Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Den store reisetråden

NYTT TEMA
LittleSteven
LittleStevenInnlegg: 1267
07.07.17 02:31

Jeg legger kanskje hodet på blokka i lykkerusen, men etter å ha opplevd Wimbledon live denne uken ser jeg muligens behovet for en slik tråd. Jeg ser stadig vekk også andre personer her på VGD som ønsker å vite mer om og dele lykkerusen man får av å dra på turneringer. Så kan være greit å få samlet det i én tråd.

Så jeg håper denne tråden kan senke terskelen for å stille spørsmål før man bestiller/drar og dele opplevelser/erfaringer etterpå. Kanskje den også vil inspirere deg til å dra på den turen du så lenge har tenkt på, eller dra tilbake til favoritturneringen din :)

LittleSteven
LittleStevenInnlegg: 1267
07.07.17 03:21

Velger å dele innlegget mitt (redigert) fra Wimbledon-tråden for å komme i gang:

 

Akkurat hatt min siste dag på Wimbledon. 4 fantastiske dager i London sammen med kjæresten min som har levd opp til forventningene! Kort oppsummert anbefaler jeg dere alle å dra på Wimbledon om dere får muligheten, dere vil ikke angre :)

Jeg var så heldig å ha billetter til Centre Court alle dagene. Ubeskrivelig å få oppleve Federer to ganger, og også alle de andre blant Big Five. Var også utrolig kult å se Djoko og Fed trene på nært hold, og kvinnene er mye mer spennende å se live enn på TV.

Jordbær med fløte, champagne, og Wimbledon-iskremen med jordbær var høydepunkt, men falt aldri for Pimms. Tradisjoner man forstår! Men skuffende dårlig utvalg av mat å spise seg mett på, så anbefaler å ta med eller gå ti minutter unna anlegget til gode restauranter. Ellers var området umåtelig vakkert (kjæresten min gikk amok med mobil-kameraet :P), og alt var så ekstremt gjennomført. Til sist var det veldig intimt; lite anlegg, banene lå tett i tett, man kom nært på spillerne, og mange spillere gikk rett forbi meg (blant annet en potte sur Nick Kyrgios).

Om man drar dit, anbefaler jeg å dra første uken. Så artig med så masse folk og spill på alle baner. Hele viben på området minnet om en norsk park på en varm sommerdag. Kom tidlig hver dag og gikk rundt på småbanene. Sjarmerende og nesten like bra som CC! Så om man ikke får billetter til hovedbanene, er det uten tvil en opplevelse likevel. Valgte også å se første sett av Monfils-Edmund på Murray Mountain i dag, virkelig noe å anbefale. Selv om briter på hjemmebane er noe av det verste jeg vet ("Come-on-Andy!" fra tribunen...), var det ordentlig godstemning :)

Så alt i alt: det var verdt hver krone, og føler bare en enda større kjærlighet for sporten og absolutt alle spillerne nå! Hjem til Norge nå med et smil om munnen, håper jeg kommer tilbake til den "tennis-hagen" en dag ;)

 

 

 

Har allerede begynt å drømt om hvor neste tur skal gå. Selvsagt er en GS å foretrekke, men Monte Carlo, Roma, Halle, Basel, og ATP Finals er alle høyt oppe. Noen som anbefaler en av de? Davesky, mcclair9, og Sellerulle, mener å huske dere har vært på noen av disse turneringene :)

(Innlegget ble redigert 07.07.17 03:31)

Fox_club
Fox_clubInnlegg: 2517
07.07.17 07:47

Dette er en veldig fin tråd.

dPdP
dPdPInnlegg: 1163
07.07.17 08:21
LittleSteven: verdt hver krone

Høres ut som om du har hatt det storartet :)

Hvor mange kroner betaler man for plasser på Center Court? Sitter man der hele dagen, eller får man utvalgte kamper? Hvordan er prisnivået på øl og champagne?

LittleSteven
LittleStevenInnlegg: 1267
07.07.17 10:35

Anbefaler deg å ta en titt her og her :) Der finner du alt av informasjon.

Som du ser er pålydende ikke så voldsomt dyrt, men det krever litt flaks eller mye innsats å få det til den prisen. Har du derimot stort budsjett er turoperatøren Keith Prowse å anbefale.

Når man får billetter til Centre Court har man billett til den dagen og får sett alle tre kampene.

Øl koster 5 pund for en halvliter. Champagne koster 40 pund for en liten flaske (375 ml) og 90 pund for en stor flaske (750 ml)

Mitt tips er at du allerede nå bør begynne å planlegge turen og følge med jevnlig på nettsiden dersom du har tenkt å dra neste år ;) Lykke til!

(Innlegget ble redigert 07.07.17 10:41)

Johnsli
JohnsliInnlegg: 14040
07.07.17 23:52

Har vært og sett Wimbledon to ganger, en gang mot Sheffield Wednesday, og en mot York.

Men virker som en artig opplevelse dette også, ser tennis innimellom på TV, dog primært Grand Slams når de begynner å dra seg til. Blitt noe mer i det siste, med mulighetene som finnes til å se kampene på nett også (selv uten Eurosport player). Fantastisk underholdning på sitt beste.

Har vel egentlig aldri tenkt seriøst på å dra på en tennisturnering, men det hadde jeg ikke med kamelløp heller før jeg plutselig oppdaget at muligheten fantes i nærheten av der jeg skulle reise, så man skal aldri si aldri. Og da er det jo nyttig å lese her.

pitbull007
pitbull007Innlegg: 21651
08.07.17 13:25
LittleSteven: Om man drar dit, anbefaler jeg å dra første uken.

Godt poeng, mye mer å se på første uken. Herlig å rusle rundt å velge kamper fra opptil 18 baner.

Var på French Open i 2008, en opplevelse med bare plusser. 5 dager på Roland Garros som man aldri glemmer. Sitte på en sidebane kun 3-4 meter unna der Maria Kirilenko spilte f.eks var helt innafor :-P

Har også vært en gang i Båstad, også å anbefale.

Så også Davis Cup mellom Sverige og USA for noen år siden.

Har til gode å få sett favoritten Federer enda så må snart ut på nye eventyr :-)

Knirkelår
KnirkelårInnlegg: 98
08.07.17 20:51

Så Federer mot Nadal atp finale 2010 i London. Det var rett og slett en magisk utenfor-kroppen- opplevelse... betalte rundt 5000 for to bill... var også på wimbledon i 2009- hadde ikke kjøpt bill på forhånd.. troppet opp ett par timer før kampstart fredagen uke 1- men det var ikke sjangs å komme inn. Mandagen var vi på plass kl 07 om jeg ikke husker feil. Eviglang kø- men vi kom inn! Så Haas mot andreev og en dobbelkamp med williams søstrene++ veldig kjekt!! 

SnorreSolano
SnorreSolanoInnlegg: 4175
10.07.17 00:23

Har fått med meg noen turneringer, blant annet Madrid nå i vår. Kan anbefales på det varmeste, selv om arenaen i Roma påfølgende uke er flottere.  (Design-fantastene er muligens uenige). 

Neste på planen for min del er Båstad, selv om jeg uttrykte min misnøye med turneringsledelsen etter wildcard-tildelingen. Gleder meg uansett. Det er endel gode grusspillere der i år. 

mcclair9
mcclair9Innlegg: 3808
14.07.17 12:54
SnorreSolano: Neste på planen for min del er Båstad

Jeg skal også til Båstad til de fire siste turneringsdagene (torsdag - søndag), så da kan vi jo evt. treffes over en cola light mellom slagene:)

Så langt i år har jeg fått med meg turneringene i Rotterdam og Roma. Planen var også å avlegge Halle en visitt, men det får bli til neste år. Spesielt Roma-turneringen var fantastisk artig å være med på. Ved å ha billett får en innpass på hele Foro Italico-området. En får skikkelig turneringsfølelse med mange baner, sportsbutikker og matsteder inne på området, noe de mindre turneringene ikke kan tilby i samme grad med bare èn eller to baner. Kampene Fognini-Murray og Thiem-Nadal fra centercourten rager skyhøyt om jeg skal rangere mine beste live-opplevelser gjennom åra. Ellers så er jeg enig i at de første dagene av turneringer gjerne er de beste når en kan gå rundt på turneringsområdet og velge blant et mylder av kamper. Rotterdam var en fin turnering da det dro seg til inn mot helga, men tidligere i turneringsuka virket det som om publikum på tribunene var der mer for å ha syklubb og sosialt slabberas med bekjente enn å se på tennis, noe som var svært forstyrrende for de av oss som hadde et mer sportslig fokus. Da likte jeg Hamburg-turneringen i fjor mye bedre, der det var helt tyst på de riktige tidene og god disiplin blant publikum til å gi utøverne og publikum den opplevelsen og rammen de fortjente. Skulle tro at det var en myte at tyskere og hollendere er forskjellige på den måten, men muligens er sannhetsgehalten i myten ikke helt på bærtur. Kanskje det også bli anledning til en Hamburg-retur om et par uker med fire kvartfinaler fredag 28/7, men det fordrer at poden blir slått ut av Dana-cup tidlig den uka og at det dermed blir muligheter for en svipptur sør for landegrensa.

(Innlegget ble redigert 14.07.17 13:02)

LittleSteven
LittleStevenInnlegg: 1267
29.11.17 00:28

Noen som skal ut og reise i 2018? :)

Jeg vurderer selv Monte Carlo eller ATP Finals. Er det vanskelig å få tak i billetter de plassene?

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
10.09.19 18:36

En liten rapport fra turneringer jeg har vært på det siste drøye året:

Swedish Open, Båstad 15.07.18 - 22.07.18:

Det er lite her i verden som slår svensk skjærgård, sol, tennis, skånedialekt og..... Laaksonen. OK, sistnevnte tapte dessverre i semifinalen mot Richard Gasquet, men nå i etterkant av denne turneringa står pussig nok akkurat Laaksonens kamper fram som de beste minnene. I tur og orden fikset han Londero, Berrettini og Bolelli, før det som nevnt ble exit i semifinalen. Det minneverdige var knyttet opp til at en så i utgangspunktet traust og lite kul spiller som Laaksonen gjorde det som sitt varemerke å komme tilbake fra de døde - først som lucky loser og så gjennom herlige opphentninger undervegs i hver eneste kamp fram mot semifinalen. Bl.a. var han under 0-40 tre ganger mot kommende GS-semifinalist Berettini og ned et dobbeltbreak i tredje settet mot Bolelli. Slikt blir det legendestatus og underholdning på tribunen av. 

