Liste over tidenes norske mannlige langrennsløpere

Ja hva er deres Toppliste over tidenes norske mannlige langrennsløpere?

Her er min:

1. Bjørn Dæhlie

2. Petter Northug

3. Thomas Alsgård

4. Johannes Høstflot Klæbo

5. Vegard Ulvang

6. Martin Johnsrud Sundby

Jeg ville byttet 3 og 4. Men ellers enig. 

Ville hatt Oddvar Brå på den lista, da er det nok Ulvang som må ut av topp 6.

Jeg hadde tatt ut Klæbo.

Veldig mange fra den moderne tiden der. 

Hvorfor ikke Johan Grøttumsbråten?

3 olgull og 1 sølv og 2 bronse. 

Thomas Alsgaard har 5 ol gull. 

Klæbo har vel veldig mye å bevise før han er aktuell. 

Lauritz Bergendahl - Thorleif Haug - Hallgeir Brenden.
For bare å nevne enda noen flere skikonger fra gamle dager. Naturligvis vanskelig å sammenligne, ettersom det var langt færre internasjonale konkurranser den gangen.

Blir fryktelig vanskelig å sammenligne med løpere som Grøttumsbråten, Bergendahl og Haug, det var noe helt annet de drev med og om man skal plassere de noe sted, så er de nærmere å kalles kombinertløpere.

Brenden blir litt mellom gammel og nyere tid. Vant vel heller ikke så mye utenom de 2 OL-gullene.

Skjønner skepsisen til å ta med Klæbo, men da legges eget premiss for hva som er best å vinne. Det som imponerer meg mest med Klæbo er hvor overlegen han er i en så marginal gren som sprint og samtidig klarer seg så godt på lengre distanser. Vunnet flere der, tour de ski og avgjort 2 av 2 mesterskapsstafetter ved å rykke fra midtveis på siste etappe. Og alt dette i en alder flere av de andre ikke hadde noen ting som helst å vise til.

I alle fall om man ikke ser på sprint som ekte langrenn, eller ser bort fra sprint når man skal sammenligne løpere gjennom tidende. Ellers syns jeg godt han kan være med. Men Oddvar Brå må selvsagt inn på lista.

Godt mulig jeg misforstår deg nå :) men oppfatter denne kommentaren som om de gutta var dårligere av den grunn. Men det var jo slik det var i begynnelsen av skihistorien, man holdt på med alle grener. Det samme i alpint, lenge var det jo kombinasjonen som var grenen i mesterskap. Tenker at man til enhver tid konkurrerer på de vilkårene som er, uten at det gjør prestasjonene verken bedre eller dårligere. 

En annen ting med slike lister, jeg ville ikke lagt noe vekt på stafett-medaljer.

Bergendahl konkurrerte vel stort sett på den tiden svensker ikke hadde adgang til Norge, så uansett umulig å sammenligne med dagens heldagsutøvere.

Latterlig å se bort fra prestasjoner på stafetter og sprint, m.m.

Bjørn Dæhlie profiterte grovt på at Norge ble ledende på material og smørning akkurat da hans karriere tok av. Han ble med på hele den økende Lillehammer-satsingen som begynte fra 88-89. Så fikk han den unike muligheten med tre OL på seks år fra 92 til 98. Dessuten kunne han sukre medalje-CV'en med jaktstartgull. At han var best i sin tid er det få eller ingen som bestrider, men jeg synes hans posisjon som tidenes beste bør belyses fra flere vinkler.

I motsatt ende er utstyrstaperen Oddvar Brå, som nærmest ble tvunget til å fly rundt på disse håpløse Landsem-plankene og fikk nesten stempel som landsforræder da han flørtet med Fischer. Der mistet han nok mange gull.

Han konkurrerte også i en tid da mange konkurrenter brukte temmelig mye doping. Og om det ikke hadde vært jaktstarter, ville det vært 15 km intervallstarter. Det er en øvelse som Dæhlie sannsynligvis kunne dominert i like stor grad som jaktstartene.

Når du nevner "utstyr" så var det i perioden 92-99 var det fritt fram å bruke EPO, noe som definitivt preget langrenn og alle andre utholdenhetsidretter i den perioden. Om vi går ut fra at Dæhlie var ren, i motsetning til stort sett alle utenlandske konkurrenter, så burde det kompensere for litt bedre slip på skiene.

Uten vil. Italierne var veldig sannsynlig dopet. Og finnene. Og er det noen som tror at Prokurorov var ren? 

Og det var tydelig de som hadde mistanker mot Smirnov også:

https://www.nrk.no/sport/meisterskap/ski_vm_2003/2552189.html

Ja, så jo Silvio Fauner ble intervjuet på NRK for noen dager siden. Mimret om stafetten i 94 og klagde på at italienske langrennsløpere nå for tiden mangler "offervilje".

Absolutt. Smirnov trente jo mye sammen med Di Centa også, i alle fall før OL i 94.

