Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Grense penge-/ressursbruk helsehjelp?

Hei,

dette kunne kanskje like så godt vært et tema for helse-, filosofi- eller politikk-delen av forumet, men jeg poster det likevel her.

Spørsmålet mitt gjelder en tenkt situasjon, løst basert på tidligere erfaring som pleieassistent på helseinstitusjoner i Norge for en del år tilbake:

En ungt menneske havner i koma etter en ulykke. Etter måneder i koma og uten tegn til hjerneaktivitet plasseres personen på en institusjon sammen med slagpasienter, KOLS-pasienter, demente og eldre med bruddskader for opptrening. Denne svært skadde ungdommen kunne puste selv, men behøvde hjelp med mat (flytende føde gjennom sonde), alt av stell, snuing i seng 4x hver natt - alt. Det var alltid én pleier leid inn for å være kun med denne pasienten, samt at det var en ekstra nattsykepleier innleid så lenge pasienten var på avdelingen. På denne institusjonen var denne unge, hjerneskadde pasienten i mange, mange år. Våken, pustende for egen maskin, men uten evne til å forstå sin egen situasjon, verden rundt seg, uten språk, uten bevegelser. Det eneste man kunne merke av forskjell på pasienten var at hen pustet tidvis roligere med de pårørendes stemmer og etter hvert veldig kjente pleiere i nærheten.

Denne pasienten koster samfunnet uhorvelige mengder penger så lenge den unge, sterke kroppen orker. Jeg er usikker på summen, men jeg har hørt anslag (fra ledere på institusjonen selv) på beløp mellom 2 og 4 millioner kroner årlig.

Er det samfunnsøkonomisk forsvarlig å holde denne personen i live?

Jeg håper ikke diskusjonen ender med å kun handle om eutanasi.

Takk for innspill.

1
3 svar

3 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

RogerMaar

Er det samfunnsøkonomisk forsvarlig å holde denne personen i live?

Svaret på det er selvfølgelig nei. Men det er andre hensyn å ta, f.eks. etiske hensyn, nærmeste familie, etc.

1

win

RogerMaar: Selvsagt. Kanskje jeg burde formulert det annerledes.

Burde de pårørende kunne sette den grensen akkurat som de vil? Hele spørsmålet handler jo om etikken rundt det å sette grenser for å yte kostbar helsehjelp overfor en person med et ikke-eksisterende rehabiliteringspotensiale. Burde man til enhver pris holde en person i live som ikke er på et bevisshetsnivå som kan gi et liv med mening?

Jeg tok meg selv i å tenke i en tilsvarende situasjon: "Her burde noen sette foten ned og la dette denne unge kroppen dø. Pårørende venter bare på et mirakel. Det vil også være til deres beste å ha en grav å gå til - ikke en pustende kropp som en gang huset personen de savner". Det føltes uverdig (uansett hvor god pleie vi ga), det føltes økonomisk uansvarlig og det føltes feil.

1

BornOnThe4thOfJuly

Dette er vel det store spørsmålet knyttet til enhver behandling/pleie i et offentlig finansiert helsevesen.

Hva som er samfunnsøkonomisk ansvarlig er egentlig avhengig av hva folk er villig til å betale for ulike helsetilbud og akkurat det er et spørsmål som det er vanskelig å få et eksakt og riktig svar på.

Vi vil ha en tendens til å være villig til å betale mer dersom vi blir stilt spørsmålet slik du stiller det knyttet til en enkelt person som vi skal vurdere skal få behandling/pleie enn om vi skal vurdere om en gruppe, eller hele befolkningen, skal få et visst helsetilbud. Betalingsvilligheten kan også skrus i den ene eller andre retningen ved at den er høy for en blond og pen 20-årig norsk kvinne, mens den er vesentlig lavere for en stygg mannlig 20-årig asiatisk mannlig innvandrer.

Slik sett synes jeg det ikke gir særlig mening å vurdere dette på individnivå. Både fordi det er store forskjeller fra individ til individ og fordi det ikke gir den fulle og hele sannheten i forhold til hva vi faktisk er villig til å betale. Denne reelle betalingsvilligheten sees etter min mening i mye større grad knyttet til der vi må gjøre valg mellom ulike samfunnsgoder. Altså i forbindelse med statsbudsjettet, både inntektssiden og utgiftssiden.

Setter vi så mye til helsevesenet av budsjettet og så mye til pleie av koma-pasienter så vil det være den reelle betalingsvilligheten vår til å opprettholde livet til vedkommende. Dette henger også sammen med hvor mye vi er villig til på betale i skatt/avgifter.

Det er imidlertid en alt for vanskelig øvelse for de fleste og således er disse valgene vi gjør vanskelig å se. Dermed ender vi ofte opp med å kritisere de valgene vi har gjort på makronivå når det plutselig blir snakk om et enkeltmenneske. Min klare holdning er at det er valgene på makronivå som viser hva vi egentlig ønsker å bruke på ulike helsetilbud. Protester mot disse valgene i ettertid har med en blanding av anger/ansvarsfraskrivelse å gjøre fordi vi selvsagt ikke ønsker andre folk døde selv om vi samtidig ikke ønsker å betale ut av hvitøyet for å holde alle i live heller.

Så ut fra et makroståsted så er holdningen min å dra pluggen for koma-pasienter etter 2-5 år dersom man ikke ser noen forbedring på en ung koma-pasient, mens på individnivå å holde vedkommende i liv så lenge det går. Og da er nok makroståstedet nærmest hva jeg faktisk har av reell betalingsvillighet. Og dermed hva jeg faktisk mener er samfunnsøkonomisk forsvarlig.

Så er spørsmålet i denne tråden om folk klarer å distansere seg fra vedkommende koma-pasient og nærmest se på vedkommende som et tall og gjøre sine vurderinger ut fra et makroståsted eller om de blir knyttet il vedkommende personlig å ikke har noen grenser for hvor mye de ønsker å bruke av penger.

1

Lignende temaer

Bilde

Norge og EU

Norge og EU

Bilde

Jus

Jus

Bilde

Jobb og Utdanning

Jobb og Utdanning

Bilde

Aktuelt

Aktuelt

Bilde

Politikk - Norsk

Politikk - Norsk

Laster...