Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Våre tapte søsken

NYTT TEMA
StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
28.03.15 20:18

Ligaklubber kommer og går.  En del av de tidligste er nå historie.
Og som mer enn gjennomsnittlig opptatt av engelsk fotball og fotballhistorie, så har jeg en liten ambisjon om å skrive noen ord om en del av disse klubbene.

Jeg har valgt å starte med Aberdare Athletic.

 

Aberdare var den første klubben som ble offer for systemet med at klubbene ble valgt ut av ligaen, og har derfor en viss historisk interesse allerede der.
Aberdare er en by i Cynan Valley i Sør-Wales.  I dag har byen rundt 30000 innbyggere, men på den tiden de spilte i ligaen var innbyggertallet rundt det halve. 
Byen hadde en stor kullgruve, og var en «boomby» på denne tiden. Og det var de nye arbeiderne til kullindustrien som bragte fotballen til byen. Tidligere var det, som i resten av regionen, rugbyen som var den dominerende idretten.
I 1904, 1905 og i 1923 var klubben tapende finalister i den walisiske cupen. Når man tenker på at den første vinneren fra Sør-Wales var Cardiff i 1912, så sier det noe om prestasjonen.
I 1909 reiste representanter fra Englands Southern League over grensen til Wales med en forespørsel om noen av klubbene ville satse profesjonelt, og bli en del av den ligaen. Aberdare var en av tre klubber som valgte å satse på dette prosjektet.  De to andre var forresten Merthyr Town og Ton Pentre.
På begynnelsen av 20-tellet ble Southern League delt i en engelsk og en walisisk del. Med en play-off mellom vinnerne av de respektive delene for å bestemme hvem som var vinner.
Den første tittelkampen av dette slaget var mellom Barry og Brighton & Hove Albion reserves. De sistnevnte vant 2-1. Aberdare ble nr. 2 i sin avdeling, og siden dette var tiden før opp og nedrykk, så ble Aberdare valgt inn i ligaen istedenfor vinnerne Barry. Den andre klubben som ble valgt inn i ligaen dette året var forresten Charlton Athletic. Og man kan vel trygt si at de har satt litt større spor etter seg.
På tyvetallet var det faktisk 6 walisiske lag i ligaen. Foruten Aberdare, så var Cardiff, Wrexham, Merthyr, Swansea og Newport de walisiske innslagene.
Aberdares første sesong ble også deres mest suksessfulle. De plasserte seg på åttende plass, mellom Watford og Brentford, og foran sine lokale rivaler Swansea, Merthyr og Newport.
Klubben spilte også på et stadion med en kapasitet på 23000. En kapasitet som kun ble nødvendig ved lokaloppgjørene mot Swansea og Merthyr.
Dessverre skulle Ynys bare være ligaarena i 6 år.  Etter den oppløftende førstesesongen (21/22), så gikk det bare nedover.  21, 12, 18, etterfulgt av en respektabel niendeplass, før eventyret endte med enn 22. plass i 26/27-sesongen.
Klubben ble etter denne sesongen ikke gjenvalgt i ligaen, men ble skiftet ut med Torquay United, som denne sesongen vant Southern League Western Division.
Etter degraderingen tilbake til Southern League var klubben i fritt fall. De slo seg sammen med Aberaman, og fikk navnet Aberdare & Aberaman Athletic.  Denne fusjonen holdt ikke merenn ett år. Etter dette trakk Aberaman seg ut, og ble Aberaman Athletic.
Aberdare opphørte å eksistere.
I dag er det Aberdare Town FC som regjerer byen. De spiller for tiden i Walisisk førstedivisjon, nivået under Premier League.

paul_dalton_11
paul_dalton_11Innlegg: 8192
28.03.15 20:57

Artig lesing. Ser fram til å lese om flere klubber! 

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
28.03.15 21:46

Ashington.  Mer kjent som fødestedet til Charltonbrødrene, og deres onkel Jackie Milburn, enn som et sted for ligafotball.
Allikevel, Ashington har sine svin på skogen der også.
Grunnlagt i 1883, så er Ashington en av de eldste klubbene i Northumberland. Og allerede i 1887 deltok de i FA-cupen.
I starten av sin ligakarriere skiftet klubben mellom Northern Alliance og East Northumberland League.
 I 13/14-sesongen vant de ligatittelen i Northern Alliance, og vant også Northumberland Challege Bowl i 1913.  Klubben byttet til North Eastern League i 14/15, og endte den sesongen på en niendeplass.
Etter krigen gjenopptok de sin plass i NEL.  I 21/22 ble de, sammen med Darlington, Durham og Hartlepool fra samme liga, valgt inn i Football League Div 3 North.
Portland Park ble forvandlet fra en typisk non-league arena til en storstue med plass til 20000 tilskuere. Nytt gressteppe kom på plass. Det samme gjorde pressebox, og andre små fasiliteter.
Klubben slo på stortromma, og reiste på shoppingturer til Manchester United, Leeds og Sunderland.

