier League, må man jo for øvrig undres litt over hvor kravstore noen av PL-klubbenes supportere har blitt dersom krav om managerens avgang er realiteten om man går en sesong uten å vinne en av de store titlene i kamp med stadig mer pengesterke konkurrenter, men det har muligens også ligget mer bak. Uansett var det nå den for meg helt ukjente spanjolen Unai Emery som hadde tatt over og som denne kvelden skulle lede hjemmelaget mot gjestene fra nordøst.

Snart kom også Glenn slik at han kunne overrekke meg bortebilletten til £30 (+£1 gebyr, eller legalisert tyveri som noen kaller det), og vi tok oss inn på Ashburton Grove. Det var egentlig navnet på stedet der det ble bygget, men var også opprinnelig navnet på stadion-prosjektet. I disse dager skal jo dog alt tydeligvis ha et sponsornavn, men den diskusjonen tar jeg ikke nå. Stadionet har uansett vært Arsenals hjemmebane siden 2006, da de dessverre forlot Highbury (eller Arsenal Stadium) som hadde vært deres hjem siden 1913. Det gamle stadionet har for øvrig blitt til leiligheter ikke langt unna, men de har faktisk blitt bygget på en interessant måte som delvis har ivaretatt de gamle konstruksjonene. Blant annet er den flotte fasaden bevart, og den er i seg selv verdt en kikk. Om dagens anlegg er det vel ikke så mye å si annet enn at det er et funksjonelt sett flott og imponerende stadion. Til å være et nybygg var det slette ikke verst, og mye bedre enn jeg hadde fryktet, selv om jeg savnet litt karakter.

Jeg må innrømme at kveldens kamp ikke var blant de hvor jeg hadde den voldsomste interesse knyttet til det som skjedde ute på banen, men det var først og fremst artig å se kamp med Newcastle-fansen, og jeg så gjerne at de fikk med seg tre poeng hjem til nordøst. Det skulle selvsagt godt gjøres, for mens The Magpies fortsatt ikke var 100& sikre på å få spille i PL neste sesong, la Arsenal beslag på fjerdeplassen og hadde håp om å sikre seg den siste 'Champions' League-plassen som tydeligvis er alfa og omega i disse dager. Jeg tror ikke jeg skal gå altfor mye i detalj vedrørende selve kampen, men Arsenal trodde de hadde tatt ledelsen da Aaron Ramsey fikk nettsus med en volley. Det ble imidlertid annullert da en Arsenal-spiller hadde forbrutt seg i trekket før. Waliseren kunne imidlertid juble over gyldig scoring etter en snau halvtime da han sørget for 1-0. Like før pause var Alexandre Lacazette nære på, men Matt Ritchie reddet med en stupheading inne på streken.

Etter å ha konstatert at de som forventet ikke slapp ut en stakkar for å røyke i pausen, valgte jeg også å droppe å betale utsuger-prisene i matutsalget, og returnerte i stedet til mitt sete for å samtale litt med Glenn som tipset meg om en kamp i nordøst tre dager senere - da jeg etter planen skulle ha en fotballfri dag i Newcastle. Deretter kom lagene utpå igjen foran det som ble oppgitt å være 59 869 tilskuere (hmmm). Det var vel sikkert en viss spenning så lenge det kun sto 1-0, men Newcastle hadde ikke altfor mye å by på offensivt, og hadde nok en frustrerende aften der de stort sett ble løpende mellom og jage ballen som mesteparten av tiden var hos det dominerende hjemmelaget. Det var derfor heller ingen voldsom overraskelse da Lacazette avgjorde med å sette inn 2-0 i det 83. minutt.

Også denne gang var det bare så vidt hjemmefansen markerte med å forsiktig applaus samtidig som noen til og med dristet seg til å reise seg i noen sekunder (mon tro hva slik hårreisende ulydighet vil medføre av konsekvenser og reaksjoner). Kanskje er det faktum at jeg sto med Newcastle-fansen medvirkende, men gjennom hele kampen savnet jeg mangel på stemning og atmosfære fra hjemmeseksjonene som nesten minnet mer om et bibliotek. Nå er det visst ikke sjelden vare at Arsenal blir hånet for nettopp dette, men all den tid det var så mye fotballturister der som garantert ikke hadde engelsk som sitt førstespråk, fikk de det kanskje ikke engang med seg da Newcastle-fansen flere latterliggjorde dem for dette med tilrop som «sit down if you love the Spurs». Det endte uansett 2-0, og jeg hadde besøkt nok en PL-arena jeg nå ikke trenger å returnere til.

Med det hadde Arsenal faktisk tatt seg opp på tredjeplass (tilsynelatende uten at det syntes å begeistre hjemmefansen nevneverdig). Newcastle burde uansett være sikre med sju poeng ned til nedrykkssonen. Jeg takket Glenn igjen og ønsket ham god tur hjem før jeg spaserte til Caledonian Road tube-stasjon for å la Piccadilly Line frakte meg til Holborn. Der benyttet jeg anledningen til å unne meg en rast ved The Ship Tavern som viste seg å være en svært god pub. Etter en pint der gjensto bare turen tilbake til hotellet som gikk via samme rute som tidligere på dagen; nemlig tube til Hanger Lane og buss derfra. Om dette kanskje ikke var den dagen på turen der fotballen fikk undertegnedes blod til å bruse, hadde det i hvert fall som sagt bydd på en fin mulighet til å besøke en av de store PL-klubbene med en noe billigere bortebillett, og det på en dag der den øvrige menyen uansett ikke var altfor spennende.

 

English ground # 511:
Arsenal v Newcastle United 2-0 (1-0)
Premier League
Ashburton Grove, 1 April 2019
1-0 Aaron Ramsey (30)
2-0 Alexandre Lacazette (83)
At: 59 869
Admission: £31 (£30 + £1 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a

 

 

 

Dag 5: Tirsdag 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town

Jeg så frem til å returnere til non-league da jeg denne morgenen våknet i hotellsenga på Travelodge Wembley. Det var ikke noen voldsom hastverk, men med buss til Stonebridge Park og Overground-tog derfra til Euston, tok jeg meg ned til nettopp Euston for å komme meg med 11.00-toget derfra til Manchester Piccadilly. Frokost innkjøpt fra Sainsbury-sjappa ved Euston stasjon ble inntatt på toget som som vanlig brukte rett i overkant av to timer til sin endestasjon i Manchester. Det var bare å slepe med seg bagen opp mot Merchant Hotel for å se om jeg kunne få sjekket inn allerede. Jeg har overnattet der en rekke ganger, og det er ikke noe Ritz, men med £27 for overnatting var det igjen rimelig denne dagen, og jeg trengte heller ikke noe mer. Rett ved siden av ble jeg imidlertid oppmerksom på puben Crafty Pig som jeg ikke kan huske fra tidligere og som dermed kan være et nytt etablissement, og jeg slo meg heller ned med en pint Symonds og en pose pork scratchings der.

Manchester hadde blitt valgt som base fordi jeg tidlig valgte meg kampen Radcliffe v Kendal Town denne kvelden, og etter å ha sjekket inn hadde jeg egentlig planer om å sjekke ut musemsbanen Heaton Park Tramway der de kjører gamle trikker rundt i Heaton Park nord i Manchester; på vei til Radcliffe. Nå hadde jeg imidlertid funnet ut at denne attraksjonen kun holdt helgeåpent, så da utgikk det til fordel for en liten pub-runde før jeg satt kursen mot Radcliffe. Castle Hotel var første stopp, etterfulgt av Crown & Kettle og Bar Fringe, før jeg gikk til Shudehill for å kvittere ut en billett og komme meg med trikken. Den brukte rundt tjue minutter på turen opp til Radcliffe, der jeg ankom med rundt 2-3 timer til avspark.

Radcliffe er en by som ligger omtrent en mil nord-nordvest for sentrale Manchester og fire kilometer sørvest for Bury. Den hørte tidligere til Lancashire, men sorterer nå under Greater Manchester, og har i dag i underkant av 30 000 innbyggere. Tilgangen på kull i området var viktig for den industrielle revolusjon, og Radcliffe ble som så mange andre byer i denne regionen et senter for tekstilindustri med en rekke bomullsspinnerier. Papirindustrien sto også sterkt her, og de dro nytte av en beliggenhet langs Manchester Bolton & Bury Canal. Mesteparten av denne industrien forsvant på siste halvdel av 1900-tallet, og i dag fremstår Radcliffe mer som en soveby for innbyggere som jobber i Manchester.

Bridge Tavern var første stopp for undertegnede, og etter en halv pint der ble samme fremgangsmåte benyttet da Morning Star ble besøkt. Deretter gikk jeg mot kveldens kamparena Stainton Park, med et innlagt stopp ved The Royal Oak som lå praktisk til langs min rute til banen. Herfra hadde jeg, etter å ha tømt glasset med Strongbow Cloudy Apple, rundt ti minutters gange foran meg før jeg kunne spasere opp til inngangspartiet til Stainton Park og betale meg inn med £8 samtidig som jeg sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £2. Da jeg satt med ned inne i klubbhuset kunne jeg også snart konstatere at det ikke bare var et flott utseende program, men også godt hva gjaldt innhold, selv om en god del av de 36 sidene var reklame.

De som følger litt med i non-league vil kanskje kjenne Radcliffe FC under det tidligere navnet Radcliffe Borough. Klubben ble stiftet i 1949, og startet med spill i South East Lancashire League. Etter en kort periode der var de å finne i Manchester League, før de i 1963 fikk innpass i Lancashire Combination der de i 1972 vant ligacupen og endte som nr 3 i ligaen. To år senere ble de med i Cheshire County League, og som noen vil vite slo denne seg i 1982 sammen med Lancashire Combination og stiftet dagens North West Counties League. Der tok de plass i den nye ligaens andredivisjon (Divison One) som de vant på første forsøk, og våren 1985 tok de NWCL-tittelen ved å også vinne dens toppdivisjon. Noe nytt opprykk ble det ikke ved den anledningen, men det fulgte i 1987 da de fikk plass i den nye Northern Premier League sin nye Division One.

Der fulgte flere sesonger med plasseringer på nedre halvdel av tabellen, før de fikk en oppsving på midten av 1990-årene. I 1996/97-sesongen gjorde de sin beste innsats i FA Trophy og tok seg til tredje ordinære runde der de tapte knepent for Gateshead. Sesongen etter vant de NPL Division One, men oppholdet i NPL Premier ble kortvarig og det ble nedrykk etter én sesong. Etter en tredjeplass i 2003 returnerte de via playoff, der de slo North Ferriby United i semien og Chorley (på straffer) i finalen. Nå ble det fire sesonger i NPL Premier, med 9. plassen i 2005 som bestenotering (selv om NPL da befant seg ett nivå lavere enn tidligere etter stiftelsen av Conference North/South i 2004). Nedrykket kom i 2007, og etter den tid har Boro vært fast innslag på nedre halvdel av sin NPL Division One-avdeling og stort sett kjempet som nedrykk.

Den avdelingen har stort sett vært Division One North, men etter at NPL i fjor sommer gikk fra North og South til å heller dele inn sitt andrenivå i East og West, har de denne sesongen hørt hjemme i NPL Division One West. Samtidig byttet de etter forrige sesong navn ved å fjerne Borough-suffikset. De har for øvrig beholdt kallenavnet Boro. Kanskje var det navnebyttet som var medvirkende til et sportslig oppsving denne sesongen, men det har nok når sant skal sies mer å gjøre med det nye styret i klubben. Uansett var nå klubben så absolutt med i tittelkampen, der de lå kun ett poeng bak ledende Atherton Collieries. Ett og tre poeng bak Radcliffe fulgte Ramsbottom United og Runcorn Linnets, men de hadde henholdsvis to kamper og én kamp mer spilt enn de to tetlagene.

Radcliffe Borough spilte først på en spartansk bane på Bridge Street, men ble i 1968 kastet ut derfra da tomten ble øremerket til å huse nye boliger som skulle bygges. Etter et par år ved en midlertidig bane flyttet de i 1970 inn på det som i dag er deres hjemmebane Stainton Park. Denne har blitt gradvis oppgradert, og i forbindelse med opprykket til NPL i 1987 fikk man eksempelvis på plass både flomlys og den lille tribunen midt på kortsiden ut mot Pilkington Road. Sistnevnte gir tak over hodet til stående tilskuere. I motsatt ende av banen er det en større tribune som har rundt 350 seter som skal komme fra Bolton Wanderers' gamle Burnden Park. På den ene langsiden har man klubbhuset i det ene hjørnet, og på den andre banehalvdelen et overbygg som igjen byr på ståplasser. På bortre langside er det herlig terracing med enda herligere bølgebrytere som er målt i klubbens blå farger. Jeg koste meg ved Stainton Park.

Ikke bare var det deilig å være tilbake i non-league, men også i nord der man kan det med fotball-mat. Siden det var på tide med litt mat og jeg registrerte at matutsalget hadde åpnet, var jeg derfor ikke sen om å oppsøke det for å få meg en steak pie med mushy peas og brun saus. En Bovril ble det sannelig også, og mens den fikk avkjøle seg litt, fikk jeg tatt en kikk på lagoppstillingene. Kendal Town var motstander, og også klubben fra Cumbria trengte virkelig poeng all den tid de lå nest sist på tabellen med kun Skelmersdale United bak seg og med to kamper mer spilt enn Glossop North End som lå på plassen foran. Således var det spenning siden begge lag trengte poeng i hver sin ende av tabellen.

Radcliffe-manager Jon Macken burde være et kjent navn for de fleste som har fulgt med litt på engelsk fotball, og hans utvalgte var snart på offensiven. Scott Metcalfe var stadig på farten på venstrekanten og hadde tidlig en avslutning fra spiss vinkel som ble reddet til corner. Callum Grogan var nestemann til å forsøke seg med en heading som endret retning og gikk utenfor. Tunde Owolabi hadde deretter to gode muligheter. Først rundet han Kendal-keeper Matthew Jones, men klarte ikke å få ballen forbi Kendal-forsvarerne som kom seg tilbake og ryddet opp. Deretter sendte han etter rundt halvtimen i vei et skudd som smalt i stolpen. The Mintcakes måtte til slutt kapitulere da Scott Metcalfe med drøyt fem minutter til pause tok frispark fra like utenfor 16-meteren og sendte ballen rett i vinkelen. Dermed 1-0 til vertene da de to lagene gikk i garderoben for å få instrukser fra sine respektive managere.

Hjemmelaget hadde en fortjent ledelse, men et par supportere jeg snakket noen minutter med i baren under pausen var ikke trygge så lenge de kan ledet med ett mål. De håpet selvsagt også på divisjonstittel, men holdt fortsatt Atherton Colls som favoritter i tittelkampen i likhet med undertegnede. Det var også et knippe tilreisende fra Kendal, og jeg følte tross alt at deres helter hadde forsvart seg nokså godt før pause. En Kendal-representant håpet på en snuoperasjon etter hvilen, og bekreftet at sesongavslutningen nå dreide seg om å unngå nedrykk til step 5 (som da nok ville være North West Counties League). Det var bare å ta oppstilling igjen da lagene igjen kom på banen klare for annenomgangen.

Radcliffe var fortsatt i førersetet, og både Jordan Tucker og Ben Wharton skjøt like over eller utenfor. Wharton hadde scoret hattrick da Boro slo Kendal Town 4-0 i det omvendte ligaoppgjøret i begynnelsen av mars, og en drøy halvtime etter pausen fikk han hodet på et frispark fra Matty Crothers og stusset inn 2-0. Bortelaget måtte vente til det 83. minutt før de noterte seg fo sin største sjanse, og Lewis Wainwright fyrte løs fra rundt tjue meter men så sin avslutning gå like utenfor målet til en tilsynelatende paralysert Ollie Martin i Boro-målet. Dermed endte det 2-0 foran 246 tilskuere, og Boro hadde inntatt en foreløpig tabelltopp frem til Atherton Colls fikk spilt sin hengekamp.

Radcliffe-folket var naturligvis fornøyde, mens bortelaget ikke fikk med seg noen poeng på veien tilbake til det sørlige Lake District. Nå i skrivende stund og i etterpåklokskapens navn vet vi jo at Atherton Colls vant tittelen foran Radcliffe, men når dette omsider skrives over en måned etter min kamp på Stainton Park, er det få dager siden Radcliffe også sikret seg opprykk til NPL Premier via playoff (noe som for øvrig ikke var så enkelt i en sesong der flere playoff-vinnere ikke fikk opprykk fordi man grunnet omstruktureringen kun hadde plass til å hente opp de med best poengsnitt). Jeg takket uansett for meg og trasket tilbake mot Radcliffe trikkeholdeplass, der trikken kom som på bestilling og fraktet meg tilbake til sentrale Manchester etter en trivelig kveld i Radcliffe.

Jeg gikk av trikken ved stoppet i Market Street, og gikk for å unne meg en pint ved den gamle lojalist-puben Mother Macs i sidegata/smuget Back Piccadilly, men der hadde de faktisk allerede stengt for kvelden. Derfor fant jeg meg en ny pub oppe på Oldham Street, og valget falt på Gullivers der det var en god del feststemte mennesker. For min del var det nok imidlertid et tegn på at det var på tide å ta kvelden ta jeg fikk uønsket selskap av en merkelig kar med både sminke, nettingstrømper og pelskåpe(!). Glasset ble raskt tømt, og jeg kunne snart krype under dyna på Merchant Hotel og slukke lyset for å få litt søvn før jeg dagen etter nok en gang skulle nordover til Skottland.

 

English ground # 512:
Radcliffe v Kendal Town 2-0 (1-0)
Northern Premier League Division One West
Stainton Park, 2 April 2019
1-0 Scott Metcalfe (39)
2-0 Ben Wharton (78)
Att: 246
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

 

 

Dag 6: Onsdag 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock

Det var på tide å unne seg en skikkelig frokost igjen, og da jeg denne morgenen våknet i Manchester hadde jeg ikke dårligere tid enn at jeg rakk å spore opp en fristende variant. Kafeteriaen The Koffee Pot er ikke Manchesters billigste, men de tilbyr alle britiske frokost-varianter, og siden jeg må innrømme å ha en forkjærlighet for den skotske versjonen (haggis må nok ta en stor del av 'skylden' for dette) ble det en full scottish breakfast. Med en pint med appelsinjuice kom vel regningen opp £12-13, men det var i hvert fall en god start på dagen før jeg returnerte til basen, pakket snippesken, sjekket ut og trasket ned til Manchester Piccadilly i god tid til å komme meg med 10.26-toget til Edinburgh. Nesten nøyaktig tre timer brukte det opp til endestasjonen Edinburgh Waverley, og jeg fikk meg også litt mer søvn på veien.

Siden jeg hadde innsjekking fra klokka 13.30 ved Edinburgh Thistle Guest House, der jeg hadde betalt £19 for overnatting, satt jeg umiddelbart kursen dit, og det skulle vise seg at det var en god beslutning å betale £4 for en dagsbillett på West Lothian-bussene da jeg steg på buss nummer 25. Den skulle jeg nemlig få valuta for, men i første omgang lot jeg bussen frakte meg til en holdeplass ved park Leith Links, få meter fra etablissementet som skulle bli min base for natten. Jeg fikk da også raskt sjekket inn av en noe shabby fyr jeg antar var stedets eier, men hadde selvsagt ikke til hensikt å tilbringe ettermiddagen på rommet, så etter å ha ventet noen minutter på at en liten regnskur skulle bevege seg forbi var jeg ikke overraskende snart på farten igjen.

Billig overnatting i Leith var perfekt med tanke på at min kamp for kvelden skulle finne sted på Easter Road; hjemmebane for Hibernian. Havnebyen Leith har siden 1920 sortert under City of Edinburgh, og har for lengst vokst sammen med den skotske hovedstaden, men var før dette en selvstendig 'burgh' som det kalles i Skottland. Den ligger omtrent tre kilometer nordøst for Edinburgh sentrum og er en av Skottlands viktigste havner. Dette var for øvrig også her Norge fikk sin første sjømannskirke. Leith i seg selv har i overkant av 50 000 innbyggere (noen kilder oppgir opp mot 90 000, men det er vel et spørsmål om hvor man trekker grensen), og huset også en hel rekke industrier som etter hvert i stor grad forsvant. Leith ble et forslummet område som fra 1980-årene etter hvert har hatt en oppsving etter renoverings-prosjekter.

Det hadde åpenbart regnet i Edinburgh-området også tidligere denne dagen, for det lå synlige dammer her og der, og en idiot av en bilist tok seg ikke bryet med å svinge utenom en står sådan og sprutet meg ned. Kanskje var det en som ikke likte min veske med Union Jack motiv, for Leith er kjent som hjemsted for mange med irske aner, og Union Jack står nødvendigvis ikke så høyt i kurs hos alle disse. Det var bare å håpe at vedkommende fikk et velfortjent havari mens jeg benyttet anledningen til å tørke opp mens jeg inntok en middag på The Foot of the Walk. Det ble også en tur innom The Central Bar før jeg busset tilbake til sentrale Edinburgh der det fristet litt med et nytt besøk til Edinburgh Castle, men jeg fikk denne gang nøye meg med å sjekke ut et par av byens puber.

The Kenilworth ble første stoppested, og det var intet dårlig valg. Det var heller ikke hverken The Shoogly Peg eller Dirty Dick's, som var de to som deretter ble besøkt før det var på tide å la en av bussene frakte meg til en holdeplass i nærheten av Easter Road. Der var puben Four in Hand allerede godt besøkt av Hibs-supportere som ladet opp til kamp, og det samme var tilfelle ved The Office da jeg beveget meg videre dit. Nå var det på tide å tusle bort til kveldens kamparena, og jeg hadde allerede før avreise fra Norge betalt £23 for en billett som jeg hadde printet ut hjemme. Utenfor stadionet byttet jeg tre £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og etter en rask kikk innom klubbsjappa tok jeg meg inn på Famous Five Stand, der jeg hadde plass helt øverst på dens andre etasje.

Hibernian - eller Hibs som klubben ofte kalles - ble stiftet i 1875 av en gruppe fra Edinburghs irske befolkning, og de klubben navn etter den romerske navnet på Irland (Hibernia). I de tidlige dager skal de også ha hatt tilknytning til irske nasjonalister og den irske 'Home Rule'-bevegelsen som kjempet for et fritt Irland. Om religion og politikk var en vesentlig del av klubbens identitet i de fager, er det i nyere tid snarere geografiske faktorer som bestemmer tilhørighet i Edinburgh-fotballen, og det er på ingen måte like politisk betent som rivaliseringen man ser mellom de to store Old Firm-klubbene i Glasgow. Hibs ble uansett de første klubben fra Skottlands østkyst til å vinne en stor tittel da de i 1887 vant den skotske cupen med finaleseier over Dumbarton. I 1891 måtte de en periode legge ned driften da de ble hjemløse, men flyttet i 1893 inn på Easter Road, og ble samme år valgt inn i Scottish League.

Riktignok måtte de vinne dens andredivisjon to ganger før de i 1895 fikk innpass i den skotske toppdivisjonen, men etablerte seg på raskt på øvre halvdel av tabellen. På denne tiden fjernet man også kravet om at spillere måtte være medlemmer av Catholic Young Men's Society, og kanskje var det medvirkende til at de i 1902 vant sin andre cuptittel og fulgte opp med å vinne den skotske ligaen ett år senere. Etter dette gikk det tyngre, og tre tapte cupfinaler fulgte før klubben rykket ned i 1931. De brukte to år på å returnere, men det var først etter den andre verdenskrig at man hanket inn nye troféer. Dette skulle bli deres gullalder, og de vant ligaen i både 1948, 1951 og 1952. Denne perioden i klubbens historie huskes spesielt for angrepsrekka 'The Famous Five'. Gordon Smith, Bobby Johnstone, Lawrie Reilly, Eddie Turnbull og Willie Ormond scoret alle et tresifret antall mål for Hibs, og de har fått en av dagens tribuner oppkalt etter seg.

Hibs ble invitert til å delta i den første europacupen i 1955/56, og ble den første britiske representant i europacupen fordi den engelske representanten Chelsea valgte å ikke delta. Hibs tok seg helt til semifinalen der de tapte for franske Reims. I 1990 var Hibs på konkursens rand og sto en stund i fare for å bli 'spist opp' av rivalen Hearts, hvis daværende eier så for seg en sammenslåing. Heldigvis skjedde det ikke, men trofé-tørken i de store turneringene fortsatte selv om de vant tre ligacup-titler. Hibs har faktisk hele elleve tapte finaler i den gjeveste skotske cupen, og spesielt ille var det kanskje å tape finalen med 1-5 for erkerival Hearts i 2012. To år senere rykket Hibs ned, og for første gang brukte de mer enn to sesonger på å returnere. Et stort plaster på såret var cupfinaleseieren over Rangers i 2016. Dette var første gang siden stiftelsen av den skotske ligaen at to lag utenfor den skotske toppdivisjonen møttes i finalen, og Hibs ble den første vinneren fra utenfor toppdivisjonen siden East Fife sin seier i 1938. Etter 114 års ventetid hadde Hibs igjen vunnet den skotske cupen, og i 2017 rykket de også opp igjen.

Hibs brukte som jeg var inne på flere andre baner i sine tidligste år, men Easter Road har nå vært klubbens hjemmebane siden 1893. Før den fordømte Taylor-rapporten forlangte at stadioner i toppdivisjonen kun skulle ha sitteplasser, hadde Easter Road store klassiske ståtribuner på tre sider av baner, og de sørget for en kapasitet på iver 60 000. Tilskuerrekorden fra et Edinburgh-derby i 1950 lyder da også på 65 860, og vil nok aldri bli slått. Anlegget har gjennomgått en total forvandling siden midten av 1990-årene, og samtlige tribuner er nye siden den gang. Begge kortsidene (Famous Five Stand og South Stand) ble reist på denne tiden, og West Stand åpnet noen år senere, i 2001. Disse tre er nokså identiske av utseende, og der egentlig også den store East Stand som åpnet i 2010, med den forskjellen at sistnevnte består av ett stort nivå snarere enn to etasjer som de tre andre.

Undertegnede vil ikke beskrive dagens Easter Road som den mest spennende, men utsikten fra toppen av Famous Five Stand var flott mot åsene i bakgrunnen. Det nærmet seg nå for alvor tidspunktet da den skotske toppdivisjonen skulle 'splittes', og Hibernian var derfor ute etter å sikre seg sjetteplassen de la beslag på. De hadde fem poeng ned til Motherwell på plassen bak, så det virket nokså trygt. To poeng hadde de til erkerival Hearts på plassen foran, og foran der igjen - på fjerde - lå kveldens gjester fra Kilmarnock. Hibs var ubeseiret i serien siden manager Paul Heckingbottom tok over i februar, men sto overfor en tøff test mot et Kilmarnock som tross en svak periode i februar hadde hatt en imponerende sesong så langt.

Hva skal man i det hele tatt si om kampen de 16 588 tilskuerne ble vitne til? Jeg må ærlig talt si at det rett og slett var den dårligste kampen jeg har sett på så lenge jeg kan huske. Det var ikke bare to gode lag som 'annullerte' hverandre, for det florerte av feilpasninger på en svært folksom midtbane som ingen klarte å ta kontrollen over, og jeg hadde etter hvert mer større tro på å se en enhjørning fly forbi enn å få se en skikkelig målsjanse. Det lille som kom av halvsjanser sto først og fremst Kilmarnock for, men de få avslutningene som gikk på mål gikk også rett på keeper. På en kjølig kveld måtte det Bovril til for å varme en stakkar når kampen på ingen måte gjorde det. Høydepunktet for undertegnede for faktisk de gangene Kilmarnock-fansen fremførte 'Billy Boys' til mishagsytringer fra hjemmefansen. Det var nesten en befrielse da dommeren blåste av en begredelig kamp som endte 0-0. Det var uansett nok til at Hibs sikret seg en plass på øvre halvdel.

For egen del oppsøkte jeg raskt en nærliggende bussholdeplass for å sette kursen mot havneområdet i Leith, der det skulle være flere gode puber. At Teuchter's Landing så absolutt var en slik kunne jeg konstatere da dette ble neste stoppested. På motsatt side av elven Water of Leith ligger det flere skjenkesteder langs The Shore, og selv om noen av disse nå var stengt, fikk jeg meg et glass ved både Granary og Malt & Hops før jeg vendte snuta mot min base ved Edinburgh Thistle Guest House. Etter en kort busstur gikk jeg forbi puben Nauticus, og ble fristet til å ta et glass også der før jeg til slutt tok kvelden og kom meg i sen etter nok en lang dag på farten.

 

Scottish ground # 33:
Hibernian v Kilmarnock 0-0 (0-0)
Scottish Premiership
Easter Road, 3 April 2019
Att: 16 588
Admission: £23
Programme: £3
Pin badge: £3

 

(Innlegget ble redigert 09.05.19 23:19)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
10.05.19 23:58

Oops, her har jeg av en eller annen grunn klart å hoppe over kampen Peebles Rivers v Newtongrange Star som fant sted søndag 31/3. Den skulle altså innledet siste innlegg, men da kommer den i stedet her..med følgende blogginnlegg:

 

31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star 

 

Dag 3: Søndag 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star

Det var en litt groggy groundhopper som våknet fra de døde denne søndagen, og et lite kvarter senere enn planlagt kom jeg meg ned for å møte min groundhopper-kollega Paul Ferguson til frokost ved Beefeater-filialen The Rosebank som var tilknyttet Premier Inn-hotellet. Han kom ned noen minutter etter meg, men snart fikk vi kastet innpå en frokost og gikk deretter for å pakke sakene før vi møttes igjen på parkeringsplassen for å sette kursen mot den siste kampen i helgens arrangerte 'hop'. Jeg hadde opprinnelig planlagt å reise kollektivt til Peebles, og hadde dermed belaget med på tog til Edinburgh og buss derfra, men når Paul bodde på samme hotell og også skulle på kampen, tilbød han meg skyss som jeg gladelig takket ja til.