Jeg var inne på dette med sommer og sol på den svenske sørvestkysten. Til alle som ikke har vært der og på Båstad-turneringa spesielt, kan jeg sende de varmeste anbefalinger. For meg (oss) har det i alle fall blitt en obligatorisk uke hvert år. Det er noe med det å bare kunne stue bilen full av t-shorter, shortser, racketer, termos og strandsandaler, og så legge cruisecontrollen på 140 km/t nedover E6 mens terningene og wunderbaumen dingler taktfast i sola til rytmen av "Sommertider hej hej" fra ghettoblasteren på Toyota Cressida'en. Så drar en brått i bremsespaken i det en ser skiltet til Båstad, før en noen minutter seinere ser at tennisen nærmer seg gjennom reklameplakatene "Tennis i värdsklass!" 

Og nettopp 2018-utgaven av Båstad var kanskje den beste utgaven av turneringa på svært mange år. Ja, faktisk "värdsklass". Kanskje må vi helt tilbake til 2005 da Nadal slo Berdych 2-1 i finalen for å finne sidestykke. Riktig nok var også 2017 rimelig episk, bl.a. med spillere som Dolgopolov (for en skill den fyren har - bare så synd at han er så mye skadet), Khasjanov, Ferrer og Gulbis. Og Laaksonen da også, selvsagt. Men tilbake til 2018. Dette året var spillere som Fognini, Verdasco og Gasquet i svært god form. Så først og fremst var det sportslig høyt nivå der hver dag og nesten hver kamp var moro med stor M. I tillegg hadde vi både Ymer-brødrene og Ruud i godt slag, slik at vi i tillegg fikk godt publikumsoppmøte og bra trøkk på stadion. Turneringens kanskje mest spennende kamp var Ymer - Fognini. Og du verden så rørende det var da Ruud slo legenden Ferrer, før Ferrer i intervjuet etter den kampen på direkten overrasket alle med å si at hans tid nå var forbi og at dette ble siste året i Båstad. 

Fognini vant turneringa til slutt. Fortjent nok. Og undervegs i uka hadde vi latt oss inspirere til å spille prestisjetunge oppgjør internt i reisefølget hver eneste kveld. Like ved bopelen lå det smakfulle grusbaner, og der gikk det for seg. Bragging rights og rankinger til langt utpå høsten ble avgjort disse sommerkveldene på tennisanlegget like i utkanten av Båstad. Slikt blir det minner av, og jeg kan allerede nå informere om at det (selvsagt!) ble ny Båstad-tur i 2019. 

Men først kom Wien oktober 2018. Rapport følger. 

Fox_club
Fox_clubInnlegg: 2517
10.09.19 18:51

God beskrivelse av Båstad :) Også gode muligheter for å treffe på spillerne der! Vurderer Stockholm i høst, ganske god lineup. God tur tilbake til Wien 2018 ;)

LittleSteven
LittleStevenInnlegg: 1267
10.09.19 19:59

Gleder meg til å høre om Wien. Jeg var selv der i desember i fjor, elsket byen! Og hørt mye bra om turneringen :)

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
11.09.19 10:22
Fox_club: God beskrivelse av Båstad :) Også gode muligheter for å treffe på spillerne der! Vurderer Stockholm i høst, ganske god lineup. God tur tilbake til Wien 2018 ;)

Enig, en kommer veldig tett på spillerne i Båstad både på og utenfor arenaen, og det er ikke reint få selfies m.m. den yngre garde av reisefølget har fått med spillerne der. Det som også er herlig i Båstad på stadion, er at det ikke er en eneste av de helvetes VIP-boksene, som stort sett okkuperer de beste plassene på de fleste tennisbaner på touren. Disse boksene står i tillegg stort sett tomme bortsett fra når det virkelig drar seg til mot klimakset i turneringen. Tomme seter tar seg ikke særlig bra ut på tv, og det er jo også fantastisk irriterende å sitte langt bak på tribunen mens VIP-boksene blinker der nede med sine tomme skinnseter. I Båstad har en skjønt det, og en kan en kjøpe billetter så nærme banen som en ønsker. Noe som vi til gagns gjorde i 2018, der vi spesielt da kunne nyte Fognini på nærmest mulig hold. Italieneren er nok kanskje den spilleren som er aller lekrest å kunne bivåne fra slikt kloss hold. Og da sikter jeg ikke til hans utseende, men heller til hvor uvirkelig og naturstridig det ser ut når han fra nærmest stillestående posisjon rapper noe voldsomt til med slagene sine, spesielt fra backhandsiden.

Den samme nærheten gjelder for øvrig også Stockholm, som er en turnering du nevner, Fox Club. Heller ikke der i ærverdige Kungliga Tennishallen er det en eneste VIP-boks som ødelegger opplevelsen for det ordinære publikumet. En kan da sette seg på rad 1 om en ønsker det, og formelig høre pusten til spillerne. Eller sette seg i nærheten av treneren, og høre hvordan treneren kamuflert gir instruksjoner til spilleren hele kampene i gjennom. Jeg var i Stockholm sist i 2017 på turneringen der. Å entre hallen er nesten som å gå inn i en tidsmaskin og reise tilbake noen tiår, for det er ikke måte på hvor flinke de har vært der i Kungliga Tennishallen til å bevare autentisiteten til byggverket fra 1943. Det oser av deilig historie i de mørke treveggene og gulvene, og om en lukker øyene kan en glatt se for seg Beatles sine opptredener der i 1963 og 1964 eller finalen fra Stockholm Open fra 1980 med Borg mot McEnroe.

Både Swedish Open i Båstad og Stockholm Open er svært gamle og tradisjonsrike turneringer, med startår i 1948 og 1969 henholdsvis. Sikkert ikke bare meg som lengter tilbake til fordums tiår da Sverige virkelig var en stormakt i tennis, med en lang rekke spillere meget godt ranket på 80- og 90-tallet. Hvordan fallet kunne bli så gigantisk fram til dagens tarvelige situasjon for svensk tennissport vites ikke, men restene av fordums prakt finnes uansett i de to fortsatt velfungerende ATP-turneringene. Spesielt Stockholm Open var jo en virkelig stor turnering tidligere, og om jeg forstår det riktig, så var status på 80- og 90-tallet tilsvarende en Masters 1000 i dag. Så brøt Stockholm Open nesten ryggen økonomisk utover på 90-tallet da en skulle forsøke å nå de virkelig store høyder gjennom å flytte turneringen til Globen. Den flyttingen ble en fiasko, og for å redde stumpene for turneringen og for å unngå konkurs måtte en returnere til Kungliga Tennishallen. Kanskje til det beste nettopp det, for det er nettopp DER denne turneringen hører hjemme.

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
11.09.19 11:23
LittleSteven: Gleder meg til å høre om Wien. Jeg var selv der i desember i fjor, elsket byen! Og hørt mye bra om turneringen :)

Det var jo Wien jeg egentlig skulle rapportere om nå, så here we go:

Erste Bank Open, Wien 22.10.18 - 28.10.18

Mens turneringene i Sverige er gradert til ATP 250-turneringer, er den årlige høstturneringen i Wien gradert til 500 ATP-poeng som en del av innendørssesongen på hardcourt. Denne uka var det som vanlig to 500-turneringer (den andre i Basel), og verdenseliten minus Rafa og Djokovic fordelte seg jevnt på de to turneringene. Noe som førte til meget god deltaking i Wien av store navn, som Nishikori, Thiem, Anderson, Monfils, Fognini, Isner og Coric. For nå nevne noen.

Wien, altså. Kulturhovedstaden over alle kulturhovedstader. I alle fall var det tilfelle på 1700- og 1800-tallet, da alle som ville bli noe, spesielt innenfor musikk, måtte trakte dithen. Sikkert et aldringstegn for min del, men de seinere åra har jeg startet å lytte mer og mer til klassisk musikk. Spesielt Beethoven har blitt en gedigen favoritt. I bakhodet mitt før avreise var det derfor i planene å kombinere tennisen med så mye godsaker fra Beethoven, Mozart, Haydn, Strauss osv. som overhodet mulig. Dvs. oppsøker deres bosteder, museer og ikke minst konserter. Det ble med tanken, for alle som har vært på tennis vet at det er en svært så tidskrevende affære. Vi ankom lørdagen i forkant av turneringen og hadde avreise søndagen helga etterpå. Vi hadde tennisbilletter alle dager mandag - lørdag (finalesøndagen lot seg ikke gjøre p.g.a. ugunstig avreisetid med flyet hjemover).

Søndagen før turneringen fikk vi med oss en deilig klassisk konsert i tillegg til å avlegge Mozarts bopel en visitt, men deretter var det bom stopp for denne form for kulturelle aktiviteter. For mandag kl. 11 og alle påfølgende dager t.o.m. lørdagen var det tennis, og når en først blir grepet av turneringsbasillen, er det ikke aktuelt å gå glipp av et eneste slag på ballen. Som sikkert en del kjenner til, så øker interessen utover turneringen, dvs. at når en først har sett 1. runde, så tenker en at det blir veldig interessant å se den spilleren mot den spilleren i neste runde, og når en har sett 2 runde, så tenker en at det blir enda mer interessant å se hvordan nettopp de to vil stå mot hverandre, og slik eskalerer det utover i uka. Dere ser poenget; om en har konteksten og historikken fra hele uka med seg, så har en langt bedre forutsetninger for å se etter interessante momenter i de kommende kampene enn om en bare slutter seg til en turnering direkte i sluttfasen. Så, dette opplevde vi altså i Wien, og alt byen ellers hadde å by på måtte dermed vike. Kampene sluttet ofte ikke før nærmere midnatt. Så det vi bestemte oss ved avreise, var at vi er nødt til å reise tilbake til byen, for bortsett fra første søndagen, så var det ikke mye til byopplevelser vi hadde fått med oss, hehe. Det begrenset seg til trikken fra hotellet t/r arenaen og kanskje et måltid på en eller annen kneipe dersom kampene sluttet innen rimelig tid.

Åstedet for tennisherlighetene var/er Wiener Stadthalle. Et multikompleks bygget på 50-tallet, og den årlige tennisturneringen har vært arrangert der siden 1974. Jeg veit ikke presis publikumskapasiteten. Wikipedia antyder 7500 plasser, men det kan umulig stemme, for etter størrelsen å bedømme så virket det mer som om centercourten rommet 13-14000 skuelystne. Publikumsoppmøte var virkelig godt, og både fredagen og lørdagen (sikkert også finalesøndagen) var det stinn brakke. Så stint at eneste ledige flere måneder i forvegen til kvartfinalefredagen var ståplasser helt oppe i ene hjørnet. Ganske så episk å få tildelt ståplass til en event som varte rundt ti timer, og jeg kan love dere at beina og ryggen var rimelig sliten utpå kvelden. Samtidig var det mulig å sette seg nedpå i trinnene av og til, så jeg skal ikke skryte på meg at jeg stod oppreist kontinuerlig.