10000 så klubbens hjemmedebut i ligaen. En 1-0 seier over Grimsby. Målscorer var en viss Dickinson, om det har noen interesse.
Klubben endte sesongen på tiendeplass.  Sesongen etter endte de nest sist, før de rettet opp inntrykket med en 8. plass påfølgende sesong.  Denne sesongen trakk de også Aston Villa hjemme i cupen, og 11837 tilskuere kranset banen for å se Colliers ryke 5-1.
Ashington bevarte sin ligastatus ut 28/29-sesongen, da de endte desidert sist.  En gruvestreik medførte også at publikum sviktet dramatisk, og man var under 1000 tilskuere flere ganger denne sesongen.  Med det resultat at gjenvalg ikke kom på tale.

Klubben eksisterer faktisk fortsatt. Og har hatt enkelte gode runs i FA-cupen.
For tiden er man på nivå 9, Northern Football League.
Av mer kjente navn i klubbens historie kan man nevne Patrick O`Donnell. Irsk landslagsstopper, som etter karrieren dro til Spania, der han etter hvert var manager for klubber som Real Betis, Sevilla og ikke minst Barcelona.
I nyere tid er Tony Lowery (WBA) og Dave Walton (Sheff U, Derby) navn som skiller seg ut.

 

For de cricketinteresserte kan det nevnes at Steve Harmison, i sin tid regnet som verdens beste fastbowler i sin tid spilte for klubben.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27589
28.03.15 22:30
StevenPatrick: 1-0 seier over Grimsby

Snedig. Sist Ashington gjorde furore i FA-cupen, hvilket var for tre sesonger siden, så var det hos Grimsby det sa stopp. 5-0 vant Mariners i den fjerde kvalifiserende runden i '11. På det tidspunktet hadde Ashington allerede avansert fem ganger. 

Trivelig liten by, Ashington, der jeg var og så kamp omtrent for et års tid siden. Absolutt et tiltalende sentrum, som på ingen måte virket like preget av kjedebutikkvirksomhet som så altfor mange andre oppe i nordøst. Rett nok unnet jeg meg en halvliter på byens Wetherspoon-pub, men originale forretninger virket å dominere sentrumsbildet. 

Spilte Harmison for klubben, ja? Jeg visste bare at de utnevnte ham til manager etter Gary Middleton her i vinter. Det vakte nasjonal oppmerksomhet. Etter egen standard (satt de siste åra) har Ashington vist begredelig form denne sesongen, men de har våknet under Harmisons ledelse (og, skal sies, med god drahjelp fra den eminente Ian Skinner, som reint fysiologisk likner langt mer på en Madchester-artist fra seint '80-tall enn en dyktig fotballtrener), og har nå vunnet fire kamper på rad. Den store lederskikkelsen har i flere år vært midtbanestrategen Andrew Johnson. Han har trøblet med skader i år, men har også kviknet til de siste ukene. Best av alle later imidlertid den unge vinga Dylan Williamson å ha vært. Skinner tok ham med seg fra naboen Bedlington Terriers da han fikk hyre under Harmisons regime. 

Tirsdag kan de ta seg til finalen i ligacupen. Newton Aycliffe må slås hjemme på dønn kjedelige Woodhorn Lane. Så står enten Shildon eller Dunston UTS for tur i finalen, som i fjor ble avviklet på selveste St. James' i Newcastle. I år vet jeg ikke hvilken som blir finalearenaen enda, men det blir så vidt jeg har registrert ikke St. James' denne gang. 

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
28.03.15 22:44
mikemodano: Spilte Harmison for klubben, ja?

Ble usikker jeg nå, Mikey, så jeg sjekket wikisiden om mannen.
De oppgir også at han spilte for klubben.

Du har vært på kamp der, altså?  Hvordan var stadion?
Ser den har en kapasitet på 2000, og er ganske så ny..?

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 27589
28.03.15 22:59

Stadion har de handlet flatpakket på ikea, og den er et typisk ferdigprodukt som ikke på noe som helst vis fraviker fra samlebåndsnormen: du får det knapt kjedeligere. I tillegg ligger den i byens østlige utkant, og det er lov å snakke nedsettende om Woodhorn Lane. Supporterbaren er også en lettvint løsning: den er lite annet enn ei utvidet anleggsbrakke, og kranene rommer kun det mest etterspurte; her er ingen antydninger til lokale delikatesser. Likevel liker jeg Ashington. Som klubb. Jeg tror de siste par sesongers sterke hjemmeinnsatser gjør at jeg har en form for stilltiende respekt for dem. Lite gjør inntrykk som å lese en klubbs sterke hjemmeskildringer i en ligatabell. De var i mer enn et halvår under fjorårssesongen så å si uslåelig hjemme på ikea-tomta, før de klappet sammen som en fluktstol i ekte Northumberland-vær og tapte flere på rad, deriblant 2-0 i kampen jeg så dem (mot Shildon). 