Det var rundt en times kjøretur ned til Peebles, som ligger i regionen Scottish Borders. Det er en plass med snaut 8 500 innbyggere, og det var opprinnelig en liten markedsby som skulle bli sentral i områdets tekstilindustri på 1800- og første del av 1900-tallet. I tillegg er det en populær turistdestinasjon, hovedsakelig i sommerhalvåret. Tidligere var det kurbad-turismen som lokket folk, men jeg mistenker at det i disse dager er andre ting, som den flotte naturen i området. I dag er Peebles også i stor grad en soveby for folk som arbeider i Edinburgh. Peebles ligger for øvrig der grenseelven Tweed møter elven Eddleston Water, og har også et museum som jeg hadde hørt var verdt en kikk. Det ble selvsagt ikke noe av siden det var søndag, men vi hadde da annet å slå i hjel en time eller halvannen med da vi ankom Peebles.

Vi kjørte rett til kamparenaen for å parkere bilen på parkeringsplassen der og ta en spasertur inn i sentrum. Der var det aktivitet allerede, og vi fikk betalt £1 for eksemplarer av dagens kampprogram som vi tok med oss da vi gikk mot Wetherspoons-puben The Cross Keys, der vi traff på groundhopperne Gyles og Vinny. Etter en halv pint der hadde klokka passert elleve slik at også The Central Bar var åpen like ved siden av, og dermed var det tid til et glass også der før vi returnerte til Whitestone Park der det skulle være avspark klokka 12.30. Mange av groundhopperne hadde nå også ankommet når vi betalte oss inn med £5 og kunne ta en kikk i salgsboden som klubben hadde satt opp; og der jeg endte opp med å betale £10 for en (brukt) drakt. Et kupp!

Peebles Rovers ble stiftet i 1893 (la deg ikke lure av skiltet som på vei inn fra parkeringsplassen som forteller at Peebles FC ble stiftet i 2006, for det gjelder en ungdomsklubb som også spiller her), og mange vil nok bli overrasket over å få vite at de faktisk har spilt i den skotske Football League. Da denne ligaen utvidet med en tredjedivisjon i 1923 var nemlig Peebles Rovers en av klubbene som fikk være med fra starten. Det ble imidlertid et kortvarig eventyr, med åttendeplassen våren 1925 som bestenotering. Sesongen etter var godt over halvspilt da man valgte å kansellere hele tredjedivisjon fordi en rekke av dens klubber slet såpass økonomisk at de hadde problemer med å fullføre sesongen. Den skotske ligaens nivå tre gjorde ikke sitt comeback før i 1947, men Peebles Rovers returnerte aldri.

Etter tredjedivisjonens endelikt hadde de i stedet tatt plass i East of Scotland League, som de vant seks ganger i perioden 1929-1946; inkludert fire strake ligatitler i 1930-årene (1933-1936). Klubben slet etter hvert tyngre sportslig, og i 1966 valgte de å hoppe over til Junior-pyramiden. Det var først i 1980 at de igjen var tilbake i den 'ordinære' pyramiden og East of Scotland League. Der har de som tidligere nevnt fått selskap av en rekke klubber som før denne sesongen hoppet over fra Junior-fotballens SJFA East Region, og Peebles Rovers er å finne i Conference A - en av tre likestilte avdelinger, der vinnerne skal ut i play-off om opprykk til Lowland League. Det blir ikke Peebles, for de befant seg et stykke nede på nedre halvdel av tabellen, og når ligaen skal omstruktureres til to divisjoner før neste sesong, betyr det at de nok blir å finne på dens nivå to til høsten.

Dagens gjester Newtongrange Star hadde imidlertid godt håp om å holde sin plass på øvre halvdel og således få bli med i neste sesongs toppdivisjon. Helt i toppen tronet for ordens skyld Penicuik Athletic som hadde først og fremst Hill of Beath Hawthorn som tøffeste utfordrer. Men om vi holder oss til kampen vi skulle se denne formiddagen, virket det som om de fleste var enige om at bortelaget Newtongrange Star måtte tåle et aldri så lite favorittstempel, selv om de fremmøtte lot seg sjarmere av Peebles Rovers. Deres scotch pie var for øvrig selvsagt også svært god, for jeg måtte naturligvis ta en smaksprøve også denne gang. Det ble en del tid til prat med både kjente blant groundhopperne og lokale folk fra Peebles før det var klart for kamp.

Peebles Rovers hadde frem til 1937 spilt på Victoria Park, men måtte da flytte etter at en lokal forretningsmann tok kontrollen over tomten han ville bygge på. Annen verdenskrig satt en stopp for hans planer, men Rovers hadde da allerede flyttet inn på Whitestone Park, der de fortsatt spiller på en av flere forskjellige baner som ligger rett ved hverandre her i det som minner mest om en park ved bredden av elven Tweed. Det er nokså spartanske saker sammenlignet med det vi eksempelvis hadde opplevd hos Camelon eller Linlithgow dagen før, og det provisoriske 'inngangspartiet' var et bord som hadde blitt plassert der folk kom spaserende inn fra parkeringsplassen. På tre av sidene er det intet av fasiliteter, og der står man eventuelt rett på gresset og kan lene seg opp mot gjerdet rundt banen.

Men midt på langsiden nærmest elven står imidlertid en fantastisk tribune som jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal beskrive. Bølgeblikken er grønnmalt, og i bakkant har den ikke bakkekontakt der den støttes opp av stålbjelker, men innsiden har flotte benkerader i tre. Denne artige tribunen gjorde alene besøket verdt turen, og jeg var langt fra den eneste som beundret og fotograferte den både før og etter avspark. Denne langsiden var vel dessuten også den eneste der man har lagt hard standing, og bortenfor tribunen strekker seg videre et parti med tre betongtrinn slik at man kan se kampen fra elevert posisjon også her. Det var tydelig at Whitestone Park nok ville bli noe bedre besøkt enn vanlig denne søndagen, men det var aldri noen fare for at man skulle kunne slå tilskuerrekorden på 1 750 fra 1961 og en Scottish Cup-kamp mot Scottish Borders-rival Gala Fairydean.

Det bør vel også nevnes at Peebles Rovers faktisk skulle vært vertskap på fjorårets 'hop' i denne ligaen, men da måtte kampen utsettes grunnet snø, så de var åpenbart tilfreds med at de hadde fått en ny sjanse. Ute på banen skapte de også den første sjansen da Grant Wilson headet like utenfor, men havnet bakpå 0-1 da Sean Jamieson i det 13. minutt sendte gjestene i føringen. Like etter burde Newtongrange Star doblet ledelsen da et innlegg fant Ryan Porteous på bakre stolpe, men Rovers-keeper Tom Kerr reddet både hans hodestøt og ikke minst returen fra Kyle Lander som fra to meters hold dundret ballen rett på sisteskansen. Både Porteous og Lander hadde ytterligere sjanser til å øke for Peebles ropte på straffe for hands uten å overbevise dommeren. Akkurat idet vertene begynte å skape noe igjen, slo Star til igjen fem minutter før pause da en lang ball ble stusset videre til Kyle Scott som sørget for at vi tok pause på stillingen 0-2.

Etter pause var det igjen vertene som skapte den første muligheten, men det var gjestene som fremsto som det beste laget, selv om det nå lenge var nokså sjansefattig. I det 73. minutt var det plutselig kamp igjen da en håpløs feil i Star-forsvaret endte med at de ga bort ballen til David Lindsay inne i sitt eget felt, og han straffet de ved å redusere til 1-2. Newtongrange hadde umiddelbart to gode muligheter til å gjenopprette ledelsen, men hverken Porteous, George Hunter eller Steven Thomson fikk nettkjenning. Likevel var Rovers-håpet kortvarig, for kun fem minutter etter deres redusering lå de igjen under med to mål. Thomson fant Lander, Lander fant Porteous, og Porteous fant nettmaskene da han scoret sitt andre og sitt lags tredje ved å skyte i mål i bortre hjørne. Gjestene kunne også økt ytterligere, for både Hunter og Dale O'Hara var farlig frempå, men det endte uansett med borteseier 1-3 foran 288 tilskuere.

Jeg hadde i løpet av kampen slått av en prat med min unge groundhopper.kompis Connor Lamb som hadde reist rundt på helgens 'hop' sammen med sin far, og siden de skulle noenlunde samme vei, tilbød de meg skyss til Newcastle, der jeg hadde valgt å overnatte. Det takket jeg selvsagt ja til, og etter å ha flyttet all min bagasje fra Pauls bil til Mr. Lambs bil, var vi snart på vei sørover - eller rettere sagt sørøstover - langs skotske landeveier. Jeg duppet av og ble vekket av at Connor snakket til meg da nærmet oss Newcastle Airport. Jeg trodde av en eller annen grunn at jeg skulle overnatte på byens easyHotel (der jeg hadde to overnattinger senere på turen), og gikk derfor dit da jeg ble sluppet av nede på Quayside. Jeg skjønte snart hvorfor karen bak disken ikke var kar om å finne min reservasjon, for etter å ha sjekket måtte jeg forlegen forklare forvirringen og traske til Travelodge Newcastle Quayside, der jeg hadde betalt £32 for overnatting.

Etter å ha installert meg på rom 115 var det på sin plass å rusle litt rundt i geordie-byen, og første punkt var nå å få seg en middag. Den ble inntatt på Wetherspoons-puben The Quayside, før jeg forserte de såkalte Long Stairs (og oppdaget at de mange trappetrinnene forsvarte navnet og fikk det til å brenne bra i lårene) og sjekket ut mikropuben Box Social som Shaun Smith hadde tipset meg om. En pub jeg deretter skulle sjekke ut oppe ved Bigg Market viste seg imidlertid stengt, og jeg slo meg i stedet ned med et glass på Rose & Crown før jeg avsluttet kvelden med en pint på Bridge Hotel, som er et nokså fast stoppested når jeg har base i en av mine absolutte favorittbyer. Det hadde vært en fin dag, og Peebles hadde vært et trivelig bekjentskap. Majoriteten av denne turen skulle foregå i Skottland eller nord-England, men dagen etter skulle jeg faktisk sørover på en sjelden svipptur.

 

Scottish ground # 32:
Peebles Rovers v Newtongrange Star 1-3 (0-2)
East of Scotland Conference A
Whitestone Park, 31 March 2019
0-1 Sean Jamieson (13)
0-2 Kyle Scott (41)
1-2 David Lindsay (73)
1-3 Ryan Porteous (78)
Att: 288
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

 

(Innlegget ble redigert 10.05.19 23:59)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
18.05.19 18:07

Tid for neste bolk. Blogg-innleggene er som følger:

04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)
05.04.2019: Ross County v Dundee United
06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom 

 

Dag 7: Torsdag 04.04.2019: Blyth FC v Stobswood Welfare (@ Ashington)

På denne turen skulle jeg bli godt vant med å krysse grensen mellom England og Skottland, og det skulle var det jeg skulle også denne formiddagen når jeg hadde til hensikt å forlate Edinburgh for å toge ned igjen til Newcastle. Etter å ha sjekket ut fra Edinburgh Thistle Guest House lot jeg buss 25 frakte meg inn til sentral Edinburgh, der jeg steg av rett ved Edinburgh Waverley og gikk den korte veien opp til The Standing Order. Der fikk jeg i meg litt næring i form av en full scottish breakfast før jeg skulle sette kursen sørover, og etter at siste smule med herlig haggis var satt til livs gikk jeg for å komme meg med 11.30-toget. Det brukte rundt halvannen time ned til Newcastle, der jeg ankom med en god del tid å slå i hjel før det var klart for innsjekking klokka 15.00.

Derfor benyttet jeg anledningen til å stikke innom Nicholson-puben The Victoria Comet rett over veien for Newcastle stasjon, og etter å ha tømt glasset med Mortimers Orchard krysset jeg igjen veien og slo meg ned en kort stund på The Centurion. Da det etter hvert nærmet seg tidspunktet da man kunne sjekke inn, gikk jeg ned til easyHotel Newcastle der jeg hadde betalt £17,99 for overnatting. Da jeg ankom noen få minutter på tre var det nå allerede kø nesten ut døra, og den eneste resepsjonisten brukte det som føltes som en liten evighet på å få sjekket inn karen som sto først i køen og åpenbart hadde all verdens tid med å ta beslutninger om alt han kunne legge til sin booking og deretter hadde en hel rekke spørsmål. Heldigvis gikk det raskere unna etter at han var ferdig sjekket inn, og etter en liten halvtime kunne også jeg slenge fra meg bagen på rommet.

I og med at det var en torsdag, var det selvsagt et særdeles begrenset utvalg på fotball-menyen, og det ble ytterligere begrenset av at jeg dagen etter skulle helt opp til Inverness og dermed var avhengig av å holde meg i nord. Jeg booket tidlig overnatting i Newcastle og vurderte da ytterligere en revisit til Easington Colliery som nå er den britiske klubben jeg har besøkt flest ganger med unntak av Reading. Nå ble etter hvert deres kamp flyttet til torsdagen to uker senere, og jeg vurderte flyktig å heller dra til Lancashire og gjøre en revisit hos Bacup Borough. Det fristet, men reiseveien både etter kamp og morgenen etter fristet imidlertid ikke, og jeg begynte å belage meg på en fotballfri dag i Newcastle da Scott Struthers før min avreise fra Norge tipset meg om en treningskamp i nordøst.

Det dreide seg om Consett som skulle ta imot spanske Puerto Del Carmen Lanzarote, og det var den eksotiske motstanderen som gjorde at dette ble vurdert til tross for at lite i den engelske fotballpyramiden fristet mindre enn et gjensyn med Consetts nye og nitriste hjemmebane. Da jeg noen dager tidligere hadde sett Arsenal v Newcastle United med Newcastle-supporter Glenn Wallace, hadde han imidlertid tipset meg om nok en kamp i regionen denne torsdagen. Finalen i Northern Alliance Amateur Cup skulle spilles på Ashingtons hjemmebane Woodhorn Lane. Også dette ville være en revisit, og noen vil kanskje huske at jeg besøkte Ashington og Woodhorn Lane i påsken 2014 i forbindelse med det årets 'Northern League Hop'. Også Woodhorn Lane hadde da vært nokså triste greier, men siden den gang hadde de reist en ny og skikkelig tribune som det kanskje var greit å ta en kikk på. Planen var lagt.

Etter å igjen ha forsert trappene Dog Leap Stairs unnet jeg meg et raskt glass på mitt faste stoppested Bridge Hotel før jeg trasket videre til Monument for å derfra ta metroen nordover til Regent Centre. Derfra går det en rekke busser til forskjellige destinasjoner i regionen, for dessverre har det ikke gått tog til Ashington siden tidlig i 1960-årene (selv om det er mulige planer om en gjenåpning av en slik linje). Glenn, som selv er fra Ashington, hadde tipset meg om at buss X20 var den raskeste da den kjører ekspress rett til Ashington, og det var derfor den jeg hadde blinket meg ut. Utrolig nok kjørte imidlertid X20-bussen rett forbi og ignorerte mitt (og en annen persons) signal, og irriterende nok var det da bare å vente på X22 som i stedet kjørte melkerute, men jeg kom meg da frem til slutt.

Ashington ligger snaut to og en halv mil nord for Newcastle - i grevskapet Northumberland - og er en by der kullgruvedrift har vært alfa og omega. På denne tiden ble Ashington til og med kalt 'verdens største kullgruve-landsby', selv om man i hvert fall i dag er mer by enn landsby, for denne industrien tiltrakk seg et rekke arbeidere som bosatte seg her og forvandlet Ashington fra det som frem til 1840-årene knapt var mer enn en knøttliten landsby. I dag er byen hjemsted for rundt 27 500 innbyggere, og etter at de fleste gruvene stengte i 1980- og 1990-årene ble det en voldsom arbeidsledighet, men en del av innbyggerne pendler nå til arbeid i Newcastle.

Ashington har også fostret en utrolig samling fotballspillere, og har således en solid plass i fotball-historien. Ikke minst gjelder det Newcastle-legenden Jackie Milburn som det står statue av i byen (som jeg dessverre ikke husket å ta en kikk på) i tillegg til utenfor St. James Park i Newcastle. I samme åndedrag kan nevnes brødrene Bobby og Jack Charlton, men man også ta meg Burnley-legenden Jimmy Adamson, Jackie Milburns fetter med samme navn, og en hel rekke andre spillere som har vært å finne i Football League. For de som følger non-league tett så er Ashington også fødestedet til Northern League-legenden Paul Chow som vel fortsatt står oppført med tidenes raskeste scoring (19 sekunder) på Wembley Stadium. Noen har sagt at tilbake i 'gamle dager' var det nesten slik at dersom man trengte en god fotballspiller så kunne man bare rope ned i gruvegangene i og rundt Ashington.

Statuen av Jackie Milburn skal nå ha blitt flyttet til Ashington Leisure Centre, og i etterpåklokskapens navn var det litt irriterende at jeg glemte dette all den tid jeg steg av bussen på byens nye busstasjon et steinkast unna. Det var heller ikke mange meterne til Wetherspoons-puben The Rohan Kanhai, og siden det var torsdag og Curry Club var det som vanlig selvsagt duket for en stor porsjon Beef Madras. J2O ble igjen byttet ut med cider da jeg tok meg videre til en mindre og noe mer tradisjonell pub i form av The Castle. Det ble siste stoppested før jeg spaserte videre til Woodhorn Lane der jeg betalte meg inn med £3 og fikk et kampprogram med på kjøpet. Imponerende at man i en cupturnering for klubber på step 9 (dvs nivå 13 totalt!) får til noe man selv i toppdivisjonen her hjemme ikke klarer.

Kveldens finalekamp var slik jeg forsto det nemlig i en slags ligacup for klubbene i Northern Alliance Division Two, og Woodhorn Lane var altså nøytral bane slik at Ashington ikke selv skulle i sving. Derfor skal jeg i denne omgang ikke gå altfor mye i detalj vedrørende den klubben, men det er på sin plass at de med 1883 som stiftelsesår skal være den eldste fotballklubben i Northumberland. Noen vil kanskje også vite at de har en fortid i Football League, der de i 1921 fikk innpass i den nye Third Division North. Fortsatt er de den nordligste FL-klubb gjennom tidene. Deres best ligainnsats kom med en 9. plass i 1924, men etter å ha endt på sisteplass i 1929 ble de ikke gjenvalgt, og ble erstattet av York City. Etter dette var de kort fortalt innom flere ligaer, men har siden 1970 vært fast innslag i Northern League.

Ashington hadde i 1909 flyttet inn på Station Road, som i 1914 ble omdøpt til Portland Park, og der tilbragte de også sin periode i Football League. I februar 2008 var det dessverre slutt da de flyttet ut etter en siste kamp mot Seaham Red Star, og senere det året flyttet de inn på sin nye hjemmebane Woodhorn Lane. Under mitt forrige besøk konstaterte jeg at også dette - i likhet med mange andre nybygg - var temmelig triste greier. Den gang var det kun to moderne tribuner av den prefabrikerte sorten; en ståtribune på den ene langsiden og en sittetribune på den andre. Imidlertid har nå, som jeg var inne på, sittetribunen blitt erstattet med en 'skikkelig' tribune. Også den har sitteplasser, men huser også kontorer, garderober, bar og slik ting. Den minner litt om tribunen man f.eks har ved den nye banen til ligarival Penrith, med klubbhusets bar øverst på tribunen. I dette tilfellet er det liten tvil om at den nye tribunen har vært et positivt tilskudd.

I klubbhuset ble jeg servert flasker med Woodpecker, og da jeg kikket meg rundt kunne jeg se memorabilia fra klubbens historie. Det inkluderte flere forskjellige drakter båret av Ashingtons store fotball-sønner og som nå henger på veggene i Ashingtons klubbhus. Det var fortsatt over en time til avspark da jeg hadde ankommet, og jeg hadde således flust med tid til å ta en runde rundt banen når jeg nå tømte flaska og gikk ned for å ta en fotorunde og en ny nærmere kikk på den nye tribunen. En annen grunn til å returnere til Woodhorn Lane denne kvelden var jo selvsagt for å undersøke om hesten som ble kjendis da den kom inn på anlegget og skapte furore ved mitt forrige besøk fortsatt var der. Det var den ikke, og heller var den ikke ute på jordet der den hadde kommet fra den kvelden.

Tilbake i klubbhusets bar fikk jeg etter en prat med klubbrepresentanten Graeme lest det fire siders programmet før jeg fikk selskap av Glenn Wallace som altså også møtte opp selv. Kveldens kamp skulle stå mellom Blyth FC og Stobswood Welfare, som altså begge spiller i Northern Alliance Division Two denne sesongen. Blyth FC ble for ordens skyld stiftet så sent som i 2015, og skal ikke ha noen forbindelser til Blyth Town-klubben som i noen år dominerte Northern Alliance, rykket opp i Northern League og ble 'kapret' av Blyth AFC (som deretter la ned ned driften etter forrige sesong, mens Blyth Town for øvrig er tilbake i Northern Alliance Division One). Blyth-klubben hadde takket være et antall kamper til gode på lagene rundt seg fortsatt en liten mulighet til å kunne kjempe om opprykk. Stobswood Welfare vet jeg også svært lite om, annet enn at de er holder til enda lenger nord, nær Widdrington. De lå på nedre halvdel av tabellen, men nå var det cupfinale.

Det er neppe noe poeng med en voldsomt detaljert skildring av selve kampen, men på en kald kveld i Northumberland fikk det jeg vil anslå til rundt 250 tilskuere se en førsteomgang der Blyth nok var det beste laget. De måtte imidlertid vente til det 43. minutt før Andy Welsh fikk hull på byllen og sørget for 1-0. De hadde fortsatt et ørlite overtak etter hvilen, og i det 63. minutt hadde i hvert fall jeg en følelse av at avgjørelsen falt da Reece Farrell økte til 2-0. Etter dette begynte imidlertid Stobby å ta over og presset på i jakt på scoringer. De hadde nettopp hatt et skudd i tverrliggeren da Kevin Bell med drøyt ti minutter igjen utlignet til 2-1. Med tanke på både temperaturen og returen til Newcastle hadde det ikke vært noe særlig med ekstraomganger, men Blyth FC holdt ut slik at de til slutt kunne motta medaljer og troféet fra liga-ledelsen.

Jeg unnet meg en siste flaske i baren mens jeg ventet på bussen, og etter en trivelig kveld på Woodhorn Lane gikk jeg etter tips fra et par av de tilstedeværende til en bussholdeplass et steinkast unna og kom meg etter hvert således tilbake til Regent Centre der jeg tok metroen tilbake til Monument. Bridge Hotel hadde visst stengt serveringen, så jeg stakk i stedet innom The Empress og fant vel raskt ut hvorfor de ikke åpner før klokka 21.00. Det viste seg nemlig å være mer nattklubb/diskotek enn pub, og det var nokså masete stemning. Dermed ble det som planlagt med det ene siste glasset før jeg tok kvelden og kom meg i seng. Jeg hadde tross alt en tidlig start og lang reise foran meg morgenen etter.

 

Revisit:
Blyth FC v Stobswood Welfare 2-1 (1-0)
Northern Alliance Amateur Cup, final
Woodhorn Lane (at Ashington) , 4 April 2019
1-0 Andy Welsh (43)
2-0 Reece Farrell (63)
2-1 Kevin Bell (80)
Att: Maybe around 250 (est)
Admission: £3
Programme: None

 

 

Dag 8: Fredag 05.04.2019: Ross County v Dundee United

Jeg hadde en lang reise foran meg da jeg allerede i sju-tiden denne fredagsmorgenen sjekket ut og slepte med meg pikkpakket opp til Newcastle stasjon for å forflytte meg enda lenger nordover; tilbake til Skottland og til det høye nord. 07.43-toget hadde endestasjon i Edinburgh slik at jeg tok sjansen på å lukke øynene litt på første etappe. Med kun 14 minutter til å unnagjøre et togbytte og det faktum at Edinburgh Waverley-stasjonen kan virke litt uoversiktlig, var jeg glad for at det ikke var forsinkelser, og etter en tidlig ankomst rakk jeg til og med en kjapp røykepause før jeg ble med 09.36-toget nordover til Perth. En time og et kvarter tok denne etappen, og jeg hadde tjue minutter på meg før 11.16-toget og dagens tredje og foreløpig siste etappe. Det var også den lengste, og skulle frakte meg helt opp til Inverness; hovedstaden i det skotske høylandet.

Noen vil kanskje vite at den høyestliggende operative stasjonen på det britiske jernbanenettet er Dent i Cumbria, men det høyeste punktet på det britiske jernbanenettet er imidlertid Pass of Drumochter som forseres på den såkalte Highway Main Line på strekningen mellom Perth og Inverness. På deler av den rundt to timer og ti minutter lange etappen fikk jeg derfor beskue virkelig flott landskap før det igjen gikk nedover, og rundt fem timer og tre kvarter etter at jeg hadde forlatt Newcastle kunne jeg rundt klokka halv to spasere ut av Inverness stasjon. Det bragte minnene tilbake til ferieturen jeg sammen med min mor hadde i det skotske høytandet og til Orknøyene i fjor sommer, for den gang hadde vi et par overnattinger i Inverness.

Jeg skulle på et eller annet tidspunkt med tog videre til Dingwall der jeg skulle se kamp, men det er ikke akkurat hyppige avganger på linjen nordover herfra, og om jeg ikke kom meg med 14.50-toget ville neste avgang være først klokka 17.12. Jeg skulle imidlertid overnatte på Travelodge-hotellet i Inverness, og slik jeg etter hvert kjenner den kjeden var jeg nokså tvilende til at det var særlig aktuelt å rekke å sjekke inn tidsnok til å deretter rekke det første av disse avgangene.Til slutt bestemte jeg meg for å ikke engang prøve, og jeg unnet meg i stedet en vanningspause ved puben Platform 8, for deretter å slå i hjel ytterligere litt tid med litt haggis på The Kings Highway. Min intuisjon hadde vist seg å stemme, for da jeg gikk til hotellet rundt kvart på tre, fikk jeg ganske riktig beskjed om å sette meg ned og vente til klokka slo 15.00 og innsjekkingen åpnet.

Da det først ble klart for innsjekking gikk det i hvert fall fort, og jeg kunne snart slenge fra meg bagasjen og installere meg på rom 212. Dermed ble det altså 17.12-toget, og med kampstart allerede klokka 19.05 var det i utgangspunktet helt ideelt med tanke på at jeg gjerne også skulle ha utforsket Dingwall litt før kamp, men med en solid ventetid på toget tilbake den kvelden ville jeg når sant skal sies få nok av tid til det også etter kamp. Busser går det jo også, men jeg hadde nå engang togpass jeg hadde betalt i dyre dommer for, så da skal det jo brukes. Dermed hadde jeg et par timer til rådighet for jeg igjen skulle med jernhesten, og pubene Hootananny, The Auctioneers, Old Market Inn og The Dog House ble alle besøkt før jeg returnerte til jernbanestasjonen.

Toget brukte en drøy halvtime på turen opp til Dingwall, som er en liten by som ligger rundt to og en kvart mil nordvest for Inverness. Vi er altså langt nokså langt mot nord her, i det skotske Highland-regionen. Dingwall Castle skal i sin tid ha vært den største skotske borgen nord for Stirling, men lite er igjen av den i dag. Dingwall har nå i underkant av 5 000 innbyggere, og selve stedsnavnet stammer fra skandinavisk (T(h)ingvoll?)Ellers er det ikke altfor mye jeg kan si om Dingwall, annet enn at den ligger innerst i den lille 'fjorden' Cromarty Firth, og at 'Battle of Dingwall' sto her i 1411 da klanene Mackay og Donald gjøv løs på hverandre med seier til Donald-klanen som endelig utfall. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, men siden puben The Mallard ligger ved stasjonens ene platform ble jeg selvsagt fristet innom der, og kunne konstatere at det var en aldeles utmerket pub.

Da jeg endelig kom meg videre var det virkelig ikke mange meterne opp til Ross Countys hjemmebane Victoria Park, der den ligger få minutters gange fra stasjonen. Første bud var å få kjøpt meg en billett, men før jeg kom så langt passerte jeg en klubb-representant som jeg trodde var programselger. Det viste seg at han snarere solgte lodd, og fortalte at de ikke har kampprogram her (en sjekk på nettet viste at de ikke har hatt kampprogram på en stund, og det er sannelig svakt på dette nivået av skotsk fotball). Han tipset meg dog om at jeg kunne forsyne meg fra en bunke med stensiler der man hadde lagoppstillingene samt en velkomst og kommentarer fra klubbformannen og manager-duoen Steven Ferguson og Stuart Kettlewell. Det fikk gjøre nytten, og deretter fikk jeg også kvittert ut en kampbillett pålydende £20 før jeg uten å kjøpe noe sjekket ut deres klubbsjappe. Nå var det klart for å se hva deres Staggies Bar hadde å by på.