Når vi først er inne på kvartfinalene fredag, så var det i alle fall to svært så minnerike kamper av de fire. Først ut var Kukushkin mot Fucsovic, og det må være den lengste tresetteren jeg noensinne har bevitnet. Kampen varte etter det jeg husker over tre og en halv time. En virkelig thriller. Så var det klart for dagens høydepunkt, i alle fall for hjemmepublikumet, med Thiem mot Nishikori. For en stemning! Skuffende nok for alle de lokale oppmøtte ble Thiem pisset på etter alle kunstens regler av en svært så opplagt og leken Kei Nishikori. Der og da tenkte alle at japsen kom til å vinne turneringa, men som vi vet står spillere forskjellig til hverandre, og i finalen ble Kevin Anderson for sterk. Dette var Andersons største triumf i karrieren. Litt pussig å tenke på at en top 10-spiller og veteran som Kevin ikke har noen større titler under beltet, men det har han altså ikke. Nå fikk han endelig også en 500-tittel.

For å dvele litt ytterligere over dette med østerriske spillere, så det å håpe at hjemmeyndlingen Dominic Thiem ikke opplever samme forbannelsen som Thomas Muster. Sistnevnte forsøkte i en årrekke å vinne i Wien på 90-tallet, men nådde aldri lengre enn til finalen og semifinalen et utall ganger. Kanskje like stor stemning som da Thiem spilte, var det da Jurgen Meltzer viste et glimps av fordums prakt ved å beseire Ranonic tidlig i turneringen.

Ellers var Wiener Stadthalle en virkelig flott lokasjon for en tennisturnering. Selv om dette "kun" var en 500-turnering, stod ikke rammene noe tilbake for verken masters eller grand slam. Det var utallige klesbutikker og ikke minst spisesteder der i hallen, og selv om vi tilbrakte 10 timer + der hver eneste dag, så var det alltid en ny delikatesse å innta sildrende behagelig nedover ganen. Så dette var kanskje min favoritturnering å være på av de turneringene jeg har besøkt. Bortsett fra Båstad, da:)

Neste rapport kommer fra Eastbourne, så heng med.

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
11.09.19 11:49
ChristianEminger: Neste rapport kommer fra Eastbourne, så heng med.

Hehe, gikk litt fort i svingene når det gjald annonseringen av Eastbourne, for først kommer påsketuren til Monte Carlo april 2019. Så Queens juni 2019, så Eastbourne juni 2019, så Wimbledon juli 2019, så Båstad juli 2019 og så Hamburg juli 2019.

LittleSteven
LittleStevenInnlegg: 1267
11.09.19 15:16

SLUTT! Bare slutt :D Sagt på en god og misunnelig måte :P Satan hvor mange turneringer du har vært på, fantastisk artig! Gleder meg til å lese fortsettelsen :)
Kommenterer alt når du er ferdig med alle, men veldig gøy lesning så langt, so keep it coming!

(Innlegget ble redigert 11.09.19 15:16)

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
12.09.19 12:05
LittleSteven: SLUTT! Bare slutt :D

Hahaha, ikke akkurat så mange ellers som er verdt å fortelle om tennisutflukter til (den typiske reaksjonen fra menigmann er jo "at du gidder" eller "nerd!!"), så dere får heller bære over med meg her inne på VGD at jeg benytter muligheten til litt skryt til det som en skulle tro er meningsfeller og/eller likesinnede:) Når det er sagt, så ser det jo selv ut til her på VGD at tennisinteressen først og fremst omhandler Federer, Nadal og Ruud, og at turneringer og kamper som ikke involverer disse nærmest blir ignorert. Så jeg innbiller meg overhodet ikke at disse reisebrevene blir lest av særlig mange, men det har jo også en verdi å dokumentere for egen del slik at en lettere kan mimre om noen år. Uansett veldig hyggelig at noen av oss finner glede i å diskutere tennisreiser og opplevelser i så måte, og jeg kommer i alle fall til å følge med her inne dersom du LittleSteven eller andre kommer med noen gode tips og rapporter framover:)  

Masters 1000 Monte Carlo, 14.04.19 - 21.04.19

I et juleselskap noen måneder i forvegen gikk det opp for meg og to andre at påsken 2019 sammentraff med turneringen i Monte Carlo /Monaco. Dette er en turnering jeg/vi har siklet etter i en årrekke å oppleve fra tribuneplass, og bortsett fra Wimbledon har dette vært øverst på ønskelisten. Hvilken bedre anledning enn at kalenderen dette året var av det maksimalt gunstige slaget med plasseringen av påsken med tilhørende fri og reisemuligheter. I romjula ble derfor flybilletter t/r Bergen - Nice og 3 x ukespass bestilt. Husker ikke helt prisen på disse ukespassene, men synes å erindre at de kostet rundt 500-600 euro pr. stk. P.g.a. praktiske og økonomiske årsaker lot det seg ikke gjøre å få med seg tennis flere dager enn tirsdag - lørdag, altså fem dager. Heldigvis var det lett å videreselge våre ubrukte billetter de resterende turneringsdagene gjennom turneringens eget billettsystem for dette. Spesielt finalebillettene våre ble jo revet bort på få minutter. 

Vi bodde i Nice, og ankom der mandag kveld. De som er kjente i området vil vite at det bare er snakk om en liten halvtime med toget før en er inne i Monte Carlo sentrum. De som er enda mer lokalkjente, vil også vite at tennisområdet først er på togstoppet etter Monte Carlo sentrum. For anledningen var dessverre dette neste togstoppet stengt pga. fare for ras fra et fjell. Dette medførte at vi da måtte gå av og på toget på hovedstasjonen i Monaco. Derfra hadde tennisturneringen satt opp shuttlebusser t/r tennisen. Litt tungvindt, men bare å forholde seg til, tenkte vi. I.l.a. uka skulle det imidlertid vise seg at dette ikke bare ble tungvindt, men rett og slett skrekkelig irriterende. For bussene var langt i fra pålitelige, og det var vanskelig å finne noe system i når bussene kom og gikk. Totalt sett brukte vi dermed noen timer med venting på disse bussene. Spesielt om en ankom eller forlot tennisen på ukurante tidspunkt var det helt håpløst. F.eks. fredagskvelden da Fognini - Coric varte og rakk, og vi som holdt ut hele kampen måtte stå der godt over timen etter kampslutt i uvisse for om det i hele tatt kom noe buss og om vi i tilfelle kom til å rekke noe tog tilbake til Nice. Eller tirsdag formiddag da vi heller ikke fant noe buss og måtte ta taxi. Eller da det samme skjedde på lørdagen, noe som førte til at vi mistet deler av førstesettet i semifinalen Lajovic - Medvedev. Eller da vi skulle "hjem" igjen etter den andre semifinalen og vi måtte vente i timesvis på en buss, som absurd nok bare kjørte oss halvvegs til togstasjonen, noe som førte til at vi ikke rakk fotballkampen som vi også hadde planlagt om kvelden (Nice - Strasbourg). Hvorfor ikke bare ta beina fatt og gå? For det første er det drøye timen å gå fra togstasjonen i Monaco til tennisen, og for det andre er Monaco uten for EU, dvs. at det er helt syke priser på mobilbruk, noe som gjør at en ikke kan bruke GPS'en på telefonen som rettesnor om en vil gå. Taxi var heller ikke enkelt pga. trafikken. Så, om jeg skal tilbake til denne turneringa, skal jeg først sjekke om togstoppet ved tennisen er i drift. Alternativt vil det være aktuelt å bo i selve Monaco, men så var det dette med penger da igjen. Prisene, spesielt denne påskeuka turneringen pågikk, var helt hinsides på hotell, så det var ikke noe diskusjon nå om at det ble pendling fra Nice.

Og, bare for å ha unnagjort det negative en gang for alle før jeg starter på det mer positive, så kan det også sies noe om kø og trengsler inne på selve tennisområdet. Sammenlignet med andre turneringer var det her flere mennesker samlet på et lite område enn jeg har opplevd noe annet tennissted. Dette medførte lange køer til det mest basale som kjøp av mat, drikke og toalettbesøk. Å gå på dass i pausen mellom kamper var bare å glemme, for da var køene uendelige. En måtte derfor gå undervegs i kampene, og da gå glipp av games. Det tar jo også litt tid å komme inn på kampen igjen ettersom det bare blir sluppet inn folk i pausene mellom hvert andre game. Noen ganger var køene så lange for å komme inn igjen at en noen ganger bare å opplevde å komme lenger fram i køen før kampen begynte igjen og en måtte vente ytterligere to games. Snakk om ulidelig bittert å stå i kø under tribunekomplekset mens en hører publikum juble for gode ballvekslinger og vinnerslag! Husker f.eks. under Djokovic - Fritz i fjerde runde torsdagen at jeg opplevde dette, men bestemte meg da for at jeg skulle benytte tiden til å kjøpe billetter til Queens-turneringen et par måneder seinere. Så billettene til kvart- og semifinaler i Queens ble faktisk kjøpt der under tribunene i Monaco, akkurat i tide før jeg fikk varsel på telefonen om at dagens knøttlille kvote med internettbruk var passert nå når jeg var utenfor EU:)

Nadal og Monaco hører sammen. Tidenes mestvinnende og konge på grusen. Vi fikk sett fire Nadal-kamper (mot Bautista Agut, Dimitrov, Pella og Fognini). Det som nå i etterkant av turneringen sitter i som kanskje de aller sterkeste opplevelsene, var like før spillerne kom ut på banen, og vi fra motsatt side av stadion kunne se Nadal der inne bak sprinkeldøren trippende, kåt og rasende som en okse som bare ventet på å bli sluppet ut på tyrefekterarenaen. En kunne høre den stadig mer spente summingen på tribunen, og da speakeren annonserte Nadal, og han endelig fikk komme ut på stadion, var det et brus og en forventning blant publikum som er vanskelig å beskrive noe bedre for meg enn det jeg nå nettopp forsøker meg på. Nadal skuffet ikke, og løp på sedvanlig vis i sikksakk på veg ut på stadion og stod på typisk vis og hoppet og slo i lufta mens dommeren hadde myntkastet. Ahhh...fantastisk artig å være der. Faktisk noe helt annen enn å se det på tv, og det mener jeg ikke på en arrogant måte, for jeg vet at noen sikkert ikke har muligheten til denne type tur, men om en skulle få muligheten, så kan jeg bekrefte at det er valuta for penga - bare gjennom slike detaljer som nå beskrevet. 