Kapasitet er som regel ganske uvesentlig på den type stadion. Sjansen for at den fylles er minimal, ja, kanskje med mindre Ashington opplever nasjonal cupsuksess à la distriktsrivalen North Shields, som i ettermiddag spilte seg til Wembley-finale gjennom å vinne sin semifinalereturkamp i FA Vase med 2-0 mot Swindon-klubben Highworth. Og får Ashington beholde Dylan Williamson og gjerne forsterket med et par-fire mann til, skal en ikke se vekk fra at det igjen kan bli hyggelig for kullgruvenes etterkommere å gå på kamp når Colliers spiller hjemme. Snittet ligger på 217 for denne sesongen, ser jeg, med klare topper når Northumberland-rivaler som Morpeth og Bedlington Terriers (årsbeste mot disse: 365) kommer på besøk. I tillegg har en kort vei ned til både Whitley Bay og North Shields. 

(Innlegget ble redigert 28.03.15 23:02)

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
28.03.15 23:41

En av de mer bisarre klubbene i ligaens spede begynnelse er New Brighton Tower.
Startet av eierne av en fornøyelsespark. En gjeng som hadde bygd et stadion med kapasitet på 80000.
Og som startet en klubb med det formål å fylle stadion.
Laget i de lakserøde draktene startet så flott med å vinne Lancashire League i sin første sesong.
Og ble dermed innvalgt i ligaen, som det samme året utvidet div 2 fra 16 til 18 lag.

På mange måter var Towerites sin tids Fulham, Chelsea eller City. En klubb fast bestemt på å kjøpe seg til toppen.
Etter sin inntreden i ligaen startet man med å spille i blå og hvite drakter. Første motstander var Gainsborough Trinity.  Og man hadde en grei første sesong. Opprykket glapp, men man var ikke langt unna.  Dette var uansett langt fra godt nok for eierne, som etter sine investeringer i en bråte landslagsspillere hadde forventet førstedivisjon på direkten.
Det kostet å satse, og eierne valgte å gi prosjektet nok en sesong.

Denne sesongen startet de i sine lakserøde drakter.  Nok en gang glapp opprykket.
Og selv om de forbedret sin ligaposisjon fra femte til fjerdeplass, så hadde ikke eierne råd til å fortsette driften.
Med en stadion med kapasitet på 80000, og et snittbesøk på rundt 1000, så var prosjektet dødfødt.

Wallassey skulle imidlertid få oppleve ligafotball igjen senere, denne gang med New Brighton, uten Tower i navnet. De holdt ut fra 1923 til 1951 før eventyret tok slutt.
I sin siste kamp på Tower Athletic Ground slo de faktisk Arsenal 1-0, foran 2000 tilskuere.

Anlegget ble senere brukt til andre idretter. Bl.a. ble det arrangert VM i sykling her i 1922, og banen ble senere også speedwayarena.
Store navn som spilte for klubben involverer Tom Bradshaw(trener for Holland i en kort periode), Sam Raybould, som scoret 123 mål for Liverpool på 226 kamper og Frank Becton (Liverpool og England)

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
29.03.15 13:33

En annen klubb som ble opprettet for å fylle en arena på lørdagen, det var Thames AFC.
Her hadde vi et stadion med en kapasitet på 120000.
Denne arenaen ble imidlertid brukt til mye annet. Som Greyhoundracing og speedway, først og fremst.  Arenaen ble også brukt til testkamper i cricket innimellom.  Og det var landets største stadionanlegg på denne tida.
Det kan nevnes at den legendariske fillebikkja Mick The Miller satte en verdensrekord her tilbake i 1930.
Thames ble valgt inn i ligaen med en stemmes overvekt, og ble valgt inn på bekostning av Merthyr.

Klubben gjorde ikke akkurat furore i sin første sesong i Div 3 South. 34 poeng ble fasiten, og de hadde kun Newport og Norwich bak seg.  Underlig nok oppstod det en rivalisering mellom Norwich og Thames.  Ikke helt logisk for et (på den tiden) Essexlag og en Norfolkklubb.
(I dag ville de vært en Londonklubb. West Ham Stadium var plassert i Custom House i det som i dag er øst-London).
Året etter gikk det enda verre. Klubben slet med å finne supportere, og hadde sterk konkurranse fra allerede eksisterende klubber i området som  

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
29.03.15 17:01

Hmm.... Her var det falt ut noe;-)

Året etter gikk det enda verre. Klubben slet med å finne supportere, og hadde sterk konkurranse fra allerede eksisterende klubber i området som  West Ham, Millwall, Charlton og Clapton Orient.
Mot Luton hadde de smått utrolige 469 betalende tilskuere. Jeg tror dette fortsatt er en negativ rekord i ligaen.
Denne sesongen endte de desidert sist, og eierne ville ikke lenger finansiere laget.
Det ble ikke søkt om gjenopptagelse i ligaen, og laget ble lagt ned.

West Ham Stadium fortsatte å huse idrettsarrangementer videre, og ble ikke revet før i 1972. De siste årene var det baseball og Stock car racing som gjaldt.

Hva rivaleriet med Norwich angår, så endte det faktisk med positiv statistikk for Thames.
2 seire, en uavgjort og et tap.  Tapet var riktignok av det stygge slaget, da de fikk 7 i fleisen på the Nest.