Ifølge intervjuer jeg har lest fra sykkelsporten kom jo EPO for fullt rundt 1994. Det var en av de norske som engang sa noe om at ryttere han i flere år hadde sittet sammen med i feltet plutselig kjørte rett fra ham det året (eller kanskje var det i 95). Og om man ser på resultatene fra f.eks VM i 1995, er det ikke akkurat få mistenksomme utøvere i toppen på herresiden:

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_1995

https://www.tv2.no/a/3908560

Har samme inntrykk. Italienerne lå nok litt i forkant, som de selv dokumenterte.

Jeg har forøvrig naturlig svært høye verdier. Er ikke grenseverdien for blodpass 17,0? Da jeg var hos bedriftshelsetjenesten for et par år siden målte de blodverdien min. Den var på over 19. Så de sjekket igjen. Tilnærmet samme resultat. Hadde jeg vært født i Øst-Tyskland (er født i 1983), ville jeg kanskje vært stjerne i utholdenhetsidrett!

Har vel ikke vært en sånn grense på mange år nå, ser de ikke bare på variasjoner? Er heldigvis ikke lenger sånn at alle utøverne har blodverdier akkurat på grensen til det lovlige...

Det er mulig. Høres ut som en grei tilnærming.

Med 3 OL og 3 VM gull. Rett nok 4 i stafett/Lagsprint. Men samtidig så har jo han hovedæren for de gullene. På samme måte som Alsgård og Northug hadde det før han.

I tillegg sammenlagtseier både i Tour de ski og Verdenscupen. Så jo han hører i høyeste grad hjemme der.

Presis.

Nå begynner snart alpin-VM. Der har man, i tillegg til lagkonkurransen, selvfølgelig klart å presse inn nok en verdiløs showøvelse (parallell). La oss tenke oss følgende utfall:

GULL lagkonkurranse: Katharina Liensberger
GULL parallell:            Katharina Liensberger

GULL utfor:                Sofia Goggia
GULL super-G:           Sofia Goggia

Antall gull er det samme, men ingen ved sine fulle fem ville finne på å rangere disse i nærheten av likt.

Smirnov avviser oppfordringen om å legge fram sine blodverdier.
- Det er ikke noe som jeg behøver å offentliggjøre. Det fantes ikke regler om blodverdier den gangen.

Dæhlie fikk vel strengt tatt sitt gjennombrudd før 92 da. (Gull i VM i 91 f.eks.) At det ble dopet mye er nok sant, men det er nok litt mer nyansert enn som så. En som Sture Sivertsen presterte å ta gull i 93 med ekstremt lave blodverdier. Om han dopet seg, var det i alle fall ikke med EPO. Torgny Mogren greide å vinne 5-milen i samme mesterskap, men var ellers ikke spesielt konkurransedyktig i mesterskap på 90-tallet. Han kan jo ha vært dopet, men ville være snodig om han bare hadde effekt av den i ett mesterskapsløp.

Mente ikke å spore av diskusjonen her, og vil slett ikke påstå at alle var dopet på 90-tallet! Jeg ville bare si at når vi snakker om "utstyr" på den tiden, så var det ikke bare slip og smørning som hadde betydning. Kommentaren jeg svarte på gikk jo på at Dæhlie vant pga bedre ski, men det syns jeg blir litt unyansert.

Utøverne i vinteridrett var heldige første halvdel av 90-årene , da det bare var to år mellom OL i Albertville og Lillehammer. Mens mange utøvere i sommeridrettene på 80-tallet fikk åtte år mellom sine OL, noe som gir store utslag på statistikkene over de største gjennom tidene, særlig til Dæhlies fordel. 

Samtidig har dagens løpere den fordelen at de har flere medaljeshanser i vært mesterskap, i tillegg til at øvelsene er likere, som jo var en klar fordel for Northug

Nettopp. Så er det interessant at Oddvar Brå, som aldri vant noen individuell OL-medalje, er den vi husker og feirer i dag, mens f eks Ivar Formo og Pål Tyldum som begge vant OL-gull og var aktive på samme tid, ikke blir særlig mye omtalt. For ikke å snakke om Bjørn Wirkola, som heller ikke oppnådde noe i OL.

Ivar Formo har i over 14 år dessverre sin naturlige forklaring- men han var vel ikke den som var oftest framme i lyset før den fatale 2.juledagen i 2006 heller.

Pål Tyldum ja: kan ikke på stående fot huske å ha sett noe intervju med han: som altså var 1 av 2 Gullvinnere i Sapporo-OL 1972.

Det samme slår meg med en mann som Toralf Engan: vår siste OL-Vinner i hopp stor bakke- som også har VM-Gull og var en storhet på begynnelsen av 60-tallet: kan aldri huske at han har vært framme i lyset igjen vs. folk som Hjallis og Kuppern. Greit nok at skøytesporten hadde sin spesielle posisjon den gangen- men forskjellen er merkbar!