Ross County ble stiftet i 1929, da to lokale klubber som spilte i North Caledonian League slo seg sammen og med hell søkte om medlemskap i Highland League. De måtte vente til 1967 før de vant sin første av tre titler i denne ligaen, men det ble gjentatt i både 1991 og 1992, og på den tiden hadde de gjort seg bemerket med flere gode prestasjoner i den skotske cupen. I 1994 skjedde en restrukturering der Scottish Football League la om til mindre divisjoner og utvidet med en fjerdedivisjon (daværende Division Three). Det ble plass til to nye klubber, og tre dager etter at Ross County hadde slått ut ligaklubben Forfar Athletic av cupen med imponerende 4-0, fikk de beskjeden om at de hadde blitt valgt til å ta en av de ledige plassene (den andre gikk til lokalrival Inverness Caledonian Thistle).

I 1999 vant de sin divisjon og rykket opp på nivå tre, og sesongen etter ble det et andre strake opprykk slik at The Staggies var å finne på nest øverste nivå av skotsk fotball. Etter nedrykk tilbake til tredje nivå i 2007, returnerte de umiddelbart med ny divisjonstittel, og i 2010 spilte de seg helt frem til finalen i den skotske cupen etter å ha slått ut klubber som Hibs og Celtic. Det endte imidlertid med finaletap 0-3 for Dundee United med visstnok over 17 000 Staggies-supportere på tribunen. I 2012 vant lille Ross County divisjonen og rykket opp på øverste nivå, og femteplassen i debutsesongen står fortsatt som deres bestenotering i ligasammenheng. I 2016 sikret klubben seg sitt første store trofé ved å slå Hibs 2-1 i finalen av ligacupen, men to år senere rykket de ned i Championship, der de nå kjempet om en umiddelbar retur til toppdivisjonen.

Kapasiteten på Victoria Park oppgis å være 6 541, og det betyr at man får plass til hele Dingwalls befolkning og fortsatt ville hatt plass til over tusen personer til inne på anlegget. Det er ikke hver dag jeg besøker anlegg der kapasiteten er høyere enn innbyggertallet til stedet det representerer (selv om klubbens nedslagsfelt selvsagt er langt større enn kun byen Dingwall). Inne i Staggies Bar innunder tribunen på den ene langsiden fikk jeg noe godt i glasset, men savnet fortsatt et program å bla i mens jeg nippet til cideren. En kikk på nettet bekreftet imidlertid at hjemmelaget lå godt an i opprykkskampen før kveldens storoppgjør mot opprykksrival Dundee United. To poeng skilte i Ross Countys favør, og gjestene hadde også én kamp mer spilt. Vertene kunne med andre ord ta en langt steg mot tittelen og det automatiske opprykket med seier denne kvelden.

Min billett var til kortsiden som kalles Jail End, bak målet nærmest jernbanestasjonen, og derfra kunne jeg snart skue utover Victoria Park som har vært klubbens hjemmebane siden den ble åpnet i 1929. Anlegget har gjennomgått en total forvandling siden starten av 1990-årene, og har nå dessverre kun sitteplasser. Den eldste tribunen er nå West Stand som på den ene langsiden ble åpnet i 1991. Den ble forlenget i 2000 og strekker seg nå hele banens lengde, og den har også en rekke VIP-bokser i bakkant. På motsatt langside ble East Stand åpnet i 1995, og her ble de siste ståplassene i 2012 erstattet med seter for å oppfylle stadionkravene for spill i toppdivisjonen. Samtidig ble det åpnet nye tribuner på begge kortsidene. North Stand gis til bortefansen og er større enn Jail End (South Stand) på motsatt ende av banen. Sistnevnte fikk sitt kallenavn etter fengselet som tidligere sto på utsiden der, men som nå har blitt erstattet med boliger.

Victoria Park utmerket seg slik jeg ser det hverken i den ene eller andre retning, Det er ikke altfor spennende saker, og noe anonymt, men samtidig er det ikke det verste stedet å se skotsk ligafotball. Som en av 3 550 tilskuere fikk jeg uansett se at gjestene tok en nokså tidlig ledelse da hjemmelaget i det tolvte minutt ha bort ballen på egen banehalvdel og ballen endte hos Pavol Safrenko som sendte Dundee United i ledelsen. Peter Pawlett hadde mulighet til å doble ledelsen, men klarte ikke å overliste Staggies-keeper Scott Fox etter å ha blitt spilt lekkert gjennom av Paul McMullan. Det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause, og en av hjemmelagets managere beskrev førsteomgangens som sesongens muligens verste av hans utvalgte.

Etter å testet både deres scotch pie og haggis pie registrerte jeg at mye av andreomgangens innledning besto av at lagene headet ballen frem og tilbake på midten av banen. Også da ballen kom litt mer ned på bakken igjen virket det som om vertene hadde problemer med å finne ut av et Dundee United som presset høyt, og McMullan var nære på å doble gjestenes ledelse da han traff stolpen med en skummel avslutning. Da Ross County endelig begynte å skape noe mot slutten, var det gjerne et Dundee United-bein i veien for avslutningene, og Josh Mullin hadde også et skudd like utenfor fra god posisjon. I det fjerde overtidsminutt fikk de en siste sjanse. Skuddet fra innbytter Michael Gardyne ble reddet av United-keeper Benjamin Siegrist og endte hos Ross Stewart. Jeg skal ikke gjette hvorvidt han forsøkte seg på en avslutning eller pasning, men hans berøring la uansett perfekt opp til Jamie Lindsay som utlignet til 1-1 og sørget for ville jubelscener på Jail End.

Dermed endte det 1-1, og med status quo i tabelltoppen der Ross County fortsatt hadde fem poeng og én kamp til gode på Dundee United. Når dette i ettertid skrives vet vi jo at Ross County sikret seg divisjonstittelen og opprykket tilbake til Premiership. For min del hadde jeg fortsatt rundt to timer å slå i hjel før 22.58-toget tilbake til Inverness, så jeg gikk for å sjekke ut Caledonian Bars før jeg returnerte til The Mallard. Der var det faktisk stappfullt og lystig stemning blant feststemte gjester både innendørs og på uteområdet ut mot perrongen. Ventetiden på toget gikk fort på denne glimrende puben, og det var etter hvert på tide å komme seg over på perrongen på motsatt side slik at jeg ikke ble strandet i Dingwall. Litt etter halv tolv var jeg tilbake i Inverness, og med en tidlig start å se frem til dagen etter, gikk jeg sporenstreks tilbake til hotellet og krøp under dyna på rom 212.

 

Scottish ground # 34:
Ross County v Dundee United 1-1 (0-1)
Scottish Championship
Victoria Park, 5 April 2019
0-1 Pavol Safranko (12)
1-1 Jamie Lindsay (90+4)
Att: 3 550
Admission: £20
Programme: None
Pin badge: n/a

 

 

Dag 9: Lørdag 06.04.2019: Milnthorpe Corinthians v Millom

Om jeg hadde hatt en tidlig start og lang reise foran meg på fredag morgen, kan det samme trygt sies om lørdagen da alarmen vekket meg grytidlig i Inverness. Jeg hadde vært tvilende til om jeg ville få kjøpt inn noe å spise til frokost før jeg skulle ta 06.50-toget, men sannelig hadde en liten sjappe inne på stasjonen allerede åpnet da jeg nokså trøtt i trynet tuslet dit bort for å ta plass på nevnte tog. Dagens første etappe besto av at Scotrail skulle frakte meg helt ned til Haymarket, der jeg hadde 14 minutter på meg til å bytte tog. Etter at jeg hadde satt til livs frokosten som besto av et smørbrød fikk jeg nå med meg litt mindre av det spektakulære terrenget siden jeg tok sjansen på litt mer søvn.

Etter tre timer og ti minutter ankom vi Haymarket et par minutter før ruteplanen, og jeg rakk til og med en lynrask røykepause for jeg skulle videre med neste tog. Nå var det snakk om en to timer lang etappe fra Haymarket ned til Oxenholme Lake District, der jeg ankom rundt kvart over tolv. En lang reise, men det var da også svært lite jeg gledet meg mer til på denne turen enn kampen jeg nå hadde å se frem til. Jeg skulle gjeste Milnthorpe Corinthians, og for å komme meg til Milnthorpe var jeg nå avhengig av buss. Jeg måtte til og med ha to busser, og etter litt problemer med å finne ut hvilken side av veien buss 41A skulle plukke opp fra utenfor Oxenholme stasjon, punget jeg ut en nokså ublu pris for en dagsbillett for regionen og ble med de drøyt ti minuttene inn til Kendal. Der hadde jeg 15-20 minutter å vente på buss 555, og etter nye tjue minutter kunne jeg omsider stige av i Milnthorpe drøyt seks og en halv time etter at jeg forlot Inverness.

Milnthorpe er en landsby som ligger i South Lakeland-distriktet, sør i grevskapet Cumbria. Som nevnt ligger den et lite stykke sør for Kendal, og ikke altfor langt fra grensen mot Lancashire. Ved siste folketelling hadde Milnthorpe omkring 2 200 innbyggere, og om man kanskje ikke er en like stor turistmagnet som noen av de mer kjente stedene i Lake District, virker det likevel som om turismen likevel er viktig. Milnthorpe skal også ha vært en skikkelig flaskehals trafikalt sett, før åpningen av blant annet motorveien M6 i 1970. Det virket umiddelbart som en koselig landsby, og jeg hadde lest meg til at de også skal ha tre puber, hvorav to skulle besøkes av undertegnede før det var klart for kamp.

Første stopp var Bulls Head, der en trivelig vertshusholder undret seg over hvorfor jeg kom hadde reist den lange veien til Milnthorpe slepende på all min bagasje, og han fikk ikke akkurat mindre å lure på da jeg fortalte at hensikten var å besøke den lokale fotballklubben for å se kamp på deres Strands Lane. Jeg endte opp med å måtte vise ham hele reiseruta og lita over planlagte kamper, og han lot seg åpenbart imponere. Etter en koselig prat tømte jeg den halve pinten og fikk med meg ønsker om en god reise videre mens jeg svarte med å ønske ham lykke til med etablissementet han visstnok hadde tatt over noen måneder tidligere. Det ble også tid til en rask tur innom Cross Keys på andre siden av veien, før jeg fortsatte den korte veien videre ned til Strands Lane.

Milnthorpe Corinthians ble stiftet i 1919, men det er ikke altfor mye jeg faktisk kan fortelle om klubben og hva de har bedrevet i tiden mellom dette og 1990-årene da de åpenbart tok plass i West Lancashire League. Våren 2002 vant de Division One og rykket opp i ligaens toppdivisjon, Premier Division. Der fikk de de tøft, og 14. plassen (av 16) i debutsesongen står fortsatt som deres bestenotering, før det ble sisteplass og nedrykk året etter. Ytterligere to år frem i tid fulgte ytterligere et nedrykk, og det var først i 2016 at de tok seg ut av Division Two og returnerte til Division One der de fortsatt befinner seg. Til tross for min manglende kunnskap om klubben (som det heller ikke er altfor lett å finne ytterligere informasjon om) var det imidlertid som nevnt et destinasjon jeg virkelig hadde gledet meg til å besøke.

De er ikke bare fordi klubben hører hjemme i en av de mest idylliske regionene av England, men også fordi jeg i lengre tid hadde latt meg friste ved å se på flotte bilder av anleggets herlige tribune. Det ligger i det som minner mest om en offentlig park, sammen med en cricketbane, og disse to overlapper hverandre i en slik grad at det naturligvis er grunnen til at fotballklubben startet denne sesongen med åtte strake bortekamper. Jeg husker godt det fra jeg planla min august-tur ved starten av sesongen og kikket på deres kamper, men man får jo igjen for det med masse hjemmekamper senere i sesongen. Jeg siktet meg inn på klubbhuset på bortre langside, noen meter fra den flotte tribunen, og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagasjen i et hjørne der.

En av klubbrepresentantene hadde fått med seg mine planer om å være til stede på dagens kamp, og identifiserte meg raskt. Jeg kunne ikke benekte at jeg var den langveisfarende gjesten, og således ble jeg visst en slags kuriositet da ryktene åpenbart spredde seg om min tilstedeværelse. Det var da også trivelige folk å slå av en prat med. Jeg fikk meg et glass Appleshed mens en av klubb-lederne kom til for å gi beskjed om at den var på 'huset', og mens jeg nippet til pinten fikk jeg høre interessante betraktninger fra mine samtalepartnere. Like bak tribunen og klubbhuset renner elven Bela på sin vei mot Morecambe Bay og Irskesjøen, og blant annet fikk jeg høre hvordan de ble rammet av en voldsom flom for en stund siden og hvordan flomvern nå skulle installeres for å sikre seg mot lignende episoder i fremtiden.

Jeg skal ikke spekulere i hvor gammelt anlegget ved Strands Lane er, men en kilde mener at klubben aldri har hatt andre hjemmebaner. Den nevnte tribunen er det eneste av slike fasiliteter, og stående midt på den ene langsiden byr den på benkerader i tre og har laglederbenker i mur i forkant. I et område av landet som er kjent for å få en god del nedbør kan det være greit å ha litt tak over hodet. Fra tribunen og forbi klubbhuset, er det litt hard standing, og rundt banen ellers står man rett på gresset. Jeg er ikke kar om å huske om jeg fikk svar på hvor gammel tribunen faktisk er, men jeg vil tippe at den kanskje er fra tiden før eller rett etter andre verdenskrig. Det som er sikkert er at Strands Lane er et meget koselig og idyllisk sted å se fotball.

For Milnthorpe Corinthians var dette sesongens siste kamp, og de visste allerede at de ville ende tredje sist. Det skal vel så vidt jeg skjønte med nød og neppe bety fornyet kontrakt i divisjonen. Man får uansett tro at de var interessert i å avslutte sesongen med et godt resultat når Cumbria-rival Millom nå kom på besøk for å spille om poeng i West Lancashire Division One, som for ordens skyld altså er non-league step 8 (eller nivå 12 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Millom befant seg på en sjuendeplass på tabellen og skulle også spille ytterligere to ligakamper, men hadde ingen mulighet for å innhente tetduoen Lytham Town og CMB. Noe program var det ikke, men fra dagens dommer fikk jeg i hvert fall en kikk på lagoppstillingene, og vi var klare for kamp.

Med påfyll i glasset så jeg spillerne går rett forbi meg på vei ut på banen, og etter at dommeren blåste kampen i gang ble jeg stående å småprate litt med to av klubbrepresentantene fra tidligere. Det var en nokså jevnspilt første omgang vi fikk se, men til tross for noen sjanser begge veier hadde ingen av lagene klart å få nettkjenning da jeg et stykke ut i omgangen tømte glasset og tok meg en runde for å ta noen bilder. Det var mens jeg var over på motsatt langside at gjestene tok ledelsen med drøyt fem minutter til pause, og Jordan Williams var deres målscorer. Den stillingen sto seg også til dommeren blåste for pause og jeg kunne ta en ny svipptur inn i klubbhuset for å hente meg påfyll fra baren.

Andre omgang startet også nokså jevnspilt, men mens Millom kunne doblet ledelsen, jaktet nå også hjemmelaget en utligning og skapte flere sjanser. Det så ut til å ebbe ut med borteseier da vi gikk inn i tilleggstiden og stillingen fortsatt var 0-1. Så fikk Milnthorpe Corinthians en dødball, og deres keeper Hayden Roberts som jeg hadde blitt fortalt kun hadde signert denne formiddagen ble sendt opp i feltet. Ballen ble i det fjerde tilleggsminutt slått inn i dette feltet, og i et virvar av armer og bein så jeg noen bein gå til værs i det som så ut som et forsøk på brassespark, og et øyeblikk senere lå ballen i Millom-målet mens nettopp Hayden Roberts løp av gårde i vill jubel. Hadde jeg virkelig sett keeperen score et overtidsmål på brassespark i sin debut?? Tja, nesten...han hadde visst scoret på en herlig volley i situasjonen bak brasse-forsøket.

Uansett ikke ofte man ser slik, og med det sikret dagens mann også poengdeling for Corinthians i deres sesongavslutning. Synd at ikke flere hadde kjent sin besøkelsestid og fått med seg denne dramatiske avslutningen, men jeg hadde i hvert fall talt meg frem til 88 tilskuere, som må sies å være bra for non-league step 8. På spørsmål om de hadde ambisjoner om retur til toppdivisjonen i West Lancs League, svarte en av mine samtalepartnere at man på sikt naturlig ønsket seg tilbake til Premier Division. Ytterligere klatring til North West Counties League er ikke et aktuelt eller realistisk tema. Et besøk til Milnthorpe og Strands Lane kan uansett anbefales på det varmeste, for jeg hadde en usedvanlig trivelig ettermiddag der.

Corinthians-folket pekte ut stien som på andre siden av cricket-banen ledet ut på parkeringsplassen bak puben Cross Keys, og etter hvert takket jeg for meg før jeg tok med meg bagasjen og trasket dit opp for å returnere til Kendal og deretter Oxenholme Lake District stasjon samme vei som jeg hadde kommet. Etter ytterligere to bussturer kom jeg meg tilbake dit tidsnok til å komme meg med 18.14-toget, og dette brukte en drøy halvtime ned til Preston, som jeg hadde valgt meg som base. Jeg fant umiddelbart frem til Ashwood Hotel der jeg også har overnattet ved en tidligere anledning. Jeg hadde betalt £40 for kost og losji, og ble raskt sjekket inn før jeg tok en spasertur inn i Preston sentrum.

Det var på tide med en middag, og den ble inntatt på puben The Twelve Tellers. Med det unnagjort var mikropuben Guild Ale House et neste valg som neste stoppested, og det viste seg da også å være et svært godt valg. På vei tilbake til mitt krypinn ble det etter hvert også vanningspauser på både Fishers og The Old Vic, før jeg omsider krøp til køys etter en lang dag på farten. Besøket hos Milnthorpe Corinthians hadde virkelig vært verdt den lange turen ned fra Inverness i det høye nord. Heldigvis hadde jeg ikke fullt like voldsomme reiseplaner dagen etter, selv om jeg likevel ville ha en nokså tidlig start til søndag å være.

 

English ground # 513:
Milnthorpe Corinthians v Millom 1-1 (0-1)
West Lancashire League Division One
Strands Lane, 6 April 2019
0-1 Jordan Williams (40)
1-1 Hayden Roberts (90+4)
Att: 88 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

(Innlegget ble redigert 18.05.19 18:11)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
26.05.19 00:02

Her følger neste akt, og blogginnleggene er som følger:

 

07.04.2019: Mill Hill v The Crown 
08.04.2019: Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23 
08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB (at Stafford Rangers) 

 

Dag 10: Søndag 07.04.2019: Mill Hill v The Crown

Frokost var inkludert i prisen ved Ashwood Hotel i Preston, og omtrent på slaget klokka åtte gikk jeg ned for å bli servert en full english breakfast. Det var ikke akkurat noe å hoppe i taket over, og hermetiske tomater har jeg aldri vært stor fan av. En kresen skrott savnet også black pudding, men man kanskje blir man fort bortskjemt, og frokosten gjorde da for all del nytten med å fylle opp energilagrene før jeg tok med meg pikkpakket og gikk for å ta 08.56-toget fra Preston mot Colne. Turen til endestasjonen fikk vente til jeg et par dager senere skulle til Colne, for denne søndags formiddagen ble jeg kun med så langt som til Mill Hill, som er stasjonen før Blackburn. Det tok nøyaktig 23 minutter fra Preston, og med bagasjen på slep kunne jeg sakte tusle mot banen jeg skulle se kamp på denne formiddagen.

Ved planlegginger av de siste turene har det vært nærmest fast rutine for meg å sjekke om Fryston har hjemmekamper i Wakefield & District Sunday League, men hver gang jeg øyner håp om en søndagskamp der, er de utrolig nok på bortebane eller har spillefri, og så var også tilfelle denne gang. Det er imidlertid flere interessante arenaer å se Sunday League-fotball på, og jeg registrerte raskt at Mill Hill hadde hjemmekamp. Deres førstelag spiller i East Lancashire League, men de har også et Sunday League-lag som spiller i Blackburn Sunday League, og det var de som denne formiddagen skulle i aksjon. Mill Hill er for øvrig en drabantby i Blackburns vestlige utkant, og var tidligere hjemsted for en hel rekke bomullsspinnerier.

Mill Hills hjemmebane Griffin Park ligger en kort spasertur fra togstasjonen, og med avspark klokka 10.30 hadde jeg såpass god tid at det bare var å vente litt før det ble skikkelig aktivitet ved anlegget som ligger nokså bortgjemt innerst i en blindvei i et industriområde. Det er faktisk ikke mye jeg kan fortelle om Mill Hill FC, annet enn at deres førstelag som nevnt spiller i East Lancashire League, og at de så sent som helgen før hadde sikret seg ligatittelen der. Det var naturlig nok ingen inngangspenger å betale denne søndagen, og inne på anlegget satt jeg fra meg bagasjen i et hjørne på 'plattingen' utenfor klubbhuset.

Griffin Park er altså navnet på klubbens hjemmebane, og om den på ingen måte er like storslagen som Brentford sin lekestue, så er den i hvert fall et koselig sted å se fotball. Ikke minst er det meget trivelig gjeng som holder til her, og det var snart tydelig at noen hadde fått med seg mine planer om å komme på besøk denne dagen, for jeg ble raskt ønsket velkommen og påspandert drikke fra klubbens bar over en hyggelig prat med noen av klubb-representantene som var svært interessert i å høre mer om min voldsomme rundreise. Jeg ble også overrakt en pin til min samling, og kunne samtidig forhøre meg litt om hvordan lederne så for seg veien videre.

Som nybakte ligavinnere i East Lancashire League var det naturlige spørsmålet om de hadde til hensikt å ta opprykk til det som nok ville blitt West Lancashire League. Det avslo de nokså umiddelbart, og hevdet at det i hvert fall ved denne korsveien ikke var aktuelt. Det begrunnet de først og fremst med den lange reiseveien det ville medført, med blant annet flere borteturer til Cumbria-kysten. Samtidig virket de fornøyd med tingenes tilstand i East Lancashire League, og så ingen grunn til å ikke fortsette der med sitt førstelag. Vedrørende dagens kamp så var det altså deres Sunday League-lag som skulle i aksjon, og det i en turnering med navn John Haydock Memorial Trophy. Dette er visst en lokal veldedighets-cup for klubber i Blackburn Sunday League, og dagens vinner ville avansere til kvartfinalen.

Sunday League-laget til Mill Hill spiller i denne ligaens toppdivisjon som fortsatt har det logiske navnet Division One, der de var å finne på en fjerdeplass. Dagens gjester The Crown hører derimot hjemme i Division Two, der de til og med lå helt i bunnen av tabellen. Det var imidlertid vertene som tilsynelatende hadde problemer med å stille lag. Foran klubbhuset, der noen av spillerne ladet opp til kamp med en sigarett, var det nemlig hektisk aktivitet blant hjemmefolket som ringte rundt for å få samlet nok spillere. Jeg begynte å frykte at det ikke ville bli kamp, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg, for de fikk til slutt stablet et lag på beina, selv om en av trenerne måte dra på seg keeperhanskene et par tiår etter det som nok var hans storhetstid.

Jeg kan heller ikke si noe om hvor lenge Mill Hills variant av Griffin Park har vært klubbens hjemmebane, men her finner man klubbhuset bak mål på nærmeste kortside. Utenfor klubbhuset er det en slags 'platting', og jeg ble fortalt at de i løpet av sommeren skal oppgradere dette området med blant annet en ny liten tribune. Midt på langsiden til venstre herfra har man et lite overbygg som gir tak over hodet, og her har man klart å skape en viss karakter ved å svinge malerkosten på både det nevnte overbygget og ikke minst steinmuren i bakkant. Ellers rundt anlegget står man som tilskuer rett på bakken og under åpen himmel, men her koste jeg meg uansett mens jeg ventet på at kampen skulle starte.

Mill Hill startet friskest, og Mohamed Nabeel hadde to gode muligheter, men Crown-keeperen reddet mesterlig ved begge anledninger. Han kunne derimot intet gjøre da David Woodhouse spilte gjennom navnebroren Matt Woodhouse og sistnevnte satt inn 1-0 i det vi nærmet oss halvspilt førsteomgang. Kun et par minutter senere fikk Mohamed Nabeel uttelling da han doblet ledelsen til 2-0, oppmuntret av det jeg antar var hans far som fra sidelinjen kom med stadige tilrop til ham. I denne perioden raknet det skikkelig for The Crown, og kun noen minutter senere ble vertene tildelt straffespark. Aaron Evens gjorde ingen feil, og sørget for 3-0 etter en snau halvtime. Sju minutter senere sto det 4-0 da Matt Woodhouse scoret sitt andre for dagen, og det var også stillingen da vi tok pause.

Gjestene kom litt mer med i kampen igjen etter hvilen, men klarte aldri å sette veteran-keeper Terry Lambe på skikkelig prøve. En annen reserveløsning for vertene hadde vært å sette innpå veteranen Steve Newton på midtbanen, og han utmerket seg faktisk positivt og viste at det kanskje er noe i ordtaket om at 'de gamle er eldst'. Bortelaget hadde dessuten problemer med å hanskes vertenes spydspiss Matt Woodhouse, og etter omtrent en times spill løp han rett og slett fra forsvarerne og satt inn 5-0. Litt senere satt Sam Fielding spikeren i kista med en scoring fra rundt 16-meterstreken, og det endte også 6-0 og en komfortabel seier til hjemmelaget som dermed avanserte til kvartfinalen.

Jeg hadde for øvrig talt meg frem til 12 tilskuere, og mens noen av disse forsvant rett etter kampslutt, unnet jeg meg en rask forfriskning i klubbhuset før jeg takket for meg og gikk den korte veien til puben Havelock Inn. Der ble det en rask pint før jeg gikk for å ta 13.07-toget tilbake til Preston. Mens jeg sto der og ventet på toget som kun var et par minutter unna, fikk jeg plutselig melding fra Mill Hill sin Twitter-ansvarlige som fortalte at jeg hadde glemt igjen min notatbok i deres klubbhus. Det var bare å la toget kjøre uten meg, og heller ile tilbake i håp om at de ikke hadde dratt ennå. Det hadde de overhodet ikke, for det var i stedet lystig lag på Griffin Park, og jeg ble værende en stund til før jeg kom meg med 14.07-toget; en time senere enn det jeg opprinnelig hadde planlagt.

Jeg hadde valgt meg Stoke-on-Trent som base, og hadde derfor litt mer reising foran meg - spesielt ettersom det var vedlikeholdsarbeid og buss for tog på deler av linja dit ned. 15.09-toget som vel egentlig skulle gått til London hadde derfor endestasjon i stasjonsbyen Crewe, og derfor måtte jeg foreta den siste etappen derfra til Stoke med buss. Vi ble gjetet om bord i de ventende bussene, og jeg kom meg på bussen som skulle kjøre rett til Stoke. Vel fremme i 'the potteries' ankom jeg på et tidspunkt da det tilsynelatende var litt venting på neste buss, så for første gang på turen valgte jeg å unne meg en taxi til Quality Hotel Stoke City Centre - beliggende i Hanley, som er Stoke-on-Trent sitt kommersielle sentrum.

Der hadde jeg betalt £35,95 for overnatting i en dobbeltrom, og innsjekkingen gikk både raskt og smidig. Det var nå virkelig på tide med en middag, samtidig som jeg hadde avtalt å møte en venninne, og valg av møtested og åsted for et måltid falt av praktiske grunner på Wetherspoons-puben The Reginald Mitchell. Etter å ha fått litt mat i kroppen gikk vi videre til The Woodman, som viste seg å være en perle av en pub. Jeg undret meg over hvordan jeg aldri har oppdaget den under tidligere besøk i Stoke, men ble overrasket da vi allerede i halv ni-tiden ble oppfordret til å drikke opp da de allerede gjorde seg klar for å stenge. Man får tro det var et resultat av at det var søndag kveld og relativt rolig.

Dermed gikk turen videre, men både The Auctioneers, The Market Tavern, og The Albion virket nå som en ørliten nedtur etter The Woodman. Men så oppdaget jeg nok en herlig liten pub i form av The Coahmakers Arms, der jeg raskt kom i prat med stedets landlord og et par andre gjester mens jeg mesket meg med forskjellige varianter av Lilleys Cider fra tappekranene. Eieren viste seg faktisk å være et tidligere styremedlem i Norton United, som noen vil huske la ned driften i 2015 etter å ha spilt seg opp i Northern Premier League. Det var interessant å høre hans betraktninger rundt det som skjedde med den klubben, men med en stadig mer merkbar summetone var det etter hvert på tide å spasere tilbake til hotellet og finne senga.

 

English ground # 514:
Mill Hill v The Crown 6-0 (4-0)
John Haydock Memorial Trophy
Griffin Park, 7 April 2019
1-0 Matt Woodhouse (22)
2-0 Mohamed Nabeel (25)
3-0 Aaron Evans (pen, 29)
4-0 Matt Woodhouse (36)
5-0 Matt Woodhouse (62)
6-0 Sam Fielding (68)
Att: 12 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: Free (gift from the club)

 

 

Dag 11: Mandag 08.04.2019: En Cheshire / Staffordshire dobbel

Nye uke og nye muligheter, men da jeg våknet i Stoke denne morgenen kjente jeg vel at det muligens hadde blitt litt mye real cider på The Coachmakers Arms kvelden før. Det var imidlertid ikke verre enn at jeg var tilbake i fin form etter å ha inntatt en full english breakfast på The Reginald Mitchell. Etter at siste munnfull med black pudding var slukt, var det bare å traske tilbake til Quality-hotellet for å pakke snippesken og sjekke ut. Jeg hadde ingen voldsom hastverk denne morgenen, og det var nå ingen grunn til å unne seg taxi til Stoke-on-Trent stasjon, all den tid det nå gikk nokså hyppige busser dit fra Hanley. Dermed lot jeg en av disse skysse meg dit ned i god tid til å komme seg med 11.34-toget som skulle frakte meg til Crewe.

