Assidiq er på mange måter den farligste av alle, en åpenbart smart og velartikulert herremann som bruker de kjente mekanismene for å forklare sitt utenforskap. Denne kampen mot samfunnet og identitetskrisen som følger med.
Det er ikke det minste rart at samfunnet vender deg ryggen når du søker deg til radikale nettverk. Det kronikken savner et at Assidiq går igjennom sitt egen historie og hvorfor han tiltrekkes miljøer såpass på utkanten. Også med tanke på hans ideologiske standpunkter før dette. Hvorfor finner han en naturlig plass blant skjeggete menn med holdninger, spesielt til kvinner, som sitter igjen fra århundrer tilbake?
Istedenfor ser man unnskyldninger som den nå nærmest klisjeaktige "ikke norsk nok". Det er jammen et sunnhetstegn at nordmenn tar avstand fra deg når du havner i selskap med slike krefter. Å prøve å forstå dette skaper flere spørsmål enn det besvarer.
Islam har et imageproblem og det er ikke nordmenns skyld. Det er bare islams egne som kan bedre inntrykket av en religion som ikke passer inn i vår del av verden. Ta et oppgjør med en mannskultur som burde gjøre deg flau over selv å være mann. Før det skjer vil aldri islam bli fullt ut tatt på alvor og med rette mistenkeliggjort.
Men det er nettopp dette jeg tror tiltrakk Assidiq i utgangspunktet, gjennom islam har han funnet sin personlige verdi som mann. Klare retningslinjer i livet for en som ikke er så sterk som han vil gi inntrykk av. En sterk kollektivistisk sans i en radikal sjel. Og motivene hans er nok ikke så roserøde som han vil gi inntrykk av.