(Innlegget ble redigert 29.03.15 17:09)

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
30.03.15 22:08

Det opprinnelige Merseysidederbyet ble ikke spilt mellom Liverpool og Everton.
Det ble spilt mellom Bootle og Everton.
Bootle er en klubb jeg finner lite eller ingen informasjon om.
Det jeg vet, det er at de var en av klubbene som grunnla Football Alliance.
Denne ligaen skulle etter hvert bli den nye div. 2 i Football League, da ligaene bestemte seg for å fusjonere.
Det ble en kortlivet ligakarriere for klubben. En sesong varte den.
En 8. plass til tross, klubben måtte gi seg grunnet finansielle problemer. Og ble erstattet av Liverpool, deres naboer.

En av de få ting jeg vet om klubben, det er at de hadde den første fargede spilleren i ligaen.
Andrew Watson var navnet, og han fikk også 3 landskamper for Skottland.
Faktisk så var han en sesong i legendariske Corinthians også, i tillegg til et par perioder i storlaget Queens Park.  Jeg tror han bommet på FA-cupfinalene…

 

Om noen har kunnskap om klubben, forslag til steder der man kan få noe kunnskap om klubben, så tas det mot med takkJ

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
01.04.15 15:35

Selve juvelen blant de tidligere ligaklubbene er Bradford Park Avenue.
I hvert fall er de det for meg.
De stolte eiere av en av ligaens mest sagnomsuste, og dessverre tapte, stadia.

Banen ble bygget i 1880, og ment å være hjemmet til Bradford Rugby Club, en klubb som etter «the great split» i 1893(?) hadde rimelig grei suksess. Bl.a vant de Northern Union Cup i 1906, med seier over Salford.  Klubben er vel i dag kjent som Bradford Bulls.

Men det var vel fotball som var temaet her… BPA tok faktisk navnet sitt etter stadionet.
Og de brukte samme fargene som Rugbyklubben. Rødt, ravgult og svart skulle det være.

I 1895 startet BPA i West Yorkshire League. Deres første kamp på Park Avenue var mot et lag fra Moss Side, Manchester. BPA vant 4-1 foran 3000 tilskuere.
Sesongen endte med en delt førsteplass med Hunslet. En tittelavgjørende play-offkamp endte også uavgjort, så tittelen ble delt.
Året etter fant de høye herrer i det nystartene West Riding FA at det ikke skulle være ligaspill, kun en knockout konkurranse kalt The West Yorkshire Cup.  Så laget endte med å stort sett spille vennskapskamper den sesongen.
Sesongen etter fikk de plass i Yorkshire League. Der møtte de også lag fra Midlands.  Ligaen viste seg mye tøffere enn WY-league, og klubben endte nest sist med 9 poeng på 18 kamper.
Sesongen etter gikk ikke mye bedre, nr. 4 fra bunn, fortsatt med 9 poeng.
Dette medførte at Rugbyklubbens ledelse fant ut at de ikke skulle satse mer på rund ball, og første kapittel i sagaen om BPA var over.

I 1907 fant de så ut at de skulle søke om opptak i Football League. Det fikk de ikke, men derimot fikk de den ledige plassen i Southern League, etter at Fulham ble valgt inn i FL.
Klubben bestemte seg for å satse, hyret inn Archibald Leith, og han bygde Park Avenue om til et stadion med kapasitet på 37000.
Klubben deltok også med et lag i North Eastern League, og den første kampen på nye PA var en kamp Mot Newcastles reservelag foran 6000 tilskuere.
I Southern League startet sesongen med en 3-1 seier på Elm Park, før man møtte Watford borte og seiret igjen. Returoppgjøret mot Watford ble lagets første på Park Avenue. 15000 møtte opp for å se Watford bli slått nok en gang.

I februar annonserte Tottenham at de ville forlate Southern League. QPR og BPA inntok samme standpunkt.
Den årlige generalforsamlingen i Football League og Southern League ble holdt samme dag det året. 27 mai.   BPA forlot SL på det møtet, de to andre ble ekskludert.
BPA ble så tatt opp i den nye div.2 i FL. Spurs ble ikke akseptert, og QPR valgte å søke nåde, og fikk det, hos SL. (QPR måtte forresten kun spille kamper i midtuke den sesongen. Straffen sin det)
Hva Spurs angår, så ble de liggende i et limbo, uten noen alternativer, frm til juni, da Stoke fant ut at div.2 spill ikke var et alternativ, og Spurs fikk plassen.  Stemt inn med 5 mot 3 stemmer foran Lincoln.

Første FL-kamp på Park Avenue var mot Hull. BPA vant 1-0.
I 12/13 sesongen spilte klubben seg fram til kvartfinale i FA-cupen, og påfølgende sesong ble klubben nr. 2 bak Notts County, men foran Arsenal, og opprykket var et faktum.
Møtet med eliten startet på verst mulige måte. Regjerende mester Blackburn var gjester, og 25000 så BPA ryke 1-2.  Kampen mot byrival City på Valley Parade ble bivånet av knappe 30000, og kampen som avsluttet sesongen, også mot City, ble sett av 21000 på Park Avenue.
En niendeplass ble fasiten til slutt i første sesong i eliten.