Den opprinnelige planen denne dagen hadde faktisk vært å besøke Anfield, men da for å se Liverpool U23 mot Chelsea U23 i PL2. Det hadde selvsagt å gjøre med et i utgangspunktet magert kamputvalg som først og fremst bød på det som for meg ville vært revisits. Samtidig ville det være en ok mulighet til å besøke Anfield uten at det måtte koste skjorta og uten å måtte se en fremmedlegion av PL-divaer. Det ville nok kanskje uansett vært en delvis fremmedlegion, men da jeg dagen før sjekket for å se om Anfield fortsatt var kamparena hadde kampen forsvunnet fra listen over kommende kamper. En rask sjekk vitnet om at kampen tydeligvis allerede hadde blitt spilt, og den hadde visst blitt flyttet frem grunnet en av førstelagets kamper i «Champions» League. Dermed var det bare å legge en ny plan.

Mens jeg på søndagen forflyttet meg fra Lancashire til Staffordshire hadde jeg saumfart kampprogrammet, og jeg vurderte en stund en revisit til Dodworth Miners Welfare, inntil jeg så en mulig dobbel. U23-laget til Crewe Alaxandra skulle spille hjemmekamp med tidlig avspark allerede klokka 13.00 på Gresty Road, og på kvelden skulle Stafford Rangers være vertskap for finalen i Staffordshire FA Vase. Jeg bestemte meg til slutt å gå for dette, og dermed hadde Stoke vist seg å være en nokså praktisk sted å overnatte fra søndag til mandag likevel. Når jeg nå ankom jernbanebyen Crewe med en times tid til avspark, rakk jeg også en svipptur innom puben The British Lion før jeg gikk den korte veien til stadionet.

Crewe ligger øst i grevskapet Cheshire, og har rundt 70 000 innbyggere. Det var imidlertid ikke store stedet før jernbanens ankomst i 1837, da Crewe ble et knutepunkt der Liverpool and Manchester Railway møtte London & Birmingham Railway. Etter at både Winslow og nabobyen Nantwich (som Crewe til en viss grad har vokst sammen med) hadde takket nei til den rollen som knutepunkt, falt valget på Crewe, og siden den gang har byen vært tett knyttet til jernbaneindustrien. Så sent som i årene før andre verdenskrig eide Grad Junction Railways så godt som alt i byen som fortsatt er en av landets største og viktigste jernbaneknutepunkt. Her finner man også Crewe Works som fremstiller og overhaler lokomotiver, og tidligere var byen også kjent for sin produksjon av motorer for Rolls Royce.

Crewe Alexandra ble stiftet i 1877, og allerede i 1888 tok de seg til semifinalen av FA Cupen. Der ble det tap for den tids storhet Preston North End, men dette er fortsatt The Alex' beste innsats i den gjeveste cupen. Det var nok også en tungtveiende grunn til at klubben i 1892 fikk være med å stifte Football League sin nye andredivisjon. Etter kun fire sesonger måtte de imidlertid takke for seg etter to strake sisteplasser, og de var først tilbake i 1921 da de tok plass i den nye Third Division North. Crewe var et fast innslag i laveste divisjon, og hadde til og med to strake sisteplasser bak seg da de to regionale tredjedivisjonene i 1958 ble til en tredjedivisjon og en fjerdedivisjon - med Crewe naturlig nok plassert i sistnevnte.

The Railwaymen hadde kun hatt to ved to anledninger i 1960-årene meget flyktige visitter på tredje nivå, og var ved hele sju anledninger avhengig av gjenvalg for å beholde plassen i ligaen. Men så kom manager Dario Gradi i 1983. Manageren tok over et bunnlag som nettopp hadde sikret ligaeksistensen med en nødskrik - via nettopp gjenvalg-ordningen man i lang tid opererte med - men under hans ledelse skulle klubben skaffe seg et ry for talentutvikling. Spillere som David Platt, Rob Jones, Dean Ashton og Robbie Savage spilte sine første ligakamper i Crewe-drakta. Noe tidligere hadde for øvrig også en keeper-legende gjort sin debut i engelsk fotball mens han var på lån i Crewe, og det var her Liverpool oppdaget Bruce Grobbelaar.

Gradi ledet klubben tilbake til tredje nivå, og med seier 1-0 over Brentford i playoff-finalen i 1997 var Crewe for første gang klare for spill på nivå to. I konkurranse med langt større klubber klarte Gradi på imponerende vis å holde klubben oppe i fire sesonger, med 11. plassen i 1998 som bestenotering siden oppholdet i en langt mindre utgave av dette nivået over hundre år tidligere. Våren 2002 rykket de ned igjen på målforskjell, men returnerte på første forsøk og fikk tre nye sesonger på nest øverste nivå før man tok et foreløpig siste farvel med dette nivået i 2006. Ingen ligamanager hadde sittet ved roret lenger enn Gradi da han i 2007 trappet ned etter 24 år. Etter dette har det gått tyngre, men det var en stor dag The Alex i 2013 vant Football League Trophy etter finaleseier over Southend United. Etter dette har de igjen surret seg ned på nivå fire, der de nå befinner seg.

Denne dagen var det jo deres U23-lag jeg skulle se, og de spiller i Professional Development League, som er en av ligaene der ligaklubbenes U23-lag spiller. Først og fremst er det jo bra at de har egne slike ligaer slik at man slipper å i enda større grad ha slike lag i den ordinære pyramiden. Dette er nivået under den såkalte Premier League 2, og er inndelt i to avdelinger. I den nordlige var det Leeds United som hadde en luke på tabelltopp, mens Crewe Alexandra var en av klubbens som fortsatt hadde en sjanse til å nå playoff. Dagens motstander Coventry City var i den sørlige avdelinger, og lå der enda bedre an med tanke på playoff-plass. Det var status da jeg ankom Gresty Road, der portene sto åpne slik at det bare var å tusle innenfor.

Klubbens hjemmebane lyder nå det offisielle navnet Alexandra Stadium, men er fortsatt kjent som Gresty Road blant supporterne. Oppkalt etter gaten det ligger i, ble stadionet åpnet i 1906, men har siden midten av 1990-årene gjennomgått en omfattende oppgradering. Anlegget domineres nå totalt av den store hovedtribunen som ble bygget i 1999. Denne huser over 2/3 av anleggets totale kapasitet på drøyt 10 000 og får de tre øvrige tribunene til å se knøttsmå ut. Selv om noen etter hvert hadde klart å lure seg over på de andre tribunene, virket det som om dette var den eneste tribunen som var åpen for vanlige tilskuere denne dagen. Herfra så jeg over på langsiden The Popular Side (eller bare The Pop), mens de to kortsidene Railway End og Gresty Road End er temmelig like.

Det var god plass på den store hovedtribunen der jeg hadde god utsikt, og jeg vil anslå at det etter hvert var rundt 150 tilskuere til stede. Jeg må innrømme å ikke være noe fan av det, men reglene åpner for bruk av et lite antall spillere over 23 år, og et Crewe i jakt på playoff-plass hadde inkludert de erfarne førstelagsspillerne George Ray, Alex Nicholls og Shaun Miller i start-elleveren. De to sistnevnte har vel også passert 30, så det var lite U23-preg over akkurat de. Uansett ble vi vitne til et dørgende kjedelig førsteomgang der det var én eneste avslutning på mål. Den gikk til gjengjeld inn da nettopp Shaun Miller etter en drøy halvtime skrudde inn 1-0 fra like utenfor 16-meteren, og The Alex gikk derfor i garderoben med ledelse da kampen var halvspilt.

Jeg var en av mange som gikk over veien til en chippy for å få litt føde, og tilbake på tribunen kunne jeg innta en porsjon curry chips mens jeg konstaterte at det heldigvis var mer fart over andreomgangen. Coventry startet friskt, men vertene tok snart over og hadde en periode de de fikk - og misbrukte - en rekke store sjanser til å øke ledelsen. Det så ut som om dette måtte gå Crewe sin vei, for deres keeper William Jaaskelainen (sønn av en tidligere PL-keeper mange vil huske) hadde foreløpig hatt en rolig dag på jobben, men i kampens siste ti minutter begynte plutselig de lyseblå gjestene å presse på slik at Jaaskelainen måtte i aksjon ved et par anledninger. Ikke minst hadde Charlie Wakefield en skummel avslutning som ble slått over, før den påfølgende corneren ble headet like utenfor fra god posisjon. Deretter var det klabb og babb i Crewe-feltet, men hjemmelaget klarte å dra i land seieren.

For min del betød det at den første av dagens to kamper var historie, og det var bare å slepe med seg bagasjen opp til Crewe stasjon for å sette kursen mot Stafford og kveldskampen der. Nok en FL-stadion hadde blitt besøkt, og selv om det skjedde med U23-laget, hadde den tidlige kampstarten sørget for en fin mulighet. Nå hadde jeg nok tid før Stafford-toget til at jeg kunne unne meg en halv pint på puben Crewe Hero inne på Crewe stasjon før det var på tide å komme seg på jernhesten og farte sørover. Man kan tross alt ikke ligge på latsiden om man er groundhopper på rundreise i det britiske fotballuniverset.

 

English ground # 515:
Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23 1-0 (1-0)
Professional Development League North
Gresty Road, 8 April 2019
1-0 Shaun Miller (32)
Att: Maybe around 150 (est)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

 

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg tok med meg bagasjen og tuslet fra Gresty Road til Crewe jernbanestasjon for å komme meg til Stafford der jeg skulle se kveldskamp. Jeg hadde imidlertid tid til å først unne meg et raskt glass på stasjons-puben Crewe Hero før jernhesten fraktet meg sørover. Som tidligere nevnt hadde den opprinnelige planen denne dagen vært å besøke Anfield for å se Liverpool U23 v Chelsea U23, men da den kampen ble flyttet frem og spilt et par dager tidligere grunnet en av førstelagets kamper i «Champions» League, fant jeg i stedet en dobbel og angret ikke på det. Nå var det bare å unnagjøre den rundt tjue minutter lange togturen ned til Stafford.

Stafford er administrasjonsby for grevskapet Staffordshire, og har i overkant av 65 000 innbyggere. Byen ble anlagt rett ved det eneste stedet i området hvor det var mulig for store hærstyrker å krysse elven Trent. Den var derfor strategisk viktig, og normannerne bygget Stafford Castle i år 1070. Skoproduksjon har lange tradisjoner i Stafford, og senere var jernbaneindustrien sentral her, mens man som grevskapets administrasjonsby i dag har mange som jobber i det offentlige. For å plassere Stafford enda mer geografisk presist, ligger byen forresten snaut tre mil sør for Stoke-on-Trent, drøyt to og en halv mil nord for Wolverhampton, og snaut fire mil nordvest for Birmingham. Jeg har ved flere anledninger byttet tog her, men har aldri vært inne i selve byen. Jeg så dog raskt at det virket som en meget trivelig by allerede da jeg gikk gjennom Victoria Park vis-à-vis jernbanestasjonen.

Ikke mange straksene senere befant jeg meg utenfor Bridgewood House, der jeg hadde betalt £43 for overnatting. Jeg ble sjekket inn av eieren som viste meg frem til rommet langs en labyrint av ganger og trapper i det store bygget, og deretter gikk jeg en tur for å kikke meg litt rundt i byen. Det betød selvsagt at jeg testet noen puber, og The Bird in Hand viste seg et godt valg som første stopp i så måte. Derfra gikk turen videre til The Bear, og deretter Slater's som jeg hadde fått anbefalt av Chris Bedford - mannen bak The Football Traveller, som noen vil vite er en publikasjon som kommer ut ukentlig og lister opp stort sett alt som er av britiske fotballkamper. Han er fra Stafford, og foreslo også å møtes ved en av byens puber.

Det var på tide med litt mat i skrotten, for jeg hadde nå vært sulten siden jeg lot meg friste av menyen på The Bird in Hand. Der hadde de imidlertid nettopp avsluttet matserveringen for et par timer, og ved de to andre pubene hadde det heller ikke vært matservering for øyeblikket. Derfor tenkte jeg nå å midlertidig forlate Slaters' og innta et Wetherspoons-måltid ved The Butler's Bell vegg i vegg. Idet jeg byttet etablissement, ankom Chris med fin timing, og mens jeg satt til livs en pizza hadde vi en trivelig samtale om fotball og groundhopping inntil Chris måtte hjem for å gjøre ferdig morgendagens utgave. Selv gikk jeg mot kveldens kamparena, Marston Road, og benyttet anledningen til å stikke innom The Kings Arms på veien dit opp.

Kveldens kamp var finalen i Staffordshire FA Vase, og Stafford Rangers' hjemmebane Marston Road var valgt som nøytral finalearena når Silverdale Athletic og Leek CSOB skulle kjempe om troféet. Denne turneringen ble startet opp i 1978 og er Staffordshire FAs nest gjeveste turnering etter grevskapscupen Staffordshire Senior Cup. £6 kostet det å komme innenfor for å se finalen mellom de to klubbene som begge spiller i Staffordshire County Senior League Premier Division (som er ensbetydende med step 7 - eller nivå 11 totalt), men da var også et 16 siders program inkludert. Det var også et meget godt program som blant annet tok for seg historikken til både turneringen, begge de to finaleklubbene, og også vertskapsklubben.

Stafford Rangers var altså vertskap og skulle ikke spille selv, men det er vel likevel på sin plass med en lynrask gjennomgang av klubbens historie. Man tror at Rangers ble stiftet i 1976, og om man hopper noen tiår frem i tid var de å finne i Birmingham & District League (dagens West Midlands (Regional) League), som den gang var en mye sterkere liga enn i dag. De vant der ligatittelen i 1927 og fulgte opp med to andreplasser, men det var 1970-årene som skulle bli klubbens storhetstid. Etter å ha tatt steget opp i den nye NPL i 1969, vant de i 1972 både NPL-tittelen, Staffordshire Senior Cup, og ikke minst FA Trophy etter finaleseier 3-0 over Barnet. NPL-tittelen denne sesongen kan også ses på som klubbens beste ligaplassering, ettersom NPL på dette tidspunktet var en av tre ligaer som opererte på nivået rett under Football League. Noe opprykk dit ble det altså ikke, men de fortsatte å gjøre det bra i noen år.

Fire år senere tok de seg for eksempel til FA Cupens fjerde runde etter å ha slått ut både Stockport County, Halifax Town og Rotherham United, før de måtte gi tapt for Peterborough United foran over 31 000 tilskuere på Victoria Ground i Stoke (dit de hadde flyttet kampen). I 1976-utgaven av FA Trophy var de igjen i finalen, men tapte der 2-3 for Scarborough etter ekstraomganger. I 1979 rettet de opp dette ved å finalebeseire Kettering Town 2-0 i samme turnering, og etter dette fikk Stafford Rangers være med å stifte dagens Conference (daværende Alliance Premier League) i 1979. Etter fire år ble det nedrykk, men Rangers returnerte etter to sesonger tilbake i NPL, og fikk nye ti sesonger i Conference - med sjetteplassen i 1988 som beste plassering. Senere gikk det nedover, og så sent som i 2016 var klubben på step 4, men vant da NPL 1 South slik at de nå er å finne i NPL Premier.

Men nok om Stafford Rangers i denne omgang. Nå var det et nokså trist og hustrig vær med vind og en grå og illevarslende himmel som truet med regn, så jeg søkte ikke overraskende tilflukt i baren i vertskapets klubbhus der jeg gransket kampprogrammet nøyere over en pint. Men en snau time til avspark var det allerede en god del fremmøtte, og det var kveldens to duellanter som også hadde utkjempet en voldsom duell om ligatittelen i Staffordshire County Senior League. Silverdale Athletic var det eneste laget som hadde slått Leek CSOB to ganger i løpet av sesongen, og dette var Leek-klubbens eneste to ligatap inntil de gikk på en smell mot Foley Meir noen dager tidligere; et tap som serverte Silverdale Athletic ligatittelen.

Silverdale Athletic ble stiftet så sent som i 1980, og har i mesteparten av sin eksistens konsentrert seg om Sunday League, inntil de i 2012 tok steget opp. De har tatt Staffs County Senior League med storm og etablert seg i toppen, men det var foreløpig ikke aktuelt med noe opprykk videre til eksempelvis North West Counties League. Motstanderen Leek CSOB er muligens litt bedre kjent for noen flere, for noen vil kanskje huske at de inntil for noen få år siden spilte i nettopp NWCL, men de er nå altså tilbake i Staffs County Senior League. CSOB-fansen virket kanskje å være i undertall, men de håpet naturlig nok på seier til tross for at Silverdale hadde vunnet både ligaen og begge de begge innbyrdes liga-oppgjørene denne sesongen.

Det dro seg etter hvert mot kampstart, og jeg gikk for å ta en nøyere kikk på Marston Road som har vært hjemmebane for Stafford Rangers siden 1896. Anlegget har imidlertid blitt oppgradert etter dette; ikke minst under 'gullalderen' i 1970-årene da en tidligere hovedtribune ble erstattet av sittetribunen man har der i dag. Den står midt på den ene langsiden og byr altså på sitteplasser, mens man har seksjoner med terracing herfra og videre ned mot bortre kortside. Denne nevnte kortsiden har også terracing, og midtpartiet har også et overbygg som gir tak over hodet. Mer av det samme er det på bortre langside, der ståtribunen skal være den eldste del av anlegget. På nærmeste kortside står man under åpen himmel foran klubbhuset som dominerer denne kortsiden. Store deler av Marston Road er rett og slett både flott og klassisk.

De fremmøtte var neppe helt beredt på hva som skulle ventet oss i de første minuttene etter at dommeren hadde blåst i gang kampen, og Leek CSOB fikk i hvert fall skikkelig bakoversveis. Allerede etter to minutter sendte Jeff Jolley Silverdale i føringen med et langskudd, og to minutter senere sto det allerede 2-0 etter at Dom Thornley sendte et frispark rett i nettmaskene. Vondt ble til verre for CSOB som etter et drøyt kvarter ble redusert til ti mann da Josh Hall fikk direkte rødt kort for en takling der jeg personlig mente dommeren fint kunne nøyd seg med gult. En groundhopper ved siden av meg ga klart uttrykk for sin frustrasjon over at «dommeren nå allerede hadde ødelagt spenningen i kampen han hadde kjørt helt fra Essex for å se».

Silverdale hadde nå et solid overtak, og de burde etter hvert ha økt ledelsen betraktelig. Vi nærmet oss halvtime da en corner ble reddet på streken av et desperat CSOB-forsvar før en av motspillerne hamret ballen i tverrliggeren. Kun et drøyt minutt senere traff Silverdale igjen metallet da samme spiller først traff tverrliggeren og deretter stolpen da han fulgte opp på returen. Silverdale Athletic med tre avslutning er i metallet på et minutt eller to der altså.. Ti minutters tid før pause fikk også Silverdale en mann utvist da Reece White så direkte rødt for en sen takling, og CSOB skapte like før hvilen sin første mulighet da et innlegg var millimetere fra å treffe luggen til en av deres offensive spillere. 2-0 sto seg dog til pause.

Det hadde nå begynt å dryppe fra oven, så det ble en svipptur innom baren før det var klart for andre akt. Det skulle vise seg å bli en mye jevnere affære, for etter å ha blitt herjet med i store deler av førsteomgangen hang nå Leek CSOB langt bedre med. De slet imidlertid med å bryte ned motstanderen, og Silverdale hadde fortsatt de skumleste sjansene. Spikeren i CSOB-kista ble i det 83. minutt besørget av Dom Thorley som fra rundt 16-meterstreken plasserte ballen helt nede i hjørnet. De kunne også økt ytterligere på tampen, men 3-0 var mer enn nok til å vinne pokalen jeg ble stående å se de motta sammen med en god del andre av det jeg anslår til muligens 200+ tilskuere. Liten tvil om at det var fortjent, og de vant egentlig denne finalen i løpet av de første 4-5 minuttene.

Dette var tredje gang denne sesongen at CSOB måtte ta til takke med andreplass i en turnering, så nå kunne de vel bare håpe at det endelig skulle bli suksess når de et par uker senere skulle spille finale i Leek Cup (som de da også vant). For min del trasket jeg tilbake mot mitt krypinn, med innlagte pitstop ved både The Joiners Arms og Four Crosses. Regnet hadde etter hvert også avtatt igjen i løpet av andreomgangen, men jeg trengte ingen unnskyldning for å unne meg et par raske glass. Jeg kom meg uansett nokså raskt tilbake og fant senga etter en lang dag med to kamper på menyen.

 

English ground # 516:
Silverdale Athletic v Leek CSOB 3-0 (2-0)
Staffordshire FA Vase, final
Marston Road (at Stafford Rangers), 8 April 2019
1-0 Jeff Jolley (3)
2-0 Dom Thorley (5)
3-0 Dom Thorley (83)
Att: Maybe around 200+ (est)
Admission: £6
Programme: Included

 

(Innlegget ble redigert 26.05.19 00:06)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
26.05.19 15:34
RFriday: Stafford Rangers var altså vertskap og skulle ikke spille selv, men det er vel likevel på sin plass med en lynrask gjennomgang av klubbens historie. Man tror at Rangers ble stiftet i 1976

Dette skulle selvsagt være 1876..

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
08.06.19 11:07

Det tok sin tid, men her kommer neste bolk.

 

09.04.2019: Colne v Skelmersdale United 
10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church 
11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich 

 

Dag 12: Tirsdag 09.04.2019: Colne v Skelmersdale United

Etter en rask og enkel frokost i Stafford var det på tide å komme seg nordover igjen, og første etappe gikk med 10.35-toget som fraktet meg tilbake til Crewe. Etter et togbytte gikk neste etappe til Preston, der jeg hadde et enda raskere togbytte foran meg. Jeg kom meg med Northern Rail sin 11.57-avgang mot Colne, og i motsetning til da jeg to dager tidligere hadde benyttet East Lancashire line på vei fra Preston til Mill Hill, skulle jeg denne gang være med helt til endestasjonen Colne. Dagens tredje og siste tog-etappe tok en time og tjue minutter, slik at jeg litt etter klokka ett var vel fremme.

Colne er en markedsby som altså ligger i grevskapet Lancashire - en snau mil nordøst for Burnley, og ved den vestlige kanten av fjellkjeden Penninene. Byen har i dag snaut 18 000 innbyggere og har som så mange andre steder i regionen en lang historie med tekstilindustri. Allerede på 1400-tallet var Colne områdets viktigste senter for ull-handel, og etter den industrielle revolusjon ble den senere en såkalt mill town der tekstilindustrien var alfa og omega - spesielt etter ferdigstillelsen av Leeds and Liverpool Canal i 1816 og jernbanens ankomst i 1848. I det herrens år 1891 hadde eksempelvis Colne 30 bomullsspinnerier. Alt dette er selvsagt historie, og mange av disse er for lengst jevnet med jorden mens andre ha blitt erstattet med annen industri eller boliger.

Et lite steinkast fra stasjonen ligger Crown Hotel, der jeg hadde betalt £28,50 for kost og losji, og jeg fikk til og med sjekket inn ganske umiddelbart av det hyggelige men åpenbart travle personalet som var i ferd med lunsj-servering. En av de kjente personene som kom fra Colne var Wallace Hartley, som var kapellmester om bord på RMS Titanic og famøst nok skal ha ledet orkesteret som fortsatte å spille mens det sagnomsuste skipet sank i Nord-Atlanteren den april-dagen i 1912. Det har gjort at byens Wetherspoons-pub bærer hans navn, og det var dit jeg snart gikk for å få meg en tidlig middag. Med mat i skrotten kunne jeg bytte ut j2o med cider da jeg gikk videre til Duke of Lancaster, Market Street Tavern, og Jovial Hatters.

Det jeg hadde ventet på var at mikropuben Boyce's Barrel skulle åpne, og da klokka omsider hadde passert åpningstid gikk jeg dit. Den ligger mellom Cask 'N' Keg og Tapster's Promise, og siden også nå sistnevnte hadde åpnet, fikk jeg etter hvert testet også det etablissementet og bekreftet at det fikk tommelen opp. Deretter var det bare å ta en svipptur innom hotellet før jeg strevet meg opp bakkene mot kveldens kamparena som bærer navnet Holt House. Colne er nokså bakkete, og Colne FC har altså tilhold på toppen av en bakke like nord for sentrum. Det tok meg 15-20 minutter å gå dit opp, og etter å ha pustet ut kunne jeg betale meg inn med £8. I tillegg punget jeg ut ytterligere £2 for et program som skulle vise seg å være programmet fra den opprinnelige kampdatoen nøyaktig en måned tidligere.

Det har opp gjennom årene vært flere klubber som har benyttet Colne-navnet, og dagens utgave av Colne FC ble stiftet så sent som i 1996. Likevel kan man nesten ikke ta for seg deres historie uten å fortelle i hvert fall littegrann om den siste forgjengeren, Colne Dynamoes. Dette var en klubb selv ble stiftet først i 1963, men som i løpet av 1980-årene klatret voldsomt i pyramiden godt hjulpet av den styrtrike forretningsmannen Graham White som hadde en dobbeltrolle som både formann og manager og satset brukte enorme summer på ferden oppover i systemet. Etter flere år i toppen av Lancashire Combination var de i 1982 med å stifte North West Counties League som et resultat av sammenslåingen mellom nettopp Lancashire Combination og Cheshire County League.

NWCL hadde i sin første sesong tre divisjoner, og Colne tok plass i den nederste. Den vant de på første forsøk, men den virkelige klatringen startet med at de i 1987 ble flyttet opp ytterligere et hakk etter at en rekke NWCL-klubber hadde tatt steget opp i NPLs nye Division One. 1987/88-sesongen skulle bli en fest for klubben som ikke bare sikret seg NWCL-tittelen og ytterligere opprykk, men også vant FA Vase etter seier 1-0 over Emley i Wembley-finalen. Etter opprykket til NPL var påfølgende sesong var en parademarsj der de igjen tok tittelen og rykket opp i NPL Premier. Der var de enda mer suverene og vant våren 1990 tittelen med hele 26 poeng ned til toer Gateshead. Samtidig spilte de seg frem til semifinalene i FA Trophy, med seier over klubber fra nivået over, men måtte omsider gi tapt for Barrow.

Colne Dynamoes hadde tre strake opprykk bak seg, og regnet nå med at NPL-tittelen skulle bety et fjerde strake. Eier og manager White hadde spillere på lønningslista som visstnok tjente mer enn det som var vanlig for mange spillere i Football League, og han hadde hentet inn en rekke spillere med erfaring derfra (eksempelvis Liverpool-helten Alan Kennedy). De trakk også relativt godt med fans, for de snittet den sesongen over 1 300 tilskuere hjemme på Holt House. Imidlertid fikk de ikke godkjent sin hjemmebane for spill i Conference, og White forsøkte å få til en banedeling med Burnley (som han året før hadde for øvrig forsøkt å kjøpe) som til tross for løfter om god betaling avslo dette. Planer om et nytt stadion ble nå lansert, men på sommeren 1990 annonserte plutselig White at han i stedet hadde bestemt seg for å trekke seg ut og legge ned klubben.

Det tok fem og et halvt år før dagens Colne FC ble stiftet i januar 1996, og de startet opp i NWCL Division Two, der de var fast innslag på nedre del av tabellen inntil de plutselig vant divisjonen i 2004 og sikret opprykk til NWCLs toppdivisjon. Samme år tok de seg til semifinalene av FA Vase, men tapte der knepent for AFC Sudbury. I 2008 kastet også NWCL logikk på båten og omdøpte sin toppdivisjon fra Division One til Premier Division, og Colne etablerte seg etter hvert på øvre halvdel av tabellen. Etter en durabelig tvekamp med Runcorn Linnets kunne de våren 2016 juble over ligatittel og opprykk til NPL. Første sesong i NPL 1 North endte med play-off, der de led nederlag for Farsley Celtic. Denne sesongen heter avdelingen deres NPL 1 West, men Colne var igjen en av klubbene som jaget en plass i play-off.

Etter å ha betalt meg inn gikk jeg nokså raskt til klubbhusets bar, der jeg slo meg ned for å kikke litt i programmet over en pint. Det var først da jeg stusset over at det var en måned gammelt og dermed en smule mindre oppdatert enn ønskelig. De kunne strengt tatt solgt det for halv pris synes jeg, men det var uansett et flott program med godt innhold. Ståa var som sagt den at Colne jaktet play-off, men situasjonen var meget annerledes for kveldens gjester Skelmersdale United som lå som håpløs jumbo og stirret nedrykk til NWCL i hvitøyet. Ting forandrer seg fort i fotballen, og det virker egentlig ikke altfor lenge siden jeg så Skem spille finale i NPLs ligacup på Edgeley Park i Stockport påsken 2014, i en sesong der de som nyopprykket til NPL Premier hadde kjempet om play-off til Conference North. Siden den gang har de jo også mistet sin hjemmebane, så det har uten tvil vært en tung periode.

