Aktuelt
Jeg er ubrukelig, udugelig og en byrde
Offentlig ansatt og udugelig!
Hver eneste dag kan jeg lese det samme, nemlig at jeg er en del av et offentlig nettverk som samfunnet ikke trenger. Jeg er nemlig offentlig ansatt. Hva som enda verre er, er at jeg atpåtil er ansatt som lærer. Og som lærer får jeg ikke bare høre at jeg er offentlig ansatt og dermed ikke verdt noe for samfunnet, men jeg får også høre at jeg er udugelig. For jeg kan nemlig ikke jobben min. I alle fall leser jeg dette hver eneste dag.
Jeg er altså lærer i den offentlige grunnskolen, og er således ansatt i det offentlige. Hver eneste dag leser jeg at offentlig ansatte er en skam for landet. Ingen av oss har verdi. Vi er papirflyttere, oljefonds-oppbrukere og latsabber, og skaper ingen verdier for samfunnet i det hele tatt. Knapt en eneste gang leser jeg noe som helst positivt om en offentlig ansatt. Bare negativitet og et "ovenfra og ned"-syn fra omtrent alt og alle i mediene.
Som lærer leser jeg hver eneste dag at en eller annen høyerestående politiker, en eller annen mer eller mindre ukjent forståsegpåer eller et annet menneske mener at jeg ikke kan jobben min. Dette til tross for at jeg har høy utdannelse. Faktisk mye mer utdannelse enn det som trengs for å jobbe i skoleverket. Foruten tre-årig videregående skole og fireårig allmennlærer (adjunkt)-utdannelse, har jeg for det første tatt et tilleggsår for å få tittelen "adjunkt med tilleggsutdannelse", for så siden å ta videreutdannelse innenfor sågar spesialpedagogikk som historie og elevvurdering. På toppen av dette har jeg en haug med tilleggsutdanning.
Til tross for dette mener både Erna Solberg, andre politikere og alle forståsegpåere at jeg ikke er god nok. Elevene i klassen min får stadig høre at læreren deres ikke er god nok for dem. Og den de får høre det av er ikke foreldrene eller de andre elevene på skolen. Nei, de får høre det av vår statsminister. Spesielt får de høre at jeg ikke er god nok i matematikk. "Vi trenger bedre lærere", hører de Solberg forkynne.
De samme elevene som får høre dette spør meg hvorfor de trenger en bedre mattelærer. "Du klarer jo å lære oss alt", sier de. Og jeg skal ærlig innrømme at innenfor mattefaget er det ikke den ting jeg ikke har klart å forklare elevene mine, uavhengig av klassetrinn de har gått på. Eksempelvis kan jeg forklare ungdomsskoleelever hvorfor sammenhengen mellom katetene i en trekant og hypotenusen i en trekant er slik den er. Og jeg kan forklare det på en forståelig måte som gjør at de har en forståelse for tingenes tilstand og ikke bare en utregningsformel å vise til.
Jeg kan forklare elever på videregående skole (og vise dem praktiske løsninger på) for eksempel andre- og tredjegradslikninger, derivasjon og sannsynlighetsregning.
Jeg kan forklare elevene algebra og få dem til å forstå det, både på ungdomsskolen og på barneskolen.
Og jeg kan vise lille Henrik på 11 år hvorfor noe så banalt som 0,2/0,1 = 2 og hvorfor 1/2 x 1/8 = 1/16 på en forståelig og praktisk måte. For for lille Henrik er ikke dette opplagt.
Jeg kan legge til rette for at alle kan få en forståelse av matematikkfaget, og at elevene sågar gleder seg til hver eneste mattetime om det så omhandler prosent, geometri, algebra eller ren bruk av de fire regneartene. Men til tross for dette er jeg altså ikke god nok og kan ikke jobben min. I alle fall leser jeg dette hver dag.
Du kan tro og mene hva du vil, men det gjør noe med mitt eget selvbilde å alltid bli rakket ned på og daglig lese om meg selv og min profesjon i negative ordelag.
Videre blir jeg sett på med negative øyne når jeg så forventer at jeg skal få lov til å være lærer. Det er nemlig ikke jeg som skal bestemme hvordan ting skal gjøres. Dette skal bli tredd ned over hodet på meg gjennom stadig nye læreplaner. Gjennom stadig nye påpakninger og gjennom stadig noe foreskrifter. Stadig hyppigere blander politikerne seg inn hvordan jobben min skal gjennomføres. Stadig hyppigere vet politikerne, forståsegpåere, forledre og alle andre mye bedre enn meg hvordan jobben min skal gjøres. For til tross for at jeg har utdannelsen og jobber intenst hver eneste dag, så er jeg ikke god nok. "Vi trenger bedre lærere" er gjennomgangsparolen uavhengig av hvor mye arbeid jeg legger ned og hvilke resultater jeg oppnår. Jeg og alle mine kollegaer er rett og slett ikke gode nok.
Så hvorfor gidder jeg å fortsette når jeg blir så til de grader sett ned på av politikere, skribenter, forståsegpåere og vanlige mennesker?
Jo, det finnes en eneste grunn. Kun en. Nemlig elevene!
Vesle Mari sitt brev ved avslutningsdagen i 5.klasse der det sto at hun for første gang hadde fått en lærer som ser henne. Lille Jonatan som hver eneste onsdag ikke vil gå hjem etter siste time før han har fått en klem. 8.klassingen Lene, som jeg hadde vært klassestyrer for på mellomtrinnet, og som da hun begynte på ungdomsskolen gråt hver eneste dag ved kjøkkenbordet fordi hun ville ha tilbake læreren sin fra mellomtrinnet i stedet for den ungdomsskolelæreren hun hadde fått. Den ADHD-rammede og touretterammede Henrik som i det ene øyeblikket kjefter meg ut og som i neste øyeblikk synes jeg er den beste personen i verden.
Det er rett og slett alle elevene som gjør at jeg fortsetter i dette yrket, til tross for alt det negative jeg leser om meg og min profesjon som en offentlig ansatt.
Men det spørs hvor lenge elevene klarer å holde meg i yrket. For et sted går grensen. Og den kjenner jeg er farlig nær nå. For det finnes nemlig en grense for hvor ofte og hvor mye man tåler eller aksepterer å høre at man ikke strekker til. Og det finnes faktisk en grense for hvor langt ned i søla man tåler å bli tråkket uten at det gjør drastiske utslag på den personen som utsettes for det.
Men den dagen jeg slutter som lærer grunnet dette er det jo greit å vite at jeg uansett ikke var god nok. Og at hverken politikere, skribenter, hvermannsen eller andre personer vil savne meg. For da vil det finnes en offentlig ansatt mindre. Og en offentlig ansatt mindre betyr at det tross alt vil bli mindre offentlige utgifter, og dermed sannsynligvis mer verdiskapning. For ingen trenger jo de offentlig ansatte. Er det ikke slik det er?