Vi i Norge skal løse alt i verden ved å skyfle penger til folk, enten i form av subsidier eller innsamlinger. Synes det er vel og bra jeg altså, men kunne klart meg uten all sytinga og den voldsomme "OMG, jg ga nettop 50 kr til Røde Kors, gjør det du å!"-annonseringa overalt. Og ikke minst elger jeg tilitersbøtter hver gang en eller annen kvalmt rik person skal få så utrolig mye kred for å ha avsett 0,0000000000000000001% av formuen sin til veldedighet (som kan skrives av på skatten).
Vi er sure og grinete om folk gir, og om de ikke gir. Personlig gir jeg nesten aldri noe til veldedige formål, fordi jeg ikke har noe behov for å kjøpe meg god samvittighet. Hvorfor kan ikke vi i Norge være glade og ha god samvittighet for at vi har det godt? Det kom ikke helt av seg selv heller, selv om oppvoksende generasjoner gjerne tror det. Det er foreldrene sin feil, som bruker barnehagen som catwalk og er hysterisk redde for at ungene skal bli sinker eller mobbeofre, så de må få alt.
Med over 7 milliarder mennesker på jorda er det klart at det blir humanitære kriser og store hendelser innimellom som krever liv og innebærer store ødeleggelser. Jeg er av den oppfatning at det ikke er alle plasser det er ment å bo folk, og i alle fall ikke i de konsentrasjonene vi har nå. Kynisk? Javisst. Det betyr ikke at jeg ikke har empati eller forståelse for kriser som dette. Bare et redusert behov for å være så forbanna forståelsesfull og "ta ansvar" for krisesituasjoner i fjerne himmelstrøk.
Det er mer noe for overemosjonelle småbarnsmødre som jobber halv stilling fordi de har 2 barn, som sitter hjemme på FB og poster sitater fra Visdomshjørnet mens de dør innvendig av sin egen mangel på kontakt med noe ekte, noe med substans og mening. Da er veien kort til veldedighet og kakling om det. Norge kommer til å bidra med masse penger, som en betaler enten en vil eller ikke, fordi en betaler skatt.