Holt House er anlagt på et slags park-område der det opprinnelig var flere baner som ikke var gjerdet inn. Det var først i 1975 at så skjedde samtidig med at nevnte Colne Dynamoes tok plass i Lancashire Combination. Alt om tilskuerfasiliteter ble reist mellom 1982 og 1986, da den klubben startet sin voldsomme klatring i pyramiden. Da de la ned driften var den en kort periode hjemmebane for Colne Royal British Legion (som også gikk under i 1995), og dagens klubb har spilt her helt siden de startet opp i 1996. Midt på den ene langsiden står hovedtribunen som byr på sitteplasser, mens man på motsatt langside har to små overbygg som har et par betongtrinn og gir tak over stående tilskuere. Nærmeste kortside har også både betongtrinn og et overbygg som strekker seg i hele banens bredde, mens man bak mål på motsatt ende av banen må nøye seg med såkalt hard standing under åpen himmel.

Holt House byr også på flott utsikt over åsene på motsatt side av Colne. Etter å ha benyttet en aldri så liten røykepause til å nyte denne utsikten, stakk jeg deretter innom klubbsjappa for å rote litt i bunkene av gamle programmer. Deretter rakk jeg et lite påfyll i glasset mens jeg tok tempen på stemningen blant supporterne. På min påsketur i 2015 hadde jeg sett det såkalte Pendle Derby mellom Nelson og Colne, og jeg husket fortsatt hvordan Colne-fansen den gang hadde vært en høylytt gjeng som skapte en god del stemning. Nå var de i godt mot foran kveldens kamp, og hadde åpenbart god tro på tre poeng. En av lederne til Skelmersdale United innrømmet på sin side at det nok gikk mot nedrykk etter en blytung sesong, men håpet at de kunne avslutte med stil og komme sterkere tilbake.

Jeg hadde også personlig stor tro på en hjemmeseier denne kvelden, men det var gjestenes Joel Douglas som fikk kveldens første sjanse da han avsluttet like utenfor, og de hang så absolutt godt med selv om Brad Lynch ved et par anledninger var skummelt frempå for vertskapet - ikke minst da Skem-keeper Ryan Kirkman måtte varte opp med en god redning på et av hans skudd. Første omgang bød ikke på de helt store sjansene, og det var mer jevnspilt enn jeg hadde forventet. Colne-keeper Hakan Burton var påpasselig da han rykket ut for å avskjære Liam Wood, mens Andy Hollins headet en corner ned til Simon Nangle som fikk omgangens største mulighet men så sin avslutning fra kort hold reddet av Skem-keeper Kirkman. Dermed målløst ved pause.

Brad Lynch hadde vært involvert i mye av det Colne skapte før pause, og mens jeg mesket meg med en pai og en kopp Bovril så jeg at han startet andreomgangen med å servere noen par skumle innlegg som Skem-forsvaret dog fikk ryddet unna. Det virket som om Colne presset mer på nå, men avslutningene traff ikke mål eller gjestene fikk klarert, og bakerst sto Kirkman en god kamp. Plutselig fikk også bortelaget to-tre gode muligheter på kort tid, men Colne slapp unna med skrekken. Jeg begynte så smått å mistenke en målløs kamp da et Colne-frispark inn i feltet kun ble halvveis klarert. Lee Pugh plukket opp ballen og tok seg inn i feltet der han tilsynelatende ble felt, men dommeren vinket spillet videre og ballen endte hos Oliver Wood som satt ballen i Skem-målet til 1-0 i det 78. minutt.

Nå måtte Skem enda høyere opp i banen, og det medførte at Colne nesten doblet ledelsen. Skem-keeper Kirkman reddet skuddet fra Matty Morgan med en beinparade før innbytter Brad Knox satt returen over mål, og dermed endte det 1-0 foran 172 tilskuere. Colne hadde tatt tre viktige poeng uten å imponere, eller kanskje var det Skem som hadde spilt en god kamp, for man måtte nesten ha litt medfølelse for de siden de fort kunne ha fått med seg et poeng for andre kamp på rad. NWCL blir imidlertid neste stopp, mens tittelkampen i første omgang sto mellom Atherton Collieries (som til slutt vant) og Radcliffe. I ettertid vet vi at Colne tok seg til play-off der de måtte gi tapt for Leek Town i semien.

Undertegnede takket for seg og ønsket lykke til før han gikk tilbake mot sentrum. Det gikk naturlig nok lettere i nedoverbakke, og jeg tok en tur innom hotellet der jeg for høflighets skyld også unnet meg et glass i puben der før jeg gikk for å taste ut en pub jeg hadde blitt tipset om. Jeg ble skeptisk til returen da veien til The Admiral Lord Rodney gikk ned en lang og voldsomt bratt nedoverbakke, men jeg fant snart ut at et besøk der uansett var verdt litt slit. Da det var på tide å ta kvelden fant jeg også ut at det gikk en annen vei opp til mitt hotell som ikke på noen måte var like bratt. Dermed kunne jeg krype under dyna uten å være i åndenød. Colne hadde vært et absolutt trivelig bekjentskap, og da mener jeg både byen og klubben.

 

English ground # 517:
Colne v Skelmersdale United 1-0 (0-0)
Northern Premier League Division One West
Holt House, 9 April 2019
1-0 Oliver Wood (78)
Att: 172
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

 

 

Dag 13: Onsdag 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church

Frokost var inkludert i prisen ved Crown Hotel i Colne, og selv om blodpølsa glimret med sitt fravær gjorde de delvis opp med å inkludere fried bread. Dermed kunne jeg mett og fornøyd sjekke ut og gå de få meterne til Colne stasjon for å komme meg med 11.11-toget. Destinasjonen var Dewsbury, som jeg hadde valgt meg som base med tanke på kamp hos Littletown. Det er vel nå ingen klubber jeg uten hell har forsøkt å besøke så mange ganger som nettopp Littletown. Deres hjemmebane Beck Lane har lenge figurert svært høyt på min ønskeliste, men denne gang hadde jeg hatt tro på at det som vel var femte forsøk skulle bære frukter. Utrolig nok skulle det igjen dukke opp skjær i sjøen da deres kamp mot Ovenden West Riding ble flyttet grunnet Littletowns deltakelse i en lokal cup.

Det er nesten så jeg begynner å tro at det ikke er meningen at jeg skal komme meg til Beck Lane, for nå begynner det nesten å bli komisk. Uansett måtte jeg ta en ny kikk på kamputvalget for å legge nye planer. Før det ble omberammet en rekke kamper i non-league hadde jeg tidlig på turens planleggings-stadie vurdert kamp hos Bolton Wanderers, men nå hadde det kommet en rekke mer interessante kamper på menyen, og da jeg omsider valgte meg Eccleshill United v Penistone Church kunne jeg også beholde overnattingen jeg hadde booket i Dewsbury. Derfor byttet jeg nå tog i Accrington, og etter ytterligere togbytte i Todmorden ankom jeg Dewsbury rundt kvart på to. Jeg hadde betalt £30 for kost og losji ved puben Wellington Tavern, der jeg også overnattet tidligere denne sesongen.

Også den gang hadde jeg faktisk til hensikt å se Littletown, men ble igjen offer for en omberamming og så i stedet Little Hopton. Uansett ble jeg raskt sjekket inn, og tok deretter etter glass i puben for høflighets skyld før jeg strøk på dør. Jeg må innrømme at Dewsbury ikke akkurat er den triveligste byen i landet, men stasjons-puben The West Riding er til gjengjeld en god og svært koselig pub, og der slo jeg meg nå ned en liten stund før jeg fartet videre. Endringene i kampprogrammet hadde ført til en noe mer knotete reisevei siden jeg nå måtte via Leeds for å ta meg til den nordlige utkanten av Bradford. Ved ankomst Leeds måtte jeg bare innom Scarborough Hotel for å unne meg en pint Mortimers Orchard og en pose pork scratchings, og sannelig ble det ikke også en svipptur innom The Beer House, som nå er det nye navnet på det som tidligere var The White Rose inne på Leeds stasjon.

Omsider kom jeg meg med toget som jeg ble med så langt som til Shipley. Der hoppet jeg av og tok turen innom puben The Fox før jeg lot buss 633 frakte meg det siste strekket til Wrose-området. Dette er hovedsakelig et boligområde som ligger rundt fire kilometer nord for Bradford sentrum. Jeg hadde tømt glasset raskt og forlatt The Fox for å ta en tidligere buss og støtte klubben litt ved å lade opp med en pint eller to i deres klubbhus, men det skulle vise seg at dette var temmelig bortkastet. Da jeg ankom med rett i overkant av en time til avspark, var klubbhuset fortsatt ikke åpent, for begge inngangene hadde metallsperringer dratt ned foran dørene. Det skulle være starten på over tre kvarters venting i kulda.

Eccleshill United opererer med 1948 som stiftelsesår, men skal også ha konkurrert før andre verdenskrig. Da freden kom og klubben åpenbart ble re-stiftet tok de plass i Bradford Amateur League. Senere tok de steget opp i West Riding County Amateur League, som de vant i 1977. Da Northern Counties East League ble stiftet i 1982 var klubben en av søkerne, men de fikk avslag og måtte vente ytterligere tre år før de fikk innpass. NCEL hadde i 1985/86-sesongen hele fire divisjoner, og Eccleshill tok plass i Division Three som var den nederste av disse, men da denne fjerde divisjonen ble fjernet etter kun én sesong, ble The Eagles flyttet opp. Påfølgende sesong sikret de seg opprykk til Division One med en andreplass. I 1991 var av en eller annen grunn en femteplass nok til å bli hentet opp i toppdivisjonen.

Etter nedrykk i 1994 brukte klubben tre sesonger på å returnere til NCELs toppdivisjon ved å vinne Division One, og to åttendeplasser er deres beste plassering i denne ligaen. I 2009 rykket de ned igjen, men våren 2018 returnerte de via play-off etter å ha slått Shirebrook Town i semien og Grimsby Borough i finalen. Eccleshill United har for øvrig aldri tatt seg forbi andre kvalifiseringsrunde av FA Cupen, men i FA Vase avanserte de til femte ordinære runde i 1999/00-sesongen. I sin første sesong tilbake i NCELs toppdivisjon lå de nå rett over midten av tabellen, og gikk dermed mot en av sine beste plasseringer. Jeg betalte inngangspengene på £5, og karen der svarte at han trodde klubbhusets bar allerede var åpen, men at de i hvert fall ganske sikkert ville åpne klokka 19.00.

Samtidig ble jeg fortalt at kveldens kampprogram ikke hadde ankommet ennå. Det var bare å vente i kulda, og det ble ikke noe varmere mens minuttene tikket av gårde og klokka passerte 19.15. Tre forskjellige personer fortalte meg nå etter en intern diskusjon at klubbhuset nok snart ville åpne, og at programmene fortsatt ikke hadde dukket opp. Klokka nærmet seg halv åtte, og først med et kvarters tid ble metallsperringene foran en av dørene heist opp slik at jeg hutrende kunne stige inn og få litt varme i kroppen og en lynrask halv pint (en person hevdet i etterkant på sosiale medier at baren hadde vært åpen helt siden før klokka 19, men da må de ha sittet bak låste dører, samtidig som det var helt folketomme lokaler da jeg steg innenfor). Den som bare hadde blitt igjen på The Fox og heller ventet på neste buss...

Det er sjelden jeg får så negativt inntrykk av en klubb i non-league, og kanskje har de hatt en dårlig dag der diverse ting har gått galt for de, men det virket rett og slett som om alt var svært dårlig organisert og at ingen visste hva som skjedde eller hvem som hadde ansvar for hva. Et nytt eksempel på dette fikk jeg nå jeg gikk inn igjen få minutter før kampstart og av fikk høre flere forskjellige klubbrepresentanter fortelle at de fortsatt ikke visste hvor kveldens kampprogrammer befant seg eller om de i det hele tatt ville dukke opp. Jeg skjønte at jeg like gjerne kunne droppe ytterligere spørsmål, for da kampen startet visste de åpenbart ikke mer enn det undertegnede selv gjorde.

Om slikt surr er representativt for hva som er normalen ved Plumpton Park, skjønner jeg godt hvorfor klubben har problemer med å tiltrekke seg publikum og ser ut til å slite med lave tilskuertall (selv om de denne sesongen skal ha økt med over 20%). Denne kvelden var det kun 73 tilskuere ved Plumpton Park, der Eccleshill United flyttet inn i 1963 etter å ha tidligere ha benyttet to andre baner. Her skal det tidligere ha vært et steinbrudd, og klubbhuset på utsiden ble reist i 1974 mens tilskuerfasilitetene ble oppgradert eller kom på plass tidlig i 1980-årene da de søkte innpass i NCEL. Man kommer inn på den ene kortsiden, der det er et overbygg som gir tak over hodet til de som står bak mål her. Midt på høyre langside sett herfra har man hovedtribunen med 225 seter som alene altså kunne huset over tre ganger det totale tilskuertallet denne kvelden. Ellers er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder på Plumpton Park.

De fremmøtte fikk i det minste se en forrykende kamp, der opprykksjagende Peniston Church tok ledelsen da Jordan Coduri i det niende minutt scoret gjestenes ligamål nummer 100 for sesongen. De var nok fortsatt litt for fornøyde med seg selv da de kun et par minutter senere leverte sløvt forsvarsspill og lot Christopher Lever utligne til 1-1 på det som egentlig var vertenes første skikkelige angrep. Kieran Ryan skulle bli kampens store spiller, og det var han som med ti minutters tid til pause gjenopprettet gjestenes ledelse. I omgangens siste ordinære minutt økte Sam Scrivens denne ledelsen, slik at det sto 1-3 halvveis. Det var vel egentlig greit nok, men det var etter hvilen at det skulle ta fullstendig av.

Det var Kieran Ryan som igjen var på ferde da gjestene økte til 1-4 nokså tidlig i andre omgang, og dermed kunne de svarte- og hvit-stripede senke skuldrene noe. Eller kunne de egentlig det? Adam Shaw reduserte for hjemmelaget etter snaut halvspilt omgang, og da samme mann satt inn 3-4 i det 79. minutt var det virkelig kamp igjen. Det gikk imidlertid ikke lang tid før gjestene satt inn nådestøtet, for kun tre minutter senere fullførte Kieran Ryan sitt hattrick, og Eccleshill hadde knapt tatt avspark før ballen igjen lå i deres mål med Sam Scrivens som tomålsscorer. På overtid fikk Conor Glavin æren av å sette den siste spikeren i kista og fastsette sluttresultatet til 3-7. Det hjalp lite i tittelkampen, for også ledende Worksop Town vant denne kvelden, og sistnevnte kunne tre dager senere feire tittel og opprykk til NPL. Vi hadde i hvert fall sett en skikkelig målfest, og med det gikk jeg for å returnere til Dewsbury på tilsvarende måte som jeg hadde kommet.

Det hadde vært en underholdende kamp, men besøket for øvrig frister ikke til noen retur til Plumpton Park der man tilsynelatende kunne ha trengt en 'organisator'. Jeg er åpenbart heller ikke den eneste som har noe å utsette, for mine groundhopper-venner i nordøst - Katie og Lee - var raskt ute med å fortelle at det var nettopp her de fikk det Katie beskrev som den mest uvennlige og uhøflige 'velkomsten' de har opplevd i den engelske fotball-pyramiden. Det kan jeg ikke kommentere på da jeg i hvert fall ikke hadde opplevd uhøflighet...kun det som fremsto som en dose udugelighet. I den forbindelse fikk jeg da også tilsvar fra en kar som ba om adressen min og lovet å sende meg et eksemplar av kampprogrammet (som tydeligvis hadde dukket opp senere den kvelden eller dagen etter), uten at jeg nå over halvannen måned senere har fått noe slikt i postkassa. Nå irriterte det meg enda mer at Littletown igjen hadde gått fløyten, men det var glemt da jeg omsider kom meg tilbake til Dewsbury og forlystet meg ved Wellington Tavern inntil det var stengetid og på tide å finne senga oppe i etasjen over.

 

English ground # 518:
Eccleshill United v Penistone Church 3-7 (1-3)
Northern Counties East League Premier Division
Plumpton Park, 10 April 2019
0-1 Jordan Coduri (9)
1-1 Christopher Lever (12)
1-2 Kieran Ryan (35)
1-3 Sam Scrivens (45)
1-4 Kieran Ryan (52)
2-4 Adam Shaw (67)
3-4 Adam Shaw (79)
3-5 Kieran Ryan (82)
3-6 Sam Scrivens (83)
3-7 Conor Glavin (90+1)
Att: 73
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Dag 14: Torsdag 11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich

Drankerne var allerede på plass da jeg litt før klokka ni gikk ned for å spise frokost ved Wellington Tavern. Selv nøyde jeg meg foreløpig med appelsinjuice til frokosten som snart ble servert meg, og deretter kom jeg meg i dusjen og fikk pakket snippesken og sjekket ut. Jeg hadde ingen hastverk, og nå var det min tur til å unne meg en halv pint på den gode stasjons-puben The West Riding før jeg forlot Dewsbury med 11.29-toget. Det brukte rundt 40 minutter til Manchester Victoria, der jeg hoppet av for å bytte til trikk. Jeg hadde såpass god tid før innsjekking at jeg valgte å hoppe av ved St. Peters Square og slå i hjel litt tid med en lunsj på The Waterhouse før jeg igjen hoppet på trikken og fortsatte til Salford Quays, der jeg hadde betalt £30 for overnatting ved ibis budget-hotellet vis-à-vis trikkeholdeplassen.

Denne dagen hadde gitt meg litt hodebry, for selv om det var et ok kamputvalg til torsdag å være, var det lite av nye destinasjoner. Den første kampen som hadde dukket opp denne dagen var et oppgjør i Worcestershire Urn, der Worcester City skulle i aksjon på den flotte hjemmebanen til Bromsgrove Sporting, der de banedeler. En revisit der kunne jeg så absolutt levd med, og derfor så det lenge ut til at det kunne bli slik. Etter hvert dukket det opp flere kamper i blant annet Manchester League og ikke minst i de lavere divisjoner i Wales, samtidig som nok en revisit til Easington Colliery var en mulighet. Jeg lot meg imidlertid raskt friste da en tidligere utsatt cupkamp mellom Northwich Victoria og 1874 Northwich noen uker før min avreise fra Norge ble omberammet til denne dagen.

Utfordringen viste seg å være overnatting, for selv om jeg fant ut at puben Slow & Easy rett ved Lostock Gralam stasjon tilbød nokså billig losji, virket de ikke spesielt interessert i å ha betalende overnattingsgjester. E-mailen kom i retur, og da jeg endelig fikk tak i de på telefon fikk jeg beskjed om å ringe tilbake da vedkommende måtte høre med stedets landlady. Da jeg så gjorde, var beskjeden at de ikke visste om det var ledig før nærmere den aktuelle datoen! En drøy uke senere fikk jeg omsider samme beskjed, og de ringte aldri tilbake som lovet, så da de dagen før min avreise fortsatt ikke kunne svare på om de hadde ledig rom(!) hadde jeg fått nok av disse surrehuene og kikket på alternative løsninger. Samtidig hadde stedets Travelodge gått opp fra £55 til £95, og løsningen ble til slutt overnatting i Manchester-området og en nye mer kronglete reisevei til og fra kamp.

Ved ankomst Salford Quays var det fortsatt litt tid før det var klart for innsjekking, men rett ved siden av perrongen på trikkeholdeplassen ligger The Matchstick Man, så jeg stakk innom der for et glass før jeg krysset veien og fikk sjekket inn. Det var bare å komme seg nokså raskt av gårde igjen, og jeg lot trikken frakte meg - via et bytte ved Cornbrook - til Altrincham, der jeg hoppet på toget som jeg skulle være med til Northwich. Der trasket jeg umiddelbart inn i sentrum, og siden det tross alt var torsdag og Curry Club stakk jeg innom Wetherspoons-puben The Penny Black, der det ikke overraskende ble en stor porsjon Beef Madras. Deretter kunne jeg sjekke ut et par av pubene jeg ikke fikk tid til å teste ved mitt forrige besøk i byen.

Northwich er en by med rett i underkant av 20 000 innbyggere og ligger i grevskapet Cheshire; i hjertet av slette-området som kalles Cheshire Plains. Herfra er det snaut tre norsk mil vestover til Chester og snaut to og en halv mil nordover til Warrington. Northwich ligger der elvene Weaver og Dene renner sammen, og var under romertiden kjent som Condate. Den var da ikke bare et viktig krysningspunkt, men romerne var også interessert i de store saltforekomstene. Også i senere tid skulle saltet spille en viktig rolle i Northwich, der området ved og rundt byen ble åsted for en rekke saltgruver. Dette var i lang tid byens og områdets viktigste næringsvei, og selv om man på 1800-tallet gikk over til andre måter å utvinne saltet på, har man den dag i dag utfordringer med innsynkning som følge av gruvedriften. Saltindustrien var så viktig at man i byen også finner et museum som tar for seg dette temaet. Man tiltrakk seg etter hvert også annen type industri, og ikke minst gjaldt det den kjemiske industrigiganten ICI som anla flere anlegg i området.

Etter en tur innom både Witton Chimes og The Quayside, følte jeg for et gjensyn med The Swinging Witch, som jeg utfra mine visitter i Northwich vil påstå er byens beste pub. Det ble ikke all verdens tid til å forlyste seg der, men jeg rakk da et glass før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Det er et godt stykke å gå herfra og ut til Witton Albions hjemmebane Wincham Park, der Northwich Victoria nå banedeler med den tradisjonelle erkerivalen, så heller enn å begi seg ut på en halvtimes gange valgte jeg å tilkalle en taxi som skysset meg dit ut. Drosjekusken kom raskt og slapp meg med en times tid til avspark av rett utenfor stadionet, der jeg gikk inn den ytre utgangen til klubbhusets bar.

Northwich Victoria har en lang og stolt historie som startet i 1874. Den første organiserte turnering de deltok i var den walisiske cupen, som den gang var åpen for engelske klubber nær den walisiske grensen, og The Vics deltok første gang i 1877. De spilte seg til og med frem til finalen i 1882, der de tapte for (ikke lenger eksisterende) Druids. I 1880-årene dominerte de også i Cheshire Senior Cup, og vant de fem første utgavene av denne grevskapscupen (som de nå har vunnet totalt 17 ganger). Historien gjentok seg også da de i 1889 igjen var tapende finalist i den walisiske cupfinalen der de måtte gi tapt for Bangor. I 1890 var klubben med å stifte den andre utgaven av The Combination, etter at de hadde lagt ned driften for deretter å slå seg sammen med de lokale klubbene Hartford og Davenham United.

Northwich Vics var i 1892 en av klubbene som fikk være med da Football League utvidet med en andredivisjon. Klubben satset nå profesjonelt, og sjuendeplassen i deres debutsesong i Football League står også som historisk bestenotering. Det var mot slutten av denne sesongen at de sikret seg Billy Meredith, og den walisiske landslagsspilleren går for å være fotballens første superstjerne. Sammen med flere andre lagkamerater forlot han klubben etter at Vics våren 1894 endte sist i Football League og ikke søkte gjenvalg. Meridith ble stjerne i de to (senere) Manchester-storhetene mens The Vics returnerte til The Combination og deretter byttet liga nokså hyppig før de til slutt slo seg til ro i Cheshire County League. Der ble de værende helt til de i 1968 var med å stifte Northern Premier League.

Klubben har flere ganger gjort gode sesonger i FA Cupen, og var sågar kvartfinalist i 1883/84-sesongen. I nyere tid står 1976/77-sesongen som den beste i så måte, og etter å ha slått ut lokalrivalene Nantwich Town og Witton Albion, tok de seg også av både Rhyl, Rochdale (etter to omkamper), Peterborough United og Watford før Oldham Athletic til slutt ble deres overmenn i fjerde ordinære runde. I 1979 var The Vics med å stifte Conference (daværende Alliance Premier League), og skulle holde seg der helt frem til 2005. De spilte seg i 1982/83-sesongen frem til finalen i FA Trophy, der de måtte se seg slått 1-2 av Telford United, men var tilbake i samme finale året etter og vant da troféet med seier 2-1 over walisiske Bangor i omkampen etter at den første finalen hadde endt 1-1.

Det ble i 1995/96 nok en finale i FA Trophy, men de tapte 1-3 for Macclesfield Town, og befant seg etter årtusenskiftet i store økonomiske problemer. I 2004 ble de kun reddet fra nedrykk av konkursen til Telford United, degraderingen av Margate, og det faktum at Hucknall Town ikke oppfylte stadionkravene til opprykk. Det var kun en utsettelse, for etter å ha blitt satt under administrasjon rykket de omsider ned i 2005. De returnerte på første forsøk, men rykket umiddelbart ned igjen til Conference North, og under eieren Jim Rushe og hans vanstyre var det bare starten på nedturen gjorde at de i 2012 hadde surret seg ned på non-leagues step 4 i form av NPL 1 South etter å ha blitt degradert for brudd på det økonomiske regelverket.

Samme år ble også protestklubben 1874 Northwich stiftet av Vics-fans som hadde sett seg lei på eieren og hans vanstyre, og mens mange av supporterne begynte å følge den nye supporter-eide klubben, hadde Northwich Victorias tilskuertall falt drastisk til det laveste nivå noensinne. Eier Jim Rushe forsvant omsider da han ble arrestert og senere dømt for organisert innførsel av kokain. På dette tidspunktet hadde hans sønn overtatt, men han mistenkte at senior fremdeles var mannen som trakk i trådene, og selv om klubben kjempet om opprykk og retur til step 3 hadde mange av supporterne snudd klubben ryggen. Etter et par sesonger med opprykkskamp, rykket de våren 2017 i stedet ned på step 5, og forrige sesong endte de til og med på nedre halvdel av North West Counties League Premier Division. Nå er imidlertid endelig Rushe-folket ute, og Northwich Vics er drevet av supporterne, så det er ny optimisme å spore.

Kveldens kamp var en av semifinalene i Mid-Cheshire Cup, og det var duket for en temmelig spesiell affære når Northwich Victorias motstander var ingen ringere enn 1874 Northwich - klubben som altså ble stiftet av misfornøyde supportere av nettopp The Vics. Det var nok noen og enhver som hadde blandede følelser her, skulle man tro. Under en rask røykepause stakk jeg bortom inngangspartiet for å sikre meg et eksemplar av kveldens program, og £1 fattigere returnerte jeg til klubbhusets bar for å ta en nærmere kikk i det med påfyll i glasset. Det var da jeg merket meg at programmet var priset til £1,50 hadde kampdato 5. desember! Den opprinnelige kampen hadde endt i avlysningen, og dermed hadde de en 50p reduksjon i program-prisen. Jeg kan ikke huske å ha sett en cupkamp utsettes i over fire måneder, så med tanke på hvor usedvanlig utdatert det 12-siders programmet var, kunne de vel godt kostet på seg et oppdatert 'bilag'.

Da jeg ankom var det allerede en god del folk som hadde møtt frem, og inne i baren var det mer eller mindre godlynt skjemt mellom de to lagenes supportere. Dette avtok heller ikke i løpet av kvelden, men det jeg bet meg merke i var hvordan en for meg overraskende stor andel av de fremmøtte hadde Vics-sympatier. Etter 1874s stiftelse var det jo mange Vics-supportere som ble med der, men var dette et signal om at flere hadde vendt tilbake til den opprinnelige klubben, eller hadde det kun å gjøre med at The Vics var tilbake i Northwich etter flere år med banedeling? Det var det ingen som kunne gi et klart svar på, men selv om mange helte mest mot det siste, mente flere at det kunne være en blanding. Og har 1874 utspilt sin rolle nå som den opprinnelige klubben har blitt kvitt sin 'eier fra helvete' og var tilbake på supporternes hender; vil da 1874 etter hvert ha utspilt sin rolle? Tja, det vil tiden kanskje vise.

Dette var som nevnt mitt ande besøk ved Wincham Park, som har vært hjemmebane for The Vics' erkerival Witton Albion siden åpningen i 1989. Hva gjelder Northwich Victoria (som inntil de senere år alltid har vært storebror i byen) spilte de på Drill Field helt frem til 2002, da det ble jevnet med jorden for å gjøre plass til boliger. På dette tidspunktet ble det regnet for å være verdens eldste fotballstadion der fotball har blitt spilt kontinuerlig (usikker hva Maidenhead United sier om dette), men stadionet møtte ingen nåde fra bulldozerne. Tribunen Dane Bank Stand ble imidlertid demontert og reist på klubbens nye Victoria Stadium, der klubben flyttet inn i 2005 - etter å ha banedelt på Wincham Park i mellomtiden. Da Jim Rushe kjøpte klubben i 2007 forble Victoria Stadium på den gamle eieren, Mike Connett, sine hender, og til tross for stadige løfter om å kjøpe ut stadionet gjorde aldri Rushe dette.

I stedet ble det nye stadionet i 2012 solgt til den kjemiske industrigiganten Thor Ltd som holder til like ved, og Vics ble kastet ut, før stadionet ble revet året etter - kun åtte år etter åpningen. Den gamle tribunen ble igjen for øvrig demontert, og deler av den utgjør nå en av tribunene på den nye hjemmebanen til FC United of Manchester. Men la oss holde oss til The Vics, og de har vært hjemløse siden den gang. De tilbragte et par sesonger med en alt annet enn ideell banedeling hos Stafford Rangers, langt unna Northwich. Deretter fulgte to sesonger hos (ikke lenger eksisterende) Flixton i utkanten av Manchester, før de igjen var tilbake på Wincham Park. Forrige sesong banedelte med Barnton i utkanten av Northwich, men er nå altså igjen tilbake hos Witton Albion for å spille på deres Wincham Park.