Etter krigen nådde klubben nok en gang kvartfinalen i cupen i 19/20, men sesongen sluttet med nedrykk.
Og for å gjøre det hele verre, så tok de nok et steg ned sesongen etter.
Opprykket lot vente på seg, tross at de var nære på å klare det første sesongen etter nedrykket. Nelson stjal imidlertid andreplassen på målstreken.
Så begynte målfesten. I 24/25 scoret klubben 84 mål. Bl.a fikk Ashington 7 i fleisen.
Neste sesong kom rekordseieren 8-0 mot Walsall, og klubben scoret totalt 101 i ligaen den sesongen.
Det samme antall mål scoret de også i de to påfølgende sesongene, og i 1928 var endelig returen til div.2 et faktum.
Det var i div. 2 at klubben sendte ut på Albert Geldard, bare 15 år og 158 dager gammel, mot Millwall.  3 år senere gikk han til Everton for klubbrekord £ 4000.
Jack Crayston var en det satt lenger inne å selge, men i 1934 gikk også han. Til Arsenal.
Et knapt år senere var han landslagsspiller for England.
Han ble senere, etter at skader satte en stopper for karrieren, manager for nord-Londonerne.

Avenue på sin side, de fortsatte å være et annendivisjonslag.
i -38 reiste de på Danmarksturne, men ligasesongen ble avbrutt av en liten østerriker med tåpelig bart.
Det var forresten under krigen en av klubbens mest legendariske spillere fikk sin debut. Nemlig selveste Clown Prince of Soccer, Len Shackleton.
Shack scoret 171 ganger for klubben, mestscorende gjennom tidene.
I -46, i «Victorylandskampen» mellom Skottland og England fikk han sin landslagsdebut.
Oktober samme år ble han solgt til Newcastle, og scoret 6 i debutkampen for dem.
Et annet kjent navn var også en del av BPA i etterkrigsårene. Nemlig Ron Greenwood.

I 45/46 ble det nok en kvartfinale i cupen. I -48 slo de Arsenal 1-0 på Highbury foran nesten 48000 tilskuere.
Sesongen etter så 8771 tilskuere dem holde Man Utd til 1-1 på Maine Road.
49/50 sesongen ble også begynnelsen på slutten.  På nytt røk de ned en divisjon.
Det eneste lyspunktet var at derbykampene mot City returnerte. 25655 så den første derbykampen på en stund på Park Avenue.
Et nytt lavmål ble nådd i sesongen 55/56, da klubben for første gang måtte søke om gjenopptak i ligaen.
Dette lavmålet medførte at klubbledelsen forandret draktene til grønn og hvit, med begrunnelsen at ingen skulle få vanære de røde, ravgule og svarte draktene igjen.
Etter å ha blitt sist igjen i sesongen 57/58, så ble de blant «stifterne» av den nye div.4.

Tre år senere, takket være 6 strake seire i april, rykket de opp igjen.
En midt på tabellen-plassering første år tilbake på nivå 3 ble etterfulgt av nok et nedrykk året etter.
Dette til tross for 2-2 i siste kamp mot Bristol Rovers, og påstander om at Roverskeeperen var «kjøpt». Heller ikke Kevin Hectors inntreden i laget hjalp.

25.april 1964 ble en ny rekord satt, da Jim Fryatt scoret etter 4 sekunder mot Tranmere.
Imidlertid var det Kevin Hectors målhunger som skulle sette klubben på kartet de nærmeste årene.
21 år og 156 dager gammel scoret han sitt ligamål nr. 100. 65/66 sesongen ga 44 nettkjenninger.
I -66 ble han solgt til klubben de eldsta av oss husker ham fra. £ 34000 betalte Derby.
Han avsluttet BPA-karrieren med å score 2 mot Tranmere.

66/67-sesongen endte til slutt i en 23. plass, og ny søknad om å beholde plassen måtte sendes.
Neste sesong gikk det enda verre. Helt sist endte de. En plass de beslagla også de to påfølgende sesongene.
Etter den tredje strake bunnplasseringen hadde FL fått nok, og erstattet BPA med Cambridge United.

Non-league ble dessverre heller ikke den store suksessen, og med spillere på profesjonelle kontrakter, så kostet det mye.
Etter at eieren Herbert Metcalfe døde i Glasgow mens han så på nye spillere ble den finansielle situasjonen enda verre. Han tilskudd til driften hadde vært grunnen til at båten bar.

Park Avenue ble solgt til boligutviklere. Klubben ble leietagere på Valley Parade i sesongen 73/74. En sesong som også ble klubbens siste.

 

Det finnes riktignok et nystartet BPA i dag, som spiller i Conference North. Magien er allikevel ikke helt den samme.

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
04.04.15 19:38

Darwen er nok en av disse tidlige ligaklubbene som forsvant forholdsvis tidlig.

Stiftet i 1870 av en herre ved navn JC Ashton, samt tre sønner av en trikotasjefabrikkeier ved navn Nathaniel Walsh.
Disse tre sønnene ble sendt til Harrow hvor de sannsynligvis spilte fotball under de gamle «public school rules». Av mange ansett som forløperen til Aussie rules.
I 1875 begynte klubben å spille etter de nye Association rules, og spilte sin første kamp mot Turnton.
En kamp som herlig nok måtte avbrytes etter slåssing blant klubbenes supportere.