Når det er sagt, så var det likevel en annen spiller som virkelig satte fyr på denne utgaven av Rolex Masters Monte Carlo. Det var en viss italiener, som så død og begravet ut fredagen mot Coric et sett ned og break ned i andre. Skuffende, for han vasket virkelig courten med Zverev dagen i forvegen. Altså, kvartfinale seint fredagskvelden under flomlyset mot Coric. Stadion var nå bare halvfull etter at mange sikkert var fornøyde etter en lang tennisdag. Så, midtvegs i andre settet skjedde det noe. Det så ut til å gå en faen i den fram til da seige og uinspiererte Fognini. Ut av det blå smelte han av gårde noen vinnerslag som nesten bare han kan, og med det så våknet publikum. De som var igjen responderte på Fogninis endrede humør, og stemningen ble snudd nærmest på et blunk fra dødt og kjipt til at hver ballveksling og stadig oftere vinnerslag ble bejublet som en Davis Cup-kamp i Kroatia. Fognini var jo nå nesten også på hjemmebane, så mange italienere på tribunen. Så, fra nærmest fra å ha tapt kampen, begynte han å levere et helt annet spill, og blåste avgårde vinnerslag etter vinnerslag. Coric så ikke ut til helt å vite hva som traff han, og må nok føle at han måtte kjempe i motbør på alle måter siste halvannet settet. Fantastisk kul kamp å være på, og stemmen min var groggy som sandpapir etter kampen etter å ha deltatt i taktfaste "Fabio-, Fabio-, Fabio-tilrop" til hvert vunnet poeng. Definitivt innenfor topp 5 av kule kamper jeg har vært på live.

Det samme kan faktisk sies om semifinalen dagen derpå. Nadal - Fognini. Kongen av grus mot kongen av Monte Carlo. I alle fall følte jeg på meg at selv Nadal skulle få problemer nå når Fognini var i dette humøret. Her fikk Fognini attpåtil prime time på center courten med stinn brakke, og det er det som skal til for at han er på fra start. Snakk om humørspiller. Faktisk i en slik grad at når han virkelig er i humør, så overgår kanskje nivået hans hvilken som helst spiller i verden. Noe som en kan si med rimelig stor overbevisning, for å vinne første settet, for så å lede 5-0 og 40-0 i andre settet mot selveste Nadal på grus, der spanjolen attpåtil var på sin favorittbane i Monaco, sier det aller meste. Riktig nok gjorde Nadal det litt spennende ved å snu gamet han lå under 40-0 til å få både 1-5 og 2-5, men i nytt servegame til Fognini ble det 6-2 og game, set and match. Om jeg hadde whiskyrøst som en bedrukken fyllik kvelden i forvegen (og det uten å røre en dråpe alkohol under hele turen), så var det ikke noe bedre nå, for selv ikke på noe fotballkamp i England har jeg sunget og ropt mer enn jeg gjorde på denne episke semifinalebataljen. Tennis, altså. Noen ganger innser en hva som virkelig er idrett:)

Den andre semifinalen ble en parantes i forhold mellom Lajovic og Medvedev, der sistnevnte på ubegripelig vis totalt mistet det etter en komfortabel ledelse. Medvedev, som tidligere i uka slo Djokovic, viste uansett prov på hva som skulle komme fra den kanten seinere utover sommeren og høsten. Finalen fikk vi altså ikke med oss, men det ryktes at Fognini vant sin første 1000-tittel i karrieren. Nice, der vi bodde, opplevde samme uutforskede skjebne som beskrevet angående Wien i innlegget over. Tennisen tar så mye tid at det bare blir tid til å sove på hotellet og byvandring kan en bare glemme:) Jeg er like totalt ukjent i Nice som jeg var før denne turen, bortsett fra ruta mellom togstasjonen og hotellet. Slik gikk det med den påska. 

(Innlegget ble redigert 12.09.19 12:12)

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
12.09.19 19:50

ATP 500, Queens Tournament 17.06.19 - 23.06.19

Vi har alle hørt om "Summer of 69" og "Summer of love". Seinfeld-fans vil til og med ha hørt om "Summer of George". For min egen del ble dette "Summer of ChristianEminger". Av og til handler det om å løsrive seg fra alle mulig plikter og forventninger, i alle fall for en stakket stund (i dette tilfellet for en sommer), og bare gjøre det. Følge guttedrømmen. Droppe alt som minner som strand i Syden, dejlig å være norsk i Danmark (det er det faen ikke!), campingferie i nord-Norge eller Dyreparken i Kristiansand. Ikke bare droppe det, men skyve det så langt bak i hodet så overhodet mulig, for så å lukke øynene, og finne ut hva en virkelig vil. For meg var valget enkelt: Queens og Wimbledon. Dette er to turneringer som jeg har siklet etter å bivåne siden cirka 1984 da jeg begynte å følge med på tennis, men alltid har det kommet noe i vegen, f.eks. de nevnte skrekkelige alternativene som denne sommeren overhodet ikke var på agendaen. 

Så da var det bare å høre hvem som evt. ble med, og så bestille. Når jeg først var i gang, hvorfor ikke kjøre full pakke, tenkte jeg. Så da ble det ikke "bare" Queens og Wimbledon, men også tre andre turneringer, inkl. Båstad, selvsagt, men alt det kommer jeg tilbake til.

Først nå Queens. Startskuddet kom via Ryan Air til Stanstead flyplass. Tilsynelatende er jo billettene med Ryan Air latterlig billige (type 3-400 kr. pr. veg), men når en plusser på at det også sterkt blir anbefalt å velge sete i flyet for å unngå midtsetet i treer'n - i tillegg til noe annet som vi også ble lurt til å bestille, så ble ikke billettene så billige likevel. I tillegg lander som nevnt flyet i Stanstead, og det er mye lengre fra sentrum i London enn både Gatwick og ikke minst Heathrow. I utgangspunktet ikke noe problem, for det går jo flyplasstransport, tenkte jeg, men når Ryan Air setter opp svært seine kveldsfly og dette flyet attpåtil ble halvannen time forsinket, var alt av flyplasstransport sluttet å gå for kvelden. Dermed ble det Uber-transport til 80 pund til hotellet i Canary Wharf (nyoppusset og imponerende bydel i London). Så totalt sett ble dette kanskje blant de dyreste flybillettene jeg har bestilt til London noen gang. Så er dere advart;)

Dette flyet gikk om kvelden torsdag 20. juni, og vi hadde billetter til tennisen til kvartfinalene på fredag og til semifinalene på lørdag. Queens, altså. Vel var også forrige tennisutflukt til Monte Carlo til en tradisjonsrik turnering (fra 1897), men auraen og historikken til Queens fra 1881 føltes likevel som om dette var i en annen liga. Britene er fantastiske til å ta vare på og til å dyrke tradisjoner, og spesielt innen tennisen. I Queens er alt hvitt og rent, og selv kremen og vaniljesausen på jordbærene var av det melkehvite slaget. Til og med inne på toalettene var det pur komfort å være. Vinnerne fra langt tilbake på 1800-tallet var gravert inn i veggene. Bare ên ting var ikke hvitt, og det var gressmattene. For noen uvirkelig tepper av VAKKERT gress! Golfbaner og biljardbord, gå og legg dere!:) 

Og best av alt: VIP-boksene var plassert bakerst på tribunen. I Queens har en skjønt det. De som er minst interesserte, dvs. VIP-ene, bør jo soleklart plasseres bakerst, mens de som er mest interesserte, dvs. de som aktivt er inne og kjøper billetter til arrangementet, bør plasseres foran. Sunn logikk. 

Helt fram til noen dager siden da jeg hamstret billetter til Basel trodde jeg at Queens hadde de dyreste billettene, så det kan ikke Queens skryte av, men for å sitte litt bak midten av tribunen kostet det nesten 200 pund pr. billett. Rådyrt, altså, og jeg overhørte noen engelskmenn i Monaco som lot være å kjøpe billetter til Queens nettopp pga. billettprisene, og heller satse alt på rimeligere adgangstegn i Wimbledon. Men, selv om billettprisene var stive og svei i pungen, så sitter jeg igjen med motsatt opplevelse enn det jeg gjorde etter RyanAir-reisa. Queens leverte varene og mer til. Valuta for penga. For en vakker og stilren opplevelse å være der! Opplevelsen startet da en steig ut av tube'n på Baron's Court og fortsatte helt inn til stadionsetet der en kunne bivåne fantastisk gresstennis med det berømte og klassiske kjennemerket til Queens Club i bakgrunnen, nemlig det røde murhuset. Alt dette mens en lesket seg og forfrisket seg på de lekreste retter fra baren og restaurantene.  

Jeg skal ikke gå så mye inn på selve resultatene, men noen høydepunkter må nevnes. Selvsagt var Medvedev her også (utslått av Gilles Simon i semifinalen). Den semifinalen var både god og velspilt. Og veteranen Feliciano Lopez, som igjen klarte å vinne i Queens. Vi fikk altså med oss kvartfinalen hans og semifinalen fra tribuneplass. Nesten rørende å se finaletriumfen hans fra en pub nede i Eastbourne og hvor mye denne triumfen betydde for en aldrende mann som ikke har vunnet så mye de siste åra. Mye regn tidligere i uka meførte at veldig mye tennis ble spilt på fredagen. Som en ekstragodbit fikk vi da også med oss doblekampene til teamet Andy Murray / F Lopez. Svært underholdende med double på gress, og når det attpåtil er to slike Queens-legender i aksjon og en ene av dem igjen gjorde et svært så etterlengtet comeback på hjemmebane, så ble det stemning. Helt nydelig å ha Andy Murray tilbake på touren. Og jammen ble det ikke en populær double-triumf på han også. 

Morgenen på finalesøndagen hentet vi ut leigebilen og satte kursen sørover retning Eastbourne. Mer om den uka i neste kapittel.

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
14.09.19 12:34

Eastbourne International, 23.06.19 - 29.06.19

Den engelske sommeren på gress kan gjøres komplett ved å forlate London og oppsøke Eastbourne ei ukes tid mellom Queens og Wimbledon. Knappe timen å kjøre, og det er vel noe tilsvarende med tog. Vi hadde som nevnt bil. Planen var å være på tennis mandag - onsdag i Eastbourne for så å drive litt sightseeing på sydkysten noen dager før retur til London og Wimbledon onsdagen påfølgende uke. Denne planen ble fulgt, bortsett fra at det ble tennis en ekstra dag i Eastbourne, dvs. mandag - torsdag. Å være på tennis er jo fantastisk artig, men også overraskende slitsomt (noe jeg kommer tilbake til i Wimbledon-berretningen), så greit å kunne lade batteriene noen dager på sydkysten uten tennis noen dager mellom de to turneringene. 