Halve Wincham Park byr på ståtribuner og resten på sittetribuner, og alle fire sider har overbygg. I det ene hjørnet har de noe som spesielt (for klubber på dette nivået) et eget Witton Albion-museum, men ved mitt forrige besøk hadde den ansvarlige dratt på ferie uten å legge igjen nøklene. Heller ikke denne gang ble det noe besøk der siden det ikke var åpnet all den tid Witton Albion ikke selv skulle spille. Dermed var det bare å heller rette oppmerksomheten mot selve kampen, men det var ingen festforestilling vi fikk se. Første omgang var rett og slett nokså slappe greier, der beholdningen var halvsjanser til 1874s Matthew Woolley og Vics' Ryan Winder og Darrhyl Mason. Bortsett fra dette var det mest feilpasninger og balltap fullt opp av nye balltap, og jeg håpet på mer action da jeg i pausen rakk både å få påfyll i glasset og kjøpe litt mat. Ingen mushy peas å få, men de hadde i hvert fall brun saus, og paien ble satt til livs ledsaget av pommes frites.

Det var protestklubben som startet friskest etter hvilen, og både Sam Hare og Mark Jones testet Vics-keeper Danny Taberner uten hell. Vics stormet deretter rett i angrep, og Dominic Craig ble lagt i bakken slik at dommeren pekte på straffemerket. Vi var i det 57. minutt, og Joel Brownhill gjorde ingen feil da han besørget 1-0. 1874 presset på for utligning etter dette, men klarte ikke skape særlig med sjanser mot et robust Vics-forsvar. I stedet doblet nesten Dominic Craig nesten ledelsen med et kvarters tid igjen. Et øyeblikk senere kom 1874s største mulighet da Aaron Smith dro seg fri, men avslutningen gikk like utenfor. Med ti minutter igjen satt Vics spikeren i kista da innbytter Jordan Darr dro av en mann og hamret ballen i krysset til 2-0 kort etter å ha kommet innpå. Derfra og ut var det bare å ri ut en gjenværende tiden, og det klarte Vics foran 371 tilskuere.

Northwich Vics var i finalen, der de skulle måte Winsford United (en finale vi nå i ettertid vet at de vant etter straffer), og Vics-folket lot ikke anledningen gå fra seg til å hovere litt i baren etter kamp. 'Where were you when we were us?' gaulet de mens de hundset 1874-folket som forrædere og rebeller som hadde vendt klubben ryggen. De som har fått med seg litt av hvordan Jim Rushe drev klubben har nok forståelse for denne avgjørelsen, men det er heldigvis ikke jeg som skal forsvare dette. Man kan jo forresten spørre seg om en fremtidig sammenslåing kan bli aktuelt på et tidspunkt? To hjemløse klubber med supportere som en gang fulgte samme klubb...tja, hvem vet. Jeg hadde uansett bestilt en taxi som dukket opp som avtalt for å frakte meg tilbake til Northwich stasjon. Derfra gikk turen tilbake til Salford Quays med samme fremkomstmiddel jeg hadde brukt tidligere, selv om jeg måtte vente en del på trikken fra Cornbrook som var forsinket grunnet bråkmakere som hadde skapt trøbbel på trikken. Jeg kom meg da i hvert fall i seng til slutt.

 

Revisit:
Northwich Victoria v 1874 Northwich (2-0 (0-0)
Mid-Cheshire Senior Cup, semi final
Wincham Park, 11 April 2019
1-0 Joel Brownhill (pen, 57)
2-0 Jordan Darr (81)
Att: 371
Admission: £6
Programme: £1 (issue from original date in December, reduced from £1,50)
Pin badge: n/a

 

(Innlegget ble redigert 08.06.19 11:11)

paul_dalton_11
paul_dalton_11Innlegg: 7730
08.06.19 11:30
RFriday: Revisit:

Som vanlig fornøyelig lesning, Robin. 

Et lite spørsmål, som du for så vidt er inne på i innlegget, om dette med nye destinasjoner vs. revisits. Jeg forstår det som slik at nye destinasjoner foretrekkes, og at revists gjøres først og fremst når det dukker opp datoer uten mulige nye destinasjoner. Hender det at du foretrekker et interessant oppgjør og en re-visit (som for eksempel et lokalderby) fremfor en ny destinasjon? Og hvor går smertegrensa for antall revisits på en fotballtur?

(Innlegget ble redigert 08.06.19 11:31)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
08.06.19 21:04
paul_dalton_11: Et lite spørsmål, som du for så vidt er inne på i innlegget, om dette med nye destinasjoner vs. revisits

Joda, dette Northwich-derbyet var jo et godt eksempel på et oppgjør der jeg lot meg friste til en revisit snarere enn å besøke en ny destinasjon. Når det er sagt var det en temmelig magert kampprogram, selv om det var noe bedre enn vanlig for en torsdag å være. Slett ikke sikkert jeg ville valgt meg Northwich dersom det hadde dukket opp noe annet som virkelig fristet. Det blir en vurderingssak i hvert enkelt tilfelle, men jeg har slett ikke noe imot en revisit, samtidig som groundhopperen og eventyreren i meg gjerne besøker nye baner. Ja takk, begge deler!

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
12.06.19 14:46

Klart for neste bolk, med følgende blogg-innlegg:

12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough
13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb
13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir 

Snurr film!


Dag 15: Fredag 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough

Det var klart for turens eneste visitt til Wales, men jeg hadde ikke hastverk med å komme meg fra Manchester til den walisiske nordkysten. Likevel tok jeg trikken til Manchester Piccadilly tidsnok til å komme meg med 10.52-toget etter å ha kjøpt med meg litt frokost fra Sainsburys-sjappa der. Det var en drøy halvannen times togtur til Rhyl, der jeg steg av i halv ett-tiden. Siden jeg av en eller annen grunn trodde at jeg hadde booket overnatting ved byens Travelodge-hotell, var det derfor litt tid å slå i hjel, så jeg slo meg midlertidig ned på Wetherspoons-puben The Sussex der jeg både inntok en porsjon av den walisiske spesialiteten faggots og lot meg friste til et glass Monkey Mango cider.

Kystbyen Rhyl er ikke overraskende kjent som såkalt seaside resort, og ligger altså ved den walisiske nordkysten, der elven Clwyd renner ut i Irskesjøen. Byen har en lang historie som turistdestinasjon, og var under Victoriatiden et elegant og fasjonabelt feriested. Etter andre verdenskrig var det stor tilflytting, først og fremst fra Liverpool og Manchester. Jeg skal ikke påstå at dette var en medvirkende årsak til forfallet som senere skulle komme, for den var nok snarere de endrede ferievaner og tilgangen på charterferier i syden som sørget for nedgangstider. Siden 1990-årene har det imidlertid blitt investert millioner av pund i prosjekter som har gitt byen en 'ansiktsløftning'. Turismen er fortsatt svært viktig, men det virker som om det nå er camping-turistene som dominerer, men enorme campingplasser østover mot Prestatyn og vestover mot og forbi naboen Kinmel Bay som de har vokst sammen med. Selve Rhyl har i dag rundt 25 000 innbyggere, og drøyt 31 000 om man inkluderer Kinmel Bay som nå nærmest har blitt en slags forstad.

Etter å ha slept med meg bagasjen 10-15 minutters tid langs strandpromenaden i varmen, var det nokså pinlig å ankomme Travelodge-hotellet og finne ut at det var en grunn til at resepsjonisten ikke kunne finne min reservasjon. Det var nemlig ved Premier Inn-hotellet jeg hadde booket, så lettere forlegen var det bare å ta med seg pikkpakket og traske tilbake i retningen jeg hadde kommet fra. Jeg hadde betalt £37,50 for overnatting, og fikk raskt sjekket inn og installert meg på rom 127. Nå var det bare å komme seg ut og utforske Rhyl, men snarere enn å nyte strandlivet (det var nok fortsatt litt kaldt for en dukkert) hadde jeg til hensikt å teste et solid knippe av byens puber. Med en rekke etablissementer å sjekke ut, var det bare å prøve å holde seg til halve pints ved noen av stedene.

Pub-til-pub-runden startet ved The George, og gikk videre til The Lorne, Swan Inn, The Bodfor, Imperial Hotel og Cob & Pen, og på det tidspunktet var jeg på vei mot Rhyls hjemmebane Belle Vue. Et siste stoppested på veien var pub-restauranten Millbank, der herlige dufter vitnet om at det også var indisk restaurant. Det var synd jeg ikke følte jeg hadde tid til et måltid, og da jeg med tanke på en matbit etter kamp spurte hvor lenge de serverte, var svaret dessverre at matserveringen ville stoppe klokka halv ti - samtidig som kveldens kamp ville slutte noen få minutter unna. Det får eventuelt bli en annen gang, for det var snart på tide å komme seg videre til kveldens kamparena og rette oppmerksomheten mot det som skulle skje der.

Jeg ankom med en times tid til avspark, og betalte meg inn med £7 samtidig som jeg punget ut ytterligere £1,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram - en 36-siders blekke som skulle vise seg å få tommelen opp. Jeg siktet meg raskt inn på klubbhusets bar bak nærmeste mål, og jeg hadde knapt rukket å sette meg ned med en pint og åpne programmet før jeg traff på Atherton Colls-supporter og groundhopper Joseph Gibbons. Det var i og for seg ingen overraskelse, for han hadde meldt sin ankomst, men da var det noe mer overraskende at vi snart også fikk selskap av Tony Morehead som han visstnok skulle sitte på med hjem.

Rhyl FC ble stiftet i 1879, men det var under navnet Rhyl Athletic at de i 1893 var med å stifte North Wales Coast League, som de vant to år senere. I 1989 slo de seg sammen med Rhyl Town og hoppet ambisiøst nok over til den hovedsakelig engelske The Combination, der de ble til den ligaen avgikk med døden i 1911. Under navnet Rhyl United returnerte de til North Wales Coast League, før de etter første verdenskrig var innom både North Wales Alliance og Welsh National League (North), og etter å ha vært med å stifte sistnevnte i 1921 vant de tittelen i 1926 før de to år senere igjen ble til Rhyl Athletic. I 1929 søkte de uten suksess medlemskap i den engelske Football League, og det gjentok seg i 1932 søkte de seg heller til Birmingham & District League (dagens West Midlands (Regional) League). Det bød på lange reiser, og i 1936 fikk de innpass i Cheshire County League og slo seg til endelig ro der for en lengre periode.

Det var samtidig starten på en gyllen periode i klubbens historie, for etter krigen vant de ligatittelen i både 1948 og 1951, før de i 1952 vant den walisiske cupen med finaleseier 4-3 over Merthyr Tydfil. Ikke nok med det, for året etter gjentok de bedriften og ble den første non-league klubb i moderne tid til å forsvare den walisiske cuptittelen da de slo Chester City 2-1 i finalen. En trøst for to tapte finaler i 1930-årene. På denne tiden tok Rhyl seg også regelmessig til den engelske FA Cupens ordinære runder, og i 1956/57 skapte de furore ved å ta seg helt til fjerde runde (der de til slutt måtte gi tapt borte mot Bristol City). I ligaen måtte de imidlertid vente helt til 1972 før de innkasserte en ny Cheshire County League-tittel. Ti år etter dette (altså i 1982) slo som kjent denne ligaen seg sammen med Lancashire Combination for å stifte dagens North West Counties League, og Rhyl var en av de som fikk være med fra starten.

Det ble med én sesong i NWCL, for de vant den ligaen på første forsøk og rykket opp i NPL, der de spilte frem til bråket med det walisiske forbundet tidlig i 1990-årene. Wales hadde endelig fått sin egen landsdekkende toppdivisjon, og FAW krevde at samtlige walisiske klubber som spilte i engelsk fotball (med unntak av de tre store som var i Football League) returnerte til walisisk fotball for å ta plass. Som fortalt flere ganger nektet åtte klubber, og Rhyl var en av disse som fikk tilnavnet The Irate Eight. Med trusler om kraftige sanksjoner var Rhyl en av tre som motvillig ga etter for forbundet før den første sesongen i 1992/93, men Rhyls kuvending kom så sent at de i stedet ble plassert på nivå to, i Cymru Alliance.

I andre sesong vant Rhyl denne ligaen og sikret seg opprykk til den nye walisiske toppdivisjonen, der de ved flere anledninger slet tungt inntil de etter årtusenskiftet ble overtatt av eiere som satset kraftig og raskt gjorde Rhyl til en toppklubb. I 2004 vant de både ligaen, den walisiske cupen, ligacupen, og jaggu også North Wales Coast Challenge Cup, selv om det var mistanke om ulovlig 'medisinering' avspillerne etter at deres toppscorer ble tatt for å ha brukt ulovlige midler. I 2006 vant klubben sin fjerde og foreløpig siste tittel i den gjeveste walisiske cupen, og tre år senere tok de igjen ligatittelen. I 2010 ble klubben imidlertid fratatt lisensen og degradert til Cymru Alliance, og etter at de endelig returnerte i 2013 ble det med fire sesonger før det ble nedrykk. De er fortsatt å finne i Cymru Alliance, men nå skal det jo bli endringer i walisisk fotball.

Kommende sesong tar nemlig forbundet over kontrollen over de to toppdivisjonene, og nivå to vil bestå av to sidestilte, regionale avdelinger ved navn FAW Championship North og FAW Championship South. Som vanlig i Wales blir klubbene som får innpass bestemt minst like mye av lisenskrav og stadionkrav som sportslige resultater, men man får tro at Rhyl neste sesong blir å finne i den nordlige avdelingen av nivå to, for Cymru Alliance-tittelen hadde allerede for lengst gått til suverene Airbus UK. Fra 2020/21-sesongen vil for øvrig tilsvarende skje med nivå tre, der FAW tar kontrollen over det som da vil bli fire regionale avdelinger av FAW League One, men det får vi ta for oss nøyere ved en senere anledning.

Det var duket for sesongavslutning for Rhyl når de nå skulle ta imot Conwy Borough, som denne sesongen har vært nyopprykket etter at jeg forrige sesong så de på hjemmebane i Welsh Alliance. Rhyl ville med seier sikre fjerdeplassen de la beslag på, og var således i mine øyne favoritter mot et Conwy Borough som befant seg på en 11. plass (av 16 lag) og hadde ytterligere én kamp å spille. Under en røykepause endte jeg for øvrig opp med å stikke hodet innom klubbsjappa, der jeg ble stående å bla i baljer av gamle programmer og kom tilbake til baren med en solid bunke i veska. Det begynte uansett å nærme seg avspark, og jeg rakk også å gå til innkjøp av en kopp Bovril før lagene inntok banen.

Belle Vue har vært hjemmebane for Rhyl siden 1892, og er UEFA kategori 2-stadion. Det vil si at det er en av ikke altfor mange stadioner i Wales som er godkjent for bruk i europacupene. Rhyl har ikke bare benyttet den i slike turneringer selv, men har ved et par anledninger også vært vertskap når klubber Bala Town og Connah's Quay Nomads ikke har kunnet benytte sine egne hjemmebaner. Belle Vue har tribuner på alle fire sider, og tre av disse har overbygg. På kortsiden Grange Road End, der jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, har man et merkelig lappeteppe av fasiliteter. Det er en blanding av stå- og sittetribune under åpen himmel, og med et klubbhus midt på med en slags gangvei eller 'galleri' på utsiden. Fasilitetene ellers er også en blanding av stå- og sitteplasser, og jeg likte meg godt ved Belle Vue.

Hjemmelaget var altså vertskap for sin siste kamp noensinne i Cymru Alliance, og så ut til å skride til verket da de startet frisket og hadde en avslutning i stolpen ved Raphael Glauser. Det gikk imidlertid ikke lenge før de oransje gjestene viste effektivitet og ligaens toppscorer Corrig McGonigle lurte inne i boksen og satt inn 0-1 på typisk toppscorer-vis. Tidligere Rhyl-spiller Cory Williams kunne doblet ledelsen, men gjorde snart opp for missen da han i det 13. minutt utnyttet en forsvarsbrøler og nettet mot gamle lagkamerater. The Liliwhites hadde fått en real kalddusj, men de ga seg ikke. Glauser testet Conwy-keeper Ben Heald mens Dave McIntyre skjøt like over. Håpet om et comeback ble dog mer eller mindre knust da Cory Williams headet i mål fra en corner i det 27. minutt, og det hele virket allerede avgjort. Cai Owen var nære på en utligning sent i omgangen, men det sto 0-3 halvveis.

I pausen ble det tid til både en lynrask tur opp i baren og også å deretter hente seg påfyll av Bovril og bestille seg litt mat i form av pie, chips & gravy. Rhyl på sin side hadde brukt pausen til å gjøre to bytter, men om de fortsatt hadde håp om en vanvittig snuoperasjonen ble det en gang for alle knust da Gethin Maxwell med en flott avslutning sørget for 0-4 i omgangens niende minutt. Nå var det virkelig game over, og vondt ble til verre for vertene da Conwy fikk straffe. I det 65. minutt steg Cory Williams frem og fikk sitt hattrick ved å sette inn 0-5. Det oppsummerte vel Rhyls kveld på jobben at da de selv fikk straffe reddet Conwy-keeper Heald fra Mike Prichard. Ben Nash fikk siste sjanse til å putte et trøstemål, men da heller ikke han fant nettmaskene så 240 tilskuere at det endte 0-5.

En skuffende aften for de liljehvite fra Rhyl som ikke minst hadde vartet opp med mye slapt forsvarsspill, men imponerende av Conwy som utnyttet dette og viste seg effektive der de tok en fullt fortjent seier. For Rhyl var sesongen over, men det var den ikke for undertegnede som hadde en tidlig start dagen etter. Det hindret meg ikke i å stikke innom både Front Room, The North Wales Inn og Last Orders / Six Bells på veien tilbake til hotellet, der jeg omsider segnet om i senga på rom 127; klar for noen timers sårt tiltrengt søvn før en ny lang reise morgenen etter. Rhyl var uansett et trivelig bekjentskap, og selv om det bød på en tidlig start og lang reise dagen etter, angrer jeg ikke på at jeg valgte meg Rhyl og Belle Vue som destinasjon denne fredagen.

 

Welsh ground # 15:
Rhyl v Conwy Borough 0-5 (0-3)
Cymru Alliance
Belle Vue, 12 April 2019
0-1 Corrig McGonigle (9)
0-2 Cory Williams (13)
0-3 Cory Williams (27)
0-4 Gethin Maxwell (54)
0-5 Cory Williams (pen, 65)
Att: 240
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

 

Dag 16: Lørdag 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb

Heldigvis våknet jeg også denne morgenen av alarmen, og allerede like før klokka halv sju sjekket jeg ut og forlot Premier Inn-hotellet for å spasere opp til Rhyl jernbanestasjon der jeg skulle ha 07.03-toget. Jeg hadde ikke hatt større forhåpninger om å finne noe åpent, men sannelig var det en sjappe som allerede hadde åpnet slik at jeg kunne raske med meg noe å spise på toget. Turens eneste visitt til Wales var historie, og jeg hadde nå en nokså lang reise foran meg opp til Glasgow. Første etappe gikk til Warrington Bank Quay, tok rett i overkant av en time, og var heldigvis i rute siden jeg der skulle ha kun fem minutter på meg til å bytte tog. Vel ombord å Glasgow-toget kunne jeg endelig lukke øynene og få litt etterlengtet ekstra søvn, og jeg våknet idet vi nærmet oss Skottlands største by, der jeg i 11-tiden steg av.

Ti minutter senere satt jeg på et lokaltog som forlot perrongen og kun brukte noen få minutter på å frakte meg de to stoppene til stasjonen Exhibition Centre. Der fulgte jeg en lang 'tube' som er en overgang over både toglinjene og motorveien, og vel ute var jeg snart nede ved elven Clyde. På motsatt side hadde jeg betalt £78 for to netters overnatting ved et av byens Premier Inn-hotell, og selv om det var altfor tidlig til å kunne sjekke inn, ville jeg slenge fra meg bagasjen før jeg satt kursen mot den første av dagens to planlagte kamper. Til min overraskelse fortalte frøkna bak disken smilende at jeg kunne få sjekke inn allerede, så ingen Travelodge eller easyHotel--takter der i gården. Jeg måtte uansett komme meg av gårde igjen, så etter å ha slengt fra meg pikkpakket var jeg snart på farten i retning Larkhall.

Jeg mistet akkurat 11.40-toget, men tok et annet tog det ene stoppet til Anderston og byttet der til et direkte-tog til som ankom Larkhall i rute klokka 12.55. Planen var nå å se kamp hos Larkhall Thistle for deretter å ta taxi til Airdrie der Airdrieonians hadde sent avspark og TV-kamp. Sistnevnte kamp hadde blitt flyttet etter at jeg landet på Larkhall, og jeg kunne funnet enklere dobler ved å finne en annen kamp som første stopp, men Gasworks Park og Larkhall Thistle fristet meg nå såpass at det aldri var særlig aktuelt til tross for flere alternativer med langt enklere reisevei. Faktisk var det da mer aktuelt for meg å nøye meg med den ene kampen i Larkhall og droppe taxituren til Airdrie dersom det skulle vise seg å bli i dyreste laget.

Larkhall er en by som ligger nord i 'grevskapet' South Lanarkshire, drøyt to mil sørøst for Glasgow. Byen har rundt 15 000 innbyggere og var tidligere en utpreget industriby der blant annet gruvedrift, tekstil- og jern- og metallindustri sto sterkt. Det meste av dette er historie, og Larkhall er i dag mer en soveby for innbyggere som jobber i Glasgow. Larkhall går også for å være et virkelig protestantisk 'stronghold' og en bastion for Rangers-fans, og et av ryktene de har på seg er som byen der fargen grønn er tabu. Aversjonen mot Celtic og alt grønt er såpass at det bare er så vidt man tolererer grønne trafikklys, og selv de har til tider fått unngjelde. Selv forretningskjeder som vanligvis benytter grønt i sin logo styrer unna den fargen i sine Larkhall-filialer. Her burde jeg være på hjemmebane, om man kan si det slik.

Jeg skulle gjerne ha rukket det tidligere toget slik at jeg hadde hatt en halvtime mer på å teste et par av pubene, men jeg rakk en rask halv pint ved både The Machan Vaults og Alan's før jeg gikk mot Gasworks Park som ligger svært sentralt til kun et steinkast unna jernbanestasjonen. Her ble jeg ønsket velkommen i inngangspartiet av en veteran som tok imot £6 i inngangspenger og sannelig også hadde program pålydende £2 å by på. Det er ikke alltid hverdagskost i den skotske Junior-fotballen når det ikke er snakk om spesielle anledninger som først og fremst kamper i den gjeve Scottish Junior Cup. Det gode programmet skulle vise seg å også ha alt det forventede stoffet, samt oppdateringer og tabeller fra alle de andre divisjoner i Junior-fotballen, og en interessant artikkel om Junior-klubber som dessverre ikke lenger er blant oss.

Larkhall Thistle ble stiftet i 1878, og The Jags skal med det være Skottlands eldste Junior-klubb i kontinuerlig drift. Den soleklart gjeveste turneringen for klubber i den skotske Junior-fotballen er Scottish Junior Cup, og The Jags var tapende finalist i 1903, men kom sterkere tilbake. Den første tittelen tok de i 1908, og i 1914 vant de igjen den gjeve tittelen etter at det måtte omkamp til i finalen mot Ashfield. Deres beste Scottish Junior Cup-prestasjon etter dette er imidlertid tapte semifinaler i 1932 og 1968. Larkhall Thistle sies for øvrig å være den Junior-klubben som har fostret flest skotske landslagsspillere, for hele fire skotske landslagsspillere har dratt på seg Jags-drakta, og fem av disse har til og med båret kapteinsbindet for skottene. Liten tvil om at det er stolte tradisjoner ved Gasworks Park.

Ligasystemet i den skotske Junior-pyramiden har gjennom årene sett en rekke endringer, så for å ikke gjøre det altfor innviklet nøyer jeg meg ved å fortelle at Larkhall Thistle vant Lanarkshire Football League seks ganger mellom 1896 og 1952, samtidig som de hanket inn en rekke regionale cuper. Etter at man i senere år gikk fra seks til tre regioner i den skotske Junior-fotballen, har The Jags hørt hjemme i West Region der de nå var å finne på nest øverste nivå - enn så lenge. Tabellen for SJFA West Region Championship bekreftet nemlig at Larkhall Thistle lå som tabelljumbo og gikk mot nedrykk tilbake til League One (som de rykket opp fra i 2017).

Jeg oppsøkte umiddelbart klubbhusets koselige bar, der jeg ble tatt godt imot og ble servert gyllen nektar av personalet som også hadde gode tips til taxiselskaper med tanke på min planlagte tur til Airdrie etter kampslutt. Bartenderen anslo rundt £20, og det stemte godt overens med de £20-25 andre skotske groundhopper hadde forespeilet meg. Da jeg ringte det lokale selskapet jeg først fikk tips om, mente de £17-20, så drosjebil ble booket til en halvtime etter kampslutt. Med det ute av verden kunne jeg konsentrere meg om det som skjedde ved Gasworks Park, der jeg allerede trivdes svært godt og samtalte litt med flere fremmøtte hjemmefans som naturlig nok uttrykte skuffelse over en svak sesong. De innså at det gikk mot nedrykk, men håpet at klubben kan slå umiddelbart tilbake neste sesong.

Jeg fikk også høre beretninger om kamper mot lokale rivaler og ikke minst den kanskje største erkerivalen St. Roch's. Med katolske røtter og en tilknytning til Celtic lik den Larkhall-samfunnet har til Rangers har det vært en naturlig rival, og det var artig å høre anekdoter fra da en Old Firm-kamp ble avlyst og store mengder Rangers- og Celtic-fans valgte å heller dra på Larkhall Thistle v St. Roch's, der de ikke overraskende ble en del baluba. Da var det vel ventet en langt mer vennlig atmosfære denne dagen, når bortelaget het Benburb. De spiller noen få hundre meter fra Ibrox, og kjempet om opprykk der de lå á poeng med tabelltopp Rutherglen Glencairn. Benburb figurerte jo selv meget høyt på min ønskeliste så lenge de spilte på herlige Tinto Park, men jeg kom meg jo dessverre aldri dit, og etter flyttingen til sin nye og nitriste hjemmebane er de ikke lenger på en slik liste.

Ved stadionbesøk i Skottland må selvsagt klubbens scotch pies testes, og jeg tok en tur opp på tribunen for å kjøpe meg en pai før kampstart. Der ventet man imidlertid fortsatt på paiene, så jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på Gasworks Park, som skal ha vært The Jags' hjemmebane siden 1881 og er et herlig anlegg som rett og slett oser av karakter. Vel innenfor de flotte smijernsportene kan man skue utover herligheten som domineres av den flotte gamle hovedtribunen på den ene langsiden. Den strekker seg vel i overkant av halve banens lengde og har avsatser for stående tilskuere. Nedenfor er det noen trinn med overgrodd terracing som strekker seg ned mot bortre kortside. På motsatt side finner man laglederbenkene og mer mosegrodd terracing, mens det ikke er noe tribunefasiliteter på kortsidene, der man eventuelt står rett på gresset under åpen himmel.

Om det skulle være noen som helst tvil; Gasworks Park er herlig. Det samme kunne sies om paiene som nå snart ankom, og jeg kastet innpå to fortreffelige scotch pies. En siste sak angående Gasworks Park bør kanskje nevnes om Gasworks Park, men det var noe jeg slett ikke var klar over før jeg etter kampslutt satt i taxien med kurs for Airdrie. Uten å foregripe begivenhetene, kunne nemlig drosjekusken fortelle meg at det har vært skumle flytteplaner. Heldigvis fortsatte han med å fortelle at etter at ASDA hadde gått seirende ut av budrunden med Tesco i kampen om tomta, har det hele falt gjennom og foreløpig (forhåpentligvis også endelig) blitt lagt på is. Dette var jeg som sagt lykkelig uvitende om da jeg så lagene innta gressmatta på Gasworks Park.

Hjemme-manager Brian Crawford hadde visst bortimot en full tropp å velge fra, men det var topp mot bunn, og mot et Benburb som hadde vunnet den omvendte kampen hele 12-1 i slutten av januar, var det mer håp enn forventninger Jags-folket hadde om et godt resultat i dagens kamp. Allerede i kampens første minutt lå da også ballen i nettet bak Jags-keeper Colin McGraw, men heldigvis for hjemmelaget annullerte dommeren til voldsomme protester fra gjestenes laglederbenk som var i fullstendig harnisk. Etter å ha ridd av stormen i åpningsminuttene, var det noe overraskende (men ikke desto mindre gledelig) vertene som tok initiativet idet kampen endret karakter. Dylan O'Hagan hadde den første store sjansen da hans redning så vidt ble slått til corner av Benburb-keeperen. Senere hadde Greg Fernie en avslutning like over da han vendte opp og skjøt, men det sto 0-0 halvveis.

I pausen ble det tid til en ny tur innom baren, der hjemmefolket uttrykte tilfredshet med det de hadde sett av sine rødhvite helter så langt, og det jeg talte meg frem til å være 122 tilskuere fikk se at andre omgang fortsatte slik den første hadde slutten - med en jevnspilt kamp der Larkhall tross alt faktisk virket å ha et lite spillemessig overtak. Craig Forbes skjøt like over, Barthosz Mackiewicz testet Benburb-keeperen, og Adam Boyd headet like utenfor. Hjemmelaget fikk sin største sjanse tjue minutters tid ut i andre omgang da Fernie kunne skutt selv, men da han i stedet skulle passe videre til en helt umarkert lagkamerat var pasningsfoten ikke presis nok. Også Benburb hadde dog muligheter, og to minutter senere fikk de straffespark etter en unødvendig og klønete takling, men keeper Colin McGraw reddet straffesparket til stor jubel blant hjemmefansen.