I disse første årene, da spillet var dominert av «gentlemanspillere» fra Eton og slike steder, var det stort sett lokale fabrikkarbeidere som utgjorde laget.  De spilte et pasningsspill influert av skotske Queens Park.
I 1878 engasjerte klubben de første av det som ble kalt «The Scotch Professors», da Fergie Suter og James Love tok turen sørover etter løfte om jobb.  Suter, murer av yrke, var en talentfull spiller for Partick Thistle.  Det yrket ble etter hvert for tungt for ham. Allikevel hadde han få problemer med å forsørge seg uten arbeid.  For tross klubbens forsikringer om at de aldri betalte en penny, så er Suter regnet som den første profesjonelle fotballspilleren i verden.
I oktober det samme året var Darwen med å stifte Lancashire FA, og senere samme måned spilte de en kamp mot et lag fra Blackburn. Denne ble spilt i «buelys» drevet av 2 dampdrevne elektriske generatorer lånt fra Orchard Mill.  Snakker vi her tidenes første flomlyskamp?  Eller i hvert fall et forsøk på?

I februar-79 spilte klubben semifinale i FA-cupen mot Old Etonians, etter å ha slått et annet skolelag, Remnants FC i kvarten, som det første arbeiderlag så sent i turneringen.
Med 15 minutter igjen å spille så ledet Etongutta 5-1.  Det siste kvarteret scoret imidlertid Darwen 4, og kampen endte 5-5. Etonianerne var nå såpass slitne at de nektet å spille ekstraomganger.
Omkamp måtte derfor til, og nok en gang måtte Darwen til London.  2-2 ble det denne gang, etter ekstraomgamger, og en tredje kamp måtte til.  Nok en gang i London, tross mange forlangender om at Londonerne denne gang måtte ta turen nordover. Det kostet dyrt å ta klubben ned.
(Queens Park måtte jo avstå fra å reise, og tapte kanskje finalen på det et annet år)
Denne gangen røk Darwen 6-2.  Men de hadde satt seg i respekt.

Darwen og Blackburn Rovers utviklet etter hvert et bittert rivaleri. Kampene ble skjemmet av slåssing blant supporterne, og klubbenes respektive ledelser motarbeidet hverandre etter beste evne.
I 1881 måtte Darwen utsette en Lancashire cupkamp til fordel for en FA-cupkamp.
Blackburn svarte med å utsette den samme kampen(neste dato) for å spille en vennskapskamp mot Nottingham Forest.  Dette endte med at begge klubbene ble disket fra turneringen.

Darwen ble snart forbigått av sine Lancashirerivaler som den dominerende klubben i området.
Klubber som nevnte Blackburn, som forresten også snappet tidligere nevnte Suter fra dem, Burnley, Bolton og Preston overtok hegemoniet.
Når Football League ble opprettet tapte Darwen kampen om deltagelse med en stemmes overvekt mot Accrington. Istedenfor ble det Football Alliance, og tre mediokre sesonger der, før FL skulle utvides.  Da fikk Darwen en av de to ledige plassene.
Ligaen hadde på denne tida en regel om at to klubber ikke skulle ha samme farger. Darwen måtte derfor gi opp sine svarte og hvitstripede drakter, og tok en lakserosa som erstatning. Derav fikk de tilnavnet Salmoners.
I sin første sesong endte de helt sist, og ble ikke gjenvalgt. Så ble det bestemt at en andredivisjon skulle opprettes, og Darwen fikk en av plassene der.
Året i div. 2 endte med en tredjeplass, og play-off mot Notts County om toppdivisjonsspill.
Den vant Darwen. Neste sesong ble det ny play-off etter en 15. plass av 16. Denne gang ble det tap mot Small Heath.
I -98 endte klubben som nr. 15 i div. 2 og måtte søke gjenopptagelse. Det fikk de.
Året etter gikk det imidlertid verre. 2 seire, 5 uavgjort og 27 tap. Minus 119 i målprotokollen.
Etter en slik begredelighet fant ledelsen ut at nok var nok. De søkte ikke om gjenopptagelse, men valgte i stedet å legge ned klubben.

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
08.05.15 22:22

Skal man noengang skrive noen ord om Middlesbrough Ironopolis, så må det vel være i dag, i det man ser Andre Gray utnytte en gedigen tabbe av Borokeeper Konstantopoulos(?).

 

Ironopolis ble startet av utbrytere fra det som er aftenens fredagsunderholdning.
Bakgrunnen for dette var uenighet om Boro skulle bli profesjonelle eller ikke.