Samtidig var Eastbourne-turneringen så bra at vi bare måtte ha oss en ekstra dag der på sparket på torsdagen. Da ble det beklageligvis en mindre dag til bilferie. Og bare for å ha sagt det: sør-England på sommerstid er et kraftig undervurdert reisemål. Vi fulgte rådene til ei medbrakt bok om de vakreste bilturene der sør, og vi endte opp i de mest nydelige naturperlene, småbyene, middelalderborgene, strendene og kystlinjene. De som har sett serien Poldark har sett noe av dette som jeg sikter til - i alle fall når det gjelder natur. Vi kjørte hele kysten fra Eastbourne i sør-øst til Cornwall i sør-vest, og bare ved å skrive og mimre om disse dagene nå, så pipler det fram en eller to gledes- og "lengte tilbake"-tåre. Glem alt dere har lest og opplevd i Nord-England om skitne industribyer, eksos, overbefolkning, orientalske eimer og pøbel. Sør-England er noe helt annet, med grønne farger, natur, klassiske landsbyer, frittgående høns, fersk fisk, engelskmenn/kvinner (ikke afrikanere eller asiatere) og klassisk britisk kultur. Når det gjelder de siste par tingene i forrige setning, må det på ingen måte leses ut i fra et rasistisk perspektiv. Alle her i verden er selvsagt like mye verdt, men poenget er bare at når en reiser til England så vil en jo gjerne oppleve engelsk kultur, natur og historie. Tilsvarende om jeg reiser til f.eks. India eller Pakistan så vil jeg jo ha et ønske der om å oppleve indisk og pakistansk kultur. Og været, da, det var prima og 25-26 grader kontinuerlig under hele englandsoppholdet.

Okay, nok digresjon, men jeg følte for å gi dette reisetipset når jeg først hadde ordet:) Tilbake til Eastbourne. Vi bodde i et rom i et ordinært hus, der familien tydeligvis hadde flyttet ut for sommeren for å spe på inntekten sin med leieinntekter. Bare 5-10 minutter å gå fra tennisherlighetene i Devonshire Park Lawn Tennis Club. Det gir forresten en ekstra aura over gresset dette at de i England kaller det for lawn. Altså en klasse eller to over den simple terminologien grass. Der på lawn'ene i Eastbourne hadde vi billett til Center Courten, noe som også gav tilgang til alle de mindre banene (bortsett fra Cort 1 og 2). Vel så ofte som å være på centercourten fant vi det mest attraktivt å se på en del av kampene som gikk på småbanene, og spesielt en av disse banene hadde mange smexy kamper med spillere som Djere, Quarrey, Simon og Fabbiano. Mens inne på centeren var det ofte de britiske spillerne Evans, Norrie og Evans, i tillegg til double og kvinner. 

Apropos kvinner, eller la oss heller si damer. Eastbourne-turneringen kan jeg alltid huske som en dameturnering. Ved nærmere ettersyn, ser jeg at det stemmer, og at størrelser som Navratilova og Chris Evert Loyd har herjet her i mange år. Først i seinere år har gutta også begynt å spiller der sør, og jeg forstår det sånn at Eastbourne kjemper med Nottingham (som tidligere hadde tilslaget) om denne 250-turneringen som en oppvarmingsturnering til Wimbledon.

Når jeg først er i gang med å være politisk ukorrekt, som jeg var angående herlighetene til sør-England, så kjører jeg like godt løpet helt ut: i mine tennisreiser, så velger jeg bevisst turneringer som ikke innbefatter dametennis. Det er ikke det at jeg på noen som helst måte har som prinsipp å være i mot dametennis, for jeg liker mye kvinneidrett ellers (f.eks. skøyter, langrenn og friidrett), men i tennis, som i fotball, synes jeg at kvalitetsforskjellen blir så enorm opp til det som menn driver på med. Det blir så synlig at det nesten oppleves banalt i forhold. Så, da damekampene kom på tapeten i Eastbourne, reiste jeg meg høflig og udramatisk fra setet mitt, og gikk heller til en annen bane. Noen vil da argumentere tilbake med å si at det er mer spill i dametennis, og det kan så være, men det er også mer spill i kamper mellom 15-17-åringer på guttesida enn det er hos de eldre. Betyr det at jeg heller ser på 15-17-åringene? Dere ser sikkert poenget mitt, som handler om at det er kvalitetsforskjellen som er det avgjørende. Uansett, flott at det er andre som interesserer seg for dametennis slik at det finnes grunnlag også for dette. Når det er sagt, så fikk vi faktisk med oss en damekamp også (Alexandrova - Bencic), og det var faktisk ikke så ille, kanskje jeg må revurdere, hehe:)

Taylor Fritz og Pliskova ble de to seirende til slutt, kunne vi lese mens vi på det tidspunktet var long gone på bilutflukten vår. Når det gjelder Karolina Pliskova, så var vi så heldige av vi helt tilfeldig tirsdag kveld i tennisuka fikk bord i praksis side ved side med henne og teamet hennes på en biff- og sjømat-restaurant der i Eastbourne. Eastbourne er ellers en flott kystby, som fortsatt bærer litt preg av det var en svært viktig kanalby under 2. verdenskrig gjennom ulike monumenter. Ikke så langt fra byen Hastings, som er kulisser for den fantastisk bra krimserien "Foyle's war", og den type historisk bebyggelse og gatestruktur fra 40-tallet vi finner i serien og Hastings er tilsvarende i Eastbourne. Begge småbyene har lange strandpromenader på kystsiden av byen, og er et aldri så lite ferieparadis og yndet turistmål for britene.

Turneringen ellers hadde en flott centercourt med bratte og fine tribuner. God sikt. Spesielt den ene hovedtribunen, som ikke var av det provisoriske slaget i anledning turneringen, så ut som en klassisk britisk fotballtribune fra 60-tallet i all sin prakt. Herlig! Om det blir retur til turneringen, skal jeg forsøke å få billett til den tribunen. Court 1 og 2 hadde vi aldri billett til, så de kan jeg ikke uttale meg om, men så fine ut de også. Under en fotballtur for et par år siden streifet jeg faktisk innom Eastbourne og tennisområdet, og da var det bare centercourten og court 1 som var der. Ellers var området en svært grønn plen, eller, beklager...lawn. Så alt av tribuner ellers er provisoriske, også deler av centercourten, noe som er ganske så vanlig på de fleste turneringer. Det som ellers kan sies er at tennisområdet var stort og luftig med diverse rekreasjonseområder, noe som gjorde at det gikk an å tilbringe hele dagen der uten å gå lei på noe som helst vis. Før jeg runder av må det også sies et par ord om double-turneringen. Det er lite jeg har sett av double de siste åra, men Murray/Lopez-teamet i Queens gjorde at jeg fikk teften igjen for den delen av sporten. Enda mer så i der i Eastbourne, der den colombianske duoen Cabal/Farah leverte double-spill av svært høy klasse og underholdning. Artig! Episk bra volleyspill og reaksjonsevner. Turneringens største latter stod imidlertid Gilles Simon for, da han begynte å finte ut Jarry med noen fantastisk svake og høytsprettende server, som Jarry aldri klarte å finne ut av, til sistnevntes store frustrasjon og ydmykelse. Lo så jeg grein:)

I takt med at vi onsdag morgen 3. juli på vegen stadig nærmet oss retur til London, begynte eimen av noe svært godt og forlokkende å nå neseborene...odøren av....duften av....Wim...Wimbledon. 3. juli 2019 og de kommende tre dagene skulle det skje. Mer om det seinere!

LittleSteven
LittleStevenInnlegg: 1267
14.09.19 12:39

Gåsehud! :D Fantastisk lesning

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
16.09.19 16:34
LittleSteven: Gåsehud! :D Fantastisk lesning

Takker for den tilbakemeldingen, og da håper jeg at følgende beretning også blir lesverdig:

The Championships, Wimbledon 01.07.19 - 14.07.19

Køen begynner endelig å bevege seg. I sikksakk ute på den store plenen utenfor selve stadionområdet. En ser de langt der framme entre den første av porter, stengsler og svinger som vil føre dem ett steg nærmere målet. Mens en tenker, "bare jeg kunne ha vært så langt framme i køen!" Steg for steg. Så kommer en til den første porten selv, der en må framvise køkortet og bevise at en ikke har sneket i køen. Nå begynner det å gå mer radig, men fortsatt er det et godt stykke igjen. Pulsen stiger. Så forbi enda en ny barriere, denne gang sikkerhetskontrollen. Etter den begynner det virkelig å gå mer radig, for nå handler det bare om å følge slusene videre som over noen trapper og svinger etterhvert vil føre en til det forgjettede land. Der framme ser en billettlukene, og om pulsen har blitt stadig høyere i takt med at en stadig kommer nærmere, så løper den nærmest løpsk nå. Der framme er endelig målet. Til å ta og føle på. En skimter opp på informasjonstavlene hvilke baner som er ledig til å kjøpe billetter på, og ser at det "kun" er mulig å kjøpe områdebilletter. Dvs. at centercourten, bane 1 og 2, som alle tre krever spesifikke billetter, ikke er tilgjengelige. Men det gjør egentlig ingenting. Vi er i første uka av turneringen, så det er plenty med godbiter også på sidebanene. 

Så kjøper vi billetter. Onsdag 3. juli 2019. Vi har allerede blinket oss ut at bane 3 ser attraktiv ut, og jogger så fort som det er sosialt akseptert at en kan jogge inn på området for å kapre en plass der på nevnte bane. Etter et 15-20 minutters køståing utafor banen vinker endelig vakten oss fram, og der, der inne er faktisk....Wimbledon. I form av et vidunderlig grønt teppe, staskledde spillere, tettpakkede tribuner og steikende sol. Felix Auger Aliassime - Corentin Moutet. De to spillerne er helt uvitende, men nettopp de to får æren av å spille den første kampen som jeg noensinne har sett live fra denne fantastiske og legendariske turneringen. Om noen hadde spurt meg da jeg var 10, 20, 30, eller 40 år hvilken idrettsbegivenhet jeg helst ville ha overvært, ja, faktisk uansett begivenhet, så ville svaret på alle de tidspunktene ha vært Wimbledon. Nå, i mitt 43. år, så er jeg endelig der. Det høres ufattelig svulstig og klisjèaktig å skrive at det kom ei tåre i øyekroken min, så jeg hadde i det lengste håpet på å unngå å skrive nettopp det, men det ville være å dekke over sannheten. For det kom både ei, to og tre tårer da jeg endelig kunne innta setet til denne kampen. Fy fabian, så gøy. 

Den første Wimbledon-turneringen jeg kan huske er fra 1985. Jeg husker at NRK ved Finn Søhol kom inn med en liten sending under kvartfinalene onsdagen eller torsdagen siste uka i 1985, før ettermiddagsnytt og barne-tv. Der kunne Søhol berette om en ung og rødhøret 17-årig tysker ved navn Boris Becker. Nettopp Becker ble min barndomshelt, og triumfene hans i 85 og 86 smakte aldeles nydelig. Så var skuffelsen enorm da jeg kunne lese i Bergens Tidende en sommermorgen i 1987 at Becker var utslått allerede i en av de første rundene. NRK sendte også i 87. 1988 kan jeg ikke si noe om, for den turneringen fulgte vi på svensk tv under ferie i nabolandet. Husker godt under et regnavbrekk i Wimbledon 1988 at svensk tv sendte reprise av DET tiebreaket mellom Borg og McEnroe fra 1980 og at han svenske kommentatoren gjorde det hele uhyggelig dramatisk. Fra 1989 sluttet NRK å sende, tror jeg, og de ble ikke mulig å se Wimbledon igjen for oss med bare norske kanaler før langt etter 2000-tallet. Redningen min ble da BBC radio. Hver sommer fra seint på åttitallet og langt ut på 90-tallet hørte jeg timesvis med tennis på radio fra Wimbledon hver sommer. Svært dyktige kommentatorer med kvalitetsskildringer, og de beste bildene får en som kjent på radio. Husker f.eks. finalen 1991 mellom Stich og Becker som en av de mest spennende. Og hvordan kommentatorene brøt ut: "an ace down the line!" når servene smelte utagbart i krittet. Så at Wimbledon har hatt en unik posisjon hos meg, og sikkert også hos andre, er det liten tvil om. 

Denne onsdagen 3. juli 2019 kom vi først til tennisen litt ut på dagen ettersom formiddagen ble brukt til innlevering av bil og innsjekking i ny bopel. Som i Eastbourne, var det folk i nærheten av tennisområdet som hadde flyttet ut for anledningen, og vi bodde i en 50-60 kvadratmeters leilighet knappe ti minutters gåtur fra både Southfields stasjon og tennisen. Perfekt, med andre ord. Denne leiligheten delte vi sammen med en ansatt i turneringen, som hadde jobbet der tre uker hvert år i en årrekke. Vi fikk da med oss to kamper som ble spilt denne onsdag ettermiddag og kveld (nevnte Felix-dyst og en damekamp).

Torsdag, fredag og lørdag skulle det bli annerledes, var vi fast bestemte på. Tordagen hadde vi alarmen på kl. 05.30. For de som ikke er kjent med det, kan det informeres om at det er to måter å få billett til Wimbledon på. Den ene og mest komfortable måten er å skaffe seg billett på forhånd. Da kan en sove hele morgenen og bare møte opp i 11-tiden når kampene begynner. Men, det er svært vanskelig å få tilslaget på billetter, så da må mange ta ti takke med alternativ nr. to, som er å møte opp om morgenen (eller kvelden i forvegen) og sette seg i kø. Vi hadde ikke billetter, så da ble det alternativ to. Om en er innenfor de første 10 000 i køen, så er en mer eller mindre sikret plass. I tillegg kan en stille seg i ny kø utover på dagen for å komme inn til ettermiddagskampene. En slipper inn nye etterhvert som andre går hjem. Det kunne virke som om det var rundt 500 billetter hver til de tre største stadionene, dvs. at en måtte være innenfor de første ca. 2000 i køen for å få billetter til disse og ytterligere blant de 500-1000 for å få billetter til centercourten eller court 1. 

Torsdagen hadde vi altså alarmen på kl. 05.30, og vi var der da rundt kl. 06.15. Vi angret kjapt på at vi var der så seint, for vi fikk køkort rundt 7000. Dvs. at vi var rimelig sikre på at vi kom inn på ett eller annet tidspunkt, men om en har så høyt kønummer risikerer en da også at de mest attraktive sidebanene er opptatt, slik at en da kan være nødt til å ta til takke med double eller damer. Fredagen var vi ute tre kvarter tidligere om morgenen, slik at vi var der rundt kl. 05.30. Vi fikk da køkort til med et tall på ca. 4000. Lørdagen var vi der like tidlig som fredagen, men denne dagen var tydelig ekstra populær, så vi fikk køkort så høyt som ca. 8000. Fredagen da vi fikk køkort rundt 4000, kom vi oss inn på tennisen ca. kl. 10.45, mens de dagene vi hadde høyere køkort var klokka ca. 11.15-11.30. Om jeg husker riktig. 

Det kan jo høres dørgendes kjedelig ut å være i kø, men det var faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd. Veldig mange hyggelige folk i køene som det var mulig å sosialisere med. Som jeg har nevnt i en annen tråd, møtte vi den ene dagen i køen en italiensk tennislærer som hadde mye god info både om hvordan vi kunne forbedre serven vår, italiensk tennis og i særdeleshet spilleren Thomas Fabbiano. Været var fantastisk, noe som nok hadde mye å si, for vi satt der på pleddet i morgengryet og hadde det riktig så trivelig mens vi nippet til både kaffi, egg og bacon (utsalgssteder av mat ved køene). Nå i ettertid står disse morgenene fram som noen fantastisk flotte minner, med god stemning og en herlig forventning i lufta. Full kreditt til arrangøren for meget bra organisering av køene. 

Det som ikke kommer fram når en ser Wimbledon på tv, eller hører på radio for den del, er hvor fysisk hardt og krevende det er å holde ut på tribunen. Hehe, sikkert en litt komisk påstand om at det er fysisk hardt, men det er faktisk det! Ta f.eks. torsdagen som et eksempel. Etter å ha vært i køen i timesvis, beveget vi oss så kjapt som mulig til Court 3, for der skulle det først være damekamp med Sloane Stevens, så Kukusjkin - Isner og så Fognini - Fucsovic. Selv om vi var litt seint ute,så klarte vi å få oss en plass der på tribunene omtrent i det Stevens startet. Undervegs i kampen fyltes tribunene helt opp. Det ble gitt beskjed om at det var lange køer utenfor courten, og at om vi forlot setet vårt, så kunne vi ikke forvente å få dette setet tilbake. Dette inkluderte toalettbesøk. Så, det var ikke under noen omstendigheter aktuelt å forlate courten i fare for at det da var fullt før Kukusjkin - Isner-kampen. Så da gikk det slag i slag. Vi var tribunen non stop. Isner-kampen gikk til tre timer pluss og fem sett. Uten pause for oss, og jeg husker hvor jeg misunte Kukusjkin der han dro fram en banan og en sportsbar. Og deilig kald drikke. Det eneste vi hadde, var etter hvert pisselunket vann, og vi måtte med jevne mellomrom bad en av vaktene om å fylle på flaskene våre. For ikke å snakke om solsteiken, da. Ikke en sky på himmelen, og vi dekket oss til med alt vi hadde av tøy, hatter, krem og poser. Mens magen rumlet som bare faen. Da Kukusjkin hadde vunnet i en meget underholdende, god og spennende kamp, så var vi nærme til å kaste inn håndledet for å gå og kjøpe oss noe mat og drikke og legge oss i skyggen. MEN: kunne vi for ettertiden se oss selv med selvrespekt i speglet om vi frivillig forlog stadion for noe så trivielt som kjødelig påfyll når selveste Fognini skulle spille kamp i enda mer selveste Wimbledon? Og dermed risikere at vi ikke kom inn igjen? Svaret var så definitivt nei. Så da gikk vi direkte på ny kamp. Hehe, også denne kampen gikk selvsagt i fem lange sett (kamptid 3,38, ser jeg nå på statsen), der italieneren vant 3-2. Jeg kan med hånden på hjertet si at alt som ble inntatt av mat mellom kl. ca. 10 og ca. kl. 19.30(?) var noen tørre kjeks som madamen alltid har med seg i veska som nødproviant. Og nødproviant fungerte kjeksene som i ordets rette forstand:) Og alt dette i en intens, steikende sol. Men var det verdt oppofrelsen? Så definitivt. Ville jeg ha gjort det igjen? Nei, for da hadde jeg husket å pakke ned mat og diverse drikke i sekken, haha. Men, sånn er det å være urutinert på Wimbledon. Til de kommende dagene passet vi på å ikke gå inn på en eneste court uten å ha rikelig med mat og drikke medbrakt. Skulle nesten hatt et videopptak av meg nå der jeg nærmest sjangler ut av courten samtidig som Fognini mottar sin velfortjente hyllest fra publikum. Det hadde vært en episk morsom film:)

Så, fredagen og lørdagen var langt mer komfortable i så måte, der vi brukte vår nyvunne lærdom til virkelig å kunne nyte kamper som Paire - Vesely på bane 18 (fredagen) og Sandgren - Fognini (bane 14) og Kukusjkin - Struff (bane 12) på lørdagen. Og mange andre kamper som vi så bruddstykker av. Og turens desiderte høydepunkt for vår del, nemlig Goffin - Medvedev fredagen. En fantastisk femsetter som vi fikk sett hele av, bortsett fra første halve settet. Denne kampen gikk på bane 2, altså en bane vi egentlig måtte ha spesifikke billetter til. Ved en feil gikk vi inn på denne banen, og vi så først etterpå at vi hadde forvillet oss inn på bane 2, og kunne ikke tro flaksen vår da vi ikke hadde blitt stoppet. Da vi så hvilken godbit vi hadde på menyen, var det ikke aktuelt å gå ut igjen. Riktig nok ble det tidvis stolleken ettersom vi måtte flytte oss rundt til der det var ledige seter, men det gjorde ikke så mye. For en vidunerlig fantastisk kamp. Om noen så denne på tv, så må det være turneringens beste kamp (muligens med unntak av finalen). Som jeg skreiv live her på VGD rett ettrpå: "nå kan jeg dø lykkelig etter å ha sett denne kampen".

Ellers var området inne på tennisen storslagent, der en gikk i gater mellom baner, butikker og matsteder. Oppe på Henman-hill var det tilsynelatende alltid stinn brakke, der en kunne se kampene på storskjerme fra de største kampene. Bortsett fra kampen Nadal - Kyrgios fristet det ikke så mye å sette seg der, for det var ellers planke for de beste spillerne. Så da overrasket det meg at mange av de som hadde områdebilletter heller satt og festet der i hillen enn å se kamper. Det var til enhver tid et tosifret antall kamper å velge mellom, så hvorfor en da camper seg i Henman-hill for å se på tv er beyond me. Med alle kampmulighetene, så er jo første uka i Grand Slam utrolig bra. Andre uka innbiller jeg meg at det ikke er like attraktivt å ha områdebillett og at en da helst bør ha billett til de største arenaene. 

Så det var Wimbledon 2019 for min del. Herlige dager! Vi var på tennisen hele dagen, for så å rett "hjem" til et iskaldt bad og søvn. Retur til neste år er svært sannsynlig. Kanskje blir det da et alternativ å sove i telt. Da sparer en seg jo for både bo- og transportutgifter, og i tillegg kommer en først i køen. Så ut som om det var veldig god stemning blant telterne. Så vi får se... Men aller best for meg ved avreise fra London, var at sommeren fortsatt bare var halvvegs. Om et par uker skulle det atter bli svensk skjærgård og deretter tysk storbyferie...:)

Kundera
KunderaInnlegg: 6071
16.09.19 19:08

Artig og flott reisebrev fra Eastbourne! Jeg var der på samme tidspunkt - tre dager med tennis fra mandag til onsdag. En meget trivelig turnering på et herlig anlegg, selv om selve byen godt kunne trengt en oppgradering. Broren min mente tiden hadde stått stille og at mesteparten av bygningsmassen knapt nok hadde fått et malingsstrøk siden han var der på språkreise i 1979.


Vår pussigste opplevelse var på mandagen da vi støtte på Karen Pliskova spaserende med racketbagen på ryggen ned til anlegget sammen med coachen sin. Verdenstreeren spurte etter spillerinngangen, men vakten kjente henne ikke igjen og var tydeligvis litt skeptisk til denne søvnige bønnestengelen og spurte henne høflig om hun virkelig var deltaker i turneringen.


Jeg sto forresten også og pissa sammen med Evans på publikumstoalettet utenfor en av småbanene i en settpause da Danny og en ukjent britisk makker pressa Cabal/Farah til super tie i doubleturneringen, i en match som var flytta fra CC. Herlig - sånt skjer ikke i de store turneringene :)  


 

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
16.09.19 20:51
Kundera: Herlig - sånt skjer ikke i de store turneringene :)

Enig, kult å komme tett på:) Artige historier du nevner. En morgen der i Eastbourne da vi skulle gå fra huset til tennisen, stod Gilles Simon rett utafor inngangsdøra i gata. Han var på veg i samme ærend som oss, bortsett fra at han naturligvis skulle spille, og ventet på treneren sin som var 15-20 meter lengre bak i gata. Ikke særlig til historie den jeg nevner med Simon, men demonstrerer noe av det mer "folkelige" preget de mindre turneringene har. Tilsvarende det jeg skreiv om Pliskova på restauranten. Ellers er jeg som nevnt enig i at Eastbourne by har et gammelt preg, noe jeg også poengterte ved å mene at byen gjerne også kunne ha vært kulisser i den tv-serien fra 2. verdenskrig. Men, for å komme videre i programmet:

Swedish Open, Båstad, ATP 250, 15.07.19 - 21.07.19

Hoppe etter Wirkola, er det noe som heter. Noen vil nok hevde at å la Båstad etterfølge Wimbledon er nettopp det. Til det er det å si at tenniskalenderen ikke kan slutte selv om Wimbledon har vært. For det andre så gjør de ulike arrangørstedene sitt til at hver turnering får sitt særpreg og sine unike kvaliteter nærmest uavhengig av størrelse på turneringen. Slik at alle turneringer dermed blir interessante og spennende ut i fra den sfæren og bobla som turneringen lever i. Tenniskalenderen er herlig på det viset. Om enkelte turneringer ikke har så god deltakelse fra det øvre sjiktet av ATP-rankingen, så gjør egentlig ikke det så mye, for da er det andre spillere som får muligheten. De topp par hundre i verden har uansett så gode kvaliteter at det likevel blir svært så severdig tennis ut av det. 

Etter ei lita uke tilbake på jobb etter Wimbledon, var jeg derfor (nesten) like motivert nå før dobbelen Båstad-Hamburg som jeg var foran den nylig avlagte trippelen i England. Ut i fra erfaringer her på VGD og ellers i tennisdiskusjoner, så kan det nok tyde på at jeg ikke nødvendigvis er helt representativ der. Fokuset ser i veldig stor grad ut til å være på de tre store og Ruud. Ellers er det ikke så stor interesse, tilsynelatende. For mitt vedkommende handler det overhodet ikke om å være "kul" eller behov for å skille meg ut på noen som helst måte. Bare helt ærlig at jeg heller ser en tøff og jevn kamp mellom litt lavere rangerte spillere (f.eks. Laaksonen - Bolelli eller Kukusjkin - Fritz) i en mindre turnering enn de tre store leke seg til en 2-0 (evt. 3-0) i en masters eller GS. I tillegg til at jeg notorisk holder med underdogen heller enn at den store favoritten og meritterte spilleren vinner. Så, med andre ord, Båstad, here we come:)

I forkant av turneringen hadde Ruud gått ut med ambisjoner om å kunne vinne hele turneringen i Båstad. Derfor var det så fryktelig synd at han røyk mot Dzumhur allerede i 1. runde mandagen (eller var det tirsdagen?). Jeg føler at mye av lufta gikk ut av turneringen der og da. Det var annonsert stor-innrykk fra Norge utover i uka, men med Ruud-exit, så det ut til at svært mange av disse innstilte turen sin. Når det svenske håpet Ymer røyk dagen derpå, var vi uten skandinaviske representanter f.o.m. torsdagen. Og, når vi dette året verken hadde med f.eks. en Verdasco, Fognini, Ferrer eller en Gasquet inn i sluttfasen av turneringen, men heller mer ubeskrevne blad og mindre kariskmatiske spillere som Jarry, Londero, Ramos Vinolas og Delbonis, førte det til at det var mer glissent i benkradene på tribunene enn jeg noen gang kan huske i Båstad. Kjipe greier, og under finalen synes jeg nesten synd på Jarry og Londero der de spilte for halvfull stadion i et skikkelig ruskevær. Mens det vanligvis er stinn brakke og deilig sommervær siste helga. Men sjelden har jeg sett en så glad vinner som Jarry var denne søndagen, og gledelig at den sympatiske chileneren fikk sin første ATP-tittel.

Apropos ruskevær, så skulle dette bli det siste vi fikk merke av nettopp den delen av værskalaen, for Hamburg ble det totalt motsatte med en drepende varme. Mer om det i neste og foreløpig siste akt.

(Innlegget ble redigert 16.09.19 20:56)

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
17.09.19 10:43

Hamburg European Open, ATP 500, 22.07.19 - 28.07.19

Planen etter Båstad var å fortsette roadtrippen nedover kontinentet via turneringene i Hamburg og Kitzbühel, altså tilsvarende turneringsoppsettet i perioden for Casper Ruud, men det blei med Hamburg for vår del. Og ikke via bil, men med fly. Når det kun blei Hamburg, så var ikke behovet for bilen like stort. Kitzbühel kan trøste seg med at det blir visitt for den turneringen fra oss til neste år kombinert med fjellvandring i Tirol. 

Så, i det flyet lettet fra Gardermoen mandag 22. juli retning Hamburg, og sommerens svanesang når det gjaldt tennismoro stod for tur, så kan jeg erindre at jeg fortsatt irriterte meg over nordboernes manglende evne til kjenne sin besøkelsestid gjennom det elendige publikumsoppmøte i Båstad. Turneringen der ble igjen arrangert prikkfritt og imponerende. En uheldig konsekvens av glisne tribuner kan jo bli at Båstad vil slite med å arrangere framover. Ett år som i år går vel greit, men om det blir både to og tre år med like lite publikum, så frykter jeg at det vil begynne å brenne et blått lys for driften og arrangementet. Forhåpentligvis blir mine bange anelser gjort til skamme og at vi er tilbake til business as usual til neste år i Båstad med fullt trøkk og stormende jubel. 

De samme bekymringene gjelder for øvrig Hamburg, faktisk i enda større grad. Turneringen der har eksistert i uminnelige tider (siden 1892) og var lenge en av de virkelig store turneringene med Masters 1000-status. På veggene der henger bilder av tidligere vinnere som Federer, Nadal, Lendl og Edberg. Federer har faktisk vunnet i Hamburg fire ganger mens Nadal har vunnet der to. Fra 2009 ble turneringen nedgradert til 500 poeng, til arrangørens store frustrasjon og skuffelse. Det ble lenge forsøkt å opprettholde masters-statusen, men ATP var ikke til å rikke. Dette kombinert med at turneringen blir arrangert mellom gressesongen og hardcourtsesongen i Nord-Amerika, har ført til at turneringen de siste år har blitt avspist med et visst B-preg av spillere som ikke er forventet å kunne hevde seg i de store turneringen i Nord-Amerika. Til og med de beste tyske spillerne, som Sascha Zverev har prioritert 500-turneringen i Washington på hardcourt som går samtidig, og det sier sitt. 

Derfor var det gledelig at nevnte Zverev i år faktisk stod på deltakerlisten i Hamburg. Det gjorde også Thiem, Fognini, Basilasjvili, Struff, Rublev, Djere og Paire, for å nevne noen. Så årets deltakerliste så sterkere ut enn på mange år, kanskje helt siden 2015. Og åstedet for turneringen, Am Rothenbaum, er det jo aldri noe å si på. En av verdens største og mest karakteristiske tennisbaner med kapasitet på over 13 000 og tak (dersom dårlig vær) tilsvarende Olympiastadion i München. Jeg veit ikke om det var varmen eller hva, men nå trengte ikke akkurat arrangøren å ta i bruk hele den gigantiske stadion, for det kan ikke ha vært mer enn 5000-6000 der på det meste. 

Underlaget i Am Rothenbaum er grus. Ryktene, som jeg fortsatt ikke har fått 100 prosent bekreftet, er at dette var siste året med grus der. F.o.m. neste år skal de etter sigende endre dekket til hardcourt for å bli mer attraktive som oppkjøringsturnering til Toronto, Cincinatti og US Open. Synd og skam, spør dere meg. Som om vi ikke hadde nok hardcourt-turneringer fra før. Jeg tror de fleste vil si at grus og gress er de to mest underholdende dekkene - i alle fall vil de fleste være enig i at vi absolutt ikke må få færre turneringer på grus og gress. Hamburgs utvikling fra grus til hardcourt er derfor et tungt og viktig slag i så måte i feil retning. Nettopp fordi dette var siste året på grus, var det da ekstra viktig for meg å besøke Hamburg i år. Om det er hardcourt der, kommer jeg sannsynligvis ikke til å reise der mer i protest. Ikke pokker om jeg skal la arrangøren tro at hardcourt er noe publikum vil ha i Hamburg. Tilsvarende som at jeg aldri har gått mer i Holmenkollen på 5-mila etter at de endret til fellesstart. 

Men, nok om det:) Tilbake til årets turnering. Jeg nevnte tidligere dette med varmen. Det er faktisk vanskelig å forklare hvor varmt der var der. Det må oppleves. Godt over 30 grader i skyggen og ingen vind. At spillerne klarte å spille, kan jeg nesten ikke forstå. Jeg taklet i alle fall ikke så godt å være på tribunen, og jeg fikk rett og slett heteslag et par av dagene der jeg måtte prioritere retur til aircondition på hotellet heller enn å få meg med alle kampene. Likevel fikk jeg med meg noen godbiter, som Ruuds seier mot Haase. Dessverre røyk Ruud i neste runde mot Rublev, som virkelig var on fire i denne turneringen. Videre var spesielt Zverev innblandet i noen skikkelige rysare av noen kamper - både i kvartfinalen mot Krajinovic og i semifinalen mot Basilasjvili levde det virkelig helt inn tre gode og dramatiske sett. I kvartfinalene ble det favorittfall av både Thiem og Fognini, slik at finalen til slutt ble nevnte Basilasjvili og Rublev. Georgianeren med skjegget vant og tok dermed sin andre strake tittel i Hamburg gjennom meget godt spill.

Totalinntrykket etter Hamburg er at dette er en deilig turnering å være på, der stadion ligger veldig sentralt plassert i byen bare et par-tre stopp på u-banen fra Hauptbahnhof. Så for de som ønsker å kombinere sommer, storbyferie og tennis, er Hamburg et godt valg i så måte. Og med det ebbet Summer of ChristianEminger ut. Nå var det tid for retur til hjemlandet der jobb, striskjorte og havrelefse stod for tur. Min neste reiserapport kommer seinere i høst etter utfluktene til Basel og Paris. 

(Innlegget ble redigert 17.09.19 10:49)

sexxes
sexxesInnlegg: 13113
08.10.19 08:50

Da blir det en ny tur til Melbourne og Australian Open. Satt oppe i natt, og bestilte såpass med billetter at banken tok kontakt! Finalene er i boks også. Gjør ikke samme feil som i 2017.

DennisB
DennisBInnlegg: 13716
08.10.19 09:17

Strålende innlegg, ChristianEminger. Altfor sent ute selvsagt, jeg så dem ikke før nå. Har selv hatt mine mange tennisturer land og strand rundt, og kjenner meg godt igjen. Har siden tatt med meg interessen hele livet, og tennis har blitt både hobby og jobb.

 

Enig i det du skriver om varmen noen av disse turneringene har. På en centrecourt skjermet for vind i tillegg, er det en prøvelse å se på. Da kan man tenke seg hvordan det er å spille i inntil 3 timer i sola..

 

Flotte reisebrev, keep'em coming. Du også sexxes, jeg har vært to ganger i Melbourne også. Aldeles fantastisk. Fikk med meg kinesisk nyttår i tillegg :)

(Innlegget ble redigert 08.10.19 09:22)

ChristianEminger
ChristianEmingerInnlegg: 618
12.11.19 19:46
DennisB: Flotte reisebrev, keep'em coming.

Takker for tilbakemelding, Dennis. Som tidligere nevnt, var jeg ganske nylig en tur sydover på kontinentet, og her følger brev derfra: 

Swiss Indoors, Basel, ATP 500, 21.10.19 - 27.10.19

Husker ikke hvem det var, men noen her på forumet skreiv for litt siden at en like gjerne kunne runde av sesongen etter US Open. Vel det er jeg mildt sagt uenig i:) Fra sofakroken på tv skal jeg være enig at utendørssesongen er mest underholdende. Som tilskuer til stede på arrangementet er det på mange måter motsatt, der det er lite som slår å sitte komfortabelt innendørs i en hall skjermet fra alt som finnes av sol, regn, vind, insekt, varme, kulde og alt annet jævelskap som værelementer og utendørs aktivitet kan bringe med seg. I så måte, og spesialdesignet for en pingle som meg, leverer månedene oktober og november virkelig varene med innendørsturneringer på løpende bånd. Kanskje var jeg også fortsatt litt i tåka og preget av torsdag 4. juli der jeg ble ordentlig dehydrert, utsultet og solblind på Wimbledons nådeløse tribuner, og at jeg derfor kozte meg ekstra mye nå i St. Jakobshalles tempererte og behagelige klima noen måneder seinere i Basel. 

Ellers er det kanskje mulig at det i og for seg ikke var innendørssesongen om høsten nevnte innskriver ville til livs, altså han som ville avlyse sesongen etter US, men heller poengtere dette med overbelastning, slitasje og skaderisiko for spillerne. Noe som kanskje er et poeng, for de neste dagene i Basel og Paris skulle by på noen av de bitreste skadeforfallene jeg noensinne har opplevd. 

Vi hadde originalt bare billetter til torsdagen i turneringen. For bare en enkeltdag midtvegs i turneringen (torsdagen) måtte jeg ut med 171 sveitserfranc pr. billett. Kursen for sveitsisk valuta er ca. som Euro. For to billetter inkludert billettoversending til Norge (e-billett ikke mulig) står det på kontoutskriften at det koster 3472 kroner. De billigste billettene var riktig nok på 110 sveitserfranc for torsdagen, men det kan ikke ha vært mange av dem, for de ble utsolgt rimelig kjapt. Planen var å få med seg resten av turneringa (torsdag - søndag), men det var det bare å glemme. Rett før flyavreise Bergen - Amsterdam - Basel dukket det opp et nokså gunstig tilbud om å kjøpe billetter til kvartfinalefredagen til noenlunde samme pris som for torsdagen, og det slo vi til på. Dermed skulle vi både torsdagen og fredagen på tennis.

For de som ikke har vært i Basel, kan det informeres om at det er en virkelig vakker by. Så utrolig reint overalt, og den historiske bebyggelsen og broene bidrar til at byen får et svært så smakfullt preg. På dagtid både torsdagen og fredagen før tennisen ruslet vi rundt til lett byvandring der vi stadig fant en ny kulturell godbit å nyte både innen mat, arkitektur, musikk, historie og shopping. Og alt dette i et helstøpt nydelig vær med 20 grader og vindstille, noe som var en total kontrast til vestlandsværet vi forlot med 7 grader, stiv kuling og regn på tvers. 

Okay, over til tennisen. St. Jakobshalle minnet ganske så mye om tilsvarende hall og turnering samme uka i Wiens Stadthalle der vi var for et år siden. Omtrent samme størrelse på hallen (stor og mektig!) og cirka samme "feelingen" på turneringen, dvs. kvaliteten på spillerne og størrelsen på arrangementet. Forskjellene var kanskje at det ikke var like mye god mat å kjøpe der i hallen som i Wien, men fortsatt ganske bra. I tillegg spilte de ikke dunkende og skjemmende musikk inne i hallen mellom kampene og gamene som i Wien, og det var fantastisk deilig. Rett og slett pur nytelse å sitte der i timesvis og se på god tennis.

Verdenseliten minus Djokovic og Nadal har det for vane de siste åra å dele seg ca. i to denne uka mellom Basel og Wien. I og med at Federer alltid stiller i Basel, så vil nok de fleste sikle aller mest av spillerbuketten i Basel. Federer var det også i år, selvsagt. Ellers var spillere som Zverev, Wawrinka, Tsitsipas, Bautista Agut, Goffin og Fognini der. Opp gjennom åra i Basel har det vært en god del episke finaler mellom Federer, Djokovic og Nadal, men ingen slike motstandere i år, som sagt. Personlig har jeg sett det aller meste av verdenseliten live opptil flere ganger, men av ulike årsaker aldri Roger Federer. Nettopp dette poenget var en av hovedårsakene til at det som var igjen av feriedager og midler nettopp ble benyttet på Basel denne høsten. Nå skulle det å ha sett Federer live også kunne hukes av på lista som en ting en bare MÅ oppleve før en dør. 

Den første lille nervøsiteten i så måte kom allerede da jeg så oppsettet og registrerte at to av åtte åttendelsfinaler skulle spilles ondagen og ikke på torsdagen da vi var der. Bare de ikke setter Roger opp på onsdagen!, tenkte jeg. Men selvsagt skjedde nettopp det, og Federer spilte sin åttendelsfinale dagen før vi kom. Fortsatt ingen fare, tenkte jeg videre i mitt stille sinn. Vi skal jo der på fredagen på kvartfinalene. Men selvsagt måtte det mest ufattelige skje: jeg nevnte tidligere i innlegget dette med forsmedelige skadeforfall. På torsdagen i åttendelsfinalen beseiret hjemmefavoritten Stan W det amerikanske stjerneskuddet Tiafoe i tre sett i en helt fantastisk god og underholdende kamp. Magisk steming i St. Jakobshalle og faktisk en av mine beste tennisopplevelser noen sinne. Men, malurten i begeret var fantastisk stor, for fredags morgen våknet vi opp til den forferdelige beskjeden om at Wawrinka nå hadde trekt seg til kvartfinalene, og guess who han skulle møte der: Federer, selvsagt. Dermed opplevde vi det smått utrolige, maksimalt uheldige og sensasjonelt bitre å være i Basel på tennis i to fulle dager med Federer med i turneringen UTEN å få se Federer spille. Det er lettere å vinne i lotto enn å ha en slik utspekulert uflaks. Men, tenkte vi, heldigvis skal vi til Paris de fire siste dagene av turneringen (torsdag - søndag), og sjansene bør være store for at Federer kommer seg helskinnet fram til torsdagen om ikke annet. Men, så skjedde det selvsagt at Federer også kom til å trekke seg fra Paris, så slik gikk det med den saken:) Ikke stort annet å gjøre enn å prøve igjen en eller annen gang til neste år. 

Alt i alt scoret denne turneringen svært høyt på terningen, og det eneste som egentlig trekker ned er de høye billettprisene og prisnivået i Sveits generelt. St. Jakobshalle ligger like ved hjemmebanen til Basel FC, og det går til og med an å kombinere tennis med fotball om en har en høstferieuke til gode. 

Apropos fotball, så reiste vi seint fredagskveld 25. oktober videre med leigebil til Zürich, der vi søndag to dager seinere satt på berømte Letzigrund stadion og så oppgjøret Zürich - Basel fra den sveitsiske toppdivisjonen (resultat 3-2). Kanskje verdens beste friidrettsrarena, som denne søndagen leverte underholdende fotball for de skuelystne. Samtidig som vi fikk med oss på mobilen at Federer slo De Minaur i finalen noen mil lenger nordvest. Zurich, og seinere Luzern og Lauterbrunnen ble lørdag - torsdag base for både lekkert byliv og utflukter til de mest nydelige alpetoppene og alpestedene. Som den vintersportnerden jeg også er, var Engelberg og Wengen høydepunkter i så måte. Førstnevnte sted arrangerer fortsatt verdenscup i hopp, men tida jeg virkelig mimret tilbake til var da Engelberg var en del av den magiske sveitsiske hoppuka på åttitallet. Hoppbakken lå der praktfullt i landskapet og ruvet virkelig over Engelberg-bygda. Og Wengen trenger ingen nærmere presentasjon, selv om det kanskje kan bemerkes at Wengen er bilfritt, og må bestiges enten gjennom tog eller til fots. Vi gjorde begge deler, der vi gikk opp fra Lauterbrunnen og tok toget ned igjen sammen med en drøss med japser og fotoapparat. Om de også visste at vi nettopp hadde besøkt verdens kanskje aller mest kjente alpinsted (sterk konkurranse med Kitzbuhel!) vites ikke.  

Så kom torsdagen med grytidlig avreise tilbake til Basel og retur av bilen. Derfra gikk toget til Paris. Mer om Paris og mastersturneringen der i neste avsnitt. 

Dr_Who
Dr_WhoInnlegg: 740
12.11.19 19:48

Har noen vært i Essaouira, Marokko? Bør man dra dit? Erfaringer, tips?

Klikk for å gå tilbake til toppen