Innbytter Dylan Lynn var nære på å sende Jags i ledelsen, men ned rundt tolv minutter igjen fikk Benburb nok et straffespark. Deres nummer 8 (som jeg ikke fikk identifisert) gjorde ingen feil og sørget for 0-1. Kun tre minutter senere så jeg ikke engang hvem målscoreren som økte til 0-2 på en heading var før han ble overfalt av jublende lagkamerater. Dette må ha vært en bitter pille å svelge for Larkhall Thistle, men en av supporterne hevdet det var typisk i en sesong der de har tapt en rekke kamper etter å ha vært det beste laget. Etter den gode Benburb-perioden tok vertene over igjen, og presset ga belønning da Barthosz Mackiewicz skar inn fra venstrekanten og sendte i vei et glimrende skudd som ga nettsus og redusering til 1-2. Det ble dog kun et trøstemål, for snart blåste dommeren av en kamp der The Jags hadde fortjent minst ett poeng.

Det burde i hvert fall være en god del positivt å ta med seg, etter en god kamp mot ett topplag som suste mot opprykk. Selv skulle jeg videre til Airdrie, men hadde satt av tid til en siste forfriskning i Jags-baren etter kampslutt. Der satt jeg i trivelig samtale med hyggelige hjemmefans som interessante samtalepartnere og åpenbart også klarte å se positivt på tingenes tilstand selv om det ville bli nedrykk ved sesongslutt. Det var etter hvert på tide å tømme glasset, takke for meg og ønske lykke til før jeg gikk ut for å møte drosjekusken som noen minutter forsinket ankom Gasworks Park. Det viste seg igjen å være en trivelig og jovial type, og han brukte 20-25 minutter på å skysse meg til Airdrie og Excelsior Stadium, der han fikk £20 før jeg takket for skyss og vendte oppmerksomheten mot dagens andre kamp.

 

Scottish ground # 35:
Larkhall Thistle v Benburb 1-2 (0-0)
SJFA West Championship
Gasworks Park, 13 April 2019
0-1 Nr 8 (pen, 79)
0-2 Nr? (82)
1-2 Bartosz Mackiewicz (90+2)
Att: 122 (h/c)
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: n/a

 

 

Dag 16: Lørdag 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir

Jeg var tilbake i Skottland, der jeg denne lørdagen allerede hadde besøkt Larkhall Thistle og opplevd en av turens høydepunkter når jeg nå skulle forlate Gasworks Park. Det var tid for del to av min 'dagens dobbel', og da måtte jeg komme meg til Airdrie der oppgjøret mellom Airdrieonians og Stenhousemuir hadde sent avspark etter å ha blitt valgt som TV-kamp på BBC Alba. Jeg var avhengig av en taxi siden kollektivtransport denne ettermiddagen ville tatt langt over en time og ikke fått meg til Excelsior Stadium i Airdrie før etter kampstart klokka 17.15. Heldigvis viste det seg at den 20-25 minutters kjøreturen ikke kostet meg mer enn £20, og jeg ankom kamparenaen med en drøy halvtime til avspark.

Airdrie ligger sentralt plassert i 'grevskapet' North Lanarkshire og er en by med drøyt 37 000 innbyggere. Den ligger snaut to mil øst for sentrale Glasgow, og har til dels vokst sammen med naboen Coatbridge, der Airdrieonians' erkerival Albion Rovers holder til. Airdrie har tradisjonelt hatt tekstilindustri, gruvedrift og generell tungindustri som viktige næringsveier, men er nå i langt større grad en soveby der en betydelig del av befolkningen jobber i Glasgow. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og jeg hadde tid til en tur innom både klubbsjappa og baren. I klubbsjappa måtte jeg punge ut hele £5(!!) for en pin til min samling, og der ble jeg også informert at det ikke var billettsalg med kun kontant betaling i inngangspartiet.

Et program til £2 fikk jeg også med meg, samt en stensil med lagoppstillingene som noen hadde mistet på gulvet rett ved utgangsdøra og som jeg derfor slapp å betale for. Deretter kunne jeg altså unne meg en rask forfriskning i klubbens bar innunder den ene tribunen., der jeg raskt også konstaterte at de £2 jeg hadde betalt for det 32-siders programmet må kunne sies å ha vært god valuta for pengene. Jeg kom i prat med en kar ved bordet mitt og benyttet anledningen til å spørre ham om hvilken tribune han anbefalte og hvor stemningen ville være å finne. Jeg fikk et temmelig merkelig blikk før han forklarte, og uten å foregripe begivenhetene skulle jeg etter hvert forstå hvorfor.

Når det skal berettes om Airdrieonians, får jeg begynne med å si at dagens klubb ble til så sent som i 2002 på temmelig spesielt vis, men en tidligere klubb med samme navn ble stiftet allerede i 1878 under det daværende navnet Excelsior FC. De tok Airdrieonians-navnet i 1881 og ble i 1894 valgt ut til å bli med i Scottish Football Leagues andredivisjon. Det var i 1920-årene at de hadde mest suksess, da de utfordret dominansen til Rangers og fire år på rad (1923-1926) tok andreplassen i ligaen. I 1924 vant de også den skotske FA Cupen med finaleseier 2-0 over Hibernian. Jeg skal ikke gå altfor mye i detalj, men klubben var tapende finalist i denne cupen både i 1975, 1992 og 1995 (de to første mot Celtic og sistnevnte mot Rangers). De vant også Challenge Cup (som man kan kalle skottenes svar på den nå raserte Football League Trophy) ved tre anledninger.

Siden de ble med i ligaen hadde 'The Diamonds' aldri rykket lenger ned enn nivå to da de etter andreplass på nettopp nivå i 2002 rett og slett gikk konkurs. Det som deretter skjedde gir litt dårlig smak i munnen, og vil kanskje minne om den håpløse Wimbledon/MK-saken i England i senere tid. Etter konkursen stiftet man Airdrie United for å erstatte Airdrieonians, og søkte om å overta den ledige plassen i ligaen. Den gikk i stedet til Gretna, og det var da nye Airdrie United rett og slett kjøpte den økonomisk skakkjørte ligaklubben Clydebank. Det skotske forbundet godkjente både oppkjøpet, navnebyttet til Airdrie United og flyttingen av klubben fra Clydebank til Airdrie. Jeg er nok kanskje ikke den eneste som får litt vond smak i munnen, men mens noen vil hevde at Airdrie United dermed er en naturlig arvtaker til Clydebank snarere enn Airdrieonians, er det sistnevnte allment akseptert. Som en digresjon kan jeg fortelle at det for øvrig ble stiftet en ny Clydebank-klubb som nå spiller i Junior-pyramiden.

Den nye klubben tok Clydebanks plass på nivå tre før 2002/03-sesongen, og sikret seg på andre forsøk opprykk. De måtte ta turen ned igjen i 2007, men skulle snart få tilnavnet 'det heldigste laget i den skotske ligaen'. I løpet av kun noen få år dro de fordel av andre klubbers problemer. I 2008 var de tapende playoff-finalist, men fikk likevel rykke opp grunnet degraderingen av Gretna. Året etter skulle de egentlig ha rykket ned, men ble benådet etter at Livingston ble degradert. Som om ikke det var nok: to år etter at klubben hadde rykket ned igjen, var de igjen tapende playoff-finalist, men ble sannelig nok en gang flyttet opp når det denne gang var selveste Rangers sin tur til å bli degradert. Det skal også nevnes at Airdrie vant den skotske Challenge Cup i 2008. I 2013 fikk de byttet navn fra Airdrie United til Airdrieonians, og siden opprykket året før, har de holdt seg på nivå tre (nå League One).

Airdrieonians har de siste sesongene vært nokså fast innslag på midten av tabellen, og ut fra tabellen i programmet kunne jeg se at det igjen var tilfelle denne sesongen. De befant seg før dagens kamper på en sjetteplass med ti poeng opp til Forfar Athletic og tredjeplassen som er den siste plassen som gir opprykks-playoff. For gjestene Stenhousemuir sin del lå de helt sist, men med kun to poeng opp til Brechin City på plassen over som gir nedrykks-playoff, og ytterligere to poeng opp til Stranraer på sikker grunn. Det var bare å tømme glasset og komme seg innenfor portene, og med ti minutter til avspark betalte jeg meg inn med £16. Jeg benyttet også anledningen til å stikke innom matserveringen for å raske med meg en Bovril og to scotch pies.

Akk, som jeg skulle ønske jeg kunne sett denne kampen på den gamle hjemmebanen Broomfield Park, som var hjemmebane for gamle Airdrieonians fra 1892 til 1994. Bulldozerne nølte imidlertid ikke med å rykke inn, og den ble raskt erstattet med et supermarked. Det til tross for at Airdrieonians på dette tidspunktet ikke hadde noe nytt stadion å flytte inn på, men etter fire år med banedeling hos Clyde, kunne de i 1998 flytte inn på nye Excelsior Stadium. Dette er ikke et sponsornavn, men spiller på den navnet den tidligere Airdrieonians-klubben i sin tid ble stiftet under. Når den gikk under flyttet dagens klubben umiddelbart inn her, og det må sies å ikke være verdens mest spennende anlegg. Funksjonelt sett sikkert brillefint, men temmelig kjedelig syntes nå jeg. Det hjelper ikke akkurat på i mine øyne at de siden 2009 har vært belemret med kunstgress heller.

Hovedtribunen Jack Dalziel Stand på den ene langsiden er den største, og det var her jeg befant meg. Det skulle vise seg at dette faktisk også var den eneste som var åpen. De tre andre tribunene som nå for anledningen sto tomme og ubrukte er temmelig like, og anlegget består for øvrig kun av sitteplasser. Med kun denne ene tribunen åpen skjønte jeg raskt hvorfor min samtalepartner fra tidligere hadde gitt meg et merkelig blikk, og også hvorfor han hadde rådet meg til å unngå den venstre flanken. Det var der han hadde sagt at stemningen var, før han la til «om du kan vil kalle det stemning». Merkelig nok husket jeg en gruppe engasjerte og høylytte bortefans da jeg forrige sesong så de i hatoppgjøret borte mot Albion Rovers, men nå var det ingen slike her. I hvert fall ikke av den noe eldre garde, for gruppa av «ultras»(?) besto av en gjeng i barne- og ungdomsskole-alder som trommet og ropte i voldsom utakt og tilsynelatende var mest opptatt av å overgå hverandre i forsøk på å fremstå barske.

Det var gjestene som kom best i gang, og de hadde allerede hatt et par skumle halvsjanser da vertenes Sean McIntosh skled og Greg Hurst stjal ballen i det femte spilleminutt. Sistnevnte fant Mark McGuigan inne foran mål, og han fant igjen nettmaskene fra kort hold og sørget således for 0-1. Russell Dingwall testet deretter hjemme-keeper David Hutton, før vertene fikk sin største sjanse da Leighton McIntosh skjøt like over tverrliggeren. Det hadde imidlertid raskt utviklet seg til en kjedelig kamp med få målsjanser og lite av interesse som skjedde der ute på det fordømte kunstgresset. På vei til toalettet overhørte jeg til og med supportere både foran og bak meg som uttrykte lettelse over at dommeren endelig hadde blåst for pause etter fulgt av håp om en bedre andre omgang.

Man kan vel ikke akkurat påstå at de fikk det ønsket oppfylt, for det var en nokså kjedelig kamp også etter hvilen. Airdrieonians hadde nå i hvert fall enda mer ball og styrte kampen mot et Stenhousemuir som muligens var fornøyd med å ri på sin ledelse. Mye av andre omgang foregikk inne på gjestenes banehalvdel, men uten at 'The Diamonds' klarte å bryte gjennom. De få gangene det skjedde, ordnet keeper Graeme Smith opp uten problemer. Hjemmelaget hadde dog en corner som ble headet ut av McGuigan inne på streken med et drøyt kvarter igjen, og de mente den hadde vært over linja. Her var det heldigvis ingen VAR, men dommeren konfererte med sin linjemann som mente at så ikke var tilfelle. Dermed klarte Stenhousemuir å sikre seg tre viktige poeng i bunnstriden, mens mange av de 600 tilskuerne var åpenbart misfornøyde og ga uttrykk for det ved kampslutt.

Selv hadde jeg en 20 minutters spasertur foran meg inn til Airdrie sentrum, der jeg valgte å gjøre en lynvisitt ved puben The Robert Hamilton før jeg med nød og neppe kom meg med 19.40-toget til Glasgow Queen Street. Den glimrende Glasgow-puben The Horse Shoe har blitt et fast stoppested, og også denne gang var det nå første stopp. Lørdagskveld betød at det var temmelig hektisk der, så jeg beveget meg snart videre for å teste noen nye vannhull. Både The Smokin' Fox, Rhoderick Dhu og The Admiral ble besøkt før jeg trasket til Anderston stasjon og tok toget det ene stoppet tilbake til Exhibition Centre, der jeg tidligere på dagen hadde sjekket inn ved Premier Inn-hotellet på andre siden av elven. Vel vitende om at en ny dag i Glasgow ventet, krøp jeg under dyna etter en dag der jeg ikke bare hadde fått besøkt Larkhall Thistle, men også fått med meg en bonus-kamp.

 

Scottish ground # 36:
Airdrieonians v Stenhousemuir 0-1 (0-1)
Scottish League One
Excelsior Stadium, 13 April 2019
0-1 Mark McGuigan (5)
Att: 600
Admission: £16
Programme: £2
Pin badge: £5 (!!)

 

(Innlegget ble redigert 12.06.19 14:50)

RFriday
RFridayInnlegg: 3700
15.06.19 23:23

Neste bolk, med følgende kamper:

 

14.04.2019: Aberdeen v C*ltic (@ Hampden Park) 
15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University 
16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle 
17.04.2019: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI 

 

Dag 17: Søndag 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)

Jeg våknet i Glasgow vel vitende om at byen også skulle være min base i ytterligere en dag, og det var selvsagt nå på sin plass å få seg en skikkelig full scottish breakfast som naturligvis inkluderte haggis. Det var bare å traske over elven til togstasjonen Exhibition Centre, og via et togbytte ved Partick kom jeg meg til Charing Cross der jeg gikk til Wetherspoons-puben The Hengler's Circus for å få meg en skotsk snadder-frokost. Denne helgen var det semifinale-weekend i den skotske cupen, og jeg skulle på et eller annet tidspunkt møte Aberdeen-fan Paul Williamson som hadde ordnet meg billett til søndagens semifinale. Med mat i skrotten tuslet jeg derfor videre innover i sentrum og unnet meg en vanningspause ved The Horse Shoe, som har blitt et fast stoppested når jeg er i Glasgow.

Det hadde jo selvsagt vært klart lenge at semifinalene skulle avholdes på Hampden Park denne helgen, men det var i begynnelsen av mars at kvartfinalene ble spilt og trekningen foretatt. Siden jeg så muligheten for å benytte søndagen til besøk på Hampden Park fulgte jeg dette med spenning. Selvsagt ble Celtic trukket mot vinneren av Rangers v Aberdeen som gikk til omkamp, og jeg mistenkte umiddelbart at dette ville bli søndagskampen. Samtidig sørget det for en situasjon der jeg visste at et eventuelt Old Firm-derby i semifinalen ville bety null sjanse for å få billett. Selv om jeg ønsket Rangers videre ville jeg altså ha mikroskopiske sjanser for å se kampen, men så ble det altså Aberdeen som vant omkampen. Igjen blandede følelser, men jeg fikk tenkte som så at jeg fikk gå for å forhåpentligvis se et Celtic-tap.

Aberdeen-billettene måtte tydeligvis hentes ut på Pittodrie i Aberdeen, og jeg var i ferd med å forfatte en mail til forbundet da min groundhopper-kompis Anthony Robinson foreslo å spørre Dons-fans Paul Williamson som hjalp oss med billetter da vi så Rangers i Aberdeen. Han sa seg igjen villig til å hjelpe, så nå var det bare å vente på ham i Glasgow, dit han var på vei med sin bedre halvdel. De hadde imidlertid blitt forsinket, så han ba meg bare å etter hvert sette kursen mot Hampden Park og møte ham der. Som sagt så gjort, men han hadde blitt ytterligere forsinket på veien slik at det varte og rakk der jeg ventet utenfor den skotske nasjonal-arenaen med stadig voksende køer rundt meg. Jeg benyttet ventetiden til å betale £4 for et kampprogram som jeg bladde flyktig i.

Hampden Park ligger sør i Glasgow, og er den tredje i rekken av stadioner med samme navn som har vært hjemmebane for Queens Park. Denne klubben ble stiftet i 1867 og er Skottlands eldste (og verdens eldste utenfor England og Wales). For å bare ta litt kort om de, dominerte de den skotske fotballen i den spede begynnelse, og alle deres ti titler (kun Rangers og Celtic har vunnet flere) i den skotske cupen kom i perioden frem til 1893. De er også den eneste skotske klubben som har spilt finale i den engelske FA Cupen, der de var tapende finalist to år på rad på midten av 1880-årene. I nyere tid har det gått mye tyngre, og det er kanskje ikke så altfor overraskende all den tid de er den eneste klubb i den skotske ligaen som fortsatt er ren amatørklubb. Slikt sett er det imponerende både at de har vært tro mot sitt motto om å spille for lekens skyld, og ikke minst at de fortsatt har klart å holde det gående i ligaen i konkurranse med profesjonelle og halvprofesjonelle klubber.

Da dagens Hampden Park sto ferdig i 1903 var det verdens største stadion (Glasgow hadde på denne tiden verdens tre største stadioner!), med en kapasitet på i overkant av 100 000, og beholdt den tittelen frem til Maracana åpnet i 1950. Det skotske landslaget tok i bruk stadionet i 1906, selv om de frem til etter andre verdenskrig kun spilte en og annen hjemmekamp der. På første halvdel av 1900-taller gjorde man uansett flere utbygginger som økte kapasiteten. På et tidspunkt i 1930-årene skal kapasiteten i teorien ha vært 183 388, men forbundet fikk likevel ikke lov til å selge mer enn 150 000 billetter, som var grensen man hadde satt for fotballkamper. I 1937 var det 149 415 som offisielt så landskamp mellom Skottland og England, men det var mer enn 20 000 som i tillegg hadde klart å snike seg inn uten billett.

Siden den gang har kapasiteten sunket gradvis i ferd med 'oppgraderinger' og ikke minst det faktum at man i 1992 startet arbeidet med å fjerne de siste ståtribunene og gjorde Hampden Park til et all seater stadium. Den må sies å i disse dager ha blitt nokså steril, og siden den har beholdt sin ovale form, sitter man spesielt i svingene bak mål et godt stykke fra banen. Det må forresten ha vært merkelig å se Queens Park spille hjemmekamp her foran et par hundre tilskuere på et stadion som i dag har en kapasitet på 51 866. Det er lenge siden The Spiders spilte for flere titusener av mennesker her, og i fjor ble de enige om å selge Hampden Park til det skotske forbundet for å etter hvert i stedet oppgradere og flytte inn på Lesser Hampden rett ved siden av.

De nærmet seg stygt tidspunktet for avspark da jeg fikk ny melding om at Paul var fem minutter unna, og da han kom insisterte han på å gi meg billetten gratis uten å ville ta imot de £20+1 han hadde lagt ut. Jeg får by på en pint eller tre ved en senere anledning, men nå kom vi oss i hvert fall til inngangspartiet der vi ble ransaket og sluppet innenfor et lite minutt eller to etter at vi mente å ha hørt dommerfløyta signalisere kampstart. Desto mindre sagt om kampen, jo bedre. Et skaderammet og ungt Aberdeen-lag uten både Niall McGinn, kaptein Graeme Shinnie, Gary Mackay-Stevens og Shay Logan ble virkelig herjet med allerede fra start. De uvaskede i grønt og hvitt kunne ledet med flere mål allerede da Aberdeen-mann Dominic Ball så direkte rødt for en stygg takling. Det mest overraskende var at først var på overtid av første omgang at James Forrest fikk hull på byllen med et ustoppelig skudd som fant nettmaskene oppe i krysset.

De vemmelige grønnhvite fortsatte å styre showet etter hvilen, og etter en times spill doblet Odsonne Edouard ledelsen fra straffemerket. Etter halvspilt omgang ble Aberdeen redusert til ni mann da også Lewis Ferguson fikk marsjordre. Innbytter Tom Rogic hadde kommet innpå i første omgang etter en stygg skade på Ryan Christie, og like etter den andre utvisningen satt han inn 0-3. Nå så det dessverre ut som om Celtic ville gå mot en tredje strake trippel. En sak som fikk en del oppmerksomhet i ettertid var da Aberdeen-manager Derek McInnes sammen med sin assistent ble sendt på tribunen for å reagere på sekterisk hets fra den vemmelige Celtic-fansen som viste seg fra sin normale side. Utrolig nok ble McInnes straffet av forbundet i ettertid, mens ingen reaksjon ble tatt mot bermen på tribunen. Det ville garantert vært omvendt om dette var Rangers-fans som kom med samme type hets mot Celtic.

Uansett endte det 0-3 foran 46 773 tilskuere, og jeg nølte ikke med å komme meg bort da sluttsignalet gikk. Jeg valgte å ta en tur innom puben Beechwood, som selvsagt var tatt over av Celtic-bermen. Det er ikke lett å komme på noen andre folk som i slik grader hater landet de bor i som den stakkars Celtic-fansen som må ha visse problemer. En mann i godt oppe i 60-årene ble åpenbart så krenket og rasende av å se min Union Jack-veske at han var ble mer sprutrød enn vanlig i ansiktet og åpenbart fikk problemer med følelser han tydeligvis ikke helt hadde intellektet til å få satt ord på. Da fornærmelsene omsider kom kunne jeg ikke annet enn å le, og det fikk ham til å riste av harme. Han kan ikke ha hatt det lett, stakkar. Jeg sendte ham uansett snart en siste skål før jeg tømte glasset og gikk mot togstasjonen Kings Park.

Der skulle det vise seg at det var lenger enn ventet til neste tog mot sentrum, og jeg ble stående over en halvtimer å vente mens perrongen gradvis fylte seg av hundrevis med fans ikledd grønt og hvitt. Der sto jeg ensom med en Union Jack-veske omringet om fiendtlig innstilte fans, men i motsetning til min 'kamerat' fra tidligere hadde jeg selvsagt ikke til hensikt å egge opp til noe som helst, og turen tilbake til Glasgow Central foregikk i fullstendig fred og ro. Men etter å ha vært omringet av disse individene følte jeg at jeg trengte en annen type selskap, så etter en tur innom Toby Jug gikk jeg til Glasgow Queen Street og ble med lokaltoget tre stasjoner østover til Duke Street. Der ligger nemlig et par kjente og kjære Rangers- og lojalist-puber, og jeg følte nå for et nytt besøk innom de to.

På Louden Tavern var det temmelig stille, så etter en pint trasket jeg den korte veien videre ned til Bristol Bar. Som ved mine siste besøk var det mer fart der, og jeg koste meg etter hvert såpass at jeg endte opp med å la det siste toget tilbake til sentrum gå uten meg. De slutter tydeligvis å gå tidlig på søndager, men det går da tross alt busser langt senere. To veteraner sang av full hals og en av de slo takten med stokken sin, men midt i refrenget til 'No Pope of Rome' gikk strømmen, og vi ble sittende i mørket et kvarters tid til den kom tilbake. Etter også ha blitt bydd opp til dans av to lokale frøkner, var det tid for å komme seg med en av bussene inn til sentrum. Der var jeg også raskt innom The Piper Bar, Drouhtys og The Auctioneers, før jeg omsider kom meg tilbake til hotellet og i seng. Slik kampen ble var det ingen god dag fotballmessig, men det hadde vært en trivelig kveld.

 

Scottish ground # 37:
Aberdeen v Celtic 0-3 (0-1)
Scottish Cup, semi final
Hampden Park (neutral venue), 14 April 2019
0-1 James Forrest (45+2)
0-2 Odsonne Edouard (pen, 61)
0-3 Tom Rogic (69)
Att: 46 773
Admission: Free (from Aberdeen supporter Paul Williamson, originally £20 + £1 fee) Programme: £4

 

 

Dag 18: Mandag 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University

Etter to dager med base i Glasgow var det igjen på tide å midlertidig forlate Skottland og ta en ny svipptur sørover over grensen til England. Før den tid måtte jeg selvsagt ha en skikkelig skotsk frokost med haggis inkludert, og siden jeg også følte for å innta frokosten i nye omgivelser, forlot jeg Premier Inn-hotellet, spaserte over elven til togstasjonen Exhibition Centre og tok en kort togtur til stasjonen Anniesland. På Wetherspoons-puben The Esquire House fikk jeg servert en herlig frokost som sørget for en god start på dagen. Etter at siste smule haggis var svelget og flasken med j2o var tømt, gikk turen inn til Glasgow Central via et raskt togbytte ved Hyndland. Deretter kunne jeg omsider sette meg på 11.00-toget som skulle frakte meg til Newcastle.

Drøyt to og en halv time senere steg jeg av i geordie-byen, og siden jeg igjen hadde booket overnatting ved byens easyHotel nede på Side, hadde jeg litt tid å slå i hjel før innsjekking. Jeg valgte meg en av pubene vis-à-vis stasjonen som første stoppested, og denne gang falt valget på Newcastle Tap, der jeg jeg koste meg med en pint Lilley's Mango og en pose habanero pork scratchings. Der gledet de seg åpenbart til sin Game of Thrones Night med visning av siste sesong-premiere som visstnok snart var utsolgt, så det var da også noe å se frem til, selv om jeg ikke ville være der den aktuelle kvelden. Uansett kom jeg meg etter hvert videre og tok også turen innom et fast vannhull i form av Bridge Hotel før jeg gikk for å sjekke inn.

Jeg hadde betalt £21,59 for overnatting, og etter å ha sjekket inn og installert meg på rom 114 var jeg raskt på farten igjen - opp de såkalte Dog Leap Stairsog til mikropuben The Split Chimp. Etter et glass og en pork pie der var det på tide å komme seg nordover med metroen, men jeg hadde planlagt ytterligere et pitstop på veien. Da jeg hoppet av på Jesmond stasjon, gikk det snart opp for meg at det var West Jesmond jeg skulle gått av på, så det var bare å la neste tog frakte meg en stasjon videre, slik at jeg kunne bevilge meg et glass ved puben The Lonsdale. Jeg skulle etter hvert også videre med metroen, som tok meg til Four Lane Ends, og derfra lot jeg en buss skysse meg det siste strekket opp til Killingworth som åsted får min kamp denne kvelden.

Killingworth ligger et lite stykke nord-nordøst for sentrale Newcastle, og vest for Whitley Bay. Det er en såkalt 'new town' som i 1960-årene ble reist rett under navnet Killingworth Township. I den sørlige utkanten finner vi i dag den lille landsbyen Killingworth Village som da allerede lå her og var et lite gruvesamfunn. Målet var en ny by med 20 000 innbyggere, og det ble bygget en rekke boligblokker i brutalistisk stil, der de mest iøynefallende og radikale av disse ble revet mot slutten av 1980-årene. I dag har Killingworth rundt 10 000 innbyggere, men distriktet som også inkluderer naboen Camperdown har omtrent det dobbelte. Majoriteten av disse jobber naturlig nok inne i Newcastle.

Under planleggingen av turen hadde jeg slitt litt med å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre denne dagen. Menyen besto i stor grad av reservelags- og ungdoms-kamper, men så dukket det opp et par alternativer. Et besøk til Downfield i den skotske Junior-fotballen ble vurdert, men da toppkampen i Northern Alliance Premier Division ble satt opp til denne mandagen, var jeg egentlig ikke sen om å velge meg den. AFC Killingworth v Newcastle University var i realiteten seriefinalen og møtet mellom de to klubbene som kjempet om Northern Alliance-tittelen. Dette måtte jeg få med meg. Jeg hadde også sett noen poster på Twitter som kunne tyde på at klubben også hadde klubbhus med bar, så derfor dro jeg rett til Amberley Park der jeg ankom med en snau time til kampstart og betalte meg inn med £3. Noe kampprogram var det ikke, men det ser jeg uansett kun på som en bonus under non-league step 6.

AFC Killingworth er et resultat av at Killingworth Young Peoples Club så sent som i 2018 slo seg sammen med Killingworth Town og stiftet dagens klubb. Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle, og det hele virker muligens litt komplisert, men det ser ut som om historien er som følger. Killingworth YPC tok i 2007 steget opp fra Tyneside Amateur League til Northern Alliance Division Two, og sikret to strake divisjonstitler og opprykk til ligaens toppdivisjon på kortest mulig tid før de skiftet navn til Killingworth Sporting. Deretter ble de til Killingworth Town og vant under dette navnet ligatittelen i 2017. Samtidig hadde på et eller annet tidspunkt et nytt Killingworth YPC blitt stiftet, og i 2017 kom de fra Durham Alliance Combination og tok plass i Northern Alliance Division Two. Historien gjentok seg da de vant to strake divisjonstitler, men etter å ha vunnet Division One slo de seg i fjor altså sammen med Killingworth Town...og AFC Killingworth var en realitet.

Jeg hadde vært litt nysgjerrig på fasilitetene ved Amberley Park, som ganske riktig viste seg å være meget spartansk og bekrefte hvorfor den visstnok er grunnen til at AFC Killingworth ikke har søkt opprykk denne sesongen. Amberley Park er rett og slett en bane med et enkelt gjerde rundt og uten noe som helst av tilskuerfasiliteter. Det viste seg ganske riktig å være et klubbhus på den ene langsiden, men der var det ingen bar - kun et oppholdsrom med TV og muligheter for å forsyne seg med kaffe og te. Dermed ble det en lenger ventetid enn forventet i kulda, og jeg søkte ly i varmen i klubbhuset der jeg slo i hjel tiden på sosiale medier og ved å på nytt sjekke ståa i divisjonen jeg nå skulle se kamp i.