 

Ironopolis kom inn i ligaen samtidig med Liverpool(1893/94), som også ble deres første ligamotstandere. En kamp Liverpool vant 2-0 på Paradise Ground.
Denne sesongen ble klubbens første og siste i Football League.
Resultatet ble en hederlig 11.plass i div. 2, men de kan bl.a skryte på seg en 2-0 seier over Man City, samt en 6-1 seier mot Rotherham.
Klubben forsøkte forøvrig å komme inn som en fusjon mellom Middlesbrough FC og Ironopolis.
Noe ligaen ikke aksepterte

 

Klubben ble stiftet i 1889, og før de ble innvalgt i FL, vant de Northern League 3 ganger. I 92/93 sesongen kom de også til kvartfinalen i FA-cupen, der de tapte mot datidens storklubb Preston North End.
Reisekostnader, samt lønninger til spillerne knakk til slutt økonomien i klubben, og 30. april 1894 spilte klubben sin siste kamp. Noe som også sier litt om den økonomiske utviklingen i fotballen fra den spede begynnelse, til dagens multimillion- lønninger.

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
10.05.15 12:53

 

Leeds og økonomi, det er noe i luften der nede/oppe i West Riding....

Leeds United ble jo stiftet som en konsekvens av at byens første klubb, Leeds City, tok veien til skifteretten.
Nå skal det innrømmes at Leeds ikke nødvendigvis var den enkleste byen å starte en profesjonell fotballklubb, rugbyby som den var, og på mange måter fortsatt er.
Og det skal innrømmes at Citys rot ikke var som Uniteds.
Ved århundreskiftet 18/19, så hadde jo selv byer som Glossop og Burton sine profesjonelle klubber, samtidig som byer som Bradford og Leeds fortsatt var opptatt av dette egget de kastet og sparket på.
Sør i Yorkshire hadde jo fotballen allerede fått skikkelig feste. Sheffield var jo ekstremt tidlig ute, som et eksempel.
Selv etter etableringen av Leeds City var Leeds den eneste av de store byene som ikke hadde minst to klubber. Som det også er i dag.

Uansett; Leeds City ble til grunnet Holbeck Rugbys ulykke(kom ikke med i ligaen).
Så i 1904 hadde Leeds omsider fått et profesjonelt fotballag.
City ble en del av det nystartedeWest Yorkshire League.
Om man skal si noe om nivået den første tida, så kan det nevnes at City møtte et lag fra Barnsleydistriktet i første kvalikrunde til FA-cupen, og var rimelig sjanseløse. Rockingham Colliery slo dem rimelig enkelt.
Laget besto stort sett av lokale spillere, men de hadde enkelte «stjerner» de hadde hentet fra reservelagene til klubber som Liverpool, Nottingham og Wednesday.

I starten av ligaen spilte de mye bortekamper i starten, og hjemmekampene ble spilt på Wellington Ground frem til man flyttet inn på Elland Road i oktober 1904.
I tillegg til ligaspillet, så spilte de en del vennskapskamper mot Football League-motstand. Ofte kolliderte datoene, slik at City valgte å stille svekket i ligaspillet, men toppet mot lag som Derby og Preston.
Første kamp på Elland Road var forresten en slik vennskapskamp. Mot Hull, foran 3000 tilskuere.
Ikke overraskende slet de i ligaen som en følge av denne politikken. 7 seire ble det, og en 11. plass på tabellen.
Som et tiltak i å promotere sporten og laget lånte de innimellom stjernespillere fra Sheffieldklubbene, som stilte i Citydrakt for en kamp i ny og ne.

I 1905 ble klubben et aksjeselskap. 10000 aksjer pålydende £1 ble solgt. Hovedsakelig til tre personer.
Disse satset. Gilbert Gillies ble satt inn som (secretary)manager med en lønn på £156 årlig. Med seg for å bygge lag fikk han George Swift, som fungerte som trener.

 

Satsingen medførte at City ble valgt inn i den utvidede div.2, sammen med klubber som Chelsea, Hull City, Clapton Orient og Stockport. Så etter en høyst middelmådig sesong i WY-league ble det altså FL i Leeds.
Første ligakamp var et lokaloppgjør på Valley Parade foran 15000 tilskuere.
Første hjemmekamp var mot WBA foran knapt 7000. Begge kampene endte med tap.
(Det bør vel nevnes at City hadde et fullstendig nytt mannskap, kjøpt inn fra allerede eksisterende ligaklubber)
Kamp 3, hjemme på ER endte 2-2 mot Lincoln, foran skuffende 3000 tilskuere, men klubben scoret sine første ligamål, og flyttet et hakk opp fra bunnen av tabellen.
Og dette tente laget. Og folket.
Etter borteseier mot Leicester i neste runde møtte over 13000 opp på ER for neste ligakamp mot Hull.

Til slutt endte man på sjetteplass i debutsesongen.

 

City er en klubb det er lett å finne info om, og man kunne nok skrevet om hver eneste kamp de spilte i ligaen. De var også en klubb som etterhvert dro bra med folk.
Og bortsett fra BPA og Luton er de den klubben av tapte ligaklubber med høyest tilskuersnitt. 10234 tilskuere dro de i snitt i sin FL-karriere.
Høydepunktet plasseringsmessig kom i 1912, etter at de ansatte en viss Herbert Chapman som manager. Da endte de som nr. 4 på div.2 tabellen.

 

Etter 8 kamper spilt av 1919/20-sesongen var det slutt for Leeds City. Port Vale kom inn i deres sted, og overtok både resultater og fremtidige kamper.
Årsaken var det man så pen kaller «financial irregularities». Det uhyrlige overtrampet klubben gjorde seg skyldig i, det var at de lønnet sine spillere også i krigsårene.
Noe FA hadde lagt ned forbud mot.
Dette vedtaket resulterte også i at klubben ble nedlagt, og spillerne faktisk ble solgt på auksjon, som en del av konkursboet.
Og dagens spillere kaller seg slaver....

 

 

Leeds United ble forresten stiftet som en direkte konsekvens av Citys ulykke, og ble tatt inn i ligaen allerede året etter.

RFriday
RFridayInnlegg: 3706
30.06.15 22:32
StevenPatrick: Wallassey skulle imidlertid få oppleve ligafotball igjen senere, denne gang med New Brighton, uten Tower i navnet. De holdt ut fra 1923 til 1951 før eventyret tok slutt. I sin siste kamp på Tower Athletic Ground slo de faktisk Arsenal 1-0, foran 2000 tilskuere.

Selv om du ikke direkte hevder at så var tilfelle, vil jeg påpeke at New Brighton ikke spilte sine hjemmekamper på Tower Athletic Ground før i 1946. Før dette spilte de på Sandheys Park, som med sin beliggenhet ved Rake Lane var medvirkende til deres kallenavn "The Rakers". De fikk altså innpass i Football League da Division Three North sommeren 1923 ble utvidet fra 20 til 22 klubber.
Mens New Brighton Tower takket for seg etter kun tre sesonger i FL (og samtidig la ned driften for godt), holdt New Brighton AFC seg i ligaen til 1951, og det var altså kun etter andre verdenskrig at de benyttet Tower Athletic Ground, etter at Sandheys Park under krigen hadde blitt både truffet av bomber og øremerket som åsted for midlertidige boliger. New Brighton spilte samtlige av sine FL-sesonger i Division Three North, med 3. plassen i deres andre ligasesong som historisk bestenotering.
Etter å ha endt sist i ligaen, ble New Brighton våren 1951 stemt ut av ligaen til fordel for Workington. De returnerte til spill i Lancashire Combination og senere Cheshire County League (det er jo disse to som i 1982 slo seg sammen for å danne dagens North )West Counties League). Klubben la ned driften i 1983. Imidlertid dukket det i 1993 opp en "etterfølger" som visstnok hadde lite med den opprinnelige klubben å gjøre, og som etter å ha spilt West Cheshire League, uansett gikk konkurs og forsvant i 2012.

Det skal også nevnes at selv om det kanskje er naturlig å anta at New Brighton var en "etterfølger" av New Brighton Tower, så er ikke dette tilfelle. Saken har seg slik at da New Brighton ble "stiftet" i 1921, så var det ingen ny klubb i den forstand. Det var rett og slett en allerede eksisterende klubb - South Liverpool FC - som flyttet (fra Dingle i det sørlige Liverpool) over elven Mersey for å bli New brighton AFC. Og her kan det virkelig bli innviklet, men før noen trekker den konklusjonen...denne klubben har ingenting å gjøre med den senere og mer kjente South Liverpool-klubben, som senere var fast innslag i NPL. Sistnevnte klubb ble stiftet i 1935 (sikkert av personer som savnet en klubb i sør-Liverpool) og spilte på et stadion som dessverre også er historie, men som lå der dagens Liverpool South Parkway jernbanestasjon ligger.

Før øvrig en artig tråd, Mr. Patrick.

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
03.07.15 21:07
RFriday: Selv om du ikke direkte hevder at så var tilfelle, vil jeg påpeke at New Brighton ikke spilte sine hjemmekamper på Tower Athletic Ground før i 1946

Påfyll av info settes det stor pris på, Robin:-)
Uansett hvilken klubb det dreier seg om.

Det er til tider vanskelig å finne god info om disse gamle klubbene. Og for nerder som undertegnede er ethvert påfyll av viten gull verdt.

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
07.10.15 21:30

Noen som følger Lost football league grounds-gruppa på Facebook?
En herre ved navn Kjell Hansen viser nå gamle bilder/tegninger av div stadia i 1906/07-sesongen.
Tatt fra Yorkshire Evening Post.

StevenPatrick
StevenPatrickInnlegg: 28271
03.09.19 20:16

Alt rart man kommer over...
Interessant liten historie, som ihvertfall jeg ikke har hørt tidligere.


https://en.wikipedia.org/wiki/Manchester_Central_F.C.


 


 

valotunk
valotunkInnlegg: 6669
23.10.19 17:57

Meget interessant tråd, men har du ikke mer på lager? Jeg tenker på Gateshead, Workington, Southport, Nelson, Buton Swifts og Burton Wandereres, Loughborough Town (som faktisk har æren av både å ha påført Arsenal deres største ligatap, og blitt offer for Arsenals største ligaseier!).


Husker for mange år siden at jeg fikk kjøpt en VHS som het Rejected F.C. om tidligere ligaklubber, med bl. a. innslag fra Workingtons siste ligakamp, mot Newport i 1977. Intervju med den kvinnelige kasseren og med noen fans. Den VHS-en har dessverre forsvunnet i et eller annet flyttelass.

Klikk for å gå tilbake til toppen