Newcastle University toppet tabellen tre poeng foran nettopp AFC Killingworth, men sistnevnte hadde to kamper til gode, så vinneren her ville kunne ta et langt steg mot tittelen. De to hadde også en solid luke ned til forfølgerne som først og fremst var Newcastle Blue Star, så tittelkampen sto mellom disse to. I motsetning til AFC Killingworth hadde Newcastle University søkt om opprykk, så dessverre betød det at opprykket til Northern League etter alle solemerker allerede var avgjort så fremt ikke Newcastle University skulle støte på noen uventede problemer. Jeg sier dessverre fordi jeg frykter en ny Team Northumbria, uten at jeg har noe mot Newcastle University eller kjenner til hvordan de driftes, men vi får nå se hvordan det går når. Det er i hvert fall bedre enn å få opp reservelaget til Hebburn Town i Northern League fra den andre feeder-ligaen Wearside League (slik vi heldigvis ikke fikk).

En kar jeg hadde en kort samtale med bekreftet det jeg har hørt om at AFC Killingworth har ambisjoner, men han mente at et eventuelt opprykk til Northern League må vente i hvert fall et år eller to, og at fasilitetene ikke overraskende må oppgraderes før så kan skje. Han var imidlertid optimistisk med tanke på tittelkampen, etter at AFC Killingworth nå hadde innhentet dagens motstander som på et tidspunkt i sesongen hadde et forsprang på et tosifret antall poeng. Det var virkelig kaldt denne kvelden, så da det var på tide å gå ut igjen, var det bare å dra på seg lua og hanskene jeg heldigvis hadde tatt med. Med lua dratt godt nedover ørene så jeg lagene entre banen og begynte en liten runde for å ta noen bilder med spillet i gang.

Uni startet friskt og viste seg som et spillende lag der pasningene syntes å sitte godt, men Killingworth-forsvaret var godt organisert og den første halvdelen av omgangen foregikk uten noe særlig av muligheter foran målene. Gjestene traff tverrliggeren etter en snau halvtime, men like etter slo hjemmelaget tilbake da Uni-keeperen måtte ut og klarere med hodet. Hans klarering gikk rett til Malky Morien som fra utenfor 16-meteren satt ballen i mål til 1-0. En Uni-spiller som forgjeves forsøkte å komme seg tilbake for å klarere ble fanget i nettmaskene, og når jeg allerede hadde konstatert at målene må ha vært de spinkleste jeg noen gang har sett, var det egentlig rent komisk å se det som nå skjedde. En Uni-spiller som forgjeves hadde forsøkt å komme seg tilbake og klarere ble fanget i nettet, og målet holdt deretter på å kollapse slik at man brukte flere minutter på å få rettet det opp og satt det på plass igjen. Det sto uansett 1-0 til pause.

Gjestene startet best også etter hvilen, og det var de som skapte de fleste sjansene. De fikk også et mål annullert etter en drøy times spill, men i det 73. minutt fikk de omsider uttelling. De traff igjen tverrliggeren, og Killingworth-keeper Michael Hammond reddet glimrende på returen, men en ny retur ble omsatt i scoring av Niza Chilufya som med det utlignet til 1-1. Uni presset nå på for et seiersmål, men kun seks minutters tid etter utligningen ble et langt innkast stusset videre av Alex Nisbet og Marty Soulsby stupte frem og sendte vertene tilbake i føringen med 2-1. Forfriskende å se at Killy gikk for dødsstøtet snarere enn å legge seg bakpå og ri på ledelsen, og en god Konner Lamb hadde to gode muligheter til å øke ledelsen. Samtidig fikk dog Chilufya en kjempesjanse til å utligne, men gjorde seg bort slik at det endte 2-1. Jeg hadde talt 207 tilskuere, og majoriteten av disse kunne nå slippe jubelen løs.

Nå var det bare å komme seg ut av kulda, og derfor marsjerte jeg ned til puben The Shire Horse for å få litt varme (og litt cider) i kroppen før jeg returnerte til Newcastle. Jeg valgte å ta en buss som slapp meg av rett ved metrostasjonen Palmersville, men toget fikk plutselig en av Jesmond-stasjonene som endeholdeplass grunnet tekniske problemer. Det var bare å vente på neste tog som tok meg til Monument, og på veien tilbake til hotellet valgte jeg å ta en ny tur innom The Split Chimp før jeg avsluttet kvelden med å teste Colonel Porter's Emporium, der jeg inntok kveldens to siste pints mens jeg undret meg litt hvorfor jeg aldri hadde vært innom der tidligere. Dagen hadde bydd på et interessant oppgjør, og kanskje vil også AFC Killingworth (som omsider vant ligaen) følge Newcastle University og bli å se i Northern League i løpet av et par år.

 

English ground # 519:
AFC Killingworth v Newcastle University 2-1 (1-0)
Northern Alliance Premier Division
Amberley Park, 15 April 2019
1-0 Malky Morien (30)
1-1 Niza Chilufya (73)
2-1 Marty Soulsby (79)
Att: 207 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

 

 

Dag 19: Tirsdag 16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle

For tredje og siste gang på turen våknet jeg opp klar for å forlate Newcastle, og igjen skulle jeg nordover til Skottland. Jeg sjekket ut fra byens easyHotel og nøyet meg med frokost i form av innkjøpte smørbrød fra Sainsburys'-sjappa inne på stasjonen før jeg kom meg på 10.35-toget til Edinburgh. Jernhesten brukte rundt halvannen time på turen opp til Edinburgh Waverley, der jeg unnet meg en pause og en halv pint på The Booking Office før jeg fortsatte ferden med 12.53-toget som skulle ta meg vestover til Falkirk. Det var nemlig der jeg hadde valgt å ha base, og rundt klokka halv to ankom jeg Falkirk Grahamston og slo i hjel litt tid med en haggis-burger på The Carron Works før jeg gikk for å sjekke inn på Antonine Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting.

Også dette hadde vært en av dagens som bød på visse utfordringer under planleggingen av turen, og jeg hadde lenge problemer med å bestemme meg for hvor jeg skulle dra. Jeg kikket først på walisiske Taffs Wells, men etter hvert som kampmenyen ble litt fyldigere dukket det opp ytterligere alternativer. Av disse kikket jeg mest på Bo'ness United sin hjemmekamp i Skottland, men ble alvorlig skuffet da jeg fant ut at deres hjemmebane som hadde figurert på min ønskeliste hadde ikke lenger var helt det samme i og med at den fantastiske gamle hovedtribunen nå er jevnet med jorden. Likevel valgte jeg å booke overnatting i Falkirk med denne kampen i tankene, men så fikk jeg ytterligere nyheter fra klubben selv.

De kunne nemlig fortelle at de i forkant av denne kampen ville rive opp gressmatta og dessverre legge kunstgress, slik at kampen ville bli spilt på en annen og fortsatt ikke bestemt bane (det ble til slutt hos Camelon Juniors). Det var bare å ta en ny kikk på alternativene, og en annen skotsk kamp jeg merket meg så også ut til å ville kunne la meg beholde hotell-reservasjonen i Falkirk. Det dreide seg om Tranent Juniors v Tynecastle i East of Scotland League, og det endte opp med å bli mitt valg selv om det var på «feil» side av Edinburgh i forhold til min base i Falkirk. Litt må man vel tåle, og jeg er jo som kjent ikke redd for litt reisevei. Det var dog bare å få mest mulig av tiden jeg hadde til rådighet før jeg måtte komme meg med toget.

Jeg har jo ved et par anledninger tidligere hatt Falkirk (og også Antonine Hotel) som base, men hadde testet overraskende få av byene skjenkesteder. Derfor holdt jeg meg til halve pints og startet en liten runde med ved The Scotia og gikk videre til koselige The Tolbooth Tavern. Jeg hadde fått anbefalt Wheatsheaf Inn, og forsto godt hvorfor. Tid ble det også til en svipptur innom både Newmarket Bar og Railway Tavern før 15.54-toget fraktet meg tilbake til Edinburgh Waverley. Derfra skulle jeg ha buss videre til Tranent, og buss nummer 104 kom i henhold til ruteplanen. Etter rundt 40 minutter på bussen steg jeg av rett ved puben The Brig som ble første stopp. Siden jeg hadde funnet ut at det ikke var noen bar på Foresters Park, stakk jeg også innom The New Plough på veien dit.

Tranent er en by i 'grevskapet' East Lothian (tidligere Haddingtonshire), beliggende tre kilometer sørøst for Prestonpans og mer vesentlig for norske lesere snaut halvannen mil øst for Edinburgh. Tranent var tidligere en viktig gruveby, og munkene ved Newbattle-klosteret startet utvinning av kull her allerede på 1200-tallet. I dag er Tranent mer en typisk soveby der beboerne arbeider inne i den skotske hovedstaden Edinburgh. Byen er også kjent for den såkalte Tranent-massakren i 1797, der soldater skjøt og drepte 12 personer som protesterte mot innføringen av obligatorisk 'verneplikt' i en britisk milits for skottene. Forhåpentligvis ville det gå noe roligere for seg denne onsdagen, og på veien til Foresters Park mistenkte jeg at den største utfordringen denne kvelden fort kunne vise seg å bli kulda.

Jeg ankom Foresters Park med en halvtimes tid til avspark, og betalte meg inn med £6. Det var intet kampprogram, men jeg benyttet noe av ventetiden med å stikke innom matutsalget 'Big T Pie Hut' for å få meg en scotch pie og en Bovril. Tranent Juniors ble stiftet i 1911, og har frem til i fjor spilt i den skotske Junior-fotballen. Den gjeveste av alle turneringer for klubbene der er Scottish Junior Cup, og der var Tranent tapende finalist da de i 1933 måtte gi tapt for Yoker Athletic. To år senere var de imidlertid tilbake i finalen, og sikret seg tittelen med hele 6-1 over Petershill. Dette er fortsatt (delt) rekord for største seier i en finale i denne turneringen. Klubben som kalles The Belters sikret i 2016 opprykk til toppdivisjonen i East Region, men i fjor sommer var de en av en rekke Junior-klubber som meldte overgang til den 'ordinære' pyramiden og tok plass i East of Scotland League. Til tross for dette har de beholdt Juniors-suffikset i navnet som en del av sin identitet.

Jeg skal ikke engang prøve å gjette hvor lenge Tranent Juniors har brukt Foresters Park som sin hjemmebane, og for alt jeg vet kan det ha vært helt siden oppstarten. Anlegget ligger litt bortgjemt og finnes ved å gå ned en liten sidevei fra hovedveien gjennom byen. Den eneste tribunen er å finne på den ene langsiden, der den står på den midterste tredjedelen. Her bys på først og fremst på ståplasser i form av sju trinn med terracing, men på den borterste seksjonen av tribunen har man installert seter. Den har en rekke støttepillarer som er forbundet med gjerdet som omkranser banen. Bortsett fra dette er det lite av fasiliteter, og det er enten såkalt hard standing eller man står rett på gresset. Laglederbenkene er på motsatt langside fra tribunen, og bak mål har man skapt litt karakter ved å male klubbnavnet på muren som i likhet med store deler av anlegget ellers er malt i klubbens rødbrune farge.

East of Scotland League har med tilstrømningen av klubber fra Junior-fotballen de siste årene tredoblet i størrelse og vel så det, og denne sesongen har de derfor operert med tre likestilte avdelinger. Det har derfor vært et skikkelig nåløye med tanke på opprykk herfra til Lowland League som den er feeder-liga før, for det har vært slik at de tre avdelingsvinnerne møtes i playoff om én eneste opprykksplass. I Conference B, der jeg nå skulle se kamp, var Bonyrigg Rose fullstendig suverene, mens det for Tranent sin del var om å gjøre å sikre en topp 5-plassering. Før 2019/20-sesongen skal det nemlig gjøres endringer som gjør at ligaen får én toppdivisjon (Premier Division) og to likestilte 'andredivisjoner'.

Tranent Juniors la da også beslag på en fjerdeplass, og kunne med seier denne kvelden på langt vei sikre seg den. For gjestende Tynecastle var det ikke like lystig der de befant seg på nedre halvdel som nummer 10 av 13 lag, og de vil neste sesong være å finne i en av First Division-avdelingene. Hva gjelder opprykk til Lowland League ser det for øvrig ut til å forbli et nåløye der vinneren uansett må gjennom playoff, og det er noe som etter min mening absolutt bør ses på. Det får imidlertid være en sak de forhåpentligvis evaluerer tidligere. Nå nærmet klokka seg uansett 18.45 og tid for avspark, så da lagene entret banen var det bare å identifisere hvem som var hvem og starte en liten fotorunde.

Dommerne blåste faktisk i gang noen minutter før fastsatt tid, og de som dukket opp sent gikk glipp av det første målet. Det var hjemmelaget som kom først i gang, og allerede i kampens tredje minutt lå ballen i målet bak Tynecastle-keeperen. Mark McGovern var målscorer, og Tranent hadde fått en kjempestart. De hadde også et lite overtak etter dette, men gjestene slo plutselig tilbake da de tjue minutter ut i omgangen reduserte til 1-1. Det tok imidlertid ikke lange tiden før Tranent på nytt tok ledelsen, og Grant Nelson var mannen som besørget 2-1. Fem minutter før pause ble Mark McGovern tomålsscorer da han på iskaldt vis økte til 3-1. Nesten like kaldt skulle det snart bli i vinden på Foresters Park, og da lagene gikk i garderoben med 3-1 halvveis, gikk jeg selv for å få meg en ny kopp Bovril å varme meg på.

Det meste av interesse skjedde virkelig i førsteomgangen, og etter hvilen fikk jeg etter hvert følelsen av at det ble en slags transportetappe der hjemmelaget var tilfreds med tingenes tilstand mens gjestene ikke klarte å bryte ned hjemme-forsvaret og på alvor true en redusering. Tranent Juniors virket å ha god kontroll og var det førende laget, uten at de heller klarte å få ytterligere nettsus. Jeg talte 134 tilskuere, og de kunne dermed se at alle tre poengene ble igjen i Tranent mens Tynecastle måtte reise tomhendte hjem. Foresters Park har for øvrig ikke flomlys, og det var nok grunnen til at man ikke bare hadde noe tidligere kampstart, men også at man tok en kortere pause enn vanlig for å bli ferdig før det ble for mørkt. Det medførte at jeg vi nå ble ferdig før tiden og at jeg dermed rakk en tidligere buss tilbake enn planlagt.

Jeg strøk på dør i det øyeblikk dommeren blåste av, og rakk derfor 20.30-bussen slik at jeg slapp å vente en time på neste avgang. Buss 104 skulle nå ikke frakte meg helt tilbake til Edinburgh, for jeg valgte en annen reisemåte og gikk snart av ved togstasjonen Wallyford for å la toget skysse meg derfra inn til den skotske hovedstaden. Det viste seg å være litt forsinket, men i ni-tiden var jeg tilbake på Edinburgh Waverley stasjon. Der hadde jeg siktet meg inn på 21.33-toget, men det sto nå plutselig som kansellert, så jeg slo meg til ro med en pint på The Beer House inn på stasjonen i påvente av oppdateringer.

Jeg hadde gjort kål på rundt halve pinten da jeg på en av skjermene registrerte at det aktuelle toget nå var tilbake i rute. Men var det egentlig det? Etter å ha tømt glasset gikk jeg for å undersøke, men mens det på noen av skjermene sto som 'i rute', viste blant annet den store oversiktstavla at det fortsatt var kansellert. Litt av et mysterium, men etter å ha spurt en av de ansatte ble jeg uansett rådet til å ta første tog til Haymarket og bytte der. Som sagt så gjort, men også derfra var det forsinkelser, og det ble over 20 minutters venting på toget som til slutt kom. Vel tilbake i Falkirk ble The Wellington Bar siste stopp før jeg trakk meg tilbake og låste meg inn på Antonine Hotel der deres tilknyttede bar Coyotes visstnok akkurat hadde stengt. Det var kanskje like greit, for det var like godt å komme seg i seng og krype under dyna.

 

Scottish ground # 38:
Tranent Juniors v Tynecastle 3-1 (3-1)
East of Scotland League Conference B
Foresters Park, 16 April 2019
1-0 Mark McGovern (3)
1-1 ?? (21)
2-1 Grant Nelson (23)
3-1 Mark McGovern (41)
Att: 134 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a

 

 

Dag 20: Onsdag 17.04.2019: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI

Jeg hadde vært på rundreise i snart tre uker, men hadde fortsatt en uke igjen av turen min da jeg våknet i Falkirk denne onsdagen. Det var på tide å komme seg videre, men denne gang skulle jeg forflytte med innad i Skottland. Som seg hør og bør måtte jeg selvsagt starte dagen med en full scottish breakfast som selvsagt inkluderte haggis, og måltidet ble inntatt på Wetherspoons-puben The Carron Works før jeg gikk for å forlate byen med 10.08-toget fra Falkirk Grahamston til Glasgow Queen Street. Vel fremme i Glasgow var de bare å traske derfra ned til Glasgow Central, der jeg kom meg med 11.13-toget som ankom Kilmarnock i rute allerede klokka 11.50. Jeg var ikke her for å se Kilmarnock i den skotske toppdivisjonen, men av praktisk grunner var byen valgt som base.

Grunnen til det var ikke bare at jeg slapp unna med å betale £30 for overnatting, men også det faktum at The Portmann Hotel opererte med innsjekking allerede fra klokka elleve. Samtidig var det kun en 17 minutters togtur ned til Auchinleck, der jeg denne kvelden skulle se kamp. Med såpass tidlig innsjekking var det bare å orientere seg frem til The Portmann Hotel, der jeg ble sluppet inn på det som virket som en muligens noe halv-shabby pub med rom i overetasjen. Et par stamkunder var allerede på plass og tyllet i seg brygg fra tappekranene, så etter å ha slengt fra meg bagasjen på rommet kunne jeg ikke være dårligere enn at jeg tok en halv pint. Det var bare å i all hovedsak holde seg til den størrelsen, for jeg la snart ut på det som skulle bli en voldsom pub-til-pub-runde i Kilmarnock.

Første stopp ble Brass & Granite, og deretter gikk ferden videre til naboen Mack's Bar. Etter et glass ved The First Edition var det på tide med litt mat, og cider ble midlertidig byttet ut med j2o mens jeg satt til livs en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Wheatsheaf Inn. Etter å ha testet The Loundon Tavern var turen kommet til puben med det snodige navnet Fanny by Gaslight, og deretter ble både The Tartan Sheep, The Clansman og The Goldberry besøkt før det var på tide å komme seg med 16.52-toget. Selv om togene ikke bruker lang tid herfra til Auchinleck, er de ikke alltid like hyppige, for jeg måtte enten ha 13.50- eller 16.52-toget uten at det var noen avgang imellom. Dermed ble det med sistnevnte.

Auchinleck er en landsby som ligger sentralt geografisk plassert i 'grevskapet' East Ayrshire. Vi befinner oss her rundt to mil sørøst for Kilmarnock og et par-tre kilometer nordvest for Cumnock. Landsbyen har en fortid som er sterkt knyttet opp mot gruvedrift, og innbyggertallet firedoblet seg fra 1831 til 1881, da godt over 6 500 holdt til her med mange som arbeidet i kullgruvene. Kullkraftverket Barony Power Station ble bygget i 1957, og med tunge investeringer så fremtiden lys ut. Så kom den drastiske nedgangen i kullindustrien, gruvene stengte, kraftverket fulgte etter, og arbeidsledigheten var høy. I dag bor det drøyt 3 500 i Auchinleck, og ting ser litt bedre ut igjen. Selv den britiske kronprinsen må like seg her, for han har kjøpt og restaurert herskapshuset Dumfries House ikke langt fra Auchinleck.

Jeg ankom selv Auchinleck snaut ti minutter etter at klokka hadde slått fem, og med avspark klokka 18.30 var det bare å komme seg mot den første av to puber jeg hadde planer om å teste. Da jeg gikk fra Market Inn, registrerte jeg raskt at jeg hadde oversett Railway Hotel, så jeg måtte naturligvis også en svipptur innom der. Det ble likevel tid til en rask visitt ved The Boswell Arms på min vei til Beechwood Park, der jeg med rundt en halvtime til avspark betalte meg inn med £6. Med beskjed om at de ikke trykker program i forbindelse med midtuke-kamper, satt jeg deretter kursen rett mot klubbhuset og dets bar, før jeg noe senere gikk bortom brakka som huser klubbsjappa for å skaffe meg en pin og bla i pappeskene med gamle kampprogrammer som dog var priset noe stivt (for en bunke på 10-12 programmer måtte jeg ut med £7-8).

Auchinleck Talbot er en av de virkelige storhetene i den skotske Junior-fotballen, og de siste tiårene må de kunne sies å ha vært storheten fremfor noen. De ble stiftet i 1909, og i 1920 vant de sin første vesentlige tittel ved å ta sin første av 15 titler i Ayrshire Cup, men det er som jeg var inne på i senere år at de virkelig har hanket inn titler i fleng. I 1947/48 vant de sin første av tolv titler i West og Scotland Cup, og i 1949 vant de for første gang den virkelige store tittelen for Junior-klubber; nemlig Scottish Junior Cup. 68 837 tilskuere så The Bot beseire Petershill 3-2 i finalen på Hampden - det tredje største tilskuertallet for en Scottish Junior Cup-finale. Det skulle bli mange flere slike triumfer å feire.

Først kom imidlertid en nedgangstid, men fra 1977 startet en periode med veldig suksess. I denne perioden vant de West of Scotland Cup ni ganger på elleve år(!) og vant samtidig Ayrshire League elleve ganger i perioden 1977-1997. Med Scottish Junior Cup-triumfer i 1986, 1987 og 1988 ble de første klubb til å vinne denne gjeve tittelen tre år på rad, og med nye titler i 1991 og 1992 vant de turneringen fire ganger på seks år. De vant igjen Scottish Junior Cup i 2006, 2009, 2011, 2013 og 2018, og hadde på tidspunktet for mitt besøk slike 12 titler; noe som er over dobbelt så mange som noen annen klubb. Det skal nevnes at de på dette tidspunktet også (naturligvis) var klar for ny finale (som de vant og tok sin tittel nummer 13).

Hva gjelder ligaspill er det jo nokså komplisert å forklare den skotske Junior-fotballen fir de uinnvidde, spesielt siden det også har skjedd store omstruktureringer. Siden 2002 har klubbene vært organisert i tre forskjellige regioner med hver sin pyramide/liga. Auchinleck Talbot hører hjemme i SJFA West Region, og hadde siden den gang vunnet deres toppdivisjon fem ganger (2006, 2013, 2014, 2015, 2016). Det er vel heller ingen overraskelse at de nå jaktet en ny tittel også der. Om det skulle være noen tvil, får jeg gjenta meg selv om understreke at det var en virkelig storhet jeg nå skulle se. Og derfor hadde det heller aldri vært noe tvil om hvor jeg ville befinne meg denne kvelden; i hvert fall ikke etter at denne kampen mot Irvine Meadow XI ble omberammet til denne onsdagen.

Beechwood Park har vært hjemmebane for Talbot siden starten i 1906, og klubbnavnet er for øvrig til ære for Baron Talbot de Malahide som forærte de tomten. Da klubben startet forsvaret av sin Scottish Junior Cup-tittel i 1949, var det over 10 000 innenfor portene, og man hadde fylt på med tusenvis av tonn med gruveslagg for å anlegge hauger med provisoriske tribuner (disse ble liggende i flere år etter). Artig nok var det den gang Irvine Meadow som var motstander (og seg slo ut den daværende regjerende mester), og det var samme motstander som nå kom på besøk når jeg skulle se kamp her. Beechwood Park har siden den gang gjennomgått en total forvandling, men en periode slet de voldsomt med vandalisme og dette var også skyld i minst én av brannene som opp gjennom årene har rammet klubben.

En noe mer detaljert beretning om Beechwood Park kan leses her, men mesteparten av dagens fasiliteter er av nyere dato. Hovedtribunen stammer fra Hamilton Academicals' gamle hjemmebane Douglas park, der den for en forlengelse av deres hovedtribune. Da det anlegget skulle rives fikk Talbot sikret seg denne rundt 1993, men etter en rekke forviklinger skulle det gå hele ti år før den kunne åpnes der den står midt på den ene langsiden. Det er i hvert fall en sittetribune som huser 500 tilskuere, og som senere har fått seter kjøpt av Bristol City. På de øvrige tre sidene er det klassisk terracing, delvis under tak. På motsatt langside ble den gamle hovedtribunen revet på slutten av 1990-årene, og først i 2013 fikk den et nytt overbygg som på den midtre delen gir tak over hodet. Også på kortsiden nærmest klubbhuset kan man stå under tak, mens den andre kortsiden er den eneste der man utelukkende står under åpen himmel.

Som nevnt var det intet program denne kvelden (det første bildet er et eldre program), men ved hjelp av internett fikk jeg bekreftet at tabellen i West Region Premier Division ble toppet av Hurlford United. De hadde fem poengs luke ned til toer Auchinleck Talbot, men sistnevnte sto med 16-1-1 i ligaen og hadde hele fem kamper til gode, og hadde således det hele i egne hender. Mens Auchinleck Talbot hadde både ti ligakamper og flere cupkamper igjen, var dette sesongens nest siste kamp for gjestene fra Irvine som lå på en femteplass, kun målforskjellen bak Glenafton Athletic og Pollok. De to sistnevnte hadde imidlertid to og fire kamper mindre spilt. Fra Irvine Meadow ned til fjorårsvinner Beith Juniors på sjette var det seks poeng, men også de hadde fem kamper til gode på Irvine-klubben.

Etter å ha kjøpt meg en Bovril og to scotch pies med mushy peas, var jeg klar for avspark. Det vi fikk se var en nokså jevnspilt kamp mellom to gode og godt organiserte lag, og selv om det ikke var noe voldsomt sjansebonanza var det en spennende affære der det var gode muligheter i begge ender av banen. Hjemmelaget hadde nok et lite overtak i deler av første omgang, som i perioden da de i det 25. minutt tok ledelsen ved Keir Samson. Det var da ikke helt ufortjent, men samtidig som Talbot hadde et par muligheter til å doble ledelsen før pause, hadde også bortelaget sjanser til å utligne, så det hadde som sagt vært nokså jevnt da dommeren blåste for pause og lagene gikk i garderoben for å få litt innspill fra trenerne før andre omgang.

Jeg tilbragte hele pausen i klubbsjappa der jeg kikket i pappeskene med gamle programmer, men jeg rakk også å få meg en kopp Bovril før det hele ble sparket i gang igjen ute på gressmatta. Det er selvsagt vanskelig å telle uten hjelpemidler når det blir såpass mange, men jeg hadde uansett talt meg frem til 418 tilskuere, og de fikk se at det fortsatt var nokså jevnspilt etter hvilen. Hjemmelaget begynte dog å muligens virke litt tilfreds med tingenes tilstand og ledelsen de hadde, og gjestene presset på for en utligning som lot vente på seg. De ventet imidlertid ikke helt forgjeves, og det var etter hvert fortjent da innbytter Darren Jones utlignet til 1-1 med en glimrende avslutning. Irvine Meadow fortjente til slutt minst det ene poenget som de også fikk med seg da dommeren etter hvert blåste av med 1-1 som sluttresultat.

Selv gikk jeg for å rekke 20.46-toget (neste gikk ikke før 22.40) tilbake til Kilmarnock, og siden Brass & Granite kanskje var det stedet jeg hadde likt best under min tidligere pub-runde og i tillegg var nærmest min base for natten, var det der jeg stakk innom for det som skulle være en siste pint. Der var det nokså fullt av folk som så semifinalene i 'Champions' League, og etter at jeg med et halv øye hadde registrert at det var spenning i kampen Manchester City v Tottenham Hotspur, endte jeg for en gangs skyld opp med å synes det var litt spennende. Kryss i taket! Det er ikke hver dag det skjer, men jeg ble faktisk sittende å følge litt med (kanskje mest i håp om City-exit), og det ble dermed både ett og to påfyll av forfriskninger fra baren før det var på tide å ta kvelden.

Angående Auchinleck Talbot hadde det vært en klubb (og et stadion) jeg en stund har ønsket å besøke, og jeg angret slett ikke på beslutningen om å dra dit. Når dette skrives er det jo heller ingen hemmelighet at de ikke bare endte opp med å igjen vinne ligaen noen uker senere. Søndag 2. juni vant de også sin 13. tittel i Scottish Junior Cup ved å beseire Largs Thistle i finalen. Det er sannelig imponerende hvordan en klubb fra en landsby i Ayrshire har blitt slik en storhet. Som det står på et skilt ved inngangen til Beechwood Park: 'One village - Loads of cups'. Jeg var også fornøyd med dagens dont da jeg med en viss summetone stabbet tilbake til The Portmann Hotel og fant senga for å få litt søvn før den tidligere starten dagen etter. Da skulle det stå rugby på menyen!

 

Scottish ground # 39:
Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI 1-1 (1-0)
SJFA West Premier Division
Beechwood Park, 17 April 2019
1-0 Keir Samson (25)
1-1 Darren Jones (79)
Att: 418 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: £3 

 

(Innlegget ble redigert 15.06.19 23:27)

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg